Så, hva skjedde? Det er her jeg skal ha en god forklaring. Men det har jeg ikke. Jeg sto og så på at han gikk på flytoget i dag, og jeg tenkte at jeg aner ikke om det jeg har gjort var riktig. Ulempen er at jeg er så sta, at har jeg først gjort det slutt, så er det slutt. Så, hvorfor gjorde jeg det slutt? Hvorfor i all verden sa jeg «Dette går ikke» til den beste gutten jeg noensinne har møtt? Hvorfor vil jeg ikke være kjæresten til gutten med ordene, han som lager polaroider, han som sitter inne på nyttårsaften og hører på 747 og skriver dagbok, han som siterer sangtekster, han som tror på at jeg er magisk. Og svaret er, mine damer og herrer, jeg vet ikke. Kanskje ble det for skummelt for meg å være kjæreste igjen. Kanskje var jeg overmodig og tok på meg en tittel som jeg ikke lenger tror at jeg fortjener. Kanskje ga jeg opp for tidlig? Stillheten virket aldri så ille når jeg tenkte på det i ettertid, når jeg skrev dagbok om dagene vi hadde hatt sammen. Det går seg til, skrev jeg. Og kanskje ville det gjort akkurat det. Kanskje ville stillheten sakte blitt fylt med våre ord, begges stemmer i mørket. Men før jeg ga ham sjansen til å ta vekk stillheten, så hadde jeg fylt den med ordene «Dette går ikke». Nei vel.Â
«Jeg føler meg som et fjerdedivisjonsfotball-lag som ved en feiltakelse har blitt plukket ut til å være med i Champions League» sier han og jeg tenker at Champions League er noe ordentlig dritt.
Fy faen, sa jeg da jeg møtte John og fikk en klem i dag. Fy faen, tenkte jeg da jeg måtte slippe ham og la ham gå ombord på flytoget. Fy faen, tenker jeg her jeg sitter.
Det som forvirrer meg aller mest med dette, er at da det ble slutt og selve samtalen der vi gjorde det slutt var over, så snakket han plutselig. Disse dagene der vi har vært eks-kjærester har vært sånn som jeg hadde håpet at kjæreste-dagene skulle være. Sånn bortsett fra det faktum at vi nå ikke er kjærester lenger.
Alt går til helvete uansett, sier jeg til bestekameraten min. Neida, sier han. Det bare fucker seg opp litt innimellom. Jeg får stole på ham. Og jeg får stole på at det kommer en måned som heter september og at Bergen fortsatt ligger der den alltid har ligget. Man kan ikke være verdensmestere i alt. Det var bare synd at vi ikke var noe flinke til å være kjærester…
men av og til vet man kanskje akkurat litt mer enn man egentlig vet. livet handler vel egentlig om å ta følger av impulser. sånn egentlig. og det er tydeligvis, etter egen erfaring, ikke alltid meningen at det som virket til å være skapt i himmelen eller paradis, skal funke. og når det ikke funker, så er det jo ikke noe poeng i å fortsette, da må man gjøre noe, og ta følgene.
Dessuten kan du stole på meg og. Jeg har alltid rett om alle andre, det er bare mitt eget jeg roter til… 🙂
«Det går seg til, skrev jeg. Og kanskje ville det gjort akkurat det. »
Nah. Eller, kanskje, men jeg har kommet frem til at det er det man tenker helt til man innser at det ikke gjør det.
At ordene kom ut etter du hadde sagt stopp, kan være fordi det da ikke var noe å være redd for. Ting var ferdig – det var ikke noe ordene kunne komme i veien for. Man blir så mye modigere når man ikke har noenting å miste.
Timing og rekkefølger – jeg har aldri fått dem til spesielt godt selv heller.