14

Jeg römmer selv i varmen, med svensk tastatur, dette er liksom ferieparadiset, barnefamilier, altfor mye lyd, bassenger så langt öyet kan se og kelnere som smiler sine kritthvite smil og spör lenge etter at det ble plagsomt om det er noe de kan hjelpe deg med. Nei, sier jeg. Nei nei nei nei nei. Jeg vil ikke ha noe hjelp, jeg vil ikke ha noen meny, jeg vil ikke ha noe fra baren, jeg vil ikke ha mer mat, jeg vil ikke vil ikke vil ikke. Dette stedet gjör meg til en 14-åring, og det er egentlig like greit, for jeg tror det er det alle tror jeg er, der jeg sitter sammen med moren min og lilleste på snart 3 år. De ser at jeg ikke smiler, og tenker at der sitter det en som ikke ville väre med på ferie. Stakkars. Om noen år kan hun bestemme selv. Hun vil sikkert inn til byen og feste. Jeg er på Ayia Napa, «nesten-Ibiza» som jeg hörte noen si på bussen fra flyplassen.

Jeg er ikke sint. Jeg er sliten av all lyden. Lyden som ikke er musikken min. Eller stillhet. Hvem skulle tro at jeg ville savne stillhet etter å ha brukt den siste uken på å pröve å få gutten til å snakke, til å ta vekk stillheten. Til å si noe, hva som helst, bare si noe. Så jeg ikke skulle väre redd for at han tenkte at nei, det her går ikke… hun er ikke sånn jeg trodde hun skulle väre. Jeg har fölt meg som Clementine på sitt mest plagsomme i Eternal Sunshine. På toget. Der hun snakker og snakker selv om det er tydelig at Joel syns det er nok, at han er redd for henne. Jeg har alltid fölt meg som Joel, jeg har i hemmelighet ment at Clementine er en jävla masekjerring, og at hun prater for mye… og der sitter jeg, i min egen leilighet og ender opp med å si de dummeste ting, bare for å dra noen ord ut av ham. Gutten som bruker alle ordene sine på papir og internett.

Jeg skrev ikke et ord i dagboken min mens han var hos meg, flere sider forble blanke, og da jeg kom inn döra hos mamma kvelden för vi skulle fly hit, så stengte jeg meg inne på rommet og skrev. Om stillheten. Om gutten. Om at jeg liker ham så godt. Om et postkort der han skrev at han aldri ville tilgi seg selv om jeg ble lei av ham, så nå skulle han snakke. Og det gjorde han.

Jeg leser böker på stranden og gråter bak solbrillene mine når jeg lukker Kompani Orheim. Jeg sitter på verandaen vår når mamma og Julie har sovnet, og leser diktene til Nils-Öivind om igjen og om igjen, mens jeg stryker fingeren min over de sidene jeg synes er finest. Jeg leser the Lovely Bones og hörer ikke når mamma snakker til meg, hun tar i boken og jeg utbryter et höyt HMM?, som om jeg egentlig hörte på höy musikk.

Kanskje jeg egentlig er litt 14 år på denne turen. Det eneste jeg gjorde da jeg var 14 var nemlig å lese böker. Men jeg er ikke sint. Verken på lilleste krapyl eller mammaen min. Det bare blir litt mye for meg. Med all lyden.

Vi kan godt väre stille sammen når jeg kommer hjem. Hvis jeg får lov til å sette på en cd. Da kan du väre stille så lenge du vil, og jeg skal höre på deg. Det kan godt regne også. Til og med tordne. Så lenge du ikke ler av meg når jeg gjemmer meg under dyna. For det gjör jeg fortsatt. Akkurat som da jeg var 14.

5 kommentarer til «14»

  1. Kanskje… likner han litt på meg. I at han alltid kommer på hva han skal si ca fire timer etter at anledningen var der. Og dermed havner alt på arket istedet. Det kan hende. Meget mulig at det foregår utrolig mye rart oppi hodet hans, men det bare klarer ikke komme seg helt ut.

  2. The lovely bones har jeg også lest.
    Ganske fin den boken.. Må nok lese Kompani Orheim også, han skriver så fint..

  3. Ã… være på nesten ayia napa sammen med en mamma og en søster man over tid kommer til å like, høres nesten litt for mye ut. men du overlever det nok og når du kommer hjem får du være så stille du vil uten at noen kan bemerke det. Og kanskje regner det, og alt er bare fint.

  4. kjære regnvåt. takk for kommentar. jeg vil bare benytte anledningen til å si at jeg liker søsteren min. det var bare min mor som mente at jeg ikke likte henne. men det så ikke ut til at noen skjønte det ut ifra det innlegget mitt. men nå sier jeg det altså.

    jeg liker søsteren min.
    selv når hun plager samtlige passasjerer på flyet med å være ufordragelig. jeg liker henne. i morgen blir hun tre år gammel, og da skal hun få Da katten Findus var liten av meg. det blir bra.

    og nå kan det godt komme litt regn. det er faen meg på tide.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.