1 – 0 til deg

Da vi satt på en benk ved flytoget, så sa han at han gruet seg til å komme hjem og være alene. Jeg tenkte, på en buss på vei for å møte John litt senere, at vi er jo ikke alene. Vi har venner og familie. Ikke alene. Aldri.

Og nå, her jeg sitter, med en katt som sover i sengen min, så vil jeg ikke legge meg, alene i sengen. Jeg vil ikke lese en bok. Jeg vil ikke skru av musikken min. Jeg vil ikke skru av lyset. For jeg føler meg så alene.

Om fotballmetaforer og ekskjærester

Så, hva skjedde? Det er her jeg skal ha en god forklaring. Men det har jeg ikke. Jeg sto og så på at han gikk på flytoget i dag, og jeg tenkte at jeg aner ikke om det jeg har gjort var riktig. Ulempen er at jeg er så sta, at har jeg først gjort det slutt, så er det slutt. Så, hvorfor gjorde jeg det slutt? Hvorfor i all verden sa jeg «Dette går ikke» til den beste gutten jeg noensinne har møtt? Hvorfor vil  jeg ikke være kjæresten til gutten med ordene, han som lager polaroider, han som sitter inne på nyttårsaften og hører på 747 og skriver dagbok, han som siterer sangtekster, han som tror på at jeg er magisk. Og svaret er, mine damer og herrer, jeg vet ikke. Kanskje ble det for skummelt for meg å være kjæreste igjen. Kanskje var jeg overmodig og tok på meg en tittel som jeg ikke lenger tror at jeg fortjener. Kanskje ga jeg opp for tidlig? Stillheten virket aldri så ille når jeg tenkte på det i ettertid, når jeg skrev dagbok om dagene vi hadde hatt sammen. Det går seg til, skrev jeg. Og kanskje ville det gjort akkurat det. Kanskje ville stillheten sakte blitt fylt med våre ord, begges stemmer i mørket. Men før jeg ga ham sjansen til å ta vekk stillheten, så hadde jeg fylt den med ordene «Dette går ikke». Nei vel. 

«Jeg føler meg som et fjerdedivisjonsfotball-lag som ved en feiltakelse har blitt plukket ut til å være med i Champions League» sier han og jeg tenker at Champions League er noe ordentlig dritt.

Fy faen, sa jeg da jeg møtte John og fikk en klem i dag. Fy faen, tenkte jeg da jeg måtte slippe ham og la ham gå ombord på flytoget. Fy faen, tenker jeg her jeg sitter.

Det som forvirrer meg aller mest med dette, er at da det ble slutt og selve samtalen der vi gjorde det slutt var over, så snakket han plutselig. Disse dagene der vi har vært eks-kjærester har vært sånn som jeg hadde håpet at kjæreste-dagene skulle være. Sånn bortsett fra det faktum at vi nå ikke er kjærester lenger.

Alt går til helvete uansett, sier jeg til bestekameraten min. Neida, sier han. Det bare fucker seg opp litt innimellom. Jeg får stole på ham. Og jeg får stole på at det kommer en måned som heter september og at Bergen fortsatt ligger der den alltid har ligget. Man kan ikke være verdensmestere i alt. Det var bare synd at vi ikke var noe flinke til å være kjærester…

14

Jeg römmer selv i varmen, med svensk tastatur, dette er liksom ferieparadiset, barnefamilier, altfor mye lyd, bassenger så langt öyet kan se og kelnere som smiler sine kritthvite smil og spör lenge etter at det ble plagsomt om det er noe de kan hjelpe deg med. Nei, sier jeg. Nei nei nei nei nei. Jeg vil ikke ha noe hjelp, jeg vil ikke ha noen meny, jeg vil ikke ha noe fra baren, jeg vil ikke ha mer mat, jeg vil ikke vil ikke vil ikke. Dette stedet gjör meg til en 14-åring, og det er egentlig like greit, for jeg tror det er det alle tror jeg er, der jeg sitter sammen med moren min og lilleste på snart 3 år. De ser at jeg ikke smiler, og tenker at der sitter det en som ikke ville väre med på ferie. Stakkars. Om noen år kan hun bestemme selv. Hun vil sikkert inn til byen og feste. Jeg er på Ayia Napa, «nesten-Ibiza» som jeg hörte noen si på bussen fra flyplassen.

Jeg er ikke sint. Jeg er sliten av all lyden. Lyden som ikke er musikken min. Eller stillhet. Hvem skulle tro at jeg ville savne stillhet etter å ha brukt den siste uken på å pröve å få gutten til å snakke, til å ta vekk stillheten. Til å si noe, hva som helst, bare si noe. Så jeg ikke skulle väre redd for at han tenkte at nei, det her går ikke… hun er ikke sånn jeg trodde hun skulle väre. Jeg har fölt meg som Clementine på sitt mest plagsomme i Eternal Sunshine. På toget. Der hun snakker og snakker selv om det er tydelig at Joel syns det er nok, at han er redd for henne. Jeg har alltid fölt meg som Joel, jeg har i hemmelighet ment at Clementine er en jävla masekjerring, og at hun prater for mye… og der sitter jeg, i min egen leilighet og ender opp med å si de dummeste ting, bare for å dra noen ord ut av ham. Gutten som bruker alle ordene sine på papir og internett.

Jeg skrev ikke et ord i dagboken min mens han var hos meg, flere sider forble blanke, og da jeg kom inn döra hos mamma kvelden för vi skulle fly hit, så stengte jeg meg inne på rommet og skrev. Om stillheten. Om gutten. Om at jeg liker ham så godt. Om et postkort der han skrev at han aldri ville tilgi seg selv om jeg ble lei av ham, så nå skulle han snakke. Og det gjorde han.

Jeg leser böker på stranden og gråter bak solbrillene mine når jeg lukker Kompani Orheim. Jeg sitter på verandaen vår når mamma og Julie har sovnet, og leser diktene til Nils-Öivind om igjen og om igjen, mens jeg stryker fingeren min over de sidene jeg synes er finest. Jeg leser the Lovely Bones og hörer ikke når mamma snakker til meg, hun tar i boken og jeg utbryter et höyt HMM?, som om jeg egentlig hörte på höy musikk.

Kanskje jeg egentlig er litt 14 år på denne turen. Det eneste jeg gjorde da jeg var 14 var nemlig å lese böker. Men jeg er ikke sint. Verken på lilleste krapyl eller mammaen min. Det bare blir litt mye for meg. Med all lyden.

Vi kan godt väre stille sammen når jeg kommer hjem. Hvis jeg får lov til å sette på en cd. Da kan du väre stille så lenge du vil, og jeg skal höre på deg. Det kan godt regne også. Til og med tordne. Så lenge du ikke ler av meg når jeg gjemmer meg under dyna. For det gjör jeg fortsatt. Akkurat som da jeg var 14.

Festival, festival

Det er her jeg skal fortelle dere hvor fantastisk Roskilde var, hvor mange soloppganger jeg så og hvor mange konserter jeg gråt på av glede. Jeg danset ikke i regnet. Da det regnet, la jeg meg med hodet langt under soveposen og var litt sint fordi det ikke lå en colagutt ved siden av meg. Men det regnet heldigvis bare første dagen. Det tordnet og regnet, og lyden av regn på telt er egentlig mer skummel enn fin. Roskilde var preget av ufattelig mye hasjlukt og humoren i campen gikk ut på å kaste loff og rundstykker i hodet på folk og å skrive ting i ansiktet på folk som sover med sprittusj. Ikke helt min greie. Så jeg og Krummis gjorde vår egen greie. Vi spiste karameller og leste bøker og lo av våre ufattelig dumme internvitser, så hasjcampen syntes nok at vi var forferdelige. (les: dumme og barnslige og teite og overlegne) Det er greit for meg. Jeg hadde det fint. Jeg har blitt solbrent og sliten. Jeg har drukket ufattelig mye cola, uten å ha en å dele den med på ordentlig. Jeg har sett en topp 5-film. Spol tilbake her:

I kino-teltet på Roskilde er det mørkt og det lukter popcorn. Vi hadde sett Adams Epler og skulle se Kiss kiss bang bang etterpå, og mellom dem gikk det en film jeg ikke hadde hørt om. Det var Scarlett og John, så vi ble enige om å se den. Jeg satte meg ned i setet etter en endeløs do-kø, og drakk cola. Filmen begynner og John Travolta går langs et sørstatslandskap mot en begravelse. Nesten to timer senere sitter jeg og hulker inn i genserermet mitt uten å lage en lyd, mens rulleteksten går over skjermen til en låt som heter det samme som filmen. A love song for Bobby Long.

Roskilde har vært litt hulking inn i genserermet. Sigur Rós kom inn bak forhenget sitt og satte i gang med Glósóli og jeg hadde ingen å holde meg fast i, så jeg måtte holde meg fast i meg selv. Tårene rant nedover kinnene mine og da de fortsatte med Ný batterí, så var det plutselig vinter igjen og verden var grå og hjertet mitt var i tusen biter og mer til, men det var ikke vinter. Det var Roskilde og det er lenge siden det var vinter. Den konserten var en blanding av gode og vonde minner og følelser, stjernesnø og glitter, et marching band på scenen og jeg tror aldri jeg har vært så tversigjennom lykkelig mens jeg har grått noensinne. Det eneste som var trist var jo at den beste konserten var på den første dagen, så etterpå var det liksom bare downhill.

Death Cab sang om avstand og jeg gikk hjem til teltet og savnet colagutten enda mer. I need you so much closer, skrev jeg på et kort før jeg sovnet. UnderByen sang Hjertebarn for meg og jeg lukket øynene og smilte. Roger Waters klimpret på gitaren foran en gigantisk måne på Orange, og jeg tok bilde av folkehavet. Roskilde var over for denne gang, og jeg og Krummis kjøpte med en cola på vei hjem til campen. Vi sov ute på en luftmadrass som noen av hasjmenneskene la igjen til oss, og sov i et buss-sete på vei hjem. Da bussen kjørte ut fra festival-området, så jeg på alt søppelet og alle de nedtaggede teltene, og jeg tenkte at det er rart jeg liker meg så godt der. Så mange folk som er dritings og dopa på et sted, så mange festivaltullinger, så mye rot og skrot og ting man helst ikke vil tenke på at man puster inn. Og så mange smil.

Jeg fikk ingen soloppgang, og ingen svensk kille att hångla med, som var planen da jeg kjøpte billetten en gang i februar. Nå vil jeg mye heller ha en colagutt som sender meg meldinger fra London og som kommer til Oslo på onsdag. Ingen svensk kille i hele verden kan erstatte ham. Ikke engang Håkan eller Jocke. Tenk det.

Takk for all sjokomelken til frokost, all solen, alle festivaltullingene, alle smilene, alle konsertene jeg sang med på, hengekøyene ved Odeon der jeg leste bøkene mine, takk til alle som ville spandere øl, men som jeg sa nei takk til, takk for pasta med pesto og Maxi Karamell, takk for stjernene om natten og de gode klemmene jeg fikk. Sees neste år, Roskilde.