Jeg har allerede begynt å tenke «vi» i stedet for «jeg». Det har vært «vi» lenge nå. Hver morgen jeg våkner er en morgen mindre å våkne i en by der bare en av oss befinner seg.
I går satt jeg ved en sykeseng og så ut av vinduet. Grønne trær og blå himmel. Mennesker på sykler, små som maur. Moren min satt i en stol på den andre siden av sengen, og hun tok seg av mesteparten av pratingen. Sykepleiere gikk inn og ut av rommet, det pep fra alarmer fra de andre rommene på avdelingen. Farmor snakket lavt, men ordene var som de pleier å være. Hun har falt og de mistenker at noen ribbein er brukket. Hun ligger i sykesengen og titter ut på verden, et forvirrende mylder av farger for henne, som ikke ser så godt lenger.
Jeg stryker en finger over sårene etter diverse slanger de har stukket i hendene hennes. «Og du da, Linn» sier hun. «Skal du besøke han kjæresten?» Jeg ser opp på henne og lurer på om hun surrer igjen. Om hun befinner seg i en annen tid, tilbake til for et år siden, eller enda lengre tilbake. Hæ, sier jeg. «Ja, drar du til Bergen?» spør hun. Jeg hører setningen om igjen i hodet mitt. Ordet kjæreste som får meg til å lure på om hun ikke vet hvem hun snakker til, men som jeg allikevel håper er rettet til meg. At jeg ikke trenger å rette på henne. At det er gutten i Bergen hun sikter til. «Du må dra, vet du. Så han ikke stikker av.» Og jeg ser på henne med tårer i øynene, og sier at ja, jeg må vel det. Så snur hun seg mot mamma igjen og klager på en sykesøster. Noe med at hun hadde fått kald suppe her om dagen.
Jeg følger ikke med. Jeg er et sted der gutten i Bergen blir omtalt som kjæresten. Og jeg tenker at jeg aldri har tatt med meg noen kjærester til farmoren min før. At farmor har vært min. At jeg ikke har delt henne med noen. Og nå som hun ligger på sykehuset og det virkelig ikke går bra, så tenker jeg at jeg så gjerne skulle tatt ham med til henne. Hun skulle sittet på kjøkkenet sitt og røyket ut av vinduet. Fulgt med på hva naboene drev med. Snudd seg mot ham på sin skeptiske måte og spurt hva slags kar han var. Hva han drev med. Så hadde hun ikke sagt så mye mer, men spurt om vi var sultne. Hun ville vel brukt resten av tiden på å snakke om naboene og bråket nedi gata forrige natta. At hun ikke fikk sove. Også kanskje hun hadde klaget på noe hun hadde lest i avisen siden sist. Så ville hun sagt at vi fikk komme oss avgårde, ungdommen ut i solen. Så hadde vi gått ut i sommeren sammen og han hadde sikkert følt at hun ikke likte ham, men neste gang jeg stakk innom ville hun myse på meg og si: Ja, du får beholde han der. Skal du flytte til Bergen nå? Også ville jeg ledd og laget noe mat til oss… Snakket om noe annet. Spurt om hun trengte noe på butikken. Om jeg skulle kjøpe røyk til henne. Mens jeg hele tiden ville tenkt på det hun sa først om ham. I stedet får jeg tenke på at hun omtalte ham som kjæresten. Selv om hun aldri får sett ham. Også får jeg håpe at det ikke bare er ordene til en gammel dame på sykehuset som ikke helt vet hvilken dag det er lenger… Men at det kanskje snart kan sies helt på ordentlig. At jeg kan si kjæreste. At jeg kan være kjæreste. Kjæresten til gutten i Bergen… Kanskje.
They will see us waving from such great heights, ‘Come down now’, they’ll say. But everything looks perfect from far away, ‘Come down now’, but we’ll stay. – Postal Service
Jeg håper du blir kjæreste med han du vil være kjæreste med!
dette rørte meg langt inn i sjela.
det er noe vakkert med å ta med seg kjæresten sin til farmor
eller å ha en farmor som omtaler han du liker som ‘han kjæresten’.
Har du lagt merke til hvordan det ofte er en tredje person, eller «alle andre» som ender opp med å definere hva man er sammen?
Selv skjønner jeg ofte ikke bæret av det selv – eller så er jeg bare fullstendig uenig.