Måned: juni 2006

Jeg har et perlekjede fra kent og i følge Helge, en sang fra tim der Morten pekte på meg. Jeg har en colagutt til kjæreste og meksikansk øl i kjøleskapet. Jeg har fragmenter å smile av fra de siste dagene. Om jeg lukker øynene, så ser jeg armene til colagutten, med de fine remsene rundt håndleddet. Jeg hører regn utenfor vinduet mitt og åpningen på Ansgar & Evelyne på Norwegian Wood. Det är vi mot världen, synger han mot meg og jeg lener hodet mitt mot skulderen hans. Jeg lukker øynene og kjenner varmen fra kvelden i går, der vi satt på kafé og lo høyt og spiste cookies. Jeg ser oss gå inn mot sentrum i et regnvått Oslo der det er varmere enn man skulle trodd om man bare så ut. Jeg holder en colagutt i hånden og foran meg går gutten som bor over togskinnene og gutten med alvestøv i lomma. Igjen lener jeg hodet mitt mot skulderen hans, det har blitt mye av det de siste dagene. Nå sitter jeg hjemme i en rotete leilighet og straks begynner hverdagen igjen, med jobb og bøker, og i kveld må jeg handle inn mat, for nå er det snart tomt. Jeg lukker øynene igjen og legger meg ned ved siden av katten min. Colagutten sitter i Slottsparken og leser for meg fra en av de beste bøkene jeg har lest i år. Det er ikke alle følelser som har et navn, leser han, fra novellen «Følelser som ikke heter noe» av Sara Johnsen. Spol fremover, jeg står og klamrer meg til gjerdet idet tim avslutter konserten sin med Julia, og i går kveld syklet Helge foran meg og vi sang i kor til den samme sangen. Jeg tenker at jeg er forelska akkurat sånn som de synger der… Jeg fryser, jeg brenner… Og alle kan se hvem jeg liker… Rune. Oslo har vært en penere by de siste dagene. Gresset har vært grønnere og himmelen blåere. Og selv om det er grått og vått her nå, og colagutten snart befinner seg i London, så tror jeg at disse fragmentene vil få meg til å smile og lukte sommer i lange tider fremover. Hei verden, nå skal jeg ut og selge bøker med et teit smil om munnen. Du kan regne meg i nakken så mye du bare vil, jag är lycklig. God sommer.

Her kommer den deiligste dagen i år, den kommer ut av det blå hver vår. Den kommer som et sjokk og hele byen går plutselig helt amok. I parken så ligger vi strødd omkring, vi ler og blåser ut en røykring, og når jeg kjenner din hud så er det nesten sånn at jeg tror det fins en gud.

You cannot conquer time, siterte Ethan Hawke på en trapp i Wien, og de lå der og så opp på himmelen. Jeg har hatt nesten en uke ferie, og jeg dro til Bergen. Jeg bare dro til Bergen. Om jeg bare skal ha en uke, så skal jeg faen meg ha så mye som mulig tid med gutten, tenkte jeg. Og der sto jeg i Bergen. Tenk om han blir sint. Tenk om han ikke vil se meg. Tenk om alt faktisk går til helvete denne gangen. Jeg satt på Vågen med Kjærlighet i koleraens tid og frøs på hendene. Min fjerde glasscola var nesten borte og ingen colagutt var noe sted å se. Så stelte jeg meg utenfor i solen med en ny cola, som egentlig var til ham, også ventet jeg. Plutselig sto et nytt par Converse ved siden av mine egne. Hei, jeg juksa, jeg. I mitt forsøk på å erobre tiden i min eneste uke med ferie som ikke er i utlandet. Det døgnet ble et fint døgn. Og om den første dagen i sommerferien er den verste, så finnes det ikke grenser for hvor fin denne ferien kan bli.

Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå med små, hvite bomullskyer på.

Vi er Ethan og Julie, sier jeg når folk spør hvordan det gikk i Bergen. Det finnes ikke bedre ting å være. Og vi trengte ikke pariserhjul engang. En glasscola på deling og en by der det egentlig pleier å regne.

Her kommer den deiligste dagen i år og samme hva som værdamen spår, så er det sånn at jeg tror at de kommer som perler på en snor.

Jeg våkner til blå himmel og sol og tasser barbent ved siden av katten min ut i stua og gir ham mat. Så inn i dusjen. Jeg setter meg på verandaen med en bok og et glass juice. Jeg har handlet øl og glasscola og masse juice og det ligger og blir kaldt i kjøleskapet mitt. Det er blomster og kronblader på gulvet mitt etter at katten min har løpt rundt ute i buskene og tatt det med seg inn i stua mi med pelsen sin. Jeg støvsuger ikke, for jeg syns ikke blomster er det verste å ha på gulvet i stua.

Og senere hvis sola går ned, skal vi bare ligge der i gresset og be en stille bønn om at dette ikke bare er en drøm. Da har vi det så bra, da er det sommer på Kuba. Under en himmel blå, med små, hvite bomullskyer på. – Folk og røvere feat. Unni Wilhelmsen

Det er ikke en drøm. Det er ikke engang en film. Nå er det du og jeg, sa han. Og jeg tror jeg sluttet å puste litt. Og jeg smilte hele veien hjem. Ã…tte timer på en buss, med en mixtape med The Cure og en annen med Radiohead. I really don’t think it gets any better than this…

I dag har jeg vært hos gutten som bor over togskinnene og spist potetgull, drukket te, spist is, lent meg ut av vinduet, sett på en gammel batman-film, ledd altfor høyt og lagt meg ned på gulvet hans når det ble litt for mye for meg. (Se, John, jeg linker til deg. I et innlegg. Ikke dårlig.) Så tok jeg bussen hjem og jeg satt som vanlig midt i, på bakerste rad. Og jeg smilte hele veien hjem. Så kom jeg hjem til ny seng. Helt ny seng, nyoppredd og fin. Og stor. Jeg hoppet litt i den, før jeg la meg ned og stirret i taket. Plutselig er det plass til noen ved siden av meg.

I morgen klokken 12 har jeg sommerferie og jeg planlegger en film i hodet. Har du filmmusikken? spurte John. Ja, sa jeg. Jeg har alt. Jeg har pariserhjulet, filmmusikken, litt av regien og gutten. Gutten er det viktigste. Han bor i Bergen, heter Rune og er världens finaste kille. Hvis det var noen tvil et sted på linja. Noe jeg ikke tror det er lenger.

Jeg har allerede begynt å tenke «vi» i stedet for «jeg». Det har vært «vi» lenge nå. Hver morgen jeg våkner er en morgen mindre å våkne i en by der bare en av oss befinner seg.

I går satt jeg ved en sykeseng og så ut av vinduet. Grønne trær og blå himmel. Mennesker på sykler, små som maur. Moren min satt i en stol på den andre siden av sengen, og hun tok seg av mesteparten av pratingen. Sykepleiere gikk inn og ut av rommet, det pep fra alarmer fra de andre rommene på avdelingen. Farmor snakket lavt, men ordene var som de pleier å være. Hun har falt og de mistenker at noen ribbein er brukket. Hun ligger i sykesengen og titter ut på verden, et forvirrende mylder av farger for henne, som ikke ser så godt lenger.

Jeg stryker en finger over sårene etter diverse slanger de har stukket i hendene hennes. «Og du da, Linn» sier hun. «Skal du besøke han kjæresten?» Jeg ser opp på henne og lurer på om hun surrer igjen. Om hun befinner seg i en annen tid, tilbake til for et år siden, eller enda lengre tilbake. Hæ, sier jeg. «Ja, drar du til Bergen?» spør hun. Jeg hører setningen om igjen i hodet mitt. Ordet kjæreste som får meg til å lure på om hun ikke vet hvem hun snakker til, men som jeg allikevel håper er rettet til meg. At jeg ikke trenger å rette på henne. At det er gutten i Bergen hun sikter til. «Du må dra, vet du. Så han ikke stikker av.» Og jeg ser på henne med tårer i øynene, og sier at ja, jeg må vel det. Så snur hun seg mot mamma igjen og klager på en sykesøster. Noe med at hun hadde fått kald suppe her om dagen.

Jeg følger ikke med. Jeg er et sted der gutten i Bergen blir omtalt som kjæresten. Og jeg tenker at jeg aldri har tatt med meg noen kjærester til farmoren min før. At farmor har vært min. At jeg ikke har delt henne med noen. Og nå som hun ligger på sykehuset og det virkelig ikke går bra, så tenker jeg at jeg så gjerne skulle tatt ham med til henne. Hun skulle sittet på kjøkkenet sitt og røyket ut av vinduet. Fulgt med på hva naboene drev med. Snudd seg mot ham på sin skeptiske måte og spurt hva slags kar han var. Hva han drev med. Så hadde hun ikke sagt så mye mer, men spurt om vi var sultne. Hun ville vel brukt resten av tiden på å snakke om naboene og bråket nedi gata forrige natta. At hun ikke fikk sove. Også kanskje hun hadde klaget på noe hun hadde lest i avisen siden sist. Så ville hun sagt at vi fikk komme oss avgårde, ungdommen ut i solen. Så hadde vi gått ut i sommeren sammen og han hadde sikkert følt at hun ikke likte ham, men neste gang jeg stakk innom ville hun myse på meg og si: Ja, du får beholde han der. Skal du flytte til Bergen nå? Også ville jeg ledd og laget noe mat til oss… Snakket om noe annet. Spurt om hun trengte noe på butikken. Om jeg skulle kjøpe røyk til henne. Mens jeg hele tiden ville tenkt på det hun sa først om ham. I stedet får jeg tenke på at hun omtalte ham som kjæresten. Selv om hun aldri får sett ham. Også får jeg håpe at det ikke bare er ordene til en gammel dame på sykehuset som ikke helt vet hvilken dag det er lenger… Men at det kanskje snart kan sies helt på ordentlig. At jeg kan si kjæreste. At jeg kan være kjæreste. Kjæresten til gutten i Bergen… Kanskje.

They will see us waving from such great heights, ‘Come down now’, they’ll say. But everything looks perfect from far away, ‘Come down now’, but we’ll stay. – Postal Service

Jeg gikk på Platekompaniet og kjøpte en skive av det bandet som betydde mest for meg i hele verden som 13 og 14-åring. Goo Goo Dolls. Samme oppskriften som alltid, tenker jeg når jeg setter det på. Men jeg blir plutselig 13 igjen. Jeg sitter på rommet mitt med langt, vått hår nedover ryggen og hører på tekstene de synger ut i rommet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg har lært alt jeg kan om kjærlighet av Joakim Berg, men jeg tror det egentlig var John Rzeznik som lærte meg det jeg kan i dag. Joakim kom inn i livet mitt litt senere, men han har lært meg en del han også. For all del. Men disse guttene fra USA. Disse sinte karene som egentlig kanskje aldri har fått den berømmelsen de fortjener her i Norge. Jeg skrev ned så mange av tekstene deres i dagbøkene mine… De hang på veggen min. Jeg lå våken om natten og hørte på dem. Jeg bodde et helt annet sted, jeg hadde en helt annen utsikt gjennom vinduet mitt… Og jeg satt oppe om natten, med langt og bustete hår ned i ansiktet. Et langt blikk ut av vinduet. En altfor stor sove-t-skjorte på meg som jeg trakk rundt bena mine. You could hide beside me, maybe for a while, and I won’t tell ’em your name. Jeg hadde discman da, ikke minidisc. Jeg hadde fortsatt store høretelefoner, og jeg husker at jeg alltid hadde med meg spilleren på skolen. Når jeg var ferdig med alt det jeg skulle gjøre på skolen, så satt jeg og skriblet ned sangtekstene i notatbøkene. Could you whisper in my ear, the things you wanna feel… Jeg satt hjemme hver kveld med dagboken min og biblioteksbøkene med slitte kanter og matt kontaktpapir som omslag. En gang skulle jeg bety noe for noen, tenkte jeg. En gang skulle noen sende meg teksten til Iris i posten… eller enda bedre, legge den i postkassen min selv, uten frimerke. Hemmelige brev. And you can’t fight the tears that ain’t coming, or the moment of truth in your lies. When everything feels like the movies, yeah, you bleed just to know you’re alive.

Mye har skjedd siden den gang. Jeg har hatt kjærester og de har gått fra meg, og jeg har hatt kjærester jeg selv har gått fra. Men ingen av dem har noengang sitert Iris for meg. Og jeg har heller ikke sitert Goo Goo Dolls for dem. Men i dagbøkene mine er det fortsatt tekstlinjer som festet seg da jeg var 13 og enda ikke har sluppet taket. I thought I lost you somewhere, but you were never really ever there at all. Jeg sto lenge foran reolen der den nyeste skiva deres var frontet på tre plasser. Jeg hadde sett den før. Da var den til fullpris, nå var den satt ned. Også satt ned en gang til. Jeg så på coveret. Svart og rødt. En jente på forsiden. Alltid en pen jente på forsiden. Jeg gjør det. Jeg kjøper den. Og selvfølgelig er den fantastisk. Akkurat som de fire andre skivene jeg har av dem. Og jeg har langt, vått hår nedover ryggen og en helt ny utsikt. Jeg har en grå katt igjen og fortsatt slitte biblioteksbøker. And I’ll burn this lonely house down, if you run with me. I’ll stay with you, the walls will fall before we do. Take my hand now, we’ll run forever.

We’ll run forever. Det er juni og snart skal tiden stå stille. Jeg fant et pariserhjul i går. Det så ensomt ut.