“When you want something, all the universe conspires in helping you to achieve it.”

Paulo Coelho. Han prater om å ønske seg ting. Om at universet vil sette uante krefter i bevegelse for å oppfylle de sanneste ønskene. Vel, Paulo, jeg har noen ønsker til deg. Jeg har ganske mange. Og de er ekte, og de gjør vondt, og de er helt sanne. Jeg tror ikke på Paulo Coelho. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke tror på Gud, for han tror jeg på. Men Paulo, han skal dere få billig av meg…

Jeg blir oppringt av søsteren min som forteller kort at farmor er lagt inn på sykehuset igjen. Jeg reagerer med… jeg reagerer ikke i det hele tatt. Jeg sier ok, og spør når vi skal besøke henne. Jeg jobber for mye, og har ikke tid uten å ta fri fra jobb, men i morgen er det helligdag, og jeg sier at jeg blir med. Jeg møter mamma til lunsj i byen, sitter ute ved et bord og leser i boken min til hun kommer. Hun setter seg ned og sier «Du har sikkert skjønt det, men nå er det ikke lenge igjen…» Pappa forbereder seg på å bli foreldreløs, og jeg klarer ikke å se for meg et liv uten farmor… som alltid har vært der. Hun pleier å si at jeg er den snilleste ungen hun noensinne har sett. Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for det. Hun ligger i en sykeseng og nekter å spise. Hun hører snart ikke hva vi sier, og når jeg gir henne en klem, så vil jeg egentlig ikke slippe, men jeg vet at jeg må. Samtidig så er jeg redd for å knuse henne, holde for hardt. Så jeg tør nesten ikke være borti.

Jeg ønsker at farmor skal bli frisk.

Men dette gjør ikke så vondt enda. Jeg satt i sofaen til Andreas i dag og snakket om det, som om jeg skulle fortalt om hva jeg spiste til frokost eller når jeg tok t-banen fra Nasjonalteateret. Jeg vet at det kommer til å treffe. Jeg vet at det plutselig kommer til å slå meg i magen, og at det kan skje når som helst. Men det har ikke skjedd enda. Det er ikke engang virkelig når en lege sitter foran meg og forteller meg at farmoren min har kreft. Gamle mennesker får kreft. Det er sånn det er. Mange av dem dør av alderdom før kreften får satt igang arbeidet sitt uansett, så det er ikke sikkert det har noen innvirkning på livet. Men min farmor er ikke bare et gammelt menneske. Og allikevel er det akkurat sånn det føles… som om det bare er en hvem som helst. Som om jeg ser det på tv, men selv når jeg ser sånne ting på tv, så pleier jeg å gråte.

Og oppå dette. Over det faktum at farmoren min er på sykehuset igjen, og har sagt at nå vil hun ikke hjem mer… Over alt det, så sitter jeg på t-banen og taster inn ord på mobilen min, og tør ikke å sende dem allikevel. I hele dag har jeg laget meldinger der det står at jeg savner ham og tenker på ham, men jeg har ikke turt å trykke på send. Fordi jeg er redd. Jeg tør ikke. Det går ikke. Og jeg spiser middag og cookies hos Andreas og vi ler og smiler og jeg forteller om ham, gutten jeg tenker på hele tiden, og Andreas forsikrer meg om at han liker meg. Absolutt. Selvfølgelig. Ingen tvil. Og mens jeg trasker ut av hagen til Andreas for å ta banen hjem, så piper mobilen min og der står det jeg har prøvd å si i hele dag. Så enkelt kan det gjøres. Jeg tenker på deg, og jeg savner deg. Og jeg setter meg på t-banen og ønsker, som jeg har gjort lenge nå, at jeg kunne fly til Bergen og være der om natten… for så å være ansvarlig og studere og gå på jobb om dagen… også rømme tilbake igjen om natten. Til sommeren kommer og tar oss, og jeg kan slutte å være ansvarlig en stund. Men jeg kan selvfølgelig ikke fly. Og jeg kan ikke rømme til Bergen om natten.. det går ikke.

Jeg skal kaste Alkymisten…

6 kommentarer til «â€œWhen you want something, all the universe conspires in helping you to achieve it.”»

  1. Jeg har jo aldri vært noen stor tilhenger av Coelho, og det er fordi han alltid har en tendens til å strø sukker på vanskelige ting.
    Han gjør ting altfor lett.
    Og noen ting er ikke lett. Ikke i det hele tatt.
    Og det å vite at noen man er glad i kanskje forsvinner for alltid er den tyngste følelsen som finnes. Og noen ganger så er det bare sånn.
    Men det er bra at du har noen å snakke med om forskjellige ting. Det letter nok mye på hjertet ditt, fordi noe av den beste terapien man kan få er å snakke om det som er vondt.
    Jeg tenker på deg!

  2. Coehlo er litt vag, litt for drømmende og for «drømmende» for min smak og. Likte han godt i begynnelsen, men så ble det stopp.

    Jeg tror han liker deg jeg linn. (Lars leter etterforsker og forsker etter ting på nett…)

  3. har fulgt etter deg fra Ed og hit, fordi jeg ble helt betatt av skrivingen din. 🙂

    Fikk tårer i øynene når jeg leste dette innlegget, jeg mistet nemlig farmoren min for knappe to uker siden. Det var også kreft. Og jeg skjønner deg så utrolig godt, når du skriver at det er akkurat som om du så det på TV. Uvirkelig.
    Jeg vet fortsatt ikke om det helt har gått opp for meg, at hun er borte.

    Uansett.. Håper du fortsatt får mange gode stunder med farmoren din.
    Det er tungt og vanskelig.
    Men livet må gå videre, sies det visst.

    -Lene.

  4. Man må ha noen som kan gjøre ting enkle, selv om man ikke alltid liker det. Noen ganger er bare alt vanskelig, så vanskelig at man ikke vil late som det er enkelt engang, og da blir man sint på de som sier det er enkelt. De som ikke tar hensyn til reglene, men dagdrømmer seg gjennom livet men enkel livsfilosofi – men det er ikke alltid alt er så vanskelig.

    Noen dager er det bare regningene. Og da er det fint å ha en som Paulo som sier at du kan prøve å balansere væsken i skjeen gjennom hele palasset, og disse regningene du bærer rundt på vil gli ut av tankene dine mens du ser på søyler og malerier og fine ord i en gammel bok. Worrying is as effective as trying to solve an algebra-equation by chewing bubble-gum.

    Paulo er alle drømmeres støtteapparat.
    Det er derfor han ikke er noe fin når man rives ut til realismen.

  5. «Paulo er alle drømmeres støtteapparat»

    Jeg vet ikke helt om han er det beste støtteapparatet man kan ha.
    Jeg er kanskje ikke en drømmer lenger, kanskje det er det som for to år siden fikk meg til å mislike Paulo, hva vet jeg. Jeg vet ikke helt om jeg kanskje plutselig har blitt realist, men jeg vil ikke tro at jeg har forandret meg så mye… Jeg har bedre støtteapparat i Narnia-bøkene, Peter Pan og Frode Grytten. Ja, Frode Grytten. Han gir aldri opp den ulykkelige kjærligheten. Så selv om det nesten aldri går bra, så har han fortsatt håpet. Føler jeg, i hvert fall. Og Peter Pan er enkel. Tenk gode tanker, så kan du fly.

    Og jeg har alltid ment at man ikke trenger å være en drømmer for å tro på Narnia og at det skal dukke opp neste gang du ser et gammelt skap. Men kanskje man må det. Jeg håper kanskje det, for da kan jeg fortsatt se på meg selv som en av dem.

    Og ikke at jeg mistet evnen til å drømme da jeg gjennomskuet Paulo.

  6. Besteforeldreløs. Det er det jeg er. Vært det i over et år nå, men jeg tar meg stadig vekk i å tenke at det bare var noen måneder siden.

    Ingen liker å bli gamle, men jeg tror at når man først har blitt det, så er det godt å slippe å måtte leve evig. Det oppsummerer det hele ganske bra for min del, i hvert fall.

    En ting er alle tingene du ikke kan gjøre.
    Hva er tingene du _kan_ gjøre?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.