Tom fredag

Jeg har kjørt trikk frem og tilbake i dag, med hodet lent inn mot bakruta og tankene et helt annet sted. Jeg rømte litt fra verden i fem timer, mellom å ha møtt søte Frøydis på biblioteket og å se en film, som forøvrig var skikkelig dårlig, på kino. Jeg tråkket sakte i vanndammer mens jeg vandret mellom kaféene i byen min. Jeg ville ikke sitte for lenge på et sted. Jeg vil ikke sitte stille. Jeg måtte lete for å finne en postkasse, og da jeg endelig fant en, så ble jeg stående lenge og se på dem. Den gule og den røde. Jeg åpnet luken på den gule der det står 4000-9999+utland, og det ble på en måte ekstra langt unna på grunn av den beskrivelsen. Jeg bor i 0001-3999. Jeg er 0694, han er 5017.

Det fortsetter å regne her og jeg går fortsatt rundt på luft. Jeg husker den første gangen jeg var skikkelig forelska. Jeg hadde ikke så mange venner, og de få jeg hadde, de ble lei av at jeg snakket om ham etter de tre første setningene. Jeg husker at jeg ble sittende på rommet mitt og skrive side opp og side ned i dagboken min, men jeg ble bare mer og mer lei meg… for magien forsvant nesten litt fordi ingen ville dele den med meg. Hvorfor er det sånn at alle vil høre på deg når du har det vondt, mens nesten ingen vil være der for å ta imot alle smilene og forhåpningene og sommerfuglene? Jeg går rundt alene og vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg liker å være alene, det er ikke det. For all del. Jeg tror ofte at jeg foretrekker å være i mitt eget selskap framfor andres, men… Akkurat dette er litt for stort for bare meg.

Kanskje jeg er skikkelig kjedelig når jeg er glad. De begynner med å spørre meg hvorfor jeg er så glad, og etter en eller to setninger, så begynner de å snakke om noe annet. Og jeg blir gående med alle ordene i halsen i stedet. Jeg må svelge dem og spare dem til jeg kommer hjem. Til katten min som ligger og sover på fanget mitt, og til dette tastaturet. Og når jeg endelig kommer hit, så klarer jeg ikke å formulere mye av det. Jeg kunne skrevet en bok om gutten med ordene og det sjenerte smilet. Om hvordan alt begynte, selv om jeg ikke helt vet det selv. Jeg kunne snakket om hvordan jeg kjøpte billetter til Dumdum boys i Bergen og endte opp med å tenke tre sekunder på konserten, mens de resterende åtte timene på bussen ble tilbragt med musikken min og et blikk ut av vinduet, mens jeg lurte på hva jeg skulle si når jeg så ham, på hva jeg skulle svare hvis han sa noe, om jeg skulle si det eller ikke… Det ble færre og færre hus, og flere og flere fjell og tilslutt var det snø og klokken foran i bussen viste 02:43, så 03:57, og jeg tenkte fortsatt bare på at jeg snart var i samme by som ham. Jeg kunne fortalt dere om hvordan jeg nesten ikke har spist på tre dager, fordi magen min er full av sommerfugler, og jeg mener det helt på ordentlig. Det er ikke bare noe jeg sier… for å beskrive. Det er sånn det er.

Kanskje det bare er jeg som er redd for at jeg er kjedelig… at det er jeg som svelger mine egne ord med vilje, og at de dermed begynner å snakke om noe annet. Kanskje jeg er redd for at det egentlig ikke er ekte, at det bare er noe jeg har innbilt meg, at jeg ikke har fått noen brev som jeg har i en eske med sommerfugler på over skrivebordet mitt. At jeg ikke har noen i Bergen som leser brevene mine.

Jeg var alene på kino i dag, og det kom en dame og satte seg ved siden av meg. Han hun var sammen med hadde fått billett til en rad lenger bak, for det var premiere og det var fullt, og de hadde kommet i siste liten, eller det hadde skjedd en feil i datasystemet da de bestilte, de satt i alle fall ikke sammen. Jeg snudde meg mot henne og tok sekken min på fanget, klar til å reise meg. «Du, jeg er alene, jeg altså… så hvis dere to var sammen, så kan han godt sitte her på min plass?» Hun så rart på meg, også bak på han som hadde satt seg tre rader bak oss. Jeg reiste meg og fikk øyekontakt med ham. Så byttet vi. Ikke noe takk, ikke noe smil, men han så litt rart på meg i det vi krysset hverandre i trappen. Da han satte seg på det som hadde vært min plass, så smilte han til henne og kysset henne på kinnet. Og hun smilte tilbake til ham. Og jeg satte meg ned tre rader bak dem og tenkte at jeg hadde gjort en bra ting, selv om de ikke sa takk. Og da filmen begynte, så satt jeg alene, innerst ved veggen, og det viste seg å være et ledig sete ved siden av meg. Det var en ledig plass, men han som skulle sittet der, han var et helt annet sted.

Det var i alle fall to stykker som fikk sitte ved siden av den de ville i dag. Jeg får ha min til gode.

5 kommentarer til «Tom fredag»

  1. Jeg har bare lyst til å gi og få verdens lengste klem. Du er så bra, Linn. Magasinet i dag hadde om lister, og du hadde kommet på flere av mine. Og jeg vil gjerne høre om hvor bra alt er. Men da må vi drikke tørr hvitvin, for det er nesten en forutsetning for å ha det bra. Si i fra om du kan skru ikea, forresten. Vi skal ha en liten fest, SCREW2006, i leiligheten min cirka første juni. Eventuelt om du kan noe annet bra som å lage vaffler.

  2. Håper jeg ikke snakket for mye om noe annet. Jeg vil gjerne høre, det er ikke det, det er forlegne meg. Som ikke vet hva jeg skal si.
    Jeg blir ofte lei meg av å være sammen med deg, fordi jeg ikke kan si noe ordentlig tilbake. Og etterpå tenker jeg at det kan gå til helvete, alt sammen, for jeg kan ikke snakke. Jeg skrev det en gang ved siden av deg under et seminar. Jeg skrev «jeg kan ikke snakke, er det fordi jeg ikke har ord, eller fordi jeg ikke har tanker?» på en lapp, og ville vise den til deg for at du skulle forstå. Forstå hvorfor jeg ikke snakker. Men jeg spiste den i stedet, så vidt jeg husker. Jeg spiser papir når jeg er nervøs.
    I går snakket jeg, for av og til kommer det en hel masse. Men da er det ikke om den store kærligheden, det er om trærne jeg snakker med, om bøkene jeg leser og om kaken jeg skal bake.
    Unnskyld kjære Linn, jeg vil jo så gjerne snakke med deg og høre på deg og kjenne smilene dine.

  3. Ã…, søte Frøydis. Du må jo ikke være lei deg for å være sammen med meg. Du er et av favorittmenneskene mine i hele den store, vide verden. Jeg syns du snakker om kjempemye fint, og jeg syns aldri du er kjedelig. Og kakene du baker og bøkene du leser og trærne du snakker med, det er kanskje de beste tingene å snakke om. Kärlek er så mange ting, Frøydis. Jeg syns du sier noe ordentlig tilbake hele tiden. Det er derfor jeg er så glad i deg. Og derfor jeg har så lyst til å være sammen med deg. Jeg liker deg, Frøydis. Du er den søteste jeg kjenner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.