Kanskje

Håper at du vil forstå…

Jeg løp fra Kingosgate 3 i går. Nå må jeg gå, sa jeg til ham. Nå må vi gå. Ut i den store verden. Nei… sa han. Jo, sa jeg. Nå må jeg gå, og sånn blir det. Jeg skulle gått for lenge siden. Jeg er glad du ble så lenge, sa han. Jeg har hatt det fint… Ikke bare fint, sa jeg. Nei, sa han. Men det betyr ingenting.

Jeg løp ned langs parken på Alexander Kiellands plass og bestekameraten ringte og spurte om det gikk bra med meg. Og jeg smilte og sa, det går veldig bra med meg. Gikk det bra med ham? spurte bestekameraten. Nei, sa jeg. Men det kommer til å gå bra. Det kommer alltid til å gå bra. Eller, det skal nok gå, som danskene sier med sitt flotte språk.

Jeg gikk helt inn til byen. Nye sko på bar asfalt. De altfor store headphones’ene mine, med høy musikk i. Jeg kjøpte en sjokomelk og tok bilder av verden. Det er egentlig litt fælt at jeg skal ha det så bra etter at jeg har gått, men jeg burde gått for lenge siden. «Det var på tide med en opprydning» sa John. John er lur. Han er en av de lureste jeg kjenner.

Ingen kan slå seg nå

Jeg kom hjem til et brev i postkassen som jeg ikke klarte å vente med å åpne. Jeg kastet fra meg veske og bøker rett utenfor døra, og satte meg ned i oppgangen. Der var de bokstavene jeg er blitt så glad i. John pleier å si at jeg føler i bokstaver. Jeg kjenner en til som føler i bokstaver. Også gråt jeg. «…det er du som er smilepiken alltid. Om du vil så er du.» Jeg vet at alltid bare er her og nå. Kanskje bare der og da. Kanskje alt er annerledes i morgen, kanskje alt forsvinner med høstløvet. Kanskje vi ikke rekker å bli noenting før sommeren blir oktober. Men akkurat der. Akkurat der han satt og skrev de ordene og akkurat der jeg satt og leste dem. Da var jeg. Smilepiken for alltid.

Om du vil, så er du… også.

En kommentar til «Kanskje»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.