Brostein og strekhjerter

Jeg går inn på bussen og trykker på play på minidisk-spilleren. Det suser i ørene mine etter litt høy lyd på konserten. Det er ikke helt magien lenger. Men det er bra for det. Jeg drakk en halv øl og lo høyt etterpå sammen med bestekameraten som mobbet meg fordi jeg bare smilte hele dagen. For det er det jeg gjør. Jeg bare smiler hele dagen. Jeg er rastløs og jeg klarer ikke å tenke ordentlig. Jeg bare smiler.

På t-banen i dag fant jeg et hjerte det sto Nicolas inni. Det var risset inn under vinduet der jeg satt. Jeg tenkte på alle de hjertene som skal risses inn i trær og benker og vinduskarmer på t-baner rundt omkring. Jeg tenkte på alle hjertene som allerede var overalt, og på hvordan de som risset dem inn trodde at her og nå skulle vare for alltid. Her og nå er bare her og nå. Det varer ikke lenger enn dette. Poff, så er det vekk, og hjertene er der like fullt, men de som en gang risset dem inn kjenner kanskje ikke hverandre lenger. Kanskje de er bitre og sinte og glad for å bli kvitt hverandre. Eller kanskje de er gift og har tre barn og bor i en hvit villa med epletrær og syriner i hagen. Jeg tenkte tilbake på Stockholmsturen der jeg gikk rundt i mine egne tanker og skulle gjøre det slutt med kjæresten min gjennom to år, fordi jeg plutselig drømte om en annen om natten. Jeg kom på at jeg fant en brostein på et gatehjørne i Stockholm, der det sto: Her treffades Lukas och Carmen, i dag är dom gifta och har en dotter.

Jeg satt og så på hjertet med Nicolas inni og lurte på hva den som en gang lagde det ville tenkt hvis han eller hun plutselig satte seg der jeg satt. Fant det igjen. Jeg lurte på om personen ville blitt glad, lei seg… eller kanskje sint. Kanskje satt seg et annet sted. Jeg tenker på om Lukas og Carmen fortsatt er sammen. Om de har fått flere barn.

Tenk hvis de ikke er sammen. Tenk om de er sinte på hverandre og i bitre forhandlinger om skilsmisse og hvem som skal ha barna og hvem som skal få huset. Jeg ser for meg Stockholm om høsten, det regner og det er en helt vanlig ukedag, men det er sent og det er kaldt, og Lukas står alene på gatehjørnet og ser ned på brostenen der de møttes for en million år siden. Her treffades Lukas och Carmen, i dag er dom gifta och har en dotter… og de snakker ikke lenger sammen.

Jeg tenker på alle de stedene jeg skal møte folk. På alle de stedene der ting skal bety noe. Jeg tenker på gjerdet på Norwegian Wood rett før Bright Eyes konserten der jeg egentlig ikke møtte ham, men der jeg møtte ham allikevel. Jeg tenker på gatene i Bergen og gresset i Frognerparken når det regner og jeg står i pizzakø. Jeg tenker på colakorker og en vegg full av polaroider. Og jeg tenker på at gatene i denne byen en gang tilhørte noen helt andre. Jeg tenker på alle strekhjertene som er risset inn på forskjellige steder, og hvor mange evigheter som er lovet bort og deretter visnet vekk.

«Tenk om alt går til hælvete» sier bestekameraten min og tar en slurk av ølen. Tenk om det ikke gjør det, sier jeg, og tar en slurk av min.

7 kommentarer til «Brostein og strekhjerter»

  1. Neste gang jeg ser et strekhjerte
    kommer det til å stå Linn der.

    Og inni kommer det til å være risset et eller to navn som jeg kan tenke på resten av dagen.

    » Och det är så det ska vara
    Det är så vi vill ha det nu
    Det är så det ska vara
    Som en perfekt underbar lag
    Perfekt och oförstörbar. «

  2. åh, linn, du er hærli!
    virkelig.
    av og til tror jeg du er en engel.

    «â€œTenk om alt går til hælvete” sier bestekameraten min og tar en slurk av ølen. Tenk om det ikke gjør det, sier jeg, og tar en slurk av min. »

    så fint.

  3. Det er ikke ofte jeg leser mye på nettet, som regel blir det veldig lite, men nå leste jeg mye, og det er din skyld. Fantastisk, si fra når du skal gi ut en bok eller 5. Lykke til….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.