Strekhjerte

Jeg har utlevert livet mitt på internett siden jeg var tenåring – jeg har skrevet om hjertesorg, angst, TV-serier, mennesker jeg elsker, katter jeg elsker, seine kvelder og tidlige morgener. Jeg har ikke hatt noen andre sperrer eller kvaler enn at jeg ikke skal utlevere noen andre enn meg selv, så godt det går an. Men så var det noe galt med livmora mi, og da stoppa alt opp. Jeg kan jo ikke skrive om det på internett! Men nettopp derfor skal jeg skrive om det på internett. Fordi jeg kan. Fordi det er 8. mars.

I dag kan man gå i tog bak paroler for selvbestemt abort, for 6-timers dagen, for kvinners rettigheter og kvinners helse. Endometrioseforeningen stiller bak parolen: Kvinnehelse er folkehelse – bort med mannen som norm!

Hvorfor gjør de det? Blant annet fordi: 1 av 10 kvinner har endometriose. Det tar i snitt 7 år å få diagnosen. 7 år!

Jeg visste ikke hva endometriose var. Eller, jeg hadde hørt om det, lest litt om det, og tenkt – at siden ingen undersøkelser jeg har tatt tidligere i livet har påvist at jeg har det, så har jeg nok ikke det. Jeg har hatt menssmerter hele livet, som så mange andre har, og jeg har ikke tenkt noe på det. Jeg har svimt av på det verste i tenåra, jeg har knaska Ibux og Paracet, jeg har blitt koko av hormoner i prevensjon og fått kobberspiral – på eget ansvar – fordi jeg visste at den ville forverre menssmertene før det stabiliserte seg. Og det stemte, men så gikk det seg til. Før det ble verre. Og verre. Og verre.

Og tilslutt var jeg hos gynekologen min som sa at det var vanskelig å påvise endometriose, man kunne som regel ikke se det på ultralyd.

Men hun så det på meg. Fordi det var blitt relativt ille.

Hva er relativt ille? Hva er endometriose i det hele tatt?

Endometriose er en sykdom som gjør at vevet i livmoren sprer seg til steder der det ikke skal være. Kvinner med endometriose opplever sterke smerter, smerter som etterhvert ikke kan døyves av vanlige smertestillende, smerter som utarter seg ikke bare under menstruasjon, men som kan oppstå midt i syklusen, rundt eggløsning og etterhvert også utenom dette. Det finnes operasjoner som kan gjøres for å fjerne det betente vevet som har forvilla seg ut i kroppen, det går an å fjerne eggstokkene og livmoren, hvis man har fått de barna man vil ha. Kvinner som har endometriose kan ha vanskeligheter med å bli gravid, de kan ha så sterke smerter at de ikke lenger fungerer i arbeidslivet, det er en diagnose som går utover store deler av livet og som er vanskelig å påvise. Det går an å gå på hormoner for å stanse menstruasjonen og dermed sørge for at det ikke blir verre.

For det blir verre, for hver menstruasjon blir det verre. Og min kobberspiral, som jeg valgte for å ikke bli koko av hormoner, gjorde at sykdommen fikk løpe løpsk i kroppen min. Jeg skulle aldri hatt den spiralen. Men det var det ingen som visste – fordi sykdommen er vanskelig å diagnostisere.

Jeg husker at jeg hørte på en podcast om endometriose og begynte nesten å grine og le samtidig da en gynekolog som er ekspert på området sa at det var meget sannsynlig at tilstanden endometriose var sterkt knytta til IBS, og at IBS og endometriose igjen var knytta til angst, fordi det er lett å bli bekymra når kroppen gjør vondt og ikke gjør som den skal. Jeg har IBS og angst – og endometriose.

Jeg kom så langt i sykdommen at jeg nå har smerter ikke bare ved mensen, men spredd utover i hele syklusen og har fått reseptbelagte betennelsesdempende smertestillende – jeg hater å ta dem, for jeg føler de etser bort magesekken min (det er bare i hodet mitt, de gjør ikke det) så jeg velger å bare ha vondt med mindre det blir uutholdelig. Det er blitt en del av hverdagen min nå. Det kan bli bedre, men der jeg er nå, så er kroppen min i en betennelsestilstand der vevet som ikke sitter der det skal fører til smerter – i  korsryggen, i magen – og den kvalmende smerten dukker opp på en helt vanlig tirsdag, på jobb, på trening, hjemme.

Jeg er en av 10. Det går bra med meg, det kunne vært verre – men det kunne også vært bedre, om jeg hadde visst mer om dette for noen år siden.

Det tar i gjennomsnitt sju år å få satt diagnosen og man må ofte si til legen sin at man mistenker endometriose for at de skal henvise til riktige undersøkelser – det burde jo være legen som foreslår det så man ikke må være sin egen dumme internett-lege, som jeg var. Da jeg nevnte det for legen min var det som om et rødt flagg poppa opp i journalen min og jeg ble endelig tatt på alvor, for man skal jo ikke måtte være sykemeldt en til to dager i måneden fordi livmora mi hater meg. Det er ikke vanlige menssmerter.

Så, fordi det er 8. mars og man kan gå i tog. Gå i tog om du kan. Gå gjerne bak en annen parole enn den om kvinnehelse også om du vil.

Vær sint om du er sint. Jeg er sint. Jeg er sint og syk. Det er det lov å være.

Jeg vil gi kudos til Femihelse for å ha laga en episode om endometriose – og mange andre bra episoder. Og jeg vil gi en uendelig mengde kudos til Lena Dunham for å ha turt å skrive på instagram om sykdommen sin, så jeg visste hva jeg skulle google (og ikke minst tørre å skrive om det selv):

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Yesterday I had a two hour surgery to remove my left ovary, which was encased in scar tissue & fibrosis, attached to my bowel and pressing on nerves that made it kinda hard to walk/pee/vamp. Over the last month it got worse and worse until I was simply a burrito posing as a human. *** My mother took this picture after I spent 9 hours in the post op recovery area with v low blood pressure that the nurses were diligently monitoring. I was so out of it that I thought I looked sensually moody a la Charlotte Rampling (turns out it was more of a constipation vibe.) *** A lot of people commented on my last post about being too sick to finish promoting my show by saying my hysterectomy should have fixed it (I mean *should* is a weird one). That I should get acupuncture and take supplements (I do). That I should see a therapist because it’s clearly psychological (year 25 of therapy, y’all. These are the fruits!) But a big lesson I’ve learned in all of this is that health, like most stuff, isn’t linear- things improve and things falter and you start living off only cranberry juice from a sippy cup/sleeping on a glorified heating pad but you’re also happier than you’ve been in years. I feel blessed creatively and tickled by my new and improved bellybutton and so so so lucky to have health insurance as well as money for care that is off of my plan. But I’m simultaneously shocked by what my body is and isn’t doing for me and red with rage that access to medical care is a privilege and not a right in this country and that women have to work extra hard just to prove what we already know about our own bodies and beg for what we need to be well. It’s humiliating. *** My health not being a given has paid spiritual dividends I could never have predicted and it’s opened me up in wild ways and it’s given me a mission: to advocate for those of us who live at the cross section of physical and physic pain, to remind women that our stories don’t have to look one way, our pain is our gain and oh shit scars and mesh “panties” are the fucking jam. Join me, won’t you? *** ? @lauriesimmons

Et innlegg delt av Lena Dunham (@lenadunham) Okt. 17, 2018 kl. 6:47 PDT

Jeg får ikke sove, bare kjenner pulsen min dunke i kroppen. Det har kommet tilbake, alt har kommet tilbake. Jeg fikk angst i 2012, men har sikkert hatt det hele livet, og det har gått i bølger, jeg trodde jeg var bedre, men så ble jeg verre. Jeg har sendt henvisning til psykolog til et sted jeg forbinder med epletrær og syriner, men ventetiden kan være lang, om jeg i det hele tatt får ja på første forsøk. Jeg skal klare meg alene fram til da, og noen dager går det bra og noen dager går det ikke så bra. Jeg ligger våken og kjenner på pulsen min, jeg tar meg til halsen, kjenner at det dunker mot fingrene mine, prøver å puste med magen, prøver å kjenne at jeg lever.

Det ble snø igjen og det er meninga det skal være snø i mars, men det var bart på bakken i noen dager og nå er det snø igjen. Jeg er lei av vinterklærne mine, vil ikke bruke dem, vil heller bare være inne hvis jeg må ha på meg kåpe og vintersko hvis jeg går ut. Det kjennes tungt, alle vinterklærne er tunge, for tunge for meg.

Jeg ser en dokumentar om Joan Didion og får lyst til å lese alt hun har skrevet, til og med de jeg alt har lest vil jeg lese på nytt. Hun er så gammel og liten, tynn. Hun ser ut som seg selv, bare eldre. Når hun snakker, veiver hun en arm foran seg, som min biologiske farmor gjorde. Hun var også liten. Jeg er ikke så liten, jeg er 1,72 og ikke særlig tynn. Jeg håper jeg blir gammel selv om jeg aldri blir så liten som de var, som Joan er.

Jeg leser Geoff Dyer mens jeg sitter på Litteraturhuset og venter på månedens quiz. Jeg leser: Vi vet aldri når vi skal dø, og derfor er vi, i ethvert gitt øyeblikk, udødelige. Selv nå, mange måneder senere, med disse prøvene bak meg, med min følelse av livets uungåelige lede fullt ut gjenopprettet, da beslutningen om å behandle hver dag som en gave stort sett er glemt, føles det fremdeles bra å være der jeg alltid har hatt lyst til å være, sitte på dette som Adorno kalte «denne fjerne vestkysten». Det brygger opp til en vill solnedgang over Stillehavet. Vannet gløder turkis, himmelen blir vanvittig rosa, lysene fra pariserhjulet i Santa Monica begynner å pulsere og snurre i skumringen. Livet er så interessant at jeg gjerne skulle bli her bestandig, bare for å se hva som skjer, hvordan det ender.

Jeg leser ferdig boka og to av quizkompisene mine kommer og setter seg ved meg, spør meg hva jeg leser og jeg svarer kort, er så redd for å virke uhøflig, men inni meg snurrer et pariserhjul som blinker og pulserer og jeg unnskylder meg for å gå på do, sitter der inne lenge, for lenge, det er kø utenfor, men jeg svelger og svelger og forsøker å roe pulsen, forsøker å ta rundt meg selv der inne i kroppen, ta meg sammen. Til slutt reiser jeg meg og går ut igjen til de andre, vi quizzer og det går bra i første runde og dårlig i andre, og så drar vi hjem. Det snør og jeg får klumper av våt snø under skoene, men jeg rekker akkurat bussen som tar meg med hjem og jeg legger meg tidlig, men får ikke sove.

Jeg våkner tidlig og bestemmer meg for å sove litt lenger, ligger urolig og vrir meg mens pulsen dundrer i meg og jeg tenker at jeg må bestille ny legetime mens jeg venter på å høre fra psykologen. Da jeg ba om henvisninga på nyåret var legen min mild i stemmen, og rett før jeg gikk derfra sa hun: Det er bare å ringe, uansett hva det er, ikke vær redd for å ringe. Så nå ringer jeg.

Det er mars og det skal nok gå. Det blir lysere. Pulsen min skal nok roe seg ned. Det er slitsomt å være menneske, men det er også det fineste jeg vet. Jeg vil være her for alltid. Det er derfor jeg er så redd.

I går kasta vi sofaen vår i en container og vi har ikke skaffa oss ny. Den ene katten vår har tissa i sofaen siden romjula, så det var på tide at den forlot leiligheten vår nå. Sofaen, ikke katta. Nå har vi én stol i stua og autosøk på «sofa» på finn.no og en katt som lurer på hvor den tredje doen ble av.

Det er ikke vår, men det er heller ikke vinter.

Jeg drømmer hele tida at jeg mister den høyre fortanna, våkner med blodsmak i munnen og kan fortsatt kjenne med tunga hvordan hullet etter tanna kjentes ut – mykt, og samtidig noe skarpt der, kanskje et minne fra da jeg mista melketennene mine og kunne kjenne den nye tanna under.

Jeg kjøpte tulipaner i forrige uke, tenkte jeg skulle rydde vinduskarmen så de kom ordentlig til sin rett, men det er stadig rotete der – men nå er det rotete, med tulipaner!

Jeg brukte en tusing på Platekompaniet, som i gamle dager, kom hjem med en bunke skiver og tre i bestilling. De var utsolgt for Florence + the machine, hvem skulle trudd? Den kommer igjen, ingen fare. Jeg kjøpte tre makroner på vei hjem – en med pasjonsfrukt (ok), en med kaffesmak (ok+) og en med salt karamell (hallo!!!!). Dagen etter kjøpte jeg Pepsi Cherry, det likner ikke meg, verken å kjøpe brus eller rar brus, men den var overraskende god. Jeg har ikke drukket den opp enda (dette var i forrige uke).

Noen ganger får man lyst på en rar brus, det må være lov.

Jeg har kjøpt nye Converse-sko på finn.no, de er vinrøde, som jeg alltid har ønska meg. Jeg kjøpte egentlig et par for tre år sida, men jeg kjøpte dem en størrelse for liten, så det var ikke plass til lilletåa mi – jeg ga dem bort. Men nå har jeg endelig fått dem i riktig størrelse OG riktig farge. Det känns bra.

I går, etter ha pussa tenner, før jeg la meg, så lente jeg meg helt nærme speilet og så på huden min. Jeg har en kvise som gjør ekstremt vondt under munnen, mens huden i panna er tynn og skjør, rynkete, eller man kan se linjene der de dukker opp når jeg er bekymra, eller skeptisk, eller konsentrert, eller overraska. Små, tynne linjer i huden som har forma seg, sunket inn i huden, danna mønstre.

Noen ganger, når sola skinner på trærne og grusen og de bare flekkene innimellom snøen, så kan jeg liksom kjenne hvordan våren kommer til å kjennes ut. Nesten som dette, bare enda varmere.

I 2009 ga jeg ut min første bok. Jeg hadde kjæreste da vi gikk inn i det nye året, og ikke kjæreste lenger i februar. Jeg prøvde å lære meg å drikke vin, og fant en eplevin på polet som smakte godteri. Noen ganger drakk jeg cava. Jeg bodde i en liten leilighet i Ekebergskrenten med en tjukk katt som het Biggen, og det var rotete i leiligheten min hele tida, fordi jeg hadde for mange ting. Jeg skrev hver onsdag på Blindern der jeg satt sammen med alle studentene som leste til eksamen, jeg var ferdig på Blindern året før, men likte å sitte der og skrive – jeg likte å være der når jeg ikke hadde eksamensnerver selv. Jeg så Reprise mange ganger – mange, mange ganger. Jeg dro til London og så Dirty Dancing-musikalen, bodde hos Kent William og besøkte ei venninne av meg fra videregående, kjøpte en liten skrive-pc som fikk plass i veska mi og den hadde jeg med meg overalt. Tastaturet var så lite at folk lo når de så den, men jeg skreiv nesten halve boka mi på den, den var helt perfekt for meg. Jeg tenkte fortsatt på han som gikk fra meg i 2005, nesten mer enn han som gikk fra meg i starten av 2009, jeg tenkte mye på de som gikk, men også mye på de som var der. En av de som var der var en skikkelig fin fyr som jeg ikke var forelska i, men som ville holde meg i hånda allikevel. Jeg var på Hove for å se Faith No More og M83, møtte noen kompiser tilfeldig og vi nattbada og jeg fikk sove i hytta deres – for jeg hadde ikke noe sted å sove. Jeg dro ikke på Roskilde, fordi vennene mine sa vi var blitt for gamle, men jeg ga ut en bok om Roskilde i stedet, som fikk vennene mine til å lese den og si: vi er ikke for gamle, vi drar neste år! Men i stedet for Roskilde, var vi på Slottsfjell, Krummis og jeg – vi campa under et tre, drakk rosévin, dusja i svømmehallen og løp rundt på festivalen og lette etter heite gutter vi kunne tatt for en snickers, vi var kjepphøye og unge, og vi fant ingen å ta med tilbake til teltet. Jeg så sånn her ut:

Foto: Therese Bosrup Karlsen

I april leste jeg høyt fra manuset mitt for første gang, og dette bildet ble tatt på samme fest:

Foto: Benedicte Persen Steihaug

Jeg husker at jeg var så nervøs, at jeg følte jeg ikke fikk puste, og at jeg, da jeg gikk opp for å lese de to eller tre tekstene jeg hadde forberedt, ikke klarte å stå, så jeg satte meg ned i trappa i stedet for å stå i toppen av den. Publikummet satte seg også ned, på gulvet foran meg, og så leste jeg, om å gå seg bort på Roskilde, om å se Eternal Sunshine of a spotless mind, og etterpå drakk vi masse øl og boka mi skulle komme ut om bare noen få, små måneder. Den kom ut uka før Øya og vi hadde slippfest på Gloria Flames med fire band som spilte, en minifestival, og jeg husker at det regna etterpå og at jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde rukket å snakke med noen fordi det var nytt arrangement rett etter slippfesten min og alle forsvant og jeg ville bare hjem, men ei venninne av meg fra ungdomsskolen var der og hun sa: Linn, du har gitt ut en bok! Du kan ikke være trist nå! Hva vil du? Og jeg sa: jeg vil bare hjem, men hun sa nei, og så dro vi på konsert og hun kjøpte white russians til oss. Når jeg skriver dette, lurer jeg på om jeg husker feil, om jeg blander ting, men sånn er det når man tenker tilbake, 10 år tilbake, for hjernen lager falske minner og man kan ikke vite hva som er sant og hva som er usant, men jeg husker det i hvert fall sånn. Jeg slutta å blogge fordi redaktøren min sa jeg måtte skrive bøker i stedet, men da slutta jeg å skrive helt, så jeg begynte å blogge igjen etter noen små måneder. Men før jeg begynte å blogge igjen, var vi på Øya og spiste festivalfrokost hos Mia, som lærte meg å dele avocado:

Foto: Mia Frogner

Jeg husker ikke hva jeg så på Øya, eller vent, jeg husker Crystal Castles i regnet og Bon Iver i sola, jeg husker Donkeyboy og at det regna etterpå, eller tordna, eller var sol, jeg husker at jeg bodde like ved og at jeg skreiv Øya-singelen min liggende i en hengekøye på torpet i Sverige, som vi kjørte til dagen etter at festivalen var over, for en hel ukes siste ferie i august, der vi bodde i skogen. Jeg husker at telefonen min ringte inne på torpet mens vi var ute i hagen og spilte kubb og at A lente seg ut av vinduet og sa: skal jeg ta telefonen din? Ja, sa jeg. Hallo, det er Linns telefon, sa han og så smilte han og ropte: Eh, Linn, det er Dagbladet, vil du ta den? Boka mi var utgitt og jeg blei intervjua og anmeldt og det gikk bra. Jeg overlevde. Den siste helga på torpet kom han som gikk fra meg i starten av året og før året var omme, så var vi blitt sammen igjen, eller i hvert fall noe annet enn ikke sammen, og skulle være sammen av og på de neste fire årene. Men det visste jeg ikke da. Jeg jobba i bokhandel i Storgata, solgte bøker, min egen og andres, jeg var 22 år gammel, så 23, og det var et godt år.

Nå er det 2019, jeg er 32 år gammel, snart 33, jeg bor i en toroms på Galgeberg med en fyr jeg blei sammen med i 2013 og to katter, en tjukk og en tynn. Jeg har ikke lært meg å drikke vin, men jeg kan like et glass rosé i ny og ne (det rimte!) og jeg veit ikke om jeg har blitt for gammel for å dra på Roskilde, men jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil dra i år, for det har blitt så mange flere folk der og jeg har, om ikke annet, blitt litt reddere enn jeg var i 2009. Men jeg skal på Øya, som alltid. Jeg tenker fortsatt på alle de som gikk og de som var der, jeg ser på det som et slags drivstoff for alt jeg skriver – å lure på hva som skjedde med dem, hvor de blei av, hvem vi var og hvem vi skal bli. Jeg føler meg ikke så veldig annerledes fra den jeg var for 10 år sida, interessene mine er de samme, kanskje bare enda mer forsterka, akkurat som at engstelsen min og angsten min har blitt mer forsterka. Akkurat det skal jeg gjøre noe med i 2019. Jeg jobber i forlag og skal forhåpentligvis gi ut min fjerde bok i løpet av året, og jeg ser ca. sånn her ut:

Jeg ville høre på mer musikk i 2019. Her er den første lista mi, som jeg har valgt å kalle mjuk start. Både fordi januar er for hard som den er, og fordi musikken jeg har valgt å begynne året med er mjuk som soft-is som smelter i sola. Her skal jeg brekke ned låtene for dere og fortelle litt om hvorfor de er der:

ZAYN – Common: ZAYN var med i One Direction. Jeg hørte aldri på One Direction, men da ZAYN slapp låta PILLOWTALK, så trodde jeg at jeg skulle dævve av stemmen hans, så jeg blei vel som de 14 år gamle jentene som hadde hylt til 1D og som grein da han forlot bandet, men jeg grein ikke, altså, jeg bare hørte på låta på repeat og da han slapp nytt album rett før nyttår, så hørte jeg på det et par runder og de to låtene som utmerka seg var Common, og denne perla her:

ZAYN – If I Got You: altså, en ting er at stemmen til ZAYN er som smør med sukker, men når den forvris som den gjør i denne bangeren her, så klør det i alle blodårene mine og jeg får lyst til å både legge meg ned og dø og løpe en mil på tredemølla samtidig, som om gulrota der framme er sommerferien og jeg bare må klokke inn den mila før sola skal skinne døgnet rundt. Think I’m from space, my soul fell down… I know your face, think you fell too, synger han, og så kommer effektene i refrenget og det snurrer i min skalle, jeg mener det.

Timbaland feat. OneRepublic – Apologize: Ja, det ække One Direction, altså, og jeg har aldri hørt på OneRepublic, egentlig, bortsett fra denne låta, og det var på grunn av Timbaland, men Timbaland er jo som en slags Kong Midas og alt han tar i blir til gull, og denne sviska her blir aldri for gammel, jeg lover. Eller kanskje den har blitt forsteina og blitt en diamant? Jeg likern i hvert fall fortsatt, og syntes den fortjente ei runde til på 2019s første spilleliste.

Ex:Re – Romance: en av skivene som kom seint på året i fjor var Ex:Re-skiva, som er vokalisten i Daughters soloprosjekt, og Romance var singelen herfra, som er en mørk og drøy låt som jeg ser for meg skal spilles høyt på en klubb før de skrur på lyset. Vokalen til Elena Tonra har knust hjertet mitt fra første gang jeg hørte den, og soloprosjektet hennes er som en blanding av The XX og Daughter, bare mørkere, mye mørkere, men på en god måte. Romance is dead and done, synger hun, og får meg allikevel til å tro på kjærligheten.

Phoebe Bridgers – Demi Moore: Take a dirty picture, babe, I can’t sleep and I miss your face, synger Phoebe, som jeg oppdaga på Øya i fjor, og skiva hennes fikk tung rotasjon mot slutten av året mens snøen dalte utenfor, selv om jeg tror den vil gjøre seg best når nettene er lysere enn dagene er nå. Jeg er glad jeg stakk bortom Phoebe i et ledig øyeblikk, og at hun blei med meg videre i livet etterpå.

Tomberlin – Seventeen: I min jakt på ny musikk sjekka jeg ut Tomberlin via Daughters Related artists på Spotify, og jeg bare slang inn den låta med den fineste tittelen, som var en innertier fra første sekund. Som en vuggesang for folk som var søtten for altfor mange år sida.

Shawn Mendez – Treat you better (Ashworth Remix): En som ikke var søtten for altfor mange år sida, er Shawn Mendez, og jeg har alltid hatt en soft spot for guttestemmer som knekker når de synger om jentene de er glade i, så for å lette litt på vuggesang-stemninga og våkne litt i januarmørket så smalt jeg inn denna.

5 Seconds of Summer – Youngblood (R3HAB Remix): Og hvorfor stoppe der, når man kan gå videre med denna? Youngblood er en av de beste låtene som kom i fjor, jeg er ikke ironisk, den får meg til å klikke tredemølla tre hakk raskere hver gang jeg hører den på trening, til å spurte bortover skogsstiene når det er varmt nok til å løpe ute, og hvis jeg får kapre stereoen på en hjemmefest, så er dette blitt min nye låt å gå til, uten skam, bare med glede og dunking på hjertet med knyttneven.

Suspekt feat. Tina Dickow – Helt alene: på nyttårsaften kapra vi stereoen med denne, dansegulvet blei tomt bortsett fra oss, men noen ganger er det lov i tre minutter, for å høre rapperne med de knuste hjertene og den klokkeklare stemmen til Tina synge mjukt på dansk om ensomhet i en altfor kald verden. Strykerne på slutten av låta får meg nesten alltid til å grine.

Tomberlin – Any other way: I don’t know how to talk when you’re looking that way, synger Tomberlin i denne låta som minner meg om å være i starten av 20-åra og ikke helt vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er både fint og rart å lengte tilbake til, samtidig som jeg er glad jeg er her, akkurat her.

Tina Dickow – Not even close: Tina kom med nytt album i fjor hun også, som så mange andre bra folk gjorde, og dette er åpningssporet, som jeg hørte for første gang på et tog på vei til Danmark. Det er litt mørkere enn mye annet hun har gjort, men det var også litt mørkere utenfor vinduene da jeg reiste enn det pleier å være. I used to be fastland, synger hun, things would wash up on my shore, og utenfor vinduene flyr Danmark forbi og snøen smelter før den treffer asfalten, og hele tida sykler noen hit og dit mens sjøen slår inn mot strendene i Malmö og utenfor København hele vinteren mens klokka tikker mot sommer.

Broken Bells – Shelter: Noen ganger når jeg savner The Shins og gamle dager, så hører jeg på de gamle låtene deres. Men så plutselig slipper Broken Bells en ny låt for første gang på tre år, og stemmen til James Mercer er like bra uansett hvilket band han synger i.

Tomberlin – Self-help: Ja, det funka jo så bra med Tomberlin at jeg sikkert kunne slengt inn hele albumet i lista, men det blir med disse tre, og denne siste utvalgte (også bare på grunn av tittelen, jeg hørte ikke på den før den fikk plass engang) tok meg med storm med en eneste gang, det er noe med melodiene som minner meg om noe som aldri har skjedd, men som allikevel lager ekkoer langt inn i sjela. Og den stemmen, folkens, den stemmen. Hør på Tomberlin!

Francis and the lights feat. Bon Iver – Friends: Visste dere at Justin Vernon og Francis gjør en koreografert dans i denne videoen? Nå vet dere det.

Florence + the machine – South London Forever: Og vi kan jo ikke snakke om stemmer uten å ha med Florence, som slapp sitt beste album noensinne i fjor sommer. It doesn’t get better than this.

Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand: Noen ganger er jeg en sånn suring som sier at alt var bedre før, og at ny  musikk aldri kan måle seg med den musikken jeg fant da jeg var 17. Men det finnes låter som denne. Da skammer jeg meg over å være en sånn suring, og så er det fint at det går an å si: jeg tok feil! Denne låta er minst like bra, kanskje bedre, enn alt jeg fant da jeg var 17. Og kanskje bare fordi den får meg til å føle meg akkurat som da jeg var 17 og sto på Platekompaniet og hørte på ny musikk for første gang og fikk sommerfugler i magen av et riff eller en stemme eller et refreng. Eller alt på en gang, som her. I can’t love you, how you want me to, messer de og jeg blir svimmel og glad på samme tid.

Amanda Delara – Soldiers: Jeg så et klipp fra en konsert på instagram i fjor da noen venner av meg så Amanda Delara på Parkteatret og de filma denne låta her og jeg tenkte: shitmandude, det var catchy greier. Så glemte jeg den igjen, helt til jeg satt og lette etter perler til denne lista og der var den, heldigvis.

Gundelach – Iron: Gundelach lager musikk som kunne vært med i Drive. Eller som får meg til å føle at jeg kunne vært med i Drive. En av delene, eller begge.

Thomas Dybdahl – How it feels: En av de beste låtene Thomas har laga utenom Oktober-trilogien. Jeg får frysninger på 0:27 hver gang, når låta liksom begynner på ordentlig. Det er så mye fint der ute. Så mye gammelt og nytt som passer sammen med den du er i dag.

The Shins – So Now What: I Garden State sier Natalie Portman at du burde høre på The Shins, It will change your life, I swear. Det er for alltid et gyldig argument for å høre på The Shins.

Calvin Harris feat. Sam Smith – Promises: Noen ganger når jeg føler meg for gammel til å gå ut og danse, så lukker jeg øya og hører på denne og danser inni meg i stedet. Denne låta er strobelys og glitter, klining i hjørnet og knaking i gulvet når vi hopper, seig lime og knust glass under skosålene.

Robyn – Honey: Låta som tonesatte den vakreste scenen i Girls kom endelig ut, noen år etter første gang jeg hørte den igjen og igjen og igjen mens jeg så på rulleteksten og grein. Robyn er dronninga i livet mitt, nå og for alltid.

Fricky feat. Cherrie – Kungsliften: Hvis Robyn og Sam Smith er soundtracket til en sein kveld på byen, så er Fricky og Cherrie soundtracket til en sykkeltur hjem i soloppgangen og å sovne på sofaen i noens fang etterpå.

Sharon Van Etten – Seventeen: OK, kanskje denne lista burde hete Seventeen i stedet, for det er åpenbart et gjennomgangstema, men jeg liker mjuk start, OK? Uansett, Sharon slapp nylig nytt album og jeg leste om denne låta og skjønte etter tre setninger at jeg kom til å like den. Og gjett hva? Det stemte. I used to be free, I used to be seventeen.

Hayden James – Something about you (ODESZA Remix): Fy flate, som denne låta slo ned i meg for et par år sida da jeg fant den første gang. Jeg droppa Red Hot Chili Peppers på Roskilde for å se Odesza og sto og håpte de skulle spille den, og tror dere ikke de gjorde det? Med føkkings blåsere på scenen. Jeg var så lykkelig da, jeg kan fortsatt kjenne det, innerst i magen, i brystet, i huet.

Angel Haze – Vinyl: Angel Haze er en av de tøffeste damene jeg veit om, og Vinyl er en av de vakreste låtene jeg veit om. Your skin sounds like my favourite vinyl, er ikke det noe av det vakreste dere har hørt?

Maggie Rogers – Alaska (Toby Green Remix): I mitt forsøk på å bli musikkinteressert igjen har jeg lest mye om Maggie Rogers og skjønt at dette er greia. Og albumet hennes er fint, men denne remixen er om mulig enda finere. Ja, så er jeg blitt en sånn tjej som har en greie for remixer heller enn original-låtene, men hvis noen får til en ordentlig remix, så blir den jo bedre enn originalen, det er liksom det som er greia. Det beste av to verdener, en stemme som er skjør og sterk på samme tid, og en beat som får hjertet ditt til å slå i takt.

Leslie Tay – 12 år: Leslie Tay er fra Malmö og han vil förandras til någon annan, og det er så hjerteskjærende vakkert.

Cherrie – Aldrig igen (må sådär): Noen låter som handler om brudd og hjertesorg har samtidig en evne til å få den som hører på til å bli glad samtidig som det gjør vondt. Cherrie får det til hver gang, jeg sverger.

ZAYN – PILLOWTALK: Og før vi legger oss under dyna eller i snøen eller på gulvet på treningsstudioet og puster, så slenger vi på ZAYN en gang til og lar hjertet hvile i den varme kroppen vår. Og så gjør vi det igjen. Og igjen. Og igjen.

Januar har vært seig. Et par uker inn i det nye året satt jeg på jobb og var overbevist om at vi allerede var i februar, og jeg begynte nesten å gråte da jeg skjønte at vi såvidt var halvveis inn i januar. Det føltes som det var minst seks uker siden vi hoppa inn i det nye året fra en sofa mens rakettene smalt utenfor. Men jeg skjerpa meg og prøver å ta en dag om gangen. Februar kommer fort nok. Lyset likeså. Det vil gå godt.

Jeg har ikke klart å stå opp, og noen netter sliter jeg med å få sove. Jeg har lasta ned en ny alarm-app som vekker meg med lyden av en morgenpark, så nå har jeg klart å stå opp tidlig noen dager mens lyden av fuglekvitter, en fugl som bjeffer og en bil som kjører forbi dundrer ut av den lille mobilen min og fyller det mørke soverommet. Men jeg kommer meg i hvert fall opp, for jeg legger mobilen på skrivebordet og må ut av senga for å skru den av. Jeg våkner ikke før jeg får vann i ansiktet, men jeg klarer i hvert fall å stå opp.

Men det har vært gode ting også. Jeg har fått antatt manuset mitt en fredagsettermiddag over en øl, der redaktøren min sa at han ville bli veldig overraska om denne ikke kom ut i august. Så nå jobber vi mot august. Eller, egentlig jobber vi jo mot mye tidligere, for boka må jo være ferdig i god tid før sommeren for å komme ut i august, og selv om det er noen runder igjen, så har han trua, og siden jeg frykta at han skulle si at vi måtte begynne på nytt – igjen – så ble jeg veldig letta og glad. Og stolt! Jeg har jobba hardt med manuset, kjempa mot skrivesperre og udugelighet, og selv om det har vært seigt, så vet jeg også at jeg har jobba målretta og godt når jeg endelig har satt meg ned med det. Jeg håper jeg får det til.

Jeg har pusla et puslespill på 1500 brikker (eller, det mangla en, så jeg har pusla 1499 brikker) og vært mye hjemme, jeg har laga middager etter oppskrift og ikke pose, jeg har hørt mye på musikk og trent flere ganger enn i desember (jeg trente bare en gang i desember). Museskritt er også skritt, som noen sikkert har sagt en gang. Jeg har vært på popquiz med fattern (jeg ønska meg til jul at han skulle bli med meg på quiz en gang) og selv om vi ikke vant, så fikk vi flere poeng enn laget mitt noen gang har klart å skrape sammen på den quizzen. Og det viktigste var at det var gøy. Jeg tror til og med han blir med en gang til en gang.

Jeg har begynt å se på Dawson’s Creek på nytt, for tredje eller fjerde gang. Jeg husker å være 12 år gammel og se på det, jeg tok opp siste episode av første sesong på video og så den igjen og igjen, når Dawson og Joey endelig kysser for første gang – jeg husker at jeg heia på Dawson da jeg var yngre, men alle de andre gangene jeg har sett det har jeg heia på Pacey fra start til slutt. Det er fint å se ting igjen og kjenne på at jeg har endra meg fra gang til gang, at jeg ser nye ting, eller gamle ting på nye måter.

For noen år siden dro J og jeg til Los Angeles og var borte i hele januar. Det var kaldt der da vi kom, men kaldt i LA er allikevel som våren i Oslo, og hvis jeg skal ønske meg noe til en annen januar en annen gang i livet, så er det å rømme igjen til et varmere sted der jeg kan late som at vinteren ikke finnes og der lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi kommer fra utenfor vinduet og ikke fra en liten mobil.

Det er oktober, og jeg ser på Twin Peaks igjen, løser kryssord, går på teater midt på dagen for å se 2. klasse på KHIO spille Lilla av Jon Fosse, som jeg spilte i siste året mitt på videregående. Jeg husker fortsatt noen av replikkene. Vi inviterer på dobbel filmkveld, ser Lilo & Stitch og Et kongerike for en lama, jeg går på loppemarked og ser etter fine, rare ting jeg ikke egentlig trenger, mens skohylla jeg trenger for å rydde i skoskapet glimrer med sitt fravær, men jeg kjøper bøker igjen, alltid bøker. Jeg går på fest og gjemmer meg på soverommet, prater med folk jeg ikke kjenner og sitter på gulvet når de har konsert seinere på kvelden, i stua. Jeg lager fårikål for første gang, og det smaker fårikål. Jeg har for liten kjele, men det går akkurat. Til jul skal vi få en kjele som er stor nok, men det vet jeg ikke ennå. Vi ser Battle på kino, bare fordi vi har lyst. Jeg ser Sex and the city på nytt, fordi det er på tide igjen. En gang i året, alltid, og jeg trenger nesten ikke se på, så det bare står på i bakgrunnen av alt jeg gjør. Som selskap, replikker jeg kan utenat, scener jeg fortsatt både ler og griner av. Jeg får popquiz av Nilsen en fredag vi er ute og etter quizzen ser vi på musikkvideoer og jeg velger meg Robyn, alltid Robyn. Krummis kommer på besøk og vi ser Bon Iver i spektrum, etterpå går vi på Teddys og drikker øl, snakker om livet og musikken. Han spilte på den nest siste dagen i oktober og i november skal jeg til Japan, men jeg gruer meg hele måneden i forveien, ringer til pappa og sier at jeg er redd flyet skal dette ned. Han sier at det blir et eventyr. Jeg ringer igjen og sier at jeg ikke tør å dra. Det blir et eventyr, sier han igjen. Han ber meg fange Pokemons og ta de med hjem, så vi kan bytte dem. Jeg lover å gjøre det, men tenker at jeg ikke kan fange pokemons når jeg er dau. Fordi jeg tror jeg skal dø i Japan, så bestiller jeg tur til København rett før jul – Thomas Dybdahl spiller på Vega og jeg bestiller hotellrom til meg selv, tre dager i Køben, bestiller togbilletter og tenker at det går bra at det er litt dyrt, for jeg er uansett ikke levende lenger i desember, og som Wiz Khalifa synger om penger: you can’t take ’em when you’re gone. Jeg begynner å jobbe igjen fire måneder før permisjonen min egentlig er ferdig, og den første dagen min tilbake på kontoret så føles alt riktig. Jeg har et sted å gå igjen, en jobb å gjøre, noe jeg er god til. Jeg tenker at jeg kan skrive om morgenen, eller om kvelden. På dagen skal jeg jobbe – med noe helt annet.

Det blir november og vi ser Lost in translation for å varme opp til at jeg skal til Japan. Jeg begynner å gråte etterpå og sier at jeg ikke tør å dra, at jeg kommer til å dø, enten på flyet, eller i Japan, i et jordskjelv eller en tsunami, at husene kommer til å rase, at jeg kommer til å spise noe jeg ikke tåler, at jeg kommer til å bli påkjørt av et lyntog eller dø av skrekk allerede på Gardermoen før det første flyet letter. De sier at alt jeg kan gjøre er å ta ett skritt om gangen. Om du kommer deg til Gardermoen, så må du gjennom sikkerhetskontrollen. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, så må du komme deg til gaten. Fra gaten må du komme deg på flyet. Ett skritt om gangen. Før jeg skal til Gardermoen, så drar jeg på kino aleine på den store kinodagen, ser Life itself aleine mens jeg strigriner – den har fått ræva kritikk, men jeg elsker den. Life is what tricks us. Jeg har en øl med meg inn i kinosalen, de ved siden av meg deler en flaske vin. Han på den andre siden av meg reiser seg før rulleteksten og går, de som blir igjen i kinosalen klapper når rulleteksten er ferdig. Jeg tørker tårene og tar med meg den tomme ølflaska ut derfra, så går jeg på fest. Om noen dager skal jeg dø i Japan, så jeg må gjøre det beste ut av det. Dagen før jeg skal dra, leser jeg på slippfesten til Heidi, jeg leser fra manuset jeg har krangla med i et år og får klemmer og gode ord fra venner som har hørt på, og når de spør når boka kommer, svarer jeg at jeg ikke vet om det blir noen bok. Men jeg er tilbake på jobb, og det er da noe. Jeg kommer meg til Gardermoen, der lillesøstra mi møter meg før sikkerhetskontrollen, hun hjelper meg å sjekke inn den store, rosa kofferten min og sier at det kommer til å gå bra. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen og på både det første og andre flyet, og så er jeg en uke i Japan. Jeg dør ikke, og jeg fanger over hundre pokemons som jeg tar med tilbake igjen til pappa. Dagen etter at jeg kommer hjem, er jeg på plass igjen på kontoret. Jeg har jetlag i nesten en uke, legger meg før åtte og våkner før fem. Den siste søndagen i november spiser jeg julemiddag med en del av familien, og den siste dagen i november åpner Nilsen og jeg jula med Love, actually og juleepisoder av våre favorittserier. Jeg fikk lov til å pynte til jul når jeg hadde overlevd Japan og starter adventstida i midten av november. Jeg ser Harajuku på kino og kan peke på skjermen og si: jeg var der. Det var sånn, men ikke akkurat sånn. Det fineste i Japan var utsikten fra hotellet Bill Murray og Scarlett bor på. Og at jeg overlevde, så klart.

Det blir desember og vi ser No. 4 på Parkteatret, og når jeg skjønner at de ikke kommer til å spille Hvis det var meg nå heller, enda jeg bestilte billett til 1. desember fordi jeg tenkte at de måtte spille den 1. desember, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg kjemper mot gråten, svelger og svelger på en klump i halsen, og føler meg så dum som blir så lei meg av noe så lite. Men jeg elsker den sangen og jeg har aldri hørt dem spille den live, enda jeg har sett dem flere ganger enn jeg kan telle på en hånd nå. Det blir desember selv om No. 4 ikke synger Hvis det var meg, og jeg kan høre på den hver morgen, som jeg pleier, og jeg tar bussen til jobb med klump i halsen og tenker på at jula kommer, uansett. Jeg er på den siste dansetreninga for året og melder meg på nytt kurs, selv om jeg er en av de eldste. De andre jentene i treningsrommet snakker om tentamen i pausen. Jeg drikker vann og må sette meg innimellom, fordi jeg er gammel og sliten. Vi danser til Janet Jacksons siste låt og varmer opp til gammal r’n’b fra 90-tallet. De andre på kurset var ikke født engang da de låtene kom. Jeg tror til og med jeg er eldre enn dansetreneren, men det går bra, for jeg har det gøy. Jeg elsker å danse og er så glad jeg begynte med det igjen i år. Vi er på årets siste quiz på Litteraturhuset, og vi kommer på tredje plass, feirer med en ekstra øl etterpå. Jeg ser Bjarte Tjøstheims Det går betre no og reiser meg så fort etterpå for å gi stående applaus at J tror jeg har fått angst og må rømme, men jeg måtte ikke rømme, selv om jeg kjente meg igjen i nesten alt i forestillinga. Jeg hadde tross alt, som den angsteren jeg er, bestilt billetter ytterst på en rad så rømningsveiene var frie. Jeg er smart sånn, finter ut angsten på slu måter, og selv om jeg grein og grein, så var det utrolig fint. Vi baker pepperkaker hos mamma og så er vi på NM i litteraturquiz og kommer på andreplass, vi får gratis champagne av litteraturhuset og når korken sprettes, så følte vi at vi vant litt allikevel, selv om vi tapte med ett skarve poeng og dermed gikk glipp av å se lagnavnet Beyoncé Knowless gravert inn på vandrepokalen. Jeg reiser til København uka før jul, er aleine i Køben, byen i mitt hjerte, spiser brunsj med bøkene jeg leser, drikker øl med A og S, besøker Krummis i Malmö og drikker øl på den nye stampuben hennes, vi ser Thomas Dybdahl på Vega, som spiller både gamle og nye sanger og avslutter med min nye favorittjulesang, Have yourself a merry little christmas, som jeg bruker resten av desember på å høre Judy Garland synge i hodetelefonene mine, og det gjorde kanskje litt opp for at jeg ikke fikk høre Hvis det var meg 1. desember. Vi ser Grevinnen og hovmesteren på storskjerm der de pleier å vise fotball på nabopuben og så blir det jul – jeg feirer hos pappa, får over en kilo melkesjokolade, bøker og en rosa dinosaur i julegave, vi tilbringer romjula i ullsokker og pledd, og den 29. desember ser vi Peter’s friends hos Nilsen, som vanlig, den fineste nyttårstradisjonen, og på nyttårsaften pusler jeg puslespill på gulvet, J er forkjøla og vi skal bare være hjemme med kattene, men klokka elleve rusler jeg ned til JT & Lea på fest der A og S også er, og klokka tolv hopper vi inn i det nye året fra sofaen deres og hører på Death Cab for Cutie og etterpå Kent mens det smeller i raketter utenfor, og det blir et nytt år, igjen. Jeg går hjem et par timer seinere, sklir ikke på isen, er ikke for full, og J er fortsatt våken når jeg kommer hjem etter å ha gitt fra meg de to siste ølboksene jeg tok med meg til de som ble igjen på festen – som sikkert varte til det blei lyst, men da sov jeg ved siden av J.

For 2019 har jeg planer om å ha mindre angst, løpe mer, eller i hvert fall like mye som i 2018, ikke være redd for å skrive, ikke høre på udugeligheten, lese like mye, gå mer barbeint om sommeren, gå like mye på quiz, bade mer og høre på mer musikk enn i 2018. Jeg tror det kan bli bra. Jeg har det i meg.

Det er juli og vi toger til Paris, jeg har Florence +the machines siste album på øret gjennom lavenderåkrene, det er 35 varmegrader og Paris er bråkete, møkkete, men senga på hotellrommet er kritthvit og ren, det er aircondition på rommet og kald øl i hotellbaren der vi kjøper to flasker og går opp og legger oss. Jeg ser på The affair i senga og morgenen etter står vi opp tidlig for å toge videre til København, der vi skal stoppe og bo på enda et hotell med mjuke dyner og kritthvitt sengetøy. Jeg jogger rundt Søerne, og jeg er ikke på Roskilde. Vi kjøper et brett med øl allikevel og griller med Roskilde-gjengen. Hjemme venter to glade katter som har hatt verdens beste kattepassere og hele sommerferien ligger foran meg. Jeg reiser til Rælingen for å være kattevakt for søsteren min som er på ferie, jeg leser bøker og skriver litt, men mest av alt føler jeg jeg som en 16-åring som har fått lov å være aleine hjemme mens familien er på sydenferie. Jeg kjøper grandiosa på butikken og ser på film på kvelden. Jeg griner til Nanette av Hannah Gadsby og ser hele L word på nytt. Utenfor huset vanner naboene hekken, eller luker, eller går tur med hunden, og jeg klarer å drepe hortensiaen til lillesøstra mi med for lite vann i tørken, men resten av blomstene, og ikke minst kattene, overlever. Jeg bader aleine i Myrdammen og fanger pokemons og det lyner og tordner nesten annenhver dag. Himmelen blir mørkgrå, nesten lilla, og jeg skrur av alt lyset og ser ut på sommerregnet. Jeg jogger til Sørenga, jeg jogger rundt Sognsvann, jeg jogger i Svartdalsparken og så drar jeg på ferie til Krummis i Malmö, hopper fra tometeren og spiser meg så mett på DimSum at jeg nesten må rulle hjem. Vi hører på Lykke Li og snakker om livet og kjærligheten, akkurat som vi gjorde da vi var 20. Jeg dropper både en og to og tre fester fordi hodet mitt er rotete og hjertet slår for fort i kroppen, men det går bra. Eller, det går egentlig dårlig, men det går bra at det går dårlig, jeg dør ikke av det. Og den ene festen klarer jeg å dra på, og før vi drar på den, så ligger vi i vannet på Nesodden og himmelen er skyfri og jeg lukker øya og kjenner at kroppen min flyter hvis jeg bare slapper av. Bølgene slår inn over oss og løfter kroppen min, vuggende fra side til side, hele tida har jeg hodet over vannet, hele tida får jeg puste.

Juli blir august og Krummis kommer på besøk for å se The Goo Goo Dolls med meg, og jeg er så redd for at konserten skal være dårlig at jeg nesten ikke klarer å puste, og hun quizzer meg mens vi venter på dem, mens jeg klamrer meg til den første ølen som jeg bruker timesvis på, mens harehjertet mitt slår og slår, og det var ikke noe å være redd for, for de var fantastiske. Jeg venta i 20 år på å se dem live, og det var så fint å endelig få sett dem. Så begynner Øya og Krummis må tilbake til Malmö på jobb når vi andre drar på festival, og bortsett fra den ene dagen der både vi og Øya nesten blåser bort, så går alt bra. Jeg ser Phoebe Bridgers, som covrer Gillian Welch, Band of Gold i sola, Arcade Fire i regnet, Gundelach aleine i neonlyset på sirkus.  Jeg ser Moses Sumney på første rad med Camilla og Beef, jeg ser Fever Ray ved treet utenfor Sirkus, og Kendrik Lamar med venna mine fra Furuset. Jeg ser Susanna i vinden og Tønes både på Amfi og på gjesteområdet, jeg får låne en ullgenser fordi det blåser gjennom alt jeg har på meg, jeg ser deLillos spille hele Neste sommer og så drar jeg hjem. Siste dagen ser jeg No. 4, som ikke spiller Hvis det var meg, men så klart de ikke spiller den, det er jo sommer, selv om Øya alltid tar med seg den første pusten av høst, så er det ikke jul ennå. Jeg ser Dungen på Sirkus, og starten på Neneh Cherry før jeg går ut og setter meg på fortauskanten, så på gjesteområdet der vennene mine er fulle og glade og så løper vi alt vi kan til Cezinando, som spiller samtidig som Patti Smith, men jeg må se Cez og jeg ser Cez gruse Amfi, jeg står langt framme på venstre side, hvor det er god plass selv om det er fullt og med skam-genseren på under hettejakka griner jeg når han synger Håper du har plass og etterpå drikker vi øl på Hagestuen og er glade og fulle og trygge og høsten kan komme nå. Jeg løper 8,5 kilometer for første gang i mitt liv og Runkeeper slutter å funke så jeg ikke går for mila, men jeg skal gå for mila en måned seinere, men det er ikke før i september, først skal jeg til Tønsberg på hagefest for å bo på hotell og snakke om angst på en liten scene, og jeg sier alltid at jeg ikke kan noe om angst, men jeg kan jo veldig mye om angst, jeg bare kan ikke fikse det, verken for meg sjæl eller for andre. Men det går fint på hagefesten og selv om jeg er forkjøla og må hjem og legge meg med snytepapiret før Per Petterson går på scenen, så var det fint. Jeg får tips om at Casual er en fin serie, og ser ferdig alle 4 sesonger på under to uker – jeg tipser videre om den til alle andre jeg kjenner, sier at den er Six feet under hvis Six feet under var halvtimes-episoder og en komedie. Jeg sier at det er blitt høst, selv om folk sier det er sensommer. Jeg fryser på beina når jeg ikke har på meg strømpebukser og mener fortsatt at de kalde kveldene er høst og ikke sensommer. Jeg griner i en MR-maskin, men er ikke syk denne gangen heller. Jeg prøver å stå opp tidligere, fordi jeg tenker at løsninga på udugeligheten er å stå opp tidligere.

Det blir september og vi er i bryllup til de to som møttes i leiligheten vår på Tøyen, jeg selger skrivebordet mitt og kjøper et brukt skatoll som er mindre, fordi jeg tenker at om jeg bare får et bedre sted å skrive på, så vil skrivinga mi også bli bedre. Jeg ser Please like me på nytt og liker det enda bedre andre gang, enda jeg elska det første gang. Jeg ser Vampire Diaries på nytt enda det er like dårlig og bra som første gang. Jeg drar til Göteborg på bokmesse og kjenner på udugeligheten min, ubetydeligheten, men den siste morgenen min før jeg toger hjem igjen skriver jeg i nesten fire timer på kafe mens det regner og jeg trenger ikke et skatoll eller inspirasjon, jeg trenger bare å be udugeligheten om å være stille litt, for nå må jeg jobbe, og selv om den ikke alltid hører, så skrur jeg opp lyden av musikken og skriver allikevel.

Det ble april, i både København og Oslo, og jeg tok båten hjem derfra, vant musikkquizzen aleine, etter å ha feira Krummis som ble enda et år eldre i en annen by enn min, så skrinla vi manuset jeg hadde jobba med og ikke klart å skrive videre på og alt føltes bortkasta, men selv om jeg gråt på manusmøte og selv om jeg gråt på kafé og selv om jeg gråt hele tida, så skreiv jeg jo også, selv om jeg følte jeg ikke gjorde det, og manuset vi forkasta måtte skrives for at det kunne bli til noe annet. Nada Surf spilte konsert på John Dee og jeg hadde angst, men overlevde. Lillesøsteren min konfirmerte seg, i dress, og interrail-billettene våre til sommerferien ankom. Jeg så Call me by your name på kino og binga The Letdown som research igjen og igjen og plukka opp bitene av meg selv, for det var ingen som var strengere med meg enn jeg, og jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å bli ferdig, at hvis jeg ikke klarte å skrive 8 timer om dagen så kunne jeg bare droppe det, at alt var håpløst, og jo mer jeg sa det, jo mer trodde jeg på det. Men jeg sa også at det enda var tid, at skrivinga kommer i mange former, og noen dager, i sola, satt jeg på kaffebrenneriet, i den hemmelige bakgården, og overhørte redselen min for å ikke strekke til og bare skrev, akkurat som før.

Det ble mai og jeg ble 32 år gammel, jeg ble feira med quizfest i leiligheten vår, jeg satt ute så mye jeg kunne, jeg meldte meg på et dansekurs og jeg løp, runde på runde, ute i vårsola, i forsommeren, i håpet om at det skulle bli bedre. Jeg var verdens kjedeligste å spørre: hvordan går det til, for enten så svarte jeg med et skuldertrekk, eller så rota jeg meg bort i en eviglang rant om hvor vanskelig det var å skrive, om hvor ensomt det var i permisjonen, selv om jeg egentlig burde si at det var for folksomt i hodet, at den ene stemmen som fortalte meg hvor udugelig jeg var, var for høy, og at jeg sakte mista motet, litt etter litt, til det føltes som at det ikke var noe igjen. Det er lettere å se når jeg ser tilbake på året, når det ligger bak meg som et langt strekk og ikke foran meg i de små dagene – men jeg mista motet igjen, jeg mista både lysten til å skrive og motet til å gjøre det, og det var bare min egen feil, mine egne redsler og tanker om udugelighet, men allikevel skrev jeg også. Men de beste dagene var da jeg fikk lov til å jobbe i bokhandel igjen, da jeg fikk danse, selv om jeg var den eldste på kurset, da jeg lukka øya i kveldssola og kjente at jeg levde, at kroppen min fungerte under det bråkete hodet.

Det ble juni og vi så Nephew på John Dee uten at nervene mine klarte å ødelegge det, jeg så Ladybird på kino og skulle se Love, Simon på kino dagen etter, for ikke å snakke om at jeg skulle på slippfest for en antologi jeg hadde vært med i (der jeg var så heldig å få oversette Monica McClure), men i stedet fikk jeg angst og måtte dra hjem. Det er nesten flaut å se på alle planene i kalenderboka mi som er strøket ut, og jeg vet hvorfor de er strøket ut, det var angsten, nesten hver gang. Så mange kjepper i hjulene fra noe hjernen min lager. Hvis bare hjernen min var like god til å lage romaner, så ville jeg vært Lars Saabye Christensen – eller Margit Sandemo! Men noen dager fikk jeg skinne. Jeg så både Dirty Dancing og The breakfast club på utekino, jeg var på dansetrening selv når jeg trodde jeg ikke fikk det til, jeg pakka til ferie og glemte verken bøker, billetter, klær eller pass, og hele tida skreiv jeg, litt etter litt, selv om jeg trodde jeg skulle skrive mye, mye mer. Den siste uka i juni toga vi til Frankrike, vi kjørte hurtigtog gjennom åkre, sovetog gjennom Tyskland, lokaltog gjennom Frankrike og tilslutt en ferje ut til halvøya der vi skulle bo i en drøy uke – og der bodde vi. Jeg levde på aprikosyoghurt og aprikossyltetøy, på kalde, små øl, joggeturer i den bratte bakken og trappa, jeg fløt i saltvannet og duppa meg i bassenget i skyggen, jeg leste ut en haug med bøker og på kveldene slapp jeg unna nesten alle myggstikkene selv uten myggspray. Noen morgener skrev jeg, når alt var stille, og alt lå foran meg. Det er de beste timene. Når alt er åpent, når det bare er potensiale, når dagen som venter fortsatt kan bli den beste du har opplevd. Jeg fikk puste, jeg kunne gå raskt opp de bratte bakkene, jeg følte meg trygg da jeg la meg og hele tida visste jeg at det fortsatt var tid igjen, at ferien bare såvidt hadde begynt.

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.