Strekhjerte

Det er oktober, og jeg ser på Twin Peaks igjen, løser kryssord, går på teater midt på dagen for å se 2. klasse på KHIO spille Lilla av Jon Fosse, som jeg spilte i siste året mitt på videregående. Jeg husker fortsatt noen av replikkene. Vi inviterer på dobbel filmkveld, ser Lilo & Stitch og Et kongerike for en lama, jeg går på loppemarked og ser etter fine, rare ting jeg ikke egentlig trenger, mens skohylla jeg trenger for å rydde i skoskapet glimrer med sitt fravær, men jeg kjøper bøker igjen, alltid bøker. Jeg går på fest og gjemmer meg på soverommet, prater med folk jeg ikke kjenner og sitter på gulvet når de har konsert seinere på kvelden, i stua. Jeg lager fårikål for første gang, og det smaker fårikål. Jeg har for liten kjele, men det går akkurat. Til jul skal vi få en kjele som er stor nok, men det vet jeg ikke ennå. Vi ser Battle på kino, bare fordi vi har lyst. Jeg ser Sex and the city på nytt, fordi det er på tide igjen. En gang i året, alltid, og jeg trenger nesten ikke se på, så det bare står på i bakgrunnen av alt jeg gjør. Som selskap, replikker jeg kan utenat, scener jeg fortsatt både ler og griner av. Jeg får popquiz av Nilsen en fredag vi er ute og etter quizzen ser vi på musikkvideoer og jeg velger meg Robyn, alltid Robyn. Krummis kommer på besøk og vi ser Bon Iver i spektrum, etterpå går vi på Teddys og drikker øl, snakker om livet og musikken. Han spilte på den nest siste dagen i oktober og i november skal jeg til Japan, men jeg gruer meg hele måneden i forveien, ringer til pappa og sier at jeg er redd flyet skal dette ned. Han sier at det blir et eventyr. Jeg ringer igjen og sier at jeg ikke tør å dra. Det blir et eventyr, sier han igjen. Han ber meg fange Pokemons og ta de med hjem, så vi kan bytte dem. Jeg lover å gjøre det, men tenker at jeg ikke kan fange pokemons når jeg er dau. Fordi jeg tror jeg skal dø i Japan, så bestiller jeg tur til København rett før jul – Thomas Dybdahl spiller på Vega og jeg bestiller hotellrom til meg selv, tre dager i Køben, bestiller togbilletter og tenker at det går bra at det er litt dyrt, for jeg er uansett ikke levende lenger i desember, og som Wiz Khalifa synger om penger: you can’t take ’em when you’re gone. Jeg begynner å jobbe igjen fire måneder før permisjonen min egentlig er ferdig, og den første dagen min tilbake på kontoret så føles alt riktig. Jeg har et sted å gå igjen, en jobb å gjøre, noe jeg er god til. Jeg tenker at jeg kan skrive om morgenen, eller om kvelden. På dagen skal jeg jobbe – med noe helt annet.

Det blir november og vi ser Lost in translation for å varme opp til at jeg skal til Japan. Jeg begynner å gråte etterpå og sier at jeg ikke tør å dra, at jeg kommer til å dø, enten på flyet, eller i Japan, i et jordskjelv eller en tsunami, at husene kommer til å rase, at jeg kommer til å spise noe jeg ikke tåler, at jeg kommer til å bli påkjørt av et lyntog eller dø av skrekk allerede på Gardermoen før det første flyet letter. De sier at alt jeg kan gjøre er å ta ett skritt om gangen. Om du kommer deg til Gardermoen, så må du gjennom sikkerhetskontrollen. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, så må du komme deg til gaten. Fra gaten må du komme deg på flyet. Ett skritt om gangen. Før jeg skal til Gardermoen, så drar jeg på kino aleine på den store kinodagen, ser Life itself aleine mens jeg strigriner – den har fått ræva kritikk, men jeg elsker den. Life is what tricks us. Jeg har en øl med meg inn i kinosalen, de ved siden av meg deler en flaske vin. Han på den andre siden av meg reiser seg før rulleteksten og går, de som blir igjen i kinosalen klapper når rulleteksten er ferdig. Jeg tørker tårene og tar med meg den tomme ølflaska ut derfra, så går jeg på fest. Om noen dager skal jeg dø i Japan, så jeg må gjøre det beste ut av det. Dagen før jeg skal dra, leser jeg på slippfesten til Heidi, jeg leser fra manuset jeg har krangla med i et år og får klemmer og gode ord fra venner som har hørt på, og når de spør når boka kommer, svarer jeg at jeg ikke vet om det blir noen bok. Men jeg er tilbake på jobb, og det er da noe. Jeg kommer meg til Gardermoen, der lillesøstra mi møter meg før sikkerhetskontrollen, hun hjelper meg å sjekke inn den store, rosa kofferten min og sier at det kommer til å gå bra. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen og på både det første og andre flyet, og så er jeg en uke i Japan. Jeg dør ikke, og jeg fanger over hundre pokemons som jeg tar med tilbake igjen til pappa. Dagen etter at jeg kommer hjem, er jeg på plass igjen på kontoret. Jeg har jetlag i nesten en uke, legger meg før åtte og våkner før fem. Den siste søndagen i november spiser jeg julemiddag med en del av familien, og den siste dagen i november åpner Nilsen og jeg jula med Love, actually og juleepisoder av våre favorittserier. Jeg fikk lov til å pynte til jul når jeg hadde overlevd Japan og starter adventstida i midten av november. Jeg ser Harajuku på kino og kan peke på skjermen og si: jeg var der. Det var sånn, men ikke akkurat sånn. Det fineste i Japan var utsikten fra hotellet Bill Murray og Scarlett bor på. Og at jeg overlevde, så klart.

Det blir desember og vi ser No. 4 på Parkteatret, og når jeg skjønner at de ikke kommer til å spille Hvis det var meg nå heller, enda jeg bestilte billett til 1. desember fordi jeg tenkte at de måtte spille den 1. desember, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg kjemper mot gråten, svelger og svelger på en klump i halsen, og føler meg så dum som blir så lei meg av noe så lite. Men jeg elsker den sangen og jeg har aldri hørt dem spille den live, enda jeg har sett dem flere ganger enn jeg kan telle på en hånd nå. Det blir desember selv om No. 4 ikke synger Hvis det var meg, og jeg kan høre på den hver morgen, som jeg pleier, og jeg tar bussen til jobb med klump i halsen og tenker på at jula kommer, uansett. Jeg er på den siste dansetreninga for året og melder meg på nytt kurs, selv om jeg er en av de eldste. De andre jentene i treningsrommet snakker om tentamen i pausen. Jeg drikker vann og må sette meg innimellom, fordi jeg er gammel og sliten. Vi danser til Janet Jacksons siste låt og varmer opp til gammal r’n’b fra 90-tallet. De andre på kurset var ikke født engang da de låtene kom. Jeg tror til og med jeg er eldre enn dansetreneren, men det går bra, for jeg har det gøy. Jeg elsker å danse og er så glad jeg begynte med det igjen i år. Vi er på årets siste quiz på Litteraturhuset, og vi kommer på tredje plass, feirer med en ekstra øl etterpå. Jeg ser Bjarte Tjøstheims Det går betre no og reiser meg så fort etterpå for å gi stående applaus at J tror jeg har fått angst og må rømme, men jeg måtte ikke rømme, selv om jeg kjente meg igjen i nesten alt i forestillinga. Jeg hadde tross alt, som den angsteren jeg er, bestilt billetter ytterst på en rad så rømningsveiene var frie. Jeg er smart sånn, finter ut angsten på slu måter, og selv om jeg grein og grein, så var det utrolig fint. Vi baker pepperkaker hos mamma og så er vi på NM i litteraturquiz og kommer på andreplass, vi får gratis champagne av litteraturhuset og når korken sprettes, så følte vi at vi vant litt allikevel, selv om vi tapte med ett skarve poeng og dermed gikk glipp av å se lagnavnet Beyoncé Knowless gravert inn på vandrepokalen. Jeg reiser til København uka før jul, er aleine i Køben, byen i mitt hjerte, spiser brunsj med bøkene jeg leser, drikker øl med A og S, besøker Krummis i Malmö og drikker øl på den nye stampuben hennes, vi ser Thomas Dybdahl på Vega, som spiller både gamle og nye sanger og avslutter med min nye favorittjulesang, Have yourself a merry little christmas, som jeg bruker resten av desember på å høre Judy Garland synge i hodetelefonene mine, og det gjorde kanskje litt opp for at jeg ikke fikk høre Hvis det var meg 1. desember. Vi ser Grevinnen og hovmesteren på storskjerm der de pleier å vise fotball på nabopuben og så blir det jul – jeg feirer hos pappa, får over en kilo melkesjokolade, bøker og en rosa dinosaur i julegave, vi tilbringer romjula i ullsokker og pledd, og den 29. desember ser vi Peter’s friends hos Nilsen, som vanlig, den fineste nyttårstradisjonen, og på nyttårsaften pusler jeg puslespill på gulvet, J er forkjøla og vi skal bare være hjemme med kattene, men klokka elleve rusler jeg ned til JT & Lea på fest der A og S også er, og klokka tolv hopper vi inn i det nye året fra sofaen deres og hører på Death Cab for Cutie og etterpå Kent mens det smeller i raketter utenfor, og det blir et nytt år, igjen. Jeg går hjem et par timer seinere, sklir ikke på isen, er ikke for full, og J er fortsatt våken når jeg kommer hjem etter å ha gitt fra meg de to siste ølboksene jeg tok med meg til de som ble igjen på festen – som sikkert varte til det blei lyst, men da sov jeg ved siden av J.

For 2019 har jeg planer om å ha mindre angst, løpe mer, eller i hvert fall like mye som i 2018, ikke være redd for å skrive, ikke høre på udugeligheten, lese like mye, gå mer barbeint om sommeren, gå like mye på quiz, bade mer og høre på mer musikk enn i 2018. Jeg tror det kan bli bra. Jeg har det i meg.

Det er juli og vi toger til Paris, jeg har Florence +the machines siste album på øret gjennom lavenderåkrene, det er 35 varmegrader og Paris er bråkete, møkkete, men senga på hotellrommet er kritthvit og ren, det er aircondition på rommet og kald øl i hotellbaren der vi kjøper to flasker og går opp og legger oss. Jeg ser på The affair i senga og morgenen etter står vi opp tidlig for å toge videre til København, der vi skal stoppe og bo på enda et hotell med mjuke dyner og kritthvitt sengetøy. Jeg jogger rundt Søerne, og jeg er ikke på Roskilde. Vi kjøper et brett med øl allikevel og griller med Roskilde-gjengen. Hjemme venter to glade katter som har hatt verdens beste kattepassere og hele sommerferien ligger foran meg. Jeg reiser til Rælingen for å være kattevakt for søsteren min som er på ferie, jeg leser bøker og skriver litt, men mest av alt føler jeg jeg som en 16-åring som har fått lov å være aleine hjemme mens familien er på sydenferie. Jeg kjøper grandiosa på butikken og ser på film på kvelden. Jeg griner til Nanette av Hannah Gadsby og ser hele L word på nytt. Utenfor huset vanner naboene hekken, eller luker, eller går tur med hunden, og jeg klarer å drepe hortensiaen til lillesøstra mi med for lite vann i tørken, men resten av blomstene, og ikke minst kattene, overlever. Jeg bader aleine i Myrdammen og fanger pokemons og det lyner og tordner nesten annenhver dag. Himmelen blir mørkgrå, nesten lilla, og jeg skrur av alt lyset og ser ut på sommerregnet. Jeg jogger til Sørenga, jeg jogger rundt Sognsvann, jeg jogger i Svartdalsparken og så drar jeg på ferie til Krummis i Malmö, hopper fra tometeren og spiser meg så mett på DimSum at jeg nesten må rulle hjem. Vi hører på Lykke Li og snakker om livet og kjærligheten, akkurat som vi gjorde da vi var 20. Jeg dropper både en og to og tre fester fordi hodet mitt er rotete og hjertet slår for fort i kroppen, men det går bra. Eller, det går egentlig dårlig, men det går bra at det går dårlig, jeg dør ikke av det. Og den ene festen klarer jeg å dra på, og før vi drar på den, så ligger vi i vannet på Nesodden og himmelen er skyfri og jeg lukker øya og kjenner at kroppen min flyter hvis jeg bare slapper av. Bølgene slår inn over oss og løfter kroppen min, vuggende fra side til side, hele tida har jeg hodet over vannet, hele tida får jeg puste.

Juli blir august og Krummis kommer på besøk for å se The Goo Goo Dolls med meg, og jeg er så redd for at konserten skal være dårlig at jeg nesten ikke klarer å puste, og hun quizzer meg mens vi venter på dem, mens jeg klamrer meg til den første ølen som jeg bruker timesvis på, mens harehjertet mitt slår og slår, og det var ikke noe å være redd for, for de var fantastiske. Jeg venta i 20 år på å se dem live, og det var så fint å endelig få sett dem. Så begynner Øya og Krummis må tilbake til Malmö på jobb når vi andre drar på festival, og bortsett fra den ene dagen der både vi og Øya nesten blåser bort, så går alt bra. Jeg ser Phoebe Bridgers, som covrer Gillian Welch, Band of Gold i sola, Arcade Fire i regnet, Gundelach aleine i neonlyset på sirkus.  Jeg ser Moses Sumney på første rad med Camilla og Beef, jeg ser Fever Ray ved treet utenfor Sirkus, og Kendrik Lamar med venna mine fra Furuset. Jeg ser Susanna i vinden og Tønes både på Amfi og på gjesteområdet, jeg får låne en ullgenser fordi det blåser gjennom alt jeg har på meg, jeg ser deLillos spille hele Neste sommer og så drar jeg hjem. Siste dagen ser jeg No. 4, som ikke spiller Hvis det var meg, men så klart de ikke spiller den, det er jo sommer, selv om Øya alltid tar med seg den første pusten av høst, så er det ikke jul ennå. Jeg ser Dungen på Sirkus, og starten på Neneh Cherry før jeg går ut og setter meg på fortauskanten, så på gjesteområdet der vennene mine er fulle og glade og så løper vi alt vi kan til Cezinando, som spiller samtidig som Patti Smith, men jeg må se Cez og jeg ser Cez gruse Amfi, jeg står langt framme på venstre side, hvor det er god plass selv om det er fullt og med skam-genseren på under hettejakka griner jeg når han synger Håper du har plass og etterpå drikker vi øl på Hagestuen og er glade og fulle og trygge og høsten kan komme nå. Jeg løper 8,5 kilometer for første gang i mitt liv og Runkeeper slutter å funke så jeg ikke går for mila, men jeg skal gå for mila en måned seinere, men det er ikke før i september, først skal jeg til Tønsberg på hagefest for å bo på hotell og snakke om angst på en liten scene, og jeg sier alltid at jeg ikke kan noe om angst, men jeg kan jo veldig mye om angst, jeg bare kan ikke fikse det, verken for meg sjæl eller for andre. Men det går fint på hagefesten og selv om jeg er forkjøla og må hjem og legge meg med snytepapiret før Per Petterson går på scenen, så var det fint. Jeg får tips om at Casual er en fin serie, og ser ferdig alle 4 sesonger på under to uker – jeg tipser videre om den til alle andre jeg kjenner, sier at den er Six feet under hvis Six feet under var halvtimes-episoder og en komedie. Jeg sier at det er blitt høst, selv om folk sier det er sensommer. Jeg fryser på beina når jeg ikke har på meg strømpebukser og mener fortsatt at de kalde kveldene er høst og ikke sensommer. Jeg griner i en MR-maskin, men er ikke syk denne gangen heller. Jeg prøver å stå opp tidligere, fordi jeg tenker at løsninga på udugeligheten er å stå opp tidligere.

Det blir september og vi er i bryllup til de to som møttes i leiligheten vår på Tøyen, jeg selger skrivebordet mitt og kjøper et brukt skatoll som er mindre, fordi jeg tenker at om jeg bare får et bedre sted å skrive på, så vil skrivinga mi også bli bedre. Jeg ser Please like me på nytt og liker det enda bedre andre gang, enda jeg elska det første gang. Jeg ser Vampire Diaries på nytt enda det er like dårlig og bra som første gang. Jeg drar til Göteborg på bokmesse og kjenner på udugeligheten min, ubetydeligheten, men den siste morgenen min før jeg toger hjem igjen skriver jeg i nesten fire timer på kafe mens det regner og jeg trenger ikke et skatoll eller inspirasjon, jeg trenger bare å be udugeligheten om å være stille litt, for nå må jeg jobbe, og selv om den ikke alltid hører, så skrur jeg opp lyden av musikken og skriver allikevel.

Det ble april, i både København og Oslo, og jeg tok båten hjem derfra, vant musikkquizzen aleine, etter å ha feira Krummis som ble enda et år eldre i en annen by enn min, så skrinla vi manuset jeg hadde jobba med og ikke klart å skrive videre på og alt føltes bortkasta, men selv om jeg gråt på manusmøte og selv om jeg gråt på kafé og selv om jeg gråt hele tida, så skreiv jeg jo også, selv om jeg følte jeg ikke gjorde det, og manuset vi forkasta måtte skrives for at det kunne bli til noe annet. Nada Surf spilte konsert på John Dee og jeg hadde angst, men overlevde. Lillesøsteren min konfirmerte seg, i dress, og interrail-billettene våre til sommerferien ankom. Jeg så Call me by your name på kino og binga The Letdown som research igjen og igjen og plukka opp bitene av meg selv, for det var ingen som var strengere med meg enn jeg, og jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å bli ferdig, at hvis jeg ikke klarte å skrive 8 timer om dagen så kunne jeg bare droppe det, at alt var håpløst, og jo mer jeg sa det, jo mer trodde jeg på det. Men jeg sa også at det enda var tid, at skrivinga kommer i mange former, og noen dager, i sola, satt jeg på kaffebrenneriet, i den hemmelige bakgården, og overhørte redselen min for å ikke strekke til og bare skrev, akkurat som før.

Det ble mai og jeg ble 32 år gammel, jeg ble feira med quizfest i leiligheten vår, jeg satt ute så mye jeg kunne, jeg meldte meg på et dansekurs og jeg løp, runde på runde, ute i vårsola, i forsommeren, i håpet om at det skulle bli bedre. Jeg var verdens kjedeligste å spørre: hvordan går det til, for enten så svarte jeg med et skuldertrekk, eller så rota jeg meg bort i en eviglang rant om hvor vanskelig det var å skrive, om hvor ensomt det var i permisjonen, selv om jeg egentlig burde si at det var for folksomt i hodet, at den ene stemmen som fortalte meg hvor udugelig jeg var, var for høy, og at jeg sakte mista motet, litt etter litt, til det føltes som at det ikke var noe igjen. Det er lettere å se når jeg ser tilbake på året, når det ligger bak meg som et langt strekk og ikke foran meg i de små dagene – men jeg mista motet igjen, jeg mista både lysten til å skrive og motet til å gjøre det, og det var bare min egen feil, mine egne redsler og tanker om udugelighet, men allikevel skrev jeg også. Men de beste dagene var da jeg fikk lov til å jobbe i bokhandel igjen, da jeg fikk danse, selv om jeg var den eldste på kurset, da jeg lukka øya i kveldssola og kjente at jeg levde, at kroppen min fungerte under det bråkete hodet.

Det ble juni og vi så Nephew på John Dee uten at nervene mine klarte å ødelegge det, jeg så Ladybird på kino og skulle se Love, Simon på kino dagen etter, for ikke å snakke om at jeg skulle på slippfest for en antologi jeg hadde vært med i (der jeg var så heldig å få oversette Monica McClure), men i stedet fikk jeg angst og måtte dra hjem. Det er nesten flaut å se på alle planene i kalenderboka mi som er strøket ut, og jeg vet hvorfor de er strøket ut, det var angsten, nesten hver gang. Så mange kjepper i hjulene fra noe hjernen min lager. Hvis bare hjernen min var like god til å lage romaner, så ville jeg vært Lars Saabye Christensen – eller Margit Sandemo! Men noen dager fikk jeg skinne. Jeg så både Dirty Dancing og The breakfast club på utekino, jeg var på dansetrening selv når jeg trodde jeg ikke fikk det til, jeg pakka til ferie og glemte verken bøker, billetter, klær eller pass, og hele tida skreiv jeg, litt etter litt, selv om jeg trodde jeg skulle skrive mye, mye mer. Den siste uka i juni toga vi til Frankrike, vi kjørte hurtigtog gjennom åkre, sovetog gjennom Tyskland, lokaltog gjennom Frankrike og tilslutt en ferje ut til halvøya der vi skulle bo i en drøy uke – og der bodde vi. Jeg levde på aprikosyoghurt og aprikossyltetøy, på kalde, små øl, joggeturer i den bratte bakken og trappa, jeg fløt i saltvannet og duppa meg i bassenget i skyggen, jeg leste ut en haug med bøker og på kveldene slapp jeg unna nesten alle myggstikkene selv uten myggspray. Noen morgener skrev jeg, når alt var stille, og alt lå foran meg. Det er de beste timene. Når alt er åpent, når det bare er potensiale, når dagen som venter fortsatt kan bli den beste du har opplevd. Jeg fikk puste, jeg kunne gå raskt opp de bratte bakkene, jeg følte meg trygg da jeg la meg og hele tida visste jeg at det fortsatt var tid igjen, at ferien bare såvidt hadde begynt.

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.

Hittil i år har jeg lest 105 bøker. Noen på lydbok, noen på mobilen, noen har jeg lånt på biblioteket, noen har jeg fått og mange har jeg kjøpt. Her kommer litt om de beste, og jeg driver ikke med topp 10, for det er så mange flere som fortjener anbefalinger, så her kommer en drøss. Og, hvis flere, som meg, er nysgjerrige på hva de som kårer årets beste bøker faktisk har lest (for å sjekke om de har lest din favoritt, men ikke tatt den med, eller om de bare ikke hadde lest den og at den dermed kunne vært med om de hadde rukket å lese den) så ligger oversikten over alle bøkene jeg har lest i år på Goodreads.

Olaug Nilssen – Tung tids tale er en kort, men utrolig sterk bok om en mors kamp mot systemet – om å ha en autistisk sønn, om søknader og skjemaer, om familieliv og kjærlighet. Denne boka er så presis og samtidig så full av følelser, for det er mulig å være full av følelser og samtidig være saklig. Jeg skreiv om boka for bokmerker.org.

Rune F. Hjemås – Aurora. Denne boka leste jeg manuset til to ganger før den ble utgitt. Jeg kjenner Rune godt, og jeg har alltid elsket alt han skriver, enten det er blogg, dikt, noveller, brev eller nå, äntligen: en roman. Aurora er en fortelling om et ønske om å forsvinne, om hjertet som slår og slår selv om man er redd det en gang skal stoppe, om å prøve å finne sin egen vei mens alt rakner rundt deg, og om alle forandringene som dukker opp i brytningstida mellom ung voksen og litt eldre voksen. Stadig i forandring, stadig i live, sakte blir vi større versjoner av oss selv, rommer alt vi har opplevd og gjør plass til alt som er igjen å oppleve. Aurora er en nydelig roman som jeg er så glad for at ble utgitt.

Kyrre Andreassen – Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Denne boka hørte jeg på lydbok, det er forfatteren sjøl som leser, og jeg tror jeg vil anbefale at alle som har muligheten til det, hører på lydboka. Dette er en fortelling om en elektriker med ryggprolaps som begynner å undervise i norsk for innvandrere. Det er også historien om livet hans, om familien, om menneskene han møter og alt som kommer i veien for å prøve å gjøre det riktige. Den er både morsom, velskrevet og til tider ganske trist.

Lina Wolff – De polyglotta älskarna er en tredelt roman, som føyer seg inn i kategorien wow them at the end for min del. De to første delene var fine, men da jeg lukka boka etter endt lesing var jeg dypt imponert, berørt og samtidig ganske forvirra. For hva er det egentlig jeg har lest? Jeg har i hvert fall lest en roman jeg synes flere burde lese.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei. Denne boka er det umulig å si noe om som ingen har sagt før, men jeg vil si noe om den allikevel. Det er et portrett av to unge menn som vokser opp i Groruddalen på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. Det er historien om hvordan noen stiller svakere enn andre når vi liksom skal delta i samme konkurranse, eller livet, om du vil, om alle som bor i blokkleilighetene der jeg selv vokste opp, om hvordan det var å være Mo eller Jamaal da tvillingtårnene falt og verden endra seg for alltid, og samtidig er det en historie om vennskap, tilhørighet, familie og om å bli voksen.

Philip Pullman – The book of dust: La Belle Sauvage. Dette er første bok i en ny trilogi av Pullman, som er en prequel til His dark materials, som jeg nileste i tidlige tenår og igjen som voksen et par ganger. Den er like magisk og realistisk som His dark materials, og det var en glede å være tilbake i Pullmans univers.

Jakob Ejersbo – Revolution. Jeg sparte den siste boka i Afrika-trilogien til Ejersbo til i år, fordi han er død og ikke skriver mer, og endelig, i påsken i København, sittende ute i den første vårsola, begynte jeg på Revolution, en novellesamling som viser Ejersbos styrker som forteller. Det favner så bredt og han forteller like engasjert og realistisk om unge gruvearbeidere, prostituerte, sykepleiere og kafé-eiere.

Rune Skyum-Nielsen – Jakob var her. Biografien om Ejersbo ble kjøpt og slukt på vei hjem fra København. Jeg strigråt i lugaren på danskebåten, etter å ha vunnet musikkquizen aleine forøvrig, og lukka boka rørt og begeistra da jeg var ferdig. Historien om Ejersbo er historien om en nysgjerrig, empatisk og samtidig ekstremt ambisiøs forfatter som døde så altfor ung, men som levde et liv fullt av historier fram til sin siste dag. Kanskje var det fullest av andre menneskers historier, som han skamløst stjal, skrev ned på fest, gjorde om på og framprovoserte, men jeg tror verden er et bedre sted fordi historiene til Ejersbo finnes, fordi han skrev dem ned, fordi han fikk lov til å utgi dem – fortelle oss om vennene sine, oppveksten i Danmark og Tanzania, skrive fram skjebnene som vanligvis ikke blir til historier. Jeg skreiv om Jakob Ejersbo på bokmerker.org

Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet: Denne debutboka tror jeg mange har venta på i mange år, etter å ha fulgt bloggen til Kathleen gjennom sikkert 10 år, minst. Jeg likte boka godt, som jeg også liker bloggen hennes godt. Dette er en historie om forelskelse og planter, trær og menn man møter på fest, om å være ung og student, om lukten av et annet menneske og hvem vi blir sammen med dem.

Marte Spurkland – Klassen. En dokumentar hvor Spurkland har fulgt en klasse på videregående og læreren deres gjennom en lang periode, hvor vi får innblikk i enkeltelevers personlige historier og hvordan læreren gjør alt (kanskje for mye?) for dem for at de skal komme seg gjennom skolen på best mulig måte. Alt som skjer i så mange liv på ett og samme sted i løpet av et skoleår er overveldende, sterkt og rørende, og boka er like mye et generasjonsportrett som en skildring av en engasjert lærers liv og virke.

Angie Thomas – The Hate U Give. Å LØ! Kanskje en av årets aller beste leseropplevelser. Denne må alle i hele verden lese, faktisk. Jeg grein, blei rasende, og ekstremt glad i karakterene i denne historien, som handler om Starr som er vitne til at en av hennes beste venner blir skutt og drept av politimann. Rasisme og politivold er sterke temaer som blir behandla og tatt opp i denne romanen på en realistisk og samtidig engasjerende måte. Verden er full av redsler og fordommer og urettferdighet, men denne boka finnes heldigvis også – i den samme verdenen, og for det tror jeg at den kan bli et bedre sted, litt etter litt. For det må jeg tro på.

Jarett Kobel – I hate the internet. En særdeles vittig, smart og gøyal komedie om hvordan internett har endra oss som mennesker.

“The Internet was a wonderful invention. It was a computer network which people used to remind other people that they were awful pieces of shit.”

Leonard Franzén – Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt. Altså, bare tittelen er jo et dikt i seg sjæl. Denne er helt fantastisk – les den! Jeg skreiv om denne på bokmerker.org

Chris Rose – 1 dead in attic. Journalist Chris Rose skrev en tekst i uka etter Katrina-orkanen i New Orleans, og denne boka har samla alle. Dette er en kjærlighetserklæring til en by, til innbyggerne som bor der, til livet selv om det til tider er bekmørkt og vanskelig.

Ingrid Z. Aanestad – Kva hender i romanen? Dette er en av de første bøkene i Lese/Skrive-serien til Oktober, og jeg leste den under syrinene i bakgården en permisjonsdag der jeg ikke klarte å skrive sjæl, men det var fint å lese om skriving.

Ariel Levy – Når reglene ikke gjelder. Dette er historien om en kvinne som ikke vil ha barn, før hun plutselig vil det – og når hun mister barnet, aleine på et hotellrom på en jobbreise, så mister hun etterhvert også kona si, som er alkoholiker, huset de eide sammen og egentlig alt hun trodde var meninga med livet. Dette er en tankefull, reflekterende, rørende og sterk fortelling om hva vi vil her i livet og hvem vi egentlig er bak alt det vi trodde vi ønska oss og trengte. Det er sterkt å lese om opplevelsene til Levy, som er dypt personlige og tragiske, men hun klarer også å gjøre det allment og åpner for refleksjon som drar leseren inn i det uten at det føles påtrengende eller kikker-aktig, selv om man får innblikk i noen av hennes livs verste øyeblikk. En svært god bok som fortjener mange lesere.

Marit Eikemo – Alt inkludert. Marit Eikemo er en favoritt! Alt jeg har lest av henne preges av det samme, selv om bøkene er forskjellige på sitt vis. Hun klarer å skildre personer og historier som på den ene siden kan virke quirky, usympatiske, man vet aldri hva karakterene hennes skal gjøre og ofte er jeg uenig i ting de foretar seg, valgene de tar og orda som kommer ut av munnene deres, men jeg har også alltid sympati for dem og heier på dem samtidig. Det er en humor og empati i bøkene hennes, som ikke likner på noen andre jeg har lest.

Maria Sveland – Bitterfittan 2. For en fest av en bok! Maria Sveland følger opp Bitterfittan 10 år etter med en historie om en skilsmisse, om å være mor annenhver uke, om kvinnerollen og venninnenes plass i et liv, om å drikke vin på en veranda og kjenne seg lykkelig og ensom på samme tid, om at livet venter der ute når du frykter at det ikke gjør det, og ikke minst: om årets heltinne 2018: naboen Edith <3

“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”

Jeg skreiv om denne boka på bokmerker.org

Sandra Beijer – Det handlar om dig. Dette er boka for deg som kanskje har glemt hvordan det var å være tenåring og forelska. Om hjerte-smerte, om klining og sommerfugler i magen, om kjærlighetssorgen som river i deg så du føler det kan ses fra utsida og om hvordan hele verden liksom gløder når akkurat han går forbi og smiler til deg. Som å se en romantisk komedie og bli 14 igjen på samme tid.

Fredrik Backman – Britt-Marie var her. Kanskje årets feel good-roman for min del. Som jeg koste meg med denne. Og mens jeg er på denne, så kan jeg jo i samme åndedrag anbefale Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman. Eleanor og Britt-Marie er like på sitt vis, og bøkene anbefales begge to varmt. Jeg skreiv om dem på bokmerker her.

Inga Sætre – Det finnes en død etter livet er en tegneseriebok som jeg storkoste meg med. Jeg ville henge opp flere av tegningene på veggen og se på dem hver dag. Anbefales til alle som lever et liv.

Martin Kellerman – Rocky & Edith. Jeg leste mye Rocky før, og så forsvant det liksom ut av livet mitt, så i år tok jeg med meg denne hjem fra biblioteket en dag og hver kveld i en uke etterpå satt jeg og skrattlo av Rocky i senga før jeg slukka lyset for å sove. Kellerman er morsom, sarkastisk, smart og velartikulert. Rocky er til tider mitt alterego og det er nesten skremmende hvor ofte jeg tenker: ja, akkurat sånn er det når jeg leser.

Olav Løkken Reisop – Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss. Dette er den beste boka jeg leste i år. Jeg skulle bare kikke litt i den i en lunsjpause, og så, noen timer seinere, var jeg ferdig med den. Dette er historien om Olav og Elissa, om reiser og turer, om å være en og å være to, om liv og død, familie og hunder, den klarer å være en dypt personlig fortelling samtidig som at jeg til tider følte jeg leste en bok om meg selv.

Mats Strandberg – Slutet. Kan en dommedagsroman om at jorda skal gå under om fem uker også være en nydelig kjærlighetsroman om to tenåringer som finner hverandre mens de venter på undergangen? Svaret er ja, og boka heter Slutet. Les den, alle som en. Jeg skreiv om den på bokmerker her.

Chloe Benjamin – De udødelige. På sitt beste minte denne boka meg om noe John Irving kunne skrevet for kanskje 20 år sida. Det er et kompliment. Vi følger en søskenflokk som går til en synsk dame som barn, som forteller dem akkurat når de skal dø. Hvordan lever de livene sine fram til den datoen? Og stemmer det? En mangfoldig fortelling som er spennende og spenner like bredt som søsknene er forskjellige. En skikkelig god leseropplevelse, jeg ville ikke legge den fra meg før den var utlest.

Monica Isakstuen – Rase. Denne boka røska i meg, både fordi den skildrer et raseri som var gjenkjennelig (selv om jeg ikke har barn) og fordi den er skrevet på en sånn måte at man kan høre sin egen stemme si (eller rope) det hovedpersonen sier (eller roper). Det er en fortelling om å frykte noe som bor i oss alle, om raseri og kontroll, eller mangelen på kontroll som kan oppstå i raseriet. Men det er også historien om en familie som blir større, om hverdagen og øyeblikkene der alt er stille og man føler at man har gjort noe riktig allikevel.

Even Vaa – Jeg tror det er vinden. Even Vaa utforsker og skriver om spiritisme, om hva det er, hvor det oppsto, om menneskers nysgjerrighet og tro på, eller håp om, at det er mulig å oppnå kontakt med den andre siden. Denne boka er spennende og morsom, og ta det fra en skeptiker som bare tror på spøkelser etter å ha sett på skrekkfilmer, den var til tider ganske skummel – på akkurat den måten jeg elsker at noe er skummelt; jeg turte ikke skru av lyset noen kvelder etter å ha lest, men det var borte igjen når sola sto opp. Som vanlig.

Bjarte Arneson – Du og jeg og Vito. Altså, årets morsomste bok 2018 – helt klart. Jeg har jo bare lest 105 bøker i år, og langt i fra alle var fra 2018, men denne novellesamlinga er den morsomste boka jeg har lest i år, om ikke i hele mitt liv. Med utgangspunkt i kjente barnesanger skriver Arneson noveller som aldri, og da mener jeg aldri, går i den retninga du skulle tro. Jeg har ledd høyt gjennom hele. Favoritt: Fader Jakob-novella som handler om to munker med stammeproblemer. DERE MÅ LESE DEN, JEG MENER DET!

Nina LaCoeur – We are okay. En ganske så perfekt julebok, faktisk, selv om den kan leses når som helst på året. Hovedpersonen skal være igjen på campus i juleferien, aleine, og får besøk av sin beste venninne. Det er en historie om ensomhet og sorg, men også om vennskap og familie – om en snøstorm som tar strømmen og om en jul som ikke blir som man hadde planlagt. En skikkelig, skikkelig fin bok.

Janne S. Drangsholt – Winterkrigen. Dette er også en ganske så perfekt julebok, selv om den kan leses når som helst på året. Det er den tredje boka om Ingrid Winter, min heltinne, som i denne boka er om mulig enda mer stressa enn i de to foregående. Jeg leste den med en evig sympatistressklump i halsen, høye skuldre, og tenkte mens jeg leste at det var pussig at jeg ikke hadde ledd høyt enda, som jeg gjorde opptil flere ganger i de to første bøkene. Men boka var minst like bra som de to foregående, om ikke bedre, og alle tinga jeg har likt ved dem var med her også: jobbkaos, familiekaos, vittige replikkvekslinger, gjenkjennelige kvaler og krangler, what the Foucault, og alt avsluttes i jula fra helvete i deilig feel bad/feel good-stil der alt som kan gå galt, går galt, og det ordner seg allikevel på en måte som gjorde om stressklumpen i halsen til offentlig strigrining på toget til min egen minijuleferie i København.

Jeg var i Japan. Det var langt å reise, og da vi kom fram til Tokyo reiste vi enda lenger. Vi tok Shinkansen til Osaka, den kjører i 400 kilometer i timen. Jeg sovna, siden klokka var midt på natta hjemme, enda det var morgen i Japan. Vi kjøpte reisekort, Icoca, som har et nebbdyr som maskot. Jeg elska det nebbdyret. Se så fin han var!

Vi spiste mat, hver dag spiste vi mat. Den første kvelden gikk vi rundt i Osaka og fant et sted å spise hvor vi fikk smake på masse godt. Vi drakk iskald øl og var våkne lenger enn man skulle tro vi klarte, etter å ha reist i nesten et døgn. Det var godt å komme på hotellrommet til slutt, legge seg i en annen tidssone. Da jeg la meg, sto dere opp, og mens jeg var våken gikk dere og la dere. Jeg var i Japan for å snakke om bøkene mine, og jeg gjorde det på Universitetet i Osaka og Kyoto, og på den norske ambassaden i Tokyo. Innimellom pratinga om bøker og skriving og om å være en forfatter fra Norge gikk jeg tur aleine og sammen med de andre, jeg drakk godterikaffe på Starbucks og jogga til en park mellom de høye bygningene, så på ledningene som ligger over bakken i stedet for under på grunn av jordskjelvene, så på neonlysa overalt, fanga pokemons der de kommer fra og kjøpte en gjennomsiktig paraply som den Scarlett Johansson har i Lost in Translation.

Jeg våkna midt på natta og fikk ikke sove mer, fordi det var dag hjemme, jeg leste på internett om hva vennene mine gjorde mens jeg var langt unna. Jeg sto opp tidlig og spiste frokost i senga på hotellrommet, energibar med smak av kakao og banan, en ordentlig banan, en jus jeg trodde var smudi, men den var god uansett. Jeg så på TV-serier i senga og møtte de andre for å dra dit vi skulle. Jeg var redd for maten, som jeg alltid er, selv når jeg er på restaurant i Oslo er jeg redd for maten, og på den ene middagen lente sidemannen seg over til meg og spurte om jeg ikke likte japansk mat. Joda, sa jeg, med gråten i halsen, det går bra. Han hviska så bare jeg kunne høre ham: da jeg bodde i Oslo tok det nesten et år før jeg klarte å spise ordentlig. Liker du potet? Her er potet. Liker du søtpotet? Det er søtpotet, selv om den er lilla. Så smøg han forsiktig mat jeg kunne smake på over på tallerkenen min. Han satte seg ved meg på middagen dagen etter også, i Kyoto, ga meg laksen fra sin egen salat da han så at jeg spiste opp all min. Han snakket islandsk, norsk og svensk – og japansk. Ved siden av meg satt de to eldste på seminaret, de var 84 og 94 år gamle. Min 84 år gamle sidemann helte øl i glasset mitt hver gang jeg hadde tatt et par slurker. Kampai, sa hun og klinka glasset sitt mot mitt. Jeg kan ikke japansk, men jeg lærte meg kampai. De var så søte, jeg vil også være sånn, jeg vil også bli så gammel.

Jeg likte aller best å forflytte meg, gå i gatene, se på husa, se opp, ta toget og se ut av vinduene, gå inn i sidegater, se opp på trærne, løpe for å ta igjen de andre. Jeg lette etter en japansk katt, og så en, men den var for langt unna til at jeg kunne klappe den. Jeg snakka med oversettere som jobba med noen utvalgte sider av boka mi, vi snakka om slang og ord som ikke finnes på japansk. Seff finnes ikke, men hvis man bare sier den første delen av det japanske ordet for selvfølgelig, så går det. Mochi! Furuset er kanskje et lite sted i Groruddalen, i Norge, men det kunne like gjerne vært i Japan – det finnes Evaer rundt omkring i hele verden.

På t-banen leste alle på mobilene sine, men da jeg tok en kopp kaffe på en kafé satt vi fire stykker aleine ved hvert vårt bord med en bok. Da jeg drakk morgen-godterikaffen min på Starbucks og skreiv i dagboka mi om at det var jul på Starbucks alt i november (de spilte amerikansk julemusikk hele dagen) var det raid på et pokemon-gym rett utenfor og det ble fullt i løpet av sekunder. Vi gikk under bakken, i t-baneundergangene der det var fullt av butikker og rulletrapper, mennesker overalt, vi fulgte etter hverandre, fant fram. Vi drakk kaffe fra porselenskopper under de grønne trærne. Jeg bukka da jeg sa hei og takk. Vi klappa en gang for god helse da vi hadde spist middag. Jeg grua meg til å fly hjem, men ikke like mye som jeg grua meg til å fly dit. Det er alltid sånn, mye verre å dra hjemmefra enn å dra hjem igjen. Den siste kvelden var vi i Tokyo og jeg googla hotellbaren fra Lost in Translation. Jeg kommer nok aldri tilbake hit, tenkte jeg. Jeg vil så gjerne se den. Jeg kan dra dit aleine, sa jeg, jeg klarer nok å finne fram og så finne en taxi hjem – men dere kan bli med om dere vil. Om vi vil! sa de, og så dro vi dit, etter å først ha spist ramen og gyoza, så tok vi heisen opp i 52. etasje og fant baren der Bill Murray og Scarlett Johansson satt søvnløse i filmen fra tidlig 2000-tall, så utover byen, som er endeløs. Jeg er vant til å se på lysa fra byer, men jeg er også vant til å se slutten av byen – at det kommer en ås eller et hav, men i Tokyo var det bare by, by, by, så langt øyet kunne se. Vi var så høyt oppe og så ikke enden av det.

På kveldene satt jeg på hotellrommet med en siste øl som jeg hadde kjøpt enten på en brusautomat i lobbyen eller på 7-11, en siste øl for kvelden mens jeg skreiv i dagboka mi om alt jeg hadde gjort. Jeg var på den andre sida av jorda, og her hjemme var alt som før. Jeg overlevde og da jeg kom hjem var jeg akkurat som før, men jeg hadde jetlag og la meg klokka åtte de første tre kveldene – våkna fem og var klar for alt. Nå er det nesten to uker siden jeg kom hjem, og døgnrytmen min er litt bedre. Jeg legger meg litt etter ni og står opp seks, det er kanskje mer normalt. Litt tidlig å legge seg litt etter ni, men det er så mørkt, jeg kan ikke huske at november har vært så mørk, men det har den kanskje vært. Men det er varmt i leiligheten og jeg har hengt opp adventsstjerna på kjøkkenet. Det gule lyset fra den er så varmt og godt. Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg prøver å skrive selv om jeg ikke har tid. Det var det jeg lærte i permisjonen, av sikkert mange ting, at jeg skriver best når jeg egentlig ikke har tid. Når jeg bare har tid, så roter jeg den bort. Det er bedre å ha ting å gjøre. Da lengter jeg etter skrivinga, skriver i hodet mitt på vei til jobb, skriver i hodet mitt på tredemølla, skriver i hodet mitt når jeg skal sove om kvelden. Og noen ganger skriver jeg her.

Danske Medina er født i 1982. Hun er fire år eldre enn meg. Jeg oppdaget Medina i 2009, tror jeg. Det var den megahiten hennes, Kun for mig, som dundra ut av høyttalerne på danske Paradise Hotel, og så på en dansetime jeg tok høsten 2009 da vi varma opp. Danseinstruktøren var dansk. Jeg liker dette, husker jeg at jeg tenkte, både om musikken og dansinga, men fordi livet kom i veien, så fikk jeg aldri dratt tilbake på dansetreninga den høsten. Men Medina fant jeg uten dette. Jeg spurte kompisen min A som bodde i København da, og som bor i København fortsatt, om han kunne vite hva det var. Det er ganske tung bass, sa jeg, sånn skikkelig tung bass og så synger hun om å være på klubben og danse, tror jeg, men jeg er ikke sikker. Det er denne, sa han, og måka på med Kun for mig i stua. DET ER AKKURAT DEN! Ropte jeg, og så dansa vi.

Og jeg skulle ende opp med å danse mye til Medina i 20-åra mine. Kanskje var det fordi jeg da, som nå, var glad i København og kunne bøte på Danmarkssavnet med å høre på dansk pop, kanskje ville jeg blitt fan av henne også her hjemme i Oslo uten å noensinne sykle uten hender langs Københavns gater mens Medina sang i ørene mine. Kanskje var det en blanding av mange ting, tilfeldigheter som at jeg så på det danske Paradise Hotel før jeg så det norske, at jeg var på akkurat den dansetimen da vi varma opp til Kun for mig, som ble en så enorm hit i Danmark i 2009 – den befesta en ny æra i dansemusikken, den ble et fenomen.

Var det den tunge bassen, som dundra i både ørene og hjertet da de satte på låta? Var det blandinga av hjertesorg og girlpower, også befesta av en annen dame som har en konstant plass i musikkhjertet mitt ved navn Robyn? Var det den herlige blandinga av trash og glede på samme tid, klissete dansegulv, knuste ølglass, store øreringer og perfekt lagt sminke? Medina forteller at hun lagde låta med sine to samarbeidspartnere og etter noen dager i studio der Medina hadde kommet med tekst og en slags melodi, og produsentene hadde lagt på keyboardet, det melankolske droppet som går gjennom hele låta bak stemmen hennes, og så tilslutt ramma det inn med beat og bass, så satte de på låta i en leilighet i Istedgade. De satte på låta på repeat og åpna vinduene, lot musikken flomme utover Istedgade i sommerdagen som ble til sommernatta, og folk kom og dansa og feira den nye låta som skulle bli Medinas gjennombrudd, som skulle velte om på livet hennes og livet til alle de hjerteknuste jentene i 20-åra som trengte å danse det av seg. Jeg var en av dem.

Kun for mig er en av låtene på albumet Velkommen til Medina, som mange tror er hennes første, men det er hennes andre. Det første albumet har jeg ikke hørt, jeg har bare hørt Medina etter at hun ble dronninga av å grine mens man danser. På Velkommen til Medina er det et flust av sånne sanger som Kun for mig, min andre favoritt er Ensom, som A satte på til meg på fest i 2010 da jeg bodde i København en måned. Jeg hadde blitt dumpa dagen før jeg reiste og jeg bodde i en liten leilighet i Julius Bloms Gade, jeg skrev hver dag, drakk vin aleine, dro ut og dansa. Jeg håper du er ensom, sang Medina, og jeg shotta Jäger på studentfest på Panum, og så sykla jeg og møtte en fyr jeg hadde blitt kjent med noen dager før, som jeg var begynt å bli forelska i, men jeg var jo også forelska i eksen min. Eksen min kom seg aldri til København for å finne meg igjen, jeg var der aleine i en måned, med Medina, jeg sto og ropesang på et klissete dansegulv midt på natta med Medina i ørene og hjertet. Jeg husker at jeg sykla hjem seinere, at jeg var skuffa hver gang han ikke sto utenfor døra mi, men han visste jo ikke engang hvor jeg bodde, og hvem ville jeg vært i dag om han faktisk hadde kommet? Jeg vet ikke.

Året etter bodde jeg også i København i noen måneder, det var varmere da, det var noen måneder seinere på året. I 2010 var det mars, jeg var nydumpa og nyforelska på samme tid. Det ble aldri noe med verken den ene eller den andre fyren. I 2011 var det forsommer og det var jeg som gjorde det slutt via Skype en uke inn i oppholdet mitt, på Harbo bar, der jeg satt og gråt etterpå og ble møtt av Eira som sa: det eneste vi kan gjøre nå, er å kjøpe en sixpack og sette oss på Dronning Louises bro i sola, så det var akkurat det vi gjorde. De samme menneskene som bodde i byen året før, bodde i byen dette året også, men denne gangen var det en varm vår i stedet for en kald vinter, og jeg øvde meg på å sykle uten hender mens Medina sang, på engelsk denne gangen, og den varme vinden fulgte meg både ut og hjem igjen og igjen. Jeg fikk besøk fra Oslo og vi dansa hele natta, utestedet vi var på stenger åtte om morgenen og hele natta sto vi i strobelyset og dansa til Medina og andre hits og da vi ramla ut i morgensola føltes det som at vi hadde vært i en annen verden, et annet sted. Vi hadde skylt ned hjertesorg, forelskelser, klining og krangling med utvanna drinker og billig øl og Medinas stemme som sang ljoma i ørene mine da vi endelig velta inn i senga hjemme og sovna i en klynge: It’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness. I can’t let go, I can’t let go of this sadness.

Samme år utkom albumet For altid som har to høydepunkter: Tittelsporet, som er en roligere danselåt med et refreng om forelskelse: mig og dig for altid, det eneste mine øyne ser, dig og mig for altid, hele livet har jeg ventet her, mig og dig for altid. Jeg har svingt meg i stuer og på dansegulv til denne låta også, snurra rundt og rundt og venta på å bli forelska igjen, på ordentlig. Den er full av håp, den låta og skiva, og min andre favoritt er en låt om å være på fest: Lyser i mørke. Den låta har vært til meg siden jeg hørte den første gang. Den handler om å være på fest, kanskje for mye, om å være på 10 000 nachspiel, som heter morgenfester i København, fordi, som dere husker stenger ikke byen før neste morgen når sola har stått opp for lengst, og Medina synger om at sola står opp over Danmark, og hun har kanskje dumma seg, driti seg ut, sagt noe hun ikke skulle sagt, vi har alle vært der, men sola den står opp igjen og da vet hun at hun får en sjanse til, for sola den står opp, hun så det skje.
Når solen den står op over Danmark
Så ved jeg at jeg får en chance til
At se ud af mørket
At se mig i spejlet
At se ind i hjertet
Jeg ser mine fejltrin
At lære at mærke
At lyse i mørket
Jeg lyser i mørke
Jeg lyser i mørke!

Og når beaten dropper etter første refreng, så er den perfekte danselåta i gang, og jeg ser strobelys og discokuler og en bar full av drinker når jeg lukker øya. At jeg de siste åra ikke har dansa til denne låta, men løpt til den, er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli voksen jeg også. Voksen og kjedelig, men et sted inni meg er det en rastløs sjel som vil skru på låta, ta på headsettet og en kjole og stikke på byen og bli der, for alltid.

Det er snart 10 år siden jeg hørte Medina for første gang, og hun utgir fortsatt album. Det siste heter Grim og er et roligere album enn de foregående, med ett spesielt unntak: bangeren Det ku’ være mig. Den begynner rolig og bygger seg sakte opp mens hun synger om å være forelska i en som ikke vil ha henne. Men det kunne vært meg. Det kunne vært meg, meg, meg, og beaten legger seg oppå og jeg løper i skogen på jakt etter min tiende kilometer – beina mine går som trommestikker under meg og Medina synger at du har meg, du har meg, du har meg, uansett hva faen jeg gjør, kan jeg ta patent på deg, for det vil jeg, men man kan jo ikke ta patent på verken følelser eller mennesker. Enten så vil de ha deg, eller så vil de ikke. Det er ikke lett, men det er sånn det er.

Mot slutten av skiva kommer den tristeste sangen hun noensinne har skrevet, og jeg sender refrenget til Krummis etter å ha sagt at Medina er trist. Hun er så trist, skriver jeg, og siterer: Bare lad mig løbe så langt væk jeg kan
Lad mig være uendeligt, håbløst, ødelagt forevigt
Lad mig være alene igen

Det er ikke alt som kan danses vekk, sier Krummis, og jeg hører videre på låta om et par som har gått fra hverandre. Medina er voksen nå. Det er ikke alt som kan danses vekk. Jeg var mye hjerteknust i 20-åra, men jeg visste alltid at det kom til å gå over, at jeg kunne danse det bort. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble hjerteknust nå, men jeg tror ikke jeg ville klart å danse det av meg, danse det bort. Jeg ville vel løpt, så langt vekk jeg kunne, kanskje til København, drukket vin aleine, måttet bli passa på av vennene mine, skrevet i dagboka mi, tvunget meg selv til å spise, å leve, vært knust og ødelagt. Grini og hørt på Medina. Og levd i håpet om at jeg en dag kunne dansa det av meg. For tiden leger alle sår, og jeg kan fortsatt danse, selv om jeg er over 30. Og fortsatt blogger.

Jeg løp en mil. Det var langt. Mens jeg løp, tenkte jeg: dette er langt. Jeg løp i Svartdalsparken, tre runder der jeg vanligvis bare løper en før jeg tar en sving bortom Jordal eller Tøyenparken, men denne kvelden løp jeg tre runder i Svartdalsparken, forbi gutta med weed i svingen, den søte lukta som slår mot meg før jeg runder hjørnet, forbi menneskene med hundene sine, den ene av dem passerte jeg fire ganger, forbi andre joggere og bak dem, opp de små bakkene, ned igjen, og jeg løp og hadde bestemt meg før jeg begynte at i dag skulle jeg løpe 10 kilometer. Jeg har løpt 5, jeg har løpt 7, jeg har løpt 8, da kan jeg også løpe 10. Så jeg løp og jeg løp, jeg holdt på å gi meg halvveis, fordi jeg var så sliten og det var så langt igjen, men samtidig var det ikke langt igjen, det var bare å gjøre det samme en gang til, 5 kilometer x 2, så jeg hosta og satte på en ny låt og så løp jeg videre, rundt og rundt, helt til jeg løp ut av parken og opp til Jordal der Florence + the machine sang i øret mitt og jeg visste at neste gang løpedama snakka til meg så ville hun si: Time: 1 hour, 15 minutes, distance: 10,06 kilometres, average pace: 8 minutes, 11 seconds per kilometer og da kunne jeg skru av, endelig. Så da skrudde jeg av og så gikk jeg hjem, tøyde, var glad, men ikke så glad jeg så for meg at jeg skulle være.

Jeg løp en mil. Det var langt, men ikke noe maraton eller halvmaraton. Jeg er den samme som før jeg løp en mil.

Det er kaldt på soverommet her jeg sitter og skriver, jeg har nettopp gjort mandagsritualet: skrive inn i kalenderen alt jeg skal denne uka. Jeg liker det, selv om mye av det er ting jeg bare flytter over fra uka før og uka før der igjen, ting jeg bruker eviglang tid på å gjøre. En optimisme hver mandag, kanskje er det denne uka jeg skal rydde i den esken, kanskje er det denne uka jeg skal opp på loftet, kanskje er det denne uka jeg skal vaske hele leiligheten ordentlig, ikke bare ta det nødvendige.

Det har kommet ny sesong av Vampire diaries på HBO, så jeg fornya abonnementet mitt. Jeg liker Vampire Diaries, jeg husker at jeg ikke likte det da jeg så det første gang, noen få episoder bare, og jeg tenkte: for noe møl, dette gidder jeg ikke. Men, som så ofte før med dårlige TV-serier, så er de gode å ha når man ikke vil gjøre det man egentlig skal, og plutselig satt jeg i København og så flere sesonger på rad mens jeg egentlig skulle skrive en bok. Jeg liker det selv om det er dårlig, fordi det er dårlig på en måte jeg liker. Konfliktene begynner med en misforståelse eller en tabbe, så eskalerer de, så kommer klimakset og noen dør og blir gjenoppliva igjen, noen går fra hverandre og finner tilbake til hverandre igjen, noen blir vampyr eller varulv eller heks, og så blir alt bra igjen, før neste misforståelse eller skurk entrer scenen, og dette kan de drive på med i sesong på sesong, episode etter episode. Jeg så nesten hele sesong sju i går, under dyna, fordi det var søndag og jeg ville ikke stå opp, så jeg lå under dyna med to katter oppå meg og så sesong sju. Den ene vampyren (som lever evig med mindre noen dreper ham) hadde plutselig blitt rammet av en forbannelse som gjorde at han ville dø når mennesket han var knytta til døde (om kanskje 50 år, da, hvis hun er i 20-åra nå, dere skjønner greia) og han sa at han følte det som en velsignelse heller enn en forbannelse. I can live like I’m human, like every minute counts. Jeg lo, høyt, der jeg lå i senga mi fortsatt, klokka fire eller fem en vanlig søndag, og så for meg alt jeg burde gjort – alle turene jeg kunne gått, alle kyssene jeg burde kyssa, alle eventyrene jeg burde vært på, og i stedet lå jeg i senga mi mens det regna og hadde det ganske kjedelig og ganske fint på samme tid. De minuttene teller vel også, men de endrer ikke akkurat verken livet mitt eller verden.

Så kom J hjem fra Stavanger hvor han var mens jeg løp en mil, mens jeg var på fest, mens jeg lå i senga vår en hel søndag og så på en dårlig TV-serie og rett før jeg sovna la han seg inntil meg og når jeg sovner sånn, inntil ham, så føles det som om de få minuttene der jeg sakte sovner varer langt inn i natta, selv om jeg vet at han står opp igjen etterpå. Han sovner alltid seinere enn meg, men det er greit, så lenge jeg får sovne inntil ham.

Jeg har kjørt tog i sommer, så mange tog – jeg tok toget til Sør-Frankrike, så til Malmö, og til Malmö tok jeg med meg kameraet mitt, som jeg prøver å bruke igjen, fordi jeg har det, og jeg tok dette bildet ut av vinduet på toget. Det er så fint å ta tog. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg tok også bilde av Krummis som bada, se her:

Hun er en glad bader. Hun kan stupe også, det tok jeg også bilde av, men jeg fikk det ikke ordentlig til, så det ble et smilende svømmebilde i stedet. Jeg har også bilder av at vi har forspist oss på dimsum og at vi drakk øl på Far i hatten, men jeg tror jeg synes dette svømmebildet er det fineste bildet fra turen. Hjemme tar jeg for det meste bilde av kattene, den ene ser sånn her ut:

Han liker å ligge i fanget, eller most inntil i sofaen.

Nå er det høst, nå må det være lov å si at det er høst, og jeg har akkurat klart å kicke sensommer-forkjølelsen, derfor tok jeg en morgenløpetur i dag i skogen og over Vålerenga og Jordal, klokka inn 5,2 kilometer på 40 minutter og jeg elsker å høre løpedama snakke til meg, høre hvordan jeg begynner med å løpe en kilometer på over 11 minutter, og så klarer å få gjennomsnittshastigheten ned på nærmere 6 minutter når jeg har løpt langt og lenge og lenger enn langt. Kjenne hvordan kroppen varmes opp, hvordan jeg løper fortere, hvordan jeg klarer å skyve metrene fra meg. Å løpe 10 kilometer kjennes overkommelig. Jeg tror jeg skal klare det på 1 time og 15 minutter, det er målet mitt.

Siden sist har jeg vært inne i en MR-maskin og kjent på dødsangsten, men de skulle bare ta bilde av en kul i hånda mi som sikkert ikke er farlig. Det var ikke særlig stas å ligge inni maskina som dundra og tok bilder av meg, men det var stas å overleve. Jeg feira med en Hoegaarden og skjelvende hender. Jeg har også vært på hagefest i Tønsberg og måttet gå og legge meg på hotellet før Vigdis Hjort og Per Petterson inntok scenen, men sånn kan det gå når bihulene acter opp. Så har jeg vært på kurs for å lære meg hvordan man oppfører seg på en scene, for i høst skal jeg få lov til å være forfatter i utlandet, jeg skal presentere bøkene mine og forhåpentligvis være kul, eller i hvert fall ikke så nervøs at jeg ødelegger alt for meg selv og bøkene mine. Jeg grua meg til kurset, men det var så gøy, jeg kjente mestring (og begeistring) over å få lov til å tulle og prøve meg fram sammen med de andre forfatterne og læreren. Jeg tror et av favorittøyeblikkene mine var da jeg skulle rope teksten min så høyt jeg kunne, pluss lese fortere og fortere og fortere til jeg ikke klarte mer. Så gøy det hadde vært om en av tekstene om Eva faktisk skulle leses sånn – i rasende tempo og lydnivå. Men de skal nok bare leses som de har pleid, enn så lenge. Og aller helst av noen andre enn meg, men det var gøy, så gøy.

Jeg har også kommet halvveis i et førsteutkast på den nye boka under trærne på Åpent Bakeri i Inkognito terrasse, som er det fineste utekontoret jeg har finni hittil i byen, vært i bryllupet til M & A som møttes for første gang i stua vår på Tøyen, kjøpt nytt skatoll som jeg nå sitter ved og skriver, og vaska klærne våre, badet vårt, kjøkkenbenken, men ikke vinduene. Livet ruller videre selv om høsten er her. Jeg rakk ikke å se Oslo 31. august før september kom, men jeg tenkte å se den i kveld, fordi jeg kan.

Jeg har kjøpt billetter til No. 4 1 desember og Bjarte Tjøstheims monolog Det går betre no 8. desember, og 30. oktober skal jeg se bon iver – nå kan høsten bare komme. Med alle sine vanlige og uvanlige dager. Jeg skal prøve å ta bilder av dem også.

Det som mangla på Øya i år var trekkfuglene som pleier å fly over oss på siste konsertdagen. Jeg så etter dem, men kunne ikke få øye på dem. Kanskje venta de en uke til, kanskje dro de før Øya, fløy med vinden, eller kanskje jeg bare så opp på feil tidspunkt. Det pleier riktignok å gå et sus gjennom publikum, og hodene våre pleier å vris mot himmelen der vi kan se mønstrene av sommeren som forsvinner over trærne. Høsten kommer alltid uka etter Øya, kanskje mest inni meg, men i år som i fjor og alle år før der igjen så skjedde det igjen. Det ble høst.

Skatteoppgjøret kom, og jeg åpna det mens jeg holdt pusten. Jeg visste jeg skulle få baksmell, fordi jeg er forfatter og ikke betaler forskuddsskatt på det jeg tjener i tillegg til jobben min, og jeg hadde satt av det jeg kunne, og selv om baksmellen var stor, så var den 1000 kroner mindre enn jeg hadde spart opp. Så jeg kunne puste letta ut og overføre den resterende tusenlappen til neste års oppgjør. Jeg oppdaterte regnskapet mitt i excel og hver gang jeg gjør det, blir jeg så glad av å se at kodene funker, at utregningene gjøres og at de stemmer, at summene per måned er overkommelige, selv om noen regninger er store. Avisabonnementene mine gjør et innhugg i økonomien, men om man deler den årlige summen på 12, så blir den jo ikke så fæl, og jeg elsker avisene mine. Hver måned betaler jeg inn litt og litt, og når de store regningene kommer, så merker jeg dem ikke lenger, fordi pengene alt står der. Noen ganger når jeg sitter sånn med regnskapet mitt og fikser og oppdaterer, så tenker jeg at jeg kunne vært regnskapsfører om jeg var flinkere til dette, i et annet liv med en annen utdannelse. Jeg liker å se at tall går opp, jeg liker å være forberedt på hva som kommer. Jeg liker å spare den summen regnskapet mitt sier at jeg må spare hver måned for å ikke gå på en smell.

Death Cab slipper nytt album og jeg hører på det mens jeg lager kaffe til kjøkkenkontoret mitt. Rundt meg her jeg sitter nå har jeg en stabel med bøker jeg skal skrive om for bokmerker, en stabel med bøker jeg skal bla gjennom på jakt etter en novelle til en konsulentjobb jeg gjør og ved min venstre hånd ligger manusbunken min. Den nye romanen min som nå er printa ut, dobbeltsidig print og allikevel en raus bunke med ark som jeg skal gå gjennom mens jeg omrokkerer dokumentet digitalt – setter ting på plass der de hører hjemme, lage en kronologi, en disposisjon, fester løse tekster til noe så de hører hjemme der, finne ut hvilke hull som må fylles og hva som mangler før jeg kan kalle det et ordentlig førsteutkast. Det føltes bra å få arka i hånda, noe håndfast som bevis på at alle disse dagene der jeg har hatt permisjon ikke har resultert i ingenting, selv om det til tider har føltes sånn. For det er jo her, disse orda mine, de finnes og nå er de til og med printa ut, og det er over 100 sider.

Jeg fant fram skinnskoene jeg kjøpte på bakgårdsmarked i fjor eller året før og tok dem på meg, gikk med klakkende skritt gjennom bakgården til biblioteket, lette gjennom hyllene etter bøker jeg kunne ta med hjem for å jobbe med, bar dem i sekken som ble tyngre for hvert biblioteksbesøk, vinden blåste mot de strømpebuksekledde beina mine og jeg så ned på de brune skinnskoene og tenkte at det var dette jeg savna i sommer da det var så varmt. Jeg liker høsten også, selv om jeg godt kan like å gå barbeint, så liker jeg også når det klakker mot asfalten. Man må finne sine ting, sine greier, for å komme gjennom årstidene.

Det heter sensommer, men jeg fryser når jeg går ut døra og jeg fryser når jeg ligger i senga. Snart er det for kaldt til at jeg kan løpe ute, men før det skal jeg løpe 10 kilometer for første gang i mitt liv. Jeg skal løpe mens jeg hører på den nye låta til Medina og Robyn, mens jeg hører på de nye låtene til Florence, mens jeg hører på de gamle låtene jeg alltid har hørt på, jeg skal løpe inn i Svartdalsparken, opp og ned de små bakkene, over brua over Alnaelva, forbi noen joggere, bak noen andre, jeg skal puste og kjenne skrittene mine slå mot jorda under meg, kjenne kilometrene i kroppen, og hele tida tenker jeg på boka mi, på hva den skal bli om jeg får det til, på setninger jeg kan sette inn i den, setninger som må tas ut. Jeg tenker på Florence og hennes siste album, hvordan det slo mot meg gjennom hodetelefonene og jeg begynte å grine fordi det var så fint. Det kosta henne noe å lage det, å skrive det, å synge det. Jeg må tørre å la denne boka koste noe også. Den må koste noe mer enn bare ensomheten i å skrive hver dag, å føle at jeg ikke gjør alt jeg kan, alt jeg skal, det sitter der inne i meg et sted og jeg må tørre å skrive det ut. Hvis jeg kunne skrive om angst, kan jeg også skrive om dette. Hvis jeg kan løpe 8 kilometer, kan jeg også løpe 10. Det koster bare litt mer.