Strekhjerte

I 2009 ga jeg ut min første bok. Jeg hadde kjæreste da vi gikk inn i det nye året, og ikke kjæreste lenger i februar. Jeg prøvde å lære meg å drikke vin, og fant en eplevin på polet som smakte godteri. Noen ganger drakk jeg cava. Jeg bodde i en liten leilighet i Ekebergskrenten med en tjukk katt som het Biggen, og det var rotete i leiligheten min hele tida, fordi jeg hadde for mange ting. Jeg skrev hver onsdag på Blindern der jeg satt sammen med alle studentene som leste til eksamen, jeg var ferdig på Blindern året før, men likte å sitte der og skrive – jeg likte å være der når jeg ikke hadde eksamensnerver selv. Jeg så Reprise mange ganger – mange, mange ganger. Jeg dro til London og så Dirty Dancing-musikalen, bodde hos Kent William og besøkte ei venninne av meg fra videregående, kjøpte en liten skrive-pc som fikk plass i veska mi og den hadde jeg med meg overalt. Tastaturet var så lite at folk lo når de så den, men jeg skreiv nesten halve boka mi på den, den var helt perfekt for meg. Jeg tenkte fortsatt på han som gikk fra meg i 2005, nesten mer enn han som gikk fra meg i starten av 2009, jeg tenkte mye på de som gikk, men også mye på de som var der. En av de som var der var en skikkelig fin fyr som jeg ikke var forelska i, men som ville holde meg i hånda allikevel. Jeg var på Hove for å se Faith No More og M83, møtte noen kompiser tilfeldig og vi nattbada og jeg fikk sove i hytta deres – for jeg hadde ikke noe sted å sove. Jeg dro ikke på Roskilde, fordi vennene mine sa vi var blitt for gamle, men jeg ga ut en bok om Roskilde i stedet, som fikk vennene mine til å lese den og si: vi er ikke for gamle, vi drar neste år! Men i stedet for Roskilde, var vi på Slottsfjell, Krummis og jeg – vi campa under et tre, drakk rosévin, dusja i svømmehallen og løp rundt på festivalen og lette etter heite gutter vi kunne tatt for en snickers, vi var kjepphøye og unge, og vi fant ingen å ta med tilbake til teltet. Jeg så sånn her ut:

Foto: Therese Bosrup Karlsen

I april leste jeg høyt fra manuset mitt for første gang, og dette bildet ble tatt på samme fest:

Foto: Benedicte Persen Steihaug

Jeg husker at jeg var så nervøs, at jeg følte jeg ikke fikk puste, og at jeg, da jeg gikk opp for å lese de to eller tre tekstene jeg hadde forberedt, ikke klarte å stå, så jeg satte meg ned i trappa i stedet for å stå i toppen av den. Publikummet satte seg også ned, på gulvet foran meg, og så leste jeg, om å gå seg bort på Roskilde, om å se Eternal Sunshine of a spotless mind, og etterpå drakk vi masse øl og boka mi skulle komme ut om bare noen få, små måneder. Den kom ut uka før Øya og vi hadde slippfest på Gloria Flames med fire band som spilte, en minifestival, og jeg husker at det regna etterpå og at jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde rukket å snakke med noen fordi det var nytt arrangement rett etter slippfesten min og alle forsvant og jeg ville bare hjem, men ei venninne av meg fra ungdomsskolen var der og hun sa: Linn, du har gitt ut en bok! Du kan ikke være trist nå! Hva vil du? Og jeg sa: jeg vil bare hjem, men hun sa nei, og så dro vi på konsert og hun kjøpte white russians til oss. Når jeg skriver dette, lurer jeg på om jeg husker feil, om jeg blander ting, men sånn er det når man tenker tilbake, 10 år tilbake, for hjernen lager falske minner og man kan ikke vite hva som er sant og hva som er usant, men jeg husker det i hvert fall sånn. Jeg slutta å blogge fordi redaktøren min sa jeg måtte skrive bøker i stedet, men da slutta jeg å skrive helt, så jeg begynte å blogge igjen etter noen små måneder. Men før jeg begynte å blogge igjen, var vi på Øya og spiste festivalfrokost hos Mia, som lærte meg å dele avocado:

Foto: Mia Frogner

Jeg husker ikke hva jeg så på Øya, eller vent, jeg husker Crystal Castles i regnet og Bon Iver i sola, jeg husker Donkeyboy og at det regna etterpå, eller tordna, eller var sol, jeg husker at jeg bodde like ved og at jeg skreiv Øya-singelen min liggende i en hengekøye på torpet i Sverige, som vi kjørte til dagen etter at festivalen var over, for en hel ukes siste ferie i august, der vi bodde i skogen. Jeg husker at telefonen min ringte inne på torpet mens vi var ute i hagen og spilte kubb og at A lente seg ut av vinduet og sa: skal jeg ta telefonen din? Ja, sa jeg. Hallo, det er Linns telefon, sa han og så smilte han og ropte: Eh, Linn, det er Dagbladet, vil du ta den? Boka mi var utgitt og jeg blei intervjua og anmeldt og det gikk bra. Jeg overlevde. Den siste helga på torpet kom han som gikk fra meg i starten av året og før året var omme, så var vi blitt sammen igjen, eller i hvert fall noe annet enn ikke sammen, og skulle være sammen av og på de neste fire årene. Men det visste jeg ikke da. Jeg jobba i bokhandel i Storgata, solgte bøker, min egen og andres, jeg var 22 år gammel, så 23, og det var et godt år.

Nå er det 2019, jeg er 32 år gammel, snart 33, jeg bor i en toroms på Galgeberg med en fyr jeg blei sammen med i 2013 og to katter, en tjukk og en tynn. Jeg har ikke lært meg å drikke vin, men jeg kan like et glass rosé i ny og ne (det rimte!) og jeg veit ikke om jeg har blitt for gammel for å dra på Roskilde, men jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil dra i år, for det har blitt så mange flere folk der og jeg har, om ikke annet, blitt litt reddere enn jeg var i 2009. Men jeg skal på Øya, som alltid. Jeg tenker fortsatt på alle de som gikk og de som var der, jeg ser på det som et slags drivstoff for alt jeg skriver – å lure på hva som skjedde med dem, hvor de blei av, hvem vi var og hvem vi skal bli. Jeg føler meg ikke så veldig annerledes fra den jeg var for 10 år sida, interessene mine er de samme, kanskje bare enda mer forsterka, akkurat som at engstelsen min og angsten min har blitt mer forsterka. Akkurat det skal jeg gjøre noe med i 2019. Jeg jobber i forlag og skal forhåpentligvis gi ut min fjerde bok i løpet av året, og jeg ser ca. sånn her ut:

Jeg ville høre på mer musikk i 2019. Her er den første lista mi, som jeg har valgt å kalle mjuk start. Både fordi januar er for hard som den er, og fordi musikken jeg har valgt å begynne året med er mjuk som soft-is som smelter i sola. Her skal jeg brekke ned låtene for dere og fortelle litt om hvorfor de er der:

ZAYN – Common: ZAYN var med i One Direction. Jeg hørte aldri på One Direction, men da ZAYN slapp låta PILLOWTALK, så trodde jeg at jeg skulle dævve av stemmen hans, så jeg blei vel som de 14 år gamle jentene som hadde hylt til 1D og som grein da han forlot bandet, men jeg grein ikke, altså, jeg bare hørte på låta på repeat og da han slapp nytt album rett før nyttår, så hørte jeg på det et par runder og de to låtene som utmerka seg var Common, og denne perla her:

ZAYN – If I Got You: altså, en ting er at stemmen til ZAYN er som smør med sukker, men når den forvris som den gjør i denne bangeren her, så klør det i alle blodårene mine og jeg får lyst til å både legge meg ned og dø og løpe en mil på tredemølla samtidig, som om gulrota der framme er sommerferien og jeg bare må klokke inn den mila før sola skal skinne døgnet rundt. Think I’m from space, my soul fell down… I know your face, think you fell too, synger han, og så kommer effektene i refrenget og det snurrer i min skalle, jeg mener det.

Timbaland feat. OneRepublic – Apologize: Ja, det ække One Direction, altså, og jeg har aldri hørt på OneRepublic, egentlig, bortsett fra denne låta, og det var på grunn av Timbaland, men Timbaland er jo som en slags Kong Midas og alt han tar i blir til gull, og denne sviska her blir aldri for gammel, jeg lover. Eller kanskje den har blitt forsteina og blitt en diamant? Jeg likern i hvert fall fortsatt, og syntes den fortjente ei runde til på 2019s første spilleliste.

Ex:Re – Romance: en av skivene som kom seint på året i fjor var Ex:Re-skiva, som er vokalisten i Daughters soloprosjekt, og Romance var singelen herfra, som er en mørk og drøy låt som jeg ser for meg skal spilles høyt på en klubb før de skrur på lyset. Vokalen til Elena Tonra har knust hjertet mitt fra første gang jeg hørte den, og soloprosjektet hennes er som en blanding av The XX og Daughter, bare mørkere, mye mørkere, men på en god måte. Romance is dead and done, synger hun, og får meg allikevel til å tro på kjærligheten.

Phoebe Bridgers – Demi Moore: Take a dirty picture, babe, I can’t sleep and I miss your face, synger Phoebe, som jeg oppdaga på Øya i fjor, og skiva hennes fikk tung rotasjon mot slutten av året mens snøen dalte utenfor, selv om jeg tror den vil gjøre seg best når nettene er lysere enn dagene er nå. Jeg er glad jeg stakk bortom Phoebe i et ledig øyeblikk, og at hun blei med meg videre i livet etterpå.

Tomberlin – Seventeen: I min jakt på ny musikk sjekka jeg ut Tomberlin via Daughters Related artists på Spotify, og jeg bare slang inn den låta med den fineste tittelen, som var en innertier fra første sekund. Som en vuggesang for folk som var søtten for altfor mange år sida.

Shawn Mendez – Treat you better (Ashworth Remix): En som ikke var søtten for altfor mange år sida, er Shawn Mendez, og jeg har alltid hatt en soft spot for guttestemmer som knekker når de synger om jentene de er glade i, så for å lette litt på vuggesang-stemninga og våkne litt i januarmørket så smalt jeg inn denna.

5 Seconds of Summer – Youngblood (R3HAB Remix): Og hvorfor stoppe der, når man kan gå videre med denna? Youngblood er en av de beste låtene som kom i fjor, jeg er ikke ironisk, den får meg til å klikke tredemølla tre hakk raskere hver gang jeg hører den på trening, til å spurte bortover skogsstiene når det er varmt nok til å løpe ute, og hvis jeg får kapre stereoen på en hjemmefest, så er dette blitt min nye låt å gå til, uten skam, bare med glede og dunking på hjertet med knyttneven.

Suspekt feat. Tina Dickow – Helt alene: på nyttårsaften kapra vi stereoen med denne, dansegulvet blei tomt bortsett fra oss, men noen ganger er det lov i tre minutter, for å høre rapperne med de knuste hjertene og den klokkeklare stemmen til Tina synge mjukt på dansk om ensomhet i en altfor kald verden. Strykerne på slutten av låta får meg nesten alltid til å grine.

Tomberlin – Any other way: I don’t know how to talk when you’re looking that way, synger Tomberlin i denne låta som minner meg om å være i starten av 20-åra og ikke helt vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er både fint og rart å lengte tilbake til, samtidig som jeg er glad jeg er her, akkurat her.

Tina Dickow – Not even close: Tina kom med nytt album i fjor hun også, som så mange andre bra folk gjorde, og dette er åpningssporet, som jeg hørte for første gang på et tog på vei til Danmark. Det er litt mørkere enn mye annet hun har gjort, men det var også litt mørkere utenfor vinduene da jeg reiste enn det pleier å være. I used to be fastland, synger hun, things would wash up on my shore, og utenfor vinduene flyr Danmark forbi og snøen smelter før den treffer asfalten, og hele tida sykler noen hit og dit mens sjøen slår inn mot strendene i Malmö og utenfor København hele vinteren mens klokka tikker mot sommer.

Broken Bells – Shelter: Noen ganger når jeg savner The Shins og gamle dager, så hører jeg på de gamle låtene deres. Men så plutselig slipper Broken Bells en ny låt for første gang på tre år, og stemmen til James Mercer er like bra uansett hvilket band han synger i.

Tomberlin – Self-help: Ja, det funka jo så bra med Tomberlin at jeg sikkert kunne slengt inn hele albumet i lista, men det blir med disse tre, og denne siste utvalgte (også bare på grunn av tittelen, jeg hørte ikke på den før den fikk plass engang) tok meg med storm med en eneste gang, det er noe med melodiene som minner meg om noe som aldri har skjedd, men som allikevel lager ekkoer langt inn i sjela. Og den stemmen, folkens, den stemmen. Hør på Tomberlin!

Francis and the lights feat. Bon Iver – Friends: Visste dere at Justin Vernon og Francis gjør en koreografert dans i denne videoen? Nå vet dere det.

Florence + the machine – South London Forever: Og vi kan jo ikke snakke om stemmer uten å ha med Florence, som slapp sitt beste album noensinne i fjor sommer. It doesn’t get better than this.

Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand: Noen ganger er jeg en sånn suring som sier at alt var bedre før, og at ny  musikk aldri kan måle seg med den musikken jeg fant da jeg var 17. Men det finnes låter som denne. Da skammer jeg meg over å være en sånn suring, og så er det fint at det går an å si: jeg tok feil! Denne låta er minst like bra, kanskje bedre, enn alt jeg fant da jeg var 17. Og kanskje bare fordi den får meg til å føle meg akkurat som da jeg var 17 og sto på Platekompaniet og hørte på ny musikk for første gang og fikk sommerfugler i magen av et riff eller en stemme eller et refreng. Eller alt på en gang, som her. I can’t love you, how you want me to, messer de og jeg blir svimmel og glad på samme tid.

Amanda Delara – Soldiers: Jeg så et klipp fra en konsert på instagram i fjor da noen venner av meg så Amanda Delara på Parkteatret og de filma denne låta her og jeg tenkte: shitmandude, det var catchy greier. Så glemte jeg den igjen, helt til jeg satt og lette etter perler til denne lista og der var den, heldigvis.

Gundelach – Iron: Gundelach lager musikk som kunne vært med i Drive. Eller som får meg til å føle at jeg kunne vært med i Drive. En av delene, eller begge.

Thomas Dybdahl – How it feels: En av de beste låtene Thomas har laga utenom Oktober-trilogien. Jeg får frysninger på 0:27 hver gang, når låta liksom begynner på ordentlig. Det er så mye fint der ute. Så mye gammelt og nytt som passer sammen med den du er i dag.

The Shins – So Now What: I Garden State sier Natalie Portman at du burde høre på The Shins, It will change your life, I swear. Det er for alltid et gyldig argument for å høre på The Shins.

Calvin Harris feat. Sam Smith – Promises: Noen ganger når jeg føler meg for gammel til å gå ut og danse, så lukker jeg øya og hører på denne og danser inni meg i stedet. Denne låta er strobelys og glitter, klining i hjørnet og knaking i gulvet når vi hopper, seig lime og knust glass under skosålene.

Robyn – Honey: Låta som tonesatte den vakreste scenen i Girls kom endelig ut, noen år etter første gang jeg hørte den igjen og igjen og igjen mens jeg så på rulleteksten og grein. Robyn er dronninga i livet mitt, nå og for alltid.

Fricky feat. Cherrie – Kungsliften: Hvis Robyn og Sam Smith er soundtracket til en sein kveld på byen, så er Fricky og Cherrie soundtracket til en sykkeltur hjem i soloppgangen og å sovne på sofaen i noens fang etterpå.

Sharon Van Etten – Seventeen: OK, kanskje denne lista burde hete Seventeen i stedet, for det er åpenbart et gjennomgangstema, men jeg liker mjuk start, OK? Uansett, Sharon slapp nylig nytt album og jeg leste om denne låta og skjønte etter tre setninger at jeg kom til å like den. Og gjett hva? Det stemte. I used to be free, I used to be seventeen.

Hayden James – Something about you (ODESZA Remix): Fy flate, som denne låta slo ned i meg for et par år sida da jeg fant den første gang. Jeg droppa Red Hot Chili Peppers på Roskilde for å se Odesza og sto og håpte de skulle spille den, og tror dere ikke de gjorde det? Med føkkings blåsere på scenen. Jeg var så lykkelig da, jeg kan fortsatt kjenne det, innerst i magen, i brystet, i huet.

Angel Haze – Vinyl: Angel Haze er en av de tøffeste damene jeg veit om, og Vinyl er en av de vakreste låtene jeg veit om. Your skin sounds like my favourite vinyl, er ikke det noe av det vakreste dere har hørt?

Maggie Rogers – Alaska (Toby Green Remix): I mitt forsøk på å bli musikkinteressert igjen har jeg lest mye om Maggie Rogers og skjønt at dette er greia. Og albumet hennes er fint, men denne remixen er om mulig enda finere. Ja, så er jeg blitt en sånn tjej som har en greie for remixer heller enn original-låtene, men hvis noen får til en ordentlig remix, så blir den jo bedre enn originalen, det er liksom det som er greia. Det beste av to verdener, en stemme som er skjør og sterk på samme tid, og en beat som får hjertet ditt til å slå i takt.

Leslie Tay – 12 år: Leslie Tay er fra Malmö og han vil förandras til någon annan, og det er så hjerteskjærende vakkert.

Cherrie – Aldrig igen (må sådär): Noen låter som handler om brudd og hjertesorg har samtidig en evne til å få den som hører på til å bli glad samtidig som det gjør vondt. Cherrie får det til hver gang, jeg sverger.

ZAYN – PILLOWTALK: Og før vi legger oss under dyna eller i snøen eller på gulvet på treningsstudioet og puster, så slenger vi på ZAYN en gang til og lar hjertet hvile i den varme kroppen vår. Og så gjør vi det igjen. Og igjen. Og igjen.

Januar har vært seig. Et par uker inn i det nye året satt jeg på jobb og var overbevist om at vi allerede var i februar, og jeg begynte nesten å gråte da jeg skjønte at vi såvidt var halvveis inn i januar. Det føltes som det var minst seks uker siden vi hoppa inn i det nye året fra en sofa mens rakettene smalt utenfor. Men jeg skjerpa meg og prøver å ta en dag om gangen. Februar kommer fort nok. Lyset likeså. Det vil gå godt.

Jeg har ikke klart å stå opp, og noen netter sliter jeg med å få sove. Jeg har lasta ned en ny alarm-app som vekker meg med lyden av en morgenpark, så nå har jeg klart å stå opp tidlig noen dager mens lyden av fuglekvitter, en fugl som bjeffer og en bil som kjører forbi dundrer ut av den lille mobilen min og fyller det mørke soverommet. Men jeg kommer meg i hvert fall opp, for jeg legger mobilen på skrivebordet og må ut av senga for å skru den av. Jeg våkner ikke før jeg får vann i ansiktet, men jeg klarer i hvert fall å stå opp.

Men det har vært gode ting også. Jeg har fått antatt manuset mitt en fredagsettermiddag over en øl, der redaktøren min sa at han ville bli veldig overraska om denne ikke kom ut i august. Så nå jobber vi mot august. Eller, egentlig jobber vi jo mot mye tidligere, for boka må jo være ferdig i god tid før sommeren for å komme ut i august, og selv om det er noen runder igjen, så har han trua, og siden jeg frykta at han skulle si at vi måtte begynne på nytt – igjen – så ble jeg veldig letta og glad. Og stolt! Jeg har jobba hardt med manuset, kjempa mot skrivesperre og udugelighet, og selv om det har vært seigt, så vet jeg også at jeg har jobba målretta og godt når jeg endelig har satt meg ned med det. Jeg håper jeg får det til.

Jeg har pusla et puslespill på 1500 brikker (eller, det mangla en, så jeg har pusla 1499 brikker) og vært mye hjemme, jeg har laga middager etter oppskrift og ikke pose, jeg har hørt mye på musikk og trent flere ganger enn i desember (jeg trente bare en gang i desember). Museskritt er også skritt, som noen sikkert har sagt en gang. Jeg har vært på popquiz med fattern (jeg ønska meg til jul at han skulle bli med meg på quiz en gang) og selv om vi ikke vant, så fikk vi flere poeng enn laget mitt noen gang har klart å skrape sammen på den quizzen. Og det viktigste var at det var gøy. Jeg tror til og med han blir med en gang til en gang.

Jeg har begynt å se på Dawson’s Creek på nytt, for tredje eller fjerde gang. Jeg husker å være 12 år gammel og se på det, jeg tok opp siste episode av første sesong på video og så den igjen og igjen, når Dawson og Joey endelig kysser for første gang – jeg husker at jeg heia på Dawson da jeg var yngre, men alle de andre gangene jeg har sett det har jeg heia på Pacey fra start til slutt. Det er fint å se ting igjen og kjenne på at jeg har endra meg fra gang til gang, at jeg ser nye ting, eller gamle ting på nye måter.

For noen år siden dro J og jeg til Los Angeles og var borte i hele januar. Det var kaldt der da vi kom, men kaldt i LA er allikevel som våren i Oslo, og hvis jeg skal ønske meg noe til en annen januar en annen gang i livet, så er det å rømme igjen til et varmere sted der jeg kan late som at vinteren ikke finnes og der lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi kommer fra utenfor vinduet og ikke fra en liten mobil.

Det er oktober, og jeg ser på Twin Peaks igjen, løser kryssord, går på teater midt på dagen for å se 2. klasse på KHIO spille Lilla av Jon Fosse, som jeg spilte i siste året mitt på videregående. Jeg husker fortsatt noen av replikkene. Vi inviterer på dobbel filmkveld, ser Lilo & Stitch og Et kongerike for en lama, jeg går på loppemarked og ser etter fine, rare ting jeg ikke egentlig trenger, mens skohylla jeg trenger for å rydde i skoskapet glimrer med sitt fravær, men jeg kjøper bøker igjen, alltid bøker. Jeg går på fest og gjemmer meg på soverommet, prater med folk jeg ikke kjenner og sitter på gulvet når de har konsert seinere på kvelden, i stua. Jeg lager fårikål for første gang, og det smaker fårikål. Jeg har for liten kjele, men det går akkurat. Til jul skal vi få en kjele som er stor nok, men det vet jeg ikke ennå. Vi ser Battle på kino, bare fordi vi har lyst. Jeg ser Sex and the city på nytt, fordi det er på tide igjen. En gang i året, alltid, og jeg trenger nesten ikke se på, så det bare står på i bakgrunnen av alt jeg gjør. Som selskap, replikker jeg kan utenat, scener jeg fortsatt både ler og griner av. Jeg får popquiz av Nilsen en fredag vi er ute og etter quizzen ser vi på musikkvideoer og jeg velger meg Robyn, alltid Robyn. Krummis kommer på besøk og vi ser Bon Iver i spektrum, etterpå går vi på Teddys og drikker øl, snakker om livet og musikken. Han spilte på den nest siste dagen i oktober og i november skal jeg til Japan, men jeg gruer meg hele måneden i forveien, ringer til pappa og sier at jeg er redd flyet skal dette ned. Han sier at det blir et eventyr. Jeg ringer igjen og sier at jeg ikke tør å dra. Det blir et eventyr, sier han igjen. Han ber meg fange Pokemons og ta de med hjem, så vi kan bytte dem. Jeg lover å gjøre det, men tenker at jeg ikke kan fange pokemons når jeg er dau. Fordi jeg tror jeg skal dø i Japan, så bestiller jeg tur til København rett før jul – Thomas Dybdahl spiller på Vega og jeg bestiller hotellrom til meg selv, tre dager i Køben, bestiller togbilletter og tenker at det går bra at det er litt dyrt, for jeg er uansett ikke levende lenger i desember, og som Wiz Khalifa synger om penger: you can’t take ’em when you’re gone. Jeg begynner å jobbe igjen fire måneder før permisjonen min egentlig er ferdig, og den første dagen min tilbake på kontoret så føles alt riktig. Jeg har et sted å gå igjen, en jobb å gjøre, noe jeg er god til. Jeg tenker at jeg kan skrive om morgenen, eller om kvelden. På dagen skal jeg jobbe – med noe helt annet.

Det blir november og vi ser Lost in translation for å varme opp til at jeg skal til Japan. Jeg begynner å gråte etterpå og sier at jeg ikke tør å dra, at jeg kommer til å dø, enten på flyet, eller i Japan, i et jordskjelv eller en tsunami, at husene kommer til å rase, at jeg kommer til å spise noe jeg ikke tåler, at jeg kommer til å bli påkjørt av et lyntog eller dø av skrekk allerede på Gardermoen før det første flyet letter. De sier at alt jeg kan gjøre er å ta ett skritt om gangen. Om du kommer deg til Gardermoen, så må du gjennom sikkerhetskontrollen. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, så må du komme deg til gaten. Fra gaten må du komme deg på flyet. Ett skritt om gangen. Før jeg skal til Gardermoen, så drar jeg på kino aleine på den store kinodagen, ser Life itself aleine mens jeg strigriner – den har fått ræva kritikk, men jeg elsker den. Life is what tricks us. Jeg har en øl med meg inn i kinosalen, de ved siden av meg deler en flaske vin. Han på den andre siden av meg reiser seg før rulleteksten og går, de som blir igjen i kinosalen klapper når rulleteksten er ferdig. Jeg tørker tårene og tar med meg den tomme ølflaska ut derfra, så går jeg på fest. Om noen dager skal jeg dø i Japan, så jeg må gjøre det beste ut av det. Dagen før jeg skal dra, leser jeg på slippfesten til Heidi, jeg leser fra manuset jeg har krangla med i et år og får klemmer og gode ord fra venner som har hørt på, og når de spør når boka kommer, svarer jeg at jeg ikke vet om det blir noen bok. Men jeg er tilbake på jobb, og det er da noe. Jeg kommer meg til Gardermoen, der lillesøstra mi møter meg før sikkerhetskontrollen, hun hjelper meg å sjekke inn den store, rosa kofferten min og sier at det kommer til å gå bra. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen og på både det første og andre flyet, og så er jeg en uke i Japan. Jeg dør ikke, og jeg fanger over hundre pokemons som jeg tar med tilbake igjen til pappa. Dagen etter at jeg kommer hjem, er jeg på plass igjen på kontoret. Jeg har jetlag i nesten en uke, legger meg før åtte og våkner før fem. Den siste søndagen i november spiser jeg julemiddag med en del av familien, og den siste dagen i november åpner Nilsen og jeg jula med Love, actually og juleepisoder av våre favorittserier. Jeg fikk lov til å pynte til jul når jeg hadde overlevd Japan og starter adventstida i midten av november. Jeg ser Harajuku på kino og kan peke på skjermen og si: jeg var der. Det var sånn, men ikke akkurat sånn. Det fineste i Japan var utsikten fra hotellet Bill Murray og Scarlett bor på. Og at jeg overlevde, så klart.

Det blir desember og vi ser No. 4 på Parkteatret, og når jeg skjønner at de ikke kommer til å spille Hvis det var meg nå heller, enda jeg bestilte billett til 1. desember fordi jeg tenkte at de måtte spille den 1. desember, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg kjemper mot gråten, svelger og svelger på en klump i halsen, og føler meg så dum som blir så lei meg av noe så lite. Men jeg elsker den sangen og jeg har aldri hørt dem spille den live, enda jeg har sett dem flere ganger enn jeg kan telle på en hånd nå. Det blir desember selv om No. 4 ikke synger Hvis det var meg, og jeg kan høre på den hver morgen, som jeg pleier, og jeg tar bussen til jobb med klump i halsen og tenker på at jula kommer, uansett. Jeg er på den siste dansetreninga for året og melder meg på nytt kurs, selv om jeg er en av de eldste. De andre jentene i treningsrommet snakker om tentamen i pausen. Jeg drikker vann og må sette meg innimellom, fordi jeg er gammel og sliten. Vi danser til Janet Jacksons siste låt og varmer opp til gammal r’n’b fra 90-tallet. De andre på kurset var ikke født engang da de låtene kom. Jeg tror til og med jeg er eldre enn dansetreneren, men det går bra, for jeg har det gøy. Jeg elsker å danse og er så glad jeg begynte med det igjen i år. Vi er på årets siste quiz på Litteraturhuset, og vi kommer på tredje plass, feirer med en ekstra øl etterpå. Jeg ser Bjarte Tjøstheims Det går betre no og reiser meg så fort etterpå for å gi stående applaus at J tror jeg har fått angst og må rømme, men jeg måtte ikke rømme, selv om jeg kjente meg igjen i nesten alt i forestillinga. Jeg hadde tross alt, som den angsteren jeg er, bestilt billetter ytterst på en rad så rømningsveiene var frie. Jeg er smart sånn, finter ut angsten på slu måter, og selv om jeg grein og grein, så var det utrolig fint. Vi baker pepperkaker hos mamma og så er vi på NM i litteraturquiz og kommer på andreplass, vi får gratis champagne av litteraturhuset og når korken sprettes, så følte vi at vi vant litt allikevel, selv om vi tapte med ett skarve poeng og dermed gikk glipp av å se lagnavnet Beyoncé Knowless gravert inn på vandrepokalen. Jeg reiser til København uka før jul, er aleine i Køben, byen i mitt hjerte, spiser brunsj med bøkene jeg leser, drikker øl med A og S, besøker Krummis i Malmö og drikker øl på den nye stampuben hennes, vi ser Thomas Dybdahl på Vega, som spiller både gamle og nye sanger og avslutter med min nye favorittjulesang, Have yourself a merry little christmas, som jeg bruker resten av desember på å høre Judy Garland synge i hodetelefonene mine, og det gjorde kanskje litt opp for at jeg ikke fikk høre Hvis det var meg 1. desember. Vi ser Grevinnen og hovmesteren på storskjerm der de pleier å vise fotball på nabopuben og så blir det jul – jeg feirer hos pappa, får over en kilo melkesjokolade, bøker og en rosa dinosaur i julegave, vi tilbringer romjula i ullsokker og pledd, og den 29. desember ser vi Peter’s friends hos Nilsen, som vanlig, den fineste nyttårstradisjonen, og på nyttårsaften pusler jeg puslespill på gulvet, J er forkjøla og vi skal bare være hjemme med kattene, men klokka elleve rusler jeg ned til JT & Lea på fest der A og S også er, og klokka tolv hopper vi inn i det nye året fra sofaen deres og hører på Death Cab for Cutie og etterpå Kent mens det smeller i raketter utenfor, og det blir et nytt år, igjen. Jeg går hjem et par timer seinere, sklir ikke på isen, er ikke for full, og J er fortsatt våken når jeg kommer hjem etter å ha gitt fra meg de to siste ølboksene jeg tok med meg til de som ble igjen på festen – som sikkert varte til det blei lyst, men da sov jeg ved siden av J.

For 2019 har jeg planer om å ha mindre angst, løpe mer, eller i hvert fall like mye som i 2018, ikke være redd for å skrive, ikke høre på udugeligheten, lese like mye, gå mer barbeint om sommeren, gå like mye på quiz, bade mer og høre på mer musikk enn i 2018. Jeg tror det kan bli bra. Jeg har det i meg.

Det er juli og vi toger til Paris, jeg har Florence +the machines siste album på øret gjennom lavenderåkrene, det er 35 varmegrader og Paris er bråkete, møkkete, men senga på hotellrommet er kritthvit og ren, det er aircondition på rommet og kald øl i hotellbaren der vi kjøper to flasker og går opp og legger oss. Jeg ser på The affair i senga og morgenen etter står vi opp tidlig for å toge videre til København, der vi skal stoppe og bo på enda et hotell med mjuke dyner og kritthvitt sengetøy. Jeg jogger rundt Søerne, og jeg er ikke på Roskilde. Vi kjøper et brett med øl allikevel og griller med Roskilde-gjengen. Hjemme venter to glade katter som har hatt verdens beste kattepassere og hele sommerferien ligger foran meg. Jeg reiser til Rælingen for å være kattevakt for søsteren min som er på ferie, jeg leser bøker og skriver litt, men mest av alt føler jeg jeg som en 16-åring som har fått lov å være aleine hjemme mens familien er på sydenferie. Jeg kjøper grandiosa på butikken og ser på film på kvelden. Jeg griner til Nanette av Hannah Gadsby og ser hele L word på nytt. Utenfor huset vanner naboene hekken, eller luker, eller går tur med hunden, og jeg klarer å drepe hortensiaen til lillesøstra mi med for lite vann i tørken, men resten av blomstene, og ikke minst kattene, overlever. Jeg bader aleine i Myrdammen og fanger pokemons og det lyner og tordner nesten annenhver dag. Himmelen blir mørkgrå, nesten lilla, og jeg skrur av alt lyset og ser ut på sommerregnet. Jeg jogger til Sørenga, jeg jogger rundt Sognsvann, jeg jogger i Svartdalsparken og så drar jeg på ferie til Krummis i Malmö, hopper fra tometeren og spiser meg så mett på DimSum at jeg nesten må rulle hjem. Vi hører på Lykke Li og snakker om livet og kjærligheten, akkurat som vi gjorde da vi var 20. Jeg dropper både en og to og tre fester fordi hodet mitt er rotete og hjertet slår for fort i kroppen, men det går bra. Eller, det går egentlig dårlig, men det går bra at det går dårlig, jeg dør ikke av det. Og den ene festen klarer jeg å dra på, og før vi drar på den, så ligger vi i vannet på Nesodden og himmelen er skyfri og jeg lukker øya og kjenner at kroppen min flyter hvis jeg bare slapper av. Bølgene slår inn over oss og løfter kroppen min, vuggende fra side til side, hele tida har jeg hodet over vannet, hele tida får jeg puste.

Juli blir august og Krummis kommer på besøk for å se The Goo Goo Dolls med meg, og jeg er så redd for at konserten skal være dårlig at jeg nesten ikke klarer å puste, og hun quizzer meg mens vi venter på dem, mens jeg klamrer meg til den første ølen som jeg bruker timesvis på, mens harehjertet mitt slår og slår, og det var ikke noe å være redd for, for de var fantastiske. Jeg venta i 20 år på å se dem live, og det var så fint å endelig få sett dem. Så begynner Øya og Krummis må tilbake til Malmö på jobb når vi andre drar på festival, og bortsett fra den ene dagen der både vi og Øya nesten blåser bort, så går alt bra. Jeg ser Phoebe Bridgers, som covrer Gillian Welch, Band of Gold i sola, Arcade Fire i regnet, Gundelach aleine i neonlyset på sirkus.  Jeg ser Moses Sumney på første rad med Camilla og Beef, jeg ser Fever Ray ved treet utenfor Sirkus, og Kendrik Lamar med venna mine fra Furuset. Jeg ser Susanna i vinden og Tønes både på Amfi og på gjesteområdet, jeg får låne en ullgenser fordi det blåser gjennom alt jeg har på meg, jeg ser deLillos spille hele Neste sommer og så drar jeg hjem. Siste dagen ser jeg No. 4, som ikke spiller Hvis det var meg, men så klart de ikke spiller den, det er jo sommer, selv om Øya alltid tar med seg den første pusten av høst, så er det ikke jul ennå. Jeg ser Dungen på Sirkus, og starten på Neneh Cherry før jeg går ut og setter meg på fortauskanten, så på gjesteområdet der vennene mine er fulle og glade og så løper vi alt vi kan til Cezinando, som spiller samtidig som Patti Smith, men jeg må se Cez og jeg ser Cez gruse Amfi, jeg står langt framme på venstre side, hvor det er god plass selv om det er fullt og med skam-genseren på under hettejakka griner jeg når han synger Håper du har plass og etterpå drikker vi øl på Hagestuen og er glade og fulle og trygge og høsten kan komme nå. Jeg løper 8,5 kilometer for første gang i mitt liv og Runkeeper slutter å funke så jeg ikke går for mila, men jeg skal gå for mila en måned seinere, men det er ikke før i september, først skal jeg til Tønsberg på hagefest for å bo på hotell og snakke om angst på en liten scene, og jeg sier alltid at jeg ikke kan noe om angst, men jeg kan jo veldig mye om angst, jeg bare kan ikke fikse det, verken for meg sjæl eller for andre. Men det går fint på hagefesten og selv om jeg er forkjøla og må hjem og legge meg med snytepapiret før Per Petterson går på scenen, så var det fint. Jeg får tips om at Casual er en fin serie, og ser ferdig alle 4 sesonger på under to uker – jeg tipser videre om den til alle andre jeg kjenner, sier at den er Six feet under hvis Six feet under var halvtimes-episoder og en komedie. Jeg sier at det er blitt høst, selv om folk sier det er sensommer. Jeg fryser på beina når jeg ikke har på meg strømpebukser og mener fortsatt at de kalde kveldene er høst og ikke sensommer. Jeg griner i en MR-maskin, men er ikke syk denne gangen heller. Jeg prøver å stå opp tidligere, fordi jeg tenker at løsninga på udugeligheten er å stå opp tidligere.

Det blir september og vi er i bryllup til de to som møttes i leiligheten vår på Tøyen, jeg selger skrivebordet mitt og kjøper et brukt skatoll som er mindre, fordi jeg tenker at om jeg bare får et bedre sted å skrive på, så vil skrivinga mi også bli bedre. Jeg ser Please like me på nytt og liker det enda bedre andre gang, enda jeg elska det første gang. Jeg ser Vampire Diaries på nytt enda det er like dårlig og bra som første gang. Jeg drar til Göteborg på bokmesse og kjenner på udugeligheten min, ubetydeligheten, men den siste morgenen min før jeg toger hjem igjen skriver jeg i nesten fire timer på kafe mens det regner og jeg trenger ikke et skatoll eller inspirasjon, jeg trenger bare å be udugeligheten om å være stille litt, for nå må jeg jobbe, og selv om den ikke alltid hører, så skrur jeg opp lyden av musikken og skriver allikevel.

Det ble april, i både København og Oslo, og jeg tok båten hjem derfra, vant musikkquizzen aleine, etter å ha feira Krummis som ble enda et år eldre i en annen by enn min, så skrinla vi manuset jeg hadde jobba med og ikke klart å skrive videre på og alt føltes bortkasta, men selv om jeg gråt på manusmøte og selv om jeg gråt på kafé og selv om jeg gråt hele tida, så skreiv jeg jo også, selv om jeg følte jeg ikke gjorde det, og manuset vi forkasta måtte skrives for at det kunne bli til noe annet. Nada Surf spilte konsert på John Dee og jeg hadde angst, men overlevde. Lillesøsteren min konfirmerte seg, i dress, og interrail-billettene våre til sommerferien ankom. Jeg så Call me by your name på kino og binga The Letdown som research igjen og igjen og plukka opp bitene av meg selv, for det var ingen som var strengere med meg enn jeg, og jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å bli ferdig, at hvis jeg ikke klarte å skrive 8 timer om dagen så kunne jeg bare droppe det, at alt var håpløst, og jo mer jeg sa det, jo mer trodde jeg på det. Men jeg sa også at det enda var tid, at skrivinga kommer i mange former, og noen dager, i sola, satt jeg på kaffebrenneriet, i den hemmelige bakgården, og overhørte redselen min for å ikke strekke til og bare skrev, akkurat som før.

Det ble mai og jeg ble 32 år gammel, jeg ble feira med quizfest i leiligheten vår, jeg satt ute så mye jeg kunne, jeg meldte meg på et dansekurs og jeg løp, runde på runde, ute i vårsola, i forsommeren, i håpet om at det skulle bli bedre. Jeg var verdens kjedeligste å spørre: hvordan går det til, for enten så svarte jeg med et skuldertrekk, eller så rota jeg meg bort i en eviglang rant om hvor vanskelig det var å skrive, om hvor ensomt det var i permisjonen, selv om jeg egentlig burde si at det var for folksomt i hodet, at den ene stemmen som fortalte meg hvor udugelig jeg var, var for høy, og at jeg sakte mista motet, litt etter litt, til det føltes som at det ikke var noe igjen. Det er lettere å se når jeg ser tilbake på året, når det ligger bak meg som et langt strekk og ikke foran meg i de små dagene – men jeg mista motet igjen, jeg mista både lysten til å skrive og motet til å gjøre det, og det var bare min egen feil, mine egne redsler og tanker om udugelighet, men allikevel skrev jeg også. Men de beste dagene var da jeg fikk lov til å jobbe i bokhandel igjen, da jeg fikk danse, selv om jeg var den eldste på kurset, da jeg lukka øya i kveldssola og kjente at jeg levde, at kroppen min fungerte under det bråkete hodet.

Det ble juni og vi så Nephew på John Dee uten at nervene mine klarte å ødelegge det, jeg så Ladybird på kino og skulle se Love, Simon på kino dagen etter, for ikke å snakke om at jeg skulle på slippfest for en antologi jeg hadde vært med i (der jeg var så heldig å få oversette Monica McClure), men i stedet fikk jeg angst og måtte dra hjem. Det er nesten flaut å se på alle planene i kalenderboka mi som er strøket ut, og jeg vet hvorfor de er strøket ut, det var angsten, nesten hver gang. Så mange kjepper i hjulene fra noe hjernen min lager. Hvis bare hjernen min var like god til å lage romaner, så ville jeg vært Lars Saabye Christensen – eller Margit Sandemo! Men noen dager fikk jeg skinne. Jeg så både Dirty Dancing og The breakfast club på utekino, jeg var på dansetrening selv når jeg trodde jeg ikke fikk det til, jeg pakka til ferie og glemte verken bøker, billetter, klær eller pass, og hele tida skreiv jeg, litt etter litt, selv om jeg trodde jeg skulle skrive mye, mye mer. Den siste uka i juni toga vi til Frankrike, vi kjørte hurtigtog gjennom åkre, sovetog gjennom Tyskland, lokaltog gjennom Frankrike og tilslutt en ferje ut til halvøya der vi skulle bo i en drøy uke – og der bodde vi. Jeg levde på aprikosyoghurt og aprikossyltetøy, på kalde, små øl, joggeturer i den bratte bakken og trappa, jeg fløt i saltvannet og duppa meg i bassenget i skyggen, jeg leste ut en haug med bøker og på kveldene slapp jeg unna nesten alle myggstikkene selv uten myggspray. Noen morgener skrev jeg, når alt var stille, og alt lå foran meg. Det er de beste timene. Når alt er åpent, når det bare er potensiale, når dagen som venter fortsatt kan bli den beste du har opplevd. Jeg fikk puste, jeg kunne gå raskt opp de bratte bakkene, jeg følte meg trygg da jeg la meg og hele tida visste jeg at det fortsatt var tid igjen, at ferien bare såvidt hadde begynt.

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.

Hittil i år har jeg lest 105 bøker. Noen på lydbok, noen på mobilen, noen har jeg lånt på biblioteket, noen har jeg fått og mange har jeg kjøpt. Her kommer litt om de beste, og jeg driver ikke med topp 10, for det er så mange flere som fortjener anbefalinger, så her kommer en drøss. Og, hvis flere, som meg, er nysgjerrige på hva de som kårer årets beste bøker faktisk har lest (for å sjekke om de har lest din favoritt, men ikke tatt den med, eller om de bare ikke hadde lest den og at den dermed kunne vært med om de hadde rukket å lese den) så ligger oversikten over alle bøkene jeg har lest i år på Goodreads.

Olaug Nilssen – Tung tids tale er en kort, men utrolig sterk bok om en mors kamp mot systemet – om å ha en autistisk sønn, om søknader og skjemaer, om familieliv og kjærlighet. Denne boka er så presis og samtidig så full av følelser, for det er mulig å være full av følelser og samtidig være saklig. Jeg skreiv om boka for bokmerker.org.

Rune F. Hjemås – Aurora. Denne boka leste jeg manuset til to ganger før den ble utgitt. Jeg kjenner Rune godt, og jeg har alltid elsket alt han skriver, enten det er blogg, dikt, noveller, brev eller nå, äntligen: en roman. Aurora er en fortelling om et ønske om å forsvinne, om hjertet som slår og slår selv om man er redd det en gang skal stoppe, om å prøve å finne sin egen vei mens alt rakner rundt deg, og om alle forandringene som dukker opp i brytningstida mellom ung voksen og litt eldre voksen. Stadig i forandring, stadig i live, sakte blir vi større versjoner av oss selv, rommer alt vi har opplevd og gjør plass til alt som er igjen å oppleve. Aurora er en nydelig roman som jeg er så glad for at ble utgitt.

Kyrre Andreassen – Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Denne boka hørte jeg på lydbok, det er forfatteren sjøl som leser, og jeg tror jeg vil anbefale at alle som har muligheten til det, hører på lydboka. Dette er en fortelling om en elektriker med ryggprolaps som begynner å undervise i norsk for innvandrere. Det er også historien om livet hans, om familien, om menneskene han møter og alt som kommer i veien for å prøve å gjøre det riktige. Den er både morsom, velskrevet og til tider ganske trist.

Lina Wolff – De polyglotta älskarna er en tredelt roman, som føyer seg inn i kategorien wow them at the end for min del. De to første delene var fine, men da jeg lukka boka etter endt lesing var jeg dypt imponert, berørt og samtidig ganske forvirra. For hva er det egentlig jeg har lest? Jeg har i hvert fall lest en roman jeg synes flere burde lese.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei. Denne boka er det umulig å si noe om som ingen har sagt før, men jeg vil si noe om den allikevel. Det er et portrett av to unge menn som vokser opp i Groruddalen på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. Det er historien om hvordan noen stiller svakere enn andre når vi liksom skal delta i samme konkurranse, eller livet, om du vil, om alle som bor i blokkleilighetene der jeg selv vokste opp, om hvordan det var å være Mo eller Jamaal da tvillingtårnene falt og verden endra seg for alltid, og samtidig er det en historie om vennskap, tilhørighet, familie og om å bli voksen.

Philip Pullman – The book of dust: La Belle Sauvage. Dette er første bok i en ny trilogi av Pullman, som er en prequel til His dark materials, som jeg nileste i tidlige tenår og igjen som voksen et par ganger. Den er like magisk og realistisk som His dark materials, og det var en glede å være tilbake i Pullmans univers.

Jakob Ejersbo – Revolution. Jeg sparte den siste boka i Afrika-trilogien til Ejersbo til i år, fordi han er død og ikke skriver mer, og endelig, i påsken i København, sittende ute i den første vårsola, begynte jeg på Revolution, en novellesamling som viser Ejersbos styrker som forteller. Det favner så bredt og han forteller like engasjert og realistisk om unge gruvearbeidere, prostituerte, sykepleiere og kafé-eiere.

Rune Skyum-Nielsen – Jakob var her. Biografien om Ejersbo ble kjøpt og slukt på vei hjem fra København. Jeg strigråt i lugaren på danskebåten, etter å ha vunnet musikkquizen aleine forøvrig, og lukka boka rørt og begeistra da jeg var ferdig. Historien om Ejersbo er historien om en nysgjerrig, empatisk og samtidig ekstremt ambisiøs forfatter som døde så altfor ung, men som levde et liv fullt av historier fram til sin siste dag. Kanskje var det fullest av andre menneskers historier, som han skamløst stjal, skrev ned på fest, gjorde om på og framprovoserte, men jeg tror verden er et bedre sted fordi historiene til Ejersbo finnes, fordi han skrev dem ned, fordi han fikk lov til å utgi dem – fortelle oss om vennene sine, oppveksten i Danmark og Tanzania, skrive fram skjebnene som vanligvis ikke blir til historier. Jeg skreiv om Jakob Ejersbo på bokmerker.org

Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet: Denne debutboka tror jeg mange har venta på i mange år, etter å ha fulgt bloggen til Kathleen gjennom sikkert 10 år, minst. Jeg likte boka godt, som jeg også liker bloggen hennes godt. Dette er en historie om forelskelse og planter, trær og menn man møter på fest, om å være ung og student, om lukten av et annet menneske og hvem vi blir sammen med dem.

Marte Spurkland – Klassen. En dokumentar hvor Spurkland har fulgt en klasse på videregående og læreren deres gjennom en lang periode, hvor vi får innblikk i enkeltelevers personlige historier og hvordan læreren gjør alt (kanskje for mye?) for dem for at de skal komme seg gjennom skolen på best mulig måte. Alt som skjer i så mange liv på ett og samme sted i løpet av et skoleår er overveldende, sterkt og rørende, og boka er like mye et generasjonsportrett som en skildring av en engasjert lærers liv og virke.

Angie Thomas – The Hate U Give. Å LØ! Kanskje en av årets aller beste leseropplevelser. Denne må alle i hele verden lese, faktisk. Jeg grein, blei rasende, og ekstremt glad i karakterene i denne historien, som handler om Starr som er vitne til at en av hennes beste venner blir skutt og drept av politimann. Rasisme og politivold er sterke temaer som blir behandla og tatt opp i denne romanen på en realistisk og samtidig engasjerende måte. Verden er full av redsler og fordommer og urettferdighet, men denne boka finnes heldigvis også – i den samme verdenen, og for det tror jeg at den kan bli et bedre sted, litt etter litt. For det må jeg tro på.

Jarett Kobel – I hate the internet. En særdeles vittig, smart og gøyal komedie om hvordan internett har endra oss som mennesker.

“The Internet was a wonderful invention. It was a computer network which people used to remind other people that they were awful pieces of shit.”

Leonard Franzén – Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt. Altså, bare tittelen er jo et dikt i seg sjæl. Denne er helt fantastisk – les den! Jeg skreiv om denne på bokmerker.org

Chris Rose – 1 dead in attic. Journalist Chris Rose skrev en tekst i uka etter Katrina-orkanen i New Orleans, og denne boka har samla alle. Dette er en kjærlighetserklæring til en by, til innbyggerne som bor der, til livet selv om det til tider er bekmørkt og vanskelig.

Ingrid Z. Aanestad – Kva hender i romanen? Dette er en av de første bøkene i Lese/Skrive-serien til Oktober, og jeg leste den under syrinene i bakgården en permisjonsdag der jeg ikke klarte å skrive sjæl, men det var fint å lese om skriving.

Ariel Levy – Når reglene ikke gjelder. Dette er historien om en kvinne som ikke vil ha barn, før hun plutselig vil det – og når hun mister barnet, aleine på et hotellrom på en jobbreise, så mister hun etterhvert også kona si, som er alkoholiker, huset de eide sammen og egentlig alt hun trodde var meninga med livet. Dette er en tankefull, reflekterende, rørende og sterk fortelling om hva vi vil her i livet og hvem vi egentlig er bak alt det vi trodde vi ønska oss og trengte. Det er sterkt å lese om opplevelsene til Levy, som er dypt personlige og tragiske, men hun klarer også å gjøre det allment og åpner for refleksjon som drar leseren inn i det uten at det føles påtrengende eller kikker-aktig, selv om man får innblikk i noen av hennes livs verste øyeblikk. En svært god bok som fortjener mange lesere.

Marit Eikemo – Alt inkludert. Marit Eikemo er en favoritt! Alt jeg har lest av henne preges av det samme, selv om bøkene er forskjellige på sitt vis. Hun klarer å skildre personer og historier som på den ene siden kan virke quirky, usympatiske, man vet aldri hva karakterene hennes skal gjøre og ofte er jeg uenig i ting de foretar seg, valgene de tar og orda som kommer ut av munnene deres, men jeg har også alltid sympati for dem og heier på dem samtidig. Det er en humor og empati i bøkene hennes, som ikke likner på noen andre jeg har lest.

Maria Sveland – Bitterfittan 2. For en fest av en bok! Maria Sveland følger opp Bitterfittan 10 år etter med en historie om en skilsmisse, om å være mor annenhver uke, om kvinnerollen og venninnenes plass i et liv, om å drikke vin på en veranda og kjenne seg lykkelig og ensom på samme tid, om at livet venter der ute når du frykter at det ikke gjør det, og ikke minst: om årets heltinne 2018: naboen Edith <3

“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”

Jeg skreiv om denne boka på bokmerker.org

Sandra Beijer – Det handlar om dig. Dette er boka for deg som kanskje har glemt hvordan det var å være tenåring og forelska. Om hjerte-smerte, om klining og sommerfugler i magen, om kjærlighetssorgen som river i deg så du føler det kan ses fra utsida og om hvordan hele verden liksom gløder når akkurat han går forbi og smiler til deg. Som å se en romantisk komedie og bli 14 igjen på samme tid.

Fredrik Backman – Britt-Marie var her. Kanskje årets feel good-roman for min del. Som jeg koste meg med denne. Og mens jeg er på denne, så kan jeg jo i samme åndedrag anbefale Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman. Eleanor og Britt-Marie er like på sitt vis, og bøkene anbefales begge to varmt. Jeg skreiv om dem på bokmerker her.

Inga Sætre – Det finnes en død etter livet er en tegneseriebok som jeg storkoste meg med. Jeg ville henge opp flere av tegningene på veggen og se på dem hver dag. Anbefales til alle som lever et liv.

Martin Kellerman – Rocky & Edith. Jeg leste mye Rocky før, og så forsvant det liksom ut av livet mitt, så i år tok jeg med meg denne hjem fra biblioteket en dag og hver kveld i en uke etterpå satt jeg og skrattlo av Rocky i senga før jeg slukka lyset for å sove. Kellerman er morsom, sarkastisk, smart og velartikulert. Rocky er til tider mitt alterego og det er nesten skremmende hvor ofte jeg tenker: ja, akkurat sånn er det når jeg leser.

Olav Løkken Reisop – Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss. Dette er den beste boka jeg leste i år. Jeg skulle bare kikke litt i den i en lunsjpause, og så, noen timer seinere, var jeg ferdig med den. Dette er historien om Olav og Elissa, om reiser og turer, om å være en og å være to, om liv og død, familie og hunder, den klarer å være en dypt personlig fortelling samtidig som at jeg til tider følte jeg leste en bok om meg selv.

Mats Strandberg – Slutet. Kan en dommedagsroman om at jorda skal gå under om fem uker også være en nydelig kjærlighetsroman om to tenåringer som finner hverandre mens de venter på undergangen? Svaret er ja, og boka heter Slutet. Les den, alle som en. Jeg skreiv om den på bokmerker her.

Chloe Benjamin – De udødelige. På sitt beste minte denne boka meg om noe John Irving kunne skrevet for kanskje 20 år sida. Det er et kompliment. Vi følger en søskenflokk som går til en synsk dame som barn, som forteller dem akkurat når de skal dø. Hvordan lever de livene sine fram til den datoen? Og stemmer det? En mangfoldig fortelling som er spennende og spenner like bredt som søsknene er forskjellige. En skikkelig god leseropplevelse, jeg ville ikke legge den fra meg før den var utlest.

Monica Isakstuen – Rase. Denne boka røska i meg, både fordi den skildrer et raseri som var gjenkjennelig (selv om jeg ikke har barn) og fordi den er skrevet på en sånn måte at man kan høre sin egen stemme si (eller rope) det hovedpersonen sier (eller roper). Det er en fortelling om å frykte noe som bor i oss alle, om raseri og kontroll, eller mangelen på kontroll som kan oppstå i raseriet. Men det er også historien om en familie som blir større, om hverdagen og øyeblikkene der alt er stille og man føler at man har gjort noe riktig allikevel.

Even Vaa – Jeg tror det er vinden. Even Vaa utforsker og skriver om spiritisme, om hva det er, hvor det oppsto, om menneskers nysgjerrighet og tro på, eller håp om, at det er mulig å oppnå kontakt med den andre siden. Denne boka er spennende og morsom, og ta det fra en skeptiker som bare tror på spøkelser etter å ha sett på skrekkfilmer, den var til tider ganske skummel – på akkurat den måten jeg elsker at noe er skummelt; jeg turte ikke skru av lyset noen kvelder etter å ha lest, men det var borte igjen når sola sto opp. Som vanlig.

Bjarte Arneson – Du og jeg og Vito. Altså, årets morsomste bok 2018 – helt klart. Jeg har jo bare lest 105 bøker i år, og langt i fra alle var fra 2018, men denne novellesamlinga er den morsomste boka jeg har lest i år, om ikke i hele mitt liv. Med utgangspunkt i kjente barnesanger skriver Arneson noveller som aldri, og da mener jeg aldri, går i den retninga du skulle tro. Jeg har ledd høyt gjennom hele. Favoritt: Fader Jakob-novella som handler om to munker med stammeproblemer. DERE MÅ LESE DEN, JEG MENER DET!

Nina LaCoeur – We are okay. En ganske så perfekt julebok, faktisk, selv om den kan leses når som helst på året. Hovedpersonen skal være igjen på campus i juleferien, aleine, og får besøk av sin beste venninne. Det er en historie om ensomhet og sorg, men også om vennskap og familie – om en snøstorm som tar strømmen og om en jul som ikke blir som man hadde planlagt. En skikkelig, skikkelig fin bok.

Janne S. Drangsholt – Winterkrigen. Dette er også en ganske så perfekt julebok, selv om den kan leses når som helst på året. Det er den tredje boka om Ingrid Winter, min heltinne, som i denne boka er om mulig enda mer stressa enn i de to foregående. Jeg leste den med en evig sympatistressklump i halsen, høye skuldre, og tenkte mens jeg leste at det var pussig at jeg ikke hadde ledd høyt enda, som jeg gjorde opptil flere ganger i de to første bøkene. Men boka var minst like bra som de to foregående, om ikke bedre, og alle tinga jeg har likt ved dem var med her også: jobbkaos, familiekaos, vittige replikkvekslinger, gjenkjennelige kvaler og krangler, what the Foucault, og alt avsluttes i jula fra helvete i deilig feel bad/feel good-stil der alt som kan gå galt, går galt, og det ordner seg allikevel på en måte som gjorde om stressklumpen i halsen til offentlig strigrining på toget til min egen minijuleferie i København.

Jeg var i Japan. Det var langt å reise, og da vi kom fram til Tokyo reiste vi enda lenger. Vi tok Shinkansen til Osaka, den kjører i 400 kilometer i timen. Jeg sovna, siden klokka var midt på natta hjemme, enda det var morgen i Japan. Vi kjøpte reisekort, Icoca, som har et nebbdyr som maskot. Jeg elska det nebbdyret. Se så fin han var!

Vi spiste mat, hver dag spiste vi mat. Den første kvelden gikk vi rundt i Osaka og fant et sted å spise hvor vi fikk smake på masse godt. Vi drakk iskald øl og var våkne lenger enn man skulle tro vi klarte, etter å ha reist i nesten et døgn. Det var godt å komme på hotellrommet til slutt, legge seg i en annen tidssone. Da jeg la meg, sto dere opp, og mens jeg var våken gikk dere og la dere. Jeg var i Japan for å snakke om bøkene mine, og jeg gjorde det på Universitetet i Osaka og Kyoto, og på den norske ambassaden i Tokyo. Innimellom pratinga om bøker og skriving og om å være en forfatter fra Norge gikk jeg tur aleine og sammen med de andre, jeg drakk godterikaffe på Starbucks og jogga til en park mellom de høye bygningene, så på ledningene som ligger over bakken i stedet for under på grunn av jordskjelvene, så på neonlysa overalt, fanga pokemons der de kommer fra og kjøpte en gjennomsiktig paraply som den Scarlett Johansson har i Lost in Translation.

Jeg våkna midt på natta og fikk ikke sove mer, fordi det var dag hjemme, jeg leste på internett om hva vennene mine gjorde mens jeg var langt unna. Jeg sto opp tidlig og spiste frokost i senga på hotellrommet, energibar med smak av kakao og banan, en ordentlig banan, en jus jeg trodde var smudi, men den var god uansett. Jeg så på TV-serier i senga og møtte de andre for å dra dit vi skulle. Jeg var redd for maten, som jeg alltid er, selv når jeg er på restaurant i Oslo er jeg redd for maten, og på den ene middagen lente sidemannen seg over til meg og spurte om jeg ikke likte japansk mat. Joda, sa jeg, med gråten i halsen, det går bra. Han hviska så bare jeg kunne høre ham: da jeg bodde i Oslo tok det nesten et år før jeg klarte å spise ordentlig. Liker du potet? Her er potet. Liker du søtpotet? Det er søtpotet, selv om den er lilla. Så smøg han forsiktig mat jeg kunne smake på over på tallerkenen min. Han satte seg ved meg på middagen dagen etter også, i Kyoto, ga meg laksen fra sin egen salat da han så at jeg spiste opp all min. Han snakket islandsk, norsk og svensk – og japansk. Ved siden av meg satt de to eldste på seminaret, de var 84 og 94 år gamle. Min 84 år gamle sidemann helte øl i glasset mitt hver gang jeg hadde tatt et par slurker. Kampai, sa hun og klinka glasset sitt mot mitt. Jeg kan ikke japansk, men jeg lærte meg kampai. De var så søte, jeg vil også være sånn, jeg vil også bli så gammel.

Jeg likte aller best å forflytte meg, gå i gatene, se på husa, se opp, ta toget og se ut av vinduene, gå inn i sidegater, se opp på trærne, løpe for å ta igjen de andre. Jeg lette etter en japansk katt, og så en, men den var for langt unna til at jeg kunne klappe den. Jeg snakka med oversettere som jobba med noen utvalgte sider av boka mi, vi snakka om slang og ord som ikke finnes på japansk. Seff finnes ikke, men hvis man bare sier den første delen av det japanske ordet for selvfølgelig, så går det. Mochi! Furuset er kanskje et lite sted i Groruddalen, i Norge, men det kunne like gjerne vært i Japan – det finnes Evaer rundt omkring i hele verden.

På t-banen leste alle på mobilene sine, men da jeg tok en kopp kaffe på en kafé satt vi fire stykker aleine ved hvert vårt bord med en bok. Da jeg drakk morgen-godterikaffen min på Starbucks og skreiv i dagboka mi om at det var jul på Starbucks alt i november (de spilte amerikansk julemusikk hele dagen) var det raid på et pokemon-gym rett utenfor og det ble fullt i løpet av sekunder. Vi gikk under bakken, i t-baneundergangene der det var fullt av butikker og rulletrapper, mennesker overalt, vi fulgte etter hverandre, fant fram. Vi drakk kaffe fra porselenskopper under de grønne trærne. Jeg bukka da jeg sa hei og takk. Vi klappa en gang for god helse da vi hadde spist middag. Jeg grua meg til å fly hjem, men ikke like mye som jeg grua meg til å fly dit. Det er alltid sånn, mye verre å dra hjemmefra enn å dra hjem igjen. Den siste kvelden var vi i Tokyo og jeg googla hotellbaren fra Lost in Translation. Jeg kommer nok aldri tilbake hit, tenkte jeg. Jeg vil så gjerne se den. Jeg kan dra dit aleine, sa jeg, jeg klarer nok å finne fram og så finne en taxi hjem – men dere kan bli med om dere vil. Om vi vil! sa de, og så dro vi dit, etter å først ha spist ramen og gyoza, så tok vi heisen opp i 52. etasje og fant baren der Bill Murray og Scarlett Johansson satt søvnløse i filmen fra tidlig 2000-tall, så utover byen, som er endeløs. Jeg er vant til å se på lysa fra byer, men jeg er også vant til å se slutten av byen – at det kommer en ås eller et hav, men i Tokyo var det bare by, by, by, så langt øyet kunne se. Vi var så høyt oppe og så ikke enden av det.

På kveldene satt jeg på hotellrommet med en siste øl som jeg hadde kjøpt enten på en brusautomat i lobbyen eller på 7-11, en siste øl for kvelden mens jeg skreiv i dagboka mi om alt jeg hadde gjort. Jeg var på den andre sida av jorda, og her hjemme var alt som før. Jeg overlevde og da jeg kom hjem var jeg akkurat som før, men jeg hadde jetlag og la meg klokka åtte de første tre kveldene – våkna fem og var klar for alt. Nå er det nesten to uker siden jeg kom hjem, og døgnrytmen min er litt bedre. Jeg legger meg litt etter ni og står opp seks, det er kanskje mer normalt. Litt tidlig å legge seg litt etter ni, men det er så mørkt, jeg kan ikke huske at november har vært så mørk, men det har den kanskje vært. Men det er varmt i leiligheten og jeg har hengt opp adventsstjerna på kjøkkenet. Det gule lyset fra den er så varmt og godt. Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg prøver å skrive selv om jeg ikke har tid. Det var det jeg lærte i permisjonen, av sikkert mange ting, at jeg skriver best når jeg egentlig ikke har tid. Når jeg bare har tid, så roter jeg den bort. Det er bedre å ha ting å gjøre. Da lengter jeg etter skrivinga, skriver i hodet mitt på vei til jobb, skriver i hodet mitt på tredemølla, skriver i hodet mitt når jeg skal sove om kvelden. Og noen ganger skriver jeg her.

Danske Medina er født i 1982. Hun er fire år eldre enn meg. Jeg oppdaget Medina i 2009, tror jeg. Det var den megahiten hennes, Kun for mig, som dundra ut av høyttalerne på danske Paradise Hotel, og så på en dansetime jeg tok høsten 2009 da vi varma opp. Danseinstruktøren var dansk. Jeg liker dette, husker jeg at jeg tenkte, både om musikken og dansinga, men fordi livet kom i veien, så fikk jeg aldri dratt tilbake på dansetreninga den høsten. Men Medina fant jeg uten dette. Jeg spurte kompisen min A som bodde i København da, og som bor i København fortsatt, om han kunne vite hva det var. Det er ganske tung bass, sa jeg, sånn skikkelig tung bass og så synger hun om å være på klubben og danse, tror jeg, men jeg er ikke sikker. Det er denne, sa han, og måka på med Kun for mig i stua. DET ER AKKURAT DEN! Ropte jeg, og så dansa vi.

Og jeg skulle ende opp med å danse mye til Medina i 20-åra mine. Kanskje var det fordi jeg da, som nå, var glad i København og kunne bøte på Danmarkssavnet med å høre på dansk pop, kanskje ville jeg blitt fan av henne også her hjemme i Oslo uten å noensinne sykle uten hender langs Københavns gater mens Medina sang i ørene mine. Kanskje var det en blanding av mange ting, tilfeldigheter som at jeg så på det danske Paradise Hotel før jeg så det norske, at jeg var på akkurat den dansetimen da vi varma opp til Kun for mig, som ble en så enorm hit i Danmark i 2009 – den befesta en ny æra i dansemusikken, den ble et fenomen.

Var det den tunge bassen, som dundra i både ørene og hjertet da de satte på låta? Var det blandinga av hjertesorg og girlpower, også befesta av en annen dame som har en konstant plass i musikkhjertet mitt ved navn Robyn? Var det den herlige blandinga av trash og glede på samme tid, klissete dansegulv, knuste ølglass, store øreringer og perfekt lagt sminke? Medina forteller at hun lagde låta med sine to samarbeidspartnere og etter noen dager i studio der Medina hadde kommet med tekst og en slags melodi, og produsentene hadde lagt på keyboardet, det melankolske droppet som går gjennom hele låta bak stemmen hennes, og så tilslutt ramma det inn med beat og bass, så satte de på låta i en leilighet i Istedgade. De satte på låta på repeat og åpna vinduene, lot musikken flomme utover Istedgade i sommerdagen som ble til sommernatta, og folk kom og dansa og feira den nye låta som skulle bli Medinas gjennombrudd, som skulle velte om på livet hennes og livet til alle de hjerteknuste jentene i 20-åra som trengte å danse det av seg. Jeg var en av dem.

Kun for mig er en av låtene på albumet Velkommen til Medina, som mange tror er hennes første, men det er hennes andre. Det første albumet har jeg ikke hørt, jeg har bare hørt Medina etter at hun ble dronninga av å grine mens man danser. På Velkommen til Medina er det et flust av sånne sanger som Kun for mig, min andre favoritt er Ensom, som A satte på til meg på fest i 2010 da jeg bodde i København en måned. Jeg hadde blitt dumpa dagen før jeg reiste og jeg bodde i en liten leilighet i Julius Bloms Gade, jeg skrev hver dag, drakk vin aleine, dro ut og dansa. Jeg håper du er ensom, sang Medina, og jeg shotta Jäger på studentfest på Panum, og så sykla jeg og møtte en fyr jeg hadde blitt kjent med noen dager før, som jeg var begynt å bli forelska i, men jeg var jo også forelska i eksen min. Eksen min kom seg aldri til København for å finne meg igjen, jeg var der aleine i en måned, med Medina, jeg sto og ropesang på et klissete dansegulv midt på natta med Medina i ørene og hjertet. Jeg husker at jeg sykla hjem seinere, at jeg var skuffa hver gang han ikke sto utenfor døra mi, men han visste jo ikke engang hvor jeg bodde, og hvem ville jeg vært i dag om han faktisk hadde kommet? Jeg vet ikke.

Året etter bodde jeg også i København i noen måneder, det var varmere da, det var noen måneder seinere på året. I 2010 var det mars, jeg var nydumpa og nyforelska på samme tid. Det ble aldri noe med verken den ene eller den andre fyren. I 2011 var det forsommer og det var jeg som gjorde det slutt via Skype en uke inn i oppholdet mitt, på Harbo bar, der jeg satt og gråt etterpå og ble møtt av Eira som sa: det eneste vi kan gjøre nå, er å kjøpe en sixpack og sette oss på Dronning Louises bro i sola, så det var akkurat det vi gjorde. De samme menneskene som bodde i byen året før, bodde i byen dette året også, men denne gangen var det en varm vår i stedet for en kald vinter, og jeg øvde meg på å sykle uten hender mens Medina sang, på engelsk denne gangen, og den varme vinden fulgte meg både ut og hjem igjen og igjen. Jeg fikk besøk fra Oslo og vi dansa hele natta, utestedet vi var på stenger åtte om morgenen og hele natta sto vi i strobelyset og dansa til Medina og andre hits og da vi ramla ut i morgensola føltes det som at vi hadde vært i en annen verden, et annet sted. Vi hadde skylt ned hjertesorg, forelskelser, klining og krangling med utvanna drinker og billig øl og Medinas stemme som sang ljoma i ørene mine da vi endelig velta inn i senga hjemme og sovna i en klynge: It’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness. I can’t let go, I can’t let go of this sadness.

Samme år utkom albumet For altid som har to høydepunkter: Tittelsporet, som er en roligere danselåt med et refreng om forelskelse: mig og dig for altid, det eneste mine øyne ser, dig og mig for altid, hele livet har jeg ventet her, mig og dig for altid. Jeg har svingt meg i stuer og på dansegulv til denne låta også, snurra rundt og rundt og venta på å bli forelska igjen, på ordentlig. Den er full av håp, den låta og skiva, og min andre favoritt er en låt om å være på fest: Lyser i mørke. Den låta har vært til meg siden jeg hørte den første gang. Den handler om å være på fest, kanskje for mye, om å være på 10 000 nachspiel, som heter morgenfester i København, fordi, som dere husker stenger ikke byen før neste morgen når sola har stått opp for lengst, og Medina synger om at sola står opp over Danmark, og hun har kanskje dumma seg, driti seg ut, sagt noe hun ikke skulle sagt, vi har alle vært der, men sola den står opp igjen og da vet hun at hun får en sjanse til, for sola den står opp, hun så det skje.
Når solen den står op over Danmark
Så ved jeg at jeg får en chance til
At se ud af mørket
At se mig i spejlet
At se ind i hjertet
Jeg ser mine fejltrin
At lære at mærke
At lyse i mørket
Jeg lyser i mørke
Jeg lyser i mørke!

Og når beaten dropper etter første refreng, så er den perfekte danselåta i gang, og jeg ser strobelys og discokuler og en bar full av drinker når jeg lukker øya. At jeg de siste åra ikke har dansa til denne låta, men løpt til den, er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli voksen jeg også. Voksen og kjedelig, men et sted inni meg er det en rastløs sjel som vil skru på låta, ta på headsettet og en kjole og stikke på byen og bli der, for alltid.

Det er snart 10 år siden jeg hørte Medina for første gang, og hun utgir fortsatt album. Det siste heter Grim og er et roligere album enn de foregående, med ett spesielt unntak: bangeren Det ku’ være mig. Den begynner rolig og bygger seg sakte opp mens hun synger om å være forelska i en som ikke vil ha henne. Men det kunne vært meg. Det kunne vært meg, meg, meg, og beaten legger seg oppå og jeg løper i skogen på jakt etter min tiende kilometer – beina mine går som trommestikker under meg og Medina synger at du har meg, du har meg, du har meg, uansett hva faen jeg gjør, kan jeg ta patent på deg, for det vil jeg, men man kan jo ikke ta patent på verken følelser eller mennesker. Enten så vil de ha deg, eller så vil de ikke. Det er ikke lett, men det er sånn det er.

Mot slutten av skiva kommer den tristeste sangen hun noensinne har skrevet, og jeg sender refrenget til Krummis etter å ha sagt at Medina er trist. Hun er så trist, skriver jeg, og siterer: Bare lad mig løbe så langt væk jeg kan
Lad mig være uendeligt, håbløst, ødelagt forevigt
Lad mig være alene igen

Det er ikke alt som kan danses vekk, sier Krummis, og jeg hører videre på låta om et par som har gått fra hverandre. Medina er voksen nå. Det er ikke alt som kan danses vekk. Jeg var mye hjerteknust i 20-åra, men jeg visste alltid at det kom til å gå over, at jeg kunne danse det bort. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble hjerteknust nå, men jeg tror ikke jeg ville klart å danse det av meg, danse det bort. Jeg ville vel løpt, så langt vekk jeg kunne, kanskje til København, drukket vin aleine, måttet bli passa på av vennene mine, skrevet i dagboka mi, tvunget meg selv til å spise, å leve, vært knust og ødelagt. Grini og hørt på Medina. Og levd i håpet om at jeg en dag kunne dansa det av meg. For tiden leger alle sår, og jeg kan fortsatt danse, selv om jeg er over 30. Og fortsatt blogger.