Strekhjerte

I april skreiv jeg om bøkene jeg hadde lest hittil i 2020. Det har blitt flere sida da, så her kommer en oversikt over de neste bøkene lest i 2020.

Lucia Berlin – Kveld i paradis: Jeg leste Håndbok for vaskedamer på vei til København for noen år sida, og gleda meg vilt til å lese mer av Berlin. Kveld i paradis er flere noveller, og jeg ble kanskje ikke like overveldende overraska og begeistra som da jeg leste hennes første, men jeg synes de er gode. Absolutt verdt å sjekke ut. Novellene i Kveld i paradis er ikke like harde som Håndbok for vaskedamer, men de er skrevet av den samme beinharde dama, så tommel opp fra meg.

Tegnehanne – Ikke tenk på meg: Denne boka er en tegna dagbok fra et år i Hannes liv. Jeg elsker Tegnehanne! Jeg elsker streken, tankene hennes, det hun skildrer av hverdag og vanlige folk som både er unikt og helt vanlig på samme tid. Jeg lo – masse!

Nina Lykke – Full spredning: Denne boka blei allemannseie i fjor, og vel fortjent, spør du  meg. Jeg vil nok for alltid si at Oppløsningstendenser er den beste boka til Lykke, men jeg nikoste meg med Full spredning. Jeg likte best hvordan hovedpersonen hennes liksom går utenfor alt av sosiale normer og regler, trår feil og er usympatisk, for selv om det går nedenom og hjem og skikkelig dårlig, så er det en fryd å få være vitne til det som leser. Det handler om en fastlege som etter å ha driti seg ut på hjemmebane med en affære nå bor på kontoret sitt og egentlig har fått nok av både pasientene sine og seg sjæl. Vi får nøsta opp historien som fører til at hun nå bor på kontoret, samt besøk av faste pasienter og deres sørgelige (og noen ganger morsomme) skjebner. Les den! Og les Oppløsningstendenser også, om du ikke alt har gjort det. Applaus for Nina Lykke!

Sally Rooney: Normal people: Jeg leste denne rett før jeg så TV-serien, som jeg håper alle ser. Dette er en historie om et forhold, eller – en relasjon – over flere år. Den er overraskende vanlig, eller; normal, men den får allikevle fram alle de store følelsene. Og kanskje mest påtagelig – den skildrer alle misforståelsene som gjør at man river seg i håret og tenker: bare bruk orda dine! Men det er jo, som vi kanskje alle veit, ikke alltid det letteste å gjøre. Så mye som forsvinner og glipper fordi vi ikke tør å si det vi egentlig ønsker oss eller vil, fordi vi tror det ikke går. Romantisk og veldig fin.

David Sedaris – Naked: Jeg koser meg altså så mye med David Sedaris, jeg har brukt hele Audible-abonnementet mitt i år på hans lydbøker, og det er en udelt glede hver eneste gang. Jeg er snart gjennom hele forfatterskapet og veit ikke helt hva jeg skal ta meg til etterpå. Begynne på nytt, kanskje? Sedaris skriver (og leser!) fantastisk – hjerteskjærende og morsomt, alvorlig og tullete.

Tine Høeg – Nye rejsende: Dette var debutboka til Høeg, som hun vant debutantprisen for da den kom i Danmark. Hun skriver på en poetisk måte, korte setninger satt opp som dikt, men det er en roman. Nye rejsende er en erotisk fortelling om tap og relasjoner, om å gjøre feil, om lengsel og sult etter en annens kropp. Tine Høeg, ass, en av 2020s beste oppdagelser for min del.

Nicolas Mathieu – Og slik er det også med deres barn: Altså, hold da opp! Denne svette, sommervarme, lumre, vonde, vakre boka tok meg med storm. Den handler om tenåringer og voksne, om klasseskiller og klassereiser. Jeg tenkte på Call me by your name mens jeg leste, filmen, altså, for det var noe der som liksom resonnerte, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det var. Men shitmandude, jeg håper alle leser denne boka. En av de aller beste fra leseåret 2020!

Tyra T. Tronstad – Flaggermusmusikk: Dette var en spennende ungdomsbok! Uvanlig premiss, kanskje – det handler om flaggermus, om forskning, et mysterie og en litt skakkjørt familie. Passer for lesere fra 12 og oppover, men les den gjerne høyt for 12-åringen din om du har en å lese høyt for, så du får med deg spenninga du også!

Benjamin Alire Sáenz – Aristotle and Dante discover the secrets of the universe: John Green-fans, kjenn deres besøkelsestid! Denne vakre ungdomsboka om to unge gutter som finner hverandre i en vanskelig og uoverskuelig verden av å bli voksne er alt man kan ønske seg av en sånn fortelling.

Kristen Arnett – Mostly dead things: Ja, det var jo bare gull fra ende til annen i mai for min del lesemessig, for Mostly dead things var også en av de beste bøkene i år. Vi følger en kvinne som må overta familiebedriften – utstopping av dyr. Dette var en bok jeg bare tok med meg fra biblioteket fordi den sto der og lyste mot meg og jeg leste den første setninga og tenkte: hm, jaså, interessant, og så blei den med meg hjem og tok meg med storm. Hvis Six feet under hadde handla om utstopping heller enn et begravelsesbyrå, så hadde det vært denne.

Maria B. Bokneberg – Lukta av våt jord om natta: Denne boka kjøpte jeg av forfatteren, som jeg er megafan av på instagram.  Der poster hun nydelige bilder av skriving og skrivelivet, og i debutboka hennes får vi en sår historie om en familie etter et selvmord som går fort å lese, men som gjør at i hvert fall jeg gleder meg enormt til å lese mer av forfatteren.

Signaler 2020: I år kjente jeg to av bidragsyterne i Signaler, og det var en glede å lese også de andre bidragsyterne i denne debutantantologien som har holdt stand siden 80-tallet. Det er en stund sida jeg har lest den nå, men å få kloa i denne igjen gjorde at jeg huska hvor fint det er å lese disse tekstene fra kanskje ukjente navn som ender opp med å bli din neste favorittforfatter. Jeg skal prøve å huske det også neste år, selv om jeg kanskje ikke kjenner noen som er med da.

Nils-Øivind Haagensen – Det uregjerlige: Nilsen, som jeg kaller ham, siden han er min beste venn og redaktør for de uinnvidde, har over lengre tid skrevet politiske dikt som han har posta på Facebook, og nå er disse samla i den lille, store boka Det uregjerlige. Som det her for eksempel:

Når vi går

du kan ingenting
ta med deg
synger
Cornelis

men det er
ikke sant

vi skal ta med oss
isbreene

vi skal ta med oss
dyreverden
og planteriket
og havet

vi skal ta med oss
årstidene
vi skal ta med oss
Darwin
vi skal ta med oss
Gud

vi skal ikke glemme
en dritt

Annie Ernaux – Sommeren 58: 2020 er året da alle leste Ernaux. Jeg begynte med denne og ble dessverre ikke særlig grepet, den var tung å lese og oversettelsen var full av fotnoter som forklarte de franske referansene jeg riktignok ikke tok, men lesinga mi blei rotete av å prøve å følge med. Jeg har ikke tenkt å gi opp, så jeg kommer nok til å plukke opp Årene av samme forfatter før jeg gjør meg opp en mening.

Ida Tufte Michelsen – Alma Freng og solfangerne: Så jeg gikk fra en litt tung, fransk roman til denne fornøyelige ungdomsboka som jeg suste gjennom. Denne kan du trygt gi i gave til den 11-åringen som har runda Harry Potter, eller kanskje før de har runda det og? Lettlest og spennende, også for oss voksne som liker å bli barn igjen når vi leser innimellom.

Silje O. Ulstein – Krypdyrmemoarer: Hurramegrundt, for en ekkel og spennende thriller. Jeg leste denne over to døgn og drømte om handlinga den natta mellom at jeg begynte og fullførte. Det er en mystisk historie med mange karakterer og i starten var jeg ganske forvirra over hoppinga i tid og alle navna, men etterhvert som både mysteriet og historien snevra seg sammen fikk jeg både aha-opplevelser og å nei-opplevelser, for å si det sånn. Og for å være ryddig her, Silje og jeg har skrevet sammen i bokmerker-redaksjonen lenge, og jeg fikk boka av henne.

Tine Høeg – Tour de chambre: Denne rosa-turkise boka tok Danmark med storm da den utkom, og jeg raska den med meg fra Norli med en gang de fikk inn et eksemplar og leste den ut nesten fortere enn jeg skulle ønske. Dette er historien om vennskap og studietid, om kjærlighet og gajolshots, om hemmeligheter og fortid, fortalt på en så enkel måte at det får meg til å tenke at skriving må være det letteste i verden, men jeg veit jo at det ikke er det. Men Tine Høeg får meg til å tro det, og noen ganger trenger man å tro det.

Roald Dahl – My uncle Oswald: Jeg leste denne på hyttetur i sommer, og for en absurd bok dette er! Jeg er glad jeg endelig leste den, for den har jo stått i hylla mi i kanskje 15 år, men å lese denne med vår tids øyne er nesten mer problematisk enn morsomt. Men den skapte i hvert fall friske diskusjoner rundt frokostbordet på hytta, om både sæddonasjon og bruken av virkelige personer i fiksjonen.

Anne Gunn Halvorsen & Randi Fuglehaug – Arvingen: Mine damer og herrer, har dere en tenåring eller preteen der hjemme som bare scroller på mobilen og ikke leser bøker? Fortvil ei, Arvingen kommer til å fenge like mye som SKAM gjorde i sin tid. Eller, hva med denne pitchen: hvis Gossip Girl og SKAM var en bok, så ville det kanskje vært denne. Jeg nikoste meg med denne boka og ble både glad og sint da den endte i en cliffhanger. Glad fordi det kommer mer, og sint fordi jeg ikke fikk vite hva som skjer MED EN GANG!

Benedict Wells – Becks siste sommer: Jeg likte så godt Ut av ensomheten av samme forfatter, så da jeg så denne boka på bibliotekets hurtiglån-hylle, så måtte jeg ta den med meg. Jeg blei litt skuffa, faktisk, men det er en fin bok. Dette er en klassisk: hvis jeg hadde lest den først, så hadde jeg ikke blitt så skuffa, fordi den andre er bedre. Så den er jo ikke dårlig, den bare er ikke like god som Ut av ensomheten. Dersom du enda ikke har lest Ut av ensomheten, så anbefaler jeg herved begge, men begynn med Becks siste sommer. Det er i tillegg debutboka hans, så det er helt lov å begynne der.

Christian Jungersen – Undtagelsen: Denne hørte jeg på lydbok på dansk, og jeg husker at sjefen min på ARK likte denne så godt i 2007, mens jeg ikke leste den fordi jeg trodde det var en sånn business-krim eller noe (basert på omslaget). Men hoi, det er det ei! Dette er en skikkelig ubehagelig fortelling om mobbing på arbeidsplassen, om utfrysning og gruppedynamikk, riktignok ispedd krimingredienser for å få litt fart på sakene, men det bærende elementet er altså fortellinga om menneskene som jobber sammen og det er ubehagelig, men også dødsbra.

Caspar Eric – 7-11: Jeg hører Caspar Eric lese høyt for meg på dansk når jeg trenger trøst, det begynte da han hadde coronadagbøker i mars, og jeg skal fortsette til jeg blir lei. 7-11 er debutdiktene hans og jeg anbefaler deg å høre dem på dansk lydbok om du kan. Det er litt som å være på diktopplesning i virkeligheten, samtidig som du kan være helt aleine enten på tur eller hjemme med et puslespill – uten å føle deg aleine.

Karin Smirnoff – Jag for ner til bror: Dette er jo kanskje en av de største svenske snakkisene fra de par siste åra, og jeg satte endelig i gang med første boka (av tre). Da jeg pitcha den til ei venninne som trengte en sommerbok, så sa jeg at jeg fikk faktisk litt sånn Berlinerpoplene-feeling av den, men det tror jeg bare er bygdemotivet. Dette er jo en litt mørkere fortelling enn Berlinerpoplene til Ragde. Men den er faktisk minst like lettlest! Her får du familiehemmeligheter på den svenske landsbygda, mørke skjebner og grumsete fortid, og en beintøff hovedperson som, noe motvillig, begynner å nøste opp i sin egen historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Morten Alsinger & Jakob Ejersbo – Fuga: Endelig fikk jeg kloa i denne. Det vil si, jeg fikk den av ei god venninne som fant den på antikvariat. Rett nedi gata for der jeg nå jobber, så fant hun denne til 50 kroner. Denne boka som jeg har lett etter i over 10 år, på samtlige antikvariater i verden som jeg har vært innom uten hell, og så lå den liksom bare noen meter unna meg i luftlinje hele denne tida. Dette er debutboka til min helt Ejersbo, og det var fantastisk å lese den, selv om den kanskje ikke kan kalles en god bok. Men den var starten på noe – på Jakob Ejersbos altfor korte litterære karriere. Og selv om den er skrevet som en brevroman der jeg ikke visste hvem av dem som var Morten og hvem som var Jakob, så tror jeg at jeg klarte å se det – for Jakob skreiv jo som seg sjæl også når han sleit med å finne de riktige tinga å skrive om. Og mot slutten kommer historien om en ekskjæreste av ham som har endt opp sammen med en narkopusher med to hunder, og jeg begynte å grine over å se konturene av Junkiehunde fra Nordkraft der. Tenk at motivet liksom alltid har vært der? Vi skriver alle om de samme tinga igjen og igjen, vi må bare finne riktig form.

Hilde Østby – Kreativitet: Denne knallboka om kreativitet og hjernen vår og Alice og den hvite kaninen og å arbeide og prøve å skape noe ut fra ingenting var ekstremt underholdende, inspirerende og morsom å lese. Anbefales til alle, enten dere prøver å skrive, tegne, male, skape eller bare vil vite litt mer om åssen hjernen vår faktisk driver og holder på der under topplokket.

Zeshan Shakar – Gul bok: Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka. Shakars debutbok Tante Ulrikkes vei må leses av absolutt alle, spør dere meg. Gul bok anbefales også, selv om jeg ikke blei like grepet av denne som debuten. Men den er bra denne også! Mest av alt synes jeg den viser hvor god forfatter Shakar faktisk er – for dette er drivende godt fortalt, med et klimaks på slutten i fortellinga som vi hele tida veit kommer, men som allikevel gjør vondt.

David Sedaris – Let’s explore diabetes with owls: Ja, David Sedaris igjen, jeg blir aldri lei. Aldri!

Olivia Laing – Lonely city: Laing utforsker kunst og ensomhet i denne boka som blander hennes egen fortelling med kunstneres liv og virke. Jeg blei ikke så mye klokere på ensomhet, men jeg lærte mye om kunstnere jeg både kjente til fra før og ikke, og Laing skriver veldig godt – jeg liker henne best når hun er personlig, og det er hun bare i små glimt, men de er til gjengjeld skinnende gode.

Nic Pizzolato – Galveston: Denne har jeg hatt på leselista lenge, og nå fikk jeg endelig lest den. Pizzolato var en av skaperne bak True detective, som jeg elska – og mye av det jeg elska i den serien finnes også her i boka. Jeg tok meg i å lese skildringene av landskapene flere ganger, og lengte til USA. To tomler opp fra meg for denne krimboka om en hardbarka fyr som gjør det riktige, selv om han også gjør uendelig mye gærent.

Karin Haugen – Det golde landet: men fyttikatta, folkens – for et godt leseår 2020 har vært nå som jeg ser tilbake på det? Jeg leste denne boka i harnisk og glede, om det er lov å si. Jeg var rasende på meg sjæl og andre, fordi jeg blei konfrontert med egne fordommer mot ufrivillig barnløse, og jeg fikk lyst til å gå bak Karin Haugen i enten et lite eller uendelig stort demonstrasjonstog for å kjempe for kvinners rettigheter til å få lov til å bli mamma om det er det de ønsker seg. Vi kan ikke leve i et land der Erna står på nyttårsaften og ber oss om å få flere barn, og så lar de som ønsker å bli mammaer gå for lut og kaldt vann til de er for gamle. VI KAN IKKE HA DET SÅNN! Er det noen jeg unner unger, så er det da de som ønsker seg dem. Herregud. Men ikke hør på meg, les heller Karin Haugens bok. Applaus! Knyttneve! Tog! Og en god klem.

Janne Stigen Drangsholt & Therese G. Eide – Fra Shakespeare til Knausgård: Denne perla fikk jeg i posten (med signatur!) og jeg blei kjempeglad da, og smilet forsvant ikke fra fjeset da jeg begynte å lese heller, for å si det sånn. Dette er akkurat hva du tror det er: klassikere fortalt og tegna på en måte bare Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide kan. Jeg lo av karakteristikkene på bøkene jeg hadde lest, og jeg lo av karakteristikkene på de jeg ikke hadde lest (og lærte litt om dem i samma slengen). En god pausebok mellom slaga, hvis slaga er svære romaner du har på leselista og tar deg tid til å nå i lockdown. Unn deg litt humor også.

Stephen King – Needful things: Enda en lydbok fra den mest koko mannen i universet, Stephen King. Altså, mannen er jo gal og jeg elsker det. Denne lydboka leste han i tillegg sjæl, og jeg er svak for stemmen hans som forteller meg disse koko historiene han har kokt opp på skriverommet sitt opp gjennom åra. Dette er ikke den beste King-boka jeg har lest, men den var ubehagelig og spennende, og akkurat det jeg trengte der jeg gikk rundt omkring og fanga pokemons i seinsommeren.

Niviaq Korneliussen – Blomsterdalen: For en fryktelig og god bok! Korneliussen skriver om selvmord og depresjon på Grønland, men selv om den skildrer Grønland spesielt, så er historiene også generelle. Den er også et vondt og viktig innblikk i Grønlenderes historie og forhold til Danmark, som jeg ikke visste noe om, enda så glad jeg er i Danmark og å henge rundt i København. Les denne boka, men ikke gjør det om du har vondt i hjertet. Da må du vente på bedre tider. Og så lese den!

Frode Grytten – Garasjeland: Frode Grytten er tilbake med noveller, og hvis det er noe som alltid leverer, så er det novellene til Grytten. Garasjeland er faktisk den beste boka hans på lenge, og det at jeg ikke egentlig synes noen av dem skuffer sier bare noe om hvor bra Garasjeland er. Spesielt tittelnovella festa seg hos meg, og ikke bare fordi den siterer Breakfast Club (se bilde lenger nede) – men litt derfor også, så klart. Frode Grytten <3

Ingrid Tørresvold – Hilsen Ruth: Denne debutboka koste jeg meg veldig med. Den handler om Ruth som jobber på kafé i det som er en uvanlig varm sommer, ja, faktisk litt sånn apokalypse-stemning. Den var lettlest og spennende, men spenninga ligger ikke i at været er koko eller at jorda brenner opp, men i hvem Ruth er og hvordan hun forholder seg til andre mennesker. Jeg likte henne godt, selv om jeg ikke forsto meg på henne. En fin roman!

Caspar Eric – Alt hvad du ejer: Caspar Eric leste høyt for meg igjen, og denne samlinga var tristere enn den første, men alt jeg liker ved Caspar Erics poesi – og ord – er der stadig, selv om han her går mye tettere på egen biografi, i hvert fall hvis mine google skills og detektivarbeid er riktig. Det handler om å miste et barn og om å miste et forhold, om relasjoner og om å bli voksen. Og det er veldig godt gjort, og veldig fint å høre på.

Darcy Wilder – Seriøst si meg en person som ikke har issues: Denne boka kjøpte jeg etter å ha hørt Darcy Wilder lese høyt på slippfesten til Maren Granrud. Jeg syntes Wilder var morsom. Boka er dessverre ikke så morsom – eller, den er det i starten, men så blir den mest trist, for det er jo seriøst bare elendighet her, er det ikke? Man kan jo pakke det inn i humor og snertne kommentarer, men å ha det dritt blir ikke noe bedre av det. Jeg håper Darcy Wilder har det bedre enn hovedpersonen i sin egen bok.

Tore Renberg – Tollak til Ingeborg: Renbergs nye bok handler om Tollak, en mann som ikke har for vane å verken vise eller snakke om følelser, men som vi nå møter på slutten av livet der han vil fortelle en historie slik den var. Den er halvveis et mysterie og halvveis en familiehistorie og har fått strålende kritikk. Jeg syntes den var fin, men hvis du bare skal lese en bok av Tore Renberg (jeg håper jo ikke det, jeg håper du vil lese flere) så skal det så klart være Mannen som elsket Yngve. Eller Kompani Orheim. Men han kan jo ikke skrive dem på nytt hele tida heller, det veit vi alle sammen.

Kjersti Annesdotter Skomsvold – Meg, meg, meg: Jeg trodde at jeg hadde lest alt av Skomsvold, men denne hadde jeg jo helt glemt! Derfor leste jeg den nå. Dette er en barne- og ungdomsbok som handler om å få en lillebror, men kanskje handler det mer om hvor vanskelig og rart det er å være barn. Og kanskje er det mer en barnebok for voksne enn for barn, men flaks da at vi er voksne, vi som leser dette? For da kan vi lese denne.

Gulraiz Sharif – Hør her’a: Denne begynte jeg på mens det fortsatt var sommer, og avslutta da det var begynt å bli kaldt. I starten tenkte jeg at det var en morsom bok om å være andregenerasjons innvandrer, men så blei det midt i boka noe helt annet – men begge deler var supre! Denne boka håper jeg mange ungdommer leser i år, og neste år, og jeg håper de ler og smiler og blir like rørt som jeg gjorde.

Yohan Shanmugaratnam – Vi puster fortsatt: JA! Etter å ha lest denne, grein jeg i tre kvarter, så leste jeg litt til i den, og så har jeg allerede kjøpt den til tre folk i julegave, og det blir sikkert flere. For en viktig bok. Men viktige bøker finnes det mange av, for en BRA viktig bok dette er. Den er så godt skrevet, så lett om noe så blytungt, så inkluderende og forklarende og allikevel ikke forenkla. Dette er en historie om et liv, om flere liv, fortalt som i et brev til Yohans barn, men jeg er så glad for at alle vi andre også får lese dette, for vi trenger det. Igjen og igjen og igjen trenger vi det. Måtte vi aldri glemme det vi leser om her. Og måtte verden se annerledes ut når barna hans er blitt voksne de også.

Og så, i hele oktober, mens jeg åpenbart også leste mange andre ting, så gjenleste jeg bøkene til Pedro Carmona-Alvarez. Jeg begynte med Helter (1997), så romanen La det bare bli blåmerker igjen (2000), så Clown Town (2002) og Prinsens gate (2004), så Hjemmelekser (2007) og til slutt Rust (2009) som var så langt jeg kom i årets #pedroktober – det var en glede å gjenlese disse bøkene. Alle var like bra som jeg huska, Hjemmelekser var faktisk nesten bedre – og det sier litt, for den har jeg jo elska siden jeg fikk kloa i den helt tilbake i 2007. Og Rust, herrejemini, for et mesterverk den boka er. Jeg blir sliten av å tenke på at den finnes. Men også glad. Så glad. Neste år håper jeg å komme gjennom den andre halvparten av bøkene hans. Det blir spennende å se hvem jeg er da, versus hvem jeg var da jeg leste dem første gang da de utkom.

Bonusanbefaling igjen: Noe av det beste jeg har gjort i år, er å tegne abonnement på fanzina Amatør. Dette er så enkelt og genialt som ei fanzine der folk skriver dagbok fra en gitt dag (typ 15. januar) og så samles det og sendes i posten (jeg elsker å få ting i posten!). Det koster 300,- og du kan lese mer om det her. Jeg anbefaler det SKIKKELIG! + at jeg fikk lov å skrive dagbok fra 15. oktober i år og er med i det nummeret som utkommer nå! Det er helt enormt stas.

Jeg håper du fikk lyst til å lese noen av disse. Eller kanskje du fikk lyst til å lese noe helt annet. Uansett håper jeg du vil lese noe. Og du, kjøp en bok – til deg sjæl, til en venn, til mora di. Finn deg en bokhandel du synes bør fortsette å være en bokhandel, og kjøp en bok av dem. De trenger det. Tro meg. Du trenger det også. Og de fleste av dem finnes også på internett nå i disse lockdown-tider. Støtt din lokale bokhandler, hold deg hjemme, og les en bok eller ti. Nå skal jeg lese den nye Kepler-boka mens jeg spiser julemarsipan, for det er faktisk helt lov. Heldigvis!

Eller, vi har jo vært her hele tida. Det bare ble så virkelig da jeg sto på jobb og oppdaterte NRK for å se hva utfallet av pressekonferansen blei, og det lyste mot meg i svart og rødt at vi stenger igjen, at byen skal stilne, kranene stenges, ikke at jeg har benytta meg av dem som jeg en gang pleide, men det blei liksom tyngre med en gang vi ikke lenger hadde muligheten en gang, og jeg frykter for arbeidsplasser og folka som jobber der og alle stedene jeg har rundt meg, som jeg ønsker skal være der også når vi er forbi dette – om vi noen gang kommer oss forbi.

Jeg kjente gråten i halsen og jeg kjenner halsen snøre seg sammen, at brystet snører seg sammen, i frykt og engstelse for hva som kommer. For både økende smitte og økende ensomhet, for redselen for andre mennesker, for kundene som kjøper bøker av meg, for menneskene jeg passerer på fortauet når jeg går og går uten å bruke buss eller t-bane, for hendene jeg vasker så de blir røde og tørre når jeg kommer hjem igjen om kvelden.

Jeg var på årets siste konsert, etter å ha veid fram og tilbake i flere uker om jeg skulle tørre å gå eller bli hjemme. Jeg gikk, og jeg hørte Odd synge den nye skiva si, og jeg kjøpte vinylversjonen av hans forrige skive, som utkom i 2006, da både jeg og verden så annerledes ut. Den gang så jeg ham på John Dee og jeg fikk snakke med ham etterpå, fordi Kingosgate 3, som jeg var der sammen med, kjente ham, og han signerte dagboka mi og jeg gikk derfra i lykkerus. Denne gangen kjøpte J vinylen og den nye skiva til meg og så gikk jeg bort til Odd, der han sto med munnbindet på og snakka med noen venner, og med godt over en meter avstand rakte jeg ham vinylen og sa: vil du signere denne til meg? Vi gikk hjemover og visste begge to at det var den siste kvelden vår ute på lenge, enda vi ikke fikk nyheten om nedstengninga før to dager etter. Men vi skjønte hvor det bar. Talla var blodrøde og skuldrene helt oppe ved øra av anspenthet over verden, og mens Georgia og Pennsylvania talte stemmer i sneglefart, sto vi opp til påbud om hjemmekontor og total avstand, vi avlyste ukas avtaler selv med de få venna i kohorten og har tilbragt helga hjemme med onlinequiz og hverandre.

I dag er det farsdag og jeg ringte pappa og vi snakka litt, og fant ut at vi ikke har sett hverandre siden i sommer. Og jeg har ikke klemt ham siden før mars. Det er til å grine av.

Jeg savner verden og livet mitt. Akkurat som da jeg var på mitt dårligste og savna meg selv, så er jeg nå heldigvis bedre, men verden er blitt sjuk i stedet. Måtte vi holde oss friske og komme oss gjennom dette, og måtte verden som venter på andre sida være god – bedre, om det er mulig å ønske seg. Pass på hverandre, hold avstand, gjør noe fint for dere selv på hjemmekontoret, gå en tur om dere kan, lag noe godt.

Jeg skriver 2000 ord om dagen på et nytt førsteutkast som jeg ikke aner om blir bra eller dårlig, men det viktigste er jo at det blir, og så får vi ta det derfra. Der er det sommer og ordet pandemi er ikke nevnt en gang på 30 sider. Mens jeg skriver det sitter jeg under dyna i lese- og skrivestolen i stua og utenfor er det smitterekord og kaldt. Da pappa spurte hvordan det blei til jul, svarte jeg at vi fikk se hvor mange vi fikk lov til å være. Sånn har det altså blitt.

Men det blir onlinequiz og videosamtaler, munnbindene mine har bilder av kaniner og blomster og jeg tenkte å se om jeg fant et med dinosaurer på, jeg kan gå tur og fange pokemons fortsatt og er foreløpig frisk, og selv om dansetreninga er fryst de neste tre ukene, så kan jeg løpe eller bare bevege meg rundt i leiligheten min, kanskje finne en yogavideo eller to til og med, hvorfor ikke – nå er det på tide å utvide horisonten inne i våre små leiligheter.

Jeg lever mest inni hodet mitt om dagen, i fiksjonen og jobbinga, og jeg prøver å tenke på de tinga som fortsatt funker. På loftet ligger julepynten min og snart skal jeg hente den ned, plugge i adventsstjerna som gir det varme, gule lyset på kjøkkenet mitt, begynne å høre på julemusikken og kjenne på klumpen i halsen over alt det rørende ved jula som alltid får meg til å grine. For selv om den sikkert blir annerledes i år, så er julefilmene de samme, og kanskje må jeg se dem aleine i år, men i så fall skal jeg se dem aleine med internettforbindelse med de jeg pleier å se dem med. Jeg gleder meg allerede å se Klaus på nytt, som jeg så for første gang i fjor, etter den verste runden med influensa på år og dag, da verden var en annen enn nå. Bli med, sier jeg bare.

Det skal forhåpentligvis gå. Og når det ikke går, så går det likevel – dagene bare går og går, enten du henger med eller ikke. Men vær så snill, heng med. Hold ut. Pass på deg selv. Og noen andre også, om du kan. Nå trenger vi det, alle sammen. Litt lys og varme og noe å se fram til.

Oktober kom med alt regnet den kunne helle over oss. Jeg traska rundt, først i Converse som viste seg å ha et hull i sålen (som jeg ikke fant, men jeg veit at det er der, for jeg ble våt på samme sted under foten hver gang), så i støvlettene som har holdt meg tørr gjennom Roskilde-gjørma tidligere, men som ikke tålte oktober-Oslos tunge regn, og så ble det slagstøvler og gnagsårplaster frem til jeg fikk kjøpt et par brukte, rosa Dr. Martens som foreløpig har bestått testen og holdt meg både varm og tørr. Det er viktig å være varm og tørr.

Jeg avslutta oktober med å feire bursdagen til en god venninne med litt for mange øl og litt for mange folk, enda vi var på et utested som passa på at smittevernsreglene ble overholdt. Men jeg tror det var siste kveld ute i verden på veldig lenge for min del. Vi rusla hjem i regnet med munnbindet klart til bussen kom, og søndagen ble tilbragt i sofaen med verdens skumleste serie (Cryptid på Viaplay – jeg ropte høyt en gang og klamra meg til J som lo og skremte meg resten av kvelden). Nå er det november og jeg skal skrive et dårlig førsteutkast på 50 000 ord i løpet av den neste måneden. Jeg er i rute foreløpig, og har skrivepermisjon ut året for å sikkert rive meg i håret og føle meg udugelig, og klappe meg sjøl på skuldra og føle meg udødelig om hverandre.

Jeg håper dere holder dere friske og at det ikke blir vanskelig å holde avstand fremover – selv om det er kjedelig og ensomt. Det kommer bedre tider igjen, det må vi tro på. Jeg savner København så jeg nesten griner og skulle egentlig dratt dit for å skrive også før jul, og hørt Thomas Dybdahl synge jula inn på Vega, bodd på Ibsen hotell i de mjuke dynene, rusla gatelangs under julelysa og spist brunsj i timesvis aleine på Bankeråt med en bok, drukket øl med gode venner i KBH og Malmö, kjøpt julegaver jeg tok med meg hjem igjen på toget. Men i stedet sitter jeg her i leiligheten min hvor jeg skal tilbringe mesteparten av tida ut året. Et tips for å bøte på savnet til Køben er serien 29, som nå har fire sesonger liggende ute på TV2 Sumo. Den anbefales uten forbehold, jeg tenker jeg ser den på nytt nå snart, mens jeg tenker på at det kommer en sommer igjen snart – og at København forhåpentligvis likner seg selv når vi kommer ut på den andre sida av dette.

Når jeg savner livet – og med livet, så mener jeg konserter. Sånt vi dreiv med da vi kunne være samla mange mennesker på ett sted. Når jeg savner det, som ofte er på kvelder der jeg kanskje ville vært på en, så går jeg til internett og ser på ting som minner meg om ting jeg har opplevd, og ting jeg forhåpentligvis skal få oppleve igjen. Her er noen favoritter jeg har finni.

Odesza. Odesza er et band jeg oppdaga av en remix for mange år sida. Jeg jogga til den, og på grunn av den, så droppa jeg Red hot på Roskilde for å heller se Odesza, og jeg håpa de skulle spille remixen sin. Det gjorde de. Med trompeter og alt! Dette er Odesza. Jeg har ikke vært på konsert med dem noe annet sted enn på Roskilde, men jeg håper jeg får sjansen. Jeg får sommerfugler i magen av denne konsertåpninga her f.eks.:

De har spilt på Coachella også. Der har jeg vært, det var varmt og støvete, nesten som Roskilde, bare i en ørken, i USA. Det var dårlig lyd på scenene, men dette droneshowet her tror jeg hadde gitt meg gåsehud i ørkenvinden uansett. Jeg elsker han som gjør triks med trommestikka!

Jeg leiter ofte etter den perfekte nyttårslåta. Ofte blir det Death cab med The new year, enten jeg er på fest eller hjemme,  så hører jeg på den. Men i år blir det nok denne videoen her. Forsøksvis riktig tima, på hjemmefest i sofaen med meg sjæl og kattene og en øl mens jeg lengter etter livet. Og en gang skal jeg også danse det nye året inn, kanskje på konsert – for en fantastisk ide:

Det var denne remixen jeg fant dem med. Via en algoritme. Det er sånn verden funker nå. Man finner noe, i mylderet, og så blir det der. Forhåpentligvis. Jeg skal ikke på konsert med det første, dessverre, men jeg skal sikkert sitte hjemme i sofaen min og lengte etter dem, finne nye klipp på nettet, i kriker og kroker, gamle minner og nye om hverandre.  Jeg blir glad av å se folka i mengden, av å se mennesker stå tett inntil hverandre, som vi pleide å gjøre en gang. Lyden av applaus, av jubel, av rop. Det kommer flere dager. Det håper jeg.

Hva ser du på når du savner livet?

Jeg tror jeg elska skolestart. Jeg husker det som at alt liksom begynte på nytt, og spesielt godt husker jeg ny skolesekk det året jeg fikk skinnransel (tror det var sjette klasse), nytt pennal (med innhold som barn, sånn posepennal jeg kunne skrive på med sprittusj og glitterpenn da jeg blei eldre), kanskje et lukteviskelær jeg aldri brukte, fordi det var så fint. Jeg husker spenningen da jeg var tilbake i skolegården, den samme skolegården vi møtte opp i hvert år, fra vi var sju til vi blei femten, kanskje en annen side av skolen bare, ny dør, ny gang å vente i til de åpna døra til klasserommet, men hele tida den samme skolen.

Jeg husker første dagen på Nissen, men ikke andre eller tredje klasse. Men den første dagen husker jeg, jeg var så nervøs, men også så spent. Dramalinja. Nå skulle alt begynne. Jeg kunne være hvem jeg ville, og jeg var ei jente i singlet med en svær bukse, altfor svær, faktisk, den var både for lang og for løs, subba i bakken. Jeg husker at en gjeng med gutter ropte noe etter meg, de gikk ikke i klassen min, heldigvis. De ropte: æsj, ass. Jeg følte meg ikke så fin lenger da.

Jeg husker Universitetet, det enorme universitetet, og at jeg hata det i to og et halvt år, før jeg plutselig hadde kontrollen på siste semester og endelig hadde knekt koden for hvordan man var student. Da var jeg nesten ferdig, men egentlig burde jeg kanskje heller begynt da, tatt en master, gått videre, men jeg var så ferdig.

August på Nissen var varm, det samme var den på Blindern, og i år var den også varm. Jeg begynte på jobb igjen etter ferien og sommerjobb, dro på Sørenga hver dag etter å ha vært innom kontoret, turte ikke hoppe fra den høyeste brygga, men dytta meg selv uti fra ved siden av stigen. Jeg har ikke nytt pennal i år, ikke ny sekk heller, og det føles ikke nytt det jeg gjør, det er gammelt alt sammen.

Det er fortsatt pandemi og jeg klemmer ingen andre enn han jeg bor med, men jeg går turer i Slottsparken med M og snakker om hvor slitsomt det er å være en kropp. Jeg skal drikke øl med R, men klarer det ikke, men vi setter oss ved Akerselva og ser på endene i stedet, og plutselig går et lite orkester forbi. De spiller ikke, men de bærer instrumentene sine og en fyr triller et helt trommesett stabla fra den største til den minste tromma, haugen er høyere enn ham. Jeg går på musikkquiz og er engstelig gjennom hele, men jeg klarer å svare på noen ting og så går jeg hjemover i regnet og overlevde denne gangen også.

Jeg prøver å huske hva jeg likte med høsten. Strømpebukser er en av tinga. Det er viktig med mjuke strømpebukser. Ullsokker er en annen ting. Bokhøsten en tredje. Lista over ting jeg vil lese vokser for hver bok som utkommer. Tida går videre også nå som trekkfuglene har flydd sørover og vi er igjen her hjemme, venter på kulda.

Jeg begynner på dansinga igjen og jogger hjemover etterpå i kveldssola, får gnagsår på kragebeinet av stroppene på den lille sekken jeg har skoa og vannflaska mi i, små, røde merker jeg ser i speilet når jeg dusjer etterpå. Det er slitsomt å være en kropp som jobber mot meg, men den jobber med meg også. Den danser og løper hjem, selv om endometriosevevet flyter utover innsiden min, klamrer seg til organene mine og blusser opp i smerter. Jeg kan ikke løpe fra det, det skjer enten jeg løper eller ligger stille. Jeg ligger på gulvet og har hendene på magen, ser for meg at det vokser der inne som små kvister, spisse torner som liksom hekter seg fast overalt i forgreininger. Det ser sikkert ikke sånn ut, men det er sånn jeg ser det for meg.

Boka mi utkommer i Danmark og jeg får en femmer i Berlingske, er på jobb på Tronsmo når den publiseres og ser det ikke før jeg står oppe på lunsjrommet og har smurt meg en skive med gulost, sjekker mobilen og ser meldingene fra agenturet og det danske forlaget, fulle av utropstegn og smilefjes og gratulasjoner. Jeg forstår det ikke helt, enda jeg leser anmeldelsen flere ganger. Jeg står der med gulostskiva og griner, og så sender jeg melding til mamma, pappa og J, og så spiser jeg opp lunsjen min og går ned igjen på jobb, bobler over og må si det til de jeg jobber med, og så går dagen videre. Jeg jobber i bokhandel i Oslo, og i Danmark har boka mi fått fem stjerner. Gulost, grining og en colabrus for å feire.

Jeg har ikke skrevet noe ordentlig enda og når folk spør meg om jeg skriver har jeg gått fra å si ja til å si nei. Ikke enda. Jeg jobber og leser og går tur med lydbok og pokemon og de dagene jeg har fri, så er jeg sliten. Jeg vet at man bare må gjøre det for å få det til. Man må skrive for å skrive. Jeg må skrive dårlig, for å skrive noe bra. Jeg veit ikke hva den neste boka mi skal handle om. Kanskje blir det en av de fem påbegynte tinga jeg har liggende som alle har stoppa midt i en setning et sted, der karakterene virrer rundt, henger i løse lufta uten at jeg har fått taket på dem. Noen av dem er yngre enn meg, noen er eldre, noen er langt unna, noen der jeg vokste opp. Alle er i hodet mitt og ikke på papiret – enda.

September er her og verden skal bli gul, men foreløpig er den bare gylden i høstsola som fortsatt varmer. I morra skal jeg stå opp klokka seks, dra tidlig på kontoret, så jeg kan dra tidlig hjem. Kanskje lage en middag fra bunnen av og ikke fra pose. Hver morra er en ny morra. Hver nye uke en slags ny sjanse, selv om alle dager egentlig er helt like. Helt like og fulle av muligheter, for meg og denne kroppen jeg bor i. For deg som leser dette.

I sommer har jeg forsøkt å lære meg Idas sommarvisa utenat. Det går sånn passe. Jeg har sunget den på en huske på Sørlandet, mens jeg har skifta sengetøy hjemme, mens jeg har rydda i hyllene på sommerjobben min, på vei til og fra kontoret.

Ida er en tjej som veit å sette pris på sommeren, og alt den inneholder. Min sommer har vært full av sommerjobb, sjukdom og moreller. To av tre ting er jeg veldig fornøyd med. Morellene er søte og modne og Coop har gitt meg rabatt på dem fordi jeg kjøper så mange. Litt ditt osv. Sommerjobben har vært helt fantastisk, jeg har jobba i bokhandel og fått alfabetisere og rydde og pakke ut og selge bøker til fine folk dag etter dag i tre uker. Folk som kjøper bøker er noen av mine favorittfolk, det må jeg bare få si.

Nå er det blitt august og den vanlige jobben min har begynt igjen, med hjemmekontor og snart litt vanlig kontor med en meters avstand for å kickstarte bokhøsten. Boka mi utkommer i Danmark 20. august og jeg gleder meg som en gærning. Jeg skal feire med flere moreller, Medina og Carlsberg så fort jeg er frisk nok til det. Ja, for denne kroppen er fortsatt ikke helt frisk, og kanskje blir den aldri helt frisk igjen, faktisk, kanskje må jeg snart innse at jeg er blitt en av de veldig mange kronisk sjuke som må begrense meg og hva kroppen min tåler og orker og kan. Det er vanskelig å plutselig begrense seg, samtidig som det vel ikke kan kalles så plutselig når det har vært sånn i mange år. Akkurat som at man føler seg som om man fortsatt er 17 eller 27 år gammel til tider selv om man hver eneste dag blir eldre, så tror jeg at kroppen min kan alt den en gang kunne – jeg krever ikke mye, men å være en vanlig tjej som kan drikke øl og være ute, og ikke hjemme under dyna med varmeflaske på magen hadde jo vært stas.

Men, la oss ikke dvele ved hvor ubrukelig kroppen er når den streiker, la oss øve oss på Idas sommarvisa sammen og ikke glemme at august også er en sommermåned, selv om jeg alltid forbinder den med høsten. Det er fordi trekkfuglene flyr over Øya og kveldene blir kalde, men i år er det ingen Øya og kanskje vil noen av kveldene være varmere enn jeg husker? Kanskje får jeg sitte ute i en av dem? Kanskje får jeg jobbe litt mer på sommerjobben min, og kanskje er den neste posen moreller jeg kjøper også helt perfekt i smak og konsistens? Det er mye å glede seg over i livet.

Hei, august – gi oss alt du har! Vi hungrer etter en varm seinsommer. Jeg tror jeg snakker for alle jeg kjenner nå, selv om det er en stund sida jeg har sett dem.

Det slår meg når jeg bruker enda en ferie på å være sjuk, at det kanskje bare er sånn det er. Altså, det er jo lite å gjøre med. I fjor var jeg sjuk i ferien. Året før var jeg sjuk i ferien. Sånn er livet mitt, sånn er kroppen min. Den er sjuk når jeg ikke har ferie også, det er ikke det – jeg må kanskje bare innse at jeg er mye sjuk. Ikke noe alvorlig, såvidt jeg vet, men nok til at jeg må tilbringe hele dager hjemme eller ikke orker å gjøre noe etter at jeg har vært på jobb. Kroppen gjør så mye rart, og den gjør seg så tydelig når den ikke fungerer som den skal.

Så dette skal egentlig handle om alle gangene den fungerer, for det er heldigvis også ofte.

Kroppen min kan løpe fire kilometer, det har den gjort over tre ganger denne sommeren. Jeg har løpt i Svartdalsparken, endelig, etter å ha hatt løpestopp under koronatida fordi jeg var redd for å puste på folk, og for at folk skulle puste på meg. I tillegg var det jo fullt av folk i skogen da jeg prøvde å løpe den gangen i mars, så jeg rømte inn igjen hjemme og blei der. Men nå i sommer har jeg løpt igjen. Kroppen min har båret meg gjennom skogen, beina mine har løpt fort og sakte, tatt pauser og brystet mitt har pusta, tungt og dypt, jeg har hosta uten å ha korona, men fordi jeg blir sliten når jeg løper. Det er derfor jeg gjør det.

Kroppen min kan bade, det har den gjort noen ganger i sommer, et par ganger på Sørenga, en gang i et tjern omringa av mygg og en gang på Sørlandet, da var det rein trass som gjorde at jeg fullførte, for det var jo både kaldt og glatt og jeg måtte seigpine kroppen min til å dykke under den salte sjøen, hele kroppen måtte under og det tok sin tid, innen huet mitt var omringa av saltvann hadde jeg rukket å nærmest miste følelsen i beina. Sånn kan det gå! Men det teller ikke med mindre hodet er under, sier dem. (Dem er meg.)

Kroppen min kan drikke øl og vinne quiz, det gjorde den på fredag, det var gøy!

Kroppen min kan se tre sesonger av DARK i sofaen med varmeflaske på magen, for selv når den er sjuk, så kan den heldigvis fortsatt det. DARK er fantastisk, forresten, det er det beste Netflix har laga. Perfekt til regntunge dager, og perfekt å diskutere teoriene over kveldsmaten eller en øl med den du ser det sammen med/noen du kjenner som også ser på det. Hvis de ikke ser på det, gi dem hjemmelekse til neste gang dere ses.

Kroppen min kan gå tur med lydbok eller podcast på øret og fange pokemons. Kroppen min kan ha på seg kjoler og skjørt og bukser. Kroppen min kan gå uten strømpebukser når det er varmt og pakke seg inn i gode, varme klær når det er kaldt. Kroppen min kan spise brunsj på Galgen og drikke kaffe lenger enn planlagt, kroppen min kan strekke seg og sove lenge om morgenen, kroppen min kan lese ut bøker, spille kort, bake rundstykker og ikke klare å bake rundstykker, kroppen min kan reise langt med bussen og være hjemme hele dagen, kroppen min kan lukte regnet som faller og lengte etter at gradestokken igjen skal krype over 25 grader.

Kroppen min kan stikke innom det sommertomme kontoret og jobbe litt og drikke en ekstra iskaffe den dagen bare fordi det er godt. Kroppen min kan bære meg gjennom verden.

Sommerferiene mine har, så lenge jeg kan huske, vært prega av tørrhoste og cosylan, urinveisinfeksjoner og eksem, penicillin og hydrokortison, endometriosesmerter, Rikshospitalets hudleger, legesekretæren hos fastlegen min som tar imot urinprøve etter urinprøve, en evig lengten etter en fredelig og eviglang ferie som skulle være full av lange sommernetter og en ung, frisk kropp, men som i stedet preges av relativt harmløse infeksjoner som allikevel setter en stopper for planene jeg opprinnelig hadde. Men jeg lever enda, selv om jeg hele tida er sjuk. Det kunne vært verre! Hver gang jeg må gå hjem fordi kroppen min streiker, så går et mantra igjen og igjen og igjen gjennom hodet mitt: Lykken er når smerten opphører. Jeg vet ikke når det er, men jeg vet at det finnes et sted, og når jeg er der, så glemmer jeg ofte å tenke over hvor heldig jeg er som er frisk når jeg er frisk. Jeg tar det for gitt. Så, kjære kropp, jeg veit jo at du kan – og jeg gleder meg til neste gang. Da skal jeg prøve å huske hvor flink du er når jeg er frisk, ikke bare hvor vondt du gjør når jeg ikke er det.

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen. Jeg savner det. Hver dag savner jeg det. Lyden av mennesker som er sammen, som klapper for andre mennesker. Mengden av mennesker på samme sted, en samling av folk som hører på musikk og griner, ler og drikker sammen. På et jorde, i Danmark, i Norge, i verden. Jeg savner festival, som er det jeg har fylt somrene mine med siden jeg var gammel nok til å velge selv.

Her er noen minner fra Roskilde 2004 – 2017:

M83 i 2012 da jeg begynte å grine da det kom en ordentlig saksofon på scena for soloen.

M83 i 2015 da jeg var så klar for å gå og legge meg, jeg hadde hodepine og jeg hadde spist en dårlig vårrull, som var kald, fordi det var sommerruller og jeg trodde de skulle være varme og jeg var for edru og alle rundt meg var for fulle og jeg vurderte å rømme, men så begynte de, og jeg reiste meg fra tribuna og sa: vi går fram, og vi gikk fram og da J og T skulle gå i baren sa jeg: kjøp en øl til meg og de kjøpte en øl til meg og en shot til hver, i reagensrør, og Orange har aldri vært vakrere enn da M83 spilte midt på natta og jeg så hvor alle lysa skulle – ut til oss.

Tina Dickow i 2008, da jeg var forelska i en 18-åring

L.O.C. i 2008 da jeg hørte at han sampla Veto, som vi hadde sett tidligere og løp bort på Orange for å se denne hip-hopperen rive ned roskilde enehånd mens jeg sto der og tenkte: wow, for en fyr, og Krummis sa: herregud, dette er harry, og vi lo sammen og jeg blei fan og hun ikke.

Arcade Fire i regnet i 2007 og Arcade Fire i sola i 2017 etter det verste regnet sida 2007. Jeg husker at jeg løp på do midt i konserten og det var gjørme overalt etter at det jo hadde regna i to dager selv om det nå var sol, og jeg holdt nettet mitt mellom tenna mens jeg tissa og løp tilbake for å ikke gå glipp av alt. Rett før konserten begynte, klarna himmelen opp og det gikk fra overskya til sol, og da de første strålene traff oss menneskene på festivalen så lød det applaus – for sola. Da begynte jeg å grine. Så gikk jeg på Arcade Fire.

Temper Trap som skulle kræsje med Prince, men som ikke kræsja, fordi Prince var forsinka og vi blei igjen på Temper Trap helt til de spilte «Sweet disposition» og fikk gratis øl da de stengte baren utenfor Odeon. Det siste året Odeon skulle finnes, uten at vi visste det.

Thomas Dybdahl som la seg ned på scena og tok en røyk i 2004, det første året mitt på roskilde, da jeg dro fordi Thomas skulle spille og fordi jeg var forelska i en fyr som også skulle dit.

Foo Fighters i 2017 som fikk alle til å veive henda i været.

Foo Fighters i 2008 som spilte midt på dagen og jeg løp og tissa, stående i et urinal for å ikke måtte stå en evighet i kø fordi de når som helst kunne komme til å spille «Best of you» (det gjorde de, men jeg var tilbake igjen)

L.O.C. aleine i 2011 på Orange der jeg hadde med meg nok jägermeister til alle låtene jeg ønska meg.

Karpe i 2013 på Arena som var helt fantastiske og som fikk et danskt ektepar i 40-50-åra til å spørre: «hvem er de her? de er megagode,» til meg og J som sto bak dem, og de som solgte øl fra kinobrett i crowden så vi aldri gikk tomme og hele tida kunne skåle til Karpe.

Robyn aleine i 2008 da ingen andre ville bli med, og jeg dro aleine på klubbscena og elska hvert sekund.

Å grine til Sigur Ros i 2006 på Arena til den vakreste konserten jeg har vært på i mitt liv. De begynte med «Ny batteri».

Veto i 2008 på Arena og jeg så etter ham i mengden, kanskje var han der, kanskje ikke. Det var han som ga meg dem.

Bon Iver i 2012 der jeg kyssa en danske som het Caspar uten at jeg egentlig husker det.

Mew i bakgrunnen etterpå fra Orange da alt gikk i tusen knas.

Yelle i 2011 etter regnet, de hadde meldt storm og det var oversvømmelse i København, men på Roskilde var det bare litt oversvømmelse, og Tobi bar oss over vanndammene fordi han hadde slagstøvler og vi hadde Converse.

Gorillaz når vi satt i campen og drakk iskald øl (kjøpt uten kø!) og aldri dro tilbake etter å ha skullet skifte til varmere klær. vi møtte Morten Mus, som sa han hadde fått armbåndet klippa og derfor ikke kunne gå inn på festivalen, men kanskje var han bare en som hadde sneket seg inn. Men han fikk feste med oss mens Gorillaz spilte.

Alle kaffekoppene.

Nas midt på natta i regnet.

RCHP i 2007 da jeg hoppa ut av slagstøvlene mine da de spilte «Parallell universe».

Å lese «Beatles» i en hengekøye.

Å høre en camp spille «Why does it always rain on me» da jeg traska hjemover fra Jay-Z i regnværet i 2008, og kom fram til campen vår der vi var klare for den siste festen og 18-åringen tørka bort ei dråpe vann fra leggen min med fingeren sin, bare sånn.

Pasta med pesto.

Kings of Leon på Orange og å finne de andre ved skiltet der vi alltid fant hverandre dersom vi blei borte.

Drinker på taket.

Å få hjelp av en danske til å bære tre øl fordi jeg aldri har lært meg trikset.

Tørt gress under teltene som fjernes.

Å grine den første dagen fordi det alltid føles håpløst når jeg har ankommet og jeg er sliten og trøtt og for varm eller for kald og jeg angrer, et lite sekund eller minutt eller noen ganger en hel time, og så står jeg i kø for å kjøpe teltstenger fordi jeg ikke klarer å finne mine og en danske kommer gående med et brett med øl og hiver en til meg, smiler og sier: god festival, og jeg tørker tårene og åpner ølen og husker: åja, det er derfor jeg er her. Dette. Festivalfølelsen. Folka. Musikken.

Han fyren med megafon i nabocampen i 2007 som sang «American pie», falskt, hver natt/morgen til noen stjal megafonen hans. Takk og lov.

Irish coffee i regnet.

De som stjal boomblasteren vår i 2008, med Modest Mouse-skiva i, så vi hørte Modest Mouse bevege seg bortover med tyven og alle trodde det var noen i campen vår som bare skulle på fest, men hele campen hadde jo lagt seg.

Iskald øl i sola.

Å hoppe i badesøen.

Glovarm øl om morgenen.

Da han droppa Pixies (!) for å være med meg på Avril Lavigne (!). Det er kjærlighet. Eller dumskap. Eller begge deler, som det ofte er.

Egg og bacon.

Å fryse i teltet.

Å glede seg til å endelig se Suspekt på Roskilde, som jeg ikke har sett før – fordi jeg ikke har vært fan (men det er jeg jo) og fordi jeg ikke var der i 2015 fordi livet. De skulle spille i år. De kommer igjen en gang. Håper jeg.

Å svette i teltet om morgenen.

Dopapir på doene.

Alle campfestene. Alle soloppgangene. Å gå ut i Mad max (campområdet på East) etter den siste konserten og finne en fest og enda en og en til, og å stå på toppen av en haug og telle ned til soloppgangen, som vi nesten ikke så, fordi det var overskya, men vi ropte og skålte og så gikk vi og la oss.

Roskilde antikvariat og øl i bakgården.

Å droppe RHCP for  å gå på Odesza med trompetene og remixen. Jeg kan ikke skjønne at jeg gjorde det, men jeg angrer ikke, jeg grein og jeg hoppa og jeg husker at himmelen var lys, men mørk, dere veit sånn sommerhimmelen blir til natt, og det var trompeter på scena og jeg grein og hadde frysninger selv om jeg ikke frøys. jeg var varm og trygg og glad. så glad.

Lemaitre i 2014 og et dj-sett jeg fortsatt ikke husker hvem var, men som kjørte et swedish house mafia-omkved som fikk meg til å danse, og BC kom med øl i en plastpose som vi delte mellom oss i mengden og det var trangt og alle var glade og tette og inntil hverandre.

Bastille i 2014 som fikk meg til å grine og hoppe og danse og da fyrverkeriet til Rolling Stones kjørte opp bak Orange før Bastille var ferdige, så var det for dem, for oss.

Radiohead i 2008. Og da Gnarls Barkley covra «Reckoner» dagen etterpå og vi sto i dokø bak noen australiere og ropte: Radiohead! og løp mot Orange så fort vi kunne.

Den første gangen jeg skulle dit var jeg så redd, jeg trodde noen skulle kaste opp i teltet mitt eller på meg, jeg trodde vi skulle bli klemt foran scena, miste hverandre, jeg var redd for menneskene og gjørma. Jeg har vært redd mange ganger på Roskilde, men det har alltid gått bra. Vi passer på hinanden, vi redder hverandre, vi holder rundt hverandre, vi klemmer hverandre, vi drar hverandre gjennom folkemengden, vi kjøper mat og drikke til hverandre, vi gir hverandre pledd når vi fryser og smører solkrem når det er for varmt, vi henter vann og deler med alle rundt oss og noen ganger kaster vi vannglassa (og ølglassa) i været så alle får en skvett.

I år blir det ikke Roskilde, men jeg kommer til å lese utdrag fra boka mi Roskilde på Facebook live for de som vil se. Du kan bli med her. Det handler om Roskilde i 2008, og åra før, om å være en vennegjeng, om å være hjerteknust, om å møte noen nye mennesker, om å være på konsert, og ligge i gresset og se på vindmølla, om å være menneske sammen med hundretusenvis av andre på et jorde i Danmark. Bli med på festival med meg.

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen i virkeligheten, men hvis du savner applaus, hvis du savner å gå på konsert, hvis du savner å være en i mengden, så tror jeg den boka vil gi deg litt av det du savner. Det gjør den for meg. Det var min første bok – av forhåpentligvis mange. Og den er til alle dere.

I dag, på vei til kontoret, kom det en ungdomsgjeng mot meg på fortauet ved Stortorvet. De gikk fem i bredden, tett inntil hverandre og fylte hele fortauet. Jeg stoppa opp og de fortsatte mot meg, lo av noe en av dem sa, de var glade og sikkert ferdige på skolen eller kanskje de skulka. De gjorde ikke mine til å flytte seg, og jeg snudde meg vekk, men jeg skulle jo den veien de kom, og så, da de var kommet under to meter fra meg, så gjorde jeg det eneste jeg klarte å tenke var riktig: jeg løftet armene mine og liksom koppet de over hodet mitt og krøket meg sammen mens de passerte meg. Jeg blei stående sånn, flau og redd, mens 37-bussen stoppa der jeg sto og så reiste jeg meg igjen og trippa så fort jeg kunne vekk derfra og opp til Kaffebrenneriet der jeg venta til hun som allerede var der inne gikk ut, og så gikk jeg inn. Det står at de kan ha fire eller fem kunder der inne, men jeg vil være på den sikre sida. Vi hadde jobbmøte i dag på St. Hanshaugen, satt ute til det begynte å regne, og da det ble foreslått å gå et sted, så feiga jeg ut, sa som sant var at jeg ikke har vært ute siden mars, at det helt sikkert er trygt, men jeg har altså ikke vært på et sted på ordentlig og jeg vet ikke om jeg tør det helt enda. Dansestudioet mitt åpna igjen denne uka og jeg fortsatt med treninga hjemme over stream. Da jeg sto sammenkrøka mens en ubekymra gjeng gikk forbi meg som om de aldri hadde hørt at man må holde en meters avstand til andre mennesker, så lurte jeg på om det kanskje ikke er helt sunt å være i den andre enden heller – her jeg er. Det er ikke det at jeg er så redd for å bli syk. Det er det at jeg oppfører meg som om jeg er en evig smittebombe, at jeg kan drepe deg og deg og deg fordi dere ikke holder dere unna meg. Jeg tar ikke på ting på butikken med mindre jeg skal ha det selv. Jeg har tatt på potetgull, brus, dip, rømme, vaniljekrem og andre ingredienser til pavlova som jeg skal prøve å bake i morgen. Her hjemme. Jeg går på quiz om kveldene, chatter med laget mitt og noen ganger har vi debrief på video med en øl etterpå. Jeg er ikke ensom, men det at jeg nesten ikke har hatt angst siden 12. mars er nok ikke et sunnhetstegn – det er vel heller et bevis på at jeg har blitt Elling og må skjerpe meg. Komme meg litt ut. Jeg får eksem av all håndvaskinga og antibacen og når jeg går ei lang runde rundt deg på fortauet fordi du ikke er redd, så er det altså ikke fordi jeg er redd for deg – det er fordi jeg ikke vil deg noe vondt.

Andre ting jeg har gjort i det siste annet enn å bedrive social distancing på et nivå ingen andre jeg kjenner bedriver: lest Tegnehannes bok Ikke tenk på meg som fikk meg til å le masse, og som har karakterisert sveisen min som noe bare tanter på Jæren har. Jeg har jo visst siden 2012, året etter at jeg barberte den ene halvdelen av huet, at det er en slags hockeysveis av vår tid jeg har pådratt meg, men jeg føler meg sånn hjemme i den. Noen ganger kan jeg bli lei meg av å tenke på at folk ler av meg, men så synes jeg liksom jeg ser passe rar og kul ut i speilet, så jeg fortsetter med det. Da jeg gikk til frisøren sommeren 2011 og sa: barber bort dette, så kalte jeg sveisen 2010s største løgn. Du veit: du hadde vært skikkelig kul om du barberte deg på den ene sida av huet. Den løgnen. Ingen er kule sånn. Men du er kul sånn! sa folk til meg da jeg hadde barbert huet. Det går bra, jeg trenger ikke at noen synes jeg er kul. Jeg husker at jeg kjøpte meg en for stor jakke og dro på byen i den og med sveisen min og det var deilig å ikke være midt på treet lenger. Jeg gikk fra å være en man liksom bare registrerte at var der, til å enten bli en folk lo av fordi jeg hadde hockeysveis a la 2010-tallet og for stor vaktmesterjakke eller hun som du bare måtte gå bort til i køen og si: hei, jeg liker deg og så bli med meg hjem. En ener eller en tier. Nei eller ja. Når J ser bilder av meg uten den sveisen, da jeg hadde midtskill sier han alltid at jeg ser så rar ut. Jeg husker frisøren min sa at jeg måtte slutte med midtskill i 2010 og så klipte hun en rar oppklippa frisyre som gjorde at jeg gråt på bakrommet på jobb da jeg kom fra frisøren. Det var den siste gangen jeg klipte meg før jeg barberte vekk nesten halvparten av håret. Da jeg barberte det bort, så smilte jeg til speilbildet mitt mens frisøren min så litt usikker ut mens hun sto med håret mitt i hånda si. Perfekt, sa jeg, og sånn har det vært siden. Jeg liker det godt. Kanskje jeg innerst inne er en tante fra Jæren? Det får jeg leve med. Det finnes verre ting.

For mange år siden bodde jeg på Skullerud i min første leilighet. Mamma kjøpte den og jeg bodde i den. Vi flytta med russebilen. Jeg hadde gått ut av videregående og t-banen gikk helt fra meg til Blindern. Jeg bodde med Peter, Malin og så Frøydis. Jeg bodde der om sommeren og om vinteren. Noen ganger fikk jeg brev, og et av brevene jeg fikk inneholdt en cd, en brent utgave av Tina Dickows skive Notes. Han som sendte meg den bodde i Danmark og vi var kjærester en gang, men ikke mer og jeg var så lei meg for det, jeg var så bunnløst trist for det og så mange år av livet mitt gikk med på å lure på hva som gikk galt og om jeg kunne gjort noe annerledes. Det kunne man sikkert, men det skulle jo ikke være oss. Mange år seinere husker jeg nesten bare de gode tinga, og selv de verste tinga har fått et slags lys i seg, for de førte til noe godt med tida. Tina Dickow er noe av det fineste jeg har fått i livet mitt og jeg fikk det av ham.

Tina Dickow, eller Dico som hun bytta navn til når hun skulle gå internasjonalt, er en dansk låtskriver og artist som har fått være soundtracket til så mange år av livet mitt, og nå har hun sluppet en konsert på youtube til alle oss som sitter hjemme og ikke kan gå på konsert.

For noen år sida dro jeg til København for å se Tina spille på en festival i en park, hun skulle spille hele Count to ten-albumet sitt, fordi det var 10 år sida det utkom. Jeg husker at jeg var så redd, det var rett etter terroren på flere konserter og jeg var redd for mennesker, for folkemengder. Jeg så etter utgangene, etter rømningsveiene. Jeg sto bakerst og så sto jeg lenger og lenger fram. Jeg gråt først fordi jeg var redd, og så gråt jeg fordi det var fint, og fordi jeg klarte å slappe av, la musikken som jeg hadde hørt på i 10 år omfavne meg. A var med meg og passa på meg, og vi kjøpte øl og sto i sola med alle menneskene. Jeg husker de var eldre enn oss, at de skålte mot Tina og sola, at de sang, høyt, at de smilte til meg da jeg løfta glasset mitt mot Tina og sola jeg også.

Låta Room with a view har vært med meg i skrivinga mi siden jeg begynte med den. Det er noen setninger som fester seg, noen gitarriff som jeg prøver å flette inn i orda mine. Hun synger om å sitte ved vinduet sitt og se ut, så enkelt og vanlig, jeg ser det for meg og jeg har sittet ved mange vinduer og hørt på den selv. Jeg hørte på den i Thailand i 2013 da alt jeg så ut fra vinduet var et parkeringshus, men de ukene i Thailand er noen av de mest innholdsrike jeg har opplevd og jeg var fylt til randen av opplevelser og følelser, fargerike fisker og hjerteslag, kyss i mørket og strobelysa og mørke hotellrom. Jeg har sittet på adresser i København og hørt på henne, med hjertesorg og nyforelska sommerfugler i magen. Jeg har tenkt på han som sendte meg skiva hennes en gang for hundre år sida og han jeg bor med nå, og alle som har vært her i mellomtida. Hun synger thank god for this beautiful view, view, view, view – og så liker jeg å tenke at det siste ordet er you. Thank god for this beautiful you.

Den første boka jeg skreiv, som ikke har utkommet, het Kamikaze og den handla om et par som prøvde å være sammen og ikke klarte det. De blei sammen og gikk fra hverandre, eller de var ikke sammen, men prøvde å få det til. Tittelen kom fra en låt av Tina Dickow som heter Break of day hvor hun synger kamikaze-romance et sted i låta. Den handler om å krangle og legge seg og ikke få sove inntil hverandre. Kanskje jeg en dag skriver den boka på nytt, kanskje ikke. Men det ville aldri blitt noen andre bøker uten den. To av sidene handla om Roskilde, og det blei det som blei boka i stedet.

Jeg så Tina Dickow på Roskilde i 2008, jeg tror det var 2008. Hun sang i sola på Orange og Krummis sa etterpå at det var en av de fineste konsertene av noen hun aldri hadde hørt før.

En gang var jeg på fest i Trondheim og på toget på vei hjem etter for lite søvn kom låta Craftmanship & poetry på shuffle på mp3-spilleren min og jeg satte den på repeat mens utsikten suste forbi utenfor vinduene og jeg tenkte på han som hadde kyssa meg kvelden før. Låta handler om en kvinne som er langt fra lykkelig i ekteskapet sitt, og Tina forteller i konsertvideoen at hun skreiv den da hun var singel, men at en anmelder mente at her ble hun veldig selvbiografisk og skreiv om å være fanga i et kjedelig ekteskap. Jaja. Stop spilling red wine on the carpet, you know the stains don’t come off anymore, synger hun – det minner meg alltid om American beauty og scenen der Kevin Spacey roper: It’s just a couch! Jeg hørte på den igjen og igjen og igjen, oppdaga sangen for første gang, selv om jeg hadde hørt den hundre ganger før, men aldri på toget etter å ha blitt dytta opp mot et skap på hjemmefest og jeg var singel og allmektig og Tina Dickow sang no craftmanship or poetry can keep a young girl happy forever og jeg var ung og jeg skulle kysse han fyren flere ganger, men vi skulle aldri bli kjærester.

Hun har filmmusikken til Oldboys, som er en dansk film jeg elsker og har sett mange ganger. Ikke på grunn av Tina, men jeg forbinder den allikevel med henne. Det er en film om vennskap og ensomhet, om å bli eldre og om å gjøre det rette. Om alle menneskene der ute.

Låtene til Tina Dickow handler om å være sammen og å være singel, om å være aleine og om menneskene man møter. Jeg har hørt på henne nesten halve livet og jeg skal høre på henne resten av det.

Det er kanskje lenge til vi kan stå på konsert sammen og skåle mot Tina og sola, men når du leser dette, så kan du trykke på play og se konserten hennes. Og kanskje etterpå kan du høre på Notes, og Count to ten, og alle de andre skivene hennes. Og tenke på noen du en gang kjente. Eller han som ligger og sover mens du er våken.