Strekhjerte

Jeg begynte på dansekurs igjen denne uka. Jeg går mitt sjette semester på commercial nybegynner. Jeg kommer aldri til å bli noe annet enn nybegynner, og det er jeg egentlig komfortabel med, selv om det er litt flaut at lærerne kjenner meg igjen. Kanskje det ikke egentlig er flaut, kanskje det bare er hyggelig, men jeg går liksom dit i et slags ønske om å være usynlig og bare stå bakerst og øve og danse i min egen verden og glemme at folk kan se meg og den rare kroppen min. Uansett, nå har jeg bytta dag og dermed lærer, fordi livet endrer seg og plutselig er ikke onsdag en bra trenedag lenger, så da prøver jeg noe nytt. Samme kurs, ny dag og lærer. Jeg går dit i sola, gjennom hundeparken og over skulpturparken, jeg elsker å gå til dansetreninga.

Jeg kommer tidsnok til å finne meg en plass i rommet før det begynner, jeg velger meg krysset innerst i det borterste hjørnet og tenker: her ser ingen meg. Så tar jeg et skritt bort fra krysset for å legge fra meg tinga mine og sette vannflaska tilgjengelig på gulvet. Salen fylles opp og det stiller seg flere ved siden av meg i hjørnet, uten å tenke over at vi skal holde en meter avstand og så skjønner jeg idet jeg snur meg tilbake mot speilet og krysset mitt at noen andre også har et ønske om å stå innerst og borterst, så hun har stilt seg på krysset 40 cm fra meg, som jeg trodde var mitt. Det sto jo ikke navnet mitt på det og jeg hadde ikke satt foten på det og liksom lent meg inn mot veggen for å sette fra meg tinga mine, jeg hadde gått bort fra det og da var det jo fritt vilt, selv jeg skjønner det, men jeg ville liksom ikke gi det helt fra meg heller for de eneste ledige kryssa nå var midt på gulvet – foran!!!

«Hei og velkommen,» sa læreren og snakka litt om kurset og hva vi skulle lære og hjertet mitt banka seg opp fra brystet og gjennom halsen og så peip jeg til min kryss-kompis: «Skal du stå der?»

«Å, du sto kanskje her…?» sa hun forsiktig og jeg rista flaut på hodet, for jeg sto jo ikke der, jeg hadde ikke foten min på krysset, jeg hadde foten min et skritt unna og siden jeg holder en meter til folk, så tror jeg fortsatt feilaktig at folk holder en meter avstand til andre også og at krysset derfor var trygt, men kryss er faktisk fritt vilt, vi lever i et fritt land og hun sto faktisk på krysset da timen begynte, jeg sto midt på gulvet som en annen idiot, så jeg kremta og sa: «Neida, det går bra, jeg kan stå her, jeg er jo voksen.»

Man blir ikke mer voksen av å si at man er voksen. Men jeg ER voksen. Jeg er 35 år gammel og tåler å se dum ut! Jeg ser ut som jeg gjør. Så jeg stilte meg foran og svetta alt før oppvarminga, fordi jeg hadde gjennomlevd et ekstremt indre drama med «det var mitt kryss! – Men Linn, du eier ikke kryss – Men det var mitt kryss – Du skjønner selv at det ikke var ditt kryss, du får komme tidligere neste gang og sette deg ned på krysset da, veit du, så ingen andre stjeler det om det er så viktig for deg.» og så satte vi i gang med å varme opp med isolasjoner og det lærerne kaller grooves og beats. Jeg kan ikke groove, ok, jeg er stiv som en pinne, men jeg liker å danse allikevel, og når jeg står bakerst, så trenger jeg ikke å se meg selv i speilet, da kan jeg se på de foran meg og treneren, men her jeg sto nå, foran, så måtte jeg se på dette opplegget jeg kommer med: stiv kvinne, 35, bøyer kroppen i keitete posisjoner til musikk. Det var ikke så morsomt å danse når jeg måtte se på det selv. Men jeg ga meg ikke, jeg lukka øya og bevegde kroppen. Jeg betaler for dette! Dette er min time!

Læreren snakka litt før vi begynte på koreografien, da sa han blant annet at «alle sanger har en rytme og det er den vi må danse etter». Ja, så det er så nybegynner dette kurset, jeg tuller ikke.

Så begynte vi å danse, og koreografien er jo enklere enn på jazzballett-kurs for 8-åringer (jeg vet det, for jeg var på jazzballett-kurs da jeg var 8, ok!), men hjernen min er ikke like kvikk som da jeg var 8 og lærte meg Klippe, klippe, sy og sy, vips så er du fin og ny-dansen hos Inger Johanne Vesjes ballettskole, hjernen min er 35 år gammal og opptatt av at jeg ikke er Justin Bieber (eller like flink til å danse som ham), men det trenger ikke hindre meg fra å gjøre mitt beste innafor de rammene jeg har. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å danse riktig, og jeg klarte tilslutt å sette de repeterende trinna i riktig rekkefølge, men jeg GJØR dem jo ikke som de skal gjøres. Men jeg gjør dem på min måte. Mens jeg dansa, igjen og igjen, og prøvde å ikke se på meg sjæl og heller ikke tenke at noen kunne se meg, så skamma jeg meg over hvor dårlig jeg var, men jeg tenkte at dette er min trening, noen går på zumba eller styrketrening eller spinning, jeg går frivillig inn i en sal for å lære en dans og gjør den igjen og igjen – fem, seks, sju, ÅTT – og det at jeg ikke får det helt til og dermed skammer meg, gjør at jeg rødmer, og det at jeg rødmer gjør at jeg blir varmere, og det at jeg blir varmere gjør at jeg svetter mer – så da blir det bedre trening. Innbiller jeg meg.

Da vi var ferdige løp jeg så fort jeg kunne ut derfra og så begynte jeg på joggeturen hjem, fordi jeg tenkte å slå to treningsøkter i en tirsdagssmekk, men jeg var så støl i låra etter å ha bøyd knærne så godt jeg kunne i alle dansetrinna at jeg måtte gi meg, skjelvende, etter 1 skarve kilometer.

Øvelse kommer ikke til å gjøre meg til mester, men øvelse kommer til å gjøre meg mindre flau – tror jeg. Så jeg øver på den dumme dansen hjemme, selv om jeg fortsatt er støl i låra.

Neste gang skal jeg karre til meg krysset bakerst. Jeg er kanskje voksen, men jeg forbeholder meg retten til å stå bakerst og ikke synes hvis det er det som er best for min trening. Jeg skal ikke vise dette fram til noen uansett, jeg skal bare danse for meg sjæl. Og lære meg moonwalk. For en gangs skyld skal jeg lære meg moonwalk. Det har vært drømmen min sida jeg var 6 år, så nå må det skje. Dere leste det her først!

Internett minner meg om gamle dager, telefonen min viser meg bilder fra denne dagen for tre år siden, fem år siden, femten år siden. Dette bildet er tatt ut fra 70-bussen, i regnet, av en bensinstasjon en sein kveld jeg var på vei hjem fra noe – jeg husker ikke hva, men jeg husker fortsatt bildet. Jeg husker at jeg tok den bussen hjem, til leiligheten der jeg bodde og var ulykkelig da jeg nettopp hadde flytta hjemmefra. Jeg lå på gulvet og grua meg til eksamen, jeg lå på gulvet og grua meg til å gå på jobb fordi jeg burde lest i stedet, jeg lå på gulvet og hadde hjertesorg og jeg tok bilder av regndråpene på vinduet i svart/hvitt-funksjonen på digitalkameraet mitt.

Jeg tar ikke så mye bilder, og i hvert fall ikke med digitalkameraer. Jeg burde gjøre det, for jeg blir glad av disse minnene, av bilder fra gamle dager, for det er gamle dager nå. Plutselig er det fem år sida eller ti år sida eller enda lenger sida, og du er ikke lenger den du en gang var. Jeg prøver å huske hvem jeg var da jeg lå på gulvet og var så redd og stressa, enda jeg ikke engang hadde hatt mitt første angstanfall – det skulle komme seinere, mye seinere. Jeg var hjerteknust og ensom, jeg bodde i en mørk leilighet på Skullerud og prøvde å få til å være voksen.

August er snart over, og jeg ligger ikke på gulvet, men jeg har ligget i gresset. Jeg har ikke tatt bilder av så mye, men jeg har vært på konsert med hu dama jeg nesten garantert hørte på da jeg tok det bildet av en tåkete bensinstasjon i 2005: Ane Brun. Jeg var nemlig på festival igjen, og så Orions Belte, som var dritfint, og ISAH, som begynte med et smell og som kjørte pyro fra første låt og fyrverkeri på tredje låta og som fikk meg til å kjenne at jeg kunne betalt for billetten min en gang til om jeg fikk lov til å reise meg og danse, men jeg blei sittende, for vi måtte sitte på plassen vår – og så spilte Ane Brun og himmelen mørkna sakte over oss, fuglene fløy og Ane Brun sang og dansa sakte mens jeg satt ytterst på benken og så på henne.

Det føltes nesten som at verden var normal igjen, selv om vi måtte sitte stille og ikke kunne stå samla, tett i tett foran scena. Nå som smittetalla stiger igjen, så er jeg redd verden aldri blir normal igjen, men jeg får andre dose av vaksina på fredag og kanskje skal jeg på flere konserter denne høsten, og kanskje skal jeg til og med stå inntil noen igjen en gang. I 2005 lå jeg på gulvet og tenkte at jeg aldri kom til å elske noen igjen, eller i hvert fall at ingen kom til å elske meg. Da visste jeg ikke hva pandemi var for noe. Ikke endometriose heller. Jeg jogga ikke, jeg drakk ikke, ikke hadde jeg skrivi noen bøker. Det var ikke bare elendighet som venta, selv om det var nok av det også.

Jeg er totalt innstilt på høsten nå, men gradestokken kryper godt over 20-tallet midt på dagen allikevel og jeg prøver å skvise så mye sommer jeg kan ut av disse siste dagene. I dag betydde det å dra på loppemarked på Bolteløkka og i Etterstad kolonihage, jeg spiste en vaffel i gresset før jeg gikk tur rundt og så på de små hyttene, jeg fikk lyst til å grine av hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne bo der jeg også. Skrivehus-drømmen ble konkretisert av ei lita, turkis hytte med hengekøye og epletrær i hagen. Kanskje jeg får det til, og internett starter dagen min om 16 år med et minne fra i dag da jeg lå i gresset etter å ha vært på loppemarked og en av nabolagets katter kom bort og la seg på pleddet mitt sammen med meg, og J tok bilde av oss fra vinduet mens jeg leste Maria Gripe, som jeg leste den sommeren jeg var 12 også, og ikke visste verken at jeg skulle ligge på gulvet i 2005 eller på gresset i 2021.

One of the most reliable signs that you need a holiday is the conviction that you cannot spare the time to take one.
– Bryan Magee

Jeg har jobba. I hele sommer har jeg jobba. Det er ikke sant, jeg hadde to uker ferie i slutten av juni. Jeg var på konsert, jeg bada, jeg fikk vaksine, jeg drakk øl og var på quiz, men så – så var jeg på jobb. Jeg har to deltidsjobber (og egentlig skriver jeg i tillegg, men i år har jeg ikke skrevet i tillegg, jeg har skrevet mindre og mindre, gitt mer og mer opp, og nå sier jeg bare at jeg ikke skriver – jeg jobber). Jeg har jobba bort sommerferien, og nå er ferien over og jeg er tilbake på jobb på ordentlig, sammen med alle andre.

Jeg visste at jeg skulle jobbe i hele sommer, så jeg forberedte meg, jeg skulle bade på vei til eller fra jobb, jeg skulle møte folk rett etter jobb og gå hjem tidlig, jeg skulle lese bøker i ledige øyeblikk. Jeg bada ikke så mye på vei til eller fra, men en dag, en lummer dag rett før regnet skulle komme, så gikk jeg i raskt tempo mot Tjuvholmen i lunsjpausen og lå uti vannet i fem minutter og fløt før jeg raskt gikk opp igjen, skifta tilbake til klærne jeg kom i og gikk, i raskt tempo, tilbake til bokhandelen. Vannet på Tjuvholmen var glassklart og perfekt temperert, jeg var våt i håret og perfekt temperert fram til ca. 200 meter fra bokhandelen igjen, da den første svetteperla fant veien fram i panna mi. Men i ca. en halvtimes tid der var alt perfekt, selv om jeg var travel fordi jeg tok litt lenger pause enn jeg egentlig har. Men ofte tar jeg kortere pause enn jeg egentlig har, så en litt lang en, plutselig, en rolig dag før regnet kom, det var lov og fortjent.

Jeg har vært på quiz  noen ganger etter jobb, vi har vunnet noen, tapt noen, en av dem var det jeg som tapte for oss fordi jeg bytta årstall på gjettet vårt ett sekund før innlevering – fra riktig år til feil år. Sånn kan det gå. Jeg spanderte en runde på laget og vi vant jo egentlig, vi bare tapte tie-breakeren (på grunn av meg).

Jeg har lest bøker i gresset, i senga, på pauserommet, på benker, i parken, på vei til og fra ting – jeg har lest over 20 bøker i sommer og skal lese flere før høsten kommer på ordentlig. Og noen ganger, når jeg ligger med harehjerte etter å ha våkna av morgenens første alarm, så tenker jeg på folka som bor i min egen bok, og de lever der, bak øyelokka mine, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg i hodet før jeg står opp, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg en rask side før jeg går på jobb, liksom nederst i manuset, ikke på riktig sted engang, men det er der og det er bedre enn at det ikke er der.

I morra reiser jeg på sommerens tredje miniferie, jeg skal være to dager på Sørlandet, jeg skal kanskje bade, kanskje jogge, kanskje lese, kanskje skrive, men mest av alt skal jeg være rolig, rusle opp mot utedoen og lytte etter kuene, kanskje drikke en Arendalspilsner, kanskje grille noe, kanskje spille kort. Her hjemme har høsten begynt – altså, ikke høsten, egentlig, men høstsemesteret, og jeg begynner det med en ferie. Måtte livet bli mer ferie framover.

Jeg har ønska meg mer tid siden jeg begynte å jobbe da jeg var 14. En dag våkner jeg kanskje og er dau, og da kommer jeg til å angre på at jeg ikke gjorde mer av det jeg ville her i livet.

Så jeg begynner i morra.

Eller, jeg begynte i dag, jeg løp ut og kjøpte plommer og tok fem minutter ekstra pause på jobben, og nå skriver jeg dette etter å ha pakka til i morra. I morra har jeg tre og en halv time for meg selv på en buss. Jeg gleder meg allerede. Så venter kuene og gresset og sommeren på Sørlandet. Jeg har kanskje ikke noe eget sommerhus (enda), men jeg er venn med de som har dette – heldigvis.

Jeg hadde to ferieuker i slutten av juni og fylte dem med konsert, første vaksinedose, bøker, bøker, bøker, et bad, en quiz, noen øl og ganske mange vanlige timer og dager. Nå er det juli og som vanlig kommer den melankolske «nå er det snart over, tida renner ut mellom fingra dine og du kan ikke stoppe den, sommeren er over før du rekker å skjønne at den er her, midtsommer har vært og nå blir det bare mørkere og mørkere!»-julifølelsen jeg har hvert eneste år. Her jeg sitter nå er det jo ikke mørkt og det skal heldigvis være lyst og varmt i noen uker til før høsten kommer og jeg må ta på meg strømpebuksene igjen. Men det nytter jo ikke å grue seg til det, for jeg sitter her nå, i sofaen vår, med en katt på foten og en fyr i den andre enden og utafor har det regna i hele dag, men jeg har jogga allikevel.

Jeg bor jo i en kropp som skremmer meg, daglig, er det et angstanfall eller har jeg fått en mystisk sykdom? Jeg veit aldri hva det er, og da hjelper det ofte å jogge. I dag var en sånn dag. Så jeg reiste meg plutselig fra frokostbordet og skifta til joggeklær, løp ut i regnet og begynte på runden min. De første fem minuttene gikk bra, så stoppa jeg for å gå og klarte ikke å begynne igjen. Jeg var svimmel og det prikka i hendene mine og jeg tenkte: hvis jeg faller nå, finner noen meg da? Så trakk jeg pusten og gikk videre, kjente hjertet slå i brystkassa, og som vanlig tenkte jeg både at jeg kom til å dø og at det bare var angsten som lurte meg. Så jeg fortsatte å gå, og da jeg kjente at jeg kunne begynne å løpe igjen, så lovte jeg meg at jeg bare skulle stoppe hvis jeg var framme og ferdig med runden – eller hvis jeg måtte besvime eller kaste opp. Og så løp jeg. Etter fem minutter og 0,67 kilometer til (jeg løper sakte) så var jeg i gang og det kjentes ut som at jeg kunne løpt i minst en time. Jeg løp og løp, forbi vinduer og folk, over fortau og gangfelt, langs Tøyenbadet og grafittiveggen, forbi en mann med en hund og vanndammer jeg tok sats og hoppa over for å ikke bli enda våtere.

Og da jeg stoppa var jeg hjemme igjen. Det hjelper alltid å løpe. Jeg er glad jeg kan det, hver gang jeg løper blir jeg glad for at jeg kan det. For at denne kroppen min, som jo motarbeider meg ofte (føler jeg) også samarbeider med meg, at den bærer meg gjennom byen min, ut på joggetur når alt føles håpløst.

Jeg jobber resten av juli, med noen få dager fri her og der, og det går fint. Jeg må gripe sommeren når jeg kan. Slenge meg i sjøen på vei til jobb. Jogge når jeg kan. Lese bøker på kveldene. Møte venna mine på en uteservering, selv om jeg må hjem tidlig.

For et år sida var vi noen dager på Sørlandet, sommerparadiset til A og familien hans. I år skal vi ingen steder, jeg skal være bokhandlerske og oppholde meg innafor Ring 3 i Oslo. For 16 år sida dro jeg aleine på Quart-festivalen denne uka for å se Thomas Dybdahl, jeg hadde ikke hotellrom, bare en togbillett til og en togbillett hjem igjen morgenen etter. Jeg var 19 år og jeg reiste med en spøkelseskoffert i hånda der jeg hadde en bok og solbriller, en lommebok og kanskje en genser. Jeg så Ane Brun i sola og Thomas i sommernatta, og så sov jeg på hotellrommet til ei venninne som fant meg i mengden og sa jeg måtte bo hos henne. Det ordna seg, men når jeg tenker tilbake på det nå, så kan jeg ikke skjønne at jeg bare reiste sånn, uten en plan (eller, planen min var å gå rundt til morgentoget gikk, kanskje låse meg inn på offentlig toalett og sove der om alt annet feila, sånn tenker en bekymringsløs 19-åring uten penger til hotell) – men det er fint å tenke at det ordna seg, og at jeg en gang var en sånn, som bare gjorde sånt.

Sommeren før pandemien kom, så bestilte jeg en tur til Hellas den siste uka i september, den siste i sesongen, og jeg var så redd, jeg var 33 år gammel og grua meg til å være aleine i Hellas, til å fly, men Ving gikk konkurs og jeg slapp å ta fly, og dro bare til Malmö og København i stedet. Jeg hadde ingen back-up-plan, men jeg lagde en, klokka seks om morran på Gardermoen. Jeg hadde penger i banken og en uke ferie som hadde gått i dass. Nå er jeg 35 og tenker på den uka jeg skulle vært i Hellas, at jeg håper jeg får reist dit igjen, til Parga, til sirissene, det turkise vannet og den lokale ølen. Jeg klarer ikke helt å se for meg at verden skal tillate det igjen, men i september får jeg andre vaksinedose og hvis kroppen min fortsatt bærer meg, så kommer det kanskje en ny sesong i 2022. Eller 2023.

Mens jeg venter, så er jeg her, i Oslo. Joggende i regnet. Dette er også et liv, og det er mitt. Om kvelden leser jeg bøker og later som at jeg sitter på en balkong, selv om jeg bare sitter i stua mi. Med vinduet åpent kan jeg høre 37-bussen og en og annen sparkesyklist suse forbi. Sommeren er her nå, i regnet og sola, og i august skal jeg se Ane Brun i Tøyenparken. Kanskje hun spiller den låta si om Gillian Welch, som jeg hørte første gang på Quart i 2005. Det er hundre år sida, og det føles nesten som i går.

Da jeg var 18 år var jeg på min første Bigbang-konsert. Jeg tror det var på Slottsfjell, jeg kan ikke huske noen før det, men det ble den første av mange – veldig mange. I nedstengninga har jeg sett mye på TV, drømt om bedre tider, og en av de fineste kveldene var med konsertfilmen til Bigbang som ligger på NRK – Play louder. Den fikk meg til å huske hvordan det var å være på konsert, nesten på ordentlig, den fikk meg til å huske folka, hvordan det føles å stå inntil noen man ikke kjenner, hvordan det føles å se på bandet, følge med på trommisen, bassisten, beina til gitaristen, stortromma, lysa, kjenne hvordan musikken liksom omfavner oss, alle oss, vi som står der, foran, i mengden.

Pandemien har fått meg til å savne mange ting, men konserter er nok i den øverste bolken. Og i går var jeg på konsert igjen. Jeg så Bigbang på Sentrum Scene, jeg hadde to billetter, en til meg og en til J, vi sto i kø klokka sju og holdt en meters avstand til de foran oss. Vi fikk velge et bord med plass til to, og valgte et nesten inne ved veggen, jeg liker å få lov til å sitte på konsert, selv om jeg gjerne skulle stått – eller nei, jeg vil ikke stå, jeg vil hoppe. Uansett, 19.59 skrudde de av lyset og publikum jubla, selv om det var få av oss, lagde vi mye lyd. De begynte med låta jeg tidligere på dagen hadde sagt at jeg ønska meg da A spurte. «Long Distance man», en evig favoritt.

08.59 samme morgen gikk jeg gjennom Gamlebyen kirkegård på vei til min ukentlige avtale på Oslo Hospital og så tikka meldinga jeg har venta på inn på mobilen min: Hei LCS, du er herved innkalt til… leste jeg og hoppa av glede før jeg booka vaksinetime. Jeg var glad, og så ble jeg redd. Gleden min liker å ha med seg angsten, som om gleden kjører spark og ikke vil kjøre avgårde uten å ha med seg redselen og angsten på setet foran seg. Sånn er jeg og sånn er det. Men selv om jeg er redd (for hva da? for å dø, for å bli sjuk, for å få alvorlige, sjeldne bivirkninger) så skal jeg ta vaksina. For jeg er redd for hva som skjer om man ikke tar den også. (for hva da? for å aldri kunne klemme igjen, for å aldri bli ferdig med dette, for å aldri se Bigbang spille igjen)

Øystein Greni, som jeg har båret gjennom publikum ved flere anledninger i tenåra og tidlig 20-åra, så ut på Sentrum Scene og sa, litt ut i konserten: «Dere aner ikke hvor godt det er å spille for dere igjen. Vi fikk lov til å begynne for litt sida, for 50 stakkars publikummere som mente vi spilte for høyt, og det var jo døllt, men vi ga jernet vi. Dere kan egentlig se på dette som å være på Bigbang-konsert i Tyskland i 2003.» Vi jubla. «Men dere synger garantert høyere enn tyskerne på denne låta her.» Så begynte han på «Wild bird», og vi sang – vi sang høyt. «Lat som at dere hopper!» ropte han uti låta og vi trampa i gulvet under bordet og heiv henda i været, gjorde så godt vi kunne med begrensningene vi hadde på våre faste plasser i salen.

De spilte «Something special», de spilte «Saturn Freeway», de spilte «Oslo Bowl», «Glory Chord» som glei rett over i «Welcome to the mountain» og da var jeg så glad og jeg klappa så hardt at jeg hadde vondt i både kinna og henda, Julius lente seg over til meg og sa: Jeg har ikke sett deg så glad på lenge. Jeg bobla over og etter konserten satte vi oss på Internationalen og drakk en øl ute mens folk var samla på Youngstorget for å se på fotball-kamp, de jubla med jevne mellomrom, men jeg veit ikke hvem som spilte eller hvem som vant. Jeg veit bare at jeg er så glad jeg en gang var 18 år gammel og blei med en jeg var forelska i på Bigbang-konsert. Jeg veit at jeg er glad jeg er 35 år gammel og fortsatt blir like lykkelig av å høre gitaren til Øystein Greni. Jeg veit at jeg er redd, men modig på samme tid.

Når dette er over vil jeg på minst titusen konserter. Og jeg håper ti av dem, i hvert fall, er med Bigbang. Igjen og igjen og igjen.

 

Så, du skal bare gi deg, da? 10 000 bøker i Tyskland, og det var det, nå er du ferdig? Redaktøren min så på meg, halvveis med et flir, halvveis med rynka bryn. Han hadde spurt om jeg skreiv noe og om han fikk noe snart, og jeg sa: jeg får det ikke til.

Jeg står opp hver dag og jeg skriver ikke. Jeg legger meg hver dag og jeg har ikke skrevet noe. Jeg har et par førsteutkast som kan bli noe, men i stedet for å jobbe videre med dem, så lar jeg dem ligge, orker ikke ta tak, dra dem fra hverandre, forbedre dem. Å skrive et dårlig førsteutkast er jo også en jobb, et arbeid, men når det ikke trenger å være bra, så føles det ikke så farlig eller vanskelig. Det er når man skal gjøre det bra at alt stopper opp for meg.

Mens jeg har skrivesperre på Galgeberg, har boka mi blitt trykka i totalt 10 000 eksemplarer i Tyskland. Det er jo helt sinnsykt. Jeg skreiv den boka i 2018, eller – jeg skreiv en helt annen bok i 2018, men den blei til Aldri, aldri, aldri og den lever videre der ute, men når jeg ser på den, så skjønner jeg ikke at jeg skreiv den, at jeg klarte det, at det kom fra meg. Og jeg skjønner i hvert fall ikke hvor jeg skal ta det neste fra. Dette slitne huet i denne slitne kroppen, som drømmer om den jeg en gang var, som skreiv for å kjenne noe, for å redde noen, kanskje meg sjøl, kanskje noen andre. Nå sitter jeg her og skriver ingenting.

Jeg ser Reprise på nytt og husker den jeg var som så den på kino for første gang. Jeg drømte om å bli forfatter og jeg skreiv hele tida. Jeg skulle skrive den kjærlighetshistorien som skulle få alle hjerteknuste 20-åringer til å grine og så få tilbake trua på kjærligheten. Jeg husker at jeg hørte på filmmusikken som Ola Fløttum lagde og at jeg lukka øya og kjente det i hele kroppen, hva jeg skulle, hvor jeg skulle, hvem jeg skreiv om. Jeg visste noe da, som jeg har glemt.

Erik reiser til Paris og skriver bok. Jeg reiste til Paris og hata det, men så reiste jeg til København i stedet og der skreiv jeg bok. Eller, jeg skreiv et førsteutkast, og så skreiv jeg nesten ferdig året etter. Jeg tror ikke jeg må flytte til en annen by for å skrive bøker, jeg skreiv Aldri, aldri, aldri her jeg sitter nå. Men jeg veit at jeg må skjerpe meg og slutte å være redd. Eventuelt må jeg fortsette å være redd, men i hvert fall skjerpe meg.

Jeg var redd for mye da jeg var 20, men jeg var også mye modigere enn nå. Jeg tenkte alltid at hvis jeg bare blei voksen og trygg, så ville alt ordne seg. Nå er jeg voksen og trygg, jeg bor i en leilighet jeg eier sammen med samboeren min, ingen knuser hjertet mitt, jeg har penger i banken og har blitt forfatter, og så sitter jeg her og er redd for å gjøre det jeg en gang likte aller best.

Blir du glad av å skrive? spurte J, og jeg svarte ja uten å tenke meg om. Etterpå tenkte jeg lenge på det, det kverna i meg i dagesvis. Jeg ble glad av å skrive da jeg skreiv før, i hvert fall. Men nei, jeg blir ikke glad av det nå, jeg blir lei meg og litt sint. Hvorfor det? Fordi jeg ikke får det til. Så det er jo ikke sånn at skrivinga gjør meg trist, det er det at jeg ikke får det til som gjør meg trist.

Jeg snakka med psykologen min om at jeg ikke klarer å ta valg, at jeg alltid er redd for å skuffe folk. Du glemmer en viktig person nå, sa hun og så på meg. Hvem da? Hun svarte ikke, og jeg så på den store, grønne planta hennes som står i hjørnet. Jeg tenkte på alle menneskene i livet mitt og sa nei, jeg tror ikke jeg har glemt noen. Hun var fortsatt stille. Hva da, meg selv, liksom? sa jeg. Så begynte jeg å grine.

Deg selv, sa hun. Hva er det du vil?

Jeg vil skrive, sa jeg. Jeg vil ha mer tid og så vil jeg skrive.

Ja, sa hun.

Jeg hører på en dansk podcast som heter Aldrig mor, du finner den her.  Agnes snakker med mennesker som har valgt et liv uten barn, for å finne ut hva som venter henne om hun også velger – som hun tror hun vil – å forbli barnløs. Jeg gikk i vårsola og hørte på de første episodene, og den som rørte meg mest hittil var den der hun snakker med venninnene sine, som vil ha barn, om hva som skjer når de blir mødre. Tror du at vi vil fortsette å være venner? Ja, sier de. Ja, men det blir nok en periode hvor det forsvinner litt – for det er jo stressende å være foreldre, livet endrer seg og vi kommer jo ikke til å møtes like ofte som før. Neeei, men vi vil jo alltid være venner.

Livet endrer seg hele tida, for alle, enten man får barn eller ikke. Men jeg har tenkt mye på det i det siste, nå i pandemien hvor vi alle jo sitter hjemme i hvert vårt hjem og det ikke er noen steder å dra, ingen mennesker å møte, datoene glir inn i hverandre og jeg har ikke lenger noen avtaler å forholde meg til som før gjorde at jeg visste hvilken uke vi var og hvilken dag som var den 10. eller 15., nå er kalenderen min tom bortsett fra quizzene jeg går på og legetimene jeg har og viktige datoer flyr forbi uten at pandemihjernen min registrerer at bursdager bor på de viktige datoene. De er bare dager som går, altfor sakte, og samtidig altfor fort.

Jeg fyller 35 om snaue to uker og flere av vennene mine har fått barn. Jeg tror ikke de er borte, selv om jeg ikke ser dem, men jeg tror livet har endra seg, som det jo gjør. Vi som pleide å danse hele natta, danser ikke lenger. Vi som pleide å drikke øl midt i uka møtes ikke lenger etter jobb. Vi som pleide å spise middager sammen, besøker ikke hverandre lenger i byleiligheter eller kollektiv, vi spiser middag med familiene våre. Og det går fint.

Jeg ble rørt av den ene kvinnen Agnes snakket med, som rådet henne til å skaffe seg noen barnløse venner. Jeg tenkte på mine egne venner, både de med barn og de uten, på hvordan vennskap endres over tid; noen blir digitale – det er noen som jevnlig får en mail av meg eller et postkort, og noen som svarer. Noen blir sterkere i perioder og vi treffes ofte, til vi ikke treffes like ofte. Noen ebber ut og andre kommer til.

Jeg så Mannen som elsket Yngve på nytt for et par uker sida, det er en av tinga jeg gjør når jeg trenger trøst, ser filmer jeg kan utenat. Det fine med å se ting om igjen er at jeg jo endres fra gang til gang, og at de samme, gamle filmene kan virke nye – eller i hvert fall virke på andre måter – enn forrige gang jeg så dem. Denne gangen var det ei linje som festa seg hardere enn de andre: Kor mange venner har du, Jarle? Helge Ombo står foran ham i garderoben, og så lener han seg inntil ham og sier, lavere: Og kor mange venner har eg?

Jeg elsker den filmen for sitt portrett av forelskelse, vennskap og tenåringsangst, for hvordan den viser akkurat hvordan det er å være 17, enten det var på 80-tallet eller nå. Da jeg var 17 hadde jeg et av de mest definerende åra i livet mitt, det blei slutt mellom meg og kjæresten min fordi jeg blei forelska i en som skulle vise seg å bli et av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi ikke var kjærester så lenge. – og selv om vi aldri snakker sammen nå. Det er med kjærester som med venner, det er ikke nødvendigvis de som har vart lengst som betyr mest (men noen ganger er det jo det også, så klart).

Jeg satt på en trapp i sola med ei venninne jeg hadde da jeg var 17, vi bor i samme nabolag og møtes til en kaffe med jevne mellomrom. Vi snakker om livet og verden, om litteratur og filmer, om gamle dager og gårsdagen. Hun baker surdeigsbrød og kjeks nå i pandemien og jogger lenger enn meg, og vi misliker begge å ha hjemmekontor. Men vi liker begge å ha sola i ansiktet og sitere Reprise, da – som nå.

Ei annen venninne av meg fra jeg var 17 har nettopp fått sitt andre barn, og vi har ikke møtt hverandre siden det var lov å møte folk, men jeg får små videosnutter av den lille familien og de gjør meg så glad. Når verden likner seg selv igjen, så skal vi klemme og spille brettspill. Det er godt å tenke på der framme et sted.

Pandemien har gitt meg nye venner også, jeg har et quizlag jeg snakker med nærmest daglig og som får meg til å føle meg mindre ensom, selv om vi sitter på hver vår tue og bare er sammen digitalt. Når det blir lov å samles igjen, så skal vi quizze sammen i virkeligheten med penn og papir og ikke gjennom en skjerm og et googledoc.

Jeg vet ikke helt hva poenget mitt med dette var, annet enn å anbefale den podcasten og tenke litt rundt venner og livet. Nå har jeg gjort det. Nå skal jeg hente meg en brusboks i kjøleskapet og klappe katten som ligger i sola. I kveld er det musikkquiz og i helga skal det være 17 grader – i skyggen. Jeg håper du har en venn å sitte i sola med, eller en å sende en video til, eller en mail eller et postkort.

Hold ut!

Vi har alle dårlige dager, dårlig selvtillit. Kanskje har vi fått en dårlig anmeldelse en gang, enten i avisa eller fra noen som har lest noe vi har skrevet, eller sett noe vi har gjort. Du redda ikke verden denne gangen heller, prøv på nytt. Kanskje skriver du ikke like mye som du skulle ønske, kanskje fikk du ikke stipend i år heller, kanskje legger du deg på gulvet og tenker: skjerp deg, slutt å grin, bare gjør det, bare gjør det bedre! Men blir liggende.

Men på sånne dager har jeg ting jeg pleier å si til meg selv, mens jeg planlegger hva neste skritt blir. Og en av tinga er dette: det finnes folk som ikke liker Girls (gærninger). Det finnes folk som ikke liker Johan Harstad (at det går an, jeg forstår det faktisk ikke). Og det finnes folk som ikke liker Daughter, Stine Pilgaard, Pedro Carmona-Alvarez, Frode Grytten, Heidi Furre og alskens helter (WTF?!?) Så at noen ikke liker meg eller skrivinga mi, det skulle faktisk bare mangle. Og man må faktisk bare leve med det. Det skjer. Det skjer hele tiden. Det kommer til å fortsette å skje. Resten av mitt liv. Deal with it! Og FFS: bare gjør det igjen, Strømsborg, og gjør det for faen bedre.

Så i den anledning, så tenkte jeg å poste dette. Dette er talen fra min redaktør til meg, fra slippfesten jeg ikke ville ha da Du dør ikke utkom – i 2016, som er hundre år sida, jeg veit, men som vi altså hadde likevel. Jeg var jo redd for den boka. Så redd for det som kunne og skulle bli sagt om den, jeg tror jeg fikk bingo på det meste. Men jeg lever enda, og jeg skreiv en bok til – og kommer forhåpentligvis til å skrive flere. Men her er talen.

En evigaktuell oppmuntring til meg sjæl, og kanskje også deg:

De fleste forfattere er sin egen verste redaktør. Verste i forstanden: streng, utålmodig, utilgivende osv.

Linns stadige, og jeg begynner å mistenke evige, klagesang ser ut til å bli: dette går ikke, vi må utsette, jeg får det ikke til, jeg veit ikke hva jeg driver på med, det handler jo om ingenting, Nils, ingen kommer til å lese en bok om ingenting.
Jeg har allerede mista
det jeg aldri har hatt.

Sist gang var for et par uker siden, ETTER at boka var ferdig for lengst og ute i butikkene. VI sto på busstopp på Torshov.

Jeg sa: og allikevel går du hjem og forsøker å skrive om ingenting igjen. Etter hver eneste avvisning og krav om utsettelse, puster du ut, setter du deg ned og prøver på det samme på nytt. Og kanskje du skal stole litt mer på det? At det ligger noe veldig stort og allment i det du så fortvilt forsøker å innbille deg er ingenting?  Og det du ikke tror er historier vokser opp til å bli historier hver gang. Og det du i mørke stunder skjeller ut som tafatte karakterer gjør deg allikevel beskyttende, begeistra og tidvis forelska. Det er ikke så lenge siden du sto ved siden av meg på jobben og sa: dette sier du faen meg ikke til noen, men Eva er ganske kul.

Forfatteren blir litt som en bokser som mellom rundene ikke fatter hvordan hun skal få has på motstanderen, han er for god, hun har ikke en sjanse, hun veit ikke hva hun driver på med der ute, ingen slag treffer og snart svimer jeg av, herregud, boksing, hvem sin geniale ide var det?

Det var dessverre din, Linn.

Så uten større ado enn det… ta fantastisk godt imot:

Den fryktsomme fighteren

Det engstelige endelikt

Det livredde lukkøye

Den skrekkslagne sluggeren

Eller rett og slett

HYPOKONDEREN FRA HELVETE

Linn «Du dør ikke, men jeg trur kanskje jeg dør om et øyeblikk» Strømsborg

*

Jeg lover å reise meg opp fra gølvet snart, tørke tårene og sette meg for å skrive. Jeg lover.

Det går ikke så bra lenger. Ikke at det egentlig har gått så bra, året som har gått har vært absurd – det har vært pandemi og vi aner ikke når den tar slutt. Jeg har alltid vært kjent for å krisemaksimere, men denne gangen klarte jeg ikke engang å overdrive, min største frykt (bortsett fra å dø!) er liksom overgått av virkeligheten. Vi sitter her og utenfor herjer et virus som jeg i hvert fall ikke vil ha, selv om jeg ikke er i risikogruppa. Jeg vil ikke ha høy feber, jeg vil ikke hoste så jeg ikke får puste, jeg vil ikke miste smakssansen eller luktesansen min, jeg vil ikke få blodpropp, hjerneblødning, fatigue, jeg vil ikke legges inn på sykehus, jeg vil ikke bli andpusten av å gå opp en trapp eller glemme hva jeg skulle hente på kjøkkenet. Jeg vil være frisk. Og jeg vil ikke smitte andre som eventuelt blir sjukere enn jeg kanskje blir.

Denne uka har jeg gått rundt med gråten i halsen, og til slutt brast demninga og da var det som om jeg ikke klarte å holde igjen noe lenger – jeg gråt og gråt og gråt. Jeg gråt så jeg hulka, som jeg gjorde da jeg blei dumpa da jeg var 15, dere veit, sånn grining som gjør deg rød i hele ansiktet og får deg til å hikste ukontrollert. Jeg gjemte meg under dyna som om jeg var et barn igjen, og det slutta ikke.

Jeg føler at jeg konstant har gråten i halsen og det skal ingenting til for å tippe meg over kanten. Jeg er flau over det, men jeg er også overraska over at det ikke skjedde før. For et år, dere. Og det er mer igjen! Nå varsler Oslo strengere tiltak og sier at sosiale sammenkomster skal bli forbudt. Jeg trodde de var forbudt allerede, så godt følger jeg med, eventuelt: så asosial har jeg blitt.

Ellers kan jeg melde av hendelser denne uka som gikk: jeg var på quizzer på internett, vant ingen av dem. Tapte en av dem, gjorde det middels pluss på de andre. Alle var gøye. På Eriks Verkstedet-quiz fikk jeg til og med en shoutout i fasiten, fordi et av svarene var Kent (vær så god, Linn) og jeg grein litt da også, men da var det gledestårer. De finnes også.

Jeg gikk tur til Kampen bondegård, som jeg pleier, og prøvde å se på hønene, jeg liker dem så godt, men fordi det er kaldt, så har de fått et ekstra glass så de er vanskelige å få øye på, men det er bra de holder varmen. Jeg lærte seinere den dagen at hønene heter  Guri og Malla, og bor i Kaklebu. Det gjorde meg glad. Jeg drakk gode alkoholfrie øler (eller staves det øller i flertall? Veit ikke.) og noen med alkohol, den ene kvelden satt jeg oppe altfor seint og så på musikkvideoer. En av favorittene mine for tida er Tiëstos The business som er en slags zombievideo der en fyr blir vekka til live igjen for en siste kveld, han danser så kult og når sola står opp smuldrer han opp og blir til støv. Den gjør meg glad og trist på samme tid, i låta synges we’ve had a million, million nights just like this, og jeg tenker på alle kveldene der vi levde og festa og drakk for mye og dansa oss svette og varme og var inntil folk vi kjente og ikke kjente, tett i tett i strobelysa. Det er lenge sida en sånn kveld, livet har endra seg også pre-pandemi, men fordi ingen kan ha sånne kvelder lenger, så savner jeg dem enda mer, om det gir mening.

Jeg hørte på boka Olive av Emma Gannon på lydbok, den gjorde meg glad. Den handler om å ikke ville ha barn og minner om en annen bok jeg kjenner godt, foråsiresånn, men den er annerledes allikevel. Den var uansett veldig fin.

Lørdag kveld satt jeg og så på Den du veit og lo høyt da Arkimedes plutselig bestemte seg for å slutte å være grasiøs katt og heller være en klomsekatt og velta en øl ned i tastaturet på mac-en min, så den slutta å funke. Jeg anbefaler programmet Den du veit, som er et musikkquiz-program med høy humorfaktor, jeg anbefaler ikke å søle en Tuborg Lite med mangosmak i macbooken, den dør av det. Eller, den døde ikke helt, så nå sitter jeg her med et eksternt tastatur, og har fått hjelp til å hente ut alt innholdet. Jeg hadde ikke planlagt å kjøpe ny pc, men det skal jeg vel få til.

Kanskje jeg kan bruke stipendpengene som skulle brukes på København-skrivetur på ny mac, for det er lenge til jeg kan reise til København igjen. Man kan ikke skrive bok uten noe å skrive den på, så det er en grei bruk av penga.

Jeg så Berrum og Beyers ettårsmarkering av korona og de to dansestundene deres til låta Klart det er tough fikk meg til å le så jeg hiksta. Så det er ikke bare grining.

Jeg ville vel bare si at det har rakna litt nå, og at det er helt greit. Det er måte på hvor lenge man kan tenke at alt blir bra igjen, når det bare ser ut til å bli verre. Men jeg veit at jeg er heldig, jeg bor sammen med en som får meg til å le og som trøster meg når jeg gråter, jeg kan gå ut og gå rundt i nabolaget og til og med se på høner og hester og geiter, jeg kan høre på musikk og lydbok, jeg kan se på filmer jeg har sett før, som jeg elsker, jeg har kjøpt Druk på DVD og gleder meg til å se den igjen og igjen og igjen. Jeg kan skrive mailer til venna mine og få svar. Jeg kan gå tur med venna mine med en meters avstand og jeg har, enn så lenge, fortsatt jobb. Jeg har meldt meg på Ida Jacksons kreative frigjøringssirkel igjen, som jeg var med på i fjor, og veit at den sparker meg i ræva så jeg får bedre skriverutiner og slutter å prokrastinere (jeg tror jo at jeg er lat, men egentlig er jeg bare redd og det kan fikses). Og en gang i uka snakker jeg med psykologen min som forteller meg at følelsene mine er helt legitime. Det er lov å være trist, selv om andre har det verre. Det er ikke bare lett å være menneske.

En gang slutter jeg sikkert å gråte, selv om det føles som at det aldri skal slutte. Hver morra er en ny morra.

Vil du ikke, om du gadd å lese helt hit, fortelle meg noe fint eller rart?

Så skal jeg jobbe med å prøve å fortelle dere fine og rare ting videre, når jeg en dag slutter å grine.

 

Det var snø, så var det ikke lenger snø. Våren begynner, bare sånn.

Jeg løp ute i dag. Jeg snørte på meg joggeskoa, utenpå ullsokkene, og så begynte jeg å løpe. Sakte, mot Jordal, der en barnehage hadde utedag på sletta. Jeg løp sakte forbi dem, ei lita jente sto i parkdressen sin og så konsentrert på skoene mine som hoppa forbi henne, kanskje hun likte at de var lilla, kanskje hun tenkte på noe helt annet. Jeg løp opp på den grusete veien, forbi akebakken der jeg satte utfor en dag det var kaldt og et tynt snølag, jeg løp opp trappa på Kampen der en annen jogger suste forbi meg, mens jeg tungpusta bevega meg opp, ett trinn av gangen. Jeg løp gjennom parken og mot Tøyen, jeg måtte ta flere pauser, gå litt i stedet for å løpe, men jeg var i gang igjen. Jeg har ikke jogga siden i fjor.

Snøen smelta bort og utenfor vinduet mitt er det grått og grønt, ikke grønt som i nytt og våraktig enda, men restene fra fjorårets sommer ligger fortsatt i gresset, innimellom de gule tustene er det fortsatt grønske. Det blir grønnere nå. Det blir varmere og grønnere, en ny vår venter.

Jeg skal løpe mye ute i år. Når jeg har bodd i København og bare skrevet, så har jeg hatt en regel om at jeg må løpe en tur før jeg får lov til å dusje. Når dagene ikke handler om å skulle på jobb til en viss tid, men skrive når jeg kan og løpe og lese og se på TV ellers, så kan man somle om morgenen, og rekke en løpetur selv om man ikke er en morgenfugl. På hjemmekontoret har jeg bestemt at de samme reglene skal få gjelde.

Skriver du? spurte redaktøren min meg, og jeg sa nei og lo. Jeg leverte et førsteutkast i november og så har jeg ikke skrevet noe siden. Men du må skrive, sa han. Jeg bare jobber, sa jeg. Som er rart, siden jeg jo bare jobber 50% nå, for å skrive mer. Og helgejobben min på Tronsmo er faktisk bare annahver helg. Allikevel jobber jeg hele tida, føles det som.

Hjemmekontoret gjør det med meg, grensene flyter, mailene kommer og jeg svarer på dem heller enn å klokke ut. Jeg må bare jobbe det jeg jobber. Men når jeg er ferdig på jobb, så synker jeg ned i sofaen, ser på TV, spiser sjokolade hver dag. Blir ulykkelig, eller – lar meg selv bli ulykkelig.

Ikke at jogging og mindre jobbing nødvendigvis får meg til å bli lykkelig, men jeg tror det er viktig med grenser og struktur. Tida er der, den finnes, jeg bare kaster den bort. Så nå, med sola, med våren, skal jeg bli bedre.

Ok, jeg sender deg første kapittel 1. april, sa jeg. Da får jeg første kapittel 1. mars, sa han og smilte. 1. april! sa jeg. Supert, da mailes vi 1. mars, sa han og gikk og jeg blei stående igjen og le. Jeg sa april, ropte jeg. Jeg hørte mars! svarte han fra borti korridoren.

Sånn kan man også gjøre det. Men jeg skal klare første kapittel til første mars. Det er jo der. Alle kapitlene er der. De må bare skrives om. Og hvordan gjør man det? Man begynner. Bare sånn.