Strekhjerte

I år har jeg vært på mange loppemarkeder. Jeg trenger ingenting, og jeg har egentlig shoppestopp, men det gjelder nye ting har jeg bestemt, så jeg går på loppemarked for å se – og for å kunne kjøpe noe fint og nytt (som er gammelt) hvis jeg får lyst. Jeg velger meg loppemarkeder jeg kan gå til. Hvis det tar under to timer, så går jeg hele veien. På veien kan jeg spille Pokemon og høre på musikk eller podcast eller lydbok, og så kan jeg se på ting. Jeg ser for eksempel gule trær, en hund med sokkesko og eieren som har på seg hatt og solbriller mens hunden tripper ved siden av og ser ut som at han vil riste av seg sokkeskoene sine, en dame som jogger med barnevogn, en mann som triller en tom barnevogn fordi han bærer babyen i bæremeis, noen som trener i parken, en som sitter på balkongen sin og røyker mens hun snakker i mobilen, en tom ølflaske som står på en mur, høstsola som treffer meg i ansiktet. Man kan se mange ting når man går.

På loppemarkedene kikker jeg i alle avdelingene, selv om jeg egentlig er der for å se etter bøker. Jeg kjøper mange bøker jeg ikke trenger, noen ganger kjøper jeg bøker jeg finner ut at jeg har fra før når jeg skal sette dem i hylla. Da kan jeg gi dem bort! Men jeg har også kjøpt tre fargerike kurver som jeg har omorganisert kjøkkenskapet med, så nå ligger sjokolade, posesupper og diverse buljonger og annet rask i hver sin pastellfarga kurv. Jeg har kjøpt et svart skjørt som ser helt likt ut som de jeg har fra før (basisgarderoben er viktig å ha, plutselig blir et av skjørta ødelagt, og da har jeg et i reserve), en mjuk, svart genser, en ny, grå blazer som hang i vintage-avdelinga på Hasle skole. «Den var fin!» sa hun jeg kjøpte den av. «Er 100 ok?» spurte hun meg, og jeg nikka, for jeg hadde tenkt 100 selv og blei glad den ikke var dyrere. Min første blazer som ikke er fra H&M.

Jeg har kjøpt Fucking Åmål på DVD, jeg hadde den nemlig bare på VHS fra før. Jeg har videospiller, men den ligger på loftet og det er too much effort, så nå kjøper jeg opp VHS-samlinga mi på DVD når jeg finner den.

Jeg har kjøpt kaffe fra Tim Wendelboe, som er leverandøren til loppisene i nærheten av sentrum. Så god kaffe, dere aner ikke. Den forrige koppen jeg kjøpte, kjøpte jeg av ei jente med en andelue på huet, det gjorde meg også glad. Jeg har kjøpt en haug med kakestykker, noen gode, noen bare ok, men den på Sagene skole – whooo! Kudos til den som hadde bakt sjokoladekaka der. Akkurat riktig mengde glasur (mye!)

Jeg har kjøpt bøker. Så mange bøker. Carson McCullers-pocketer som jeg har fra før, men jeg samler på dem. Maria Gripes bøker om Lotten (jeg leste alle da jeg var barn og elska dem, men eide bare en av dem – nå eier jeg alle). En sci-fi-antologi redigert av Bing og Bringsværd. Diktboka Jeff Tweedy, liksom av Stian Johansen, som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke hadde fra før. De norske oversettelsene av John Irving som viser seg å være gjort av Tormod Haugen. To helter i én! En haug med andre bøker, jeg går hjemmefra med et nett i nettet mitt, og så kommer jeg hjem med bøker og ting, noen ganger en bok, andre ganger fem bøker, noen ganger ti.

Da jeg rusla til søndagens to loppermarkeder denne helga, så tenkte jeg mens jeg gikk, at man kanskje kan si at å gå på loppemarked er hobbyen min. Akkurat som at en samling av noe er hvis du har mer enn det som er vanlig, eller mer enn andre har av den tingen, så er jo en hobby noe du gjør mer av enn det som kanskje er vanlig. Så å gå på loppemarked er hobbyen min. Den kan bare gjøres på våren og høsten, men jeg trenger ikke loppemarkeder hver helg, det trenger verken jeg eller bokhyllene mine, men det er fint når de er her.

Jeg har gått til Skøyenåsen skole gjennom Svartdalsparken, jeg har gått til Hasle skole over Kampen og Lille Tøyen, jeg har gått til Bolteløkka skole over St. Hanshaugen, jeg har gått til Sagene skole gjennom Rodeløkka og videre til Lilleborg skole oppover mot Torshov, og så har jeg gått hjemover, kakemett og kaffeglad og den stolte eier av nye, gamle bøker. En gang i blant ser jeg mine egne bøker ligge i eskene, det gjør meg glad. Man skulle kanskje tro jeg blei lei meg av at noen ikke ville ha dem lenger, men jeg tenker bare at nå får de sjansen til å bo hos noen andre, bli lest på nytt (eller for første gang). Det er det fine med bøker, de går ikke ut på dato. De kan leses igjen og igjen.

De finnes der ute. Og jeg finnes der ute. Går og går og ser på ting, på veien og når jeg kommer fram.

Så jeg skulle på Roskilde, og NØ, redaktøren min sa: skriv en singel, da. Ja, kanskje, svarte jeg, som jeg ofte sier når jeg ikke tenker at jeg skal gjøre noe. Men han hadde sagt det og hele tida i bakhuet mitt sa han det, gjennom ukene fram til avreise, på båten, på festivalen, på konsertene, og da jeg kom hjem satte jeg meg ned ved skrivebordet mitt, og så skreiv jeg Ok, en til.

Tittelen var det NØ som foreslo på møtet vi hadde etter at jeg hadde sendt inn. Det kommer av noe hovedpersonen sier når det blir foreslått å ta en øl til, men jeg likte det umiddelbart, fordi denne boksingelen handler om å fortsette å dra på festival selv om man er blitt voksen. Det handler om å ha vært ung og enda ikke være gammel, men kanskje være for gammel for noe allikevel. Eller om å føle på at man blir for gammel, å føle på at man er redd for å bli for gammel. Og så dra på en festival til. Og en til. Og en til.

Da jeg skreiv den gikk det fort, men akkurat som da jeg skreiv min aller første bok som blei utgitt, så var jo dette noe som hadde marinert i meg lenge. Alt jeg gjorde på Roskilde i år, gjorde jeg mens jeg tok notater i hodet, jeg samla på alt som skjedde og alt som ikke skjedde, og da jeg satte meg ned for å juge fram denne boksingelen, så var alt der. Det hjelper også at en festival er noe som begynner og slutter – akkurat som en bok, eller en boksingel.

Det føltes som å komme hjem. Jeg har skrivepermisjon i år, og det har gått bra og det har gått dårlig, men da jeg skreiv denne greia her, så var det som å skrive sånn jeg gjorde før jeg blei forfatter, før jeg visste at noe skulle utgis, før jeg visste at jeg skreiv for å skrive noe som skulle bli noe. Jeg bare skreiv den historien som hadde tatt form innimellom alt som skjedde på ekte, og alteregoet mitt, som ikke har noe navn, men som jeg allikevel kjenner godt, gikk ved siden av meg overalt hvor jeg gikk.

Vi var på konserter sammen, vi lå i teltet sammen, vi var ensomme og glade sammen, vi var sammen med venna våre og med de andre litterære liksom-menneskene som jeg også kjenner godt, selv om det bare er jeg som kjenner dem. Jeg skreiv til halv to den første kvelden. Jeg skriver egentlig aldri på kvelden, jeg skriver om morgenen, men jeg satte meg ned og så slutta jeg ikke før J spurte forsiktig om jeg ikke skulle legge meg snart. Oj, sa jeg, og så at det var midt på natta. Så var jeg på sommerferie i Grimstad og på bussturen hjem noterte jeg ned de siste punktene i fortellinga mens jeg hørte på musikk og snakka med meg selv i hodet. Jeg blir bilsjuk, så jeg kunne ikke skrive på bussen, men i hver eneste busslomme noterte jeg kjapt på mobilen, og så var det jo bare å skrive det ut og trykke Send – og vente resten av sommeren på svar.

Nå er sommeren over og denne kompisen her skal utgis nå i høst. Det er bare en boksingel, jeg har ikke gitt opp å skrive en ordentlig roman, men det var godt å skrive denne i sommerferien, som jeg også tok fra skrivinga ellers.

Det har blitt en historie om å elske å gå på konsert, om musikk, om Roskilde 18 år etter at jeg var der for første gang og 13 år etter at jeg skreiv debutromanen min om samme festival, om å bli voksen og om å være den samme, om alt som ikke skjer og alt som skjer, hele tida, rundt deg.

Og for de som en gang leste Roskilde, så er det et lite gjensyn med flere av de som vandra rundt i den boka. Jeg var spesielt glad for å henge med en av dem igjen.

Vi går ikke på Dua Lipa, der kjæresten din er et sted i mengden, du sa du skulle møte henne der, men du sender en melding i stedet som hun ikke svarer på, og så tar vi enda en øl mens vi venter på Phoebe Bridgers, og går glipp av trykket fra mengden av altfor mange folk foran Orange, vi står ikke fanga mellom publikummere som knuffer og lange rekker av mennesker som fortsetter å presse seg forbi, som om det fortsatt er fysisk mulig å trenge seg enda lenger inn i mengden, enda nærmere midten og scena. Vi står på Phoebe Bridgers og du rekker hånda i været når hun spør om det er noen fedre i publikum, og hun spiller “Kyoto” til deg og dere, vi står på Phoebe Bridgers når hun roper Fuck the supreme court! vi står på Phoebe Bridgers når hun synger “Funeral” og det er min tur til å kjøpe øl og jeg stiller meg først i dokø, som heldigvis går fort, før jeg småløper til barkøen, som ikke går like fort, og så skynder jeg meg tilbake og finner deg i mengden, akkurat der jeg forlot deg, i det lilla lyset, og jeg unnskylder meg mens jeg sniker meg inn igjen mellom rekkene, stryker håndbaken min mot albuen din for å signalisere at jeg er tilbake, og du tar ølen mens du smiler til meg og så til scena igjen, der Phoebe spiller “Me and my dog”, som hun sier at hun ikke pleier å spille, men hun så at noen ønska seg den på en plakat, og jeg forteller deg etter konserten at jeg blir så glad når sånt skjer, når de uventa endrer setlista og noen får favorittlåta si selv om den ikke sto på kjøreplanen opprinnelig, at det er sånn livet er også, noen ganger skjer det uplanlagte ting man kanskje bare såvidt tør håpe på, men noen ganger får man låta si og noen ganger møter man en gammel venn på et jorde mellom hundretusenvis av andre mennesker som kunne betydd noe. Livet er fullt av uplanlagte ting, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Du kan bestille boksingelen her og få den i posten når den kommer. Og når den kommer, så kan du kjøpe den i favorittbokhandelen din. Den koster 80 kroner. Jeg håper du liker den om du leser den.

Jeg avslutta juli på Vega, og mens det regna utafor satt vi i kinosalen. Først så vi Dazed & confused, som jeg så for første gang for bare noen måneder sida. Jeg likte den da jeg så den første gang, og jeg elska den da jeg så den på kino nå. Den handler om siste året på high school, og siste dagen på junior high, den handler om fester, om gutter og jenter, om fotballaget og stonerne, om lærerne og foreldrene, om å komme fra et sted man vil vekk fra og om de som aldri drar, om å ville bli voksne og tro at man er voksen fordi man er tre år eldre enn noen. Forskjellene er så enorme, man er 13 og 16 og det føles som et halvt liv mellom, og så er man 22 og 17 og det føles nesten enda lenger, og der satt jeg og var 36 og valgte å bruke julis siste dag på å se filmer om ungdommer som drømmer om å bli voksne.

Men ingen drømmer kanskje om å bli 36, det er bare en alder i en lang rekke aldre. Jeg husker å lengte til å bli 16, så 18 og så slutta jeg å lengte etter aldre, da lengta jeg mer etter milepæler. Bli ferdig med å studere. Få en jobb. Få en leilighet. Få en kjæreste. Bli lykkelig.

Jeg har meldt meg opp som enkeltemnestudent i høst, kanskje skal jeg tilbake til Blindern hvis noen av fagene som har plass virker interessante. Da jeg var der første gang var jeg livredd, og karakterer skremte vettet av meg. Nå håper jeg bare det er noe gøy og at jeg lærer noe nytt, om ikke nyttig. Jeg skal ikke være redd for karakterer, de er bare et tall – eller en bokstav.

Etter Dazed & confused så vi Licorice pizza, og den handler også om å være ung og litt eldre, men fortsatt ung. 15 år gamle Gary møter 25 år gamle Alana, og de blir venner. Den handler om å prøve og feile, om å løpe fra ting og om å løpe hverandre i møte, om å ville forandre verden og om å ville forandre livet sitt.

I går så jeg enda en double feature, men ikke på kino denne gangen, nå var vi i stua til Nils, på hans lille hjemmekino med plass til oss to og filmen over hele stueveggen. Vi begynte med Fandango, som jeg aldri har sett, som er en film med Kevin Costner og Judd Nelson, om en guttegjeng som drar på eventyr i ørkenen, som drikker øl og finner ut av livene sine, så godt man kan finne ut av livene sine når man såvidt har bikka 20 og verden ligger for dine føtter.

Etterpå så vi Druk, som jeg ikke har sett sida jeg så den på kino i 2020, og den var like vakker som da jeg så den første gang. Den handler også om en guttegjeng, eller en mannegjeng blir det vel, når de har bikka 40, men det handler fortsatt om å drikke, om å prøve å finne ut av livene sine, om vennskap og verden som fortsatt ligger for dine føtter, selv om livet er mer satt. Man har en jobb, man har familier, men man kan fortsatt danse – heldigvis kan man danse så lenge man lever. For et liv livet kan være!

Jeg ønska meg en sommerferie. Det er vanskelig å ha sommerferie når man har skrivepermisjon, det føles hele tida som at jeg skulker skrivinga når jeg tar en dag fri fra den. Men plutselig tok jeg en hel måned fri fra den og selv om jeg har hatt dårlig samvittighet, så har jeg også hatt det fint.

Jeg har vært på Roskilde. Det var alt jeg ønska meg, i hvert fall nesten. Jeg passa på meg selv og kroppen min, så det blei mye mer limonade og vann enn øl og ikke en eneste mojito fra Mojitobussen, men det førte til at jeg sto på konsert og hadde gåsehud helt edru og huska den jeg var da jeg var der i 2004 og 2005 og 2006 og 2007, alle åra før jeg begynte å drikke i det hele tatt. Det er musikken som gjør det med meg, ikke ølen. Men det er gøy å drikke øl også, så da vi var på Haim, som jeg visste blei den siste konserten for min del, så drakk vi øl. Da hadde jeg overlevd festivalen uten å bli sjuk, bortsett fra den vanlige festivalforkjølelsen, som gikk over med en gang jeg kom hjem til en mindre støvete og sandete tilværelse.

Jeg har sommerjobba på Tronsmo i en uke, vi spiste is og hilste på hundene som kom innom. Det var mye å rydde, men ikke så mye folk. Fellesferien finnes på ekte og stemninga i byen er roligere.

Så var jeg i Hellas, i Parga, der jeg var i 2017 for første gang, og egentlig skulle reise til aleine i september 2019 da Ving gikk konkurs og flyet mitt blei kansellert. Men nå dro vi igjen, mamma og søstrene og jeg, vi reiste fra Oslo med et fly som gikk halv åtte og kom fram til Preveza kvart over tolv, det var varmt, så varmt, jeg hadde helt glemt at sånn varme finnes, og det gikk fint, men kroppen min ga opp på dag 4 og ga meg varmeutslett på mesteparten av beina, magen, nakken, armene og ansiktet, så jeg måtte bytte strand mot hotellrom med aircondition, men jeg kunne sitte på balkongen i skyggen på morgenen og ettermiddagen. Det gikk fint. Det var fint.

Jeg fikk høre sikadene igjen, jeg fikk lest bøker, jeg fikk sett på alle som satt utenfor husa sine i skyggen da vi gikk på den smale veien ned mot stranda, jeg fikk hilst på kattene som går gatelangs, som ligger i trappene, som sitter på steinene, som lå på balkongen vår om natta og skvatt da jeg åpna døra klokka sju, som løp unna for å gjemme seg i tilfelle jeg ikke var grei, men jeg satte meg til å lese og katten krøp fram fra en busk og la seg i skyggen nedenfor balkongen, så på meg innimellom. Jeg fikk drikke frappe og svømme med fiskene, jeg fikk spist moussaka på to forskjellige greske tavernaer og begge var fantastiske, jeg fikk drukket litt Mythos og snakka med mamma og søstrene mine litt på tur. Jeg fikk låne svømmebriller! Jeg fikk sett på trærne og fjella og havet og tenkt at jeg vil tilbake igjen en gang, hvis det går. Samtidig fikk jeg kjenne på hetebølgen som kom rullende inn over oss mens vi var der, og overskriftene meldte om skogbranner i Europa, om klimaendringer og en verden som kanskje aldri vil bli seg selv igjen, og jeg kjente at det ikke er bærekraftig å dra på Sydentur, vi kan ikke alle gjøre det hele tida.

Jeg fikk overleve flyturen hjem igjen, selv om det var litt turbulens og jeg var redd, og jeg fikk kommet hjem og pakka ut av kofferten og J og jeg så Shawshank redemption på nytt den første kvelden min hjemme mens det regna utenfor samtidig som Andy Dufresne sto i regnet i friheten. Jeg har ikke sett den så mange ganger, men jeg elsker den.

Jeg fikk komme hjem igjen, og nå er jeg her og juli er snart over. Jeg har jobbhelg og så begynner J å jobbe på Øya til uka, og da er sommerferien på en måte over, selv om Øya-festivalen venter der framme på meg, men med Øya kommer trekkfuglene som skal fly over hodene våre, ta med seg sommeren mens Florence kanskje synger «King» for meg, som jeg hørte på da jeg reiste fra Athenas i Parga og tørka en tåre.

Nå skal jeg bære kofferten opp på loftet igjen, sammen med en pose med tepper og dyner vi ikke har brukt på noen år. Det er lenge til høsten, selv om det føles som at sommeren er på hell. Det er lenge igjen. Når april kommer, så tenker jeg at det er lenge til sommeren, og hvis april på en måte er starten, så kommer ikke slutten før langt uti september. Jeg kan rekke mange ting innen den tid.

Og så kanskje jeg skal klare å finne ut av hva jeg vil med livet mitt. Hva jeg vil skrive om, hvem jeg vil være, hva jeg vil gjøre. Andy Dufresne ville til Mexico, til et hav uten hukommelse, finne en båt og fikse den opp. Jeg vil bygge nye bokhyller og cd-hyller i stua, kanskje male en vegg. Og skrive en bok til.

Da jeg var ung, tenåring og tidlig i 20-åra, så var jeg ikke feminist. Jeg tenkte på feminister som kvinner som ikke barberte seg under armene og hata menn. Jeg trodde på likestilling, og jeg husker jeg var rasende på ungdomsskolen da sex plutselig ble en del av livene våre og gutta som lå med noen blei sett på som konger, mens jentene blei sett på som horer. Jeg heva stemmen og sa imot, men jeg kalte meg ikke feminist for det, fordi jeg syntes ordet var gammeldags og jeg identifiserte meg ikke med det.

Jeg gikk ikke i 8. mars-tog.

Det var først da jeg var gjest på Rød ungdoms sommerleir og blei bokbada der og spurt om jeg var feminist, mange år seinere, at jeg tenkte meg om et mikrosekund og sa ja, jeg er jo det. For jeg var jo det. Ordet er ikke lada bare med de tinga jeg som ung trodde det var. Nå barberer jeg meg dessuten ikke under arma lenger heller, men det handler ikke om at jeg er feminist eller ikke, det handler om at jeg ikke gadd mer og ikke ser poenget med det, og at det var jævla befriende å slutte å barbere meg under arma på grunn av hva noen andre mente om meg og min kropp.

I går våkna jeg halv sju og leste nyhetene om hva som hadde skjedd i Oslo sentrum noen timer tidligere. Folk var skutt ved London pub, og jeg blei helt kald inni meg, tenkte på alle jeg kjenner som kunne ha vært der. Jeg sjekka Facebook og så at flere av dem hadde skrevet at de var trygge. En av dem sa: jeg var der i går, men vi gikk hjemover et kvarter før det skjedde.

ET KVARTER FØR DET SKJEDDE.

Jeg gikk inn på soverommet igjen og vekte J, sa: det har skjedd noe, og han sa: ja, jeg leste det i natt, og da begynte jeg å gråte, jeg hulka, og la meg ved siden av ham, scrolla meg gjennom «jeg er trygg»-oppdateringer fra venner og kjente. Så skreiv jeg dette på Facebook da jeg sto opp:

For en bekmørk morgen.

I dag skal vi i bryllup og feire kjærligheten. I natt ble mennesker drept fordi de elsker noen av samme kjønn. Det har alltid vært ufattelig for meg, at folk kan hate folk for hvem de elsker. Det er så absurd. Men det skjer hele tida, hver dag. Mennesker jeg er glad i må være modige for å være den de er. Man skal ikke trenge å være modig for å leve. Man skal bare gjøre det, man skal få lov til det, hver dag skal man få lov til å være den man er, man skal få lov til å elske den man vil, man skal få lov til å stå opp uten å føle at noe er feil med en, man skal få lov til å holde kjæresten sin i hånda uten at folk blir provosert, man skal få lov til å gifte seg og få barn og lage en familie hvis man vil, det er en jævla menneskerett å elske! Vi er en flokk og i dag er jeg så uendelig trist for så mange i flokken min. Mennesker jeg kjenner og elsker, mennesker jeg ikke kjenner, men gråter for allikevel.

Jeg er så lei meg. Jeg håper Pride-paraden neste år bli den største vi har sett, og fram til da må alle være trygge.

I dag i feeden min ser jeg flere nevne at de blir sinte av støtteerklæringene som bare handler om folk som elsker folk av samme kjønn, at det ikke bare handler om det, men om hat mot transpersoner også. Jeg tenkte at setninga mi om å være den man er var tydelig nok, men siden det ikke kan sies tydelig eller høyt nok, så vil jeg utbrodere her:

Når jeg skriver at man skal få lov til å være den man er, så inkluderer det å elske den man vil, men også – og kanskje viktigst: å føle seg som den man er, enten man er født i den ene eller andre kroppen, enten man føler seg som kvinne, mann, noe annet, enten man en gang het Majken og nå heter Marius, og om man ikke føler seg hjemme i noen av kategoriene. Definisjonene er trange, men de er også mange.

Akkurat som at jeg ikke kan fatte at noen kan hate deg for den du elsker, så skjønner jeg heller ikke hatet mot de som ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn. Når jeg har diskutert dette, så har jeg sammenlikna motstanden mot transpersoner med motstanden mot homofile – for deler av samfunnet har i hvert fall kommet lenger, for femti år sida var det ulovlig å være homofil, nå er det heldigvis mange som tenker at det er lov og helt greit å elske hvem man vil. Jeg har sagt, høyt og tydelig, at jeg håper de som krangler i kommentarfelt om at det bare finnes to kjønn og at bare kvinner kan føde vil være like utdaterte som de som en gang ropte høyt om at bare menn og kvinner kan være kjærester.

Det som skjedde i Oslo i går, og det som fortsatt skjer i store deler av verden, viser jo at for mange av disse utdaterte holdningene fortsatt lever og at vi har en lang vei å gå, før alle kan være trygge som den de er. Men jeg skal gjøre mitt for å kjempe sammen med dere.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var homo et skjellsord.

En venn av meg som er lærer på ungdomsskolen sa at et skjellsord han ofte hører nå, er homofob.

Verden går framover, det bare går altfor sakte.

Måtte hver dag som går føre oss nærmere en tid der man føler seg trygg og akseptert enten man er en gutt som forelsker seg i en gutt, en jente som forelsker seg i en jente, en gutt født som en jente, eller en jente født som en gutt og alt imellom og utenfor disse trange boksene og definisjonene vi mennesker har laga, men som heldigvis forandrer seg hele tida. Noe med tida, noe med kamp, noe med krangling, noe med dialog.

Jeg våkna til regn i dag. Jeg har vært alene hjemme noen dager, J har vært sensor for kunststudentene i Bergen, mens jeg har levd mitt stille, vanlige liv her hjemme i Oslo. Amandus har sovet oppå meg om natta og jeg har ligget midt i senga i stedet for på min side.

Det ser ut som det blir Roskilde i sommer, billetten som skulle brukes i 2020 brenner på kontoen min hos Ticketmaster og jo flere dager som går uten at verden ser ut til å gå under eller stenge ned igjen, jo mer sannsynlig er det at det blir noe av. Vi er en liten gjeng i år, nesten så liten at man ikke kan kalle den en gjeng, men jeg kaller oss en gjeng. Vi er Laugen, Aksel og meg, tre av Utbryterlagets fem medlemmer, så årets festival blir en slags Utbryter-laget edition. Vi har leid Get a tent og vi skal ikke ned før tirsdagen, men det har vi tima fordi Musti spiller på warm-up-tirsdagen. Det rekker vi selv om vi er blitt voksne folk som skal i bryllup i stedet for å rive gjerdet når festivalen åpner. Jeg har aldri likt å rive gjerdet uansett, jeg synes det er ugreit.

Jeg hører meg opp på de som skal spille, lista mi over folk jeg ville se var kortere enn den opprinnelig var da 2020-programmet fantes, det er annerledes nå, men det er mye bra der.

Jeg skal se Musti.

Jeg skal se Saveus, som åpna Orange i 2018 da jeg var i København, bare ikke på Roskilde, da de spilte. Jeg satt på Bankeråt og så livestreamen, grein da de spilte Time can heal a man og angra på at jeg ikke bare heiv meg rundt og dro på Roskilde, men vi hadde fine dager i København også. Vi kom rett fra Sør-Frankrike og hadde toga fram og tilbake i Europa og var slitne.

Jeg skal se Phoebe Bridgers, som jeg sist så på Øya i ei ledig luke mellom to andre ting jeg skulle se, og som jeg er så glad for i dag, for det var jo sånn jeg fant henne. Nå spiller hun på en av de største scenene på Roskilde og jeg gleder meg, og vi skal stå litt langt framme om vi får til.

Jeg skal se Modest Mouse, Jimmy Eat World og Kings of Convenience, jeg skal se Arlo Parks, Dreamers circus & the danish string quartet, Dua Lipa og hvis vi orker, så skal vi se Churches, men de spiller ikke før klokka to. Klokka to!! Det er seint det. Haha, jeg er ordentlig gammal. Nei, takke seg til Kings of Convenience som spiller klokka to på dagen, sier jeg.

Jeg har begynt å høre meg gjennom programmet kronologisk for å finne andre ting å oppleve. Jeg har funnet Brimheim, som høres ut som Florence + the machine og Cat Power, sinte, hjerteknuste sanger av en stor stemme og bråkete instrumenter. Jeg har finni Black Pumas som høres ut som en blanding av Michael Kiwanuka, gammal soul og Ceelo Green, og de har en dritfin cover av Tracy Chapmans «Fast car» som vi kanskje får høre om vi er heldige. Jeg har finni Drew Sycamore som høres litt ut som Carly Rae Jepsen, og som åpner Orange i år.

Mens det regner og er sol her hjemme, så hører jeg meg videre gjennom programmet, finner konserter jeg skal ringe rundt i programmet når vi har flytta inn i teltene og er klare for fem dager på et jorde i Danmark. Jeg håper det ikke regner der, men hvis det regner, så har jeg telt over hodet og pledd i soveposen.

Det er flere år siden jeg var der nå, både på grunn av pandemi og livet som gjorde at vi verken var med i 2018 eller 2019. Noe av det siste vi gjorde på festivalen i 2017 var å gå tur til Mad max, som vi kaller campinga utenfor Get a tent, der alle de unge og rølpete gjengene bor. Vi var en av dem en gang, men vi var egentlig aldri særlig fulle eller rølpete. Vi hadde partykofferter med karameller og drakk sjokomelk oftere enn øl. Vi spiste kanelsnegler og lasagne og passa på å smøre de andre i campen med solkrem. Jeg lærte meg å jekke øl med lighter lenge før jeg drakk min første øl selv.

Jeg både gruer meg og gleder meg til årets festival. Jeg er spent på hvordan jeg takler det, om jeg finner alt jeg pleide å elske med det, om det fortsatt bor i meg. Selv om jeg er noen år eldre og noen diagnoser rikere, så er jeg jo også like mange år klokere og har blitt relativt god til å passe på meg selv, ta de pausene jeg trenger, gjøre de tinga som gjør meg godt. Og jeg veit at jeg er meg selv når noe av det jeg ser aller mest fram til er å gå tur til Roskilde by og besøke Roskilde antikvariat. Fy for satan, som jeg gleder meg til det.

Jeg skreiv over 90 sider i april. Manuset mitt har bikka 100 sider nå. Det nye manuset altså, det som kom fra asken av det gamle. Ikke at jeg har brent noe som helst, vi har bare lagt det til side. Det føltes håpløst, så klart, å få beskjed om at det ikke blir den boka, den boka jeg trodde jeg skreiv, den boka jeg prøvde å skrive. Men sånn er disse prosessene, jeg durer på og tror jeg skal i en retning, og så kommer jeg ikke fram. Over hit, roper redaktøren min og vinker, setter opp lykter, rekker meg en lommelykt, peker på fyret i horisonten, alle lysmetaforene i den mørke skogen skrivinga noen ganger er.

Det er jo ikke sikkert dette blir boka heller, men det føles i hvert fall som at det er noe der. En biperson ble en hovedperson. Alt jeg skreiv fram som hadde skjedd, er kanskje bare bakgrunnshistoriene og så ligger selve fortellinga i noe helt annet. Et forsøk på å skrive en vanlig bok med en vanlig dramaturgisk oppbygning ble mer fragmentert. Bruk styrkene dine, sier NØ, og da han sa det i slutten av mars, så klarte jeg ikke å se verken hva styrkene mine var eller at jeg hadde noen. Depresjon gjør det med deg, den tåker til alt. Så lå jeg mye på gulvet. Så reiste jeg meg.

Mai er her, trærne blomstrer, jeg var på loppemarked i helga og kjøpte enda flere bøker jeg ikke trenger (men man trenger jo alltid flere bøker, herrigud, jeg mener jaffal det) og på vei hjem gikk jeg gjennom Rodeløkka og på Dælenenga stoppa jeg opp og så på de tre svære trærne i bakgården, det satt og lå to mennesker på gresset med god avstand, en av dem var fullt påkledd og så mot sola med solbriller på, den andre lå i bare trusa med ryggen opp mot sola og jeg så på de rosa trærne som fylte alt opp mot himmelen og så hulka jeg. Depresjon gjør det også med meg, den dytter meg utpå kanten, gråten ligger latent. Men denne hulkinga var god, den kom av glede. Gleden over at våren varmer, at trærne blomstrer, at rosafarga trær finnes, at himmelen er så blå, at gresset er så grønt, at lungene mine fylles med luft. Verden er full av så mange jævlige ting, og så mye annet samtidig.

En sein kveld tidligere i mai gikk jeg hjem etter en middag og rett før jeg kryssa gangfeltet og fortsatte hjem, så sa noen til meg: Husk at det er ingen som passer på deg og sier at nå må du ta fri, nå må du passe på deg selv. Det er det bare du som kan kjenne etter, det er bare du som vet hva du trenger. Det ble sagt som trøst, som oppmuntring, og jeg tok det med meg hjem. Jeg hadde fortalt om dårlig samvittighet over å ha måttet ta meg fri tidligere, men også åpna meg om at det var litt vanskelig å være meg akkurat da.

Før det igjen hadde jeg snakka med psykologen min om at flere ofte sa: men har ikke du fri hele tiden? hvis jeg sa jeg var sliten. Jeg har ikke fri, sa jeg, jeg jobber hele tida. Jeg skriver og tenker og ligger på gulvet og gjør det igjen og igjen. Hver morgen begynner alt på nytt. Heldigvis. Det går bedre nå.

Jeg skriver to sider hver skrivedag. Jeg skriver på morgenen, jeg gir meg til lunsj. Noen dager skriver jeg etter lunsj også, men det er en bonus og ikke noe jeg tvinger meg til. Det handler om å sette lista på et godt sted. Ikke for lavt, ikke for høyt. Akkurat som stoffskiftet, som justeres av medisinen jeg får. Det handler om å høre på seg sjæl, på kroppen, ikke for mye på depresjonen, men litt på den også. Man kan høre på den uten å la den ta helt over.

Jeg leser bøker, jeg leser om plotstruktur for første gang etter å ha vært forfatter i over 10 år. Wow, sier jeg høyt til meg selv. Jeg har ikke visst om alle triksa i boka, men hvis du legger plotstrukturen over bøkene jeg har skrivi, så passer det. Forskjellen er jo at jeg har gått veien uten kompass og allikevel kommet fram til riktig sted. Nå har jeg kjøpt meg et kompass.

Jeg tror min favorittdel av Save the cat-beatsheet er den delen som heter All is lost, når slutten nærmer seg og helten tror at, ja, alt er tapt. Jeg liker å tenke at det er der jeg var da jeg lå på gulvet og grein i slutten av mars og trodde det aldri blei bok. Men nå har jeg gathered the team og er på vei til å execute the plan. Jeg skriver to sider hver skrivedag og jeg nærmer meg slutten. På denne boka. Så kommer neste, og neste. Hver morgen begynner alt på nytt.

Sonja blogga om Laugens gode gjerning fra i fjor sommer, og jeg fikk en oppgave jeg tenkte å ta på meg og gjøre så godt jeg kan med. Det spesifikke øyeblikket i livet vårt som skal skildres er altså fra en sommerdag med quiz i parken. Hvis dette var en film der vi fikk se de enkelte karakterenes ferd, så ville vi kanskje fulgt meg på veien til quiz i parken, jeg tror kanskje jeg hadde vært på jobb og kom litt seinere enn de andre, og jeg tror jeg stoppa på Syverkiosken og kjøpte en pølse, for første gang i livet mitt. Ja, sånn var det: jeg kjøpte øl på senteret på Kiellands plass, og selv om jeg henta den i kjøledisken, så var den varm, fordi de som fylte på øl der akkurat den dagen, ikke nødvendigvis hver dag, satte nye sekspakninger foran de andre, og ikke bakerst så de skulle bli kalde. Men jeg har drukket lunka øl i parken før og tenkte ikke så mye på det, det fikk gå. Så gikk jeg til Syverkiosken og tenkte at jeg skulle prøve en wiener i lompe, det er trygt og godt. Jeg kvinna meg opp og gikk bort til skranken, sa: hei, jeg vil gjerne ha en helt vanlig wiener, ikke noe fancy. Vi har bare wiener, sa han, det er jo det beste. Ja! sa jeg. Gjerne i lompe. Lompe skal bli, sa han. Føler du deg litt vill og gal og vil ha ketchup og sennep på? spurte han, og jeg sa: ketchup! En stripe eller tur-retur? En stripe! Jeg bytta penger mot pølse og spiste den på vei opp en lang bakke til parken, jeg gikk meg litt vill, men fant fram tilslutt. Jeg var mett og glad og litt nervøs, som jeg alltid er når jeg skal møte mennesker og gjøre ting, men det går jo som regel bra.

Det var quizzer i flertall og jeg var på lag med mange hyggelige folk, noen jeg kjente fra før og noen jeg ikke kjente fra før. Det ble seint for noen av oss, men det var sommer og fortsatt lyst, men det som skjer når det blir seint på sommeren er at myggen kommer. På et punkt, jeg husker ikke om det var før eller etter at Laugen hadde sagt at Young royals var en bedre serie enn SKAM, så satte det seg en mygg i tinningen hennes. Jeg pekte på min egen tinning og sa: du har en mygg der.

Når man viser folk på sitt eget fjes hvor de har en mygg eller ketchup eller hårgelé, så oppstår dilemmaet: viser du meg dette som speilbildet mitt, eller viser du meg faktisk hvor det er? Ofte prøver man feil side først, litt som at man alltid setter inn USB-kabelen feil vei hver gang og må snu den, man kjører speilbildet og det viser seg at det faktisk var venstre side, eller omvendt, du vet hvordan dette funker (eller ikke funker). Men Laugen var løsningsorientert, og hun valgte heller å gå for følgende:

Med flate hender klapsa hun seg selv i hele fjeset samtidig. Hun kneip øya sammen og slo til, en flat hånd på hvert kinn og hver side av panna på samme tid, som en slags tittei!-bevegelse i fortfilm, det klaska ordentlig godt og jeg husker ikke om myggen unnslapp eller ble flatklemt, men jeg husker at jeg var dypt imponert over metoden hun brukte for å unnslippe den dansen man gjør: her? Nei, her? Som ofte fører til at den som påpekte hvor myggen, ketchupen eller hårgeléen befant seg må inn selv og ta andre mennesker i ansiktet. Jeg har også sett folk ta tak i hånda til vedkommende og liksom føre den som en slags dukkemaker, fordi det føles mindre invaderende enn å ta folk i ansiktet med sin egen hånd. Folk er rare. Det har vi lært av både Are Kalvø og Maj-Britt Andersen.

Jeg har ikke fått prøvd Laugens metode selv enda, men jeg vil anbefale den, både for komisk effekt og generell effektivitet.

Kveldens videre eskapader førte til at Laugen redda en ung gutt med ødelagt fot ved å spandere taxi til legevakta, alt det kan du lese om hos Sonja. Jeg selv kom meg hjem med en buss og da jeg kom hjem spiste jeg knekkebrød og så første episode av Young Royals, som ikke var bedre enn SKAM, men det var fint. Jeg skylder også fortsatt Laugen to av de ti ølene jeg vedda om i Ephemera-gate. Hvis jeg kjenner meg selv rett, og det gjør jeg, så kommer jeg sikkert til å være kjepphøy igjen og vedde om noe annet når gjelda er betalt. Men når man har tapt ti øl, så husker man i hvert fall om man tok feil eller vant. Jeg vil dog ikke anbefale å lære seg alt man trenger for å quizze på den måten, det blir dyrt og usunt.

 

I 2004 bodde jeg i Kurlandstien, jeg hadde et tre rett utenfor vinduet mitt, jeg var snart 18 år gammel og hadde allerede skrevet dagbok på internett i noen år. Jeg hadde flere, ikke flere personligheter, men de forskjellige dagbøkene hadde forskjellige stiler, og publikum. Da jeg var 17 ble jeg forelska i en som snudde opp ned på det meste i livet mitt fram til da, og jeg starta en nettdagbok der jeg skreiv om det, den skulle liksom være hemmelig, men alle fant alle på internett i 2004 (akkurat som nå). I går brukte jeg hele kvelden min på å flytte den dagboka over i et dokument, og siden slette den.

Det slo meg mens jeg kopierte orda mine over i det som etterhvert ble over 500 sider, at jeg helt uten å vite det ramma inn de åra og den bloggen, 2004-2011 med nettopp den historien den begynte med. Jeg var forelska i en jeg ikke burde være forelska i, det ble oss, det varte ikke, jeg var hjerteknust i flere år, vi krangla, vi slutta å snakke sammen, og så, i 2011, i det som ble det siste innlegget på den bloggen, så prikka han meg på skulderen på lille julaften og sa hei igjen. Jeg håper vi ses i 2012, sa han. Jeg har bare sett ham noen få ganger etter det, men da jeg kopierte over de siste orda og trykka Delete, så ble jeg litt rørt av livets utilsiktede dramaturgi. Det begynte med en forelskelse som endra alt, i hvert fall for meg, og endte med orda Framtiden er så ljus att jag må ha solbrillor. Sånn jeg husker det, så ble ikke 2012 akkurat mitt beste år, snarere tvert imot, men det var lyse dager og minner å myse til der også.

Jeg ble fylt med ømhet, litt flauhet og mye kärlek til den jeg en gang var. Jeg tenker ofte at jeg husker akkurat hvordan noe var eller føltes, men når jeg leser mine egne tanker fra fortida, så skjønner jeg at alt endrer seg i meg, etterhvert som jeg blir eldre. For hver gang jeg finner fram et minne, så endres det litt, tilpasses den jeg er i dag. Men orda mine er der, i dagbøkene mine som jeg har skrevet i med penn og limt inn bilder i, i de forskjellige versjonene av meg på internett som finnes fortsatt og fantes en gang, og de orda som er skrevet som den jeg en gang var, de minner meg på at jeg en gang var en annen.

I åra mellom 2004 og 2011 var det mye tant og fjas, knuste hjerter, seine kvelder og tidlige morgener, eksamensnerver og regnværsdager, festivaler og kyss. Og midt inni, mitt favorittinnlegg:

Det slår meg plutselig:

Jeg er helt vanlig.

Jeg drømte om å bli forfatter, jeg drømte om at han skulle komme tilbake, jeg drømte om sju ukers sommerferie, jeg drømte om fint vær på Roskilde og et ryddig hjem og hode. Jeg fyller 36 neste uke og skriver fortsatt dagbok på internett. Jeg drømmer om å få til å være forfatter, om sju ukers sommerferie – eller kanskje åtte, om fint vær på Roskilde og Øya og om et ryddig hjem og hode. Jeg er helt vanlig.

I den forrige skrivepermisjonen min gikk det etterhvert ganske dårlig. Jeg fikk en slags depresjon, jeg var virrende og motløs, hadde en evig følelse av udugelighet. I mai, fire måneder inn i permisjonen skrev jeg dette:

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

På fredag hadde jeg møte med redaktøren min etter fjerde utkast, og han ba meg ikke om å kaste alt, men det føltes som om vi var på samme sted som da de 200 sidene måtte forkastes. Jeg dro til København på minitur på søndag, for å skrive, for å øve meg på å reise igjen, for å finne igjen København – og kanskje meg selv. Det gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger. Jeg var veldig glad da jeg gikk rundt i København, byen min som ligner seg selv fortsatt, fortauene med sine brede firkanter og brosteiner i mønstre, bygningene mot blå himmel, de gule bussene, og som alltid, som jeg alltid har visst, våren som begynner en snau måned før den begynner her hjemme. Jeg gikk av båten til et grønt Kastellet, jeg gikk forbi benkene under trærne, gikk innover mot sentrum og videre mot Søerne og Frederiksberg, jeg fant bokhandlere og kaffe og sushi og så gikk jeg, raskt, tilbake til båten. Jeg var fylt av en optimisme som rant ut av meg i sjøen da båten dro hjemover igjen. Jeg satt alene på lugaren min med potetgull til middag etter en mislykka pizza som smakte papp, jeg kjøpte internett-pakke og så på tv-serier på mobilen og da jeg våkna igjen i Oslo var det grått og jeg dro hjem og la meg på gulvet, så begynte jeg å gråte.

Jeg gråt hos psykologen min og følte meg dum, for jeg er jo heldig som har kjøpt meg et år fri for å skrive, men så bare ligger jeg på gulvet og gråter. Jeg gjør jo ikke bare det, jeg har skrevet fire utkast også i løpet av tre måneder, men følelsen er jo at jeg bare sitter her og gjør ingenting – eller ligger på gulvet og gråter. Kanskje er stoffskiftet mitt koko igjen, kanskje er det bare en del av prosessen, jeg vet jo av erfaring at dette ikke er lett, det jeg driver og baler med, at skrivinga – og livet – er noe jeg jobber fram litt og litt. Jeg setter meg ikke bare ned og skriver en ferdig bok, og jeg våkner ikke og bare er lykkelig og sorgløs, livet rommer mye, og det gjør skrivinga også. Og jeg vet – med hele meg – at det ikke er som at jeg ikke ville ligget på gulvet i København også, om jeg flytta dit. Man kan ikke rømme fra seg selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som ei som er glad, men hvis jeg skal se igjen, som lillesøstra til Tom ber ham om i (500) days of summer, så har jeg ligget mye på gulvet også. Det er lett å tenke at ting var enklere før, at jeg var en annen den gang da, men jeg har alltid hatt denne evige gropa i meg, som jeg noen ganger faller ned i, og andre ganger klatrer opp av. Det handler ikke om å alltid få det til, det handler om å ikke slutte å prøve. Og forsøkene er stygge og vanskelige og langdryge og forvirrende og dårlige og kjedelige og seige og noen ganger nesten umulige, men så! Så skjer det noe. Noe annet. Og det er derfor vi gjør det, ikke sant. Igjen og igjen og igjen.

Jeg skal gå til legen og ta nye blodprøver, og jeg skal sette meg ned her og skrive hver dag, og jeg skal gå en dum tur uansett vær og jeg skal prøve igjen og igjen og igjen. Og jeg skal glemme at jeg en gang satt her og grein, for når det plutselig går bra, så er alt dette så uendelig langt unna, på samme måte som at det å ha det bra virker uendelig langt unna nå. Det er sånn vi er skapt.

Hva gjør du når du er nede i gropa?