Strekhjerte

Jeg blei så glad da jeg trykka på shuffle og Spotify ga meg denne. Raymond & Maria var et helt år for meg. De var en sommer og en vinter, de var en forelskelse og et brudd. Jeg husker at jeg tulla og sa jeg ikke likte dem, og derfor fikk jeg skiva deres i gave. Jeg gjorde narr av den genser-sangen deres, «ingen vill veta var du köpt din tröja», tullesang jeg ofte. Så fikk jeg skiva og hørte ikke på annet på flere måneder. Raymond & Maria synger om livet sånn det kjentes ut da jeg var i 20-åra. Raymond & Maria synger sanger som minner meg om lukta av markjordbær oppe i Ekebergåsen, de synger sanger som minner meg om sommeren, enda jeg hørte på dem om høsten, vinteren og våren også. De synger sanger som minner meg om en jeg en gang var, om ei som drømte om å skrive noe mer enn bare en blogg, om ei som studerte og snart var ferdig, om ei som lurte på hvordan livet en gang skulle se ut.

«Min pappa» var favoritten min, selv om hele skiva er fantastisk. Den heter Vi ska bara leva klart og kom i 2004. Jeg hørte på den mest i 2007 og 2008. Den holder seg. «Min pappa» begynner med en gitar, som så mange andre favorittlåter jeg har i livet. De synger om en pappa, om å komme fra Kalmar, om å flytte, om rekkehus, pingpong, veien til jobben, drømmer om framtida og framtida som kommer. De synger om å bo i en leilighet, om å drømme om noe større, om å sykle til jobben, om å ikke huske hvordan stemmen til faren din høres ut, de synger om et vanlig liv og alle åra man har igjen, og jeg sykla til jobben fra min lille hybelleilighet, jeg gikk gjennom kirkegården og så den gå fra grønn til rød til svart til grønn igjen, jeg hørte stemmene i hodetelefonene og sang sammen med dem: Men dom har sagt att vi har så många år kvar, låt dom börja nu, snälla, låt dom börja nu.

Åra går og jeg flytter fra hybelleiligheten min. Jeg går ikke lenger gjennom kirkegården for å komme til jobb. Jeg hører nesten aldri på Raymond & Maria lenger, men jeg husker for et par år sida, så var det så varmt om sommeren og jeg sto opp grytidlig for å jogge, og da hørte jeg på dem igjen, jeg løp før sju om morgenen og hørte på Raymond & Maria igjen, og jeg var blitt eldre enn jeg en gang var, og jeg bodde fortsatt ikke i villa eller ved sjøen, men jeg sto opp og løp om morgenen og jeg bodde med en fyr i en helt passe stor leilighet, og vi hadde en katt. Vi har fortsatt en katt.

I dag løp jeg også joggeruta mi, men jeg trengte ikke stå opp så tidlig, for det er snart høst og det var overskya da jeg løp ut døra. Jeg løp min andre raskeste runde noensinne, men det var på grunn av et 35 sekunders stopp ved et lyskryss og hadde det ikke vært for det, så hadde jeg fortsatt å slå min egen rekord. Jeg driver med det nå, jeg er blitt en som prøver å løpe fortere enn meg selv. Tida går og åra glir ved siden av oss. Jeg løper i Svartdalsparken, forbi hunder og andre joggere, jeg løper den faste ruta og kjenner meg igjen, veit at jeg bare skal rundt neste sving før jeg får en liten nedoverbakke og det som føles som en pause, selv om jeg ikke stopper. Jeg løper ut av Svartdalsparken og begynner på ferden tilbake igjen til leiligheten min, og i dag løp jeg forbi en hel gymklasse som ikke var slitne. Jeg var kjempesliten og pusta og peste, siste kilometeren er den raskeste og også den mest slitsomme. Det er da jeg setter inn støtet for å ta igjen meg selv. Og åra går, glir over i det neste.

Jeg hørte på Raymond & Maria da jeg studerte, da jeg var nesten ferdig, da jeg leverte bacheloroppgaven min og begynte å sitte på Blindern for å skrive en roman i stedet. Jeg var pliktoppfyllende og strukturert. Jeg jobba nesten fulltid, og de andre timene i uka der jeg ikke jobba, så skreiv jeg. Først bacheloroppgave, som jeg leverte på tida, så en roman, som aldri blei ferdig – men som blei en annen roman året etterpå.

Jeg hørte på Raymond & Maria og var voksen, men ikke på samme måte som jeg er voksen i dag. Jeg hørte på Raymond & Maria og var på besøk i kollektivet til venna mine, jeg tilbragte søndagene i senga, jeg jogga ikke enda, og jeg hadde heller ikke fått angst, jeg sykla til jobben og når frosten kom, så tok jeg bussen til jobben, og jeg husker ikke hvilke kvaler jeg hadde, hva jeg var redd for, hva jeg tenkte på når jeg ikke fikk sove. Det finnes jo her, i arkivet mitt, om jeg blir nysgjerrig – eller om du blir det.

Men jeg husker det som at jeg tenkte mye på alt som skulle komme, alt jeg ville bli, alle jeg skulle elske – og alle som skulle elske meg. Jeg husker jeg tenkte at Raymond & Maria sang om å være voksne, eldre enn meg. Jeg husker at jeg blei både glad og trist av å høre på dem.

Jeg skreiv min første tekst som kom på trykk våren 2008, og da skreiv jeg om et sommerhus i Kalmar. Et fiktivt sommerhus som jeg så for meg at jeg en gang skulle ha, og den eneste grunnen til at jeg har hørt om Kalmar, er fordi Raymond & Maria synger om at min pappa kommer derfra. Jeg har fortsatt aldri vært i Kalmar. Men åra går og plutselig en dag, så kanskje jeg leier et sommerhus der. Man veit aldri.

Jeg kjøper månedskort i august for å bade masse. Jeg har hjemmekontor i ferien, fordi jobbene kommer ramlende også når man har fri, men jeg drar ut til Huk en formiddag før det er meldt regn. Jeg spiser is før middag. Jeg drikker iskaffe mens jeg jobber. Så tar jeg fri igjen. Løser kryssord. Ser på tv-serier som trøster et slitent hode.

Jeg drar til Malmö for å se min beste venn feire vielsen sin. Vi sitter i en hage full av frukttrær og familie, vi sitter ved bålpanna når gjestene har dratt hjem. Jeg tar bilder av dem foran epletreet, med hundene og sønnen som ruller i gresset foran ekteparet. Jeg er varm og glad for å få være der. Familien og vennene til A, som jeg møter for første gang, tror jeg er søsteren til Krummis. «Ni är så lika!» Vi ser på hverandre og smiler. Ja, ganske.

Det er 20 år sida vi møttes i en sving på Roskilde, og nå er hun gift og bor i et hus med stor hage rett utafor Malmö. På et punkt etter grillmiddag og dessert, så sitter jeg og ser meg rundt, dingler med beina fra en benk. Jeg skjønner dette, sier jeg og ser på henne. Hundene ligger i gresset, sønnen hennes leker i bassenget sitt på terrassen, vennene til A ler høyt av noe, søstrene hans henger i hagesofaen. Gratulerer, sier jeg og vi tar hverandre i hånda, ler.

Morgenen etter står jeg opp og spiser frokost med dem, leker med min kompis, lille A, han er en t-rex og spiser de andre lekene som jeg gir lyd til. En veps dør sånn her: sum sum suuuuum. Loke dør sånn her: humtidum-dum-duuuuum. En elefant dør sånn her: Æææææææææææ. En slange dør sånn her: Ssssssssss. Lille A ler like mye hver gang.

Så kjører de meg til toget og jeg reiser til Varberg, som jeg aldri har vært i om sommeren, selv om det jo er en sommerby. Jeg har jo skjønt det når jeg har vandra rundt her om høsten og tidlig vår, jeg har sett de stengte is-sjappene og strendene, jeg har sett den grå byen og tenkt at den nok kommer til sin rett om sommeren, og nå er jeg her, om sommeren. Jeg har booka meg to netter på Gästis, og denne gangen har jeg fått balkong og badekar.

Jeg går for å finne en strand og finner Skarpe nord, en lukka nakenstrand for kvinner. Jeg bader ved badetrappa, det er høye bølger og jeg holder meg fast mens jeg vaker opp og ned i havet. Jeg står med lukka øyne og vått hår etterpå og kjenner at jeg er lykkelig.

Jeg kjøper en is på minigolfen der de spiller 80-tallsmusikk og et søskenpar krangler på engelsk. «No, she did it, it wasn’t me!» Den ene søsteren krangler med faren som har kjefta på dem, han har en baby i bæresele og himler med øya. Den andre søsteren står med golfkølla over skulderen og smiler lurt. Åååå, sier den første søsteren, sparker i gresset. jeg spiser mjukglass med sjokoladestrøssel, den smelter fort, jeg får is på låret som jeg ikke ser før jeg er tilbake på rommet. Det har størkna. Jeg bader i badekaret, senker meg ned i det varme vannet. Jeg går på gresk restaurant og bestiller moussaka.

Jeg leser ut en bok i hotellsenga med balkongdøra åpen, det har skya over der ute og blåser en del, men inne i hotellsenga er det lunt. Jeg hører måkene og sommerbyen der utenfor. Jeg finner fram Ebba och Didrik på SVT Play, som man ikke kan se i Norge, og tenker på alle somrene jeg har vært en søster som også har krangla med søstrene mine. Slitne foreldre i sommerhus, slitne mammaer i Syden, slitne pappaer i bilen, slitne småsøsken i baksetet og på restaurant, klissete solkrem , vepsestikk og sand i skoa. Det var livet, det også.

Om sommeren tenker jeg alltid på den jeg var da jeg var barn. Jeg tenker på feriekoloniene jeg var på, det lille teltet pappa satte opp i farmors hage, syrinene og solbærbuskene, jeg tenker på Mikke Mus-kryssord og saft i rosa glass med sugerør og plastfolie, så det ikke skulle komme veps i dem. Jeg tenker på alle somrene da jeg lengta etter å bli voksen, å bli større, og nå er jeg både voksen og større, og jeg tenker på barnet jeg var og barndommen jeg hadde.

Jeg så på Ebba och Didrik og tenkte på å være forelska. Jeg så på Pacific Blue og tenkte på å være fin i bikini. Jeg så på Dawsons Creek og tenkte på kyssing. Jeg så på Are you afraid of the dark og tenkte på å ha en vennegjeng å fortelle spøkelseshistorier med. Jeg så på Beverly Hills 90210 og tenkte på å få en kjæreste. Om sommeren ser jeg på alle de seriene og tenker på meg selv.

Å være 12 år og lengte etter å bli noen, og så var man noen allerede da. Jeg hadde vennskapsbånd på armen og anklene, som jeg hadde fletta selv, men ikke turte å gi bort til noen. Jeg leste bøker og skreiv dagbok, var solbrent på kinna og skuldrene. Jeg skulle bli 13 og 14, få mitt første kyss og så min første kjæreste, jeg skulle få sommerjobb og begynne på ungdomsskolen og videregående, jeg skulle bli 18 og få hjertet mitt knust, jeg skulle bli student og flytte inn i en hybel jeg bodde i den sommeren jeg jobba seinvakter hver dag og så på TV til sola sto opp etterpå. Jeg skulle bli voksen og ikke klare å ta ferie, men hver sommer kommer allikevel, og hver ledige time er en liten ferie den også. Og nå er jeg her, i Varberg, om sommeren, i to dager uten planer.

Jeg skal lese flere bøker. Jeg skal bade på Skarpe nord, være en av kvinnene som sitter der i sola etterpå med lukka øyne. Jeg skal spise is og bakverk, jeg skal spise middag aleine med en bok, jeg skal drikke øl på takterrassen til hotellet i morgen, jeg skal prøve å skrive noe igjen.

Så skal jeg ta toget hjem igjen til hjemmekontoret og hverdagen, i leiligheten jeg bor i med en fyr og en katt, min lille familie. Det er ikke epletrær eller plommer i bakgården min, men det er syriner der, og neste forsommer kommer de tilbake. Da får jeg en ny sjanse til å prøve å ha ordentlig ferie. Hele tida er man et menneske. Så lenge man lever, er man et menneske, og kan prøve å gjøre det man alltid har drømt om. Kysse, ha en kjæreste, være voksen, ha en vennegjeng, men fortsatt være litt solbrent på kinna, løse kryssord, sitte i gresset, se på TV-seriene man så på da man var liten og drømte om livet som skulle komme.

Jeg var på Roskilde aleine. Det var egentlig mye som forventa. Jeg skreiv mye om det på Instagram mens jeg var der, så dere kan følge ferden i stories og se oppsummeringene etter hver dag der om dere vil. Jeg heter linnstromsborg på Instagram, følg meg gjerne for katter, festivaler, bøker og fjas.

Jeg overlevde i hvert fall, med glans egentlig. Jeg klarte mye av det jeg trodde jeg ikke skulle klare, og koste meg mer enn jeg turte å håpe på. Jeg lærte en del, om meg selv og livet. Og da jeg dro hjem søndagen, først med tog og så med buss, så var jeg glad og stolt over å ha gjort det. Jeg kom hjem, tok meg en velfortjent dusj, satt i sofaen i sommerkjole, med vått hår og festivalbånd på armen og J sa han var glad jeg var hjemme igjen, og at han syntes jeg var tøff.

Så skulle jeg legge meg og lese videre i Johan Harstad-boka mi som hadde vært med meg på aleinefestivalen. Og så var den ikke i nettet mitt. Jeg huska at jeg leste på bussterminalen i Göteborg. Jeg husker at jeg ikke leste på bussen, fordi jeg blir bussyk og kan bare se ut av vinduene og høre på musikk eller sove. Men jeg huska at nettet mitt hadde falt, og at jeg hadde satt det opp igjen. Og hvor lå boka mi? Øverst i det nettet. Hvor lå den nå? Under sete 3A på den aktuelle bussen jeg hadde forlatt fire timer tidligere. Jeg sendte en melding til hittegods før jeg la meg og leste en annen bok. Kryssa fingra for at de skulle finne den til meg.

Dagen etter hadde jeg fått svar fra hittegods i Vy om at bussen jeg tok ikke var drifta av dem, selv om jeg hadde kjøpt billetten min hos dem. Du må kontakte Bus4You, skreiv han. Takk, skreiv jeg, og sendte så en ny hittegods-melding til Bus4You. Fire dager seinere, så purra jeg.

Vi har ikke fått inn noen bok, svarte de. Men vi håller tummorna og beholder kontaktinfoen din i tre uker.

Men har noen sett under sete 3A i den aktuelle bussen? spurte jeg i en ny mail. De svarte ikke. Nå begynner eventyret …

Det var bare en bok, jeg veit det. Men den er stor og tjukk, og NOEN har funnet den boka. Ikke bare er det en bok jeg allerede elsker, selv om jeg bare hadde lest halve, men i den boka, på den siden jeg var kommet til, så lå også bokmerket mitt, et postkort med bilde av Anne Sexton på skrivekontoret sitt. Hun vipper på stolen sin og ser så kul, så kul ut. Hadde noen tatt boka selv da de fant den? Jeg kan leve med det, men det jeg ikke kunne leve med, var at sjåføren i den aktuelle bussen hadde funnet den og så KASTA DEN, for det føltes som en plausibel mulighet.

Jeg dro ned på bussterminalen for å se etter en Bus4You og for å spørre om de visste hva som skjedde. Jeg fikk ikke kvinna meg opp til å spørre sjåføren på den bussen jeg fant, men jeg spurte i informasjonen på bussterminalen. Nei, de skulle levere inn ting, har du kontaktet hittegods? spurte hun, og jeg sa ja, mange ganger. Så mange ganger at de har slutta å svare, faktisk. (Det er tre, forresten, ikke hundre.)

Så ga jeg egentlig opp, men før jeg ga opp, så spurte jeg på underskog om noen tilfeldigvis skulle busse mellom Oslo og Göteborg og om de i hvert fall kanskje kunne se selv under sete 3A om de var i nærheten, for kanskje var det samme buss, og kanskje, bare kanskje kunne boka ha kilt seg inn sånn at verken bussjåfører eller støvsugere fant den uten at man visste hva man så etter?

Så hadde jeg egentlig altså gitt opp, men på søndag som var, så var jeg i Moss, og da jeg tok bussen hjem fra Moss, så ankom jeg bussterminalen tre kvarter før den samme avgangen jeg hadde kommet med for eksakt en uke sida skulle komme. Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk på å få snakket med en ekte Bus4You-sjåfør og spørre om de kunne forklare meg hva som skjedde med bøker som forsvant under setene deres, og så gi opp.

Tidligere den søndagen hadde jeg gått, i regnet, til Ensjø, for å låne en ny utgave av Johan Harstad-boka, som en snill underskoger tilbød meg, som trøst for at jeg var kommet halvveis og ellers måtte ha venta til august som alle andre vanlige lesere som ikke jobba i bokhandel og hadde fått et eksemplar. Så jeg satte meg ned på bussterminalen med Johan Harstad-boka mi, og leste.

Den er cirka 900 sider lang. Jeg var kommet halvveis, men jeg huska ikke helt hvor halvveis, og jeg ville nødig hoppe for langt fram, så søndag morgen hadde jeg begynt på nytt. Jeg hadde henta boka, i regnet, kommet hjem til sofaen der jeg hadde to timer før jeg skulle til Moss, og så, i stedet for å prøve å finne tilbake til Ebba, Jonatan og Ingmar som tenåringer på nyttårsaften, så satte jeg bare kaffekoppen på bordet og bladde opp på første side igjen. Du och jag, sa jeg til Ingmar, og leste på nytt igjen.

Mens jeg satt og venta på bussen som skulle ankomme 19.15 fra Göteborg søndag kveld, så kom det en buss fra en sommerleir. Hallen fyltes opp av tenåringer med rosa hår, piercinger, sopelimer, hettegensere, skinnjakker og sommerkjoler. Et sorl av stemmer som sa hadet og ses neste år omringa meg mens jeg satt og leste. Rett før de forsvant i alle retninger, så var det en ung gutt som bar på en gammel skrivemaskin som ropte til gjengen som sto igjen: Ha det bra, alle sammen, vi ses neste sommer! Peace! Og så holdt han opp to fingre og snudde seg for å gå, koffert i den ene armen og skrivemaskina i den andre. Jeg begynte nesten å grine, det var så fint.

Så kom bussen fra Göteborg og jeg reiste meg, gikk ut og trakk pusten, før jeg prikka bussjåføren på skuldra. Hei, sa jeg. Hvis man mister noe på bussen, tappar något, hva händer med det då? Da ringer du dette nummeret, sa hun og begynte å finne fram noe på mobilen. Nei, sa jeg. Jeg har ringt og jeg har mailet, jeg lurer på, rent fysisk, når finner dere ting. Hva skjer med det. Hvem finner det? Vad har du tappat? spurte hun. En bok, sa jeg og skulle til å forklare hvorfor det var viktig for meg. En tjock bok? spurte hun. Ja, sa jeg og holdt nesten pusten. Jag har sett den … sa hun. Og jeg hvinte før jeg sa: Hæ, men hvor har du sett den? Hittegods sier de ikke har sett den. Nej, sa hun og så liksom ut i lufta. Vilken buss var det? spurte hun. Akkurat denne avgangen for en uke siden, svarte jeg. Ja, hun trakk på det, og så holdt hun opp en pekefinger foran meg. Sjåføren hadde funnet boka, sa hun, men den ble ikke levert til hittegods, den lå her, sa hun og pekte på dashbordet. Så kjørte jeg den bussen noen dager senere, og da satte jeg den på vårt billettkontor. Så fant hun fram en timeplan og sa at hun skulle til Oslo igjen den 20., hvis jeg ville få boka mi da.

Takk, sa jeg, men jeg har en kontakt i Göteborg som reiser hjem på tirsdag. Kan hun hente den? Å ja, sa hun, den står bare der, du forstår, vi har en sånn bokhylle der vi bare setter bøker som vi finner, og ingen har tatt den, det kan jeg love deg. Den står der. Den er i Göteborg.

Den er i Göteborg. DEN ER I GÖTEBORG! Jeg takka henne hundre ganger og så løp jeg hjemover, skreiv til J at boka mi var i Göteborg. Han hadde for lengst blitt lei av tjaset mitt om at boka mi var et sted, den forsvinner jo ikke bare i løse lufta. Noen har den boka, mumla jeg sint mens jeg hadde lange samtaler med hittegodskontoret til Bus4You i hodet.

Tirsdag 16. juli skulle en underskoger fra Göteborg til Oslo. 13.45 gikk bussen. 13.40 fikk jeg et bilde av boka mi, som hun holdt i hånda si. Den var på vei. 17. 15 møtte jeg henne og fikk tilbake boka mi, med bokmerket av Anne Sexton og det hele. Jeg følte det var en slags seier for koko tjejs som bare nekter å gi seg. Et eventyr!

I går fikk jeg svar fra hittegods, som svarte at bussjåførene ryddet bussen etter ankomst og at alt ble levert inn til dem, men ingen hadde altså funnet boka mi. Jaha, svarte jeg. Men det stemmer ikke, for jeg har boka mi nå, takk skal dere ha og heldigvis, men det er takket være at jeg var koko nok til å stå på bussterminalen og vente på en buss fra Bus4You, og så tilfeldigvis finne den bussjåføren som fant boka mi, som altså ikke var levert inn til hittegods, men som bare lå der, på dashbordet, kanskje de tenkte at ingen var koko nok til å ville etterlyse en skarve bok, så det var ikke så farlig å levere den til hittegods. Men det var før Linn Strømsborg hadde lest halve Under brosteinen, stranden! og glemt den på bussen på vei hjem fra Roskilde, og så etterlyst den med hittegodsskjemaet med riktig bookingnummer og avgangsinfo, og så nekta å gi seg selv om de sa at ingen hadde funnet boka. Og nå har altså en ukjent som reiste fra Göteborg til Oslo tatt med seg boka mi, levert den til meg, og den er hjemme igjen.

Og hver dag etter sommerjobben min på Tronsmo, så leser jeg i den. Og hver dag tenker jeg på at det noen ganger er helt greit å være litt koko. Og hver dag rister jeg litt sånn vantro på hodet, for tenk at jeg fant den igjen. Tenk at jeg fant akkurat hun bussjåføren. Tenk at hun fant akkurat min bok. Tenk at Irene skulle reise fra Göteborg til Oslo og henta den for meg. Tenk, tenk, tenk. Når jeg har fortalt folk dette, så har de ledd og sagt at de aldri hadde trodd jeg skulle få igjen den boka. Den er borte, sa de da jeg fortalte dem om hvor jeg glemte den. Den får du ikke igjen, sa de, da jeg sa jeg hadde maila hittegods. Den er kasta, sa de, og jeg sa nei. Nei, nei, nei. Og nå er den hos meg. Igjen. Jeg klarte det også.

Jeg pressa inn tre festivaler i juni, en hel og noen dagspass. Jeg var på min første aleinefestival i år, men ikke i livet. Jeg huska nemlig plutselig at jeg jo dro aleine på Quart da jeg var 19 for å se Thomas Dybdahl. Jeg dreiv med sånt da også, med andre ord. Jeg dro uten hotell, fordi jeg var 19 og ikke like bekymra som jeg er i dag. Jeg møtte noen venninner og sov på hotellrommet deres, men planen min var egentlig bare å gå rundt til morgentoget gikk hjem igjen dagen etter. Jeg er ganske glad jeg slapp å teste ut hvordan det føltes.

Uansett, jeg dro til Middelfart i Danmark. Der hadde jeg aldri vært før, men jeg skulle se Tina Dickow, Rasmus Seebach og Suspekt. Jeg tok nattbussen til København, med begynnende bihulebetennelse. Først kjøpte jeg en Covid-test på apoteket på Jernbanetorget som jeg tok på doen på bussterminalen en halvtime før bussen gikk, klar for å snu snute hjem igjen dersom den var positiv. Det var den ei, så da gikk jeg ombord på bussen og halvsov hele veien til København. Jeg var trøtt da jeg kom fram, og trøtt da jeg tok toget videre til Middelfart, og hotellrommet mitt var ikke klart, men jeg tusla litt rundt i byen der, eller byen, Middelfart er jo ikke akkurat noen storby, men jeg tusla nå rundt til hotellrommet mitt var klart, og da halvsov jeg litt i senga før jeg sto opp og kledde på meg alle klærne jeg hadde med meg, glitra meg og dro avgårde med shuttlebuss for å se konserter i regnet.

Jeg koste meg på Tina Dickow, som turnerer rundt i hele Danmark i sommer – dog ikke på Roskilde, så da må man til Middelfart, da. Jeg elsker Tina Dickow, jeg fikk den første skiva jeg hørte av henne i posten fra Danmark, riktignok en brent versjon, men jeg har siden kjøpt alt av henne og hørt på henne jevnlig i alle år. Til en frokost her i heimen satt vi og hørte på henne og så slo det meg at det jo minna litt om sånn musikk jeg husker mamma hørte på da jeg var ung. «Er det egentlig litt voksenpop?» spurte jeg J, som så på meg over leverposteirundstykket. «Du er snart 40 år, da,» sa han og jeg lo, lenge. Det er sant. Jeg er snart 40 år. Men jeg har hørt på voksenpop siden jeg var 20. Tina Dickow er ti år eldre enn meg, og jeg elsker henne. Hun spilte nye og gamle favoritter, på dansk og engelsk, og jeg koste meg. Jeg hadde ikke lenger begynnende bihulebetennelse, men en ordentlig en, og jeg drakk brus og så på de fulle danskene rundt meg.

Regnet kom og jeg satte meg under et segl for å få litt ly. Jeg kjøpte en irish coffee for å få litt varme i kroppen, men blei bare kaldere og kaldere. Jeg hadde ikke på meg nok klær, jeg glemmer hvor kaldt det blir på festival når det regner, selv om det er sommer. De fulle danskene gikk i t-skjorte fortsatt, mens jeg satt og frøys i ullgenseren min. Jeg kapitulerte egentlig før Rasmus gikk på scena, men jeg ville så gjerne høre «Lidt i fem», så jeg kjøpte en colabrus og sto i utkanten i gjørma og så på det glade, varme publikummet. Jeg så en full dame som falt bakover mens hun spiste mat, som bare blei heisa opp igjen av de hun sto med. Hun spiste svaiende videre. Noen ungdommer var fulle og ufine rundt meg, og jeg gikk litt vekk fra dem, men jeg kjente at jeg hadde fått nok, så på låt fem, så bestemte jeg meg for å dra hjem og legge meg under dyna på hotellet.

Da jeg hadde gått 500 meter, klarne det opp og det blei blå himmel. Så hørte jeg «Lidt i fem» bak meg og da blei jeg så sur over at jeg ikke var der, og jeg hadde blitt så varm av å gå fort vekk fra festivalen, at jeg snudde og gikk like fort og sinna tilbake igjen. Da gikk jeg litt langt fram i folkemengden og noen kom dansende mot meg, jeg var redd de skulle være fulle og ufine igjen, men jenta som dansa stoppa ved meg, svaia litt, så tok hun pekefingeren sin og førte den forsiktig langs side cut-en min der jeg hadde glitra meg. «Jeg er vild med det der,» sa hun og smilte til meg, før hun dansa videre med fyren sin. En dame foran meg spurte hvor vennene mine var, og jeg sa jeg var alene. «Nei, du er ei, du er med oss», sa hun og dro meg inn mellom seg og han hun sto med. Han var kunstner og hun syntes vi skulle bli kjærester. Jeg sa jeg hadde en kunstner hjemme, men hun sa det ikke hadde noe å si. «Alt er kærlighed», sa hun og så prøvde hun å få kunstneren til å spandere en øl på meg, men jeg takka pent nei. Så spilte Rasmus «Natteravn» og jeg jubla, dansa og da den var ferdig og konfettien hadde landa i gjørma, så ønska jeg kunstneren hell og lykke og så gikk jeg for å stå i den lange dokøen. Så kjøpte jeg en øl og satte meg på noen bord helt bakerst på området, som nå var tomme, fordi noen hadde rømt hjem i regnet og de som var igjen, var fulle og glade helt foran ved scena. Suspekt begynte og jeg var fornøyd med å ha sitteplass, og Rock under broen skal ha kudos for å kjøre storskjerm og ekstra høyttalere for oss gamle folk helt bakerst som er slitne i ryggen og vil sitte litt.

Jeg satt og koste meg, og en dame vaska bordene, rydda ølglass og smilte til meg. Så blei hun fanga av en dansende 20-åring med et ferskt plaster på haka, som ville danse med henne. «Jeg er på arbeid,» sa dama med vaskekluten, men det var ingen nåde, hun måtte danse, spesielt på take off-en, og så blei hun med og etter take off-en, så kom hun leende mot meg og rista på hodet. Det var et godt øyeblikk da hun himla med øynene, leende mot meg, som smilte og lo tilbake, skålte med ølen min.

Jeg er glad jeg dro tilbake, for festivalen blei jo bedre etter at jeg først hadde vært sur og gått. Noen ganger kan det bli bra igjen.

Junis andre festival var Piknik i parken, som alltid er fint, det var regn og sol, Ane Brun og Highasakite, litt angst i gresset, og mye mestring i mengden. Den siste dagen var det Arif og Stormzy og det regna så mye at jeg måtte vri opp håret da vi ankom Postkontoret for en night cap, men bihulebetennelsen slapp taket på akkurat denne regndagen, og har ikke kommet tilbake igjen. Måtte den holde seg unna resten av sommeren.

Så testa jeg ut OverOslo med Emilie Nicolas, Jungle og Dagny. Jeg var engstelig og måtte gjemme meg litt øverst i bakken på Emilie Nicolas, men hun var fabelaktig. Så trossa jeg angsten og stilte meg helt foran på Jungle og tenkte at det fikk gå som det gikk, og det gikk jo kjempebra. De begynte med «Busy earnin'» og det øyeblikket da røyken fylte scenen og du hørte starten av den låta før de kom på scenen, så blei jeg altså så lykkelig og full av pepp at man ikke skulle tro jeg hadde kjent på angst en eneste gang i livet. Jeg dansa og koste meg og angra litt på at jeg ikke skal se dem på Roskilde, men de spiller jo midt på natta, så like greit at jeg er hjemme. Men for en fest det blir klokka ett på Orange åpningsdagen, heia dere som er der.

Nå er det festivalpause fram til jeg drar aleine til Roskildes to siste dager neste uke. Måtte kroppen være frisk, måtte angsten holde pause, måtte sommeren holde meg varm, men jeg skal pakke ullstrømpebukse og ullgenser og alle klærne jeg ville gått med en oktoberdag, selv om jeg skal tusle rundt på et jorde i juli. Som jeg gruer meg – og gleder meg.

Ellers har jeg lite nytt å melde. Jeg har bada, lest bøker, jobba en del, skrevet lite, men tenkt mye. Jeg har vært med J på hytta et snaut døgn, løst kryssord, sett på fugler, fått yatzy på ett kast og gjort yoga ute i gresset om morran. Det er også et liv. Man må passe på å ha litt ferie når man kan, om det så bare er et døgn her og der fordi man er løsarbeider og sommervikar. Spis moreller, husk å smøre deg med solkrem og hopp fra stupebrettet selv om du er redd. Det går fint. Det gikk bra med meg!

Så jeg solgte to tenthouse og kjøpte to netter på hotell. Jeg la ut Roskilde-billetten min for salg, og kjente at jeg angra litt. Det var hundrevis av billetter ute til resale, og jeg tenkte at med mindre det blir utsolgt (det blir det nok), så fikk jeg uansett ikke solgt den. Så tenkte jeg at jeg kunne jo dra den siste dagen, stikke innom, se på folka, spise spaghetti 50, drikke limonaden på Meyers, ha glitter i håret og festivalbånd på armen. Og så løfta jeg hodet og trakk pusten og sa: Jeg skal på Roskilde. Jeg drar aleine. Så booka jeg meg inn på hotell ved hovedbanegården i Køben fra fredag til søndag, og har tenkt meg på Roski.

Jeg skal se Pil fredag klokka to, jeg skal se Aurora klokka fire, jeg skal se Foo Fighters for tredje gang på Roskilde, og så skal jeg ta toget tilbake til Køben og legge meg i en seng. Være trygg og aleine. Og så skal jeg stå opp og dra inn igjen lørdagen, den siste dagen. Se på de slitne folka som har vært der en uke, se på gjengene som er en gjeng, alle som ikke er aleine, men jeg skal glede meg til Medina og forhåpentligvis tørre å henge ut helt til hun går på klokka ett på natta og etterpå skal toget ta meg hele veien fra festivalplassen og til Københavns hovedbanegård. Og solen den skal stå opp over Danmark, og jeg skal se på den gjennom togvinduene.

Jeg var redd for at det skulle bli trist. Tenk om jeg føler meg enormt ensom? Tenk om jeg bare savner alle som en gang var med meg? Tenk om jeg blir redd?

Tenk om jeg finner alt jeg elsker med Roskilde, og får det med meg i år også, selv om jeg er der aleine? Aleine blant 100 000 andre folk.

En del av meg er litt flau over at jeg drar allikevel, en del av meg føler på en skam, en slags følelse av at jeg henger etter alle andre, at jeg er for gammel, men ikke har skjønt det ennå. En venn ringer meg og spør hvordan det går, vi prater om livet, hverdagen, jobbreiser og TV-serier, og så sier jeg at jeg skal aleine på festival og tuller med at jeg er for gammal. Men Dave Grohl er eldre, sier jeg som trøst til meg selv.

Du er ikke for gammel, sier han. Du er for ung! Hva mener du? spør jeg. Det er noen harde år nå, svarer han. Venna dine har fått barn, de velger andre ting, men om noen år, så er de tilbake. Kidsa blir større og foreldra kan dra på festival igjen. Og hvem har holdt fortet, da? Hæ? Hvem har holdt koken? Det er du, det. Da blir de med deg igjen. Så du må bare holde ut. De kommer tilbake. Alle kommer tilbake. Snart begynner alt på nytt.

Jeg skal ha glitter i håret og stjerner i øya. Jeg skal sikkert grine på konsert, litt av musikken, litt av känslan av at ting forsvinner, men jeg holder fortet. Jeg skal kjenne bassen i hjertet og trommene i ribbeina, jeg skal få strobelyset i øya, og som Robyn synger, så skal jeg danse aleine, og som Medina synger, så skal jeg danse for meg selv.

Det blir et eventyr.

I en god stund nå, jeg er usikker på om det er et år eller mer, så har jeg hørt på podcasten 60 songs that explain the 90s. Jeg husker ikke hvordan jeg fant den, men jeg husker at jeg ikke trengte å høre stort mer enn en halv episode, før jeg hadde lagt til 20 episoder i køen min, og nå for et par dager siden gikk jeg tur med den siste episoden på øret.

Den handler om musikk og fortida, den handler om 90-tallet og hvem vi var, hvem verden var, hvem de som lagde musikk var og for min del, så var jeg 4 til 13 gjennom 90-tallet, men det er og vil kanskje alltid være min favorittkategori innen musikkquiz, og nå kan jeg enda mer enn før jeg hadde hørt Rob snakke om låter jeg kunne fra før og låter jeg aldri hadde hørt om. 90-tallet er det første tiåret jeg husker ordentlig, den første musikken som blei soundtracket til livet mitt.

Det skulle være 60 sanger, men det blei 90, og så blei det 120, men nå gir han seg. Han sa han var redd for at det ikke engang skulle bli 60, tenk om ingen likte podcasten, tenk om ingen hørte på dem, men det blei tidlig klart at vi ville høre på dette, vi ville høre masse på dette. Jeg kom seint til festen og begynte først å høre på da de var godt i gang og det allerede lå over 60 episoder ute, men som vanlig, selv om jeg er sein til festen, så er jeg ofte den siste som går også. Jeg er den som sitter igjen og er trist for at festen måtte ta slutt. Hvorfor slutte nå, når vi har det så gøy.

I siste episode snakker de om konseptet, at de jo bare sitter der og mimrer, snakker om fortida, get a life, gå ut og lev det, ikke sitt og fortell oss om hvem du var da du var barn eller tenåring og fant en kassett med en favorittlåt for første gang, liksom. Men jeg gikk rundt på Kampen en tidlig morgen i forsommeren og grein og hørte på at Rob snakka om låta «Closing Time» av Semisonic, som jeg var 12, 13 år første gang jeg hørte, og som jeg fortsatt hører på. Favoritten min av dem er faktisk «Singing in my sleep», som er en av de fineste låtene jeg veit om, og jeg må ha vært 13 da jeg fant den, for den minner meg om å være forelska i storebroren til ei venninne, den minner meg om å sitte på rommet mitt og tenke på ham og hvordan han lukta, den minner meg om å ta bussen til Veitvet og om å høre på en discman som lovte å ikke skippe, men som skippa hele tida, uansett hvor stille jeg holdt den.

Det var siste episode, og jeg hørte på den dagen etter at vi ble enige om å prøve å selge Roskilde-tenthousene våre og droppe å dra i år. Jeg blei ikke overraska, og jeg blei ikke sur, jeg blei lei meg, men ikke fordi den bittelille gjengen min ikke ville dra lenger, men fordi Roskilde har endra seg såpass mye at vi ikke vil dra lenger. For to år sida skreiv jeg en boksingel som handla om at man aldri blei for gammel for Roskilde, og i 2024 har vi blitt for gamle for Roskilde. Eller, Roskilde har bedt oss om å skjerpe oss, om å finne på noe annet å drive med, om å slutte å mimre tilbake til fortida og de vi en gang var da vi var der for første gang for 20 år sida. Nå er det nye 18-åringer som skal sette opp telta sine, som skal gå rundt med for lite klær på seg om natta og feste bort stemmen sin. Du, 38 år gamle dame, du må finne deg en ny hobby.

Jeg hørte på Rob som snakka om «Closing Time», som avslutta podcasten sin, selv om han egentlig ikke ville. Det var ikke det at det ikke var flere låter å lage episoder om, men han ville heller gi seg nå, gi seg før det blei dårlig. Og han kommer tilbake i en annen form, lovte han. Og så minnet han oss på hva Semisonic fortalte oss i 1998: Every new beginning comes from some other beginnings end.

Hvis jeg ikke husker feil, så sto det på pennalet mitt, sammen med en hel haug Goo Goo Dolls-sitater, blant annet. Og allikevel er slutten noe av det jeg frykter mest. Jeg vil aldri at noe skal endre seg, jeg vil finne noe jeg liker, og så gjøre det, for alltid. Det gjelder venner, mennesker, kjærester, katter, mat jeg liker å spise, musikk jeg liker å høre på, hobbyer. Jeg skjønner ikke hvorfor man må endre seg, hvis man har funnet noe som funker. Men jeg skjønner det egentlig, jeg gjør det. Akkurat som at Kent ga seg i 2016 og sa Det här är inte slutet för att vi har tråkigt tillsammans eller för att vi inte vill något längre. / Det här är slutet för att de bästa av alla gårdagens och morgondagens fester har ett avsked i sig.

Så når jeg nå skal prøve å selge 2 tenthouse på Roskilde og forhåpentligvis få det til, så er det ikke fordi jeg aldri skal tilbake igjen. Kanskje kommer det et Roskilde-program som ikke har alt jeg vil se midt på føkkings natta om noen år, men heller før ti om kvelden, og kanskje blir vi en liten gjeng som drar sammen for å se masse band vi lenge har drømt om å se, som ikke er Doja Cat eller ICEKIID. Kanskje sitter vi og spiser Spaghetti 50 igjen når vi har bikka 40. Kanskje får jeg lov å stå der, foran lysa på Orange, og være lykkelig og eldre et annet år. Eller kanskje blir mitt siste møte med festivalen fjorårets katastrofeår, der jeg hadde bihulebetennelse og feber og sammenbrudd. Men det er også et minne.

Og jeg sørga for å se Medina på forhånd, fordi jeg frykta jeg ikke kom til å orke å se henne på Roskilde, og Jungle spiller på OverOslo 19. juni og i går kjøpte J og jeg billetter for å se dem der. Stort annet var det ikke på Roskilde-programmet for meg i år, som jeg ikke alt har sett. Danske Pil regner jeg med at jeg får sett igjen ved en annen anledning, og Medina spiller faktisk på Tivoli 2. august og jeg har frihelg og Tivoli er faen meg for pensjonister og tenåringer alike, så kanskje jeg skal bruke noen av penga jeg forhåpentligvis får igjen for 2 tenthouse på å stikke til Køben og se Medina for andre gang i år – på Tivoli, ikke på Roskilde.

Og kanskje jeg skal ta turen innom Roskilde Antikvariat også når jeg først er der, si unnskyld for at jeg ikke kom tidligere. Men jeg kommer tilbake en annen gang. Kanskje. Det er ikke for alltid, jeg håper virkelig at jeg kommer tilbake igjen. Og det er lov å være trist, men det har jeg egentlig vært helt siden programmet var ferdig og jeg skjønte at Roskilde, i hvert fall i år, helst ikke ville at jeg skulle komme. Vi vil ha nytt blod, sa de. Vi vil ikke ha fornuftige og ikke minst kjedelige folk som bare tenker på gamle dager! Så jeg gir det en pause, og håper de ønsker meg velkommen tilbake en annen gang.

Nå må jeg finne meg ny favorittpodcast også. Hælvete!

Månedens låt blir ikke valgt på shuffle, men den blir valgt av tilfeldigheter. Den siste uka av april har jeg kjent litt på en slags festival-hjertesorg, fordi jeg kom over spilleplanen til min danske heltinne Tina Dickow, som det viser seg at er på turné denne sommeren – hun og mange andre danske favoritter. Men ingen av dem kommer til Roskilde. Selv ikke Suspekt, som skulle headline i 2020 kommer tilbake, så de spiller fortsatt, bare ikke på min festival. På det som en gang også var deres festival. Sånn kan det gå.

Så jeg prøver å høre meg opp på de andre navna, de som faktisk kommer på Roskilde i år, og det går jo greit, det er noe gøy der, noe fint, noe jeg veit jeg liker, selv om ingen av dem er Tina Dickow. Men kanskje drar jeg på eventyr i starten av juni i stedet! Kanskje, kanskje, kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag kom selve spilleplanen, med tider og det hele. Jeg gikk så klart rett inn i appen og så, til min skrekk og gru, at nattkonserten til Medina, som jeg tenkte var klokka ett, var klokka tre. Okei. Sånn kan det gå. Klokka tre, det går jo ikke. Men kanskje hvis jeg legger meg åtte, og står opp halv tre?

Det går fint, tenkte jeg. Jeg har jo sett Medina, nettopp fordi jeg frykta at dette skulle skje. Men så kikka jeg på onsdagen, der jeg gleder meg til én ting, nemlig Jungle. Og de skulle også spille klokka tre på natta. Nei, nå! Jeg hiksta, stoppa opp å scrolle, slang fra meg mobilen, ga opp. Jeg kjente på så mange følelser på én gang. Jeg blei lei meg, fordi jeg ikke klarer å gå på konsert klokka tre på natta. Jeg blei sint, fordi ærlig talt, Roskilde, hva prøver dere på? Er dere blitt en syrefestival? Må man snu døgnet for å kose seg? Må vi drive med harde drugs? Jeg følte meg gammal!

Så gikk jeg for å spise frokost på kafé, etter å ha vært hos øyelegen (jamfør tidligere nevnte å føle seg gammal), og jeg gikk og gikk og tenkte og tenkte. Jeg tenkte først på å selge billettene mine og tape alle pengene jeg har brukt på tenthouse. Så tenkte jeg på å snu døgnet og kanskje legge meg klokka åtte, og stå opp halv tre. Så sjekka jeg når sola står opp i juli på Roskilde, og så at det nok er rundt 4 på natta. Soloppgangskonsert, tenkte jeg. Det er det det blir. Jeg kan stå opp, dra på konsert, og så kan jeg se soloppgangen på vei hjem. Det kan bli fint. Det kan bli slitsomt. Det kan bli umulig. Men det er verdt å prøve.

Så huska jeg forrige gang jeg var på konsert klokka tre på natta. Det gikk fint. Eller, det gikk først forferdelig, men så gikk det fint. Det var på Roskilde for mange år sida. Jeg var yngre enn nå, friskere enn nå, og allikevel gikk det bare sånn passe. Jeg husker at jeg var sliten, klokka dro seg så sakte, så sakte mot tre, og jeg blei trøttere og trøttere, mer og mer sliten, og folka rundt meg var så fulle og det var kaldt og mørkt og jeg skulle spise noe, og trodde jeg fant en vårrull, men det var en sommerrull og den var kald, og alt smakte papp og jeg blei trist og jeg tror til og med jeg grein litt. Da klokka var kvart på tre, så vurderte jeg å legge meg. Vi satt på tribuna og venta på M83, og jeg overtalte meg selv hvert minutt, sitt litt til, sitt litt til, sitt litt til. Nå begynner de snart. Det var kaldt og mørkt og jeg var blitt edru igjen. Så begynte de.

De begynte med låta «Reunion» og jeg har aldri i mitt liv kjent effekten av musikk så hardt. Altså, den starten, det kom som et smell og det var som om de kickstarta hjertet mitt igjen, og så kom trommene, og så kom stemmene deres, og jeg husker at jeg reiste meg, så løp jeg, jeg tok med meg de andre og løp fram, vi bana oss vei gjennom et glissent publikum og nærma oss scena og da Thomas spurte om vi skulle ha noe i baren, så sa jeg: En øl og en shot! Og jeg husker J lo, litt vantro, over at hu dama hans som hadde virka nattesøvnen og sorgen nær for bare et halvt minutt sida nå plutselig skulle ha øl og shot og gliste som en gærning, full av energi. Men det skjedde, og jeg husker det, jeg husker det som en rus, som om hele kroppen min blei fylt med glede og som om all trøttheten og håpløsheten bare rant ut av meg, blei erstatta av lysa fra Orange og en konsert med M83 midt på natta, som viste seg å være noe av det beste jeg hadde sett til da, og fortsatt har vært med på.

Og kanskje var det fordi jeg var så sliten og lei meg først, at effekten blei så stor. At musikken, som jeg veit gjør meg glad, fikk skinne enda litt mer, fordi jeg først hadde vært så lei meg.

Og mens jeg satt og sørga over å måtte kvinne meg opp til konserter midt på natta, eller tidlig om morran, let’s be honest, så så jeg en kommentar på Roskildes instagram, for jeg lurte jo selv på hva som hadde skjedd, var det egentlig vanlig med så mange konserter klokka tre? Har de endra det med vilje? Vil de bli Coachella? Vil de virkelig weede ut alle oss A-mennesker som legger oss ved tolvtida og står opp klokka sju for å dusje uten kø? «Kan det virkelig passe at der er så mange der spiller klokken 3 om natten?» spør en i kommentarfeltet under line up-en, og Roskilde svarer at det er en teknisk feil. «Du kan se de riktige tidspunkter på vår hjemmeside.»

Medina spiller klokka ett. Jungle spiller klokka ett. Foo Fighters spiller klokka ni. Aurora klokka fire – på dagen! Jeg jubla, og tenkte samtidig at jeg hadde blitt skuffa dersom Jungle spilte klokka ett første gangen jeg så det, men ett er hundre tusen ganger bedre enn tre, så nå blei jeg letta og glad, og tenkte plutselig: Klokka ett, herrigud, det klarer jeg LETT!

Jeg må kanskje legge meg litt klokka ni og sove et par timer, stå opp elleve, tolv og gå ut igjen på nye eventyr. Men jeg kan ligge i tenthouset og høre på M83 og halvsove, lade opp til nattkonsertene, og kanskje jeg til og med får med meg en soloppgang allikevel, selv om den er et par timer etter at Medina og Jungle går av scena.

Månedens låt er «Reunion» fordi den minner meg om å først være skuffa og lei meg, og så være full av pepp. Den minner meg om en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og den aller beste jeg har sett på Orange. Den minner meg om å stå opp igjen, om å fikse det, om å overleve. Den minner meg om alt som kan gå galt, men som kan gå bra også.

I 2007 ble Robyns «With every heartbeat» sluppet, hun samarbeida med Kleerup. I 2008 spilte hun på Roskilde, på klubbscenen, og jeg husker jeg gikk dit aleine fordi venna mine ikke ville være med. Det er en av de beste konsertene jeg har vært på i livet mitt. Jeg var aleine, men jeg var ikke aleine – jeg var sammen med alle som var der, alle som dansa, alle som var hjerteknust. Alle som ville danse det ut av seg.

Medina er den danske Robyn. Ja, okei, ikke helt, men forsøk å heng på. I 2008 kom låta «Kun for mig», som jeg tror jeg hørte første gang på danske Paradise hotel, og siden hørte jeg den i en dansetime i Oslo i 2009 der det var dansk lærer og vi varma opp til den. Denne har jeg hørt før, husker jeg at jeg tenkte. Denne liker jeg.

«Kun for mig» er en danselåt, den er veldig 2008, 2009, men den er også veldig 2024. Det er kanskje den låta jeg har hørt flest ganger fra campene på Roskilde, det er en slags dansk versjon av «With every heartbeat», i hvert fall når man hører beaten i starten. Robyn går i takt med Kleerups hjerteslag, og Medina går i takt med sin egen beat.

«Kun for mig» er en danselåt om å gå på nattklubb og være lei av det vi nå kaller fuckboys. Ja, sånn har det blitt. Men de har jo vært der hele tida. Jeg har aldri kalt dem det, jeg har bare skrevet side opp og side ned i dagbøkene mine om dem – og sikkert her på bloggen også. Vi veit hvem de er, dere veit hvem dere er. Og vi veit, vi som har stått foran på Robyn og skrikesyngi og grinedansa, vi veit at noe av det beste mot et knust hjerte, er å lukke øya, skru opp lyden og hoppe det ut av seg. «Kun for mig» er laga ene og aleine for at man skal gjøre dette.

Jeg veit ikke hvem som knuste hjertet til Medina, men jeg veit at hun sa føkk det her og føkk deg, og så spilte hun inn en låt ingen visste skulle leve like godt nesten 20 år seinere. Jeg så en video en gang, på Facebook, tror jeg, der Medina snakka om å lage og utgi «Kun for mig». De spilte den inn, det var varmt, de hadde studio i København og de åpna vinduene og satte på låta da den var ferdig, og den dundra ut gjennom vinduene i Istedgade, det er i hvert fall sånn jeg husker historien, jeg så det så levende for meg. Jeg så Medina og gjengen hennes sitte og nikke med hodet inne i studio, jeg så de som gikk forbi kikke nysgjerrig inn, hva er det de hører på, hva er det de spiller? Og jeg ser dem sette låta på repeat, skåle i boksøl, jeg ser Medinas hode nikke, jeg ser hjertet hennes slå, og så spoler vi mange år fram og hun står fortsatt på scenen og spiller denne låta, mens publikum kan alle orda utenat.

Medina har aldri spilt på Roskilde, så vidt jeg veit. Jeg har i hvert fall aldri sett henne der. (Hun var visst med på Deadmau5s sett i 2011, som gjesteartist på en låt. Men som Marshall sier med pisken i How I met your mother: Not good enough!) Hun var også med Kind mod kind i fjor, under warm-upen (!!!!) som overraskelse på låta de har sammen, «Love isn’t easy», som også kom i fjor.

Det har blitt snakka om. Det jeg har sett folk skrive om Medina på nettet, er at hun er trash, at musikken hennes er enkel, for dårlig, at den ikke fortjener en plass på Roskilde, fordi de ikke har plass til den slags pop på programmet. Den passer til klubben når man er drita, men ikke til rockefestival. Vel –  Rihanna har spilt på Orange. Robyn har spilt på Orange. Kygo har spilt på Arena! L.O.C. har spilt på Orange hundre ganger (ok, bare fem) og han er den mannlige ekvivalenten til Medina – han er dansk raps kronprins, (kongene er kompisene hans i Suspekt, som også har spilt der mange ganger)  og Medina er DRONNINGA AV DANSK DANSEMUSIKK. Så klart fortjener hun en plass på festivalprogrammet. Jeg hørte de samme orda om Robyn før hun breaka på nytt rundt 2010-tallet, at det var elektropop som ikke var cred, men gøy for en kveld på byen. Jeg tror ingen vil undervurdere Robyns betydning for verken klubbmiljøet eller musikkmiljøet i dag, og svært få vil kalle musikken hennes dårlig.

I fjor, da Medina dukka opp, uannonsert på Kind mod kind, så hadde det allerede murra lenge. Medina kom altså ut med «Kun for mig» i 2008, og så holder hun fortsatt på. Hun har ikke vært alles yndlingsartist, hun har blitt sett på som lettvekter, trash, men «Kun for mig» har altså hengt ved, stått på repeat, gjennom hjerteknus etter hjerteknus, mens åra har gått, den har blitt spilt av de som var 20 i 2008, og de som fylte 20 i 2024, og Medina har fortsatt å utgi musikk, og hun har kjempa seg gjennom dårlige anmeldelser, utbrenthet, en kollaps på scenen i Tivoli foran tusenvis av fans, en lang rekke akustiske konserter etter at det blei for mye strobelys og hopping, og nå – nå er Medina tilbake, og for et par måneder sida kom nyheten om at hun spiller på Roskilde.

Jeg blei så glad.

Så kom nyheten om at hun spiller på Arena. Sist. Det vil si at hun spiller midt på natta, den siste dagen. Ikke Orange, ikke midt i uka, ikke på kvelden, men midt på natta. Jeg begynte å forberede meg, både på å bite tenna sammen og holde ut for å få sett Medina live for første gang, men også på å tåle skuffelsen dersom jeg ikke klarte det. Du veit du er for gammal for Roskilde, når du hyperventilerer av tanken på å gå på konsert etter tolv. Men uansett!

Hun spiller på Roskilde. Fortjent og på tide.

Men fredag 12. april spilte hun på Royal Arena i København, og der var jeg også. Jeg tok toget fra Oslo klokka seks om morran, jeg tok toget videre fra Göteborg 10.40, jeg sjekka inn på hotellet i Køben klokka tre, tok metroen – først feil vei, så riktig vei – mot Ørestad rundt kvart over fem. Dørene åpna seks. Vi rusla inn på arenaen i åttetida etter en øl på hotellet i nærheten, der etterfesten skulle være. Vi dro ikke på etterfest. Men vi var på konserten, som var en fest.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventa, men jeg veit at jeg fikk akkurat det jeg ønska meg. Publikum var en blanding av unge jenter og folk på min alder. Det var overraskende mange menn i salen! Midt i konserten kom det en fyr gående mot oss, han skulle forbi, han gikk aleine, vi flytta oss og så etter ham. «Han har skjønt det,» sa Krummis, og jeg nikka. Han hadde på seg Medina-t-skjorte og vi lo av at han garantert kom til å finne seg noen å bli med hjem i kveld på etterfesten.

Gulvet på arenaen var klissete allerede da vi kom, og det blei fullt av øl og drinker under konserten. Det lå som en film over hele gulvet. Rundt arenaen var sitteplassene oppover mot taket, og da konserten begynte, så sto mange av dem. Vi sto i midten, bakerst, og hadde god plass. Jeg så ikke Medina så mange ganger i løpet av konserten, men jeg hørte alle som sang rundt meg, og jeg så henne på skjermene på hver sin side av scenen. Jeg var glad.

Flere av låtene hennes handler om å være hjerteknust og aleine. Hun synger om å være ung, om å danse, om å være hjerteknust. På både dansk og engelsk. Da jeg bodde i Køben i 2010 blei jeg dumpa rett før jeg reiste. Det var flott.

Nei, det var jo ikke det, det var helt forjævlig. Og jeg bodde i en leilighet der og prøvde å skrive en bok mens jeg grein. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det knuste hjertet mitt, så jeg dro på fest med en kompis, og da jeg sto med gråten i halsen og en shot i hånda, så satte A på Medinas «Ensom» – og så dansa jeg. Er du ensom? Jeg håper du er ensom – uden mig.

Da jeg bodde i Kbh i 2011 var jeg hjerteknust og full av faen, forøvrig på grunn av samme fyr som året før, men denne gangen var det jeg som gjorde det slutt. Jeg hørte på Veronica Maggios album Satan i gatan på repeat, men når jeg sykla gjennom gatene i skjørt uten strømpebukser og øvde meg på å slippe styret, så var det Medinas «Addiction» som fylte ørene mine gjennom hodetelefonene. Beaten fylte hele kroppen. Jeg har dansa til Medina til sola har stått opp og lenger, jeg har løpt på tredemølla i Oslo til Medinas låter så svetten har rent og hjertet har galoppert i brystet mitt, akkurat som med Robyn, som er alles soundtrack til dansing og hjerteknus og livet i tidlig 20-åra.

Medina er den danske Robyn, kanskje litt mer trash, men Danmark er mer trash enn Sverige og det er derfor vi elsker det. Da jeg tok metroen til Royal Arena, så var jeg omringa av mennesker som sto med øl og rusbrus på boks, de sto i klynger og skulle på konsert, og de tok vorspielet på metroen. Jeg satt engstelig på et sete og håpa jeg var på riktig metro, og i ørene mine hadde jeg Medina. Jeg kom fram, selv om jeg ikke tok vorspielet på metroen.

Konserten var alt jeg ønska meg. Et favorittøyeblikk var for eksempel da tidligere nevnte «Ensom» blei spilt, og jeg så på strobelysa og laserne og lukka øya, var tilbake igjen i København den gangen for lenge sida, og da jeg åpna øya igjen under take off-en, så var det noen som kasta en hel øl i været, det spruta øl utover publikum langt der framme og alle hoppa og sang, hoppa og sang, og jeg lo høyt og hoppa med dem, selv om jeg sto langt bak.

På «Større enn os» er det en plystrebit, og det var Medina som plystra. «Fy faen, hun plystrer også,» sa jeg leende til Krummis, «hva er det hun ikke kan?» og akkurat da begynte Medina selv å le, så plystringa forsvant i latter. «Ja, det er mig der fløjter,» sa hun leende.

Jeg begynte å bekymre meg mot slutten for om jeg rakk å få alle låtene jeg ønska meg, men Medina spilte i over to timer, og låtene kom som perler på en snor. Da hun spilte «For altid», så skreik vi i kor med henne, da hun spilte «Vi to» rett etterpå, skreik vi i kor med henne. Da hun kom på scena igjen etter å ha gått av, til starten på «Lyser i mørke» og hele publikum sang ååå-åååå-åå-å-å, og da hun avslutta med «Kun for mig», som publikum sang hele av – fra start til slutt, så hadde jeg dansa og grini og hoppa og smilt og sett rundt meg på alle de fulle danskene som dansa og hoppa og ropesang og jeg følte meg hjemme der. Jeg følte meg som en av dem.

Vi er mange som har fått hjertene våre knust. Vi er mange som har ropesyngi og grinedansa. Medina har bikka 40 og hun avslutter Roskilde i år. Jeg håper jeg ikke har bihulebetennelse eller vondt i kroppen, jeg håper jeg er våken og glad, jeg håper jeg har starta vorspielet med en øl eller drink, jeg håper jeg er gira og spent, jeg håper jeg avslutter festivalen med Medina på Arena, som jeg har venta på i godt over 10 år. Ikke lenger hjerteknust. Bare lett og glad, eldre og allikevel frisk på det livet har å by på.

Og hvis jeg ikke får det til, hvis jeg har reist hjem fordi jeg har blitt sjuk eller hvis jeg har sovna eller hvis jeg har feiga ut eller hvis livet har kommet i veien, så var jeg i hvert fall på Medina-konsert på Royal Arena. Jeg klarte det. Og det var alt jeg ønska meg.

Jeg har ikke gitt opp månedens låt allerede etter ett innlegg, men jeg har tenkt mye på tid og hvor den blir av. I mars har jeg jobba mye, men ikke skrevet nok. Jeg har sett mye på TV, og ikke lest bloggene jeg liker å lese eller rydda i mailboksen (eller, jeg har rydda, men den fyller seg opp igjen.) Jeg pleide å ha Inbox zero, nå har jeg inbox jevnt på 80 uleste mailer og noen av dem er til og med viktige, og ikke bare nyhetsbrev jeg burde meldt meg av igjen (jeg melder meg stadig på nye, fordi jeg tenker det er fint å få smarte og fine ting i mailboksen og ikke bare reklame, men tida – tida!). Hvis du har sendt meg en mail jeg ikke har svart på; unnskyld, jeg lover å bli bedre.

Jeg har tenkt mye på alt jeg gjør og vil gjøre, og hvor mye av det jeg gjør aleine, enten fordi jeg vil eller fordi ingen blir med meg. Det er ikke synd på meg, for jeg bor med en fyr jeg elsker, og han gjør ting med meg, han quizzer med meg om morgenen når vi har tid, han kiler meg når jeg sovner i fanget hans, han ler av de dumme tinga jeg sier og sier dumme ting jeg kan le av, han ber meg komme og drikke øl med ham og venna hans, og noen ganger blir jeg med og andre ganger sier jeg: Nei, jeg må hjem eller jobbe eller jeg er sliten eller jeg kan ikke. Men han spør igjen og igjen, og det er jeg glad for.

Jeg lova en kollega på Tronsmo å lage bananvafler innen neste gang vi så hverandre, så i helga lagde jeg bananvafler av to brune bananer som jeg hadde tenkt å ha på knekkebrødene mine, men jeg rakk det ikke før de blei brune. Det ble gode bananvafler. Jeg pleier å lage bananpannekaker, det er egentlig samme greia, bare tilberedt på hver sin måte. Vafler funka bra. Det rakk jeg å gjøre. Eller, jeg tok meg tid til det da jeg egentlig skulle lage eggerøre og så bananene i kjøleskapet.

Forrige helg hadde jeg egentlig tenkt å se Breakfast Club igjen, fordi det på søndag 24. mars var 40 (!!!!) år siden filmen foregikk. Saturday, march 24th. Jeg var 11 da jeg så filmen første gang, det var fattern som sa jeg kom til å like den. Den gikk på TV den kvelden jeg var hos ham, og vi så den, og jeg synes å huske at jeg syntes den var litt kjedelig i starten, men jeg satt fort nok på gulvet foran TVen og var veldig investert i de fem ungdommene, og allerede forelska i Bender, så klart.

Han kjøpte den til meg på VHS neste gang jeg var hos ham, og jeg så nok den filmen månedlig, om ikke ukentlig gjennom tenåra. Jeg festa personligheten min til dem, jeg kjente meg mest igjen i Ally Sheedy, den mørkkledde, mystiske jenta som ikke prata, og som bare var der den lørdagen fordi hun ikke hadde noe bedre å gjøre. Jeg tror jeg til og med prøvde å ikke si noe hele skoledager, for å se om noen merka det, men jeg klarte ikke å holde kjeft lenge nok. Jeg har flere t-skjorter med Breakfast Club på, og en med et sitat fra filmen, et sitat som har vært med meg helt siden jeg hørte det første gang:

When you grow up, your heart dies.

Jeg tror ikke hjertene våre dør, men jeg tror vi fyller dem opp med andre ting. Og jeg tror at så mange av de følelsene vi går gjennom i tenåra, føles så sterke, fordi vi føler dem for første gang. Vi åpner stadig større rom i hjertene våre fra barndommen av, finner nye veier og dører, uendelige følelser, som føles som at de aldri skal forsvinne, men så kommer tiden, og man blir 20, og 30 og nå er jeg snart 40, og blaffene av både lykke og smerte føles ikke lenger så sterke. Eller, jeg liker å tro at de gjør det, men med de blaffene, så følger det også med en visshet om at alt dette går over. Som både er en støtte, når det er vondt, så tenker jeg at jeg skal klare dette. Og når noe er godt, så sier den lille stemmen inne i meg: Dette blir også borte.

Jeg rakk ikke å se filmen, jeg husker ikke hva jeg gjorde den søndagen, jeg pusla kanskje puslespill, så på Alle mot alle med J, lagde middag og plutselig hadde dagen gått og jeg gikk og la meg, sikkert for seint. Men jeg skal se filmen igjen, jeg har den på DVD nå. VHS-en jeg fikk av fattern ligger i en eske, men jeg har to utgaver på DVD, en aleine og en i en 80s boks med to andre filmer.

Det er på vei mot vår i bakgården, men det har snødd flere ganger i mars. Jeg har bada i sjøen to ganger, i Malmö og Varberg, den ene gangen med Krummis, den andre gangen aleine. Jeg dro på aleineferie for å skrive, og skreiv ikke ett ord. Jeg følte meg udugelig. Men jeg satt i hotellsenga og spiste pommes frites og chatta med Miriam og Frøydis om å ha angst i Göteborg, om å grue meg til quiz, om å være så lei og sliten av å måtte bo i kroppen min, som hele tida skremmer meg sånn, som har defekt alarmsystem som går av hele tida, igjen og igjen og igjen.

Jeg klarte å gå på den quizzen, og det var gøy. Jeg klarte å gå på alle quizzene, og nå på torsdag var det påskequiz og på ekstraquizzen spilte Bjørn Erling Simple Minds, «Don’t you forget about me», og jeg tok den på ett sekund, men jeg var ikke med, jeg satt ved bordet vårt og tok den siste slurken av ølen min før jeg skulle hjem. Den spilles på slutten av Breakfast Club, og på starten, men aller mest ikonisk er nok sluttbildet av Bender, som løfter knyttneven og bildet fryses i triumfen hans, etter en uforglemmelig lørdag der han fikk fire nye venner, og kanskje blei litt forelska.

Det er lyden av å være 16, men for meg er det også lyden av å være 11, lyden av den jeg var på vei til å bli, og kanskje allerede var. En jente i en blokk i Groruddalen som så de samme filmene igjen og igjen, som var forelska i de tøffe gutta som aldri så i min retning, som drømte om å bli voksen, så fort som mulig, helst, men kanskje drømte jeg egentlig om å bli tenåring på ordentlig, om å få hull i øra og kanskje gi bort den ene øredobben til en annen, om å bli forstått, om å ikke føle meg så aleine, om å bli hørt, om å bli sett, om å høre noen si navnet mitt.

Simple Minds «Don’t you forget about me» får bli månedens låt, og Breakfast Club får bli månedens film. Jeg skal rydde litt i innboksen min, jobbe litt, selv om det er påske, og så skal jeg se filmen i kveld, mens jeg spiser påskegodtet jeg fikk av pappa og ekstramamma Sissel i går. J er ute med venna sine, og han spurte om jeg ville komme, men jeg sa jeg måtte jobbe. Sånn er det å være frilanser, da jobber man i påska, men i morgen er det meldt sol, og jeg lover å gjøre mitt beste for å ta en utepils. Når jeg lover det, så er det lettere å gjennomføre, om jeg så bare lover meg selv det.

Og jeg har skrevet litt i mars også, jeg har begynt på noe. Så alt er ikke håpløst. Hjertet mitt er ikke dødt. Og jeg fikk diversestipend, så den frykta marsdagen alle kunstnere gruer seg til gikk veldig bra for meg i år. Det er noe. Det er absolutt noe. Jeg må bare rydde meg fram i mailboksen til mailen med kontrakta, så jeg får godtatt stipendet. Ja, jeg vil ha pengene deres så jeg kan skrive mer, skal jeg si. Ja, hundre tusen takk. Jeg lover å skrive en bok til.

Jeg har kjørt mye tog allerede i 2024, og når jeg kjører tog, eller buss for tog, så hører jeg på musikk, og når jeg hører på musikk, så hører jeg ofte på spillelista mi som inneholder alle låtene jeg noensinne har lagt til på ei spilleliste på Spotify. Det er ikke hele cd-samlinga mi, men det er nok en god oversikt over alle låtene jeg har likt siden 2011, og alle låtene jeg har funnet igjen fra barndommen og ungdommen min i tida etter det.

Da jeg begynte å blogge, så var det jo som å skrive dagbok, bare på internett. Nå ser jeg mer på bloggen som en slags kanal, min egen versjon av podcast, eller en episode av livet mitt, eller hvis jeg lagde et magasin som dere kunne lese, så ville det sett sånn her ut. Og i magasiner, så finnes det spalter, og nå tenkte jeg å prøve meg på en spalte som heter Månedens låt. Det er ikke ny musikk, snarere tvert imot, det er gamle sanger om igjen, og ikke historien om låtene, med mindre jeg har nørda meg fram til det, men det er min historie om låtene. Hvorfor er denne låta på spillelista med over 3000 låter?

Jeg tenker det skal foregå på innfallsmetoden, ved å trykke på Shuffle-knappen og se hva vi får, og om jeg har en historie om den. Og i februar blei det følgende låt, premieren på Månedens låt:

múm – Green grass of tunnel

Når jeg skriver dette, er jeg på vei hjem fra musikkquiz. Jeg måtte gå før det var ferdig, for jeg var sliten og jeg løp ut døra for å rekke en buss når det fortsatt var fire låter igjen. Jeg angra litt, for jeg hadde sikkert overlevd å ta neste buss et kvarter seinere, men noen ganger må man bare løpe til bussen og håpe at man rekker den, komme seg hjemover. Jeg satte på meg hodetelefonene og så begynte «Green grass of tunnel» som neste låt, og plutselig var jeg 18 år igjen.

Jeg er 18 år og går på dramalinja, og noen ganger i dramatimene får vi lov til å høre på musikk, hvis noen har tatt med seg noe. Elisabeth har tatt med seg en CD, den er grønn, og vi varmer opp til den. Jeg husker ikke om det var vinter, vår, sommer eller høst, men jeg husker at vi skulle gå rundt i rommet og bruke så mye av kroppen vår og rommet som mulig. Hun setter på CD-en hun har tatt med seg, og så går vi, rundt og rundt, forbi hverandre. Jeg husker at jeg strekker på kroppen, løfter hendene mot taket, går på tå, og at jeg etter timen spør hvilken musikk det var vi hadde hørt på.

Jeg husker at jeg syntes låta hørtes ut som at den glitra. Det var lyden av at noe kom til å ordne seg, lyden av trøst, som en vuggesang for voksne.

Jeg er ikke voksen, jeg er 18 år, men jeg er ikke et barn lenger heller. Jeg kjøpte CD-en og hørte på den i hodetelefonene mine da jeg tok t-banen til skolen om morgenen, jeg så ut på Groruddalen og drømte om alt som skulle komme, som lå der fremme, og jeg lukka øya og lukka meg inne i musikken, tenkte at jeg skulle ønske livet mitt var en film og at dette var soundtracket. Jeg husker jeg drømte om å spille hovedrollen, jeg ville være heltinna, den man forelska seg i, jeg ville være den han tenkte på når han lukka øya og la seg om kvelden, jeg ville være en sånn rar og spesiell jente, en Amelie-type, men jeg var bare en vanlig tjej fra Furuset som gikk på dramalinja på Nissen, jeg utmerka meg ikke i noen særlig grad. Jeg skreiv de samme tinga i dagbøkene mine som alle andre hjerteknuste 18-åringer, jeg hadde Adidas superstar-joggesko, rød hettegenser og halvlangt, pistrete hår. Jeg kom ikke fra Island, som múm gjør, men jeg lagde mine egne mixteiper på minidisc, så litt rar var jeg jo.

Den grønne skiva, Finally we are no one, er fortsatt en av de fineste jeg har. Når jeg hører på dem nå, så tenker jeg ikke på alt som skal komme, men jeg tenker tilbake på alt som var. Jeg husker dramasalen, de svarte veggene, hvordan gulvet kjentes ut der jeg gikk i sokkelesten sammen med resten av dramagruppa. Jeg husker trappeoppgangen på skolen, veien opp til klasserommet, skapene i gangen, jeg husker lukta av hårvoksen han brukte, jeg husker trikken fra t-banen om morgenen, å gå på den på Jernbanetorget og se etter dem der, mens múm sang i øra mine, og å noen ganger skru av musikken og sette meg sammen med dem, lure på hva som skulle skje den dagen.