Strekhjerte

Det var snø, så var det ikke lenger snø. Våren begynner, bare sånn.

Jeg løp ute i dag. Jeg snørte på meg joggeskoa, utenpå ullsokkene, og så begynte jeg å løpe. Sakte, mot Jordal, der en barnehage hadde utedag på sletta. Jeg løp sakte forbi dem, ei lita jente sto i parkdressen sin og så konsentrert på skoene mine som hoppa forbi henne, kanskje hun likte at de var lilla, kanskje hun tenkte på noe helt annet. Jeg løp opp på den grusete veien, forbi akebakken der jeg satte utfor en dag det var kaldt og et tynt snølag, jeg løp opp trappa på Kampen der en annen jogger suste forbi meg, mens jeg tungpusta bevega meg opp, ett trinn av gangen. Jeg løp gjennom parken og mot Tøyen, jeg måtte ta flere pauser, gå litt i stedet for å løpe, men jeg var i gang igjen. Jeg har ikke jogga siden i fjor.

Snøen smelta bort og utenfor vinduet mitt er det grått og grønt, ikke grønt som i nytt og våraktig enda, men restene fra fjorårets sommer ligger fortsatt i gresset, innimellom de gule tustene er det fortsatt grønske. Det blir grønnere nå. Det blir varmere og grønnere, en ny vår venter.

Jeg skal løpe mye ute i år. Når jeg har bodd i København og bare skrevet, så har jeg hatt en regel om at jeg må løpe en tur før jeg får lov til å dusje. Når dagene ikke handler om å skulle på jobb til en viss tid, men skrive når jeg kan og løpe og lese og se på TV ellers, så kan man somle om morgenen, og rekke en løpetur selv om man ikke er en morgenfugl. På hjemmekontoret har jeg bestemt at de samme reglene skal få gjelde.

Skriver du? spurte redaktøren min meg, og jeg sa nei og lo. Jeg leverte et førsteutkast i november og så har jeg ikke skrevet noe siden. Men du må skrive, sa han. Jeg bare jobber, sa jeg. Som er rart, siden jeg jo bare jobber 50% nå, for å skrive mer. Og helgejobben min på Tronsmo er faktisk bare annahver helg. Allikevel jobber jeg hele tida, føles det som.

Hjemmekontoret gjør det med meg, grensene flyter, mailene kommer og jeg svarer på dem heller enn å klokke ut. Jeg må bare jobbe det jeg jobber. Men når jeg er ferdig på jobb, så synker jeg ned i sofaen, ser på TV, spiser sjokolade hver dag. Blir ulykkelig, eller – lar meg selv bli ulykkelig.

Ikke at jogging og mindre jobbing nødvendigvis får meg til å bli lykkelig, men jeg tror det er viktig med grenser og struktur. Tida er der, den finnes, jeg bare kaster den bort. Så nå, med sola, med våren, skal jeg bli bedre.

Ok, jeg sender deg første kapittel 1. april, sa jeg. Da får jeg første kapittel 1. mars, sa han og smilte. 1. april! sa jeg. Supert, da mailes vi 1. mars, sa han og gikk og jeg blei stående igjen og le. Jeg sa april, ropte jeg. Jeg hørte mars! svarte han fra borti korridoren.

Sånn kan man også gjøre det. Men jeg skal klare første kapittel til første mars. Det er jo der. Alle kapitlene er der. De må bare skrives om. Og hvordan gjør man det? Man begynner. Bare sånn.

Jeg husker ikke hvorfor jeg ble så opptatt av dinosaurer. Jeg husker at jeg kjøpte den første på et loppemarked med Frøydis i 2005 eller 2006, kanskje, så jeg var jo voksen. Nå har jeg dinosaurer i alle rom, det står en på vasken på badet, det står flere i vinduskarmene mine, det står mange i bokhyller og på andre flater der det er plass. Den første er en langhals, den er rosalilla i fargen og blå på magen og jeg fant den og tenkte: den må bli med meg hjem, så det blei den.

Nå er jeg snart 35 år gammal og jeg har dinosaurer i hele huset, og flere klesplagg med dinosaurer på også. Det blir flere av dem, hele tida, selv om de er utdødd. Jeg elsker dinosaurer, jeg liker å lære nye ting om dem, lese om dem, se på dem. Jeg liker at de var store. Jeg liker at de var forskjellige. Jeg liker at de var her.

Jeg husker at jeg likte dem som barn også, men jeg likte så mange ting – litt som nå. Jeg liker jo fortsatt andre ting enn dinosaurer, selv om jeg ikke har en utprega samlegreie for så mange andre ting. Det er så lett å ha autosøk på dinosaurer på finn.no og ende opp med både strikkegensere og kjoler og kjeder med dinosaurer på, liksom. Folk har så mange rare ting de vil selge der ute.

Uansett, jeg husker at jeg hadde faktabøker, de store fra Bokklubbens barn, og mine to favoritter var den om havet (jeg husker tegningene av anemonene best, jeg har aldri sett en anemone i virkeligheten – eller jo, kanskje på et akvarium!) og den om dinosaurene. Jeg likte Lillefot og vennene hans, selv om den skremte vettet av meg. Jeg så faktisk ikke filmen før jeg blei voksen, men jeg hadde en kassett med Lillefot på, og boka som hørte til (når du hører denne lyden osv.) og jeg husker at jeg ofte gråt og fikk mareritt om at mamma skulle bli borte, fordi mammaen til Lillefot blir borte. Jeg kan kjenne klumpen i halsen bare jeg tenker på det. Åh, Lillefot.

Dinosaurer er en fin hobby å ha, de finnes så mange steder, i populærkulturen, i mønstre folk strikker, i historien vår. De var her for mange, mange år sida, og så forsvant de. Eller, fuglene finnes jo fortsatt, heldigvis. Men T-rex er død. Han var faktisk ikke så fæl som alle skulle ha det til, han var baktung og hadde helt ubrukelige armer (bare se på de små greiene!), han løp såvidt fortere enn meg, og jeg er en jogger, så jeg er treig, han var mest åtseleter selv om det kjeftementet får en til å tro annerledes. Hodet var også veldig stort i forhold til kroppen. Jeg håper t-rex hadde venner da han fantes, og at han ikke bare dundra rundt og lagde kvalm. T-rex er favorittdinosauren min, ofte tenker jeg på ham hvis jeg er trist for noe eller føler meg tung (baktung), vinglete, misforstått.

Dette er egentlig bare en unnskyldning for å dele en video jeg fikk tilsendt. Den fikk meg til å grine. Så sånn går det med meg hittil i februar! Men jeg er glad min entusiasme for dinosaurer er såpass synlig, og at den får venna mine til å sende meg ting – selv om det det får meg til å grine. Dinosaurene var her, og så døde de. Men først spiste de frukt og agurker, akkurat som deg og meg. Hold ut, snart er det mars og allerede om en uke er det meldt plussgrader igjen!

Januar har alltid føltes lang. I 2015 bodde vi i California i januar, det føltes som et halvt år eller mer. Men det var en god følelse. I år bor vi i kalde Oslo i en pandemi og det føles som om tida står stille.

Dagene går, jeg våkner, det blir lyst, jeg er på jobb hjemme eller ute i verden, vi planlegger og lager middag, vi spiser den, det er mørkt igjen, jeg legger meg tidlig og sovner seint, våkner igjen, det blir lyst, jeg er på jobb, hjemme eller ute i verden, jeg leser nyheter og følger med på hva som skjer. De har stengt ned nesten hele byen nå, to dager etter at de egentlig åpna for besøk igjen. Jeg gleda meg til å se menneskene mine og vi avtalte å samles i vår lille kohort, dagen etter avlyste vi det igjen.

Så kom nedstengninga. Nå skal de lette på tiltakene igjen fra neste uke, leser vi på NRK, og noen minutter seinere kommer det et nytt nyhetsvarsel på NRK om at det er oppdaga tre tilfeller av villsmitte av det muterte viruset i Oslo. Det blir nok ikke noe av de lettelsene helt enda. Sånn har det vært hele veien i denne pandemien, ting går fort og allikevel går det for sakte. Viruset sprer seg og vi halser bak, forsøker å forstå det, gjøre det riktige.

I januar har jeg sett en mengde TV-serier jeg har sett før, en god del filmer jeg har sett før, nesten ikke hørt noe på musikk annet enn på musikkquiz, lest noen bøker, ikke skrevet stort. Jeg forsøker å finne trøst, i en mjuk katt, i varmen fra kroppen til samboeren min, et annet menneske å klemme, snakke med, bo sammen med. Jeg tenker på våren og at den bare er to små måneder unna, men om alle skal være like lange som januar, så er det lenge til. Men alt som er lenge til, er plutselig der. Og alt som føles som om det var i går, er milevis unna. Tida er merkelig sånn.

Vi levde en gang, vi klemte og gikk på quiz ute, vi var på konsert, sto i lange køer, dulta borti hverandre, snakka høyt, sto som sild i tønne på bussen om morgenen, håndhilste, lente hodene på skulderen til noen, highfiva, tok toget til andre land, så ut av vinduene mens landskapet endra seg. Utenfor vinduene her ser jeg snøen som ligger i bakgården og den blå, kalde januarhimmelen. Men en gang kommer den samme utsikten til å være grønn og full av syriner. Utsikten endrer seg her også, bare mye saktere enn på et tog.

Jeg har ikke stort å fortelle, det gjør det vanskelig for meg å skrive til dere – dagene er seige og glir inn i hverandre. Det er mørkt, så blir det lyst, så blir det mørkt igjen. Jeg har alltid pleid å gå i hi i januar, følt meg som en brunbjørn i hjertet, venta på våren. Men livet har liksom vært der ute selv om jeg har vært inne. En bar med lys å gå til, en venn å møte over en øl eller kaffe, en konsertbillett i hånda, en lang dag på kontoret – ikke hjemmekontoret, og så plutselig en dag du kjenner sola varme og åpner vinterjakka: våren. Den finnes der framme, jeg må ikke glemme det.

Jeg har pleid å oppsummere året mitt, skrive litt om hva jeg gjorde de forskjellige månedene, men 2020 ligger bak meg som en eneste stor mølje. Jeg hadde et håp om å være friskere, likne mer på meg selv, skrive ny bok, bo i København, spise moreller hele sommeren mens jeg dingla med beina fra en brygge, drikke mer øl, danse mer, være oppe seint, klemme venna mine, kysse fyren min. Jeg var nyoperert på nyttårsaften i fjor, og jeg var litt bedre på starten av året. Jeg fikk psykolog! Det var noe. Da året ebba ut for et par uker sida var jeg sykere igjen, og venta på ny time på sykehuset, og selv om jeg har gått til psykolog en gang i uka siden i sommer, så er jeg jo ikke angstfri og frisk, men jeg er på vei et sted – det er da enda noe.

Jeg føler at innleggene jeg har skrevet i løpet av 2020 egentlig oppsummerer året, men her er noen ting jeg husker:

Jeg husker at å gå til jobb om morgenen var noe av det beste jeg visste.

Jeg husker at hjemmekontor også blei bedre av at jeg gikk en tur, gjerne med Caspar Eric på øret, som snakka til meg fra en leilighet i lockdown i København der han skrev et dikt om dagen og leste dem opp i en podcast jeg kunne høre på.

Jeg husker at jeg var redd for verden, for å bli sjuk, for at det aldri skulle ta slutt, for at jeg skulle miste jobben.

Jeg husker at jeg søkte jobb på Tronsmo i sommer og at jeg fikk den og nå jobber der annenhver helg. Jeg husker en dag i sommer da jeg sto på jobb i kjole og vi snakka om bøker og sjefen sa noe som fikk meg til å le høyt, og så måtte tørke en tåre mens jeg sa: Jeg elsker å være her med dere! For jeg elsker å være der med dem. Tronsmo er det beste som skjedde meg i 2020. Jeg elsker hver eneste time jeg får tilbringe der.

Jeg husker at jeg var på quiz hjemme i stua over internett, flere ganger i uka, både på våren og gjennom høsten. Jeg fikk et fast quizlag, som faktisk må dele førsteplassen som det beste som skjedde i 2020, Utbryterlaget og Tronsmo deler førsteplassen, det er plass på pallen.

Jeg husker at jeg var på sommeravslutninga på Verkstedet-quizzen i Torshov-parken og at vi drakk øl fra kjølebag og satt med avstand på to pledd og i noen campingstoler og at det blei mørkt og fullt av mygg før vi rusla hjemover.

Jeg husker at vi gikk turer med en meter mellom oss og drakk kaffe ute på våren mens vi snakka om verden og koronaen og jeg lurte på om jeg skulle kjøpe munnbind selv om det ikke var påbudt. Jeg kjøpte munnbind og var glad for det noen måneder seinere.

Jeg husker at vi kjøpte middag og brunsj fra Galgen så ofte vi kunne for at de skulle overleve restriksjonene, noen ganger spiste vi ute i bakgården, andre ganger spiste vi i stua, et par ganger spiste vi der.

Jeg husker timene hos legen min der vi snakka om den dumme kroppen min og legen min rynka brynene og tok flere tester, sendte henvisninger, spurte hvordan det gikk med meg.

Jeg husker timene hos psykologen min der jeg noen ganger begynner å gråte for ting jeg ikke visste jeg var lei meg for, og andre ganger går derfra og har andre tanker enn jeg har hatt før om ting jeg har gnura på i årevis.

Jeg husker at jeg skreiv en romanstart i København før jeg reiste hjem tre uker før jeg skulle. Jeg husker at jeg ikke skreiv mer på det før november. Jeg husker at jeg skreiv 150 sider i november og at det kanskje var greit at jeg hadde spart på det siden mars og ikke skrevet noe før jeg lot det rase ut av fingertuppene mine i løpet av en hektisk måned.

Jeg husker stemmen til Phoebe Bridgers.

Jeg husker at jeg ringte vennene mine og snakka med dem mens jeg gikk en tur rundt i nabolaget mitt.

Jeg husker at J kilte meg på ryggen til jeg sovna hvis jeg var bekymra og ikke fikk sove.

Jeg husker at vi lagde mat hjemme, hele tida, at vi var lei av hjemmekontor og sofaen og at vi ikke bare kunne dra ut på eventyr, drikke oss fulle og være ute seint.

Jeg husker at jeg ikke har klemt mamma siden før mars.

Jeg husker at jeg ikke har klemt pappa siden før mars.

Jeg husker at jeg klemte Andreas da vi kom av bussen i Arendal i sommer, da vi heiv oss rundt og dro på en liten sommerferie til Sørlandet og at øya mine fyltes med tårer da jeg så ham og jeg spurte: kan jeg gi deg en klem? Jeg har bare vært her i ukesvis, svarte han, jeg tror ikke vi er sjuke, og jeg kasta meg om halsen hans for den første klemmen fra noen andre enn J siden mars.

Jeg husker nesten ikke hvordan det føles å ikke ha vondt noe sted.

Jeg husker vi hadde en Roskilde-dag i parken da vi skulle vært fulle på et jorde i Danmark.

Jeg husker at jeg var på Veronica Maggio-konsert 5. mars og følte at det var skummelt å være der. Det sto antibac på noen av bordene og jeg følte at det ikke var nok, vi sto bakerst og jeg var engstelig, og vi dro hjem før det var ferdig.

Jeg husker penicillin-kurene fra i sommer, fra desember.

Jeg husker den ene koronatesten jeg har tatt fordi jeg plutselig hosta litt i sommer, det var 30 grader og jeg gikk til teststasjonen, det tok en time å gå en vei og jeg var nervøs for nesetesten, men det var halstesten som var vanskelig. Testen var negativ og jeg slutta å hoste dagen før jeg fikk resultatet. Jeg satt i vinduet og så ut på verden mens jeg venta på å få slippe ut.

Jeg husker den første dagen uten jakke i april.

Jeg husker vi bada på Sørenga hver dag i en uke i august.

Jeg husker at antibac-en på noen butikker lukter tequila.

Jeg husker dyne i sofaen, det beste jeg veit.

Jeg husker at vi så Druk på kino på Vega og at den var helt fantastisk, årets beste film, jeg får den på DVD i februar og kommer til å se den igjen og igjen og igjen.

Jeg husker at selv om jeg er sjuk og ikke fikk alle de seine kveldene jeg håpa på, alle klemmene jeg ønska meg, skreiv ferdig en bok, var fitter, happier, more productive, så vil jeg fortsatt bare være her, for alltid, det har ikke endra seg, selv ikke i en pandemi. Det har bare blitt sterkere. Jeg vil være her, jeg vil være her, jeg vil være her.

Jeg vil løpe ute når våren kommer, jeg vil drikke øl, jeg vil være frisk og glad og middelmådig, jeg vil klemme venna mine, jeg vil ringe dem på telefonen og si hallo, jeg vil jobbe og skrive og ha dyne i sofaen, jeg vil fylle varmeflaska så den varmer kroppen min utenfra og jeg vil fylle hjertet og varme kroppen innenfra med alle gode ting, samle det sammen som ekorn som forbereder seg til vinteren. Det er her hele tida, rundt oss, alle de små tinga jeg elsker.

Jeg går fortsatt til jobb om morgenen, eller en runde i nabolaget, og det er fortsatt noe av det beste jeg veit. Jeg gleder meg til den første dagen uten jakke. Til den første utepilsen. Til den klemmen jeg veit kommer, den må komme. Vi skal klemme igjen. Og neste gang jeg ser Veronica Maggio spille, skal jeg ikke være engstelig for å bli sjuk – da skal jeg bare hoppe og drikke øl sammen med alle dere andre. Det kommer bedre dager.

På mandag skal jeg på sykehuset og kanskje finner de noe de kan fikse. Og hvis ikke, så finner jeg forhåpentligvis en måte å leve med at den ikke kan fikses. Hver mandag er en mandag nærmere våren og sommeren, i hvert fall, det er enda noe!

På denne tida i fjor var jeg i København aleine, jeg skulle se Thomas Dybdahl på Vega, som vanlig, kan man kanskje si, for det har blitt en førjulstradisjon. Ta ferie en uke før, ta toget til København, bo på Ibsen som vanlig, gå av på Nørreport som vanlig, spise mat og godis i den mjuke senga med en svær hotellpute i ryggen og i fjor husker jeg at jeg så Die hard på DR2 en kveld. Nå ser jeg den på Viasat og jeg har ikke ferie, jeg jobber hver eneste dag fram til og med lille julaften. Det er forskjellen på butikkjobb og kontorjobb – man jobber mye mer i butikk. Det er ikke noe hjemmekontor i bokhandeljobben min. Det er munnbind og avstand og godt over 20 000 skritt om dagen der jeg løper rundt i butikken, fyller på haugene med bøker folk kjøper i julegaver, tar av munnbindet for å drikke kaffe, hjelper folk med å finne gaver til seg selv og andre. Rydder i hyllene.

Da jeg tok toget til København i fjor, blei jeg sjuk på veien, eller, jeg blei jo ikke sjuk, men jeg fikk de samme symptomene som jeg skulle undersøkes for tidligere i desember i år. Jeg var for sjuk til å få undersøkelsen da desemberdagen med sykehusavtalen kom. Ironien i at jeg var for sjuk til at de kunne finne ut hvorfor jeg er så sjuk er noe som har fått meg til å både gråte og le i desember i år. Men jeg ble bedre, og undersøkelsen blei flytta til januar. Kryss fingra for at jeg er frisk nok til at de finner ut hvorfor jeg er så sjuk da!

Desember har blitt brukt på legekontoret, på forlagskontoret i morgentimene før dagene har blitt brukt i bokhandelen. Jeg har jobba mer enn på mange år, men det har vært bedre enn å sitte hjemme og kjenne etter.  Det blir verre da. Og for hver dag som går, for hver dag jeg tilbringer i bokhandelen, jo nærmere kommer jula. Jeg har ikke hatt tid til å se alle julefilmene, jeg har ikke hørt så mye på julemusikk, men jeg rakk å skrive julekort på kveldene etter jobb og jeg rakk å sende dem i posten på vei til jobb morgenen etter, jeg rakk å bake julekaker på den ene fridagen min denne uka og om en skarve julegave har jeg kjøpt og skaffa alle jeg trenger i år. De fleste får bøker. Sånn er jeg.

Det er mørkt når jeg står opp, uansett om det er grytidlig eller litt seint. Det regner hele tida, det føles som at vi bor i en dystopisk framtid der regn er det eneste været og et dødelig virus herjer. Men det er ikke en dystopi, det er Oslo i 2020, verden i 2020. Det regner og regner og jeg trasker gjennom regnet på vei til og fra jobb. Jeg har ikke rukket å vaske leiligheten eller rydde noe særlig, men jeg pynta til jul i november – for å få lov til å advente litt lenger – og det er jeg glad for, for jeg hadde ikke orka å gjøre det i desember.

Jeg har ikke rukket å høre på årets beste skiver eller oppsummere noe som helst, men jeg har et håp om å gjøre det i romjula. I romjula skal jeg ingenting. Jeg skal se julefilmene jeg ikke har rukket å se, spise julekakene jeg ikke har rukket å spise, lese bøkene jeg forhåpentligvis får til jul og jeg håper jeg skal være frisk. Noen ganger blir jeg redd når jeg er så sjuk hele tida, men noen er sjukere enn andre – sånn er det bare. Jeg glemmer liksom litt at jeg er mye sjuk når jeg er frisk, hjernen er fin sånn, den legger lokk på det, når ingenting gjør vondt husker jeg ikke akkurat hvordan det var da jeg lå under dyna og grein fordi alt gjorde vondt. Når kroppen gjør som den skal, så tenker jeg ikke på alle gangene den ikke gjør det.

Om et år er det forhåpentligvis jul igjen. Julegenseren jeg bestilte i midten av november har ikke kommet enda, og som jeg skreiv til nettbutikken i England, som sier de har sendt den og at den forhåpentligvis kommer innen lille julaften: det kommer en julegenser-sesong neste år også. Da kanskje jeg kan ha på meg min Fleabag-julegenser ute blant folk igjen også. Desember 2020 har tross alt blitt tilbragt enten på jobb eller hjemme, og en julegenser fortjener å svinge seg på f.eks. lille julaften-pils med langbord med gode venner for å feire at hovmesteren tar rundene i år igjen.

I år blir det ingen langbord, og jeg har valgt å feire julaften der det var færrest mulig – alt jeg ønsker meg til jul er at kroppen min skal være på lag, og at vi snart kan klemme igjen. I tillegg til de bøkene jeg vil lese i romjula, men om jeg ikke får noen, så går det fint. Jeg har nok fra før av, jeg har det.

Jeg har på meg nisselue mens jeg skriver dette, men det er det ingen som ser. Dere får se det for dere. Gjerne mens dere hører på Phoebe Bridgers synge If we make it through december.  Den passer i både regn og snø og opphold. Jeg har foreløpig bare testa den i regn, men jeg går god for den uansett.

 

I april skreiv jeg om bøkene jeg hadde lest hittil i 2020. Det har blitt flere sida da, så her kommer en oversikt over de neste bøkene lest i 2020.

Lucia Berlin – Kveld i paradis: Jeg leste Håndbok for vaskedamer på vei til København for noen år sida, og gleda meg vilt til å lese mer av Berlin. Kveld i paradis er flere noveller, og jeg ble kanskje ikke like overveldende overraska og begeistra som da jeg leste hennes første, men jeg synes de er gode. Absolutt verdt å sjekke ut. Novellene i Kveld i paradis er ikke like harde som Håndbok for vaskedamer, men de er skrevet av den samme beinharde dama, så tommel opp fra meg.

Tegnehanne – Ikke tenk på meg: Denne boka er en tegna dagbok fra et år i Hannes liv. Jeg elsker Tegnehanne! Jeg elsker streken, tankene hennes, det hun skildrer av hverdag og vanlige folk som både er unikt og helt vanlig på samme tid. Jeg lo – masse!

Nina Lykke – Full spredning: Denne boka blei allemannseie i fjor, og vel fortjent, spør du  meg. Jeg vil nok for alltid si at Oppløsningstendenser er den beste boka til Lykke, men jeg nikoste meg med Full spredning. Jeg likte best hvordan hovedpersonen hennes liksom går utenfor alt av sosiale normer og regler, trår feil og er usympatisk, for selv om det går nedenom og hjem og skikkelig dårlig, så er det en fryd å få være vitne til det som leser. Det handler om en fastlege som etter å ha driti seg ut på hjemmebane med en affære nå bor på kontoret sitt og egentlig har fått nok av både pasientene sine og seg sjæl. Vi får nøsta opp historien som fører til at hun nå bor på kontoret, samt besøk av faste pasienter og deres sørgelige (og noen ganger morsomme) skjebner. Les den! Og les Oppløsningstendenser også, om du ikke alt har gjort det. Applaus for Nina Lykke!

Sally Rooney: Normal people: Jeg leste denne rett før jeg så TV-serien, som jeg håper alle ser. Dette er en historie om et forhold, eller – en relasjon – over flere år. Den er overraskende vanlig, eller; normal, men den får allikevle fram alle de store følelsene. Og kanskje mest påtagelig – den skildrer alle misforståelsene som gjør at man river seg i håret og tenker: bare bruk orda dine! Men det er jo, som vi kanskje alle veit, ikke alltid det letteste å gjøre. Så mye som forsvinner og glipper fordi vi ikke tør å si det vi egentlig ønsker oss eller vil, fordi vi tror det ikke går. Romantisk og veldig fin.

David Sedaris – Naked: Jeg koser meg altså så mye med David Sedaris, jeg har brukt hele Audible-abonnementet mitt i år på hans lydbøker, og det er en udelt glede hver eneste gang. Jeg er snart gjennom hele forfatterskapet og veit ikke helt hva jeg skal ta meg til etterpå. Begynne på nytt, kanskje? Sedaris skriver (og leser!) fantastisk – hjerteskjærende og morsomt, alvorlig og tullete.

Tine Høeg – Nye rejsende: Dette var debutboka til Høeg, som hun vant debutantprisen for da den kom i Danmark. Hun skriver på en poetisk måte, korte setninger satt opp som dikt, men det er en roman. Nye rejsende er en erotisk fortelling om tap og relasjoner, om å gjøre feil, om lengsel og sult etter en annens kropp. Tine Høeg, ass, en av 2020s beste oppdagelser for min del.

Nicolas Mathieu – Og slik er det også med deres barn: Altså, hold da opp! Denne svette, sommervarme, lumre, vonde, vakre boka tok meg med storm. Den handler om tenåringer og voksne, om klasseskiller og klassereiser. Jeg tenkte på Call me by your name mens jeg leste, filmen, altså, for det var noe der som liksom resonnerte, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det var. Men shitmandude, jeg håper alle leser denne boka. En av de aller beste fra leseåret 2020!

Tyra T. Tronstad – Flaggermusmusikk: Dette var en spennende ungdomsbok! Uvanlig premiss, kanskje – det handler om flaggermus, om forskning, et mysterie og en litt skakkjørt familie. Passer for lesere fra 12 og oppover, men les den gjerne høyt for 12-åringen din om du har en å lese høyt for, så du får med deg spenninga du også!

Benjamin Alire Sáenz – Aristotle and Dante discover the secrets of the universe: John Green-fans, kjenn deres besøkelsestid! Denne vakre ungdomsboka om to unge gutter som finner hverandre i en vanskelig og uoverskuelig verden av å bli voksne er alt man kan ønske seg av en sånn fortelling.

Kristen Arnett – Mostly dead things: Ja, det var jo bare gull fra ende til annen i mai for min del lesemessig, for Mostly dead things var også en av de beste bøkene i år. Vi følger en kvinne som må overta familiebedriften – utstopping av dyr. Dette var en bok jeg bare tok med meg fra biblioteket fordi den sto der og lyste mot meg og jeg leste den første setninga og tenkte: hm, jaså, interessant, og så blei den med meg hjem og tok meg med storm. Hvis Six feet under hadde handla om utstopping heller enn et begravelsesbyrå, så hadde det vært denne.

Maria B. Bokneberg – Lukta av våt jord om natta: Denne boka kjøpte jeg av forfatteren, som jeg er megafan av på instagram.  Der poster hun nydelige bilder av skriving og skrivelivet, og i debutboka hennes får vi en sår historie om en familie etter et selvmord som går fort å lese, men som gjør at i hvert fall jeg gleder meg enormt til å lese mer av forfatteren.

Signaler 2020: I år kjente jeg to av bidragsyterne i Signaler, og det var en glede å lese også de andre bidragsyterne i denne debutantantologien som har holdt stand siden 80-tallet. Det er en stund sida jeg har lest den nå, men å få kloa i denne igjen gjorde at jeg huska hvor fint det er å lese disse tekstene fra kanskje ukjente navn som ender opp med å bli din neste favorittforfatter. Jeg skal prøve å huske det også neste år, selv om jeg kanskje ikke kjenner noen som er med da.

Nils-Øivind Haagensen – Det uregjerlige: Nilsen, som jeg kaller ham, siden han er min beste venn og redaktør for de uinnvidde, har over lengre tid skrevet politiske dikt som han har posta på Facebook, og nå er disse samla i den lille, store boka Det uregjerlige. Som det her for eksempel:

Når vi går

du kan ingenting
ta med deg
synger
Cornelis

men det er
ikke sant

vi skal ta med oss
isbreene

vi skal ta med oss
dyreverden
og planteriket
og havet

vi skal ta med oss
årstidene
vi skal ta med oss
Darwin
vi skal ta med oss
Gud

vi skal ikke glemme
en dritt

Annie Ernaux – Sommeren 58: 2020 er året da alle leste Ernaux. Jeg begynte med denne og ble dessverre ikke særlig grepet, den var tung å lese og oversettelsen var full av fotnoter som forklarte de franske referansene jeg riktignok ikke tok, men lesinga mi blei rotete av å prøve å følge med. Jeg har ikke tenkt å gi opp, så jeg kommer nok til å plukke opp Årene av samme forfatter før jeg gjør meg opp en mening.

Ida Tufte Michelsen – Alma Freng og solfangerne: Så jeg gikk fra en litt tung, fransk roman til denne fornøyelige ungdomsboka som jeg suste gjennom. Denne kan du trygt gi i gave til den 11-åringen som har runda Harry Potter, eller kanskje før de har runda det og? Lettlest og spennende, også for oss voksne som liker å bli barn igjen når vi leser innimellom.

Silje O. Ulstein – Krypdyrmemoarer: Hurramegrundt, for en ekkel og spennende thriller. Jeg leste denne over to døgn og drømte om handlinga den natta mellom at jeg begynte og fullførte. Det er en mystisk historie med mange karakterer og i starten var jeg ganske forvirra over hoppinga i tid og alle navna, men etterhvert som både mysteriet og historien snevra seg sammen fikk jeg både aha-opplevelser og å nei-opplevelser, for å si det sånn. Og for å være ryddig her, Silje og jeg har skrevet sammen i bokmerker-redaksjonen lenge, og jeg fikk boka av henne.

Tine Høeg – Tour de chambre: Denne rosa-turkise boka tok Danmark med storm da den utkom, og jeg raska den med meg fra Norli med en gang de fikk inn et eksemplar og leste den ut nesten fortere enn jeg skulle ønske. Dette er historien om vennskap og studietid, om kjærlighet og gajolshots, om hemmeligheter og fortid, fortalt på en så enkel måte at det får meg til å tenke at skriving må være det letteste i verden, men jeg veit jo at det ikke er det. Men Tine Høeg får meg til å tro det, og noen ganger trenger man å tro det.

Roald Dahl – My uncle Oswald: Jeg leste denne på hyttetur i sommer, og for en absurd bok dette er! Jeg er glad jeg endelig leste den, for den har jo stått i hylla mi i kanskje 15 år, men å lese denne med vår tids øyne er nesten mer problematisk enn morsomt. Men den skapte i hvert fall friske diskusjoner rundt frokostbordet på hytta, om både sæddonasjon og bruken av virkelige personer i fiksjonen.

Anne Gunn Halvorsen & Randi Fuglehaug – Arvingen: Mine damer og herrer, har dere en tenåring eller preteen der hjemme som bare scroller på mobilen og ikke leser bøker? Fortvil ei, Arvingen kommer til å fenge like mye som SKAM gjorde i sin tid. Eller, hva med denne pitchen: hvis Gossip Girl og SKAM var en bok, så ville det kanskje vært denne. Jeg nikoste meg med denne boka og ble både glad og sint da den endte i en cliffhanger. Glad fordi det kommer mer, og sint fordi jeg ikke fikk vite hva som skjer MED EN GANG!

Benedict Wells – Becks siste sommer: Jeg likte så godt Ut av ensomheten av samme forfatter, så da jeg så denne boka på bibliotekets hurtiglån-hylle, så måtte jeg ta den med meg. Jeg blei litt skuffa, faktisk, men det er en fin bok. Dette er en klassisk: hvis jeg hadde lest den først, så hadde jeg ikke blitt så skuffa, fordi den andre er bedre. Så den er jo ikke dårlig, den bare er ikke like god som Ut av ensomheten. Dersom du enda ikke har lest Ut av ensomheten, så anbefaler jeg herved begge, men begynn med Becks siste sommer. Det er i tillegg debutboka hans, så det er helt lov å begynne der.

Christian Jungersen – Undtagelsen: Denne hørte jeg på lydbok på dansk, og jeg husker at sjefen min på ARK likte denne så godt i 2007, mens jeg ikke leste den fordi jeg trodde det var en sånn business-krim eller noe (basert på omslaget). Men hoi, det er det ei! Dette er en skikkelig ubehagelig fortelling om mobbing på arbeidsplassen, om utfrysning og gruppedynamikk, riktignok ispedd krimingredienser for å få litt fart på sakene, men det bærende elementet er altså fortellinga om menneskene som jobber sammen og det er ubehagelig, men også dødsbra.

Caspar Eric – 7-11: Jeg hører Caspar Eric lese høyt for meg på dansk når jeg trenger trøst, det begynte da han hadde coronadagbøker i mars, og jeg skal fortsette til jeg blir lei. 7-11 er debutdiktene hans og jeg anbefaler deg å høre dem på dansk lydbok om du kan. Det er litt som å være på diktopplesning i virkeligheten, samtidig som du kan være helt aleine enten på tur eller hjemme med et puslespill – uten å føle deg aleine.

Karin Smirnoff – Jag for ner til bror: Dette er jo kanskje en av de største svenske snakkisene fra de par siste åra, og jeg satte endelig i gang med første boka (av tre). Da jeg pitcha den til ei venninne som trengte en sommerbok, så sa jeg at jeg fikk faktisk litt sånn Berlinerpoplene-feeling av den, men det tror jeg bare er bygdemotivet. Dette er jo en litt mørkere fortelling enn Berlinerpoplene til Ragde. Men den er faktisk minst like lettlest! Her får du familiehemmeligheter på den svenske landsbygda, mørke skjebner og grumsete fortid, og en beintøff hovedperson som, noe motvillig, begynner å nøste opp i sin egen historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Morten Alsinger & Jakob Ejersbo – Fuga: Endelig fikk jeg kloa i denne. Det vil si, jeg fikk den av ei god venninne som fant den på antikvariat. Rett nedi gata for der jeg nå jobber, så fant hun denne til 50 kroner. Denne boka som jeg har lett etter i over 10 år, på samtlige antikvariater i verden som jeg har vært innom uten hell, og så lå den liksom bare noen meter unna meg i luftlinje hele denne tida. Dette er debutboka til min helt Ejersbo, og det var fantastisk å lese den, selv om den kanskje ikke kan kalles en god bok. Men den var starten på noe – på Jakob Ejersbos altfor korte litterære karriere. Og selv om den er skrevet som en brevroman der jeg ikke visste hvem av dem som var Morten og hvem som var Jakob, så tror jeg at jeg klarte å se det – for Jakob skreiv jo som seg sjæl også når han sleit med å finne de riktige tinga å skrive om. Og mot slutten kommer historien om en ekskjæreste av ham som har endt opp sammen med en narkopusher med to hunder, og jeg begynte å grine over å se konturene av Junkiehunde fra Nordkraft der. Tenk at motivet liksom alltid har vært der? Vi skriver alle om de samme tinga igjen og igjen, vi må bare finne riktig form.

Hilde Østby – Kreativitet: Denne knallboka om kreativitet og hjernen vår og Alice og den hvite kaninen og å arbeide og prøve å skape noe ut fra ingenting var ekstremt underholdende, inspirerende og morsom å lese. Anbefales til alle, enten dere prøver å skrive, tegne, male, skape eller bare vil vite litt mer om åssen hjernen vår faktisk driver og holder på der under topplokket.

Zeshan Shakar – Gul bok: Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka. Shakars debutbok Tante Ulrikkes vei må leses av absolutt alle, spør dere meg. Gul bok anbefales også, selv om jeg ikke blei like grepet av denne som debuten. Men den er bra denne også! Mest av alt synes jeg den viser hvor god forfatter Shakar faktisk er – for dette er drivende godt fortalt, med et klimaks på slutten i fortellinga som vi hele tida veit kommer, men som allikevel gjør vondt.

David Sedaris – Let’s explore diabetes with owls: Ja, David Sedaris igjen, jeg blir aldri lei. Aldri!

Olivia Laing – Lonely city: Laing utforsker kunst og ensomhet i denne boka som blander hennes egen fortelling med kunstneres liv og virke. Jeg blei ikke så mye klokere på ensomhet, men jeg lærte mye om kunstnere jeg både kjente til fra før og ikke, og Laing skriver veldig godt – jeg liker henne best når hun er personlig, og det er hun bare i små glimt, men de er til gjengjeld skinnende gode.

Nic Pizzolato – Galveston: Denne har jeg hatt på leselista lenge, og nå fikk jeg endelig lest den. Pizzolato var en av skaperne bak True detective, som jeg elska – og mye av det jeg elska i den serien finnes også her i boka. Jeg tok meg i å lese skildringene av landskapene flere ganger, og lengte til USA. To tomler opp fra meg for denne krimboka om en hardbarka fyr som gjør det riktige, selv om han også gjør uendelig mye gærent.

Karin Haugen – Det golde landet: men fyttikatta, folkens – for et godt leseår 2020 har vært nå som jeg ser tilbake på det? Jeg leste denne boka i harnisk og glede, om det er lov å si. Jeg var rasende på meg sjæl og andre, fordi jeg blei konfrontert med egne fordommer mot ufrivillig barnløse, og jeg fikk lyst til å gå bak Karin Haugen i enten et lite eller uendelig stort demonstrasjonstog for å kjempe for kvinners rettigheter til å få lov til å bli mamma om det er det de ønsker seg. Vi kan ikke leve i et land der Erna står på nyttårsaften og ber oss om å få flere barn, og så lar de som ønsker å bli mammaer gå for lut og kaldt vann til de er for gamle. VI KAN IKKE HA DET SÅNN! Er det noen jeg unner unger, så er det da de som ønsker seg dem. Herregud. Men ikke hør på meg, les heller Karin Haugens bok. Applaus! Knyttneve! Tog! Og en god klem.

Janne Stigen Drangsholt & Therese G. Eide – Fra Shakespeare til Knausgård: Denne perla fikk jeg i posten (med signatur!) og jeg blei kjempeglad da, og smilet forsvant ikke fra fjeset da jeg begynte å lese heller, for å si det sånn. Dette er akkurat hva du tror det er: klassikere fortalt og tegna på en måte bare Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide kan. Jeg lo av karakteristikkene på bøkene jeg hadde lest, og jeg lo av karakteristikkene på de jeg ikke hadde lest (og lærte litt om dem i samma slengen). En god pausebok mellom slaga, hvis slaga er svære romaner du har på leselista og tar deg tid til å nå i lockdown. Unn deg litt humor også.

Stephen King – Needful things: Enda en lydbok fra den mest koko mannen i universet, Stephen King. Altså, mannen er jo gal og jeg elsker det. Denne lydboka leste han i tillegg sjæl, og jeg er svak for stemmen hans som forteller meg disse koko historiene han har kokt opp på skriverommet sitt opp gjennom åra. Dette er ikke den beste King-boka jeg har lest, men den var ubehagelig og spennende, og akkurat det jeg trengte der jeg gikk rundt omkring og fanga pokemons i seinsommeren.

Niviaq Korneliussen – Blomsterdalen: For en fryktelig og god bok! Korneliussen skriver om selvmord og depresjon på Grønland, men selv om den skildrer Grønland spesielt, så er historiene også generelle. Den er også et vondt og viktig innblikk i Grønlenderes historie og forhold til Danmark, som jeg ikke visste noe om, enda så glad jeg er i Danmark og å henge rundt i København. Les denne boka, men ikke gjør det om du har vondt i hjertet. Da må du vente på bedre tider. Og så lese den!

Frode Grytten – Garasjeland: Frode Grytten er tilbake med noveller, og hvis det er noe som alltid leverer, så er det novellene til Grytten. Garasjeland er faktisk den beste boka hans på lenge, og det at jeg ikke egentlig synes noen av dem skuffer sier bare noe om hvor bra Garasjeland er. Spesielt tittelnovella festa seg hos meg, og ikke bare fordi den siterer Breakfast Club (se bilde lenger nede) – men litt derfor også, så klart. Frode Grytten <3

Ingrid Tørresvold – Hilsen Ruth: Denne debutboka koste jeg meg veldig med. Den handler om Ruth som jobber på kafé i det som er en uvanlig varm sommer, ja, faktisk litt sånn apokalypse-stemning. Den var lettlest og spennende, men spenninga ligger ikke i at været er koko eller at jorda brenner opp, men i hvem Ruth er og hvordan hun forholder seg til andre mennesker. Jeg likte henne godt, selv om jeg ikke forsto meg på henne. En fin roman!

Caspar Eric – Alt hvad du ejer: Caspar Eric leste høyt for meg igjen, og denne samlinga var tristere enn den første, men alt jeg liker ved Caspar Erics poesi – og ord – er der stadig, selv om han her går mye tettere på egen biografi, i hvert fall hvis mine google skills og detektivarbeid er riktig. Det handler om å miste et barn og om å miste et forhold, om relasjoner og om å bli voksen. Og det er veldig godt gjort, og veldig fint å høre på.

Darcy Wilder – Seriøst si meg en person som ikke har issues: Denne boka kjøpte jeg etter å ha hørt Darcy Wilder lese høyt på slippfesten til Maren Granrud. Jeg syntes Wilder var morsom. Boka er dessverre ikke så morsom – eller, den er det i starten, men så blir den mest trist, for det er jo seriøst bare elendighet her, er det ikke? Man kan jo pakke det inn i humor og snertne kommentarer, men å ha det dritt blir ikke noe bedre av det. Jeg håper Darcy Wilder har det bedre enn hovedpersonen i sin egen bok.

Tore Renberg – Tollak til Ingeborg: Renbergs nye bok handler om Tollak, en mann som ikke har for vane å verken vise eller snakke om følelser, men som vi nå møter på slutten av livet der han vil fortelle en historie slik den var. Den er halvveis et mysterie og halvveis en familiehistorie og har fått strålende kritikk. Jeg syntes den var fin, men hvis du bare skal lese en bok av Tore Renberg (jeg håper jo ikke det, jeg håper du vil lese flere) så skal det så klart være Mannen som elsket Yngve. Eller Kompani Orheim. Men han kan jo ikke skrive dem på nytt hele tida heller, det veit vi alle sammen.

Kjersti Annesdotter Skomsvold – Meg, meg, meg: Jeg trodde at jeg hadde lest alt av Skomsvold, men denne hadde jeg jo helt glemt! Derfor leste jeg den nå. Dette er en barne- og ungdomsbok som handler om å få en lillebror, men kanskje handler det mer om hvor vanskelig og rart det er å være barn. Og kanskje er det mer en barnebok for voksne enn for barn, men flaks da at vi er voksne, vi som leser dette? For da kan vi lese denne.

Gulraiz Sharif – Hør her’a: Denne begynte jeg på mens det fortsatt var sommer, og avslutta da det var begynt å bli kaldt. I starten tenkte jeg at det var en morsom bok om å være andregenerasjons innvandrer, men så blei det midt i boka noe helt annet – men begge deler var supre! Denne boka håper jeg mange ungdommer leser i år, og neste år, og jeg håper de ler og smiler og blir like rørt som jeg gjorde.

Yohan Shanmugaratnam – Vi puster fortsatt: JA! Etter å ha lest denne, grein jeg i tre kvarter, så leste jeg litt til i den, og så har jeg allerede kjøpt den til tre folk i julegave, og det blir sikkert flere. For en viktig bok. Men viktige bøker finnes det mange av, for en BRA viktig bok dette er. Den er så godt skrevet, så lett om noe så blytungt, så inkluderende og forklarende og allikevel ikke forenkla. Dette er en historie om et liv, om flere liv, fortalt som i et brev til Yohans barn, men jeg er så glad for at alle vi andre også får lese dette, for vi trenger det. Igjen og igjen og igjen trenger vi det. Måtte vi aldri glemme det vi leser om her. Og måtte verden se annerledes ut når barna hans er blitt voksne de også.

Og så, i hele oktober, mens jeg åpenbart også leste mange andre ting, så gjenleste jeg bøkene til Pedro Carmona-Alvarez. Jeg begynte med Helter (1997), så romanen La det bare bli blåmerker igjen (2000), så Clown Town (2002) og Prinsens gate (2004), så Hjemmelekser (2007) og til slutt Rust (2009) som var så langt jeg kom i årets #pedroktober – det var en glede å gjenlese disse bøkene. Alle var like bra som jeg huska, Hjemmelekser var faktisk nesten bedre – og det sier litt, for den har jeg jo elska siden jeg fikk kloa i den helt tilbake i 2007. Og Rust, herrejemini, for et mesterverk den boka er. Jeg blir sliten av å tenke på at den finnes. Men også glad. Så glad. Neste år håper jeg å komme gjennom den andre halvparten av bøkene hans. Det blir spennende å se hvem jeg er da, versus hvem jeg var da jeg leste dem første gang da de utkom.

Bonusanbefaling igjen: Noe av det beste jeg har gjort i år, er å tegne abonnement på fanzina Amatør. Dette er så enkelt og genialt som ei fanzine der folk skriver dagbok fra en gitt dag (typ 15. januar) og så samles det og sendes i posten (jeg elsker å få ting i posten!). Det koster 300,- og du kan lese mer om det her. Jeg anbefaler det SKIKKELIG! + at jeg fikk lov å skrive dagbok fra 15. oktober i år og er med i det nummeret som utkommer nå! Det er helt enormt stas.

Jeg håper du fikk lyst til å lese noen av disse. Eller kanskje du fikk lyst til å lese noe helt annet. Uansett håper jeg du vil lese noe. Og du, kjøp en bok – til deg sjæl, til en venn, til mora di. Finn deg en bokhandel du synes bør fortsette å være en bokhandel, og kjøp en bok av dem. De trenger det. Tro meg. Du trenger det også. Og de fleste av dem finnes også på internett nå i disse lockdown-tider. Støtt din lokale bokhandler, hold deg hjemme, og les en bok eller ti. Nå skal jeg lese den nye Kepler-boka mens jeg spiser julemarsipan, for det er faktisk helt lov. Heldigvis!

Eller, vi har jo vært her hele tida. Det bare ble så virkelig da jeg sto på jobb og oppdaterte NRK for å se hva utfallet av pressekonferansen blei, og det lyste mot meg i svart og rødt at vi stenger igjen, at byen skal stilne, kranene stenges, ikke at jeg har benytta meg av dem som jeg en gang pleide, men det blei liksom tyngre med en gang vi ikke lenger hadde muligheten en gang, og jeg frykter for arbeidsplasser og folka som jobber der og alle stedene jeg har rundt meg, som jeg ønsker skal være der også når vi er forbi dette – om vi noen gang kommer oss forbi.

Jeg kjente gråten i halsen og jeg kjenner halsen snøre seg sammen, at brystet snører seg sammen, i frykt og engstelse for hva som kommer. For både økende smitte og økende ensomhet, for redselen for andre mennesker, for kundene som kjøper bøker av meg, for menneskene jeg passerer på fortauet når jeg går og går uten å bruke buss eller t-bane, for hendene jeg vasker så de blir røde og tørre når jeg kommer hjem igjen om kvelden.

Jeg var på årets siste konsert, etter å ha veid fram og tilbake i flere uker om jeg skulle tørre å gå eller bli hjemme. Jeg gikk, og jeg hørte Odd synge den nye skiva si, og jeg kjøpte vinylversjonen av hans forrige skive, som utkom i 2006, da både jeg og verden så annerledes ut. Den gang så jeg ham på John Dee og jeg fikk snakke med ham etterpå, fordi Kingosgate 3, som jeg var der sammen med, kjente ham, og han signerte dagboka mi og jeg gikk derfra i lykkerus. Denne gangen kjøpte J vinylen og den nye skiva til meg og så gikk jeg bort til Odd, der han sto med munnbindet på og snakka med noen venner, og med godt over en meter avstand rakte jeg ham vinylen og sa: vil du signere denne til meg? Vi gikk hjemover og visste begge to at det var den siste kvelden vår ute på lenge, enda vi ikke fikk nyheten om nedstengninga før to dager etter. Men vi skjønte hvor det bar. Talla var blodrøde og skuldrene helt oppe ved øra av anspenthet over verden, og mens Georgia og Pennsylvania talte stemmer i sneglefart, sto vi opp til påbud om hjemmekontor og total avstand, vi avlyste ukas avtaler selv med de få venna i kohorten og har tilbragt helga hjemme med onlinequiz og hverandre.

I dag er det farsdag og jeg ringte pappa og vi snakka litt, og fant ut at vi ikke har sett hverandre siden i sommer. Og jeg har ikke klemt ham siden før mars. Det er til å grine av.

Jeg savner verden og livet mitt. Akkurat som da jeg var på mitt dårligste og savna meg selv, så er jeg nå heldigvis bedre, men verden er blitt sjuk i stedet. Måtte vi holde oss friske og komme oss gjennom dette, og måtte verden som venter på andre sida være god – bedre, om det er mulig å ønske seg. Pass på hverandre, hold avstand, gjør noe fint for dere selv på hjemmekontoret, gå en tur om dere kan, lag noe godt.

Jeg skriver 2000 ord om dagen på et nytt førsteutkast som jeg ikke aner om blir bra eller dårlig, men det viktigste er jo at det blir, og så får vi ta det derfra. Der er det sommer og ordet pandemi er ikke nevnt en gang på 30 sider. Mens jeg skriver det sitter jeg under dyna i lese- og skrivestolen i stua og utenfor er det smitterekord og kaldt. Da pappa spurte hvordan det blei til jul, svarte jeg at vi fikk se hvor mange vi fikk lov til å være. Sånn har det altså blitt.

Men det blir onlinequiz og videosamtaler, munnbindene mine har bilder av kaniner og blomster og jeg tenkte å se om jeg fant et med dinosaurer på, jeg kan gå tur og fange pokemons fortsatt og er foreløpig frisk, og selv om dansetreninga er fryst de neste tre ukene, så kan jeg løpe eller bare bevege meg rundt i leiligheten min, kanskje finne en yogavideo eller to til og med, hvorfor ikke – nå er det på tide å utvide horisonten inne i våre små leiligheter.

Jeg lever mest inni hodet mitt om dagen, i fiksjonen og jobbinga, og jeg prøver å tenke på de tinga som fortsatt funker. På loftet ligger julepynten min og snart skal jeg hente den ned, plugge i adventsstjerna som gir det varme, gule lyset på kjøkkenet mitt, begynne å høre på julemusikken og kjenne på klumpen i halsen over alt det rørende ved jula som alltid får meg til å grine. For selv om den sikkert blir annerledes i år, så er julefilmene de samme, og kanskje må jeg se dem aleine i år, men i så fall skal jeg se dem aleine med internettforbindelse med de jeg pleier å se dem med. Jeg gleder meg allerede å se Klaus på nytt, som jeg så for første gang i fjor, etter den verste runden med influensa på år og dag, da verden var en annen enn nå. Bli med, sier jeg bare.

Det skal forhåpentligvis gå. Og når det ikke går, så går det likevel – dagene bare går og går, enten du henger med eller ikke. Men vær så snill, heng med. Hold ut. Pass på deg selv. Og noen andre også, om du kan. Nå trenger vi det, alle sammen. Litt lys og varme og noe å se fram til.

Oktober kom med alt regnet den kunne helle over oss. Jeg traska rundt, først i Converse som viste seg å ha et hull i sålen (som jeg ikke fant, men jeg veit at det er der, for jeg ble våt på samme sted under foten hver gang), så i støvlettene som har holdt meg tørr gjennom Roskilde-gjørma tidligere, men som ikke tålte oktober-Oslos tunge regn, og så ble det slagstøvler og gnagsårplaster frem til jeg fikk kjøpt et par brukte, rosa Dr. Martens som foreløpig har bestått testen og holdt meg både varm og tørr. Det er viktig å være varm og tørr.

Jeg avslutta oktober med å feire bursdagen til en god venninne med litt for mange øl og litt for mange folk, enda vi var på et utested som passa på at smittevernsreglene ble overholdt. Men jeg tror det var siste kveld ute i verden på veldig lenge for min del. Vi rusla hjem i regnet med munnbindet klart til bussen kom, og søndagen ble tilbragt i sofaen med verdens skumleste serie (Cryptid på Viaplay – jeg ropte høyt en gang og klamra meg til J som lo og skremte meg resten av kvelden). Nå er det november og jeg skal skrive et dårlig førsteutkast på 50 000 ord i løpet av den neste måneden. Jeg er i rute foreløpig, og har skrivepermisjon ut året for å sikkert rive meg i håret og føle meg udugelig, og klappe meg sjøl på skuldra og føle meg udødelig om hverandre.

Jeg håper dere holder dere friske og at det ikke blir vanskelig å holde avstand fremover – selv om det er kjedelig og ensomt. Det kommer bedre tider igjen, det må vi tro på. Jeg savner København så jeg nesten griner og skulle egentlig dratt dit for å skrive også før jul, og hørt Thomas Dybdahl synge jula inn på Vega, bodd på Ibsen hotell i de mjuke dynene, rusla gatelangs under julelysa og spist brunsj i timesvis aleine på Bankeråt med en bok, drukket øl med gode venner i KBH og Malmö, kjøpt julegaver jeg tok med meg hjem igjen på toget. Men i stedet sitter jeg her i leiligheten min hvor jeg skal tilbringe mesteparten av tida ut året. Et tips for å bøte på savnet til Køben er serien 29, som nå har fire sesonger liggende ute på TV2 Sumo. Den anbefales uten forbehold, jeg tenker jeg ser den på nytt nå snart, mens jeg tenker på at det kommer en sommer igjen snart – og at København forhåpentligvis likner seg selv når vi kommer ut på den andre sida av dette.

Når jeg savner livet – og med livet, så mener jeg konserter. Sånt vi dreiv med da vi kunne være samla mange mennesker på ett sted. Når jeg savner det, som ofte er på kvelder der jeg kanskje ville vært på en, så går jeg til internett og ser på ting som minner meg om ting jeg har opplevd, og ting jeg forhåpentligvis skal få oppleve igjen. Her er noen favoritter jeg har finni.

Odesza. Odesza er et band jeg oppdaga av en remix for mange år sida. Jeg jogga til den, og på grunn av den, så droppa jeg Red hot på Roskilde for å heller se Odesza, og jeg håpa de skulle spille remixen sin. Det gjorde de. Med trompeter og alt! Dette er Odesza. Jeg har ikke vært på konsert med dem noe annet sted enn på Roskilde, men jeg håper jeg får sjansen. Jeg får sommerfugler i magen av denne konsertåpninga her f.eks.:

De har spilt på Coachella også. Der har jeg vært, det var varmt og støvete, nesten som Roskilde, bare i en ørken, i USA. Det var dårlig lyd på scenene, men dette droneshowet her tror jeg hadde gitt meg gåsehud i ørkenvinden uansett. Jeg elsker han som gjør triks med trommestikka!

Jeg leiter ofte etter den perfekte nyttårslåta. Ofte blir det Death cab med The new year, enten jeg er på fest eller hjemme,  så hører jeg på den. Men i år blir det nok denne videoen her. Forsøksvis riktig tima, på hjemmefest i sofaen med meg sjæl og kattene og en øl mens jeg lengter etter livet. Og en gang skal jeg også danse det nye året inn, kanskje på konsert – for en fantastisk ide:

Det var denne remixen jeg fant dem med. Via en algoritme. Det er sånn verden funker nå. Man finner noe, i mylderet, og så blir det der. Forhåpentligvis. Jeg skal ikke på konsert med det første, dessverre, men jeg skal sikkert sitte hjemme i sofaen min og lengte etter dem, finne nye klipp på nettet, i kriker og kroker, gamle minner og nye om hverandre.  Jeg blir glad av å se folka i mengden, av å se mennesker stå tett inntil hverandre, som vi pleide å gjøre en gang. Lyden av applaus, av jubel, av rop. Det kommer flere dager. Det håper jeg.

Hva ser du på når du savner livet?

Jeg tror jeg elska skolestart. Jeg husker det som at alt liksom begynte på nytt, og spesielt godt husker jeg ny skolesekk det året jeg fikk skinnransel (tror det var sjette klasse), nytt pennal (med innhold som barn, sånn posepennal jeg kunne skrive på med sprittusj og glitterpenn da jeg blei eldre), kanskje et lukteviskelær jeg aldri brukte, fordi det var så fint. Jeg husker spenningen da jeg var tilbake i skolegården, den samme skolegården vi møtte opp i hvert år, fra vi var sju til vi blei femten, kanskje en annen side av skolen bare, ny dør, ny gang å vente i til de åpna døra til klasserommet, men hele tida den samme skolen.

Jeg husker første dagen på Nissen, men ikke andre eller tredje klasse. Men den første dagen husker jeg, jeg var så nervøs, men også så spent. Dramalinja. Nå skulle alt begynne. Jeg kunne være hvem jeg ville, og jeg var ei jente i singlet med en svær bukse, altfor svær, faktisk, den var både for lang og for løs, subba i bakken. Jeg husker at en gjeng med gutter ropte noe etter meg, de gikk ikke i klassen min, heldigvis. De ropte: æsj, ass. Jeg følte meg ikke så fin lenger da.

Jeg husker Universitetet, det enorme universitetet, og at jeg hata det i to og et halvt år, før jeg plutselig hadde kontrollen på siste semester og endelig hadde knekt koden for hvordan man var student. Da var jeg nesten ferdig, men egentlig burde jeg kanskje heller begynt da, tatt en master, gått videre, men jeg var så ferdig.

August på Nissen var varm, det samme var den på Blindern, og i år var den også varm. Jeg begynte på jobb igjen etter ferien og sommerjobb, dro på Sørenga hver dag etter å ha vært innom kontoret, turte ikke hoppe fra den høyeste brygga, men dytta meg selv uti fra ved siden av stigen. Jeg har ikke nytt pennal i år, ikke ny sekk heller, og det føles ikke nytt det jeg gjør, det er gammelt alt sammen.

Det er fortsatt pandemi og jeg klemmer ingen andre enn han jeg bor med, men jeg går turer i Slottsparken med M og snakker om hvor slitsomt det er å være en kropp. Jeg skal drikke øl med R, men klarer det ikke, men vi setter oss ved Akerselva og ser på endene i stedet, og plutselig går et lite orkester forbi. De spiller ikke, men de bærer instrumentene sine og en fyr triller et helt trommesett stabla fra den største til den minste tromma, haugen er høyere enn ham. Jeg går på musikkquiz og er engstelig gjennom hele, men jeg klarer å svare på noen ting og så går jeg hjemover i regnet og overlevde denne gangen også.

Jeg prøver å huske hva jeg likte med høsten. Strømpebukser er en av tinga. Det er viktig med mjuke strømpebukser. Ullsokker er en annen ting. Bokhøsten en tredje. Lista over ting jeg vil lese vokser for hver bok som utkommer. Tida går videre også nå som trekkfuglene har flydd sørover og vi er igjen her hjemme, venter på kulda.

Jeg begynner på dansinga igjen og jogger hjemover etterpå i kveldssola, får gnagsår på kragebeinet av stroppene på den lille sekken jeg har skoa og vannflaska mi i, små, røde merker jeg ser i speilet når jeg dusjer etterpå. Det er slitsomt å være en kropp som jobber mot meg, men den jobber med meg også. Den danser og løper hjem, selv om endometriosevevet flyter utover innsiden min, klamrer seg til organene mine og blusser opp i smerter. Jeg kan ikke løpe fra det, det skjer enten jeg løper eller ligger stille. Jeg ligger på gulvet og har hendene på magen, ser for meg at det vokser der inne som små kvister, spisse torner som liksom hekter seg fast overalt i forgreininger. Det ser sikkert ikke sånn ut, men det er sånn jeg ser det for meg.

Boka mi utkommer i Danmark og jeg får en femmer i Berlingske, er på jobb på Tronsmo når den publiseres og ser det ikke før jeg står oppe på lunsjrommet og har smurt meg en skive med gulost, sjekker mobilen og ser meldingene fra agenturet og det danske forlaget, fulle av utropstegn og smilefjes og gratulasjoner. Jeg forstår det ikke helt, enda jeg leser anmeldelsen flere ganger. Jeg står der med gulostskiva og griner, og så sender jeg melding til mamma, pappa og J, og så spiser jeg opp lunsjen min og går ned igjen på jobb, bobler over og må si det til de jeg jobber med, og så går dagen videre. Jeg jobber i bokhandel i Oslo, og i Danmark har boka mi fått fem stjerner. Gulost, grining og en colabrus for å feire.

Jeg har ikke skrevet noe ordentlig enda og når folk spør meg om jeg skriver har jeg gått fra å si ja til å si nei. Ikke enda. Jeg jobber og leser og går tur med lydbok og pokemon og de dagene jeg har fri, så er jeg sliten. Jeg vet at man bare må gjøre det for å få det til. Man må skrive for å skrive. Jeg må skrive dårlig, for å skrive noe bra. Jeg veit ikke hva den neste boka mi skal handle om. Kanskje blir det en av de fem påbegynte tinga jeg har liggende som alle har stoppa midt i en setning et sted, der karakterene virrer rundt, henger i løse lufta uten at jeg har fått taket på dem. Noen av dem er yngre enn meg, noen er eldre, noen er langt unna, noen der jeg vokste opp. Alle er i hodet mitt og ikke på papiret – enda.

September er her og verden skal bli gul, men foreløpig er den bare gylden i høstsola som fortsatt varmer. I morra skal jeg stå opp klokka seks, dra tidlig på kontoret, så jeg kan dra tidlig hjem. Kanskje lage en middag fra bunnen av og ikke fra pose. Hver morra er en ny morra. Hver nye uke en slags ny sjanse, selv om alle dager egentlig er helt like. Helt like og fulle av muligheter, for meg og denne kroppen jeg bor i. For deg som leser dette.