Jeg var på Sex and the city-nørdequiz, jeg spurte Nina om hun ville være med. Jeg er dårlig til å spørre om hun vil være med på ting, jeg tenker at siden hun har barn aleine, så er det vanskelig å få barnevakt, men hun svarte med en gang at hun hadde kjempelyst, og et kvarter seinere var vi et lag og barnevakta var fiksa, og en uke seinere satt vi på Brød og Sirkus og var på quiz. Det var vanskelig og gøy. Vi huska ikke hva han som spiller Stanford het i virkeligheten, men vi visste mange andre ting.
Det blei tie-break, og jeg blei sendt opp. Svaret skulle være på norsk. Hvilken kjønnssykdom var det Charlotte fikk i episoden der de drar til The Hamptons. Crabs, sa hjernen min, og så oversatte jeg til flatlus, og rakk hånda forsiktig opp på siden av meg, ikke høyere enn skulderen, såvidt over albuen egentlig. Da hadde det andre laget allerede skreket i mikrofonen og vunnet. Jeg huska at vi egentlig hadde fått et poeng for mye i rettinga av første runde, og tenkte at vi egentlig uansett kom på andreplass, men jeg tenkte også mye på at jeg ikke egner meg til en tie-break konkurranse der man må ta grep, det er ingen som ser på meg og lurer på om jeg har rukket opp en forsiktig hånd. Men det går fint, jeg lever godt med å ha en forsiktig hånd, en nervøs kropp.
Jeg fortalte Nina at jeg visste jeg var dårlig til å invitere på ting, og hun sa det gikk bra, at alle var det. Jeg er jo barnløs og fri, men jeg er mest hjemme. Og oppi åsen er hun også hjemme, med barna sine. Hun ser flaggstanga i borettslaget vårt fra stuevinduet sitt, og vi har tulla med at jeg kan vinke til henne derfra. Jeg kan jo faktisk det. Et bittelite menneske som rekker opp en hånd ingen ser.
Men nå kommer sommeren og jeg skal ikke gjøre ingenting, jeg skal plutselig masse ting. Vi vant dagspass til Piknik i parken da vi vant sammenlagten på popkultur-quizzen vi går på hver onsdag før jul, og jeg har ikke gleda meg, i forrige uke sendte jeg melding til laget mitt om at noen andre kunne overta billetten min hvis det ikke alt var ordna (men det var det.) Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke gleda meg, eller, jeg visste at det var fordi jeg jobba den lørdagen uansett og kanskje ikke rakk Casiokids, men det var noe mer også, noe jeg ikke fikk tak på. Så våkna jeg i går til at ei jeg kjenner på internett solgte to festivalpass, og da skjønte jeg det. Jeg ville jo ikke ha dagspass, jeg vil ikke én dag på festival, jeg vil på hele. Selv om jeg jobber! Det er masse konserter etter jobb, og i dag har jeg fri.
Jeg satte i gang en internettjakt etter en som ville kjøpe den andre billetten også, siden hun solgte to samla, og mens jeg gjorde alt jeg kunne med all internett-pullen jeg har, så ramla det inn en melding fra quizlaget. Vi hadde fått to dagspass til, om vi ville. Men nå kjøper jeg jo festivalpass, sa jeg. Ja, men du trenger ikke det, når du kan FÅ. Er det ingen andre som vil ha dem? Det var det ikke.
Så da fikk jeg gratis festivalpass. Alle tre dagene. Piknik i parken, som begynner i dag. Jeg unnskyldte meg til internettvennen min, men hun sa bare at det var kjempefint og at jeg måtte kose meg masse. Jeg håper hun får solgt passa sine. Jeg har et festivalbånd på armen nå, som jeg henta på vei til quizzen, og om et par timer står jeg og hører på Mannskoret og så Ella Marie. Så skal jeg møte redaktøren min og snakke om førsteutkastet, jeg gruer meg, men det skal vel gå på et vis. Det har blitt bok mange ganger før.
Jeg fikk en dårlig nyhet om noe som ikke blei noe av tidligere denne uka, og jeg hadde jo egentlig skjønt det for lenge siden, men det var jo et lite håp der hele tida. Er det i dag mailen kommer om at noe magisk skal skje? Den mailen kom aldri, i stedet kom bekreftelsen på at det ikke blei noe av allikevel.
Jeg søkte en jobb jeg ikke fikk. Jeg var hos endokrinologen og måtte øke dosen på medisinen igjen, og streng beskjed om å ikke kutte i den før tidligst 1. juli uansett hvor bekymra jeg var. En bivirkning av medisinen min er hjertebank, men hvordan kan en engstelig kropp vite om jeg har hjertebank fordi jeg tar en medisin eller fordi jeg har angst? Vi passer på deg, sa legen. Så nå tar jeg pillene mine og prøver å ikke være engstelig.
Jeg løper igjen, om morgenen, det går sakte, men det går fremover.
Jeg skal jobbe fulltid i to uker, være vikar for norskansvarlig på Tronsmo, og jeg gleder meg sånn. Samtidig som jeg jobber fulltid, skal jeg på Piknik i parken og se Aurora i morgen kveld, jeg skal se Faithless uten Maxi Jazz på lørdag, jeg skal på OverOslo og se José Gonzalez på onsdag, og Gabrielle, og Röyksopp og M2M. Jeg skal tilbake på fredagen og se September When og Bryan Adams. Sonja skal bli med, enda hun egentlig ikke går på festival. Vi gleder oss! Jeg har aldri sett Bryan Adams før, jeg er ikke blodfan, men det er derfor jeg elsker festival – man kan se de artistene man kan noen få låter av og kose seg. Jeg skal legge meg seint og stå opp tidlig og det skal gå fint, fordi det er sommer nå.
Jeg kjøpte en ny, brukt lampe til lesekroken min i stua og J var skeptisk til å om den passa inn, men den passa perfekt, og nå er lyset varmt om kvelden. Jeg skal prøve å lese 42 bøker i sommer, fordi jeg er med på Sommerles for voksne som Kristin har satt i gang. Jeg har lest 4, som betyr at jeg ligger bak, men det er mye sommer igjen å lese i.
Jeg blei med Nina og barna på kino for å se Lilo og Stitch, andre gang for meg, første gang for dem. Jeg tok med klistremerker og Stitch-tatoveringer til dem, og det var stor suksess. Jeg er sjenert med barna, veit ikke hva jeg skal si, men jeg hjalp dem å ta på tatoveringene og pekte på klistremerkene. Det er Lilo, sa jeg, det er Stitch. Der danser de. Så så vi filmen og jeg grein og lo. Du har Stitch-veske, sa S og pekte. Du har Stitch på kjolen din, sa N og pekte. Jeg har Stitch-sko også, sa jeg, og pekte på skoa mine. Jeg hadde gått all in.
Nå skal jeg jobbe litt før jeg og Casiokids-t-skjorta mi skal aleine på festival. I morra er venna mine der, når jeg kommer etter jobb. Og på lørdag er det også venner der etter jobb. Og når jeg kommer hjem, er alle bøkene mine der.