Strekhjerte

I går løp jeg for første gang siden 5. september. Jeg husker datoen, for det var Jentemila og jeg løp ikke en mil, men jeg løp en halv mil, og jeg løp fortere enn jeg noengang har gjort før. Jeg dro til Bislett Stadion et par timer før løpet, for jeg hadde blingsa på tida og hadde altfor god tid. Det var jo bedre enn å komme for seint, men jeg tusla nå rundt der inne og blei mer og mer nervøs, men så nærma det seg starttida for oss som skulle løpe 5K, og jeg var i pulje 2. Pulje 1 var de som skulle løpe inn på under 29 minutter. Jeg hadde skrevet i påmeldingsskjemaet at jeg nok klokka inn på under 31 minutter, selv om målet mitt var under 30, som alltid.

Jeg gikk bort til skiltet det sto 2 på, og kjente at jeg var ordentlig nervøs. Jeg måtte tisse, selv om jeg nesten nettopp hadde stått i en lang dokø for å få det unnagjort før løpet. Jeg hadde sommerfugler i magen og så rundt meg på alle de rosakledde damene som også skulle løpe. Så fulgte jeg etter dem til start, og så gikk sekundene plutselig veldig fort før det var vår tur. Jeg løp fort ut av stadioen, der jeg for over 20 år sida pleide å løpe 1500-meter i gymtimene og var så sliten at gymlæreren min mente det måtte være noe galt med meg. Jeg hadde bare dårlig kondis og angst, og når jeg fikk klump i halsen fordi jeg skamma meg over hvor sakte jeg løp og alt jeg ikke fikk til, så snørte brystet seg sammen også, og det blei vanskelig å puste. Man måtte ikke egentlig være et geni for å finne ut av det, men jeg skjønte det jo ikke selv heller, så jeg skylder ikke på noen.

Jeg løp mot Ringnes brygghus, der jeg quizzer en gang i uka, jeg løp over Akerselva og ned langs parken der vi pleier å møtes en gang om sommeren for å quizze i parken. Jeg så folk utkledd som dinosaurer som sto langs løypa og heia, og blei glad. Runkeeper fortalte meg at snittfarta mi var 5 minutter og 45 sekunder per kilometer, og jeg trodde ikke helt på det, men jeg løp videre. I den siste oppoverbakken måtte jeg gå litt, men jeg skyndte meg å løpe igjen, for jeg visste jeg snart var framme, at jeg snart var ferdig, at jeg snart var i mål. Folk på sidelinja nærme stadioen, hvor målet venta, ropte navna våre da vi løp forbi. Heia Linn, ropte de, for på brystet mitt var startnummeret med navnet mitt på. Jeg løp inn på stadioen og gjennom mål, og jeg fortsatt noen meter til, for Runkeeper mente jeg bare hadde løpt 4,8 kilometer, og jeg måtte klokke inn de siste metrene. I følge Runkeeper løp jeg på 29.29, som er det jeg har løpt på før også da jeg satte rekord for meg selv. Men i tekstmeldinga som klokka inn sekundet jeg løp gjennom mål og sensoren hadde målt meg, telt meg og registrert meg, så sto det at jeg hadde løpt på 28.57. Under 29 minutter.

Jeg hadde løpt forbi min egen pulje og kanskje noen fra pulje 1 også.

Så slutta jeg å løpe. Først fordi jeg var stolt. Så fordi det regna. Så blei jeg forkjøla og var sjuk i over en uke. Og i går våkna jeg og tenkte at det var på tide igjen. Så jeg snørte på meg skoa og løp ned i Svartdalsparken, etter en forkjølelse og lang pause, og den pausen er ikke så uvanlig for meg, for det slo meg, mens jeg løp gjennom Svartdalsparken i den friske høstlufta, forbi barnehagene på tur, forbi hundene og eierne deres, forbi de gule bladene på bakken og sola gjennom tretoppene, at jeg er veldig opptatt av å ha et mål, men når jeg endelig, etter mye hardt arbeid og lang tid, når målet, så faller jeg liksom litt sammen.

Jeg skriver en bok, bruker tre år av livet mitt på å skrive og skrive igjen, og når boka kommer, så skriver jeg ingenting på mange måneder. Først skylder jeg på at jeg har sommerferie og at jeg fortjener en pause. Så skylder jeg på at det er mye arbeid å slippe en bok også, ikke bare skrive den. Så ser jeg på tv og har dårlig samvittighet. Så gruer jeg meg til å begynne igjen, selv om jeg veit at jeg jo vil skrive mer. Jeg har jo egentlig allerede begynt på neste bok, den ligger der, den bor inni meg.

Jeg skal gjøre yoga hver dag i et helt år, og når jeg har klart det, så gjør jeg plutselig ikke yoga lenger. Men jeg likte det jo? Ja, men nå er det ikke et mål. Nå er det ikke en plikt. Nå er det ikke noe vits. Det er jo vits. Man må ikke gjøre det hver dag for å gjøre det?

Jeg skal løpe 5 kilometer på under 30 minutter. Ja, det har jeg klart to ganger nå. Så da slutter jeg å løpe. Nei, det funker jo ikke sånn. Jeg vil løpe, jeg liker å løpe, jeg liker til og med å løpe når jeg løper sakte og ikke slår noen som helst rekorder. Jeg tilbragte noen måneder i fjor med å være redd for å dø, jeg er jo egentlig alltid redd for å dø, men nå venta jeg på ekte på at en lege på et sykehus skulle ta bilder av hjernen min og fortelle meg at jeg ikke skulle dø av hjernesvulst eller noe annet skummelt (det ordna seg), og da husker jeg at jeg tenkte på en løpetur en tidlig, grå morgen, at hvis jeg hadde fått vite at jeg skulle dø om seks måneder eller et år, så hadde jeg fortsatt villet løpe. For jeg løp jo ikke for å bli tynn eller trent, jeg løper fordi det gjør meg rolig, fordi jeg tenker bedre når jeg løper, fordi det føles godt i kroppen og i hjernen, fordi jeg kan høre på høy musikk og huske ting jeg ellers har glemt.

Akkurat sånn er det jo med skrivinga mi også. Jeg vil huske ting jeg ellers har glemt og finne på ting som ikke egentlig finnes. Jeg vil høre på høy musikk og gjøre det jeg har gjort hele livet. Så jeg må jo bare gjøre det. Akkurat som at jeg bare måtte løpe en tur i går, selv om jeg blei så sliten etterpå at jeg ikke gjorde mer den dagen, for jeg har tross alt vært forkjøla i over en uke og lungene mine var ikke superfornøyde med å løpe i en halvtime. Men hjernen min var fornøyd! Og jeg overlevde.

Kanskje jeg skriver dette for å minne meg selv på at det er fint å ha et mål, men at noen ganger, eller veldig ofte, så er veien dit nesten mer verdt enn å nå selve målet. For selv om det var stas å løpe inn til rekord på Jentemila og feire aleine med en gratis drink etterpå mens jeg tok bilde av de som også feira at de hadde løpt og var sammen, så er alle de vanlige løpeturene mine der ingen heier og der jeg ikke slår noen rekorder også viktige og nesten bedre, fordi de er vanligere – de er lettere å oppnå. De bare er der, en vanlig tirsdag. Så jeg skal prøve å huske på det, og begynne å skrive den nye boka, på en helt vanlig tirsdag, for eksempel. Og gjøre mer yoga igjen, fordi jeg blei rolig av det også. Jeg trenger ikke gjøre det hver dag for at det er verdt det. Jeg trenger bare å gjøre det.

Jeg ga ut en bok. På slippfestdagen var jeg så nervøs, så jeg dro på kino på dagen og så The end of Oak Street der samtlige i filmen hadde det verre enn meg. Jeg var den eneste i salen. Det var en veldig god ting å gjøre for meg selv, mens jeg var stressa for slippfest. Så hjalp jeg til med å sette ut stoler på Tronsmo, selv om jeg ikke var på jobb, og så kom det folk. Jeg kjente mange, og det var også mange jeg ikke kjente der. Jeg overlevde.

Boka om Iris har vært ute i verden i litt over en måned nå, og det har gått greit. Den har fått mange anmeldelser, som er en ære, men det er også en dårlig dag når jeg får mail med anmeldelsen og den ikke er så god. Men jeg trøster meg med at jeg i hvert fall finnes, at boka mi finnes, og at noen tar seg bryet med å anmelde den i mylderet av veldig gode bøker som ikke blir anmeldt. Men det har ikke gått bare dårlig, jeg fikk en veldig fin anmeldelse i DN, og der har jeg aldri blitt anmeldt før, så det var stas på alle måter.

Jeg sto på Øya-festivalen og venta på TOMORA da jeg fikk det første screenshotet av anmeldelsen, og dagen etter kjøpte jeg avisa for å se. TOMORA var forøvrig et av høydepunktene på årets Øya-festival, jeg dro hjem noen timer før for å lade litt på sofaen – både bokstavelig talt lade mobilen og bare ligge der og se opp i taket og lade meg selv litt, men så tok jeg på meg jakka og løp tilbake igjen til festivalen i tide til å ta en øl i gresset med gjengen og rusle sammen mot TOMORA, før det var dansefest. Jeg var så glad. Et annet høydepunkt på Øya skjedde under Thomas Dybdahl-konserten, der jeg satt aleine litt langt framme i gresset, rett utafor mengden som sto foran scena, og i en pause mellom to låter var det en fyr som gikk ut av mengden med et tomt ølglass, på vei for å kjøpe ny, og så sa Thomas: Den neste låta vi skal spille heter «From Grace», og da sa fyren med ølglasset, høyt: NEI! Og så snudde han og gikk inn igjen i mengden med det tomme glasset. Helt riktig. Jeg lo. Og grein. Jeg grein fordi låtene til Thomas minner meg om gamle dager og fine ting, og så grein jeg litt fordi jeg hadde fått den første anmeldelsen av boka, og den virka veldig dårlig.

Etter konserten tok jeg mot til meg og åpna PDF-en jeg hadde fått på mail, og så leste jeg hele. Jeg ville i hvert fall vite hva jeg var lei meg for, hvis jeg skulle være så lei meg. Men den anmeldelsen, i Vårt Land, var ikke så dårlig. Altså, anmelderen likte jo ikke boka så godt, men han sa han skulle gi den til søstera si, og han skreiv, som jeg har sagt selv i så mange år: Linn Strømsborg skriver vanlige bøker om vanlige folk på en vanlig måte. Det er stipendsøknaden min til Kulturrådet, det der, hvert eneste år. Det er akkurat det jeg gjør. Eller prøver på, i hvert fall. Og nå har jeg altså gjort det igjen.

Det neste høydepunktet på Øya blei Band of Horses, som spilte hele debutskiva si, og da de kom til «The Funeral» så grein jeg så mye at sunblocken min blei grini bort i sola. Tårene bare rant og rant. Gamle dager, dere, de finnes der inne, i hodene og hjertene våre, og renner ut når den riktige låta kommer. Jeg kjøpte billett til konserten deres på Sentrum Scene med en gang de blei sluppet og skal se dem neste lørdag. Gjør det igjen!

Nå er jeg i Varberg på en liten miniferie jeg har gitt meg selv i gave. Jeg skulle egentlig se Medina spille i Tivoli i går kveld, men jeg fikk ikke plassbillett, så da drakk jeg for mange øl med Krummis på en rockebar i Malmö i stedet, og jeg tror faktisk det var bedre enn Medina i Tivoli. De spilte kent! Vi snakka skit. I timesvis. Så toga jeg mot Varberg i dag og gikk ned på stranda med et håndkle i nettet. Jeg tenkte at jeg ville sjekke om det var noen andre på Skarpa Nord, for i så fall ville jeg bade der, men hvis det var tomt, så måtte jeg gå til Kallbadhuset, for man skal ikke bade aleine. Det var tre andre på Skarpa Nord, så da kledde jeg av meg og gikk ut til badetrappa, bølgene var sterke, så jeg klamra meg fast, og måtte nesten ikke gå nedi vannet før de skylte over meg. Vannet var overraskende varmt. Det sto det var 16 grader i sjøen på et skilt, og gradestokken i lufta viste 14, så det var varmere i vannet. En drøm.

Jeg fikk meg en skikkelig smell helt på slutten da en enorm bølge kasta meg inn mot badetrappa, som jeg holdt godt fast i, og skinnleggen min fikk et sår og det jeg mistenker blir et kraftig blåmerke. Jeg skyndte meg opp og da jeg sto og tørka meg, spurte dama som hadde kledd på seg igjen etter å ha bada rett før meg: Gjorde du dig illa? Ja, sa jeg, og viste henne skinnleggen min, der en liten strime med blod rant. Jag med, sa hun, og viste meg det samme såret på sin legg. Jeg var så glad det var noen her, sa jeg. Ja, man måste inte bada ensam. Vi var enige om det. Bølgene er sterke. Men det gikk heldigvis bra. Og jeg var så glad etterpå, for å ha bada en siste gang uten badstu i år. For at sommerens rester ligger i denne høsten også. Så spiste jeg god lunsj til tidlig middag og leste bok, før jeg gikk opp i hotellsenga og her har jeg sittet siden, under dyna, sett en film – 7 steg med Veronica Maggio. Den var fin.

Jeg har saltvannshår og i morra skal jeg hjem igjen, til hverdagen, til høsten, til strømpebukser og tekopper, eplekake og etter hvert et nytt manus som venter på meg. Jeg har gitt meg selv fri siden boka kom ut, prøvd å gjøre gode ting, lese på kafé og rydde i mailboksen. Jeg nærmer meg noe, en slags orden i kaoset. Snart skal jeg prøve å skrive en vanlig bok til, om vanlige folk, på en vanlig måte. Det er vanskelig, synes jeg, men jeg prøver allikevel.

Siste runde med strøkne tekster kommer her. Den første fikk jeg aldri til å sitte, men jeg husker så godt at jeg kom på den da jeg gikk hjemover etter å ha skrevet på Deichman Tøyen, det var vår, kanskje i fjor, kanskje året før, og jeg hørte på Johnny Flynn og tenkte plutselig på Lovesick, som jeg elsker, og på hvordan Iris ikke hadde så mange bra ekser å se tilbake på. Men det blei med forsøket.

Den siste teksten her er nok stjålet, ubevisst, fra She’s all that, som jeg har sett en million ganger siden første gangen jeg så den da jeg var 12. Den er ikke helt lik, så klart, men lik nok til at jeg fjerna den. I filmen maler Laney den fulle jenta om til en klovn i ansiktet, Iris holder bare håret hennes. Og de snakker om gutter, så klart. Så uendelig mange ganger man har snakka om gutter, når man burde snakka om alt annet. Nu kör vi. Boka kommer snart!

*

I serien “Lovesick” leiter karakteren til Johnny Flynn opp alle han har liggi med de siste åra fordi han får påvist en kjønnssykdom. Han kunne bare ringt, eller sendt en melding. Ukjent nummer: “Du har kanskje klamydia. God helg.” Men han leiter dem opp, vi får se minnene av hva de hadde sammen, enten de var sammen over tid eller bare en natt, og serien er ganske romantisk, veldig søt, quirky og morsom. Jeg har sett den to ganger, fordi jeg ville se den sammen med Nichlas etter at jeg så den første gang aleine.

Jeg tenker noen ganger tilbake på min rekke, og blir slått av hvor mange av dem det ikke hadde vært hyggelig å se igjen. Flere av dem, flere enn jeg skulle ønske, flere enn jeg unner noen, vil jeg ikke se i det hele tatt. Det ville ikke blitt en hyggelig TV-serie av å gå bakover i rekkene mine.

*

Jeg var forelska første gang i barnehagen, i en gutt med blå øyne og blondt hår som alltid hadde skrubbsår på knærne. Han lekte med meg, selv om han var et år eldre, og jeg husker at jeg var utrøstelig da han begynte på skolen og jeg måtte være igjen aleine i barnehagen. Hver gang jeg møter folk som heter Erik, så tenker jeg på ham, men jeg har ikke sett ham siden den gangen. Den siste dagen før sommerferien hadde han plukka blomster og hadde brune flekker på leggene av all løvetannsaften. Vi knytta krans, som vi hadde lært bare noen dager tidligere, og så lekte vi Har’n og jeg fikk grønske på kjolen min og et skrubbsår på det ene kneet, så jeg også kunne få plaster på, som han hadde. Han hadde hvit skjorte og blå skjorts, og før han dro hjem, så ga han meg en klem. Jeg skjønte ikke at jeg ikke skulle se ham igjen. Sommerferien varte i en evighet og da jeg var tilbake igjen i barnehagen var det jeg som var eldst. 

Jeg var forelska i flere av guttene i klassen min, men turte aldri å si noe til noen av dem. Jeg var forelska i lederne på feriekoloniene jeg var på om sommeren, i han som satt i døra på ungdomsklubben, i han som lagde vafler, i folk jeg så på TV og de jeg hørte på i hodetelefonene mine. Jeg var forelska i storebroren til bestevenninna mi på barneskolen, i han som jobba på kiosken på senteret, i gutter jeg møtte i Syden da vi var der på ferie, på camping om sommeren, jeg var forelska i gutter som ikke fantes, men som jeg leste om i bøker, og i alle som fortalte en vits eller lo på en sånn morsom måte som gjorde at det kilte i magen. Jeg var forelska i han som lærte meg å spille basket bak klubben, i han som spurte om jeg ville danse på klassefest da ingen andre hadde gjort det, jeg var forelska i alle som var snille mot meg, og i mange som var slemme mot meg også. Men jeg hadde ikke hatt noen kjæreste før jeg møtte Mattias. 

Men selv om jeg ikke hadde hatt kjæreste, så hadde jeg tenkt på kjærester siden jeg visste hva det var. Jeg husker at jeg så Zorro kysse Elena på TV, han lente henne liksom bakover og hun smelta i armene hans, og så hoppa han på hesten sin etter å ha kutta en Z i lufta med sverdet, og så rei han avgårde i solnedgangen. Jeg gikk i barnehagen og fikk ikke lov til å se på Zorro, men pappa så på det og da jeg ikke fikk sove, så satt jeg i sofaen ved siden av ham i pysj med et glass vann eller en brødskive med smør, som var det han ga meg når jeg ikke fikk sove. Og jeg så Zorro kysse Elena, og jeg husker at jeg blei flau, men også at jeg ikke klarte å slutte å tenke på det. Jeg var forelska i Zorro også, så klart. Og når jeg blei stor, så skulle noen få meg til å smelte i armene deres. Jeg skulle bli mjuk og han skulle holde meg hardt. 

*

Renate lå med noen første gang på ungdomsskolen. Hun pleide å fortelle om alle gutta på fest, om dansken på Norway Cup, han i parallellklassen som hun hadde ligget med i sommerferien, at hun lå med Jonathan, som var to år eldre enn henne, og at hun lå med kompisen hans noen uker seinere, og at hun syntes det var så lett. 

“Gutter er enkle,” pleide hun å si, etterfulgt av en fnisete latter.

Jeg syntes ingenting var enkelt. Jeg hadde kjent Renate nesten hele livet, og hun klina fortsatt med alle de heite gutta på fest, men hun hadde aldri hatt kjæreste. Jeg spurte henne om hun savna det, om hun egentlig ønska seg en kjæreste, at noen var glade i henne, og da lo hun, blåste en tyggegummiboble som poppa og satte seg fast litt i underleppa hennes. Hun fjerna tyggegummien med fingra og putta det tilbake i munnen. Hun møtte blikket mitt i speilet og sa at det var mange som var glade i henne. 

“Kjærester skal være noe gøy, og enn så lenge, så er det altfor mange jeg synes er gøy, så hvorfor begrense seg?”

Jeg trakk på skuldra. 

Overalt hvor vi gikk på fest, så blei jentene og gutta sittende litt hver for seg i starten, og jentene snakka om sex, og jeg ante ikke hva gutta snakka om, men de lo høyt og dytta hverandre. De snakka sikkert om sex de også. Jeg drakk pærecider og så på klokka, hadde ingenting å bidra med. På ungdomsskolen var det mange som ikke hadde så mye erfaring, det var noen få som liksom hadde satt i gang, men det var ikke vanskelig å finne noen andre å lene seg på som også var uerfarne. I klassen min hadde vi også en som Renate, ei jente som het Michelle som hadde ligget med to stykker. Begge hadde vært kjærestene hennes. Først Mikael i klassen, og så Nima som ikke gikk på skolen vår. Og Michelle fortalte bestevenninna si Anita at hun hadde ligget med Mikael, og Anita fortalte det til hele klassen, føltes det som. Michelle hadde tunge øyevipper med blå mascara og brunt hår, hun lukta røyk og jordbær, og en gang på fest holdt jeg håret hennes når hun kasta opp og da lukta hun røyk, jordbær og sur øl. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun hadde banka på da jeg nettopp hadde tissa før jeg skulle hjem, jeg hadde lova mamma å være hjemme før ti. Jeg åpna døra til doen og Michelle velta inn. Jeg måtte hjelpe henne med å løfte dolokket og innså da det rant oppkast ut av munnen hennes, saktere enn jeg var vant til, som om hun sikla mer enn spydde, at det kom til å havne i håret hennes, som lå inntil ansiktet på begge sider over doskåla. Jeg lente meg over henne og løfta håret forsiktig vekk, strøk fingrene mine flere ganger langs tinningen hennes for å samle hårtjafsene. Det var kommet litt spy i det på den ene siden, men jeg tenkte at vi fikk skylle det etterpå. Hun spytta et par ganger mens hun fortsatt hang over doen, og så lette hun etter knappen for å trekke opp uten å løfte hodet. Jeg trykka for henne og hun lente seg tilbake. 

“Takk,” sa hun med slappe lepper, så det hørtes mer ut som: “Ta.”

“Vil du ha litt vann?” spurte jeg mens jeg fortsatt holdt håret hennes.

“Kjenner du Mikael?” spurte hun, uten å svare på om hun ville ha vann. 

Jeg rista på hodet. 

“Han var kjæresten min. Vi var kjærester.” Hun hikka. 

“Ja, jeg vet det.”

“Han er en pikk.” Hun uttalte det: “Pih.”

“Jeg henter litt vann til deg.” Jeg slapp håret hennes og lette i skapet over vasken etter et vannglass. Det var et glass det sto tannbørster i, og jeg helte dem ut på en kommode, og så fylte jeg det med vann og rakte det til Michelle. Hun tok det og drakk opp alt, rakte meg glasset igjen, som jeg fylte på nytt. 

“Aldri stol på gutter,” sa hun etter å ha drukket opp vannet igjen.

“Har han gjort noe mot deg?”

Hun lo det som hørtes ut som en blanding av en latter og et sukk. 

“Han har liggi med Anita siden vi gjorde det slutt.”

“Oi,” sa jeg. Jeg kjente at jeg var klissete på henda og skrudde på vasken igjen for å skylle henda mine, men jeg så meg over skulderen for å holde øye med Michelle. Hun satt på gulvet foran doen fortsatt, lente seg mot den og så mot døra, ikke på meg.

“Den hora.”

“Mikael?”

“Anita!” Hun så på meg nå. 

“Ja,” sa jeg, men jeg tenkte at det var jo minst like mye Mikaels skyld.

“Har du kjæreste?” spurte hun meg og jeg rista på hodet. 

“Hold han unna Anita, for hun ligger med alle.” Michelle satte fra seg vannglasset og reiste seg. Jeg skulle til å si at hun måtte skylle håret sitt litt, at det var kommet spy i det, men hun samla det i en hestehale som hun etter et par forsøk fikk satt strikk på, og så tørka hun seg under øya der maskaraen hadde rent litt. Hun smilte til seg selv i speilet, og så så hun på meg.

“Jeg har aldri tenkt over det før, men du hadde vært ganske pen om du liksom … gadd.” Så åpna hun døra og gikk. Jeg lukta på fingrene mine, og skar en grimase før jeg vaska dem flere ganger. Michelle hadde lukta røyk, jordbær og litt spy. Fingra mine lukta bare spy lenge etter at jeg kom hjem fra festen og hadde dusja. Det må ha vært noe jeg innbilte meg, det sitter jo ikke så lenge. 

Det som satt så lenge, var det hun hadde sagt rett før hun gikk igjen.

Hva mente hun med ‘gadd’? Hva skulle jeg gidde? Jeg husker at jeg ikke fikk sove den natta og at jeg sto opp og gikk på badet, så meg selv i speilet og forsøkte å se hva hun hadde sett. Jeg hadde et helt vanlig fjes. Jeg var helt vanlig, midt mellom. En helt vanlig jente med et helt vanlig fjes. Det var noen der ute for meg også, jeg håpa i hvert fall at det var det. Jeg hadde brunt hår, litt fregner, jeg hadde ikke for tynne eller for store lepper, nesa mi var ikke for stor eller for spiss, den bare var der, midt i fjeset. Jeg lente hodet mot speilet til nesa mi kom borti den kalde overflaten. Jeg trykka ansiktet mitt liksom inn mot speilet og så meg selv i øya. 

Det kom til å bli min tur. Jeg kom til å ligge med noen jeg også. Og de skulle ikke ligge med bestevenninna mi etterpå. De skulle ikke dumpe meg i friminuttet. De skulle ikke skryte til venna sine om at de hadde ligget med meg. Jeg skulle få en kjæreste som var grei, som var snill mot både meg og venna mine, som var kjekk og  ikke altfor populær. Jeg skulle få en kjæreste som fikk meg til å føle meg pen. Selv om jeg kanskje bare var helt vanlig. 

Pusten min dogga mot speilet og jeg trakk ansiktet mitt tilbake igjen, så på mønsteret som satt igjen. Et avtrykk av nesa mi og doggen fra pusten min. Jeg tegna et hjerte og så gikk jeg og la meg igjen. Nesetuppen min var kald da jeg la armen min over ansiktet og snudde meg inn mot veggen. 

Vi er i august og under Øya-uka kommer boka mi, hvis alt går som det skal. Den kan forhåndsbestilles med signatur hos Norli her: https://www.norli.no/boker/skjonnlitteratur/romaner/det-er-ingen-som-passer-pa-oss-9788282886772

Dere kan også bestille den hos favorittbokhandelen deres, gå inn i en av dem når den faktisk utkommer, ønske dere den til jul, og alle de tinga man kan gjøre med bøker som utgis.

Dokumentet med strøkne tekster er godt over 50 sider langt, men mye av det, det meste, er jo strøket fordi det var dårlig. Men noe av det er strøket bare fordi det blei skrevet bedre på en annen måte, inkorporert i en annen tekst, eller bare overflødig, men ikke verdiløst. Her kommer en ny pulje med strøkne tekster fra det som skulle ende opp med å bli. min sjette roman:

*

Jeg lurer på om mamma noen gang sa at jeg måtte passe meg for Mattias. Jeg kan ikke huske det. Hun sa ikke så mye. Hun sa hva det var til middag. Hun sa når jeg skulle komme hjem. Hun sa at jeg måtte gjøre leksene mine, pusse tenna mine, ikke begynne å røyke, spise grønnsaker og være grei med dem som var eldre enn meg, og de som var yngre. Hun sa at jeg måtte passe på meg selv, og da jeg blei sammen med Mattias, så sa hun at jeg ikke måtte bli gravid. 

Jeg veit ikke hva jeg skulle ønske at hun hadde sagt. 

Løp.

Ikke se deg tilbake.

Du kommer til å angre på alt du lot ham gjøre mot deg.

Du kan aldri ta det tilbake.

Du kommer aldri til å glemme det, selv om du prøver.

Du blir aldri ung igjen.

Alt han ødelegger i deg, vil være ødelagt for alltid.

Du er ikke forelska, du er bare dum.

Ung og dum og umulig å overbevise.

Men mamma sa jo mange av de tinga, jeg ville bare ikke høre. Jeg hørte ikke på noen. Jeg hørte ikke på venna mine, jeg hørte ikke på mamma eller pappa, jeg hørte ikke på den lille stemmen inne i meg, som blei høyere og høyere, jeg hørte ikke på det jeg trodde jeg hadde lært av bøkene jeg hadde lest og filmene jeg hadde sett, jeg hørte ikke på noen – jeg hørte ikke engang på ham. Han viste meg hvem han var, og jeg ville ikke høre. 

Og var han egentlig sånn? 

Ingen mennesker er bare én ting. 

Han var ung. Vi var unge. Jeg var den første kjæresten hans, han var den første kjæresten min. Vi lekte kjærester, gjorde så godt vi kunne, prøvde oss fram og feila, og ingen av oss visste hva vi dreiv med, og hvor mye det skulle ødelegge for oss. 

Vi krangla så mye at jeg i godt over ti år etterpå aldri krangla med noen. Jeg begynte bare å gråte, med en gang noen heva stemmen såvidt eller sa noe som kunne tolkes til at de var irriterte eller sinte. Det trengte ikke engang være på meg. 

En gang var det en bussjåfør som blei sint, jeg hadde kjøpt med meg mat i en pause, jeg var på vei hjem fra København, og jeg var sliten og sulten, og jeg hørte på musikk, så jeg fikk ikke med meg at sjåføren hadde sagt ettertrykkelig at det ikke var lov med mat i bussen. Man måtte spise i pausen, i løpet av 12 minutter, utafor. Da jeg kom gående med en brus og en pølse tilbake til bussen etter å ha stått de 12 minuttene i kø, så himla han med øya, og sa høyt:

“Herregud, hva var det jeg sa? Ingen mat i bussen! Det er jo som om dere er helt idioter hele gjengen, det går inn det ene øret og ut det andre.”

Jeg blei stående utafor mens de andre passasjerene gikk inn i bussen, forbi meg, noen knuffa litt for å få meg til å flytte meg, for jeg sto fastfrossa midt i døra, med en pølse jeg ikke hadde rukket å ta en bit av. Jeg var så sulten, jeg hadde ikke rukket å spise noe før bussturen, fordi jeg forsov meg, og nå skulle bussen kjøre igjen og jeg kunne ha trykka i meg pølsa på ett minutt, men halsen min var tett av gråt og bussjåføren så på meg, først sinna, og så var det som om ansiktet hans mildna, fordi jeg bare rakna foran ham. Ei voksen dame som begynte å gråte, hulking og det hele, med en pølse i den ene hånda og en uåpna brus i den andre. Jeg grein og sa unnskyld, det var ikke meninga, jeg gjentok det igjen og igjen, jeg hørte ikke hva du sa, sa jeg, jeg mente ikke at du skulle bli sint, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg snudde meg vekk og så etter en søppelkasse jeg kunne kaste pølsa i, jeg skamma meg og dytta den ned i en allerede full søppelkasse noen meter unna bussen, så løp jeg mot døra igjen, der sjåføren sto og venta på meg, alle de andre hadde alt gått på og satt på plassene sine.

“Det er ikke noe å bli så lei seg for, jeg var nok litt for streng,” sa han til meg. “Det bare er ikke lov å spise på bussen. Det blir bare klin i setene.”

Jeg nikka og skynda meg til plassen min, der jeg sank ned i setet og skrudde opp musikken min igjen, og prøvde, med rumlende mage, å reise fra sulten og skammen og gråten, som ikke slapp taket.

Jeg var voksen og jeg ante ikke hvorfor jeg begynte å gråte så fort folk heva stemmen. 

Det skjedde hver gang. Ukontrollerbar gråt, som et lite barn i en voksen kropp. Jeg klarte ikke å stanse det, det bare kom. 

Da vi krangla, da han skreik til meg, så gråt jeg som regel ikke, jeg bare sto der og tok imot, et par ganger skreik jeg tilbake. Jeg blei mest nummen, husker jeg, orda hans gjorde meg mest nummen.

Nå har jeg ingen forsvarsverk igjen, jeg går rundt i verden og alt går innpå meg. Jeg brukte opp alt forsvaret mitt på ham.

Sommeren er her, og jeg gjør som jeg gjør om sommeren. Jeg gjør mange av de samme tinga jeg gjorde da jeg var barn. Jeg leser Grøsserne-bøkene jeg har finni i bokkiosker (jeg hadde nesten alle, men jeg ga dem bort da jeg var 19 år til en 11-åring som trengte dem mer enn meg), jeg går tur og spiser is, går alltid innunder sprederne som vanner gresset i nabolaget hvis jeg kan.

Tidligere i sommer var jeg invitert på fest hos ei venninne, og på veien dit fra bussen gikk jeg forbi en lekeplass der de hadde en sånn huske man trekker opp til et lite tårn og så setter utfor, en slags mini-taubane, og jeg slang fra meg veska og trakk den med meg opp i tårnet, hoppa på den og håpa den bar vekta av meg, og det gjorde den. Så rusla jeg inn på fest og fikk shave-ice, som jeg fortsatt husker kom til Stovner senteret da jeg var liten, det var stor stas og kosta 20 kroner, og man kunne få blå saft på som gjorde tunga di blå også. Nå valgte jeg cola-smak.

Jeg har bada mye, sykla ut til Bygdøy og Bekkelagsbadet, tatt t-banen til Stemmern og gått opp den sjukt bratte bakken jeg ikke kan forstå at jeg pleide å sykle opp da jeg var liten. Jeg har sommerjobba i bokhandelen og vært varm i hetebølgen, drukket kaffe med isbiter og sjokomelk etter at jeg har løpt i Svartdalsparken. En morgen jeg jogga var det for varmt og jeg måtte ta av meg t-skjorta og løpe i treningsbh-en, enda jeg var ute før sju om morran, fordi jeg også skulle på jobb. Jeg dusjer i kaldt vann og smører meg inn med solkrem, selv om jeg bare skal være inne på jobb hele dagen, men jeg går jo dit, så solkrem må man ha.

Jeg har hatt ekte ferie de dagene jeg har fri, lest bøker og sett på TV, drukket øl på Galgen og løst kryssord. Jeg har ingen store prosjekter i sommer, mitt eneste prosjekt er å være der jeg vil være, være den jeg vil være. En som puster med magen, en som lever et liv. Vi har ikke vært på ferie, men vi var på hytta og da så jeg pinnsvinet som bor der ute nå. Jeg var ikke på Roskilde, men jeg skal på Øya i august. På søndag skal vi se Valkyrien Allstars på Hellviktangen enten det er sol eller regn, og en fredag kveld tok vi båten ut til Lindøya og bada og satt i gresset med en gjeng fine folk hos en som har hytte der ute. Da føltes det som ekte ferie, selv om jeg hadde jobba tidligere på dagen og ikke kom ut dit før i halv sju-tida. Men det var mye sommer igjen, og det føltes helt perfekt å utnytte det, når det skulle regne hele dagen etter. Da våkna vi halv seks om morgenen av et ordentlig tordenvær, og jeg lå våken og hørte på det før jeg sovna igjen, og sov lenge, uten vekkerklokke.

Et lite menneske jeg kjenner skal på Hudøy og hun har lovet å sende meg et brev. Tidligere i sommer skreiv jeg et brev til henne der jeg skreiv ned ting jeg huska fra mine egne eventyr på Hudøy på 90-tallet, og hun svarte og kunne bekrefte at mye var det samme. Hun la ved et vennskapsbånd hun hadde laga, og det har jeg hatt på meg siden da, nå er det nesten blitt tova av alle badene og dusjinga, og det er akkurat sånn det skal være. Jeg gleder meg til å høre hvordan hun får det der i år. Jeg liker at Hudøy og andre feriekolonier finnes, og at de er seg selv like. Små lommer av tid der barna får være barn, klatre i trær og høre på spøkelseshistorier, kanskje forelske seg i noen, kanskje få nye venner, kanskje snakke med de voksne og hjelpe til å med å skrelle poteter, få Gjende-kjeks på tur og danse på disko.

Det kanskje mest atypiske jeg har gjort i sommer, er å se på fotball. Jeg så to VM-kamper i bakgården med naboene, en god nabo hadde båret ut TV-en sin og satt den opp i bakgården, og vi samla oss på benkene, jubla og prata, og da Norge slo Brasil, blei jeg stående i stuevinduet og se ned på bussholdeplassen der det hele tida samla seg folk som skulle inn mot byen for å feire, de sang og når dørene på bussen åpna seg, så kom det jubel og de som gikk på high fiva sjåføren og bussen gynga fra side til side med hoppinga deres, før den kjørte mot byen. Jeg sto lenge og så på og koste meg, før jeg la meg i min egen seng. Jeg var ikke med på å ro, men vi så finalen på Sukkerbiten selv om jeg fortsatt var sur for at Norge hadde røket ut, og det var gøy. Jeg veit ikke om jeg har det i meg å bli ordentlig fotball-fan, men jeg liker å rope sammen med andre mennesker, så noe er det jo.

Aller mest roping var det da vi så Karpe på Ekebergsletta i regnet, en perfekt konsert, selv om jeg ikke fikk med meg så mye annet på Karpe World, for jeg gjemte meg mest under tak til det var på tide med Karpe, da tok jeg av meg hetta og tenkte at jeg ikke skulle sove i telt, så jeg kunne bare bli klissvåt. Vi gikk hele veien ned igjen sammen med en gjeng andre, og jeg våkna helt mørbanka i kroppen, fordi jeg jo er 40 år gammal og blir sliten av å stå på konsert i mange timer i regnet, men det var verdt det.

Jeg lever et liv. Når jeg sykler, nynner jeg på Enya eller «Idas sommarvisa», og jeg har sett hele nye Vi på Saltkråkan og elska det. Når jeg løper, tidlig om morgenen før den verste varmen kommer, så sier jeg bop til alle kattene jeg møter på min vei. Når jeg dusjer hører jeg på Enya og tenker at jeg vil bli en sånn voksen dame som hører på Enya og er rolig inni meg. Det går ganske bra. Jeg hører i hvert fall på Enya. Jeg har fått et oppheng i «Caribbean blue» etter at den blei brukt i en helt fantastisk episode av Widow’s bay, som vi koste oss noe innmari med tidligere i sommer.

Jeg håper du som leser dette har gode dager. Jeg håper du puster med magen. Jeg håper du har bada og spist is og gjort noe du pleide å gjøre som barn. Eller noe du skulle ønske du gjorde da du var barn. Sett deg på den huska. Den bærer deg.

Boka er i trykken og kommer i august. Jeg oppdaga en skrivefeil som blei med gjennom fire korrektur-runder da jeg leste inn lydboka tidligere denne uka. Klassisk. Men det blir lydbok! Og bok. Jeg håper det går bra. Jeg håper dere liker den. Jeg håper noen som trenger den, leser den. Her kommer en ny sletta scene fra manuset – Iris er skolebibliotekar på videregående og jeg hadde egentlig med mye mer fra jobben hennes, elevene hun snakker med og blir kjent med. Men det satt liksom aldri helt, og føltes etter hvert overflødig. Men jeg likte dem godt. Denne, for eksempel:

Jeg hører skritt som kommer mot meg og åpner øya, ser Lisa komme gående fra skolen. Hun subber, buksebeina hennes henger i bakken, de er våte nederst. Hun har en glipe med bar hud på magen, kort boblejakke og en litt for stor lue med katteører. Jeg løfter armen min til et vink når jeg ser at hun ser i min retning.

“Hei,” sier hun, hun høres overraska ut. 

“Hei,” sier jeg.

“Henger du her?”

“Mamma bor der,” sier jeg og peker mot det gamle soveromsvinduet mitt der det er lys på nå. Rommet er tomt, det veit jeg. Det har ikke engang gardiner lenger. Men lyset står på. Mamma sitter sikkert i stua, røyker, ser på TV. Drikker kaffe av en kopp hun har brukt de siste tre dagene og bare skylt mellom hver bruk. Spist kjeks eller brødskiver til hvert måltid. 

“Jeg bor der borte,” sier Lisa, og peker mot blokka bak den jeg pekte på. Hun gnir henda sine mot hverandre, blåser varm luft i dem og legger dem i lomma. Blir stående og svaie litt foran meg, på tå, vipper bak på hælen, vipper fram igjen, før hun stopper i midten, skraper den ene skoen mot grusen.

“Synes du det er gøy å jobbe hos oss?” spør hun plutselig.

“Ja,” sier jeg, litt overraska over at hun spør meg om noe, overraska over at hun lurer.

“Vi liker deg ganske godt,” sier Lisa. 

“Det er hyggelig å høre. Jeg liker dere også ganske godt.”

“Majken sa at du hadde vært veldig kul mot henne den dagen Arif gjorde det slutt.”

Jeg nikker. Majken går i andre, samme klasse som Lisa. Hun og Arif har vært kjærester siden første klasse, men Arif gjorde det slutt, på skolen av alle steder. Han gjorde det i lillefri, midt mellom matte og samfunnsfag og da klokka ringte inn, var jeg på vei inn på biblioteket med en kopp te, og jeg så Majken stå i midten av en gjeng elever, de forsøkte nok å trøste henne, men det så mest ut som at de overvelda henne. Sminken hennes hadde allerede begynt å renne, og øya hennes møtte mine der jeg sto med tekoppen min i døra til biblioteket. Jeg kremta og så sa jeg høyt:

“Majken, bli med meg.” 

Jentene som sto rundt henne gikk til siden og Majken gikk fort mot meg. Jeg ga henne tekoppen min og sa at jeg kom om litt, så snudde jeg meg mot jentene som sto i klynge i korridoren. 

“Det har ringt inn,” sa jeg.

“Jeg er bestevenninna til Majken,” sa en av dem, og hun ved siden av sa at hun var det også.

“Dere har samfunnsfag med Marius nå,” sa jeg og pekte mot døra til klasserommet deres.

De snudde seg sakte og subba bort til klasserommet, noen av dem så mot meg før de ga opp og gikk inn. Jeg lukka døra til biblioteket og låste, selv om det egentlig var åpent. Jeg fant Majken sittende med tekoppen min foran seg. Jeg spurte om hun drakk te, og hun trakk på skuldra. 

“Jeg har noe honning,” sa jeg og gikk bort til pulten min der jeg visste jeg hadde noe stående. De hadde bare sukker inne på lærerværelset. Jeg kunne sikkert bedt dem kjøpe honning, men jeg hadde bare kjøpt min egen. Jeg tok den med meg bort til Majken og åpna lokket, holdt honningen over tekoppen og pressa forsiktig. 

“Nok?” spurte jeg, og hun trakk på skuldra en gang til. Jeg lot det renne litt til, så stoppa jeg strålen og tok på lokket igjen. 

“Det er din te,” sa hun.

“Jeg kan hente en ny.”

“Den lukter godt.” Hun snufsa og lo litt, kanskje av seg selv, kanskje av noe annet. Jeg så på det unge ansiktet hennes, på strimene etter tårer nedover kinna, på den spisse haka, fregnene hun forsøkte å sminke bort. 

“Var Arif den første kjæresten din?”

Hun nikka. Hun hadde begynt å drikke forsiktig av teen, det så ut til at hun likte den. 

“Visste du at han skulle gjøre det slutt?”

“Nei, jeg trodde vi hadde det fint. Men han har ikke sendt meg nattamelding på over en uke. Og han har vært litt rar. Herregud, jeg er så dum.” Hun la hodet i henda sine og gråt høylytt. Jeg flytta tekoppen litt, så hun ikke skulle få håret sitt i den. 

“Sorry,” sa hun etter å ha grått en stund.

“Du trenger ikke si unnskyld for noe som helst.”

“Har du kjæreste? Eller er du gift eller noe sånt?”

“Jeg har en samboer,” sa jeg. 

“Hvor lenge har dere vært sammen?”

“En stund.”

“Arif og jeg har ettårsdag neste uke. Eller,” hun snufsa igjen. “Nå har vi jo ikke det, da.”

“Dette kommer til å gå over,” sa jeg. “Det kommer til å være skikkelig …” Jeg hadde lyst til å si dritt, men jeg følte jeg, som en voksen, måtte si noe annet. Jeg leita etter ordet, men Majken så på meg, og sa det for meg:

“Skikkelig dritt.”

“Ja,” sa jeg.

“Akkurat nå føles det som om jeg aldri skal bli glad igjen.”

“Akkurat sånn føles det,” sa jeg og da hun begynte å gråte igjen, så klemte jeg henne. 

Jeg tenkte på alle gangene jeg hadde hatt det som henne, alle som hadde knust hjertet mitt. Den første gangen var jeg sikkert like gammel som Majken, men han som knuste hjertet mitt da, var kjæresten min i mange år etterpå også. 

Lisa har satt seg på den andre huska. Vi har snakka litt om skolen, hun har spurt meg om kjæresten min, moren min, hvordan det var da jeg gikk på skolen hennes. 

“Men hvordan synes du det er, da?” Jeg ser på henne mens hun tenker. Hun vipper hodet litt frem og tilbake, gynger litt på huska.

“Jeg veit ikke helt, jeg,” sier hun. “Man må jo gå på skolen, liksom, hvis ikke så blir man jo dum.”

Jeg ler og hun ser litt flau ut, men så ler hun også. 

“Men det virker jo som at dere er en fin gjeng?”

“Ja da, jeg er bare litt lei av alle i klassen min nå. Jeg har kjent de fleste av dem i hundre år, skjønner du? Jeg husker da de pelte seg i nesa, liksom.”

“Men er det ikke litt fint, da, å ha venner som du har kjent så lenge? Det er ikke så mange som får gå på både ungdomsskolen og videregående sammen med de samme folka.”

“Noen ganger er det fint, men noen ganger så føler jeg liksom at det er …” Hun lener seg tilbake på huska og tar i fart, som om hun prøver å få tida til å gå fortere ved å få huska til å gå fortere, som om hun kan huske seg gjennom resten av videregående.

“Litt trangt?” spør jeg.

“Jeg bare skulle ønske det skjedde noe.” Hun stopper huska ved å sette begge beina hardt i bakken. 

“Det kommer til å skje så mye,” sier jeg.

“Alle sier det.”

“Men det er fordi det er sant.”

“Mamma sier at jeg kommer til å se tilbake på disse åra her og angre på at jeg ikke satte mer pris på dem.” Lisa ser på meg mens hun lener seg mot en vottekledd hånd som holder i huska. 

“Det kan man sikkert si om alle år,” svarer jeg. 

“Angrer du på at du ikke satte mer pris på tenåra dine? Da du satt her og var like gammel som jeg er nå?” Lisa svinger seg i fart og lener seg bakover, håret hennes sveiper mot den kalde sanda. Hun er tynn og ung, sterk og full av framtid. Jeg har for lengst mista min egen fart på huska, sitter bare og gynger forsiktig med en fot i bakken. Jeg er kald og voksen, og mamma venter på meg. 

“Jeg angrer på mange ting,” sier jeg og reiser meg.

“Vi ses i morra,” sier Lisa og hopper av huska, beina hennes treffer bakken i fart og hun løper videre i den retningen hun var på vei da hun så meg sitte her. Jeg ser etter henne mens jeg går mot leiligheten mamma flytter fra i morra. 

Til høsten kommer jeg med ny bok. Det gikk til slutt. Den handler om Iris, som er voksen nå, men som ser tilbake på tenåra sine og sin aller første kjæreste, Mattias, som hun har brukt resten av livet sitt på å prøve å glemme. Men en gang var han kjæresten hennes. Og en gang var hun yngre og reddere enn hun er i dag. Den kommer i august og jeg gruer meg og gleder meg. Men som en slags smakebit, som jo ikke er en ekte smakebit, for dette er scener og kapitler som vi har røska ut av det endelige produktet, så tenkte jeg å dele noen av de tinga som ikke blei med i den ferdige boka – men som jo var der en gang.

Her kommer den første av ekstrasporene, deleted scenes fra Det er ingen som passer på oss:

Mattias var blitt ganske full, og jeg ville hjem. Vi hadde allerede krangla tidligere på kvelden, jeg hadde sagt at jeg syntes han kunne ta det litt roligere med drikkinga, han hadde sagt at jeg måtte slappe av og ikke være så masete. Jeg hadde sagt at jeg ikke gadd å være med ham hvis han oppførte seg sånn, og han hadde sagt noe som fikk de andre i rommet til å le, og så kløpet meg i kinnet, som om jeg var et lite barn. Jeg satt en stund på doen nede i kjelleren, helt til noen banka på, da så jeg meg i speilet for å sjekke at sminken satt greit og at ingen kunne se at jeg hadde grått, og så låste jeg opp, gikk opp igjen i stua der jeg ikke så noen jeg kjente. Jeg blei dratt inn i en dansering og først ville jeg ikke være med, men jenta som hadde tatt tak i meg var så glad og hun tulledansa foran meg, ropte over sangen at jeg så trist ut.

“Det går bra,” sa jeg og lot meg vaie fram og tilbake i armene hennes. Hun gjorde running man og lagde grimaser, stoppa opp og spurte om jeg hadde hjertesorg.

“Nei,” sa jeg. “Jeg har kjæreste.”

“Og hvor er han?” spurte hun og så seg rundt i rommet.

“Jeg veit ikke akkurat nå,” svarte jeg. Noen bytta sang og jenta hvinte, fortsatte å danse.

“Jeg elsker denne,” ropte hun til meg og jeg smilte tilbake, og etter noen låter, så sto jeg faktisk og dansa sammen med henne og venna hennes. De ga meg pærecider og jeg tok imot og vi lo og sang og jeg følte meg som en helt vanlig jente på fest. 

Så sto Mattias der og spurte hva jeg dreiv med.

“Jeg danser,” sa jeg, og jeg var ikke sur engang, jeg var glad og jeg tok tak i armen hans og trakk i den, svingte den fram og tilbake for å få ham til å danse med meg.

“Du driter deg ut,” sa han.

Plutselig hadde han dytta meg inn i et hjørne i stua og jeg mista pærecideren i gulvet, og først var jeg ikke redd, jeg var mest irritert for at han holdt meg sånn, så alle så det, og jeg ba ham om å flytte seg, og da han ikke gjorde det, så dytta jeg alt jeg kunne, og så for meg at han kom til å miste balansen og kanskje falle bakover, men at det var til pass for ham. 

Men han rikka seg ikke. 

Jeg husker at jeg blei helt kald inni meg og at jeg prøvde på nytt, nok en gang uten resultat. Kroppen hans, som ikke var så mye større enn min, var hard som stein og han sto planta bestemt foran meg, stengte meg inne i hjørnet, bestemte at det var der jeg sto og at jeg ikke kom til å komme meg løs uansett hvor hardt jeg dytta. 

Jeg prøvde å se over skulderen hans, om det var noen som så på oss, men jeg så bare folk som dansa. Kanskje var det noen som kikka i vår retning, noen som lurte på om det gikk bra med meg, men jeg kunne ikke se dem. Jeg så bare Mattias, brystkassa hans, skuldrene, den svarte, slitte hettegenseren og så tok han et skritt tilbake, men ikke før han hadde forsikra seg om at jeg hadde forstått at festen var over nå og at vi skulle hjem. Jeg nikka og han tok meg i hånda, leide meg ut, tråkka over den velta pærecideren og trakk meg rett gjennom danseringen jeg noen minutter tidligere hadde vært en del av. Jenta som hadde tatt meg med inn i den så etter oss, men snudde seg raskt tilbake igjen til venna sine da noen bytta låt enda en gang. 

Etter at Mattias hadde sovna, så lå jeg ved siden av ham i senga hans og tenkte på hvor hardt jeg hadde dytta og at jeg fortsatt kjente det i håndledda. Jeg hadde dytta alt jeg kunne, og det var ikke nok. Han merka det nesten ikke. Han kunne gjøre hva han ville, skjønte jeg da. Hvis han ville.

Jeg fylte 40 år! På selve dagen gjorde jeg ikke så mye. Jeg så på klokka, natt til 1. mai, 00:01, da jeg gikk av bussen på vei hjem fra quiz. Jeg lurte sånn på hvilken låt som kom til å bli den første i 40-åra mine. Det blei Angel Haze sin nydelige «Vinyl», og så Isah & Dutty Diors «HALLO», og så blei det to små øl på kjøkkenet med han jeg deler livet mitt med, som fortsatt var våken da jeg låste meg inn hjemme ti over tolv.

På selve bursdagen min løp jeg til Torshov bibliotek for å låne Kim Hiorthøys nyeste bok og kjøpe frokost på vei hjem, som vi spiste i sola i bakgården. Så leste jeg litt i en campingstol i gresset og så så jeg Dirty Dancing og Almost Famous under pleddet i sofaen mens J satt og tegna ved bordet i stua.

Det var en ganske perfekt bursdag, egentlig. It’s all happening, sier Penny Lane, når minst mulig skjer, og jeg sier ikke at jeg vil at ingenting skal skje, men jeg sier at jeg har det fint når bare små ting skjer, en rolig dag i et rolig liv.

Dagen etter var jeg noen timer på jobb, der jeg fikk kake og gaver av kollegene mine. Er dere klare? Jeg fikk Kellogg’s Frosties, som de fant i Sverige, denne deilige sukkerbomba av en frokostblanding som jeg spiser til kvelds eller mellommåltid og koser meg med, som om jeg var 10 år igjen. Jeg fikk også en boks med vintage Tony the Tiger-trykk, til å ha Frostiesen i, og en t-skjorte med Tony the Tiger på. Perfekt!

Så kom det en festivalbillett, til dagen på OverOslo der Espen Lind spiller. Herrejemini. Jeg blei så glad. Og så sa Simen, kollegaen min, at jeg måtte sjekke mobilen min. Der hadde jeg fått en melding. Og den meldinga var en videohilsen. Jeg så ansiktet til Espen Lind og kasta fra meg mobilen, så begynte jeg å grine. Eventuelt begynte jeg å grine før jeg kasta fra meg mobilen.

Simens mamma er frisøren til Espen Lind. Det har vi snakka mye om på jobb, foråsiresånn. Det begynte da lillebroren til Espen Lind var innom og jeg gjemte meg bak et skap fordi jeg bare hørte stemmen hans og trodde det var sjølvaste. Da jeg titta fram, var det en som ikke likna noe særlig, det var bare helt. lik. stemme og dialekt. Da jeg innrømte mitt inderlige forhold til Lind og musikken hans for Simen, svarte han med: Å, han pleide å sitte barnevakt for meg da jeg var liten.

HVA MENER DU?

Men ja, spol fram til dagen etter bursdagen min, og da jeg endelig fikk tørka tårene og roa nervene, så spilte jeg av meldinga der Lind sto og ønska meg tillykke med dagen. 40 år, det er ingen alder, sa han, og jeg lo og grein.

Så var det fest. Og jeg spådde, allerede i dagene før festen, at jeg ikke kom til å klare å spise noe, og at jeg dermed ikke kom til å klare å drikke noe, og at jeg dermed ikke kom til å klare å kose meg noe særlig. Det er angsten min, den snører igjen halsen og gjør det vanskelig å spise mat og å svelge generelt. Men i motsetning til før, da jeg lot angsten ta over alt og jeg stengte meg inne, så møter jeg den nå bare med et oppgitt sukk og et ja vel, da får det bli sånn. Så jeg gikk ned på Galgen der vi hadde reservert 40-50 stoler. De hadde bare reservert 26 og da jeg spurte dem om de hadde flere, så sa de at det hadde de, men de bare visste ikke om alle gjestene mine kom. Ti over seks var alle de 26 stolene allerede opptatte og jeg sa: De kommer. Det var sant. Så vi fikk ti krakker til, og så ti krakker til, og alle fikk et sted å sitte etter hvert.

Jeg hadde laga bonger forma som dinosaurer og jeg klemte alle som kom og ga dem bonger, mens jeg nippa til en radler som jeg brukte to timer på. Flere av venna mine spurte hvordan det gikk, og jeg nikka og rista på huet, sa at jeg var stressa og de lo og sa at de så det. Men jeg gikk ikke hjem. Jeg var der, med angsten min, og hver gang jeg blei overvelda, så så jeg meg rundt og så alle venna mine og familien min, som satt og koste seg ved borda på halve Galgen og de så så glade ut. Så selv om jeg var for stressa til å nyte det, så var det fint å se at alle gjestene mine koste seg. Det er jo sånn det er med stor fest, det er mange som sier at man ikke koser seg i sitt eget bryllup, for eksempel, og da gjelder det vel 40-årsdag også.

Jeg fikk potteplanter og godteri, søstera mi hadde strikka en nydelig, grønn genser til meg som jeg brukte hele uka etterpå da jeg var forkjøla, mamma hadde kjøpt gavekort på Ticketmaster og flere av gjestene ga meg fine kort der de skreiv at de hadde donert penger til Leger uten grenser, og det var egentlig alt jeg ønska meg. Det, og Kellogg’s Frosties, Milky Way Crispy Rolls, dinosaurkjeks og ikke minst – klippet av Espen Lind fra HitAwards i 1998, som ikke finnes noe sted.

Jeg hadde alt fått frokostblandinga av Tronsmo-gjengen, og en annen kollega derfra ga meg faktisk Milky Way Crispy Rolls noen dager seinere, for hun hadde funnet dem i Tbilisi tidligere i år og kjøpt dem til meg <3

Så kom Kristin og Espen bort til meg og sa at de ville vise meg noe på PC-en etter hvert. De hadde først spurt Galgen om de kunne vise det på storskjerm, men fått nei, og det er faktisk en liten tragedi, for det jeg fikk servert av dem på et lite bord litt uti festen viste seg å være det jeg ønska meg aller mest. En PowerPoint-presentasjon som var et ekte kunstverk og som hadde fått alle venna mine til å le og grine. Det var i hvert fall det jeg gjorde.

De hadde nemlig kontakta TV2 for å få tak i HitAwards. De fikk nei, for de hadde ikke rettighetene til det. De hadde kontakta journalister for å prøve å finne bevis på at Espen Lind faktisk ankom på tanks. De fant kilder som både bekrefta og avkrefta det. De kontakta produksjonsselskapet, som henviste tilbake til TV2, de gravde i nasjonalarkivet uten hell og plutselig fikk de tak i en tjej som bekrefta at det hadde skjedd. Hun huska det godt, fordi hun hadde tatt det opp på video og sett det mange ganger da hun var tenåring. Videoen blei gravd fram fra barndomshjemmet hennes i Valdres og sendt til Espen i Oslo, som fikk det digitalisert, og vær så god og gratulerer med dagen, her var klippet av Espen Lind som ankom Oslo Spektrum, ikke på tanks, men på en bil kledd om til stridskjøretøy. Nå har jeg det klippet, og ikke minst presentasjonen med screenshots av alle henvendelsene deres. Sonja hadde til og med kontakta Espen Linds management for å høre om han kunne komme og spille i bursdagen min – men han spilte konsert utenbys den datoen. Tenk at jeg har venner som prøver å få Espen Lind til å spille i bursdagen min! Det er gave nok i seg sjæl.

Jeg drakk to snitt til i bursdagsfesten min, flytta meg rundt mellom alle venna mine, så på at de koste seg, og så dro jeg hjem halv tolv og satte meg ved kjøkkenbordet mitt, og da slapp det, angsten, skuldra senka seg og jeg hadde overlevd. En liten del av meg tenkte at jeg da kunne gå ned igjen og ta en siste øl med de som var igjen, men jeg tenkte at jeg burde legge meg i stedet. Hadde jeg visst da at jeg ikke skulle få sove før halv fire, så hadde jeg gått på fest igjen. Men man kan ikke vite det.

Dagen etterpå hang jeg med Krummis i sola, vi drakk kaffe og så på Espen Lind på HitAwards, snakka om livet og spiste middag på Galgen før vi drakk for mange øl og da fikk jeg endelig feira litt jeg også. Det var alt i alt en nydelig helg. Jeg fikk alt jeg ønska meg. Jeg fikk være storkar og spandere to glass på alle som kom. Det har jeg gleda meg til siden jeg begynte å planlegge dette da jeg fylte 39 i fjor. Jeg fikk overleve festen min med angsten på slep, men kanskje jeg også lærte meg et triks – for går det an å late som at festen er over for angsten? Litt som at man kan ha et bekymringsvindu, det er lov å bekymre seg alt man kan klokka fire, men ikke før det, og bare til kvart over. Neste gang skal jeg forsøke noe som dette: Du kan angste fra festen begynner og så er festen over klokka åtte. Da kan jeg gå et sted og nullstille meg og gå tilbake igjen. Kanskje det funker? Hvis jeg noen gang gifter meg, så kan jeg fortelle dere om det funker.

Om bare noen dager fyller jeg 40. Men en gang blei jeg født.

Jeg blei født på Aker Sykehus, og mamma har fortalt at hun satt i sykehussenga noen dager etterpå, jeg lå i ei lyskasse, fordi jeg hadde gulsott, mens hun satt og så på Melodi Grand Prix, det var varmt, og hun så på at «hun nydelige jenta vant». Det var Sandra Kim, og jeg hørte ikke den låta før i år, men jeg likte den.

Jeg blei født og jeg var, som jeg har blitt fortalt, et rolig barn. Farmor var dagmammaen min mens mamma jobba, og jeg elska å være hos farmor. Da jeg fylte fire år, så fikk jeg trehjulssykkel av farfar, han hadde gått til senteret og kjøpt den uten å si noe til noen andre. Jeg sykla rundt og rundt rekkehuset deres på Veitvet med den. Jeg sang mye, en gang var jeg med farmor på apoteket og holdt henne i hånda mens jeg sang «Kua mi jeg takker deg», og farmor fortalte alltid leende om hvordan alle damene bak skranken hadde lent seg over for å se på meg, mens jeg sang, i min egen verden. Jeg blei storesøster og det syntes jeg var skummelt. Jeg hadde mareritt om at vi glemte henne igjen på bussen. Jeg hadde eksem i hele ansiktet da hun blei født, men jeg var veldig stolt på bildene der jeg holder henne, et lite nurk, og en liten storesøster med store, røde flekker rundt munnen.

Om bare noen dager fyller jeg 40, men en gang begynte jeg på skolen. Vi bodde like ved, og jeg husker at rektor holdt tale, at jeg leste hele leseboka da vi egentlig bare fikk i lekse å lese A-kapittelet. Jeg husker nesten ikke vinteren, jeg husker bare sommeren og lukta av solkrem, å gå til skolen, først i følge med mamma, og så aleine eller med barna som bodde i nabolaget og skulle samme vei. Jeg hadde venner, men ingen bestevenn, jeg fløt rundt. Jeg likte fortsatt å synge, og jeg hadde oppdaga Celine Dion, så jeg og ei venninne sang «Think Twice» på skoleavslutninga i andre klasse, selv om jeg ikke egentlig kunne engelsk. Vi flytta flere ganger, men farmor bodde fortsatt i rekkehuset. Farfar var død nå, og jeg var for stor for trehjulssykkelen, men jeg satte opp telt i hagen og lå og leste inne i det med sola som lagde blått lys gjennom teltduken. Jeg likte å danse og da jeg var på mitt første diskotek, i regi av korpset, sto jeg helt foran aleine, som jeg pleide å stå i dansesalen foran speilet, og øvde på piruetter. Noen av de større jentene lo av meg og sa at det ikke var sånn man dansa på disko. Jeg hadde nye slengbukser og jeg hadde akkurat begynt å få til å ta to piruetter på rappen, så jeg prøvde å ikke tenke på hva de hadde sagt og fortsatte å øve, mens de andre dansa som man skulle danse på diskotek bak meg.

Om bare noen dager fyller jeg 40, men en gang var jeg 11 og så Sway spille «When Susannah Cries» på Ta sjansen på NRK i regnet, og livet mitt endra seg for alltid. Jeg husker at jeg sto helt inntil TV-en. Jeg hadde en utklippsbok med alt jeg kunne finne om ham i avisa, limte det sirlig inn og klipte fine kanter, fylte inn fakta jeg hadde lest meg til selv på internett, for en venn av mamma hadde internett og man kunne søke på AltaVista og til og med finne bilder av Sway, eller Espen Lind som han snart het. Jeg var på Hudøy om sommeren og blei mest venn med de voksne, og alle kalte meg Linn Lind, for det var det jeg hadde hett om jeg gifta meg med Espen Lind. Jeg var alltid forelska i noen som ikke kunne navnet mitt, og jeg hadde fortsatt venner i klassen, men jeg følte meg også alltid utafor, som om jeg ikke kunne kodene de andre kunne. Det var på tide å bli kul, og da jeg ikke fikk til det, så satte jeg meg i et tre i skolegården og leste bok i stedet, og etter skolen spilte jeg tv-spill hjemme hos A og hadde latterkrampe. Jeg fikk min første kjæreste på Veitvet, der ingen visste at jeg ikke var kul ennå, men det varte ikke så lenge. Det var rart og skummelt og vi klina én gang, men jeg var ikke forelska i ham. Jeg var forelska i storebroren til venninna mi. Han kyssa meg rett før jeg fylte 14 og vi var kjærester i to uker, men han var 16 år og jeg turte ikke kline med ham heller, så han gjorde det slutt med meg og jeg husker at jeg siterte Buffy da en av de voksne på klubben spurte meg hvordan det gikk. Right now I’m just trying to keep from dying. Han lo, og jeg begynte også å le. Så gråt jeg igjen.

Så blei jeg sammen med en gutt i klassen min som var søt og like gammel som meg, og vi var kjærester i nesten et år.

Jeg blir 40 år om noen dager, men en gang var jeg 15 år og hjerteknust. Jeg hørte fortsatt på Espen Lind, men mye annet også, jeg elska musikk og jeg dansa fortsatt, men jeg hadde lært meg at man ikke kunne stå og danse aleine foran speilet, og jeg klatra bare i treet som var nedafor huset til farmor, der jeg satt og øvde meg på å hoppe ned, selv om jeg syntes det var skummelt. Vi hadde fått internett hjemme og jeg satt mye nede i kjelleren og chatta med folk jeg ikke kjente, og så begynte jeg å skrive dagbok på internett før det het blogg. Jeg møtte en annen gutt på klubben på Veitvet og vi var sammen i nesten to år, jeg begynte på videregående, på dramalinja, og slutta å snakke kebabnorsk fordi den videregående skolen min lå på Frogner, og ikke på Furuset. Det var fem gutter i klassen min og en av dem var S, som jeg husker at jeg ikke skjønte hvorfor folk var forelska i, før jeg snart fylte 18 og var blitt forelska i ham uten at jeg skjønte det. Jeg hadde jo en annen kjæreste, som gikk på en annen skole, som var en annen. Jeg gjorde det slutt med ham og blei sammen med S, men vi gjorde det slutt rett før russetida. Jeg var Solo-russ fordi jeg ikke drakk, men jeg var med på en buss som het Sveve over byen, og jeg hadde venner. Jeg skulka min første skoletime mens jeg hadde hjertesorg, M og jeg dro ut for å spise is i stedet for å være med på klassens time, og så prøvde vi å få en gardist til å le. Jeg hadde vært på Roskilde første gang med S sommeren til tredje klasse, og jeg var på Roskilde igjen med den samme gjengen sommeren etter tredje klasse, og jeg husker fortsatt da vi tok gruppebilde på bussterminalen da vi hadde kommet hjem, solbrune og slitne, og jeg skjønte ikke da at det var siste gang jeg så dem på så lenge, fordi vi var ferdige på videregående. Vi hadde vært russ, vi hadde fått hjertene våre knust, vi hadde vært på fest og rulla rundt i dramarommet og vi hadde bestått eksamen og vi hadde overlevd.

Om noen dager fyller jeg 40 år, men en gang begynte jeg på Blindern og jeg flytta hjemmefra til en leilighet på Skullerud som jeg delte med først Peter en sommer, så M, så F, som bodde der til vi flytta ut. Jeg fant en hybel i Ekebergåsen og tok med meg katten min, som het Biggen, som flytta inn hos meg den første helga jeg bodde hjemmefra. Han var tjukk og glad og hadde bodd ute mesteparten av livet, men nå bodde han hos meg. Jeg studerte litteraturformidling og jobba i bokhandel og skreiv fortsatt dagbok på internett, men en sommer begynte jeg å skrive noe annet også, som blei til debutboka mi Roskilde i 2009. Jeg hadde fortsatt kjærester, men det var enda vanskeligere å ha kjærester når vi var voksnere enn det hadde vært da jeg var tenåring. Men de var fine og snille, det er viktig. Jeg begynte å drikke øl og dro fortsatt på festivaler, jeg bodde aleine, kjøpte min første leilighet i Gamlebyen i åttende etasje, og Biggen tok heisen sammen med meg ned om morgenen når jeg gikk på jobb i bokhandelen, og så venta han på meg om ettermiddagen da jeg kom hjem og tok følge opp igjen til maten sin og senga mi. Jeg møtte T på Uglebo og visste, uten å ha snakka med ham, at jeg ville være kjæresten hans. Det var jeg av og på helt til jeg møtte J, men det er en annen historie.

Om noen dager blir jeg 40 år, men en gang var jeg midt i 20-åra og nesten ferdig med min andre bok. Jeg hadde vært sjef i bokhandel i et år og fått panikkangst, sagt opp for å bli vanlig bokhandler igjen, og jeg skålte for det nye året på takterrassen min i Gamlebyen mens jeg grein fordi året som hadde gått var det verste i livet mitt hittil. Så kom 2013, jeg skulle bli 27, jeg ga ut Furuset i januar, jeg dro til Thailand i april, jeg fløt i vannet og drakk øl i sola og da jeg kom hjem møtte jeg J og han blei kjæresten min, forhåpentligvis den siste. Vi flytta sammen ganske fort, men det var egentlig ikke planlagt, for han skulle bare bo hos meg noen uker mens han flytta mellom to leiligheter, men senga hans blei stjålet i fellesboden og under et år etter at vi hadde blitt kjærester, så leide vi en leilighet sammen på Tøyen, og året etter kjøpte vi den vi bor i nå. Jeg jobba i Flamme Forlag som markedskoordinator og dro på festivaler om sommeren. Biggen døde før jeg møtte J, men vi adopterte to katter da vi flytta sammen, fordi vi fikk større plass, og de som hadde kattene hadde gått fra hverandre og fått mindre plass.

Om noen dager fyller jeg 40, men en gang fylte jeg 30, og feira med stor fest i leiligheten min. Jeg husker at vi hadde quiz og at det satt folk overalt, på gulvet, i sofaen, i vinduskarmene. Noen år seinere hadde angsten min tatt overhånd og jeg avlyste bursdagen min etter at de første gjestene hadde kommet, lå på gulvet og hyperventilerte mens jeg grein og skamma meg. Jeg klarte ikke å gjøre de tinga jeg likte, flere ganger gikk jeg hjem fra konsert fordi jeg ikke klarte alle menneskene, eller jeg klarte ikke å være sammen med dem. Jeg ba om henvisning til psykolog og fikk ikke plass noe sted. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg fikk henvisningen i retur, en psykolog på Oslo Hospital sa at han ikke behandla folk som bodde i mitt distrikt, enda det var en lege som hadde bedt meg sende spesifikt til ham. Det tar under ti minutter å gå til Oslo Hospital fra der jeg bor, forresten. Jeg begynte å blø neseblod mens jeg leste avslaget og satte meg ned på kjøkkengulvet før jeg samla meg sammen og gikk ut for å møte noen venner, fortalte leende historien om neseblodet og avslaget, men egentlig hadde jeg gitt opp. Legen min gikk en runde til med meg og jeg fikk plass på et angstkurs på DPS, og så, plutselig, fikk jeg svar fra en annen psykolog på Oslo Hospital. Du kan gå hos meg om du vil, skreiv hun, men det er litt ventetid. Jeg takka ja, og fem år seinere har vi avtalt at min siste time skal være uka etter at jeg har fylt 40.

Jeg fyller 40 om noen dager, men en gang var jeg midt i 30-åra og jeg hadde fått noen angstdiagnoser og tvangstanker, men jeg var ganske glad. Jeg fikk jobb på Tronsmo etter å endelig ha turt å søke. Jeg sa opp forlagsjobben etter min andre skrivepermisjon, fordi noen ganger må man bare satse, selv om det er skummelt. Jeg drar fortsatt på festivaler om sommeren og haugevis av konserter, og jeg må ikke lenger gå hjem, men noen ganger går jeg litt unna folkemengden, puster litt. Jeg går mye aleine på konsert, da kan jeg angste så mye jeg vil. Jeg har vært på Roskilde aleine til og med, det kommer jeg til å gjøre igjen om programmet ser bra ut. Jeg bor på Galgeberg, nå er alle kattene døde, men J er fortsatt kjæresten min, og det er fint. Kirsebærtrærne blomstrer og jeg har snart skrevet ferdig min sjette roman, i dag leverte jeg skattemeldinga mi og gikk på kino for å se I swear, som var skikkelig fin. Jeg går mye på kino aleine på dagtid, det er meg og mammaene med barnevogn. En forfatter som nesten er ferdig med ny bok, og mammaer som har laga et nytt menneske.

Jeg har det meste av det jeg ønsker meg, men jeg skulle gjerne hatt en katt igjen en gang. Jeg passer katten til søsteren min noen ganger, seinest i forrige uke, og da lå han i fanget mitt mens vi så på Karate kid, og det er jo noe eget med en katt i fanget, da er kroppen helt rolig og tung på den gode måten. Jeg ønsker meg sykkelhjelm. Jeg ønska meg egentlig Espen Lind, men jeg turte aldri å spørre. Noen sa han sikkert kom om han kunne, andre lo, lenge, og sa at det kom aldri til å skje, og jeg får aldri vite hva som faktisk kunne skjedd, for jeg var for feig til å prøve. Men noen ganger er det greit å være feig, og andre ganger må man være modig. Jeg skal feire bursdagen min på Galgen lørdagen etter at jeg har fylt 40, og jeg skal ikke avlyse bursdagen etter at gjestene har kommet. Det blir ikke quiz eller dansing, men det blir klemmer og forhåpentligvis fint.

Jeg blir 40 år om noen dager, og jeg har sett mange på internett si at det å bli voksen er å bli seg selv igjen, den pinlige tenåringsjenta man en gang var, men denne gangen er man glad i henne. Det er litt det jeg har jobba med hos psykologen også, inni meg er de alle sammen. Lille Linn, Linn Lind, tenårings-Linn og voksen-Linn. En raring som fortsatt liker Stitch og syr ham på flere av klærne mine, for en t-skjorte eller kjole blir faktisk bedre av en Stitch, en raring som leser og skriver bøker, en raring som elsker å danse, men fortsatt ikke har lært seg moonwalk (men jeg øver!), en raring som har venner og quizzer med Livets Lag, en raring som noen ganger er litt Elling, men jeg har alltid likt Elling. Det er bare viktig å finne sin Kjell-Bjarne. Enten inni seg, eller bo med ham, som jeg noen ganger føler jeg gjør. Jeg synger også fortsatt, men mest i dusjen og når jeg rydder i buttons på Tronsmo. Men kanskje jeg egentlig også ønsker meg å dra på karaoke. Det bør man få til. Ellers har jeg det jeg trenger. Mitt beger renner over, jeg mangler ingenting. Det er fint å gå inn i den neste epoken med.

Hele denne våren er jeg med på en konkurranse med folk fra Popkultur-quizzen vi går på på onsdager. Mike, quizmaster, har laga en egen Music League for quizzen, Music League er en app der man nominerer sanger i en gitt kategori, og så stemmer alle, og så vinner noen. Kategoriene har hittil vært filmmusikk, og nå er det TV-serier, og jeg veit ikke hva jeg liker best, egentlig, filmmusikk eller tv-seriemusikk, men jeg føler i hvert fall definitivt mest rundt TV-serier.

Jeg bruker mye tid på dette. Så mye tid at jeg tvang samboeren min til å bli med. Han blei med frivillig, da, etter at jeg hadde nerda så mye om det. Så nå kan vi sitte ukentlig og prate i timesvis om sanger brukt i filmer og tv-serier, hvilken liker vi best, hvilke har vi glemt.

På filmmusikk var det følgende kategorier, og her er låtene jeg valgte:

Filmmusikk fra 1940-1979:

Her måtte jeg gjøre en del research, for jeg har ingen filmfavoritter fra disse tiåra. Men jeg fant en favorittsang som passa. Simon & Garfunkles «Scarborough Fair» er fra The Graduate-soundtracket! Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte den sangen. Det var ikke på CD, det var hjemme hos en venn jeg fikk på videregående som spilte gitar. Han satt alltid og klimpra når vi var sammen, hang på rommet hans og prata om livet. Han spilte den for meg, jeg tror kanskje til og med faren hans var med og spilte gitar, at de sang den sammen, eller kanskje jeg bare har funnet det på, men faren hans var med og spilte flere ganger, de var en sånn gjeng. Men etterpå blei den i hvert fall en favoritt i livet. Jeg vant!

Filmusikk fra 1980-tallet:

Her trodde både Sonja fra quizlaget og samboer J at jeg hadde valgt «Don’t you (forget about me)» av Simple Minds fra The Breakfast Club. Forståelig tanke, for det er jo favorittfilmen min, etter Dirty Dancing, så klart. Men! Det er ikke min favorittlåt fra 1980-tallets filmer. Det er nemlig en som begynner med lyden av vind som blåser og sangeren har veldig høyt hår. Han heter Limahl og synger «Neverending story», og jeg var forelska i stemmen hans i hele barndommen. Jeg vant ikke. Det var det Simple Minds som gjorde.

Filmmusikk fra 1990-tallet:

Nå snører det seg til her. Men jeg var ikke i tvil et sekund om hvilken låt jeg skulle velge. Den er fra en Disney-film, en undervurdert en. Denne sangen er en banger, og den hitter hardere enn det burde være lov at en låt laga til en tegna film skal. Artisten er Powerline, og låta heter «I2I». (Artisten heter egentlig ikke Powerline, han er jo en fiktiv artist, den egentlige artisten heter Tevin Campbell.) A Goofy Movie kom i 1995 og jeg hadde den på opptakskassett, og jeg elska den. Jeg så den igjen for litt siden, den holder seg. J sa jeg aldri kom til å vinne med en sang ingen hadde hørt før. Alle har hørt denne sangen, sa jeg. Jeg hadde rett. Jeg vant!

Filmmusikk fra 2000-tallet:

Det tok meg tre sekunder å komme på hvilken låt jeg skulle velge. Jeg visste det jo, for den redda livet mitt, akkurat som Natalie Portman sa den kom til å gjøre. The Shins «New Slang», som brukes i en nøkkelscene i Garden State der de møtes på et venteværelse hos et legekontor og han får låne hodetelefonene hennes for å høre på The Shins. I denne runden hadde noen nominert «Kiss me» av Sixpence None The Richer, som jeg så klart ga toppscore, selv om jeg var litt i harnisk, for ærlig talt, den er fra She’s all that, som kom på slutten av 90-tallet, men det viser seg at den også blei brukt i en film på 2000-tallet. Ja vel, men jeg liker det ikke. Personen som hadde nominert den låta glemte å stemme og blei dermed diska, for om du ikke stemmer, så får du heller ikke poenga dine. Jeg lå på andreplass, men fordi hen glemte å stemme selv, så … vant jeg!

Filmmusikk fra 2010-tallet:

Her var det heller ikke så mye tankekraft involvert. Det er en film som kom i 2011 som jeg tror jeg har sett flere ganger enn noen andre fra dette tiåret. Jeg har kjøpt jakka Ryan Gosling bruker i filmen. Jeg elsker hele soundtracket, men mest av alt elsker jeg låta som brukes i starten: Kavinskys «Nightcall». Eventuelle boblere var også fra Drive-soundtracket, som Desires «Under your spell», for eksempel, som brukes i heisscenen, men Kavinsky var førstevalget mitt. Jeg vant!

Filmmusikk fra 2020-tallet:

Her var jeg heller ikke i tvil, men jeg tvilte dog på at jeg kom til å vinne med en, for meg, litt obskur låt fra en film jeg ikke tror alle har sett. Den kom i 2020, vi så den på kino mens det var pandemi, vi var på Vega og brukte munnbind, og siden har den blitt min faste 17. mai-film, fordi jeg mener det er den beste russefilmen som finnes. Og kanskje også den beste rusfilmen. Druk med Mads Mikkelsen, og låta er Scarlet Pleasures «What a life», som er sistescena i filmen, der Mads danser og russen jubler, før han kaster seg i sjøen. Veldig overraska over dette, men jeg vant!

Så var det over på TV-serier, og første kategori var TV-serier fra før 1990:

Her måtte jeg tilbake til barndommen, og egentlig ville jeg gått for introlåta til Redningspatruljen – på norsk. Det er den soleklart beste. Har dere hørt den, eller? Snipp, snipp, snipp, snipp og snapp, de tar saken! Men Spotify driver ikke med sånt, så da måtte jeg gå for min nummer to. DuckTales. Ikke en dårlig nummer to, tvert imot et godt valg. For jeg vant!

TV-serier fra 1990-tallet:

Ingen over, ingen ved siden. Introlåta til Dawson’s Creek. Paula Coles «I don’t want to wait». Min favorittvits fra Twitter i gamle dager: Hva er postnummeret til Beverly Hills? 90210. Hva er postnummeret til Dawson’s Creek? 90108 (for our lives to be over). 12-åringen i meg var soleklar på at dette var min låt, og jeg står for det til den dagen jeg dør. En bobler ville vært introlåta til Felicity, men den finnes ikke på Spotify, ei heller noe sted på internett, annet enn i noen youtube-videoer der folk har rippa den fra TV-serien. Uansett, jeg vant ikke, men jeg kom sånn midt på treet.

TV-serier fra 2000-tallet:

Okei, her blei det trøbbel. Hittil hadde jeg hatt introlåter å velge i, men nå som vi beveger oss over i TV-serier jeg faktisk har sett igjen og igjen og igjen og som ikke nødvendigvis har en god introlåt, så måtte jeg spørre ligaleder Mike om det var lov med låter brukt i TV-serier og ikke bare introlåter. Svaret hans var litt ullent, at det kunne være introer, skits og musical episodes. Jaha. Da utgår jo alle låtene mine, tenkte jeg. Jeg grubla mye over dette. Mitt førstevalg var nemlig egentlig «Running up that hill», Placebo-coveren, brukt i den aller beste åpninga av en ganske ræva sesong av en veldig god serie, The O.C., S04E01, de første fire minuttene, der Ryan er cagefighter etter at Marissa har daua. Jeg kunne gått for introlåta, Phantom Planets «California», men den hitter jo ikke like hardt som låtene som faktisk blei brukt i serien. Min nummer to-låt ville vært fra Six Feet Under-finalen, «Breathe me» av Sia, kanskje et av de beste TV-øyeblikka fra 2000-tallet. Men den brukes jo bare i serien, den er ikke på noe soundtrack, og sånn jeg tolka svaret, så var den utafor reglene. Ja vel. Jeg vurderte «Tenke på en venn» fra Jul i Svingen, sunget av Hanne Hukkelberg i siste episode, på selveste julaften, men jeg måtte være tro til tidlig 20-åra-Linn, og gå for The O.C. Men jeg fant et smutthull. Det ligger et soundtrack fra The O.C. på Spotify, og den nest mest legendariske låta brukt i serien, etter «Running up that hill», spør du meg, er jo selveste mmm, whatchu say, altså Imogen Heaps «Hide & Seek», brukt når Marissa skyter Trey. Denne blei det laga en Saturday Night Live-sketsj av, så om ikke det kvalifiserer til en låt alle veit er brukt i en TV-serie, så veit ikke jeg. Jeg var villig til å bli diska for denne låta. Den kom på andreplass, etter House-introen. (Den originale, altså «Teardrops» av Massive Attack.)

TV-serier fra 2010-tallet:

Her er ukas kategori og jeg har tenkt mye. De beste TV-seriene fra 2010-tallet er jo Fleabag, SKAM, DARK og Girls. New Girl er den morsomste, så klart. How I Met Your Mother begynte i 2008, men gikk godt inn på 2010-tallet, og er også en stor favoritt i DVD-bunken min. Men låtmessig? Ingen introer gjør meg glad, kanskje bortsett fra introlåta til Please Like Me, den beste TV-serien du ikke har sett! Den heter «I’ll be fine» og er av Clairy Browne & The Bangin’ Rackettes. Lenge var den valget mitt. Men så måtte jeg gå i meg selv. For egentlig er mine eneste kriterier til sangvalgene mine her at jeg elsker låta, eller scenen låta brukes i. Fra DARK har vi Agnes Obels «Familiar», som brukes i en montasjesekvens ganske tidlig i første sesong, som pusler sammen ganske mange av bitene. Kongescene i en kongeserie! Men folkens, GIRLS finnes, og hva finnes i GIRLS? Robyn. Hva er den aller beste scenen i GIRLS? S06E06, slutten av episoden, der Hannah får se filmen Adam har laget om dem, og demoversjonen av «Honey» fades inn over at Adam, på film, ligger i senga og ser etter Hannah, som har gått for å tisse for å ikke få urinveisinfeksjon. The bed is getting cold. Hannah klapper sammen mac-en. Låta begynner. Så, dere, får vi endelig se hvordan Hannah og Adam møttes. Hun stjeler en mandel og spiser den, han kjefter på henne, ser at hun har en bok om skriving i veska. Are you a writer? I’m trying to be. Han tar pennen sin og skriver nummeret sitt i hånda hennes. Ow. Good, sier han. What? If it hurts … you’ll always remember. Fade til rulletekst. Fy faen i helvete satan, for ei scene, for en låt. Demoversjonen blei aldri sluppet, selve låta til Robyn kom året etterpå, men jeg sitter ofte og ser sluttscena på youtube for å få den melankolske versjonen som blei brukt der.

I dag klokka seks legger vi inn låtene våre for denne uka. I forrige uke snakka jeg med psykologen min om dette, haha, fordi jeg er en sånn en. Opptatt av regler, av å følge dem, av å gjøre som jeg blir bedt om. Kanskje er det lurt å gå inn for å bli diska, sa hun. Kanskje er det fint å kjenne på at du ikke dør av det. Så det blir Robyn, altså. Det må jo bli det.