Hjertesorg over en festival

I en god stund nå, jeg er usikker på om det er et år eller mer, så har jeg hørt på podcasten 60 songs that explain the 90s. Jeg husker ikke hvordan jeg fant den, men jeg husker at jeg ikke trengte å høre stort mer enn en halv episode, før jeg hadde lagt til 20 episoder i køen min, og nå for et par dager siden gikk jeg tur med den siste episoden på øret.

Den handler om musikk og fortida, den handler om 90-tallet og hvem vi var, hvem verden var, hvem de som lagde musikk var og for min del, så var jeg 4 til 13 gjennom 90-tallet, men det er og vil kanskje alltid være min favorittkategori innen musikkquiz, og nå kan jeg enda mer enn før jeg hadde hørt Rob snakke om låter jeg kunne fra før og låter jeg aldri hadde hørt om. 90-tallet er det første tiåret jeg husker ordentlig, den første musikken som blei soundtracket til livet mitt.

Det skulle være 60 sanger, men det blei 90, og så blei det 120, men nå gir han seg. Han sa han var redd for at det ikke engang skulle bli 60, tenk om ingen likte podcasten, tenk om ingen hørte på dem, men det blei tidlig klart at vi ville høre på dette, vi ville høre masse på dette. Jeg kom seint til festen og begynte først å høre på da de var godt i gang og det allerede lå over 60 episoder ute, men som vanlig, selv om jeg er sein til festen, så er jeg ofte den siste som går også. Jeg er den som sitter igjen og er trist for at festen måtte ta slutt. Hvorfor slutte nå, når vi har det så gøy.

I siste episode snakker de om konseptet, at de jo bare sitter der og mimrer, snakker om fortida, get a life, gå ut og lev det, ikke sitt og fortell oss om hvem du var da du var barn eller tenåring og fant en kassett med en favorittlåt for første gang, liksom. Men jeg gikk rundt på Kampen en tidlig morgen i forsommeren og grein og hørte på at Rob snakka om låta «Closing Time» av Semisonic, som jeg var 12, 13 år første gang jeg hørte, og som jeg fortsatt hører på. Favoritten min av dem er faktisk «Singing in my sleep», som er en av de fineste låtene jeg veit om, og jeg må ha vært 13 da jeg fant den, for den minner meg om å være forelska i storebroren til ei venninne, den minner meg om å sitte på rommet mitt og tenke på ham og hvordan han lukta, den minner meg om å ta bussen til Veitvet og om å høre på en discman som lovte å ikke skippe, men som skippa hele tida, uansett hvor stille jeg holdt den.

Det var siste episode, og jeg hørte på den dagen etter at vi ble enige om å prøve å selge Roskilde-tenthousene våre og droppe å dra i år. Jeg blei ikke overraska, og jeg blei ikke sur, jeg blei lei meg, men ikke fordi den bittelille gjengen min ikke ville dra lenger, men fordi Roskilde har endra seg såpass mye at vi ikke vil dra lenger. For to år sida skreiv jeg en boksingel som handla om at man aldri blei for gammel for Roskilde, og i 2024 har vi blitt for gamle for Roskilde. Eller, Roskilde har bedt oss om å skjerpe oss, om å finne på noe annet å drive med, om å slutte å mimre tilbake til fortida og de vi en gang var da vi var der for første gang for 20 år sida. Nå er det nye 18-åringer som skal sette opp telta sine, som skal gå rundt med for lite klær på seg om natta og feste bort stemmen sin. Du, 38 år gamle dame, du må finne deg en ny hobby.

Jeg hørte på Rob som snakka om «Closing Time», som avslutta podcasten sin, selv om han egentlig ikke ville. Det var ikke det at det ikke var flere låter å lage episoder om, men han ville heller gi seg nå, gi seg før det blei dårlig. Og han kommer tilbake i en annen form, lovte han. Og så minnet han oss på hva Semisonic fortalte oss i 1998: Every new beginning comes from some other beginnings end.

Hvis jeg ikke husker feil, så sto det på pennalet mitt, sammen med en hel haug Goo Goo Dolls-sitater, blant annet. Og allikevel er slutten noe av det jeg frykter mest. Jeg vil aldri at noe skal endre seg, jeg vil finne noe jeg liker, og så gjøre det, for alltid. Det gjelder venner, mennesker, kjærester, katter, mat jeg liker å spise, musikk jeg liker å høre på, hobbyer. Jeg skjønner ikke hvorfor man må endre seg, hvis man har funnet noe som funker. Men jeg skjønner det egentlig, jeg gjør det. Akkurat som at Kent ga seg i 2016 og sa Det här är inte slutet för att vi har tråkigt tillsammans eller för att vi inte vill något längre. / Det här är slutet för att de bästa av alla gårdagens och morgondagens fester har ett avsked i sig.

Så når jeg nå skal prøve å selge 2 tenthouse på Roskilde og forhåpentligvis få det til, så er det ikke fordi jeg aldri skal tilbake igjen. Kanskje kommer det et Roskilde-program som ikke har alt jeg vil se midt på føkkings natta om noen år, men heller før ti om kvelden, og kanskje blir vi en liten gjeng som drar sammen for å se masse band vi lenge har drømt om å se, som ikke er Doja Cat eller ICEKIID. Kanskje sitter vi og spiser Spaghetti 50 igjen når vi har bikka 40. Kanskje får jeg lov å stå der, foran lysa på Orange, og være lykkelig og eldre et annet år. Eller kanskje blir mitt siste møte med festivalen fjorårets katastrofeår, der jeg hadde bihulebetennelse og feber og sammenbrudd. Men det er også et minne.

Og jeg sørga for å se Medina på forhånd, fordi jeg frykta jeg ikke kom til å orke å se henne på Roskilde, og Jungle spiller på OverOslo 19. juni og i går kjøpte J og jeg billetter for å se dem der. Stort annet var det ikke på Roskilde-programmet for meg i år, som jeg ikke alt har sett. Danske Pil regner jeg med at jeg får sett igjen ved en annen anledning, og Medina spiller faktisk på Tivoli 2. august og jeg har frihelg og Tivoli er faen meg for pensjonister og tenåringer alike, så kanskje jeg skal bruke noen av penga jeg forhåpentligvis får igjen for 2 tenthouse på å stikke til Køben og se Medina for andre gang i år – på Tivoli, ikke på Roskilde.

Og kanskje jeg skal ta turen innom Roskilde Antikvariat også når jeg først er der, si unnskyld for at jeg ikke kom tidligere. Men jeg kommer tilbake en annen gang. Kanskje. Det er ikke for alltid, jeg håper virkelig at jeg kommer tilbake igjen. Og det er lov å være trist, men det har jeg egentlig vært helt siden programmet var ferdig og jeg skjønte at Roskilde, i hvert fall i år, helst ikke ville at jeg skulle komme. Vi vil ha nytt blod, sa de. Vi vil ikke ha fornuftige og ikke minst kjedelige folk som bare tenker på gamle dager! Så jeg gir det en pause, og håper de ønsker meg velkommen tilbake en annen gang.

Nå må jeg finne meg ny favorittpodcast også. Hælvete!

Månedens låt: om å først bli skuffa, og så bli glad

Månedens låt blir ikke valgt på shuffle, men den blir valgt av tilfeldigheter. Den siste uka av april har jeg kjent litt på en slags festival-hjertesorg, fordi jeg kom over spilleplanen til min danske heltinne Tina Dickow, som det viser seg at er på turné denne sommeren – hun og mange andre danske favoritter. Men ingen av dem kommer til Roskilde. Selv ikke Suspekt, som skulle headline i 2020 kommer tilbake, så de spiller fortsatt, bare ikke på min festival. På det som en gang også var deres festival. Sånn kan det gå.

Så jeg prøver å høre meg opp på de andre navna, de som faktisk kommer på Roskilde i år, og det går jo greit, det er noe gøy der, noe fint, noe jeg veit jeg liker, selv om ingen av dem er Tina Dickow. Men kanskje drar jeg på eventyr i starten av juni i stedet! Kanskje, kanskje, kanskje. Vi får se.

Uansett, i dag kom selve spilleplanen, med tider og det hele. Jeg gikk så klart rett inn i appen og så, til min skrekk og gru, at nattkonserten til Medina, som jeg tenkte var klokka ett, var klokka tre. Okei. Sånn kan det gå. Klokka tre, det går jo ikke. Men kanskje hvis jeg legger meg åtte, og står opp halv tre?

Det går fint, tenkte jeg. Jeg har jo sett Medina, nettopp fordi jeg frykta at dette skulle skje. Men så kikka jeg på onsdagen, der jeg gleder meg til én ting, nemlig Jungle. Og de skulle også spille klokka tre på natta. Nei, nå! Jeg hiksta, stoppa opp å scrolle, slang fra meg mobilen, ga opp. Jeg kjente på så mange følelser på én gang. Jeg blei lei meg, fordi jeg ikke klarer å gå på konsert klokka tre på natta. Jeg blei sint, fordi ærlig talt, Roskilde, hva prøver dere på? Er dere blitt en syrefestival? Må man snu døgnet for å kose seg? Må vi drive med harde drugs? Jeg følte meg gammal!

Så gikk jeg for å spise frokost på kafé, etter å ha vært hos øyelegen (jamfør tidligere nevnte å føle seg gammal), og jeg gikk og gikk og tenkte og tenkte. Jeg tenkte først på å selge billettene mine og tape alle pengene jeg har brukt på tenthouse. Så tenkte jeg på å snu døgnet og kanskje legge meg klokka åtte, og stå opp halv tre. Så sjekka jeg når sola står opp i juli på Roskilde, og så at det nok er rundt 4 på natta. Soloppgangskonsert, tenkte jeg. Det er det det blir. Jeg kan stå opp, dra på konsert, og så kan jeg se soloppgangen på vei hjem. Det kan bli fint. Det kan bli slitsomt. Det kan bli umulig. Men det er verdt å prøve.

Så huska jeg forrige gang jeg var på konsert klokka tre på natta. Det gikk fint. Eller, det gikk først forferdelig, men så gikk det fint. Det var på Roskilde for mange år sida. Jeg var yngre enn nå, friskere enn nå, og allikevel gikk det bare sånn passe. Jeg husker at jeg var sliten, klokka dro seg så sakte, så sakte mot tre, og jeg blei trøttere og trøttere, mer og mer sliten, og folka rundt meg var så fulle og det var kaldt og mørkt og jeg skulle spise noe, og trodde jeg fant en vårrull, men det var en sommerrull og den var kald, og alt smakte papp og jeg blei trist og jeg tror til og med jeg grein litt. Da klokka var kvart på tre, så vurderte jeg å legge meg. Vi satt på tribuna og venta på M83, og jeg overtalte meg selv hvert minutt, sitt litt til, sitt litt til, sitt litt til. Nå begynner de snart. Det var kaldt og mørkt og jeg var blitt edru igjen. Så begynte de.

De begynte med låta «Reunion» og jeg har aldri i mitt liv kjent effekten av musikk så hardt. Altså, den starten, det kom som et smell og det var som om de kickstarta hjertet mitt igjen, og så kom trommene, og så kom stemmene deres, og jeg husker at jeg reiste meg, så løp jeg, jeg tok med meg de andre og løp fram, vi bana oss vei gjennom et glissent publikum og nærma oss scena og da Thomas spurte om vi skulle ha noe i baren, så sa jeg: En øl og en shot! Og jeg husker J lo, litt vantro, over at hu dama hans som hadde virka nattesøvnen og sorgen nær for bare et halvt minutt sida nå plutselig skulle ha øl og shot og gliste som en gærning, full av energi. Men det skjedde, og jeg husker det, jeg husker det som en rus, som om hele kroppen min blei fylt med glede og som om all trøttheten og håpløsheten bare rant ut av meg, blei erstatta av lysa fra Orange og en konsert med M83 midt på natta, som viste seg å være noe av det beste jeg hadde sett til da, og fortsatt har vært med på.

Og kanskje var det fordi jeg var så sliten og lei meg først, at effekten blei så stor. At musikken, som jeg veit gjør meg glad, fikk skinne enda litt mer, fordi jeg først hadde vært så lei meg.

Og mens jeg satt og sørga over å måtte kvinne meg opp til konserter midt på natta, eller tidlig om morran, let’s be honest, så så jeg en kommentar på Roskildes instagram, for jeg lurte jo selv på hva som hadde skjedd, var det egentlig vanlig med så mange konserter klokka tre? Har de endra det med vilje? Vil de bli Coachella? Vil de virkelig weede ut alle oss A-mennesker som legger oss ved tolvtida og står opp klokka sju for å dusje uten kø? «Kan det virkelig passe at der er så mange der spiller klokken 3 om natten?» spør en i kommentarfeltet under line up-en, og Roskilde svarer at det er en teknisk feil. «Du kan se de riktige tidspunkter på vår hjemmeside.»

Medina spiller klokka ett. Jungle spiller klokka ett. Foo Fighters spiller klokka ni. Aurora klokka fire – på dagen! Jeg jubla, og tenkte samtidig at jeg hadde blitt skuffa dersom Jungle spilte klokka ett første gangen jeg så det, men ett er hundre tusen ganger bedre enn tre, så nå blei jeg letta og glad, og tenkte plutselig: Klokka ett, herrigud, det klarer jeg LETT!

Jeg må kanskje legge meg litt klokka ni og sove et par timer, stå opp elleve, tolv og gå ut igjen på nye eventyr. Men jeg kan ligge i tenthouset og høre på M83 og halvsove, lade opp til nattkonsertene, og kanskje jeg til og med får med meg en soloppgang allikevel, selv om den er et par timer etter at Medina og Jungle går av scena.

Månedens låt er «Reunion» fordi den minner meg om å først være skuffa og lei meg, og så være full av pepp. Den minner meg om en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og den aller beste jeg har sett på Orange. Den minner meg om å stå opp igjen, om å fikse det, om å overleve. Den minner meg om alt som kan gå galt, men som kan gå bra også.

Medina

I 2007 ble Robyns «With every heartbeat» sluppet, hun samarbeida med Kleerup. I 2008 spilte hun på Roskilde, på klubbscenen, og jeg husker jeg gikk dit aleine fordi venna mine ikke ville være med. Det er en av de beste konsertene jeg har vært på i livet mitt. Jeg var aleine, men jeg var ikke aleine – jeg var sammen med alle som var der, alle som dansa, alle som var hjerteknust. Alle som ville danse det ut av seg.

Medina er den danske Robyn. Ja, okei, ikke helt, men forsøk å heng på. I 2008 kom låta «Kun for mig», som jeg tror jeg hørte første gang på danske Paradise hotel, og siden hørte jeg den i en dansetime i Oslo i 2009 der det var dansk lærer og vi varma opp til den. Denne har jeg hørt før, husker jeg at jeg tenkte. Denne liker jeg.

«Kun for mig» er en danselåt, den er veldig 2008, 2009, men den er også veldig 2024. Det er kanskje den låta jeg har hørt flest ganger fra campene på Roskilde, det er en slags dansk versjon av «With every heartbeat», i hvert fall når man hører beaten i starten. Robyn går i takt med Kleerups hjerteslag, og Medina går i takt med sin egen beat.

«Kun for mig» er en danselåt om å gå på nattklubb og være lei av det vi nå kaller fuckboys. Ja, sånn har det blitt. Men de har jo vært der hele tida. Jeg har aldri kalt dem det, jeg har bare skrevet side opp og side ned i dagbøkene mine om dem – og sikkert her på bloggen også. Vi veit hvem de er, dere veit hvem dere er. Og vi veit, vi som har stått foran på Robyn og skrikesyngi og grinedansa, vi veit at noe av det beste mot et knust hjerte, er å lukke øya, skru opp lyden og hoppe det ut av seg. «Kun for mig» er laga ene og aleine for at man skal gjøre dette.

Jeg veit ikke hvem som knuste hjertet til Medina, men jeg veit at hun sa føkk det her og føkk deg, og så spilte hun inn en låt ingen visste skulle leve like godt nesten 20 år seinere. Jeg så en video en gang, på Facebook, tror jeg, der Medina snakka om å lage og utgi «Kun for mig». De spilte den inn, det var varmt, de hadde studio i København og de åpna vinduene og satte på låta da den var ferdig, og den dundra ut gjennom vinduene i Istedgade, det er i hvert fall sånn jeg husker historien, jeg så det så levende for meg. Jeg så Medina og gjengen hennes sitte og nikke med hodet inne i studio, jeg så de som gikk forbi kikke nysgjerrig inn, hva er det de hører på, hva er det de spiller? Og jeg ser dem sette låta på repeat, skåle i boksøl, jeg ser Medinas hode nikke, jeg ser hjertet hennes slå, og så spoler vi mange år fram og hun står fortsatt på scenen og spiller denne låta, mens publikum kan alle orda utenat.

Medina har aldri spilt på Roskilde, så vidt jeg veit. Jeg har i hvert fall aldri sett henne der. (Hun var visst med på Deadmau5s sett i 2011, som gjesteartist på en låt. Men som Marshall sier med pisken i How I met your mother: Not good enough!) Hun var også med Kind mod kind i fjor, under warm-upen (!!!!) som overraskelse på låta de har sammen, «Love isn’t easy», som også kom i fjor.

Det har blitt snakka om. Det jeg har sett folk skrive om Medina på nettet, er at hun er trash, at musikken hennes er enkel, for dårlig, at den ikke fortjener en plass på Roskilde, fordi de ikke har plass til den slags pop på programmet. Den passer til klubben når man er drita, men ikke til rockefestival. Vel –  Rihanna har spilt på Orange. Robyn har spilt på Orange. Kygo har spilt på Arena! L.O.C. har spilt på Orange hundre ganger (ok, bare fem) og han er den mannlige ekvivalenten til Medina – han er dansk raps kronprins, (kongene er kompisene hans i Suspekt, som også har spilt der mange ganger)  og Medina er DRONNINGA AV DANSK DANSEMUSIKK. Så klart fortjener hun en plass på festivalprogrammet. Jeg hørte de samme orda om Robyn før hun breaka på nytt rundt 2010-tallet, at det var elektropop som ikke var cred, men gøy for en kveld på byen. Jeg tror ingen vil undervurdere Robyns betydning for verken klubbmiljøet eller musikkmiljøet i dag, og svært få vil kalle musikken hennes dårlig.

I fjor, da Medina dukka opp, uannonsert på Kind mod kind, så hadde det allerede murra lenge. Medina kom altså ut med «Kun for mig» i 2008, og så holder hun fortsatt på. Hun har ikke vært alles yndlingsartist, hun har blitt sett på som lettvekter, trash, men «Kun for mig» har altså hengt ved, stått på repeat, gjennom hjerteknus etter hjerteknus, mens åra har gått, den har blitt spilt av de som var 20 i 2008, og de som fylte 20 i 2024, og Medina har fortsatt å utgi musikk, og hun har kjempa seg gjennom dårlige anmeldelser, utbrenthet, en kollaps på scenen i Tivoli foran tusenvis av fans, en lang rekke akustiske konserter etter at det blei for mye strobelys og hopping, og nå – nå er Medina tilbake, og for et par måneder sida kom nyheten om at hun spiller på Roskilde.

Jeg blei så glad.

Så kom nyheten om at hun spiller på Arena. Sist. Det vil si at hun spiller midt på natta, den siste dagen. Ikke Orange, ikke midt i uka, ikke på kvelden, men midt på natta. Jeg begynte å forberede meg, både på å bite tenna sammen og holde ut for å få sett Medina live for første gang, men også på å tåle skuffelsen dersom jeg ikke klarte det. Du veit du er for gammal for Roskilde, når du hyperventilerer av tanken på å gå på konsert etter tolv. Men uansett!

Hun spiller på Roskilde. Fortjent og på tide.

Men fredag 12. april spilte hun på Royal Arena i København, og der var jeg også. Jeg tok toget fra Oslo klokka seks om morran, jeg tok toget videre fra Göteborg 10.40, jeg sjekka inn på hotellet i Køben klokka tre, tok metroen – først feil vei, så riktig vei – mot Ørestad rundt kvart over fem. Dørene åpna seks. Vi rusla inn på arenaen i åttetida etter en øl på hotellet i nærheten, der etterfesten skulle være. Vi dro ikke på etterfest. Men vi var på konserten, som var en fest.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventa, men jeg veit at jeg fikk akkurat det jeg ønska meg. Publikum var en blanding av unge jenter og folk på min alder. Det var overraskende mange menn i salen! Midt i konserten kom det en fyr gående mot oss, han skulle forbi, han gikk aleine, vi flytta oss og så etter ham. «Han har skjønt det,» sa Krummis, og jeg nikka. Han hadde på seg Medina-t-skjorte og vi lo av at han garantert kom til å finne seg noen å bli med hjem i kveld på etterfesten.

Gulvet på arenaen var klissete allerede da vi kom, og det blei fullt av øl og drinker under konserten. Det lå som en film over hele gulvet. Rundt arenaen var sitteplassene oppover mot taket, og da konserten begynte, så sto mange av dem. Vi sto i midten, bakerst, og hadde god plass. Jeg så ikke Medina så mange ganger i løpet av konserten, men jeg hørte alle som sang rundt meg, og jeg så henne på skjermene på hver sin side av scenen. Jeg var glad.

Flere av låtene hennes handler om å være hjerteknust og aleine. Hun synger om å være ung, om å danse, om å være hjerteknust. På både dansk og engelsk. Da jeg bodde i Køben i 2010 blei jeg dumpa rett før jeg reiste. Det var flott.

Nei, det var jo ikke det, det var helt forjævlig. Og jeg bodde i en leilighet der og prøvde å skrive en bok mens jeg grein. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det knuste hjertet mitt, så jeg dro på fest med en kompis, og da jeg sto med gråten i halsen og en shot i hånda, så satte A på Medinas «Ensom» – og så dansa jeg. Er du ensom? Jeg håper du er ensom – uden mig.

Da jeg bodde i Kbh i 2011 var jeg hjerteknust og full av faen, forøvrig på grunn av samme fyr som året før, men denne gangen var det jeg som gjorde det slutt. Jeg hørte på Veronica Maggios album Satan i gatan på repeat, men når jeg sykla gjennom gatene i skjørt uten strømpebukser og øvde meg på å slippe styret, så var det Medinas «Addiction» som fylte ørene mine gjennom hodetelefonene. Beaten fylte hele kroppen. Jeg har dansa til Medina til sola har stått opp og lenger, jeg har løpt på tredemølla i Oslo til Medinas låter så svetten har rent og hjertet har galoppert i brystet mitt, akkurat som med Robyn, som er alles soundtrack til dansing og hjerteknus og livet i tidlig 20-åra.

Medina er den danske Robyn, kanskje litt mer trash, men Danmark er mer trash enn Sverige og det er derfor vi elsker det. Da jeg tok metroen til Royal Arena, så var jeg omringa av mennesker som sto med øl og rusbrus på boks, de sto i klynger og skulle på konsert, og de tok vorspielet på metroen. Jeg satt engstelig på et sete og håpa jeg var på riktig metro, og i ørene mine hadde jeg Medina. Jeg kom fram, selv om jeg ikke tok vorspielet på metroen.

Konserten var alt jeg ønska meg. Et favorittøyeblikk var for eksempel da tidligere nevnte «Ensom» blei spilt, og jeg så på strobelysa og laserne og lukka øya, var tilbake igjen i København den gangen for lenge sida, og da jeg åpna øya igjen under take off-en, så var det noen som kasta en hel øl i været, det spruta øl utover publikum langt der framme og alle hoppa og sang, hoppa og sang, og jeg lo høyt og hoppa med dem, selv om jeg sto langt bak.

På «Større enn os» er det en plystrebit, og det var Medina som plystra. «Fy faen, hun plystrer også,» sa jeg leende til Krummis, «hva er det hun ikke kan?» og akkurat da begynte Medina selv å le, så plystringa forsvant i latter. «Ja, det er mig der fløjter,» sa hun leende.

Jeg begynte å bekymre meg mot slutten for om jeg rakk å få alle låtene jeg ønska meg, men Medina spilte i over to timer, og låtene kom som perler på en snor. Da hun spilte «For altid», så skreik vi i kor med henne, da hun spilte «Vi to» rett etterpå, skreik vi i kor med henne. Da hun kom på scena igjen etter å ha gått av, til starten på «Lyser i mørke» og hele publikum sang ååå-åååå-åå-å-å, og da hun avslutta med «Kun for mig», som publikum sang hele av – fra start til slutt, så hadde jeg dansa og grini og hoppa og smilt og sett rundt meg på alle de fulle danskene som dansa og hoppa og ropesang og jeg følte meg hjemme der. Jeg følte meg som en av dem.

Vi er mange som har fått hjertene våre knust. Vi er mange som har ropesyngi og grinedansa. Medina har bikka 40 og hun avslutter Roskilde i år. Jeg håper jeg ikke har bihulebetennelse eller vondt i kroppen, jeg håper jeg er våken og glad, jeg håper jeg har starta vorspielet med en øl eller drink, jeg håper jeg er gira og spent, jeg håper jeg avslutter festivalen med Medina på Arena, som jeg har venta på i godt over 10 år. Ikke lenger hjerteknust. Bare lett og glad, eldre og allikevel frisk på det livet har å by på.

Og hvis jeg ikke får det til, hvis jeg har reist hjem fordi jeg har blitt sjuk eller hvis jeg har sovna eller hvis jeg har feiga ut eller hvis livet har kommet i veien, så var jeg i hvert fall på Medina-konsert på Royal Arena. Jeg klarte det. Og det var alt jeg ønska meg.



I’ll be alone dancing, you know it, baby

Jeg har ikke gitt opp månedens låt allerede etter ett innlegg, men jeg har tenkt mye på tid og hvor den blir av. I mars har jeg jobba mye, men ikke skrevet nok. Jeg har sett mye på TV, og ikke lest bloggene jeg liker å lese eller rydda i mailboksen (eller, jeg har rydda, men den fyller seg opp igjen.) Jeg pleide å ha Inbox zero, nå har jeg inbox jevnt på 80 uleste mailer og noen av dem er til og med viktige, og ikke bare nyhetsbrev jeg burde meldt meg av igjen (jeg melder meg stadig på nye, fordi jeg tenker det er fint å få smarte og fine ting i mailboksen og ikke bare reklame, men tida – tida!). Hvis du har sendt meg en mail jeg ikke har svart på; unnskyld, jeg lover å bli bedre.

Jeg har tenkt mye på alt jeg gjør og vil gjøre, og hvor mye av det jeg gjør aleine, enten fordi jeg vil eller fordi ingen blir med meg. Det er ikke synd på meg, for jeg bor med en fyr jeg elsker, og han gjør ting med meg, han quizzer med meg om morgenen når vi har tid, han kiler meg når jeg sovner i fanget hans, han ler av de dumme tinga jeg sier og sier dumme ting jeg kan le av, han ber meg komme og drikke øl med ham og venna hans, og noen ganger blir jeg med og andre ganger sier jeg: Nei, jeg må hjem eller jobbe eller jeg er sliten eller jeg kan ikke. Men han spør igjen og igjen, og det er jeg glad for.

Jeg lova en kollega på Tronsmo å lage bananvafler innen neste gang vi så hverandre, så i helga lagde jeg bananvafler av to brune bananer som jeg hadde tenkt å ha på knekkebrødene mine, men jeg rakk det ikke før de blei brune. Det ble gode bananvafler. Jeg pleier å lage bananpannekaker, det er egentlig samme greia, bare tilberedt på hver sin måte. Vafler funka bra. Det rakk jeg å gjøre. Eller, jeg tok meg tid til det da jeg egentlig skulle lage eggerøre og så bananene i kjøleskapet.

Forrige helg hadde jeg egentlig tenkt å se Breakfast Club igjen, fordi det på søndag 24. mars var 40 (!!!!) år siden filmen foregikk. Saturday, march 24th. Jeg var 11 da jeg så filmen første gang, det var fattern som sa jeg kom til å like den. Den gikk på TV den kvelden jeg var hos ham, og vi så den, og jeg synes å huske at jeg syntes den var litt kjedelig i starten, men jeg satt fort nok på gulvet foran TVen og var veldig investert i de fem ungdommene, og allerede forelska i Bender, så klart.

Han kjøpte den til meg på VHS neste gang jeg var hos ham, og jeg så nok den filmen månedlig, om ikke ukentlig gjennom tenåra. Jeg festa personligheten min til dem, jeg kjente meg mest igjen i Ally Sheedy, den mørkkledde, mystiske jenta som ikke prata, og som bare var der den lørdagen fordi hun ikke hadde noe bedre å gjøre. Jeg tror jeg til og med prøvde å ikke si noe hele skoledager, for å se om noen merka det, men jeg klarte ikke å holde kjeft lenge nok. Jeg har flere t-skjorter med Breakfast Club på, og en med et sitat fra filmen, et sitat som har vært med meg helt siden jeg hørte det første gang:

When you grow up, your heart dies.

Jeg tror ikke hjertene våre dør, men jeg tror vi fyller dem opp med andre ting. Og jeg tror at så mange av de følelsene vi går gjennom i tenåra, føles så sterke, fordi vi føler dem for første gang. Vi åpner stadig større rom i hjertene våre fra barndommen av, finner nye veier og dører, uendelige følelser, som føles som at de aldri skal forsvinne, men så kommer tiden, og man blir 20, og 30 og nå er jeg snart 40, og blaffene av både lykke og smerte føles ikke lenger så sterke. Eller, jeg liker å tro at de gjør det, men med de blaffene, så følger det også med en visshet om at alt dette går over. Som både er en støtte, når det er vondt, så tenker jeg at jeg skal klare dette. Og når noe er godt, så sier den lille stemmen inne i meg: Dette blir også borte.

Jeg rakk ikke å se filmen, jeg husker ikke hva jeg gjorde den søndagen, jeg pusla kanskje puslespill, så på Alle mot alle med J, lagde middag og plutselig hadde dagen gått og jeg gikk og la meg, sikkert for seint. Men jeg skal se filmen igjen, jeg har den på DVD nå. VHS-en jeg fikk av fattern ligger i en eske, men jeg har to utgaver på DVD, en aleine og en i en 80s boks med to andre filmer.

Det er på vei mot vår i bakgården, men det har snødd flere ganger i mars. Jeg har bada i sjøen to ganger, i Malmö og Varberg, den ene gangen med Krummis, den andre gangen aleine. Jeg dro på aleineferie for å skrive, og skreiv ikke ett ord. Jeg følte meg udugelig. Men jeg satt i hotellsenga og spiste pommes frites og chatta med Miriam og Frøydis om å ha angst i Göteborg, om å grue meg til quiz, om å være så lei og sliten av å måtte bo i kroppen min, som hele tida skremmer meg sånn, som har defekt alarmsystem som går av hele tida, igjen og igjen og igjen.

Jeg klarte å gå på den quizzen, og det var gøy. Jeg klarte å gå på alle quizzene, og nå på torsdag var det påskequiz og på ekstraquizzen spilte Bjørn Erling Simple Minds, «Don’t you forget about me», og jeg tok den på ett sekund, men jeg var ikke med, jeg satt ved bordet vårt og tok den siste slurken av ølen min før jeg skulle hjem. Den spilles på slutten av Breakfast Club, og på starten, men aller mest ikonisk er nok sluttbildet av Bender, som løfter knyttneven og bildet fryses i triumfen hans, etter en uforglemmelig lørdag der han fikk fire nye venner, og kanskje blei litt forelska.

Det er lyden av å være 16, men for meg er det også lyden av å være 11, lyden av den jeg var på vei til å bli, og kanskje allerede var. En jente i en blokk i Groruddalen som så de samme filmene igjen og igjen, som var forelska i de tøffe gutta som aldri så i min retning, som drømte om å bli voksen, så fort som mulig, helst, men kanskje drømte jeg egentlig om å bli tenåring på ordentlig, om å få hull i øra og kanskje gi bort den ene øredobben til en annen, om å bli forstått, om å ikke føle meg så aleine, om å bli hørt, om å bli sett, om å høre noen si navnet mitt.

Simple Minds «Don’t you forget about me» får bli månedens låt, og Breakfast Club får bli månedens film. Jeg skal rydde litt i innboksen min, jobbe litt, selv om det er påske, og så skal jeg se filmen i kveld, mens jeg spiser påskegodtet jeg fikk av pappa og ekstramamma Sissel i går. J er ute med venna sine, og han spurte om jeg ville komme, men jeg sa jeg måtte jobbe. Sånn er det å være frilanser, da jobber man i påska, men i morgen er det meldt sol, og jeg lover å gjøre mitt beste for å ta en utepils. Når jeg lover det, så er det lettere å gjennomføre, om jeg så bare lover meg selv det.

Og jeg har skrevet litt i mars også, jeg har begynt på noe. Så alt er ikke håpløst. Hjertet mitt er ikke dødt. Og jeg fikk diversestipend, så den frykta marsdagen alle kunstnere gruer seg til gikk veldig bra for meg i år. Det er noe. Det er absolutt noe. Jeg må bare rydde meg fram i mailboksen til mailen med kontrakta, så jeg får godtatt stipendet. Ja, jeg vil ha pengene deres så jeg kan skrive mer, skal jeg si. Ja, hundre tusen takk. Jeg lover å skrive en bok til.

Månedens låt: februar

Jeg har kjørt mye tog allerede i 2024, og når jeg kjører tog, eller buss for tog, så hører jeg på musikk, og når jeg hører på musikk, så hører jeg ofte på spillelista mi som inneholder alle låtene jeg noensinne har lagt til på ei spilleliste på Spotify. Det er ikke hele cd-samlinga mi, men det er nok en god oversikt over alle låtene jeg har likt siden 2011, og alle låtene jeg har funnet igjen fra barndommen og ungdommen min i tida etter det.

Da jeg begynte å blogge, så var det jo som å skrive dagbok, bare på internett. Nå ser jeg mer på bloggen som en slags kanal, min egen versjon av podcast, eller en episode av livet mitt, eller hvis jeg lagde et magasin som dere kunne lese, så ville det sett sånn her ut. Og i magasiner, så finnes det spalter, og nå tenkte jeg å prøve meg på en spalte som heter Månedens låt. Det er ikke ny musikk, snarere tvert imot, det er gamle sanger om igjen, og ikke historien om låtene, med mindre jeg har nørda meg fram til det, men det er min historie om låtene. Hvorfor er denne låta på spillelista med over 3000 låter?

Jeg tenker det skal foregå på innfallsmetoden, ved å trykke på Shuffle-knappen og se hva vi får, og om jeg har en historie om den. Og i februar blei det følgende låt, premieren på Månedens låt:

múm – Green grass of tunnel

Når jeg skriver dette, er jeg på vei hjem fra musikkquiz. Jeg måtte gå før det var ferdig, for jeg var sliten og jeg løp ut døra for å rekke en buss når det fortsatt var fire låter igjen. Jeg angra litt, for jeg hadde sikkert overlevd å ta neste buss et kvarter seinere, men noen ganger må man bare løpe til bussen og håpe at man rekker den, komme seg hjemover. Jeg satte på meg hodetelefonene og så begynte «Green grass of tunnel» som neste låt, og plutselig var jeg 18 år igjen.

Jeg er 18 år og går på dramalinja, og noen ganger i dramatimene får vi lov til å høre på musikk, hvis noen har tatt med seg noe. Elisabeth har tatt med seg en CD, den er grønn, og vi varmer opp til den. Jeg husker ikke om det var vinter, vår, sommer eller høst, men jeg husker at vi skulle gå rundt i rommet og bruke så mye av kroppen vår og rommet som mulig. Hun setter på CD-en hun har tatt med seg, og så går vi, rundt og rundt, forbi hverandre. Jeg husker at jeg strekker på kroppen, løfter hendene mot taket, går på tå, og at jeg etter timen spør hvilken musikk det var vi hadde hørt på.

Jeg husker at jeg syntes låta hørtes ut som at den glitra. Det var lyden av at noe kom til å ordne seg, lyden av trøst, som en vuggesang for voksne.

Jeg er ikke voksen, jeg er 18 år, men jeg er ikke et barn lenger heller. Jeg kjøpte CD-en og hørte på den i hodetelefonene mine da jeg tok t-banen til skolen om morgenen, jeg så ut på Groruddalen og drømte om alt som skulle komme, som lå der fremme, og jeg lukka øya og lukka meg inne i musikken, tenkte at jeg skulle ønske livet mitt var en film og at dette var soundtracket. Jeg husker jeg drømte om å spille hovedrollen, jeg ville være heltinna, den man forelska seg i, jeg ville være den han tenkte på når han lukka øya og la seg om kvelden, jeg ville være en sånn rar og spesiell jente, en Amelie-type, men jeg var bare en vanlig tjej fra Furuset som gikk på dramalinja på Nissen, jeg utmerka meg ikke i noen særlig grad. Jeg skreiv de samme tinga i dagbøkene mine som alle andre hjerteknuste 18-åringer, jeg hadde Adidas superstar-joggesko, rød hettegenser og halvlangt, pistrete hår. Jeg kom ikke fra Island, som múm gjør, men jeg lagde mine egne mixteiper på minidisc, så litt rar var jeg jo.

Den grønne skiva, Finally we are no one, er fortsatt en av de fineste jeg har. Når jeg hører på dem nå, så tenker jeg ikke på alt som skal komme, men jeg tenker tilbake på alt som var. Jeg husker dramasalen, de svarte veggene, hvordan gulvet kjentes ut der jeg gikk i sokkelesten sammen med resten av dramagruppa. Jeg husker trappeoppgangen på skolen, veien opp til klasserommet, skapene i gangen, jeg husker lukta av hårvoksen han brukte, jeg husker trikken fra t-banen om morgenen, å gå på den på Jernbanetorget og se etter dem der, mens múm sang i øra mine, og å noen ganger skru av musikken og sette meg sammen med dem, lure på hva som skulle skje den dagen.

Hej konsument – en liste som om vi fortsatt blogga i 2006

Jeg leser fortsatt blogger, men det er nesten ingen norske igjen. Men de svenske, de holder stand! Og jeg vil også være med og fylle ut ubetydelige lister, som denne jeg fant hos både Ellen Strömberg og Flora. Nu kör vi.

Bästa mikromaten: 
Jeg har ikke mikrobølgeovn! Men de gangene jeg har tilgang til det, så lager jeg enten Fjordland risengrynsgrøt eller Bali kyllinggryte. Jeg hadde mikro en gang, men jeg brukte den så sjelden. Vi har fått det på jobb nå, og det var lurt da jeg jobba mye i jula – å kunne varme seg noen middagsrester. Men hjemme varmer jeg middagsrestene i en liten gryte. Det funker det også!

Favoritförort: 
Varberg er en forstad, og den er til og med i Sverige, så den kan kalles förort også! Det ligger et stykke utafor Göteborg med toget (en snau time), og i Varberg finner du et badehus på stranda der du kan vinterbade (eller sommerbade), et kloster eller slott turistene går på, men som jeg aldri har giddi å besøke, et kjøpesenter som minner meg om Strømmen Storsenter, en bio jeg ikke har vært på ennå, men som man kan gå på, og viktigst av alt, så finner du Hotell Gästis der, og det er der jeg bor når jeg er der. Der leser jeg bøker i peisestua og later som at jeg er Poirot, eller i hvert fall med i en episode. Her hjemme har jeg ingen favorittforstad, men gi meg et kjøpesenter og et bibliotek, og jeg ville nok vært nøyd – men aldri bodd der. Hilsen snobbete bytjej på Galgeberg!

Fikar gärna på: 
Jeg er altfor dårlig til å fika, men jeg liker Fuglen i Gamlebyen for kaffe og kanelbolle. Jeg liker Kaffebrenneriet på Grønland når det er varmt og man kan sitte i den rare bakgården deres. De har ikke internett, så jeg skriver ofte der. De har god kaffe, både varm og kald, og min favorittfika der er nok tekake med vanilje og sjokolade, som jeg moser flat inne i posen før jeg spiser den. Og så har jeg prøvd å gjøre det til en vane å besøke Halvorsens konditori en gang i blant, for å spise ordentlig kake. Napoleonskake, for eksempel. Med gaffel!

Bästa lunchställe: 
Jeg har ikke noe lunsjsted, det må jeg få meg, men jeg har et favoritt morgenmat-sted, og det er Farine på Kampen, der de kjører lille morgenmad – et kokt egg, et rundstykke, ei skive Østavind-ost, og noe syltetøy de har laga – for tida er det plomme. Hverdagslyx! Serveres mellom 9 og 11 på hverdagene de har åpent.

Favoritdrink: 
Jeg driver ikke med drinker, men jeg vil gjerne gjøre det. Det ser så fancy ut. Jeg skulle gjerne bodd i et sånt hus der vi hadde barvogn, eller sånn globus man åpner og finner sprit i! Vi har et barskap, da, men der står flaskene og støver ned, sammen med vinflaskene vi har, fordi vi også prøver å drikke vin – vi bare glemmer det, fordi vi alltid drikker øl i stedet. Men på bursdagen min i fjor, så serverte jeg Aperol Spritz til alle som ville ha, det var helt ok godt. Jeg drømmer om å være en sånn tjej som kan like en Old Fashioned, fordi det ser så digg ut, men jeg hadde garantert ikke likt det. Kan like en GT med agurk og pepper, men hvis de har øl i baren, og når har de ikke det, hæ? Så velger jeg jo en øl, jeg gjør det.

Bästa fyllekäket: 
Falafel! Eller gyros. Men jeg slutta egentlig med nattmat i 2011, det vil si, jeg slutta å kjøpe nattmat, men dro hjem og lagde knekkebrød med masse smør og brunost. Det er også jævlig godt, da.

Lyssnar på: 
Jeg har ei liste på Spotify med alle låtene jeg noen gang har lagt til i spillelister der, den heter då som nu för alltid, og jeg kjører den på shuffle. Noen ganger lager jeg dog spillelister som jeg kuraterer til et humør eller ei årstid eller noe jeg leiter etter og vil finne i skrivinga mi, og den siste jeg laga var denne her: i won’t believe it

Bästa förfestmusiken: 
Nå er den beste forfestmusikken det som har blitt den beste løpemusikken min … sånn har det blitt. Det jeg pleide å shotte tequila og danse til, hører jeg nå på mens jeg løper, rundt og rundt, svett og sliten, med et glimt av at jeg en gang var ung. Eksempler: Taio Cruz – Dynamite, Medina – Lyser i mørke, Usher – DJ got us falling in love osv osv osv. Trass og trash, kaller jeg det nå.

Bästa promenad: 
Jeg er svak for starten av veien min til jobb når det er mulig å gå gjennom Galgebergparken og videre nedover mot Botsparken, men turen min til psykologen min gjennom Gamlebyen kirkegård er jo en klassiker året rundt, da. Det gamle nabolaget der også, opp mot Svingen – og Svartdalsparken, ikke minst, men der løper jeg jo heller enn å gå, som regel.

Senaste Stockholmsupptäckt:
Jeg har ikke vært der på mange år, men la oss late som at de egentlig spør om Senaste Osloupptäckt, og da må jeg jo anbefale å ta din neste øl på Papa Borracho, som jeg svima forbi i fjor vår og gikk inn på fordi det blinka BAR i neonlys utafor og jeg hadde en drøy time til quizen begynte, så jeg tok et snitt der, og jeg likte det så godt. De har små bord og spiller LP-plater og den ene bartenderen ser ut som Julien Baker og jeg er ikke egentlig kul nok til å henge der, men jeg gjør det allikevel, setter meg ved et av de små, runde borda og leser bok mens jeg tar et snitt før quiz i ny og ne. Jeg liker også det nye stedet Preik, som folka bak Galgen åpna i fjor.

Senaste föreställning: 
Jeg hadde egentlig tenkt å gå på teater og se Lang dags ferd mot natt med The Oftebro-Hoffs, men jeg fikk ikke tak i billetter. Men jeg vil se mer teater, jeg liker veldig godt å gå på teater, men gjør det altfor sjeldent.  Men på mandag skal jeg se Lars Berrums Megaloman, det gleder jeg meg til!

Senaste utställning: 
Jeg går egentlig aldri på utstillinger, men i sommer dro J og jeg og så Tegneforbundets Tove Jansson-utstilling, det var fine greier. Og så vil jeg jo besøke det nye Nasjonalmuseet, men egentlig mest for å gå i museumsbutikken – jeg ELSKER museumsbutikkene.

Favoritlyxartikel: 
Lyx, jeg tror ikke jeg driver med sånt – eller alt er relativt, så kanskje alt jeg driver med egentlig er luksus. Men nei, jeg har ikke noen dyre greier jeg driver med. Kjøpekaffi? Det er jo litt luksus. Man kan lage sjøl. Men jeg kjøper gladelig en kaffi. Hver uke, minst! Og så disse kakene jeg prøver å spise oftere, det er jo også luksus.

Dricksprocent: 
10 prosent, kanskje mer om maten var god eller vi fikk sitte i timesvis og drikke øl eller fjase. Og jeg har jo favorittbartendere, jeg har det. Daniel får 15-20 kroner per øl, det fortjener’n.

Senaste fyndet:
Jeg har ikke funnet noe uplanlagt i det siste, for loppissesongen er over, men jeg måtte faktisk kjøpe nytt stereoanlegg denne uka – det jeg har hatt siden jeg var 14 år konka, etter lang og tro tjeneste, og jeg ga opp å prøve å fikse det før jeg egentlig hadde prøvd, men jeg leste litt om det på nettet og det var jo utdatert – så da dro jeg på Hi-Fi-Klubben mandag etter jobb og sa hva jeg trengte: jeg har en kassettspiller og en LP-spiller, jeg har sånne høyttalere og jeg trenger ikke noe fancy greier, men ikke selg meg det billigste rælet som finnes heller. Jeg foretrekker Denon, og den kan godt være litt fin. Så viste han meg tre forskjellige, og jeg tok den billigste, haha. Men jeg blei veldig fornøyd, jeg kan spille CD-ene mine igjen og siden modellen var litt mindre enn den jeg hadde, så fikk jeg plass til dinosaurlampa mi ved siden av.

Användbar pryl: 
Er ikke typ alle pryler användbara? Men favorittpryl … altså, jeg er ganske svak for slikkepott. Jeg liker å bruke den til ting man ikke skal bruke den til, typ når jeg lager eggerøre, så er slikkepotten perfekt til å røre egga i panna og få alt over på tallerkenen. Med stekespaden blir det alltid litt igjen, men slikkepotten får med seg alt – det er jo derfor man liker å bake med den.

Återvinner: 
Alt vi kan! Jeg liker det. Har også en haug i gangen med ting og tang som må opp på miljøstasjonen på Kampen snart, eller til den mobile gjenbruksstasjonen som parkerer nedi her en gang i uka. En ødelagt lampe, en sprayflaske, et ødelagt modem. Et stereoanlegg fra 2001!

Så får jag tiden att gå i kollektivtrafiken: 
Jeg hører på musikk og leser hvis jeg kan. På bussen kan jeg ikke lese, så der sitter jeg og ser på folk. Men som regel går jeg overalt, hvis jeg kan. Tar det under en time, så går jeg. Da hører jeg på musikk eller podcast og fanger pokemons!

Senast gnolade: 
Jeg måtte google hva gnolade betyr, og det virker som det samme som gauling, eller å synge noe høyt. Lett, jeg dusja nemlig i dag, og da sang jeg Pitbull og Ne-Yos Give me everything for full hals. Trass og trash, som sagt.

Spelar: 
Pokemon Go! som om det var 2016, og Disney Emoji Blitz mens jeg hører på lydbok (jeg har fem liv, og jeg får ikke lov å kjøpe fler! Det er cirka 16 minutter.) Og så går jeg jo på quiz to ganger i uka, da, jeg vil jo kalle quiz for et slags spill.

Äter lyxmiddag på:
Jeg spiser ikke luksusmiddager, jeg liker ikke tre- og femretters, men gi meg en pastarett på Roald & Umberto, eller en Crispy Chicken med ekstra ost fra Burger King, og jeg er nøyd, altså.

Mode jag aldrig vill se igen: 
Jeg har aldri vært så opptatt av det, men jeg er jo veldig glad for at barndommen min er tilbake igjen på H&M og ikke minst at jeg kan kjøpe den om jeg vil! Bomberjackets og heiagjeng-skjørt, I’m all for it. Nei, gå med hva du vil, du. Så går jeg med hva jeg vil. Heiagjeng-skjørt og baby Yoda-t-skjorte, hehe.

The hardest thing is just showing up

I desember ruller jeg fram yogamatta igjen, den har ligget under en bokhylle i stua siden 1. februar. Jeg finner fram en video av Adriene som jeg har hatt åpen i en fane lenge. Yoga for anxiety and stress. Jeg begynner å gråte av intromusikken, så gjør jeg yoga med Adriene, så begynner jeg å gråte igjen av den samme musikken videoen begynte med. Jeg skjønner at jeg er stressa og engstelig.

I dag tidlig gjorde jeg yoga på et teppebelagt hotellrom. Jeg hadde ikke egentlig lyst, men jeg har gjort det til en vane. Siden 1. januar har jeg gjort yoga med Adriene hver morgen. Jeg møter opp. Jeg gjesper, går på badet, tisser, hiver litt vann i ansiktet, drikker kanskje litt av det, så ser jeg meg sjæl i øya og nikker, går inn i stua, plugger inn lyslenka og henter fram yogamatta som jeg kjøpte brukt av ei på Finn for noen år sida, og som ligger urørt mesteparten av året, men som i januar rulles fram igjen og igjen. Jeg setter meg ned, hvis Adriene ber meg om det. Vi begynner sittende i dag, sier hun. Trekk pusten, helt ned i magen. Jeg gråter ikke når jeg gjør yoga med Adriene nå, men jeg har funnet den introsangen hun brukte som fikk meg til å grine i desember. Den heter «House of Winston» og er laga av Shakey Graves.

Det var J som fant den til meg, jeg viste ham videoen noen dager etter at jeg hadde grini på stuegulvet, og han brukte Shazam eller noe annet fancy musikkprogram på mobilen for å finne låta til meg. Det er denne, sa jeg, og trykka på play, og så kjente jeg tårene presse på igjen. Jeg veit ikke hva det er, sa jeg, mens han holdt mobilen sin inntil min. Jeg blir bare så … rørt. Akkurat som med Radioheads «Reckoner», der melodien er det som får meg til å briste liksom.

Jeg ser musikkvideoer på mobilen mens jeg ligger i senga om kvelden i stedet for å lese, jeg ser «Silver Springs» der Stevie Nicks ser på Lindsey Buckingham mens hun synger til ham, igjen og igjen, og jeg tenker på alt som er der, i de øya, i den gitaren, i det lange håret til Nicks, i refrenget hun synger mens hun ser og ser og ser på ham, you’ll never get away from the sound of the woman that loved you, og jeg håper at jeg skal drømme fram en hel roman, men jeg veit at jeg må sette meg ned og skrive den om det skal bli noe. Man må show up, det er det viktigste.

Jeg står opp mens det er mørkt, og så ruller jeg ut yogamatta, lar Amandus legge seg ned ved siden av meg, noen ganger dunker han hodet sitt mot den liggende kroppen min, noen ganger går han frem og tilbake under meg mens jeg står i planke, noen ganger kommer han smygende opp langs kroppen min, fra beina og opp langs brystet mens jeg ligger i extended child’s pose. Ofte mister han interessen etter en stund, setter seg i vinduskarmen og ser på menneskene som går til jobb, mens jeg gjør meg ferdig på gulvet, løfter henda til panna, puster inn en siste gang sammen med Adriene, puster ut en siste gang sammen med Adriene. Ser deg i morra, sier hun, og jeg hvisker det samme tilbake.

Jeg blir venn med kroppen min, og jeg blir venn med Adriene, selv om hun ikke finnes i livet mitt annet enn gjennom en skjerm. Jeg hører på de tinga hun sier til meg om å ta det rolig, om å være et dansende tre om man ikke klarer å holde balansen akkurat i dag, om å bøye knærne om man må for å rekke fram til tærne, om å puste dypt og ikke glemme å løfte hjertet mot himmelen.

Jeg bruker så mye tid på å tenke at jeg er udugelig, men når jeg henger med Adriene, så føler jeg meg akkurat passe dugelig. Når jeg gjør cat, cow, så tenker jeg alltid tilbake på Roskilde i 2022 der jeg gjorde yoga med A og A utenfor telta våre på gresset, men jeg var litt forkjøla, så når jeg krumma ryggen for å puste ut, så hosta jeg hver gang. Men man kan gjøre yoga på Roskilde. Kanskje skal jeg gjøre det igjen i år.

Jeg gjør yoga på et hotellrom i Trondheim, selv om jeg ikke har med meg yogamatta, og så pakker jeg sekken min igjen og går ut i duskregnet for å kikke litt i butikker før jeg skal finne toget mitt hjem. Jeg går innom en bokhandel for å kikke og ender opp med å kjøpe en bok, og når jeg skal betale, så blir de i kassa så glade, før de spør meg om jeg vil signere de to de har igjen av Faen, faen, faen. Jeg sier ja, og hun løper for å hente dem. Jeg blir glad og flau, og bokhandlerne forteller meg hvor godt de liker bøkene mine, hun ene forteller meg om at hun leste hele Faen mens hun drakk vin og spiste potetgull i sommer. «Jeg leste hele på én dag,» sier hun og jeg sier at det er akkurat sånn man skal lese den. I ett strekk en varm dag, med vin og potetgull. Så ler vi.

Så får jeg mail fra agenturet om at den er solgt til et nytt land.

Så skriver jeg dette til dere, selv om jeg ikke skriver ny bok. Enda. Noen dager er man et dansende tre, noen dager er man en forfatter som ikke har begynt på noe nytt enda. Men man er også en forfatter som hører stemmen til Stevie Nicks i bakhodet som synger Time cast a spell on you, but you won’t forget me, I know I could have loved you, but you would not let me og som kverner mens jeg lever mitt kjedelige, vanlige liv, på alt som kan skje i hodet mitt om jeg bare setter meg ned for å skrive det ned igjen.

Om å være en ufrivillig innekatt

Jeg glemte november! Neida, november var her, la igjen sludd, men jeg var åpenbart for opptatt til å skrive noe. Jeg prøver å skrive noe her hver måned, men det er ikke alltid det går. Nå har også nesten hele desember gått, men her er jeg. Julejobbinga er over for denne gang. Det var gode dager, slitne dager.

I dag er det lille julaften og jeg våkna klokka seks, bestilte tid hos Oslo Badstuforening og dro hjemmefra halv sju med badeklær på under vinterklærne. Jeg satt i stillebadstua lenge, men den var ikke så varm, og jeg turte heller ikke bade, fordi man ikke skal bade aleine. Så gikk jeg til en av de større badstuene, iskald på føttene, fordi jeg ikke hadde noe på dem, rookie mistake. Den første store badstua var full, så jeg gikk til neste, og der var det plass. Jeg satt der og blei varm igjen, så kremta jeg og spurte de andre jeg ikke kjente: Kan dere passe på så jeg ikke drukner om jeg går og bader nå? «Jeg henter deg om 30 sekunder om du ikke er tilbake,» sa en dame og lo. Jeg sa takk og så gikk jeg og bada. Bare til brystet først, og så varma jeg meg igjen, før jeg gikk ut en gang til og bada til skuldra, veiva litt med armene i vannet før jeg klatra fort opp igjen. Det var slush, tynn is som omringa kroppen min i det iskalde vintervannet. Jeg skifta til tørre klær og dro hjem, dusja, før jeg dro på jobb, denne siste dagen før juleferien.

Jeg hadde invitert til lille julaften-pils, som jeg egentlig var for sliten til å dra på. Jeg fikk noen avslag, og noen ja, og så møttes vi på Internasjonalen, som stenger på slutten av året, en gravøl for et bra sted vi har vært mye på. Jeg kjøpte en øl jeg drakk tre slurker av, så hadde jeg angst i en time og så kasta jeg inn håndkleet, men lot venna mine sitte igjen. De hadde det hyggelig også uten meg, håper jeg. Jeg dro hjem og la meg, så Grevinnen og hovmesteren aleine i senga under dyne, pledd og en katt. Jeg så på Amandus, som er glad og fornøyd med å være innekatt, og jeg tenkte at jeg ønsker meg så mye mer i livet enn å være en innekatt, men angsten gjør meg til en. Jeg gråt og var sint på kroppen min, hjernen min, og mens hovmesteren drakk alle glassa, så tenkte jeg på alle gangene jeg har sett den, først som barn med farmor, og så på Teddys og Times, omringa av venner som skålte hver gang han snubla i tigeren, jeg hørte latteren min runge som et ekko over tida som har gått og forsvunnet bak meg, og ønska at jeg var der igjen, brisen og høylytt, brautende og levende. Så tørka jeg tårene og så Seinfeld-episoden med festivus for the rest of us, og så skreiv jeg dette til dere.

Jeg vil ikke være en innekatt, jeg vil være ute i verden uten å tro at jeg skal dø.

Men noen ganger må man være hjemme og kjenne på livet som innekatt også. Det er lov å ha det dritt, og når man har det dritt, så er det lov å kjenne på det. Jeg bruker ofte mye energi på å fortrenge det, dytte det ned, prøve å se de gode tinga, men noen ganger må man gråte, rakne, være sint på at ting er som de er, før man kan se de gode tinga som også finnes. Så i dag har jeg grått i stedet for å le til Grevinnen og hovmesteren, og så har jeg drukket en liten øl i senga, under dyna og pleddet og katten, håpa på bedre tider i denne kroppen, i dette livet.

I morgen er det julaften og jeg skal ikke ta badstu klokka sju om morran, jeg skal ikke skyve unna isen for å ta et for kaldt bad for å kjenne at jeg lever. Jeg skal stå opp og spise frokost, så skal jeg ta båten til Nesodden med fyren i livet mitt, feire julaften, og sikkert dra hjem tidlig for å se en julefilm aleine, før han kommer hjem til meg. Jeg liker å være aleine, jeg liker å dra hjem. Noen ganger er jeg trist og ensom når jeg gjør det, men ofte foretrekker jeg det også. Dette er også et liv.

Jeg håper på bedre tider, for meg og for verden, for oss. Jeg håper du får noe du ønsker deg til jul. Jeg håper du er trygg og varm, du som leser dette.

God jul.

Can I take anything?

Noe av det jeg husker best fra de siste dagene er da jeg våga meg ned i frokostsalen, selv om jeg ikke hadde funnet noe jeg likte å spise dagen før. Jeg smurte meg et lite rundstykke og hadde akkurat satt meg ned ved et lite bord, det var ganske fullt i salen, jeg tror det var et fotball- eller håndballag der, masse tenåringer som spiste pannekaker med syltetøy og ropte over frukten, i hvert fall. Uansett, jeg satte meg ned og skulle til å åpne David Sedaris-boka mi og ta en bit av rundstykket, da en servitør kom bort til bordet mitt og spurte: Can I take anything? Han var stressa og jeg så på ham, så på brettet mitt med et glass juice og tallerkenen med et rundstykke med syltetøy på. No, thank you, sa jeg og så løp han videre. Jeg tenkte ikke egentlig mer på ham før jeg hadde spist nesten hele rundstykket mitt fem minutter senere og da jeg skulle til å ta den siste biten, så sto han der igjen. Can I take anything? Jeg så på ham igjen, så la jeg fra meg den siste biten av rundstykket og sa: Yes, you can, så reiste jeg meg mens jeg drakk opp juicen min og gikk ut av frokostsalen. Jeg hadde egentlig tenkt å sitte litt, tygge rundstykket mitt mens jeg leste David Sedaris, men jeg gikk på rommet i stedet.

Jeg tenkte mye på det lille, rare frokostøyeblikket etterpå, og jeg tror jeg tenkte på det fordi jeg tror David Sedaris kunne skrevet om det. Det, og alle de rare hundene jeg har møtt her. De vagger ved siden av eierne sine. En av dem, en bulldog av noe slag, sleika seg på nesa hele tida. På et punkt holdt han blikket mitt og så kom tunga hans raskt ut, traff nesa og blei trukket inn igjen. Jeg begynte å le og eieren hans så på meg. Jeg smilte og gikk forbi dem. Jeg fikk gå ved siden av en corgi som vagga sakte langs en sti i dag tidlig på vei fra hotellet til toget. Jeg er ute i god tid, jeg foretrekker å ha en time til toget når jeg er her i det store utland, hjemme klarer jeg meg med et kvarter, men her – her er jeg helt lost om jeg mister toget. Jeg er i Polen, jeg kan ikke bare finne en buss eller ta neste tog. Eller, jeg kan jo det, men da må jeg ringe forlaget og si at jeg ikke rakk toget, på stotrete engelsk, og så er det stress og dere veit, man må rekke toget sitt.

Jeg er på bokturné i Polen og det har gått bra og dårlig. Jeg har strukket strikken litt langt helsemessig, som førte til at jeg hadde et sammenbrudd på dag tre, av slitenhet, lite mat og søvn og generelt stress over å ha tre intervjuer hver dag pluss bokprat på kvelden. Nå skulle jeg nesten ønske jeg kunne si at det blei mye drikking og fest etter at jeg hadde gjort jobben min, og at det var derfor jeg var litt frynsete, men det mest party-ete jeg har gjort her, er å sitte i hotellsenga klokka ni og drikke en alkoholfri radler mens jeg ser på Buffy, så jeg lever ikke akkurat et vilt liv. Når de hyggelige folka i forlaget mitt her i Polen eller på bokhandlene og litteraturhusene spør meg om jeg vil spise noe med dem eller ta en øl, så svarer jeg alltid: No, thank you, og så har jeg gått aleine hjem til hotellet mitt og satt meg under dyna og trykka play på neste Buffy-episode. Det er en blanding av at jeg er litt overvelda, at jeg er sliten, at jeg skal opp tidlig for å rekke et tog til neste by og at jeg ikke ville få et sammenbrudd, og så fikk jeg det jo allikevel, så da kunne jeg jo ha spist middag med forlaget mitt og drukket en øl for mye hvis jeg uansett skulle kælve dagen etter.

Det ordna seg. Jeg gråt så jeg ikke klarte å slutte, som var flaut, men så fikk jeg sove i en hotellseng midt på dagen og jeg fikk smake på god suppe og piroger som jeg fikk spise i fred og ro på rommet uten at noen kom og spurte: Can I take anything? Og så fikk jeg gjøre noen av intervjuene på e-post i stedet og utsette et som jeg fikk ta seinere på kvelden. Det ordna seg. Det gjør jo ofte det. Jeg har skrivi en bok om en kvinne som blir så rasende at hun eksploderer på ferie, og her står forfatteren i Polen og gråter. Britt hadde nok bare bedt meg skjerpe meg, men Nico hadde gjort akkurat det de gjorde i virkeligheten, gitt meg en klem og sagt: Dette ordner vi. Hva trenger du? Få deg litt søvn og mat, og så ser vi hva vi får til.

Jeg får til mye. Jeg tar toget til en ny by hver morgen, i morgen er den siste byen. Jeg har lest fem bøker på turen, sett en hel sesong Buffy. Jeg har gått tur i byene før arrangementene og sett på hundene som bor der og på rare butikker. De har mye knestrømper og vape-sigaretter her. Jeg har signert bøker og snakka med leserne mine, alle er så fine, jeg blir rørt av å få treffe dem. Jeg har sett en drage som pusta ild og spist på McDonalds i nesten alle byene. Jeg har fått en kapibara-bamse!

I morgen tidlig går toget til Gdansk og jeg skal rekke det. Kanskje jeg ser en hund på veien. Eller en katt. Og hvis noen spør om de kan take anything før jeg er ferdig med å spise, så skal jeg øve meg på å si: No, thank you, jeg vil spise ferdig i fred.

Kaldt og varmt

Jeg bada ikke noe i sommer, fordi all kloakken dreiv og rant ut i Oslofjorden hele tida. Det er sånt som skjer når det regner. Det er sånn det har blitt. Men jeg dro til København i september for å gå på en hip hop-konsert som jeg ikke klarte å være på, og siden innom Malmö, og der bada jeg, i september. Vi dro på Kallis, badehuset, og vi gikk ned den lange trappa til sjøen, der det lå andre kvinner uti og ikke så ut som at de frøs, men jeg syntes det var kaldt. Men jeg bada allikevel. Jeg bada og jeg dykka huet under. To ganger gikk vi uti vannet, og så dusja jeg av meg saltvannet og da vi gikk derfra, så hadde jeg ikke på meg strømpebukser, for det var sommer i Malmö, selv om det var høst her hjemme da jeg dro og da jeg kom hjem.

Vi satt og myste mot sola og snakka om livet, og da jeg skulle videre til Varberg, for en siste rast på Hotell Gästis før hverdagen igjen venta, så blei toget mitt innstilt, så jeg måtte ta neste. Det skulle gå bra, men jeg glemte å ta i betraktning at når et helt tog innstilles, så er vi altså et helt tog som da skal ta det neste. Det blir to tog på ett, det blir trangt, om ikke umulig. Jeg fikk plass i gangen fra Malmö til Lund, og så kom det på veldig mange flere og dørene inn til 1. klasse åpna seg og jeg spurte de to som sto i midtgangen der inne om det var mer plass. «Nei,» rista de på hodet. Trykket bak meg insisterte på at det måtte bli mer plass, så da sa jeg det. «Det må nesten bli mer plass her,» sa jeg og så velta jeg inn i midtgangen på 1. klasse, med 20 mennesker bak meg. Jeg fikk plass nesten innerst og der sto jeg og togsurfa i to og en halv time. Jeg leste den nye boka til Frode Grytten, mens jeg holdt balansen og noen ganger holdt meg fast i setet der det satt sure folk som hadde betalt ganske mange penger for å få sitte litt fancy og i fred, men det var fullt og noen ganger må man bare improvisere litt. Ta den plassen man kan finne. Når det var bare en halvtime igjen, så var det gått av såpass mange at jeg kunne sette meg litt ned i midtgangen, hvile de slitne og stramme musklene. Det var glovarmt i kupeen og han som sto foran meg dreiv og ringte venner av seg for å høre om de visste om det gikk noen andre tog til Göteborg, om han kunne få skyss, om noen kunne redde ham. «Jag kan inte andas och jag er svett som fan,» sa han oppgitt på den siste samtalen før han ga opp. Hver gang toget stoppa på en stasjon, så åpna dørene seg og vi sukka i kor, håpa på at det skulle komme frisk luft inn og redde oss. Men utenfor var det sommer i september og lufta var stillestående og varm overalt.

Da toget kom fram til Varberg og jeg kunne gå av sammen med 17 andre fra midtgangen som også skulle av, så hørte vi en beskjed over høyttaleranlegget idet vi gikk av toget. På grunn av en ulykke på neste stasjon, så kom det til å bli siste. Vi gjentar, på grunn av en ulykke ved neste stasjon, så kommer det til å bli siste. Det blir alternativ skyss til Göteborg. Jeg skulle av i Varberg, så jeg gikk med sekken min og nettet mitt og fant hotellet der jeg rakk å sjekke inn bare to minutter for seint, og så slang jeg bagasjen min på senga og fant restauranten og en porsjon köttbullar med mos som jeg hadde gleda meg til hele veien. Jeg leste ut enda en bok mens jeg satt i salongen til Gästis med en øl. Jeg så på de andre folka, eldre folk, en av dem røyka sigar i røykerommet, en annen saumfarte bokhyllene og ropte begeistra ut da han fant en Jeeves-bok av P. G. Wodehouse. Jeg gikk inn på rommet mitt igjen litt før ti, og der så jeg de tre første episodene av Ebba & Didrik på SVT Play, fordi de bare er tilgjengelige i Sverige, og så sovna jeg.

Dagen etter toga jeg videre til Göteborg uten et helt ekstra tog sammen med meg, og så bussa jeg trygt hjem. Under et døgn seinere raste et stort stykke av veien bussen min kjørte meg hjem på ut på grunn av et kvikkleireskred. Men da var jeg heldigvis allerede hjemme igjen. Det kunne med andre ord vært mye verre.

September var som så mange andre måneder i året som har gått stemningsmessig utfordra, men jeg bada i sjøen to ganger. Nå er det tid for å ta opp igjen badstu-livet og jeg håper ikke styrtregnet sender litervis med kloakk uti vannet denne høsten. Jeg håper jeg kan bade og dykke under vann, kjenne kulda omslutte meg før jeg omringer meg med varme igjen. Jeg prøver å bli venn med høsten, foreløpig har jeg betalt en skomaker 600 kroner for å fikse sålene på noen fine skinnsko jeg pleier å bruke på tørre, solrike høstdager for å føle meg som Audrey Horne, og så har jeg tenkt å lage pai til middag i kveld. Og så er det jo loppemarkedsesong. Jeg har vært på alle jeg har rukket, kjøpt enda flere bøker jeg ikke kommer til å rekke å lese før jeg dør. Alt er som det skal være, med andre ord.