Strekhjerte

Jeg skulle ligget på operasjonsbordet nå, eller vært nyoperert, kanskje ville de finni noe gøy, kanskje ville jeg vært fiksa. Men, lo and behold, jeg blei sjuk og var dermed for sjuk til å bli operert. Ironien! Den er til å ta og føle på. Men så klart, så fremt det ikke er katastrofeoperasjoner som må utføres etter en ulykke, sånne man ser i Grey’s anatomy, så må man jo være i grei form før de begynner å snitte i deg – og jeg er langt ifra i grei form, jeg er såvidt levende etter årets influensa, som jeg ikke anbefaler NOEN. Den cocktailen der er hardcore.

Jeg har jo hatt influensa før, Krummis og jeg; vi hadde det samtidig, i 2007, jeg husker jeg blei dårlig en mandag kveld og så dro jeg allikevel på forelesning morgenen etter, som den idioten av en pliktoppfyllende gjøk jeg var, og måtte jo bare dra hjem midt i, men jeg kom meg ikke helt hjem heller, jeg kom meg bare til kollektivet på Majorstua, der jeg subba meg opp trappene og lå i senga til kjæresten min og var sjuk i over en uke, heldigvis samme uka som Krummis også var hjemme med influensa, så vi kunne være sjuke i samme selskap (selv om vi ikke orka så mye annet enn å sove i hver vår seng) – og etter det husker jeg en runde i 2010 eller 2011 i hybelen min der jeg måtte holde senga i noen dager mens jeg kjeda vettet av meg, men så har jeg sluppet unna de verste siden da, som man jo gjør, fordi kroppen vår er smart og lager antistoffer, selv om influensaen hele tida utvikler seg og derfor kan finte seg forbi både vaksiner og antistoffer, men jeg har klart meg greit i livet hittil – og så kom altså denne. Årets influensa. 2019s rakker. Fy faen i helvete satan.

Først gikk J i bakken, bokstavelig talt (men det gikk bra). Jeg var frisk tre dager lenger enn ham, men gikk i bakken (heldigvis ikke bokstavelig talt) mandag kveld og så ble vi egentlig bare liggende begge to, med hvert vårt besøk hos legen for å få sykemelding, ellers har vi bare ligget, holdt oss lavt i terrenget, holdt oss i ro. I senga, under dyna, på sofaen, på gulvet. Svimle og kvalme, høy feber og en særdeles vond tørrhoste, leiligheten har vært full av kleenex og nesespray, Fjordland-esker og rot, Paracet og vannglass, det har gjort vondt i hele kroppen, vondt I ØYNENE, for en ulidelighet –  det har gjort vondt å holde øynene åpne, så vi har for det meste ligget – stille – og syntes synd på oss selv. Og så har vi sakte beveget oss opp i sittende stilling, og så stående. Jeg blir fortsatt så sliten av å gå på badet at jeg må ta en pause på veien, J er tilbake på jobb i dag så jeg øyner håp om at jeg kan klare det samme i morra.

Jeg snakka med en kompis i går, som har spurt flere ganger om jeg ikke er frisk snart, og jeg sa at jeg begynte å bli bedre nå. «Jeg pleier alltid å bli bedre igjen etter et par dager,» sa han og da lo jeg høyt. For da har du ikke hatt influensa. Det er forkjølelse, det, som går over sånn. Ikke influensa. Måtte alle som tror de har hatt influensa og så blitt friske etter et par dager med snue ALDRI FÅ ORDENTLIG INFLUENSA! Jeg unner ingen det. Men skulle dere få det; god bedring – det pleier heldigvis å bli lenge til neste gang. Og hvis du er frisk ellers, så går det over, selv om det ikke føles sånn. Influensa er the worst.

Så uansett, denne operasjonen jeg skulle hatt i dag blei flytta – til romjula! Da skal de kutte i meg. Så nyttårsaften trenger jeg ikke planlegge etter dette begredelige året. Hva skal du på nyttårsaften? Overleve!

Det passer seg etter dette drittåret. Jeg var sjuk i sommer, jeg var sjuk i høst, jeg var IKKE I SYDEN, og så var jeg utsatt for pesten over alle pester i november, nå er jeg klar for å bare cruise ut året, bare la det gå greit, liksom, ingen store greier – måtte jeg bare holde meg på beina. Liste meg sakte mot desember uten at jeg velter noe på veien.

Så, mens jeg venter på å overleve romjula og en liten operasjon som veldig få dør av og som sikkert bare jeg er redd for i hele verden, så venter jeg på jula – nå kommer den beste tida. Ventetida. December starts on sunday, next sunday, synger Regina Spektor, og det er heldigvis endelig helt sant. Nå skjer det. Adventskalender og pakker og julegodteri og lys i mørket. Jeg gleder meg.

Jeg har overlevd influensaen fra helheim, og snart kan jeg sikkert lukte igjen også! Og smake!

Denne uka begynte med at jeg sto opp klokka fire og så klokka fem og så klokka seks og var hos legen da de åpna klokka åtte. Jeg henta ut antibiotika da toget jeg skulle sittet på gikk og måtte avlyse et oppdrag i Sandnes som jeg skulle vært med på den kvelden. Jeg tilbragte tre dager i liggende tilstand med dyna over meg uansett hvilket rom jeg befant meg i, med småpauser for å fylle varmeflaska på nytt og synes synd på meg selv med litt ekstra tyngde. Kroppen min kan ikke akkurat beskyldes for å samarbeide for tida, eller kanskje er det nettopp det den gjør, kanskje kjemper den en hard kamp for å forsøke å holde meg i gang og dermed utløses diverse sykdommer når den ikke får det til? Jeg har funnet den serien fra jeg var liten på Netflix, den tegnefilmen som forteller om kroppen der en mann med langt hvitt skjegg liksom er sjefen og små klumper som er røde og hvite blodceller jobber for å holde oss friske. Jeg ser på den med et halvt øye når jeg er trøtt. Jeg ser generelt mye på ting fra jeg var barn, som om jeg er lei av å oppdage nye ting og heller vil se ting jeg en gang likte på nytt. Midt i smørøyet fra 90-tallet, Beverly Hills 90210, The Nanny – det føles trygt, det minner meg om en tid uten internett, som er ironisk, siden jeg må være på internett for å se det.

Uansett! Jeg begynte uka med å være sjuk og synes synd på meg selv. Det var nesten absurd, jeg satt og grein i dusjen, med en mobil med flatt batteri i laderen det ene øyeblikket, og så da jeg fikk logga meg på igjen dette sammensuriumet av et internett som holder oss alle tilkobla hverandre og verden, så fikk jeg gratulasjonsmeldinger for noe jeg ikke visste hva var. Bra jobba! sto det i den ene, og jeg skjønte ikke hva det betydde, jeg var jo ikke på jobb, jeg var sjuk! Jeg hadde svelga den første svære pilla fra resepten min med en flaske vann jeg også kjøpte på apoteket på vei hjem etter å ha mista bussen også, mens jeg pusta inn og ut med munnen og hviska igjen og igjen mens jeg gikk så fort den sjuke kroppen min klarte å bære meg gjennom Galgeberg-parken: snart hjemme nå, snart hjemme nå, snart hjemme nå.

Det viste seg at boka mi var blitt nominert til Bokhandlerprisen. En pris jeg kjempa for at alle skulle stemme på og nominere favorittene sine til da jeg selv var bokhandler, en pris som for meg henger høyt. Jeg skal ikke juge og si at jeg ikke ville blitt glad om noen hadde nominert meg til enhver annen pris, men denne prisen kjenner jeg, den bestemmes av de mange hundre flinke bokhandlerne landet vårt har å by på, først nominerer de den beste boka de har lest, så blir de ti bøkene som flest har nominert lista opp på en kortliste som alle så kan stemme på, og min bok var en av dem. Det er faktisk helt vilt, med tanke på dette bokåret vi har hatt nå. Jeg var for sjuk til å feire med noe annet enn varmeflaske og reseptbelagte piller, men jeg må innrømme at grininga fra å synes synd på meg sjæl blei raskt erstatta med grining fordi jeg var glad og utrolig rørt og stolt.

Fordelen med å være sjuk, er å få lov til å bli friskere igjen, så frisk at du våkner klokka seks ikke fordi du har vondt, men fordi du har sovet nok og går i dusjen uten å grine, men bare for å bli rein, og så kler på deg all ulla du har og tar t-banen til jobb mens du hører på Politikens poptillæg om 10-tallets beste skiver, husker at du har glemt førsteskiva til The Weeknd, som du elska, kjøper varm kaffi og det rundstykket med egg og røkelaks som endelig er tilbake på Kaffebrenneriet og så ankommer kontoret i god tid før åtte og det første du ser når du logger deg på Intranett er et bilde av deg ved sida av et bilde av selveste Lars Saabye Christensen hvor det står: Linn og Lars nominert til Bokhandlerprisen, for du jobber jo i bygget som gir ut både din og Lars Saabye Christensens bok. Linn og Lars! Livet er komplett. Jeg skal feire hver eneste dag ut året, uansett hvem som vinner. (Men jeg heier litt på Lars i år, jeg grein som en dust da jeg leste Skyggeboken – ALLE må lese Skyggeboken.)

Hvis du er bokhandler, så håper jeg du stemmer på din favoritt – du trenger ikke stemme på meg, bare stem på den boka du liker best. Agnes Ravatn, Lisa Aisato, Kristin Valla, Marie Aubert, Helene Flood, Anne B. Ragde, Nina Lykke, Maja Lunde, Lars Saabye Christensen eller meg. For et

SJUKT

selskap å være i. Det er klin kokos bananas. Jeg er så glad. Og om ikke frisk, så i hvert fall bedre. Og i dag så jeg en geit på vei hjem fra jobb. Livet er fullt av overraskelser.

Helt siden september, eller august egentlig, har jeg søkt etter reiser på internett. Jeg bestilte jo til og med en tur til Hellas siste uka i september, men fordi flyselskapet gikk konk, så blei det ikke noe av. Like greit for miljøet, ikke like greit for en stressa tjej som skulle på ferie og lese bøker og gå barbeint og bade. Jeg lager en ønskeliste på Airbnb med drømmeleiligheter i LA, jeg legger til alle som har hage eller uteplass, hengekøye er et stort pluss, men egentlig kan det godt være et kott så lenge det er over 15 grader utafor. Jeg kommer ikke til å dra dit med det første, for jeg har verken tid til å ta fri eller lyst til å reise så langt. Jeg vet ikke om det hjelper på høstens nedforhet eller om det gjør det verre.

Jeg går rundt med en evig anspenthet i kroppen og noen ganger brister demninga og jeg begynner å gråte. Hvis noen snakker hardt til meg, sikkert uten å mene det eller bare fordi de også synes høsten er dritt, hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, som jeg føler oftere enn det egentlig er sant, men fornuften er ikke våken nok til å si imot og jeg gir opp, slutter å prøve og hvis det hadde vært lov, så hadde jeg bare ikke stått opp før i desember. I desember er det nemlig jul, og da blir det lysere.

Jeg vet ikke om jeg har noen løsning på dette, eller noen retning eller grunn for å skrive dette, men jeg tenkte at det var på sin plass å ta seg sammen. Og hvis jeg ikke får til det, så må jeg ta grep. Det er jo en blanding av mange ting, en travel høst, et travelt liv, høye topper og lavere bunner, en kropp som ikke har spilt på lag med meg og en psyke som er bedre til å få meg til å tro at jeg ikke duger til noen verdens ting heller enn å heie fra innsida. Men jeg får til ting jeg også, jeg må ikke glemme det. Noen ganger vinner jeg i quiz, aleine på Danskebåten til og med, noen ganger får jeg venna mine til å le, noen ganger får jeg en katt i fanget som maler så jeg kan høre det, noen ganger kommer akkurat den låta på shuffle og jeg lukker øya og kjenner at det er digg å leve. Det er så mye å være redd for og så mye å være lei seg for og enormt mye å være sint for, men jeg trenger ikke å plusse på automatiske negative tanker på det kjøret, verden har nok å by på om ikke jeg skal bidra. Så her er en high five til meg selv og et forsøk på å skjerpe seg. Stå opp tidlig hver dag, spis sunt, oppfør deg pent, skriv noe heller enn å spille Peggle på mobilen, les en bok i stedet for å se på reality-TV og ikke gi deg selv så mye pes om du får ny highscore på Peggle i stedet for å skrive et mesterverk og velger 71 grader nord heller enn Pedro Carmona-Alvarez innimellom. Det må være lov.

Jeg ser på The Affair og når Fiona Apple synger, så lukker jeg øynene. I was screaming into the canyon at the moment of my death. The echo I created outlasted my last breath. My voice it made an avalanche and buried a man I never knew, and when he died his widowed bride met your daddy, and they made you. I have only one thing to do and that’s be the wave that I am and then sink back into the ocean. Det går like dårlig som alltid i den serien og det trøster meg. De får det ikke til, ingen av dem får det til. Å være mennesker. Det er ikke alltid så lett.

Jeg trener selv om jeg er sint, jeg står opp selv om jeg vil bli liggende, jeg dusjer selv om jeg ikke orker, jeg blar om i kalenderen min og finner fram tusjer i forskjellige farger for å forsøke å gjøre oppgavene mine mer fristende. Det hjelper ikke med rosa eller turkis tusj egentlig, men det blir i hvert fall mer orden i kaoset.

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg fullførte boka i vår. Jeg skulle skrive i Hellas, men jeg kom meg aldri til Hellas. Jeg ble stående igjen på bakken og slapp heldigvis å fly, men jeg kom meg ikke noe sted i livet enda jeg forsøkte ved å dra til Malmö og København. Men jeg står og stamper mot noe jeg ikke helt vet hva er, kanskje er det en blanding av meg selv og verden. Jeg får fortsatt angst i situasjoner der jeg burde ha kontroll og noen ganger fører de til at jeg ikke klarer å være menneske, at jeg må gå av, være uprofesjonell og rømme, andre ganger svelger jeg til jeg ikke klarer å svelge mer og så går det over uten at jeg rekker å engste meg videre, som om angsten siver ut i armene mine, i fingra mine, før den forlater kroppen min like fort som den inntok den.

Det er stresset som gjør det, sier de, det er stresset som gir deg alle symptomene på at noe er galt, du er ikke syk. Du er ikke syk, sier de, og jeg må jo bare tro på dem, så jeg går på trening en gang i uka og er glad jeg kan gå på trening. Jeg tar på meg regnjakke og slagstøvler og skjerf og jeg går i regnet mens jeg hører på hip-hop og føler meg kul og sint. Jeg står opp tidlig, mens det fortsatt er mørkt, og jeg kan skru på lyset hjemme, skru på alt lyset så det blir varmt, jeg kan lage kaffe og så tuller jeg inn kroppen min i de varmeste klærne jeg har, enda det ikke er vinter enda, og så drar jeg på jobb, skriver i kalenderboka med de farga tusjene mine og en etter en stryker jeg ut tinga jeg gjør, men jeg skriver ikke på ny bok enda. Jeg skulle skrive den i sola, jeg skulle leve det livet jeg drømte om mens jeg jobba beinhardt for å fullføre boka – jeg skulle ta en pause og slappe av og lese tusen bøker og skrive en til. Det skulle være varmt og jeg skulle gå uten strømpebukser. Jeg finner fram de tjukkeste jeg har, to par ullsokker og den strikka ulljakka til å ha under kåpa og jeg skriver ikke, men jeg tar bussen til jobb med musikken på øret og ansiktet nedi skjerfet.

Men snart er det jul. Det er da noe. Jeg har allerede kjøpt pepperkaker og har tenkt å kjøpe flere. Julemarsipanen er rett rundt hjørnet. I desember skal jeg rømme til København igjen for å se Thomas Dybdahl på Vega og kanskje jeg klarer å skjerpe meg og skrive igjen her i høsten og vinteren, jeg må bare få igjen varmen og motet, så skal det nok gå. Bruke fargetusjene så jeg lurer meg selv til å tro at jeg har orden i kaoset, kontroll på kontinentet.

I Silje Bergum Kinstens debutroman Jeg vet ikke helt hva det er sier hovedpersonen et sted: Jeg savner meg selv. Tenk at det går an. Romanen hennes skildrer utmattelsessyndrom, det kommer – plutselig, og det endrer alt.

Såvidt jeg vet lider jeg ikke av dette, men jeg har, siden i sommer, ikke vært meg selv. Det begynte på Øya, eller kanskje det begynte før, for jeg var jo sjuk i sommerferien også. Forkjøla og sliten, hadde urinveisinfeksjon og var sliten, var frisk, men sliten. Jeg har sulla med mitt, forsøkt å få psykolog for angsten min, fått et angstkurs, som funka bra og som ga meg håp om at jeg skulle komme meg videre. Jeg har et hode og en kropp som til tider jobber mot meg, og når jeg tror jeg har løst et problem, så dukker det opp et annet. Jeg vet ikke helt hva det er jeg heller, men noe er det. Jeg går til legen min jevnlig, jeg har tross alt opparbeida meg frikort og eier ikke skam for å gå innom, igjen og igjen, fortelle om alt som er galt. Hun tar tester og ber meg slappe av. Hun skriver henvisninger og ber meg slappe av.

Kanskje får jeg ikke til å slappe av? Kanskje skal det være sånn her nå? Kanskje er jeg alvorlig sjuk? Men da må jeg jo tro på at de finner ut av det. Hvis det er noe å finne, så finner de det vel? Kroppen min erstatter det ene symptomet med et annet, det flytter seg rundt og rundt i meg til jeg blir svimmel, og det kan jo hende alt bare er i hodet mitt også, men det betyr ikke at det ikke er der. For hvis det er hodet mitt som ødelegger alt, så er jeg fortsatt sjuk. Bare ikke fysisk.

Jeg savner å henge med vennene mine. Jeg savner å drikke øl. Jeg savner å ikke være redd. Jeg savner den jeg en gang var, som jeg siden i sommer ikke har vært. Jeg har vært hjemme, ofte alene, og jeg har sett utallige TV-seriesesonger og lest mang en bok, jeg har slappet av, uten å egentlig få det til. Hele tiden er jeg engstelig og redd. Hele tiden er jeg sliten av å engste meg. Hele tiden er jeg i kø for å få en psykolog, men de sender alle sammen henvisningen i retur.

Det skal nok gå, sier de i Danmark, og jeg tror på det. Jeg må tro på det. Jeg er i hvert fall fortsatt her, om enn en slitnere, tynnere, mer bekymra versjon av meg selv enn jeg er vant til. Det skal nok gå. Jeg kan fortsatt gå, og noen ganger løpe. Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg som regel helt fin. Det er utover dagen det blir verre. Som om energinivået mitt ikke lenger tåler en hel dag, men gir seg etter en halv. Jeg må jo bare tro på at de finner ut av det, hva enn det er. Og at det finnes en løsning et sted der framme. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Forhåpentligvis over.

Så jeg dro på Øya og Silvana åpna. Hun åpna Vindfruen kvart over to og jeg var inne på området i ett-tida, det var ingen der, bortsett fra en fin gjeng helt i front. Jeg satte meg ned på gresset med Munkholm i glasset og så kom regnet. Jeg tok på meg hettejakka og gikk under treet, fikk selskap av A og han var sulten så vi gikk for å finne mat, men mens vi lette etter mat gikk klokka mot konsertstart og jeg sa: jeg må fram, og forlot ham på matområdet, gikk til Silvana der M venta foran og der sto vi, foran, på tredje rad, da Silvana kom på scena. Hun var aleine på scenen og hun fylte hele Øya. Da hun spilte Tänd alla ljus hadde jeg gåsehud over hele meg. Silvana er så kul, jeg klarer ikke å fatte hvor kul hun er. «Som tjej forsöker dom at göra dig liten, och dom ber dig lägga mikrofonen på hyllan. Och jag säger: vilken hylla?»

Så følte jeg meg dårlig og måtte hjem, så jeg dro hjem og var redd, jeg var redd for å bli sjuk, redd for å ikke klare å være på festival, og så skulle Fay Wildhagen spille og jeg dro meg sjæl opp og gikk tilbake, fant Sirkus, fant meg sjæl, gikk fram, fram fram fram, og Fay spilte og så stilte jeg meg i ølkø, en endeløs ølkø, og jeg ga opp etter to låter, men heldigvis kom Laugen og fant meg og sa: du kan få halve min øl, så er vi venner, og så fant vi Thomas og Lea og jeg fikk øl av dem også i glasset mitt og så gikk vi lenger og lenger inn på Sirkus og Fay spilte og jeg var så glad, og da det var en låt igjen sa hun: nå er det en låt igjen, og jeg tenkte javel, jaja, jeg kan ikke få alt jeg ønsker meg, for jeg trodde aldri hun skulle avslutte med låta mi, men selvfølgelig avslutta hun med låta mi, og hun spilte Fire on the mountain og jeg grein og hadde gåsehud og så fant jeg J, og jeg hadde gullbånd og vi drakk øl og så The Cure og så så vi Blood Orange og så spiste vi dumplings og så dro vi hjem og alt var bra.

Dagen etter var jeg sjuk og var såvidt inne på området før jeg dro hjem og satt i sofaen og var sjuk og syntes synd på meg sjæl mens Sigrid spilte.

Så var jeg hos legen tidlig fredag morgen og de tok prøver og sa at jeg var frisk, og så spilte jeg inn podcast med fine folk og dro inn på området, ringte legevakta for å høre om de også syntes jeg var frisk og en sykepleier sa: jeg synes du skal komme for sikkerhets skyld, og jeg forlot Øya fire timer før Robyn og dro på legevakta, blei sendt til Aker fordi det var kortere ventetid og kom inn til en lege som også sa at jeg var frisk, og så dro jeg tilbake igjen til Øya og følte meg jo ikke frisk, men siden både legen og legen på legevakta sa jeg var frisk, så var jeg ikke lenger redd for å kollapse på Robyn, så jeg fikk glitter i fjeset og øl i glasset og så venta vi på Robyn og rett før hun begynte så sto jeg låst i en ølkø mens Lea var i en annen ølkø og vi chatta og sa: jeg kjøper fem øl, og 21.33 fikk begge fem øl i en bærehank og jeg kom ut på området med ølen i været og de ropte: DER ER LINN! Og så løp vi foran på Robyn med ti øl fordelt på 7 personer og vi skålte med en øl i hver hånd mens Robyn spilte og vi hadde glitter i fjeset og lyd i hjertet.

Den siste dagen var jeg på bibliotekscena og midt i blei jeg svimmel og kald og måtte avbryte midt i en setning, men jeg sneik meg av scena mens Fredrik Høyer sa kule og fine ting fra scena mens jeg pusta med magen på gresset ved trappa og så sneik jeg meg tilbake igjen på scena og sa, flau, at sånt skjer, shit happens, noen ganger blir man svimmel og uvel og engstelig og må gå av scena, jeg beklager det, og jeg husker at jeg så noen av fjesene som var der for å høre på oss, og de sa: det går fint, det går bra, sånt skjer, og så håper jeg at jeg sa noe fint og kult jeg også de siste 20 minuttene av samtalen, og så gikk vi på MAE som avslutta med En av fem, og så spiste jeg vegetarisk gryte under tak mens regnet kom, og så satt vi under tak da neste skur kom, og så gikk vi ned på området og hørte Stereolab fra Sirkus mens jeg drakk Farris på en våt benk, og så blei jeg våt på strømpebuksa, og så snudde jeg alt jeg hadde på meg så jeg var våt foran heller enn bak, og så brukte jeg en ølbong på to Munkholm i ett glass og så fant vi Karpe og da Chirag begynte Spis din syvende sans, så sang hele publikum, også langt bak der vi sto, og det var så fint, og så sang de Her da himmelen åpna seg og jeg ga opp å holde meg tørr, jeg lente hodet bakover og tok av meg hetta og lot regnet treffe fjeset mitt og nakken min og kroppen min og så måtte jeg gå hjem fordi jeg var sjuk og da vi runda hjørnet ved Tøyensenteret hørte jeg de begynte på Lett å være rebell i kjellerleiligheten din, men noen ganger må man gå selvom det ikke er ferdig, noen ganger må man kapitulere fordi man blir våt, noen ganger må man være fornuftig og sjuk, noen ganger må man se på andres videoer av favorittlåta si mens man ligger i senga og er varm og trygg og sjuk og vite at det kommer flere sjanser, det kommer flere år på festival, det kommer flere dager og konserter og augustmåneder.

Men det var fint. Det lille jeg fikk med meg var fint, så fint. Jeg var der. Så godt jeg kunne. Det får være bra nok.

2015 var sommeren uten Roskilde. Du husker fortsatt at du gikk mot Øya-området for å få båndet på armen, og dere hadde vært blakke hele sommeren, hele sommeren på én lønning og det dere solgte Roskilde-billettene for. Og så fikk du båndet ditt på armen, og du gleda deg sånn, og du måtte blunke bort tårene og riste bort frysningene og så hadde du båndet og så ringte han og sa at han hadde fått lønn, og så drakk dere dere så fulle på Postkontoret på hans regning. I år er det også sommeren uten Roskilde. Men det er også

Sommeren dere pussa opp kjøkkenet. Sommeren du blei sjuk da det endelig blei sommer. Sommeren med Cosylan. Sommeren du ga ut en bok. Sommeren du var i avisa. Sommeren du ikke fikk sove om natta. Sommeren med høye forventninger og søkk i magen da det ikke gikk som forventa. Sommeren uten festival. Sommeren uten ferie. Sommeren med esker i hele stua. Sommeren med pledd i bakgården og bøker foran deg. Sommeren med grilling i regnet og jobbing i sola. Sommeren som kom, og sommeren som gikk.

Og duskal jo på Øya. I år, som i fjor, som alle årene før. Du husker ingen år uten Øya lenger, du husker bare august og fuglene som flyr over hodene når sommeren forsvinner og noen spiller, i Tøyenparken, før i Middelalderparken.

I 2015 grein du da du fikk på båndet. Du grein da du kjøpte den første ølen. Du grein da Fay Wildhagen spilte Fire on the mountain for deg for første gang. I år kommer du sikkert også til å grine når du får på deg båndet. Du kommer til å grine når du kjøper den første ølen. Du kommer til å gå på Silvana Imam og hoppe, og så kommer du til å gå på Fay Wildhagen, som kanskje skal synge Fire on the mountain for deg igjen, og da skal du grine, med festivalbåndet på armen og sommerfugler i magen og frysninger på ryggen. Det blir festival i år også. Det blir sensommer og det blir bra.

Alt kommer til å gå bra. Den følelsen av udugelighet som du våkner med hver dag kommer til å gå over, og boka di kommer til å finne leserne sine. Ikke vær redd, ikke vær lei deg, det skal nok gå. Du skal få gullbånd og alle venna dine skal klemme deg og du skal danse til Robyn og grine til Fay og regnet skal treffe deg midt i fleisen og uka etterpå skal du feire boka di med å danse til krampa tar deg. Det har du fortjent, selvopptatte fjols! Så skal du riste det av deg og begynne på nytt. Og neste sommer skal du på Roskilde igjen. Kom an, kom igjen. Om du så må dra aleine. Det er bare å skjerpe seg. Ta seg en pils. Bare gjøre det, gjøre det bedre. Tänd alla ljus, dance on your own, set sails!

Som alltid når jeg skriver, så har Aldri, aldri, aldri en spilleliste som hører til boka, litt som et soundtrack, kanskje dere rekker å lese boka mens dere hører gjennom denne en gang. Dere finner den her.

Tracklist og utdrag:

James Vincent McMorrow – Higher love
Farao – To sleep apart
Daughter – Smother

Når du blir mor, er du det til du dør, sier mamma. Du slutter aldri å være mor. Fra du ble født og til den dagen jeg dør, så vil jeg alltid være mammaen din.

The XX – Intro
Foals – Spanish Sahara
Daughter – Youth
VETO – It’s a test PT1
VETO – It’s a test PT2

Philip vokste opp ved havet. Han har en stor familie, mange søsken, de har alle fått egne barn. Han har blitt onkel tre ganger i løpet av de åra vi har vært sammen, vi dro sammen på sjukehuset hver gang, og da han holdt de nye familiemedlemmene i de store armene sine var det en del av meg som kjente på at jeg frarøva ham muligheten til å holde sitt eget barn på den samme måten, til å bli far, bare ved å være kjæresten hans. Hver gang jeg spurte ham om det, sa han at han bare var glad for at han ikke trengte å stå opp tidlig, glad for at han fikk sove om natta. Men nå får han ikke lenger sove om natta, jeg hører ham romstere rundt i leiligheten, våkner av at han ikke ligger ved sida av meg. Da jeg står opp for å lage kaffe, ligger han og sover, og jeg vekker ham ikke før jeg absolutt må, og han ikke rekker annet enn å skynde seg ut døra uten verken kaffe eller frokost.

Daughter – Shallows
Röyksopp – I had this thing
Sufjan Stevens – To be alone with you
Robyn – Dancing on my own

Flesteparten av vennene mine gikk på byen mest for å finne noen, for å leite i lysa etter en å ta med seg hjem, som skulle bli der, jeg gikk ikke ut for å finne noen, jeg gikk ut fordi jeg ville ut. Jeg har aldri lett etter noen andre enn meg selv på dansegulvet, jeg har dansa aleine og noen ganger fått selskap, og flere av dem har blitt med meg hjem, men jeg har allikevel gått ut igjen dagen etter. En fyr jeg var sammen med en stund sa at jeg aldri kom til å finne det jeg ville ha, at jeg måtte roe meg ned en gang, jeg også, at fredagene ikke kunne være strobelys og drinker for alltid. Jeg ønska meg ikke sånne fredager for resten av mitt liv, men jeg var i hvert fall ikke ferdig med dem bare fordi noen ville holde meg i hånda.

Jamie XX feat. Romy – Loud places
No. 4 – Henda i været
Avicii – Wake me up

En russebuss står parkert oppi åsen og musikken slår mot oss da vi klemmer. Han spør om jeg har det bra, og jeg nikker. Han setter seg på benken ved sida av meg, så sitter vi i stillhet mens musikken fra russebussen fyller lufta rundt oss. Det er en av de siste festene deres før russetida er over.
«Husker du den natta de vekka oss?» Jeg peker i retning av musikken.
«Hvilken av dem?»
«Den natta jeg sto opp og åpna alle vinduene og gikk ut på balkongen i stedet for å forsøke å sove videre,» sier jeg.
«Jeg kommer aldri til å glemme det.»
«Det var så fint,» sier jeg.
«De spilte ‘Wake me up’. Det var så morsomt, at de vekka oss med akkurat den sangen. Og du var så sint!» Jeg snur meg mot ham, han later som at han ikke husker det.
«Jeg var vel ikke noe sintere enn deg?»
«Du var rasende,» sier jeg. «Du trykka putene mot ørene og jeg hoppa over deg og ut av senga og løp ut i stua hvor jeg åpna alle vinduene og så løp jeg ut på balkongen og forsøkte å få øye på dem.»
«Jeg liker ikke å bli vekka.»
«Jeg veit det.»
«Du er den eneste jeg kjenner som blir glad av russen,» sier  han.
«De er så fine,» sier jeg. «De tror disse festene er det største i livet. Og så veit de ikke at det er først nå det begynner. Alt sammen.» Han sier ikke noe tilbake, så blir vi stille igjen begge to.

Gabrielle – MER
Sufjan Stevens – Casimir Pulaski Day
Daughter – Candles
Sufjan Stevens – The Avalanche
Ellen Sofie Hovland – Det må du ikke få vite
Band of horses – No one’s gonna love you

Du kommer til å bli så vakker som gravid, var det en som sa til meg en gang. Jeg hadde på meg en kjole som var tettsittende over brystet og løs over magen. Du kommer til å bli en fantastisk mor. Du er skapt for det, det sitter i oss, koda inn i genene. Jeg er ikke redd for å miste kroppen min, den kommer tilbake, ikke akkurat som før, men en annen versjon av den. Kiloene forsvinner igjen, organene skal finne tilbake til riktig plass etter å ha blitt dytta oppunder ribbeina for å gjøre plass til barnet. Kroppene våre skal reparere seg selv, alle cellene skal samarbeide på vegne av deg, inni deg. Jeg er ikke redd for det, det er ikke forfengelighet som gjør at jeg ikke vil ha et barn. Det er redselen for å miste meg selv, for å miste hodet, ikke kroppen.

Bear’s den – Sophie
Sufjan Stevens – For the widows in paradise…
Damien Rice – 9 crimes
Band of horses – The Funeral
Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand
Crystal Castles – Tell me what to swallow
Aunt Martha – Omaha
José González – Heartbeats
Erasue – Oh L’amour
John Grant – GMF
Hajk – Somebody else

Regnet er varmt mot huden, kroppstemperert, så jeg kjenner det nesten ikke, bare vekten av dråpene hver gang de treffer. På veien hjem ser jeg andre gjenger sitte i parkene med aviser over hodet, i fast tro på at det snart skal gi seg og de kan bli sittende, men himmelen er mørk og jeg ser ikke for meg at dette regnet gir seg før seinere i kveld. Et barn står utenfor Rema 1000 i klissvåte klær og roper mot himmelen, jeg skal til å stoppe for å spørre om det går bra, men så ser jeg faren hennes komme smilende mot henne fra inngangen til butikken der han har vært og handla, og løfte henne opp og jeg hører plutselig hva hun roper.
«Regn, regn, gå din vei!» roper hun, og så begge to i kor, og hun klapper i de våte henda mens det renner en elv ned langs fortauskantene mellom oss.

Sufjan Stevens – Should have known better
London Grammar – Metal & dust
Death Cab for Cutie – Title and registration
No. 4 – Det finnes bare vi
Stina Nordenstam – Little star
Innlandet – Besvärjelse

Jeg har sneket et bilde av meg og pappa i lomma, og da jeg kommer hjem henger jeg det på soverommet, over vekkerklokka. Jeg er kanskje fire år gammel og det er 17. mai og pappa har på seg dress, jeg har rød kjole. Vi ser så glade ut, begge to. Det er mamma som har tatt bildet, og øverst i det ene hjørnet kan man se en rosa skygge, det er fingeren hennes over linsa.

This will destroy you – They move on tracks of never-ending lights
Daughter – Doing the right thing
Robyn – Honey
Stevie Winwood – Higher love

Pappa døde før han visste at han aldri kom til å bli morfar. Hvis han fortsatt hadde levd, og jeg hadde fått en sønn, i en annen verden, et annet liv, så ville jeg kalt ham opp etter ham.

Om en liten uke utkommer min fjerde roman. Jeg har ikke snakka så mye om den, ikke skrevet så mye om den til dere, men den har jo vært der, lenge nå. Jeg vil prøve å si noe om den uten å si for mye.

Det begynte med et par. Jeg skreiv om dem, skreiv dem fram, de var sammen og så var de ikke sammen. Jeg hang med dem i noen måneder, skreiv fram dialoger og lurte på hvem de var, og det ble etterhvert tydelig at en av dem ville ha barn og den andre ikke. Jeg trodde dette skulle bli romanen min, endelig skulle kjærlighetshistorien skrives. Men det ble jo ikke sånn.

Det ble noe annet. For etter et par runder med redaktøren min, så fant vi ut at det ikke kunne handle om dette paret. Jeg måtte finne ut hva jeg ville skrive om, hvorfor jeg ville skrive denne boka. Jeg vil skrive om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn, sa jeg, etter å ha tørka tårene over å være udugelig og ikke få til boka mi. Gjør det, sa redaktøren min, skriv en bok om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn.

Så jeg dro hjem og så skreiv jeg noe helt annet, jeg måtte kaste alt og begynne på nytt. Men jeg begynte jo ikke egentlig helt på nytt. For jeg hadde jo skrevet dem fram, de hadde vært der, i bakhodet mitt, og jeg kjente dem allerede, jeg bare visste ikke at det var jenta som ikke ville ha barn og han som ville. Men så visste jeg det. Og så kom det. Aldri, aldri, aldri begynte med et par og da den var ferdig var det blitt en bok om en 35 år gammel kvinne som ikke vil ha barn.

Kjæresten hennes Philip har bodd sammen med henne i åtte år og de har vært enige om å ikke få barn, men så skjer det som alltid kan skje, uansett hvor sikker man er på noe i livet, man våkner en dag og vil noe annet. Så Philip vil kanskje allikevel bli pappa. Og det er litt av historien i min nye bok, som utkommer neste uke. Den handler kanskje like mye om å ville være alene som å ville være sammen, like mye om å ta vare på barna i livet sitt som å ikke ønske seg noen selv, like mye om å ta valg og stå for dem som å go with the flow og aldri bli konfrontert med hvorfor. Det er en historie om små og store mennesker, om kjærligheten man tror skal vare livet ut og om å danse aleine.

Og selvom det ikke ble den kjærlighetshistorien jeg har hatt lyst til å skrive siden 2008, så skjedde noe jeg har forsøkt på siden 2010. Karakteren Philip fikk endelig lov til å være med i en bok! Philip var en gang eksen/kjæresten til Eva fra Furuset og Du dør ikke, men han ble strøket i hver bok – først ble han omskrevet til Miriam i Furuset, så ble han omskrevet til Jo i Du dør ikke, men som tradisjonen tro, så var han med i Aldri, aldri, aldri også, fra fjerde til siste utkast, og denne gangen fikk han bli. Han er jo ikke den samme som han ville vært om han hadde blitt med i Furuset eller Du dør ikke, men han har liksom vært en fin fyr jeg synes karakterene mine fortjener å ha i livet sitt. Og nå er han her, nå finnes han. Litt eldre enn jeg skreiv ham fram den første gangen, men allikevel på en måte den samme.

Jeg håper dere vil ta boka godt imot.

Jeg er på aleneferie i København igjen. Jeg må hit en gang i året, eller fler. Jeg drar hit, og jeg bor på hotell. Jeg drar hit, og jeg løper rundt Søerne. Jeg drar hit og jeg møter vennene mine. Jeg drar hit, og jeg hører alltid på Tina Dickow eller Selvmord eller Medina eller L.O.C. når toget kjører inn til Nørreport, som ligger en tre minutters gåtur fra hotellet jeg alltid bor på. Jeg drar hit og jeg går over Dronning Louises bro, hvor jeg husker at jeg sykla i 2011 – jeg hadde på meg skjørt og jeg hadde Medina på øret, og jeg kjente brisen langs beina, jeg løfta henda fra styret, jeg var på vei. Jeg drar hit og jeg møter A igjen, vi drikker øl på hans nye lokale vannhull, der de ikke har vanlig pilsner, men der de har Ty, og jeg sier, entusiastisk: Ty! For Ty er det beste dårlige du får i en bar i Danmark. Han sykler meg på lasteplanet på kassesykkelen og jeg er redd for å bli påkjørt av bilene vi suser forbi, redd for at beina mine, som er utenfor sykkelen, skal kjøres på, men vi suses hele veien til Islands brygge og vi bader, bare litt, men nok til å kjenne på vannet, på sommeren, og så suser vi tilbake igjen. Vinden i håret så det tørker innen vi er framme.

Jeg drar hit for å spise på Laundromat og Bankeråt igjen, jeg drar hit for å kjenne på den jeg en gang var og den jeg kunne blitt. Jeg drar hit for å gå tur i Assistens og huske at vi en gang satt på Musiksmag og drakk Lambrusco og så på pusherne der ute i gata. Jeg drar hit for å legge igjen en penn hos Jakob Ejersbo, for å legge igjen en penn hos Dan Turéll, for å ikke klare å lese kartene i Assistens, men for å finne gravene når jeg har gitt opp. Jeg drar hit for å møte en jeg ikke har møtt ordentlig på hundre år. Jeg drar hit for å gå og sette meg i Assistens med en øl og en bok, og for å myse mot sola mens vi snakker om alt som var og ikke ble og alt som er nå. Han er akkurat som jeg husker ham.

Jeg drar hit for å lure på om jeg burde vært her, om jeg burde bodd her, om jeg burde blitt en annen. Hvorfor er du så glad i Danmark? Jeg burde jo ikke vært det. Hvis man skal oppsummere Danmark i mitt liv, så er det sånn her:

Min første kjærlighet flytta hit og jeg ble igjen.

Jeg hadde innbrudd i leiligheten jeg leide her en gang. De stjal PC-en min og fire sider jeg aldri får tilbake. Det var sikkert det beste jeg noensinne har skrevet.

Jeg klarer ikke å snakke dansk. R-ene er for vanskelige. De ruller ikke av tunga som de skal, og jeg klarer ikke å gjenta det jeg hører i sangene mine, i seriene mine, på Paradise Hotel sesong 15 (Ja, danskene er langt foran oss!)

Men det er også sånn her:

Roskilde finnes. Og Roskilde finnes.

Jeg skrev nesten hele Furuset her.

Jeg skrev ferdig Du dør ikke her.

Jeg var på besøk her i 2008 og ble hjerteknust, men overlevde.

Jeg bodde her en måned i 2010 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg bodde her to måneder i 2011 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg blir mjuk i sjela av å høre folk tale dansk.

Jeg kjenner meg som den jeg skal være når jeg går langs gatene, når jeg sykler, når jeg er her. Som om jeg egentlig bor her, og har kommet hjem. Som om jeg hører hjemme langs Nørrebrogade. Som om jeg skal være tilstede på en morgenfest en gang i blant, løfte ølen og hodet, se mot himmelen, mot taket, mot sola som står opp. Som om hjertet mitt banker på en annen måte her.

Så jeg drar på aleneferie hit, så ofte jeg kan. Jeg bor på Ibsen Hotell, som har sett sine beste dager, men som har senger og dyner og puter som er så mjuke at man tror man sover i en sky. Som har gratis øl til gjestene hver dag klokka fem. Som ligger i gangavstand fra alt jeg elsker. Som sier Velkommen tilbage når jeg sjekker inn.

Så Tina Dickow synger om å sitte i vinduet, en kopp kaffe og en sigg eller to, og jeg hører hotellgjestene i bakgården skråle gjennom det åpne vinduet, og noen er på fest og noen er hjemme, noen er bare på snartur og noen bor her, noen kysser noen for første gang og noen kysser noen for siste gang, noen er nettopp ferdige på skolen og feirer på en lastebil, noen ser på fra sidelinja og husker hvordan det var å være ung, noen skal slutte å røyke og noen tar en ny snus, noen jogger i L.O.C.-t-skjorte rundt Søerne og noen har ikke klatra på flere måneder, noen skal legge seg snart og noen skal legge seg i morgen tidlig.

Jeg ville vært en annen om jeg hadde bodd her. Men jeg bodde aldri her. Ikke på ordentlig. Men jeg kan dra hit, og kjenne på det. Hva som kunne vært, hvem jeg kunne vært. Alt som kunne skjedd og alt som ikke skjer. Og hele tida lever jeg.