Strekhjerte

 Mend your heart with Soldier Thread:

(Ja, altså, det over er en link til fin musikk, jeg har fått beskjed om at folk ikke har skjønt det.)

Jeg skal dit, sa han og pekte oppover. Ja, sa jeg. Og du skal dit, sa han, og pekte nedover. So it is, sa jeg, som Marie DeSalle sier i High Fidelity når hun og Rob skal gå hvert til sitt etter at de har hatt sex.

Vi kommer til enden av Youngstorget og han sier I go up, jeg sier I go down, og i stedet for å gå mot ham og ta igjen de metrene av avstand som er mellom oss fysisk, så snur jeg meg med hånden løftet til et vink og går raskt i min retning. Vi har hver vår retning nå. Det er sånn det er å være eks-kjærester. Vi går til forskjellige steder, vi gjør forskjellige ting, vi snakker ikke lenger samme språk.

Han som sitter foran meg på den kaféen der vi var en eneste gang før, mens vi var sammen, det er ikke han jeg var sammen med et år. På en måte er det kanskje litt fint, for det betyr at det ikke er han som sitter foran meg, han som har gått, han som skal kysse andre jenter, holde andre jenter i hånden, våkne ved siden av andre jenter, lykkelig eller angrende, han er ikke den jeg elsker. Hvem elsker jeg da? Ble han borte den fredagen han gjorde det slutt? Hadde han ikke vært borte lenge før det? Er det ikke derfor jeg var sint?

Jeg går opp djevelbakken og sparker til en stor stein, ser at den ruller en meter før den stanser. Bakken er bratt, men ikke bratt nok til å starte et lite steinras selv om jeg vil. Jeg går forbi den høye muren ved Oslo Hospital og jeg titter inn over den, inn på trærne, inn på vinduene, jeg vinker til de som sitter der inne, er det noen som ser meg? Har de det fint der? I byens fineste hage? Har de ro i sjelen nå?

Jeg stanser på toppen av bakken og ser utover byen min, den er full av lys, og jeg tar ut øreproppene og Blokk5 blir bare en svak summelyd ved skuldrene mine, jeg går mot et gjerde og hører at buskene slår mot det i vinden og lager en pling-plong-lyd, som et sånt vindspill, og på toppen av byen synger vindspillet min sang, og jeg vet ikke om jeg gråter fordi det blåser eller fordi jeg har det bra, eller kanskje jeg egentlig har det dårlig, kanskje, jeg vet ikke.

På den andre siden av Oslo Hospitals store hage har noen slått inn muren, det er et stort hull i det og man trenger ikke stå på tå for å se over, man ser rett inn. Jeg blir rolig av det. At jeg så lett kan titte inn i Oslos fineste hage, jeg trenger ikke anstrenge meg i det hele tatt. Jeg kan bare stå der, rett opp og ned, og se inn på trærne som skal bli grønne, kanskje er det epletrær?

Så går jeg videre. Mot trikken, mot Mannen som elsket Yngve for andre gang på kino, mot Blinderns lesesaler, mot bokhandelen jeg jobber i, mot menneskene jeg skal møte, brusflaskene jeg skal drikke, maten jeg skal spise, musikken jeg skal høre på, og du skal ikke være med. Selvfølgelig er det trist.

Jeg vet ikke hva som er tristest. At han gikk den andre veien enn meg, eller at han sa at mange kanskje syntes det var på tide.

Bare gå, jeg klarer meg alene. Jeg har alltids Oslo Hospitals hemmelige hage.

Ps: Mitt hjertes favoritt er Fevers and Fireworks.

Mamma sender meg artikler om kjærligheten i posten og jeg låser meg inn hjemme, helt alene, og lager middag til meg selv mens jeg snakker med katten. Jeg svømmer fort og går fort og setter meg bakerst på bussen for å se at verden utenfor går fort. Om kvelden sovner jeg hos bestekameraten og han følger meg til bussen senere, jeg skal hjem, han skal ut på byen. Han ringer meg halv fire om natten. Det er det bare en annen jeg kjenner som pleide å gjøre. Det er lenge siden nå.

Jeg hører på tim og skjønte på bussen i dag at det var på tide å skrive noe offentlig igjen. Når jeg ikke klarer å skrive om hva som gjør vondt, så kan jeg skrive om tim i stedet. For de er der, hele tiden. Jeg trykker spilleren min inntil hjertet og puster lettet ut over at sangene deres fortsatt gir meg ro i sjelen. Jeg lener hodet mot ruta og tenker på hvor lenge de har vært med meg, jeg tenker på hvordan hjertet mitt har vært hardt som stein og mykt som bomull flere ganger mens jeg har hørt på dem. Jeg tenker på den andre konserten jeg var på med dem, i kjelleren på Muddy Waters. Det var bare dager etter at det ble slutt med S, og jeg satt sånn i lokalet at jeg kunne se trappen. Kanskje han kom til å komme allikevel? Vi skulle gå på konserten sammen, men det var jo slutt, så han ble ikke med. Men jeg satt der, med boken min i fanget, og så på trappen og ble like skuffa hver gang det ikke var ham.

Han kom ikke. Han kom aldri tilbake. Han er som mr. Big og kommer tilbake hele tiden uten å egentlig komme tilbake. Jeg flytter ikke til Paris. Jeg bor her. Jeg kommer til å bo i denne gata resten av mitt liv, og du kan godt kjøre hit og møte meg utenfor døra, når som helst. Du vet hvor jeg bor. Men jeg kommer ikke til å gå på en tim-konsert og tro at du skal komme gående. Du kommer nemlig aldri tilbake. Jeg er voksen nok til å skjønne det nå, selv om det også egentlig er en trist ting.

Du skal tidlig opp, men nå er det kveld, sang jeg til ham en gang, vi var på konsert oppe på Muddy Waters denne gangen, og det var en L og ikke en S jeg sang til. Jeg har vært på tim-konsert med hjertesorg og i gryende forelskelse, for ikke å snakke om den stormende forelskelsen. Jeg har vært på tim-konsert med kommende kjærester og forhenværende kjærester. Jeg har vært på tim-konsert om sommeren og vinteren og høsten og våren, og jeg har kjørt buss på tørr asfalt, på grus og i slaps og sølevann. De er konstante, og de er ikke et band jeg slutter å høre på fordi de minner meg om noe jeg ikke vil huske. De er ikke som Sigur Ros en gang var, de er ikke som Thomas Dybdahl, de er ikke som Bloc Party eller noen av de jeg forbinder med et ansikt som gikk. De er bare mine.

De synger til meg og når det regner kan jeg være litt May-Irene hvis jeg vil. Jeg kan drømme meg bort i verdens fineste stemme og lure på hvem den neste jeg skal vente på på tim-konsert er, jeg kan lure på hvem den neste jeg skal kysse foran scenen er, hva han hører på, hvordan håret hans lukter, om han er ung eller gammel, om det er lenge til eller enda lenger til. I mellomtiden skal jeg fortsette å høre på tim mens jeg gråter og snakker til deg, selv om du ikke hører. Jeg var en gang verdens minst beinharde jente, nå er jeg eldre og plutselig beinhard. Jeg vet ikke hva som er best, hva som funker best. Jeg tror ikke noenting funker bedre enn noe annet, jeg tror det tar den tiden det tar uansett om jeg ser deg eller ikke. Jeg tror jeg kommer til å være halv en god stund til.

Det er sånn det går med oss som elsker. Det var ingens feil, det bare ble sånn. Og jeg kjører buss med tim og forsøker å tro på at jeg ikke var dum som ble så lenge. Jeg forsøker å se for meg at det går an å ville være sammen med noen man ikke elsker helt til det ikke går lenger. Jeg forsøker å forstå at det finnes tusen grånyanser og ikke bare svart/hvitt, selv om det for meg er klinkende klart. Så jeg lager middag til meg selv og forsøker å finne ut hvilke bilder jeg skal ta ned fra veggen først. Jeg ender opp med ingen, og snakker med katten før jeg slipper ham ut. Sånn kan det gå.

Starten på Love will tear us apart er den fineste starten på en sang jeg vet om. Teksten er helt fantastisk. Jeg skrev et brev jeg aldri sendte, det ble 15 sider langt, og den teksten er en av de som sto mellom fragmentene mine. Jeg skrev om å lengte, om å tro, om å ønske, om å bli skuffet, om å si unnskyld, om å elske. Jeg skrev om den første gangen jeg tenkte at jeg elsket ham. Vi hadde gått tur i skogen og han var hjemme hos meg på Skullerud på besøk, og vi så en dårlig romantisk komedie sammen, og mens vi satt der og Notting Hill gikk på tv-skjermen min, så snudde jeg meg og så på ham, den fineste gutten jeg har sett i hele mitt liv, og jeg ble en eneste følelse. Hele meg var bare kjærlighet akkurat der. Men han så kanskje aldri på meg og følte den følelsen.

Dessuten gikk vi bare tur den ene gangen. Og vi så bare en romantisk komedie den ene gangen. Og det er altfor lenge siden nå. Jeg ser på bildene av oss som henger på veggen og vi var så fine engang, men det er lenge siden det var sol og sommer. Det er lenge siden jeg fylte 21 i Birkelunden og han var stolt av å være sammen med meg. Det er lenge siden han sendte meg meldinger om natten der det sto at hjertet hans banket fortere bare fordi han tenkte på meg.

Jeg har gått rundt i denne byen alene med mp3-spilleren inntil hjertet og følt meg alene mens jeg egentlig har hatt kjæreste, og det har vært fryktelig trist. Det er fryktelig trist at jeg nå ikke lenger er kjæresten til Lars, men på en måte har jeg kanskje ikke vært det på mange måneder uansett.

Jeg gikk på kino i går og så Mannen som elsket Yngve, for etter å ha vært på jobb hele dagen og hatt store problemer med å smile til kundene, med å smile i det hele tatt, så orket jeg ikke en bursdagsfest og heller ikke en kjøkenfest der mange fine mennesker ville være og kanskje spørre meg hvordan det gikk. Krummis fikk lov å spørre, og jeg fikk lov å svare at alt gikk helt dritt. Vi gikk til Eldorado og hun sa at hun fint kunne se Mannen som elsket Yngve en gang til, og da gjorde vi det. Jeg for første gang, hun for andre gang.

Og da den var ferdig, så gråt jeg, og jeg gjemte meg i den nye grå genseren min som har stor hals man kan snurre sammen med tråder så den ikke faller ned. Han kysser Yngve, eller Yngve kysser ham, og han går ut og setter seg på en benk og alt kommer tilbake, den første gangen han og Helge snakket sammen, da de stakk av fra klasseturen og de venter på toget og diskuterer band-navn og den peneste jenta de veit om står noen meter bortenfor dem på tog-stasjonen og de løper til bussen mens Joy Division sniker seg opp mot dem og meg og jeg tenker at det er fint at man ikke vet det.

Det er fint at man kan løpe etter bussen med de menneskene man skal elske og forlate og drite seg ut med og at alt skal gå til helvete en gang, men at det finnes øyeblikk der man ikke vet det. Der man ikke forventer det i det hele tatt. Det er de øyeblikkene som betyr noe. Det er de øyeblikkene vi venter på hele livet. Når vi ikke hører det Joy Division synger om, men bare den deilige melodien i bakgrunnen som minner om sol og sommer og en kjæreste man håpet ville elske deg en gang. Selv om han ikke gjorde det og heller aldri vil det, så elsket du ham, og det er nok for deg.

Du elsket ham når han ikke fikk sove, du elsket ham når han glemte å sende deg melding, du elsket ham når han ikke snakket, du elsket ham når han gikk på byen uten deg, du elsket ham når han ikke ville bli med deg til København, du elsket ham hver gang han ikke fortjente å bli elsket. Og en dag kommer det en gutt som du skal elske igjen, og kanskje han vil bli med deg til København. Kanskje han vil sove inntil deg. Kanskje han vil si at han har lyst til å gifte seg med deg, og ikke at han skulle ønske at han hadde lyst til å gifte seg med deg. Og dere skal glemme teksten på Love will tear us apart og ingen brev skal skrives med de ordene. Selv om dere kanskje vil huske teksten igjen noen år senere, eller kanskje bare måneder. Men man kan aldri vite. Og det er det som er viktig å huske på. Så gå ut og gjør det på nytt igjen. Alt sammen. Det skal i alle fall jeg.

Är du lycklig nu, spør kent, og jeg ser ut av buss-vinduet på vei hjem og jeg tenker nei, ikke egentlig, men jeg overlever. L og L er ikke lenger sammen. Jeg begynner å bli lei av at den jeg elsker sier at han skulle ønske han elsket meg også. Jeg er lei av at den jeg elsker gråter og sier at han skulle ønske han kunne være den kjæresten jeg fortjener. Hvis jeg er så jævlig bra, hvorfor elsker de meg ikke da? Det er lett å falle til selvmedlidenhet og ugjennomtenkte beskyldninger, så jeg skal slutte nå. Det er slutt og det er for jævlig og det er alt jeg har å si om den saken. Kent, derimot, de har mange ting å si, og vi kan begynne med denne:

Låt mig gå i bitar
Jag har gjort något så dåligt igen
Låt mig ha ont
Låt mig skrika färdigt
tills bröstkorgen blir tom…
Låt mig spricka sönder
Det har jag verkligen förtjänat
Hallå, hallå
Låt mig vara dum
det blir din tur om en liten stund

Jag är, är jag? Jag är
inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är
inte gjort av sten?

Jag ska fatta mig kort
Jag ångrar allt, jag ångrar allting ont
Jag har skrikit färdigt
och bröstkorgen är tom…
Såg du jag sprack sönder
Kan du få mina armar på plats
Hallå, Hallå
har du blivit stum?
Var jag verkligen så dum?

Jag är, är jag? Jag är
inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är
inte gjort av sten?

Jeg går og går og jeg ser bilder av meg selv i vinduene, speilbilder av et sint ansikt, jeg er hundre år gammel og du kan se meg, du kan finne meg, jeg går og jeg stopper opp og setter meg ned på den kalde asfalten. Jeg ser bortover gata jeg bor i og lurer på hvorfor jeg føler meg så fryktelig alene, jeg låser meg inn til katten og i stedet for å skru av mp3-spilleren, så skrur jeg den opp og plasserer den tilbake foran hjertet.

Jeg går ut igjen bare for å gå og når jeg går og hører på den sangen, så er jeg først stille, og når Hanne Hukkelberg trekker pusten mellom første og andre setning, så trekker jeg også pusten. Jeg er taperen hun synger om, jeg er the ugly lover, you’ll find us rolling on the dirty floor. Jeg går og løfter hodet mot den kalde lufta, bena mine går fortere bortover veien og jeg vet ikke hvor jeg skal.

Jeg har gått meg bort, men jeg er the building jumper, roof to roof, you’ll see me flying in the air. Byen er full av små lys og jeg deler denne utsikten kun med meg selv. Mellom det andre og tredje refrenget er det så vakkert at jeg må ta meg til hodet, holde meg fast i meg selv, og jeg ser opp og jeg vet ikke hva jeg ser på. Det er ingenting der, bare kald luft og mørk himmel.

Stemmen til Hanne Hukkelberg og alle instrumentene som blir med i sangen i det partiet mellom andre og tredje refreng gjør meg helt myk og samtidig hard som stein. Det er den samme følelsen jeg har inni meg når jeg hører på Rootless tree, og jeg vet hva jeg tenker på når jeg hører den, de skriker til hverandre, rollene er delt opp likt i refrenget, de er bitre og de skriker til de ikke har mer luft igjen i lungene, til de ikke er annet enn lyd og de kommer ingen vei.

Det er den samme følelsen som jeg får når Carrie skriker til Mr. Big i nest siste episode av Sex & the City, han kommer tilbake igjen og igjen og han aner ikke hvordan det gjør like vondt hver gang, for han kommer tilbake, men han er ikke egentlig der, og hun skal flytte til Paris og de står der ute på fortauet og hun skriker: And you can drive up and down this street all you want, BECAUSE I DON’T LIVE HERE ANYMORE! Og jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene og vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle følelsene, og

jeg står på toppen av en bakke og Hanne Hukkelberg skriker desperat om at noen skal break her body og hold her bones, og det er alt jeg vil, jeg vil at du skal holde meg så hardt at jeg blir borte i armene dine. Jeg vil at du skal ha meg så tett at du kan kjenne det jeg kjenner, at jeg er din og at det er alt jeg vil være. Jeg gjør det igjen, jeg gir deg alt jeg kan gi og det kommer ikke til å være nok, jeg vet det, men jeg gir alt allikevel. Det er alt jeg vet og alt jeg kan, jeg kjenner ikke til noen andre metoder, det finnes ingen annen måte å gjøre det på, jeg må bare gjøre det jeg kan.

Jeg kan føle så mye at jeg nesten sprekker når jeg hører en sang av Hanne Hukkelberg, hva tror du jeg er kapabel til å føle for et annet menneske som puster ved siden av meg om natten?

Samboerparet i huset krangler og jeg ligger i sengen og ser ut av vinduet med åpne øyne da jeg hører at han smeller i døra for siste gang og skriker: Javel, så er jeg en jævla dritt, se om jeg kommer tilbake!

Jeg kom hjem sent i går, og skrev en tekst, før jeg la meg under dyna og var kald. Jeg løp til bussen på vei hjem fra Alec og det rev i lungene, jeg begynte å løpe rett etter det stedet der de narkomane står og ser deg inn i øynene, jeg løp og hørte på Sigur Ros, det var godt å løpe, som om jeg løp fra noe. Jeg satte meg pustende på bussen og så at speilbildet mitt var sint, men at jeg var pen.

Hos Alec gikk jeg fort frem og tilbake på gulvet hans og snakket om sommerplanene mine og at alle blir lei av alt, men ikke jeg. Vi hørte på Sunscreen av Baz Luhrmann og jeg gikk frem og tilbake, om og om igjen, og så ned på det grå teppet. Jeg vil tatovere den sangen et sted så jeg kan huske den alltid, sa jeg. Den er lang, sa Alec, det er ikke plass.

Jeg stoppet opp travingen og så nedover meg selv, kroppen min, passende steder med nok plass til alle setningene om hvordan livet skal leves. Don’t be reckless with other people’s hearts and don’t put up with people who are reckless with yours, sier han og jeg ser ned på det venstre brystet mitt. For en advarsel første gang noen tar av meg alle klærne. De kommer ikke til å kle av meg en gang til når de ser den.

Maybe you’ll marry, maybe you won’t, maybe you’ll have children, maybe you won’t, jeg begynner å gå igjen, tidligere på kvelden hadde jeg prøvd skateboardet hans, det gikk ganske dårlig. Jeg stupte kråke for å benytte den nye, store plassen på det nye rommet hans, han lo av meg, vi spiste marsipankake og jeg hang ut av vinduet hans for å få litt frisk luft, jeg stakk hånden min ned i vannet som hadde samlet seg i blomsterkassa rett utenfor vinduet, og så ut i bakgården, den har potensiale, den blir grønn om et par måneder, jeg er misunnelig.

Jeg danset på gulvet hans mens han hørte på musikk og det var da jeg ba ham om å laste ned Sunscreen, for det er på grunn av den at jeg danser. Jeg danser og blir anpusten og jeg tenker at man må danse. Og flosse. Og synge. Og ikke bekymre seg, for det er like effektivt som å prøve å løse en algebra-ligning ved å tygge tyggegummi.

Gangen og kjøkkenet hans ser ut som rom i en film, og jeg sier at dette lover godt. Jeg skjærer opp frukt på kjøkkenfjøla/fjæla hans (vi ble ikke enige om hva det egentlig heter) og skyller kniven under kaldt vann etterpå.

Vi spiser middag på Justisen og jeg snakker om kjærligheten. Vi snakker om hvordan det er et problem at jeg ikke krangler, at jeg ikke er en knipse-dame som ringer og skriker og legger på. Det er jo ganske morsomt, sier Alec, og ler. Og jeg spiser en stor munnfull med pasta carbonara og tenker at jeg ikke skjønner at det kan være morsomt. Jeg går ikke i mot prinsippene mine, sier jeg. Jeg bare liker ikke å krangle, så jeg snakker i stedet. Og hvis han vil dra, så må han få lov til det. Maybe you’ll divorce at 40, maybe you’ll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary.

Når jeg kjører buss hjem sent på kvelden ser jeg en takrenne og jeg tenker at jeg kommer til å savne takrenner om jeg blir borte.

Jeg tar frem mp3-spilleren på biblioteket og de få som sitter ved pc’ene rundt meg ser på meg. Det er ikke lov å høre på musikk her, men jeg må høre på musikk for å skrive, og i dag var ikke dagen for å lese. Jeg skjønte det med en gang jeg rundet hjørnet ved Alam dagligvare og så utover byen jeg bor i, byen jeg ikke skjønner at noen vil flytte fra, spesielt ikke deg.

Jeg satt på en buss i København, byen mamma tror jeg skal bo i en gang, og vi diskuterte dette med å ville reise, bo i et annet land. Jeg snakker med hun som skal reise rundt alene på tog i en måned, for så å bo i Tyskland og lære seg et nytt språk på ordentlig. Jeg er misunnelig, sier jeg, men jeg ville ikke gjort det selv allikevel.

Jeg bor her, jeg har en jobb her, jeg har et hus her, jeg har en katt her, jeg har en t-bane her, jeg har et bibliotek her, jeg har bokhyller her, jeg har en postkasse her, jeg har hemmelige parker å gå i når jeg er lei meg, jeg har en bestekamerat som følger meg hjem her, jeg har en bestevenninne som sender meg meldinger og ber meg på middag og quiz her, jeg har en kjæreste som jeg feiret et år sammen med her, men alle disse forsvinner en gang. Og da er det kanskje bare meg igjen.

Hva hjelper det at jeg kan gå tur midt på natten med mp3-spilleren inntil hjertet og høre på film-musikken til Farvel Falkenberg hvis jeg ikke har noen andre til å holde meg i hånda de gangene det ikke hjelper å være alene. De gangene det ikke hjelper å skrive om det. De gangene det ikke hjelper å grave seg ned i jobb eller bokhyller eller kattepels.

Han forteller meg at han søker seg langt vekk og jeg kunne skrevet hva jeg tenkte på, men det tør jeg ikke. Jeg kunne skrevet at jeg tenker at det må være noe med meg som gjør at de forsvinner alle sammen, men det gjør jeg ikke. Jeg kunne skrevet om hvordan det var å bli forlatt på öya-festivalen i 2005, av en som dro av gårde til Danmark, hvordan det å snu meg og gå mens han så etter meg var noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, og hvordan jeg trekker pusten og gjør meg klar til å gjøre det enda en gang, om noen måneder.

De reiser og jeg blir igjen, jeg går i de samme gatene, jeg tar bilder av de samme trærne, jeg setter meg ned på den samme tørre asfalten hver sommer, jeg dingler med beina fra den samme brygga og jeg går på de samme kinoene og sitter i de samme kino-salene om og om igjen. Kanskje når katten min dør, når leiligheten min brenner ned, når alle menneskene jeg engang kjente er borte, forsvunnet, ikke tilgjengelige, så må jeg også ta hintet og flytte til et annet land, få en ny adresse slik at alle brevene mine blir liggende på postkontoret med en strikk rundt og rosa klistremerker der det står at adressaten har flyttet til ukjent adresse. Om det er noen igjen som sender meg brev i det hele tatt.

Du forteller meg at du håper du har blitt mer voksen når du fyller 22, og jeg ser meg selv i speilet og lurer på om jeg noen gang blir voksen, om det egentlig er noe man blir, eller om det bare er noe samfunnet har funnet opp for å få folk til oppføre seg mer ansvarlig og alvorlig enn de en gang gjorde. Jeg ser på noen av kundene jeg ekspederer i løpet av en dag, de er eldre enn meg, mye eldre, men de sinte ansiktene deres og de barnslige tingene de sier gjør at jeg tviler på at voksenhet har noe med alder å gjøre. Betyr det at jeg lærer meg å smile til disse og fortsetter å tro på de tingene jeg tror på at jeg begynner å bli voksen?

Eller må man flytte til et annet land og finne seg selv for å bli voksen? Er det sånn at du bare finner deg selv på folkehøgskole eller i en ensom hybel i en hovedstad i Europa? Er det der alle er? Dessuten har jeg aldri helt skjønt meg på dette med å finne seg sjæl. Jeg er jo her. Jeg er hun som sitter på Blindern og ikke leser, men skriver, for det er nemlig det jeg må gjøre, jeg må skrive og det går mer og mer opp for meg for hver dag som går at det er det jeg må.

Jeg er hun som leser bøker på trikken og gråter og sender setninger som ”Here is the point of everything I have been trying to tell you, Oskar. It’s always necessary. I love you.” til kjæresten min selv om han kanskje flytter til et annet land til høsten, selv om han kanskje blir påkjørt i morgen, selv om jeg kanskje får et kubbelys i hodet etterpå på vei til jobb eller forelesning, eller kanskje det er nettopp derfor jeg skriver det til ham. Og det at jeg liker å gjøre det her, i Oslo, det er kanskje et mysterium, men jeg tror bare ikke at det er annerledes noe annet sted. Det ser kanskje annerledes ut, og man føler seg kanskje annerledes, men jeg tror at man alltid er den samme. Jeg er i alle fall den samme. På litt forskjellige måter.

Jeg er fortsatt hun som gikk den dagen på öya, jeg er fortsatt hun som kysset deg på kinnet på tim-konsert for et år siden, jeg er fortsatt hun som løp opp trappene hos farmor på alle fire, fordi jeg trodde det skulle gå fortere om jeg brukte armene og bena samtidig. Jeg er fortsatt hun som går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og som elsker med hele seg, altoppslukende og naivt. Helt til du reiser eller går eller forsvinner på en annen måte. Det er alltid nødvendig.

Jeg burde rydde, men jeg skriver. Jeg burde skrive dagbok, men jeg skriver bedre her, på et tastatur. Jeg burde spise, men jeg drikker te. Jeg burde gå ut, men jeg er inne. Jeg burde stå opp tidlig, men jeg ligger lenge og leser og spiller tetris og har dårlig samvittighet og føler meg dum når jeg står i dusjen. Jeg burde lese bøker, men jeg skriver. Jeg burde lese pensum, men jeg slapper av når jeg bare ligger en uke foran skjema, det blir fort tre uker bak, jeg vet det, jeg vet det så altfor godt. Jeg burde lage vaffelrøre, men jeg skriver. Jeg burde vaske opp, støvsuge, tømme kattedoen, rydde vekk rotet, sette på plass cd’ene, brette sammen teppene, re opp senga, lære katten å ligge stille, men jeg skriver. Jeg burde lage den kalenderen jeg lovet å lage på nyårsaften, jeg burde skrive de brevene jeg lovet å skrive for et halvt år siden, jeg burde ringe deg og si unnskyld, jeg burde sitte ved siden av deg og ikke forvente at du skal si noe for at jeg skal føle meg bedre, når det er du som ikke føler deg bra, jeg burde kle meg opp pent og få deg til å ville ha meg igjen, jeg burde gre håret etter at jeg har vasket det, og ikke bare se på at det blir rotete, overalt, i håret, i hybelen, i livet. Jeg burde se de filmene jeg har kjøpt og høre på de cd’ene jeg har kjøpt og ikke bare ville ha nye, nye, nye. Jeg skal stå opp tidlig og drikke te, høre på radio og lese aviser, spise frokost og dra på jobb. Jeg skal lese bøker på bussen og ikke bare høre på de samme sangene om og om igjen, mens jeg stirrer ut av vinduet på utsikten som aldri forandrer seg.

Jeg forteller deg om den sangen til Bloc Party som jeg hører på om og om igjen, fordi jeg liker den og blir trist av den. Jeg sier først den siste setningen, den her: Concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love, og jeg tenker på deg og deg og deg og deg, og jeg vet allikevel at det ikke er noe man lærer seg, det er bare noe man gjør, men vi gjør det på så forskjellige måter og når jeg elsker deg, så elsker jeg deg på en annen måte enn du elsker meg. Det er forventningene, skriver jeg og sier jeg, förhoppningar och regnbågar, det er vår egen feil at vi blir skuffet, det er ingen andres feil, tenker jeg og skriver jeg og sier jeg. Hør nå, sier jeg. I… I have decided… at twenty-five, something must change, synger han og han er 25 og jeg sier, med min mørke og monotone stemme, at det kommer til å komme en ny sang om fem år, der han er tredve og synger akkurat det samme, om igjen og om igjen, nå skal det bli annerledes tenker de, og det blir aldri det. Det blir aldri det.

Er ikke det deprimerende, spør du?

Ja, sier jeg. Men nei. For sangen er så fin, og hverdagen er også fantastisk, tenker optimistiske, naive, håpefulle og dumme meg.

Fredag kveld sto jeg og ventet på bussen til konsert. Jeg skulle gå alene, for Tim spilte konsert på John Dee i forbindelse med arrangementet Rock mot kreft, og ingen kunne være med, så jeg tok saken i egne hender, kjøpte billett på posten og fortalte mannen i skranken om hvor fantastiske de var. Kos deg på konsert, da, sa han og jeg smilte og sa takk og hadet bra, så gikk jeg på jobb, tidlig i all snøen.

Da jeg senere sto og ventet på bussen, (jeg hørte på min nye, røde mp3-spiller som har en shuffle-knapp som bare velger band på b og d, eller t, noe som tilsier bloc party, deftones og tool for øyeblikket, siden jeg fikk spilleren av bestekameraten som hører mye på disse bandene) sto jeg og tenkte på kvelden som ventet meg, jeg var sliten etter jobb, men gledet meg til konsert og jeg tenkte: I kveld skal jeg være cool. Jeg skal være musikkjournalist-cool, hvis de snakker med meg, skal jeg ikke si rare og dumme ting, som jeg har en tendens til å gjøre når de snakker til meg, men jeg skal være übercool og svare med gjennomtenkte spørsmål der det passer seg, og korte, konsise, kanskje litt morsomme svar der det skulle passe seg. Så fant jeg ut at bussen gikk ti minutter senere enn det jeg trodde og gikk heller til neste stoppested med musikken min, kent for øyeblikket.

Etter at Den döda vinkeln fadet ut tenkte jeg at jeg ikke hadde så god tid, så jeg løp til stoppestedet etter å ha sett at klokken på mobilen viste 21:11 og bussen var rett rundt hjørnet. Da jeg kom på bussen et minutt senere og skulle sette meg ned, fant jeg ikke mobilen. Jeg gikk av på neste stoppested og brukte så en time på å lete etter mobilen på den strekningen jeg hadde gått og kanskje mistet den, enten var den blitt plukket opp av noen, eller så hadde jeg aldri mistet den i det hele tatt, men rett og slett blitt lurt av en mobiltyv med raske hender på bussholdeplassen eller på vei inn på bussen. Jävlar, sa jeg høyt til meg selv og trasket så til en ny buss, som tok meg med til konsertstedet, jeg gikk glipp av det første bandet og så satte jeg meg bare ned ved et bord som ble ledig da det andre bandet gikk på scenen og skrev i dagboken min om hvordan en ussel mobiltyv nå sikkert ringte til Saudi-Arabia for mine penger.

Så kommer Morten i Tim (han heter rett og slett Morten i Tim, aldri bare Morten, alltid Morten i Tim, akkurat som at Gunnar er Gunnar i Tim, Torgeir er Torgeir i Tim, osv, dere skjønner tegninga) gående forbi bordet og han ser meg og sier hei, hvordan går det, og det er her resten av kvelden går i vasken, for Linn, hun er ingen cool musikkjournalist-tjej eller hipster eller rolig og sosialt intelligent på noen måte, så hun sier som svar på dette spørsmålet som ingen egentlig forventer noe annet svar enn ”ja” på: Njeaei. Å, sier Morten i Tim og ser på meg med spørrende øyne, og musikken fra bandet er høy og vi må rope, og i stedet for å bare si at mobilen min er borte vekk og at jeg er litt sint for det, så sier jeg bare lang historie, og vifter med hånda, så sier jeg tafatt at jeg gleder meg til konserten og han tar meg på skulderen og sier at han håper det blir bra.

Så, der sitter jeg, alene på konsert og sier så at det ikke går så bra og sier så at det er en lang historie. Jeg får trøsteøyne fra Morten i Tim hver gang jeg møter blikket hans og jeg føler meg, som vanlig, kjempedum. Hva er greia med at jeg ikke klarer dette med å konversere som et normalt menneske med visse mennesker? Hvor er min normale attitude når jeg går inn i konsertlokalet til favorittbandet mitt? Dette er bandet som har fått meg til å gjemme meg under bord når de har gått forbi, til å stamme og stotre når de snakker med meg, til å føle meg litt tilbakestående mens venner av meg har tatt bilder av meg sammen med flere av medlemmene, og jeg gjør dette hver gang. Hver eneste gang. De må jo tro at jeg er konstant rar.

Men greia er bare: Jeg er forelska i Tim. Det er grunnen til at jeg går alene på konsert med dem. Det er grunnen til at jeg reiser lange avstander for å se dem spille, selv om jeg har sett det mange ganger før nå. Det er grunnen til at jeg blir 14 år gammel når en av dem snakker med meg. Det er grunnen til at jeg bare loker og stotrer og stammer og sier dumme ting, a la I carried a watermelon, jamfør Dirty Dancing. Men det er også grunnen til at jeg, sint og frustrert over å ha mistet mobiltelefonen min, allikevel får frysninger på ryggen og sommerfugler i magen når disse heltene går på scenen på John Dee og setter i gang med å spille disse låtene jeg har hørt tusen ganger før og aldri blir lei av. Jeg lener meg mot en stolpe like ved utgangen, litt i bakgrunnen, helt alene, og er tvers gjennom lykkelig gjennom hele konserten. De er så bra, så sjarmerende på scenen, så unike og utrolige og fantastiske hver eneste gang. Jeg klarer ikke å stå stille på den instrumentale åpningslåta, jeg klarer ikke å slutte å dirre i kroppen under refrenget på Insomnia, jeg klarer ikke å slutte å smile når de spiller introen på Midt i byen, jeg klarer ikke å ikke le når de forteller om tilblivelsen og inspirasjonen til Familien Vik.

Lübeck kom i fjor og ble kåret til et av årets ti beste album i Bergens Tidende, neste album blir tusen ganger bedre, for de nye låtene er om mulig enda sterkere og bedre og mer unike enn de gamle og gode. Jeg diskuterer dette med Krummis og vi slenger ut våre favoritter, Barbie og Ken som er en av de vakreste tekstene de har skrevet noengang, jeg holder knappen min på Insomnia som er en håndgranat av en sang, den smeller så høyt i hodet at du blir nummen i kroppen etterpå, samtidig som den stryker deg langs nakkehåra når Morten (i Tim, haha) synger de rolige versene. Den gamle traveren Julia som enda ikke har fått plass på noen skive, som er den mest sjarmerende låta om en forelskelse noengang, vi spinner, flyter, renner og puster, fryser og brenner når vi hører den. Lista er lang og jeg tenker, mens jeg står der alene, at det gjør ingenting at de alltid spiller til ti minutter etter at den siste bussen min hjem har gått, jeg kan betale for drosje i dyre dommer hver gang, så lenge de fortsetter å gi meg den følelsen. Den følelsen som jeg bare får på konsert med disse gutta. Selv om jeg alltid slår meg selv i hodet når jeg går derfra, sniker meg ut med en gang de er ferdige med å spille, ser sjenert ned i bakken hvis jeg ser dem ute blant vanlige dødelige, med en øl i hånden og et smil om munnen, slitne, men glade etter enda en vellykket konsert.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å gå bort og si: Fy faen, dere er best i verden, og være cool som de andre bra fansene de har, det er bare det at det ikke går an. Jeg klarer det ikke. Jeg var med backstage en gang og jeg stirret ned i cola-flaska mi og svarte med enstavelsesord når de spurte meg om noe og selv om jeg var glad da vi kjørte hjem, med trommisen i baksetet, midt på natten, og selv om jeg nesten ikke fikk sove da vi endelig var hjemme, fordi jeg var så oppspilt, så tenker jeg nå bare tilbake på det med en flau følelse i magen. Jeg er bare en dårlig fan sånn sett, jeg har ingenting å komme med, jeg har ingen morsomme historier å dele på nachspiel, jeg har ingen intelligente ting å si om hvordan konserten var, ingen konstruktiv kritikk å gi dem på noenting, fordi at for meg er de bare best i verden. Uansett. Og det er ingenting jeg kan stille opp med mot det.

Så jeg tar på meg jakka når de har gått av scenen og finner en drosje rett utenfor John Dee og kjører hjem, uten mobiltelefon og med færre penger på kontoen enn det egentlig skulle vært lov til når det er nesten en måned til lønning. Men jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal bevise min udugelighet som samtalepartner før en konsert, for det er verdt det. Alt sammen. Alle pinlige øyeblikk, alle dumme ord, alle målløse og måpende forsøk på å gjengjelde de hyggelige åpningsordene deres. Tim er best i verden og jeg håper 2008 bringer flere sånne pinlige øyeblikk med påfølgende fantastiske konsert-opplevelser enn det 2007 gjorde. Det var bare det jeg ville si.

Claire setter seg inn i bilen og kjører, men før hun starter bilen setter hun inn en cd hun har fått av han hun senere skal gifte seg med. Jeg ligger i hybelen min, det er midt på natten, og jeg gråter. Det er varmt ute, det er juni, eller juli, jeg husker ikke, det er pappesker her fortsatt, ikke like mange bilder på veggene som nå, og jeg er nyinnflyttet og sommeren skal vare evig. 2007 starter ikke her, men dette er et av de definerende øyeblikkene. Jeg så den siste episoden av Six feet under to ganger den natten, og en gang til morgenen etterpå. Og jeg gråt hver gang.

Da 2007 begynte, gikk jeg fra en koselig middag hos Simon og Caroline, med flotte mennesker. Jeg tok på meg vottene mine mens mennesker sendte opp raketter rundt meg, og jeg hørte på Heartbeats og Crosses av den godeste José som spiller på öya-festivalen i 2008. Den konserten er nyårsforsett nummer en.

I januar ble jeg sammen med Lars, han kysset meg første gang med en pakke smør under armen. Før det hadde jeg sovet i sengen hans en hel helg, etter at jeg ba ham på tim-konsert og kysset ham på kinnet foran alle menneskene på John Dee. Det kjentes i alle fall sånn ut. I april spurte Morten i tim meg om hvordan det hadde gått, og jeg fikk applaus da jeg sa vi var kjærester.

Qvist legges ned, og akkurat som med farmor savner jeg den mer og mer som tiden går. I januar og februar hørte jeg på Jenny Wilson, sov mye i Lars sin seng, jeg gikk hjem med Morten Abel i headsettet som sang om å leve i en lang, lang b-film, en bra en. Jeg smilte. Lykken var verdens beste kollektiv og sjekketips fra Christoff, som ba meg om å bare ta Lars, for det kom til å gå kjempefint.

I desember satt vi på förfest hjemme hos Krummis i Larvik og hun lente seg mot meg og sa: Dere har jo snart vært sammen i ett år? Ja, sa jeg, men ikke si det så høyt, for da blir han redd. Så lo vi. Hva da? sa Lars. At vi har vært sammen i ett år den 29. januar? Så drakk han en slurk av ølen sin, og Krummis var imponert.

I februar hadde jeg influensa sammen med Krummis, i kollektivet deres, og Lars lagde tomatsuppe til oss i lunsjen sin. Jeg leste The silent world av Travis Holland, som ble utgitt i juni under tittelen The archivist’s story. Den er fortsatt en av de beste bøkene i 2007.

I mars kom jeg meg på Damien Rice-konsert uten billett, og ble forelsket i oppvarmingsbandet, BellX1. Jeg fant Kristofer Åström på Platekompaniet, fordi han som smiler med øynene satte det på. Jeg sendte den til Sigmund etter at han hadde ringt meg for å si at det var trist når den store kjærligheten fant seg en ny.

Jeg leste Saman er ein mindre aleine etter å ha fulgt Krummis til flyet og sittet på Gardermoen en hel natt med Scrabble, kaffe og snakking om kärleken som var så langt borte. En jeg kjente en gang ble drept for noen svarte penger og jeg blir fortsatt svart inni meg av å tenke på at mennesker gjør sånt mot hverandre.

I mai fylte jeg 21 i et mylder av smil og flotte mennesker og jeg fikk flere bilder å henge opp på veggene mine i min lille, nye hybel med blå dør og gangavstand til öya-festivalen. Lars fikk blindtarmbetennelse, Krummis ble forlatt og Frøydis flyttet ut. Vi feiret 17. mai allikevel og Krummis lånte en drillstav av en av de andre drilljentene i Baltazars magical marching band.

I juni tenker jeg at sommeren kommer til å vare evig, jeg flytter inn i hybelen som er full av maur og sitter på en brygge på Sognsvann med Krummis og dingler med bena. Vi griller for å slå den gjennomsnittslige nordmann. Mia blir nabo, og jeg drar til Paris og gråter når en franskmann kjefter på meg fordi jeg ikke snakker fransk. Paris er finere om høsten med en bestekamerat, enn om sommeren med en kjæreste, det hadde jeg ikke trodd.

Juli er våt og gjørmete, men jeg er allikevel lykkelig på Red hot chili peppers-konsert og Lars er full og fin med regnjakken sin. Jeg har en fin hengekøye-samtale med Krummis og Thomas før Slottsfjell-festivalen, der vi finner noen fine sannheter om forhold. Jeg bor hos kjæresten min i Larvik og bader naken for første gang.

I august går jeg alene til öya-festivalen med La det bare bli blåmerker igjen i hendene mine foran meg i nedoverbakken, jeg finner ut at jeg akkurat da foretrakk litteraturteltet foran konsertene, og konstaterer at Hässelby er årets bok etter ti minutters høytlesning av selveste Johan Harstad. Jeg går hjem tidlig siste dagen og er lei av festival. Farvel Falkenberg er årets film, og cd’en jeg hørte mest på i august er Coco Rosies Noahs ark.

I september leser jeg No one belongs here more than you og tim kommer endelig ut med Lübeck. De dedikerer May Irene til meg på konserten og jeg svever hele veien hjem, mens jeg banner høylytt sammen med Lars og Thomas. Jeg leser Boktyven og kent slipper Ingenting på singel. Jeg hører på den på repeat i fire timer og skriver et brev til Rune. Tobias kommer inn i bildet en eller annen gang, og torsdagene blir faste vaffeldager på Uglemor, fulle av latter og Scrabble.

London i oktober er grå, som den byen gjerne er, og jeg trives best alene på t-banen med Aksel Sandemose og mitt lange skjerf. Jeg savner Lars og skulle ønske han også savnet meg. Malin og jeg hviner på musikal og får vite at det er John Owen Jones’ siste kveld i hovedrollen, og jeg sitter på første rad og sier til Malin at vi må dra til Broadway neste år, for det er dit han skal. Jeg har tårer i øynene når han tar applausen med tårer i øynene selv. Janne og Alex redder meg fra mitt håpløse selv ved å invitere meg på indisk mat siste kvelden min i London, før jeg tar verdens tidligste fly hjem. Jeg spiser frokost på flyplassen og håper at alt blir bedre når jeg bare kommer hjem. Hjemme vinner vi quizen for første gang og jeg feirer med å bruke ølbongen min på en 7up.

Jeg leser årets beste bok i november og gråter når jeg er ferdig med den. Vi drar for å besøke S i København og rangler en hel natt, han var fantastisk den helgen. Jeg hører på gamle mixtapes igjen og kent kommer endelig med sin nye skive, Tillbaka til samtiden. Krummis og jeg løper til Platekompaniet for å kjøpe den sammen.

I november har de konsert og jeg føler meg utilpass og prøver å lette på stemningen ved å by på sjokolade. Det funker litt. I desember savner jeg farmor og gruer meg til jul, men feirer allikevel en god en hjemme hos pappa. Jeg får radio. S loker og gjør meg sint og forvirret, og romjulen tilbringes foran den grå dagboken min. Jeg hører på Apologize av Timbaland om og om igjen og leser det første essayet i Hjemmelekser fem ganger, en halv gang høyt for S, men jeg slutter, for alt er ødelagt og jeg gir ham en halvhjertet klem og føler meg rar og utilpass. Jeg drar hjem til Lars og ser Stranger than fiction sammen med ham og Krummis, hun sovner, men Lars likte den godt. Jeg føler meg vellykket som har funnet en film han liker.

Vi drar på juleball i Larvik og jeg føler meg rar og utilpass, som jeg har gjort en del i det siste når vi er ute blant mange folk. Jeg vet ikke når jeg pådro meg denne sosiale downsen, men den er i alle fall der. Vi drar hjem tidlig, men sovner veldig sent.

I 2007 har jeg altså utviklet sosial downs i sterkere grad enn før, selv om jeg var ute på byen en gang i oktober og la meg ikke ned ved siden av Lars før kvart over fire, og det var selv om jeg takket nei til nachspiel. Jeg har badet naken og lest veldig mange bra bøker. Fått meg kjæreste som husker datoen vi ble sammen og blitt både venn og uvenn med min forvirrede ekskjæreste. Jeg har fått en ny venninne som heter Tobias og er noe av det beste som har skjedd meg, selv om han hele tiden hevder at det er den verste kvelden i hans liv når vi er sammen. Krummis og meg har hatt enda flere latterkramper og blitt enda mer like, og kanskje enda mer ulike. Vi har skapt den harde kjernen i det beste quiz og spill-laget i historien, Nederlaget og fått utallige kudos for flest minuspoeng. Jeg har fått ny jobb i en liten bokhandel som har veldig mange bøker og bestemt meg for at det ikke er verdens ende om jeg ikke får fullført studiene mine før jeg blir 26, om det ikke funker som det skal nå i 2008. Jeg har lest 80 bøker og skal lese flere i 2008. Og Breathe me av Sia er årets låt. Takk for meg.