Strekhjerte

04: En av årets beste kvelder er 1. april, der jeg står bakerst ved vinduet på kontoret hos Flamme og er nervøs, Stig Sæterbakken leser, så leser Bård Torgersen, så er det min tur og jeg er så nervøs at jeg må sette meg ned, alle de andre har stått, og jeg leser to tekster fra manuset mitt og må ut i kulda etterpå for å kjøle meg ned, roe meg ned, og N tar rundt meg og gir meg en klem, Krummis gråter og smiler gjennom vinduet, Miriam skåler med meg og jeg mister ølpengene mine utover bordet foran Arne Borge, selv om jeg sa til meg selv hele tiden mens jeg sto i kø: Ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge, ikke mist pengene foran Arne Borge.
S er tilbake igjen i byen og han forteller A at han aldri mer vil snakke med meg. Det er for vanskelig, sier han, og jeg klarer ikke å late som at det er greit, så når A nevner i en bisetning at S har vært her, at de har drukket øl, så skjønner jeg etter tre setninger at det bare er å gi opp, så jeg slipper det jeg har i hendene og begynner å gråte. Jeg bestemmer meg for å slutte å blogge når alt jeg skriver bare handler om ham, det er ikke som om han kommer til å våkne og ombestemme seg, selv om jeg har trodd det de siste fire årene.
Jeg oppdager Robinet og går hjem om morgenen sammen med fuglene. Det er begynt å bli varmt og alt det som gjør vondt, blir bedre i sola. Jeg kysser Christoff når jeg er i Trondheim og er varm og myk inni meg hele veien hjem på toget. Jeg ser en elg gjennom vinduet og klapper i hendene. Det er kjekke gutter overalt og noen av dem drikker øl med meg, men ingen av dem blir med meg hjem.
John Cage og jeg danser om morgenen, Ally McBeal og jeg drømmer om dem vi elsket da vi var 18, men hun kommer til å møte Robert Downey Jr. og jeg håper at jeg gjør noe av det samme. Når Ally snakker om kjærligheten, så vil jeg alltid reise meg og si skål, for hun gir liksom aldri opp. Aldri aldri aldri. Og hvis det blir trist, så danser de. Og når Billy skriker til henne og sier at hun aldri kommer til å bli lykkelig, fordi hun ikke VIL bli lykkelig, så senker hun stemmen, men hever hodet, akkurat som jeg gjorde, og så sier hun jo. Og du kommer ikke til å få være med.

05: Sommermånedene blir de lengste kapitlene. Jeg fyller 23 på taket mitt og møter en fantastisk fyr som blir forelska i katten min. Jeg tar toget til Göteborg og det regner, jeg finner hotellrommet mitt og skriver fire tekster den første morgenen, jeg går ut i Göteborgs gater, der S bor, og jeg prøver å ikke lete etter stedene der han kanskje drikker øl, kaffe, går på date, ler, lever, og jeg står i et kryss med et kart med et kryss, og det slår meg at jeg står rett foran skolen hans, og jeg sier faen, før jeg finner antikvariatet jeg lette etter, der jeg finner Linda Skugges Saker under huden og en bok om kent. Jeg går på en kafé og i stedet for å skrive, snakker jeg med Christoff, og jeg drikker øl mens jeg leser gjennom manuset mitt, jeg skjønner at det snart er en ferdig bok, og jeg blir redd og glad på samme tid. Om kveldene ser jeg på filmer på hotellet og jeg er ensom og rastløs, Göteborg er stedet for gjenger, ikke jenter som er alene bortsett fra pc og en bok. Jeg går på kino alene, for det er det eneste stedet der ingen ser på meg og lurer på hvorfor ingen kommer og sitter ved siden av meg.
Paradise Hotel har finale, og jeg går på forlagsfest i stedet for finalefest, og det slår meg når jeg står der og hilser på folk jeg allerede vet hvem er, at dette er livet mitt nå, bare en liten bit av det, men jeg står der, strålende med et glass vin i hånda og jeg skjønner at det ikke er tull, her står jeg og jeg er en del av det. Når jeg sier at det er den beste kvelden i mitt liv, så tuller jeg ikke, selv om de bare ler av meg, og når vennene mine kommer og møter meg etter sin Paradise Hotel-fest, så klarer jeg ikke å slutte å smile og fortelle om hvor fint det var. Vi spiser en burger mens jeg snakker med mat i munnen, og de smiler og ler av meg og jeg rister på hodet og sier herregud, herregud, dette er mitt liv.
17. mai tilbringer jeg i en bakgård med tidenes fineste gjeng og frokost, jeg ler så mye at jeg får vondt i magen, og vi drikker champagne blandet med juice og kaffe blandet med Baileys og siden griller vi i Frognerparken og jeg sovner på en sofa mens vennene mine fortsatt er våkne.
En ny tradisjon opprettes, utenfor regner det katter og hunder, og jeg drikker fem øl mens vi ser Wonder Boys i en sofa på et utested, det er varmt og nesten sommer, et annet sted i byen sitter Christoff og jeg sier hadet med en high five, før jeg hopper på en trikk og prøver å ikke være nervøs for å se ham igjen, fordi vi kyssa da jeg var i Trondheim tidligere i år. Det går fint, som det alltid gjør, og jeg bruker mine siste penger på bussbilletter for å besøke ham i Trondheim i slutten av mai. Jeg vil ikke bli kjæreste, sier jeg, og jeg tror han er enig.
På nattbussen hører jeg på Donkeyboy og skriver en mail til S som jeg ikke sender. Det er akkurat et år siden vi snakket sammen sist, og bussen til København kjører ut fra sporet ved siden av mitt, alt er forandra, selv jeg.
Jeg blir kalt wondergirl, og i kor sier vi «Take a bow, James» og det er et faktum at boka mi skal utgis.

06: Jeg bader på Bygdøy alene, leser Twilight-bøkene og heier på Jacob i stedet for Edward. Jeg leser dem når jeg går hjem fra byen, og jeg føler meg som en 14-åring, det eneste som hjelper er M83. Jeg har fri fra jobb for å fullføre manuset, og jeg skriver om morgenen mens jeg drikker smoothie. Christoff kommer til Oslo igjen og igjen, og når han prøver å holde meg i hånda, må jeg si at jeg ikke kan ha kjæreste.
Jeg drar på Hove og det lukter nesten som Roskilde, vi nattbader på skarpe steiner i årets første tropenatt og Mike Patton er like heit som jeg forestilte meg.
Lørdagen jeg ellers ville tatt buss til Roskilde, prøver jeg å tenke på noe annet, og jeg ligger igjen alene i senga mi og litt etter litt blir det like varmt som i teltet på Roskilde. Jeg får ikke sove om natta, så jeg er ute i stedet, det eneste som hjelper er å bade og å lukke øynene og flyte som en stjerne.

01: Jeg går inn i det nye året med en skål om at jeg ikke skal bli forlatt denne gangen. Alle de andre skåler med meg, løfter glassene sine og senere på kvelden går vi ut og jubler over gullrakettene, han ringer meg fra Stavanger, jeg går bortover det iskalde gresset, vekk fra alle andre, og han sier at han savner meg utrettelig. Jeg går hjem i lufta som lukter desember, selv om det har blitt januar, og jeg sovner med mobilen i hånda.
Januar er Blinderns lesesaler med det gule lyset, kaffe i vinduskarmene og å jobbe med et manus jeg ikke lenger tror på, enda jeg skriver det på nytt og på nytt. Jeg sender det inn til de som ber om det, og prøver å ikke tenke at jeg ikke duger. To av tekstene handler om Roskilde, om å se Eternal sunshine på kino og bare se den som sitter ved siden av meg, om å savne noen som ikke lenger er der, og jeg trykker på ’send’ og prøver å glemme det etterpå.
Jeg krangler med T og prøver å forstå hvordan man blir venner igjen. Jeg tenker at et sted der ute må det finnes en som jeg kan være sammen med som ikke kjeder seg hvis man ikke krangler.

02: Jeg går langs fortauene og er redd for å få istapper i hodet. Noen ganger går han ved siden av meg, og jeg skjønner at det ikke kommer til å gå. Jeg tenker mer og mer at jeg var lykkeligere da jeg var alene, jeg prøver allikevel å få det til å fungere, prøver å si ting som er morsomme, prøver å få ham til å fortsette å være glad i meg. Han sitter mer og mer våken om natta, i stedet for å sove ved siden av meg, jeg prøver å gjøre mer og mer uten ham, i stedet for å være sammen med ham.
Jeg drikker øl med han som skal bli et av de beste menneskene i 2009, vi snakker om bøker og filmer, jeg blir så full at jeg må le av meg selv, og han sier at han skal passe på meg og når jeg drar hjem til T og han sier at vi ikke skal være sammen, så er han den første jeg sender melding til.
Jeg svømmer om morgenen og skriver på onsdager, jeg drømmer om varm asfalt og jeg gråter ikke, men en gang skriker jeg i skogen før jeg skrur på mp3-spilleren igjen og skipper alt som minner meg om T.

03: Jeg sender meldinger til folk jeg bare nesten kjenner og ber dem om å drikke øl med meg, noen av dem svarer ja, men det blir aldri noe av. Jeg kjører buss og lener hodet mot bussruta, manuset vokser dag for dag og jeg skriver en Håkan Hellström-tekst som sitter på første forsøk, jeg drar til London for å se på dinosaurer, der jeg også egentlig bare kjører buss og går for å se Dirty Dancing på teater, bokmarkedet på South Bank er stengt, men Müller-yoghurtene smaker det samme.
Jeg er på gangfest på Chateu Neuf og en blond fyr prøver å sjekke meg opp, jeg sier nei hver gang, men ler av hva han sier, og til slutt står jeg og snakker med en dørvakt i fire-tida, som kysser meg før jeg går for å finne en drosje.
Paradise Hotel begynner på norsk tv, og jeg skjønner at det er dansk jeg skulle vært, de norske bare krangler, og de to som liker hverandre godt blir stemt ut med en gang.
Jeg øver meg på å lese høyt og sletter nummeret til T.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.

Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.

Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.

Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.

Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp tidlig aleine selv om jeg har sovet ved siden av noen, jeg står opp og kler på meg, samler sammen tingene mine og åpner luka for å gå ut. Båten har en luke, ikke en dør. Man skyver den opp, og så er den åpen. Jeg teller til tre så hopper jeg ned på brygga, det er nesten som å sitte i treet som var i hagen til farmor, jeg telte til tre også hoppa jeg. Jeg var den siste som lærte meg å hoppe fra det treet. Jeg fortsatte med det helt til de kutta det ned da jeg var 15, så jeg var kanskje den som holdt ut lengst også, om man regner etter.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger sover jeg lenge på skrivedagen min, jeg har alltid på vekkerklokka, sju eller kanskje åtte, men noen ganger slår jeg den bare av, eller slumrer til den slår seg av selv. Noen ganger durer mobilen så lenge at den faller ned fra nattbordet. Noen ganger orker jeg ikke finne den igjen, så jeg bare drar dyna over hodet og duringa fra mobilen glir over i duringa fra katten som maler ved siden av meg. Når jeg først står opp, så ser jeg en episode av noe, kanskje House, kanskje Early Edition, kanskje Grey’s Anatomy selv om jeg sier til meg selv at jeg har slutta å se på det. Jeg burde skrive, men jeg glemmer det innimellom.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp for å være en av de som står tett i tett på en trikk, hvis den må bråbremse blir vi plutselig et fellesskap, folk hjelper hverandre opp igjen hvis noen har falt, folk ler eller rister på hodet, de som sitter tilbyr plassene sine til de som slo seg eller raste fremover i vogna. Noen ganger tror jeg at vi trenger en liten katastrofe for å huske at vi bryr oss om hverandre.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen søndager står jeg aldri opp, jeg spiller Scrabble og taper, jeg har blitt skikkelig dårlig i spill, før pleide jeg å vinne Scrabble med å bare ha 184 poeng. Nå spiller jeg mot en fyr som klarer å skrive ‘cyanid’ på trippelt ordpoeng. Det er bare å kaste inn håndkleet, eller trekke dyna over hodet igjen og si at nå gidder jeg ikke å stå opp, denne dagen er offisielt over før den har begynt.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Jeg kan rydde leiligheten eller la det være rotete. Jeg kan smile til de som kjøper bøker eller jeg kan la være. Jeg kan skrive eller jeg kan slutte med det. Jeg kan tilby setet mitt på trikken til noen selv om den ikke nesten har kræsja, eller jeg kan bli sittende, med hodet lent mot vinduet og filmmusikken på øret. Jeg kan gi opp eller jeg kan fortsette. Jeg kan bli eller jeg kan gå. Jeg kan fortsette å våkne i en båt eller jeg kan velge å bli hjemme. Jeg kan ta en ekstra øl eller jeg kan ta siste trikk hjem. Det er opp til meg.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Noen ganger når jeg legger meg seint, sitter jeg bare og stirrer på de samme nettsidene og ingenting skjer. Det er ikke alltid det faller meg inn at det er opp til meg også, at det er litt min oppgave å få ting til å skje. At jeg kanskje må skrive for at verden skal gå rundt. For at min verden skal gå rundt, og ikke stoppe opp.

Jeg liker å lese det debutantene i Signaler skriver i presentasjonen av dem selv. Når de har blitt spurt hvorfor de skriver. Det er så mange forskjellige svar. Mange ganger liker jeg svarene deres bedre enn tekstene som er blitt publisert. Man kan ikke like alt. Jeg liker å lese forordet til Pedro Carmona-Alvarez, der han f eks skriver at dette skal være en begynnelse, noe om den de en gang var, noe de skal se tilbake på, og det er kanskje ikke like bra som det de en gang kommer til å skrive, men det er derfor det er en begynnelse. Alle må begynne et sted.

På lanseringsfesten til Signaler i 2006 sto jeg i bakgården på Spasibar, Anders Heger og Lars Saabye Christensen sto i nærheten av meg, Pedro Carmona-Alvarez sto og pratet med R, og tidligere det året hadde R og jeg vært kjærester og han hadde funnet La det bare bli blåmerker igjen i kjelleren på ARK og tatt den med seg til meg, han hadde sagt at på lanseringsfesten skulle han ta meg med bort til Pedro og si: Hei Pedro, dette er jenta mi. Jeg var ikke jenta hans lenger, jeg var bare en tjej som sto der og så dum ut, og så på at R prata med Pedro, at Anders Heger prata med Lars Saabye Christensen, og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der, jeg hadde ikke skrevet noe, jeg bare blogga, hver dag. Skrev dagbok om pojkarna, om kents tekster, om å være ung i Oslo, om å lengte etter at alt skulle begynne. R tok tak i meg og presenterte meg for Pedro, men ikke som jenta hans, han sa: Dette er Linn. Hei, sa Pedro. Hei, sa jeg. Er du også skribent, spurte han. Nei, jeg bare blogger, sa jeg. Så sa han: Du vet, at det er når du begynner å lyve i dagbøkene dine at det blir litteratur. Så snakket han litt mer med R, om skriving og alt annet som er viktig her i livet, og jeg drakk opp colaen min og gikk hjem.

I 2009 har det begynt, jeg har sittet på det lille kontoret på Grünerløkka, i vinduskarmen, der jeg liker å sitte, og jeg har skrevet tekstene på nytt og på nytt, lagt a4-ark utover gulvet på Flamme, tråkket meg gjennom kapitlene, delt inn Roskilde-festivalen i dager, følelser, tekster, løgner og minner jeg ikke lenger vet om er sanne. Jeg har kastet noen a4-ark, sagt at jeg ikke orker å gjøre dem om mer, vi stryker den, har jeg sagt, vi tar den bare bort, vi trenger den ikke, bort bort bort, noen av dem har jeg tatt med igjen, andre har bare blitt liggende der, på gulvet på Flamme, siden i en søppelkasse et sted.

Jeg har fått gode anmeldelser og noen ikke så gode anmeldelser. Noen har sagt at bokas største styrke ligger i at den får selv mennesker som aldri har vært på Roskilde til å ville dra dit, andre har sagt at bokas største svakhet er at den utestenger alle de som aldri har vært der, at det er en mimrebok. Jeg fikk en artikkel på Wikipedia og var vitne til en diskusjon om jeg fortjente tittelen forfatter, siden jeg tross alt hadde utgitt en bok ‘om sine opplevelser på Roskilde-festivalen, og ikke en roman’. Jeg har lest anmeldelser jeg har hatt lyst til å henge opp på veggen, jeg har fått en avis i fanget der jeg fikk lyst til å ringe anmelderen og si unnskyld for at jeg ikke hadde skrevet en god nok bok for ham.

Jeg har lurt på om jeg skal sende boka til L og S, lurt på om jeg skal si unnskyld eller vær så god, lurt på om de kanskje alt har lest den, lurt på om menneskene som har lest boka tror at alt er sant, når 80% av det er løgn. Lurt på om alle tror at ‘jeg’ er jeg, når jenta i boka er så mye tøffere enn meg.

Også har jeg lurt på hvor skrivingen min ble av, hvor den følelsen jeg pleide å få i magen når jeg skrev har blitt av. Lurt på hvor det har blitt av alt sammen. Og jeg fikk en mail som fikk meg til å fortstå hvor det kanskje hadde blitt borte. I mailen sto det noe om å finne sin egen stemme, om å utvikle noe som er sitt eget, om å øve, skrive, øve mer og skrive mer, og gjennom det klare å gjøre det vi har gjort, skrive bøker. Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen. Så jeg tror dette er en ny begynnelse. Hvis jeg får lov.

Hvis det er greit for dere.

2009: Jeg svømmer til flytebrygga og tilbake igjen, i trappa ned til sjøen står det en solbrun gutt, han er tynn og har brunt hår, litt stor nese og jeg stopper opp i vannet, ser mot brystkassa hans, søkket mangler, men jeg er allikevel ikke sikker på om det bare er sola som spiller meg et puss, at det er 18-åringen som står der, at det er 18-åringen som hopper uti vannet og svømmer langt og lenge under det, jeg trekker pusten og svømmer bort fra trappa under vann, om det er ham vet jeg ikke hva jeg skal si, jeg vil være penere og kulere enn jeg er akkurat nå, og hvis det ikke er ham, så har jeg uansett ikke noe å si, og det har heller ikke noe å si hvordan jeg ser ut. Jeg svømmer under vann til det gjør vondt i brystet. Jeg hopper fra stupebrettet, jeg kan ikke stupe, men jeg hopper, og jeg prøver å komme så dypt jeg kan. Jeg sykler hjem og Bell X1 synger “How your heart is wired” og det blir tittelen på en playlist jeg lager når jeg kommer hjem. Det er varmt, å ligge i senga om kvelden er som å våkne i teltet på Roskilde, men jeg er ikke i teltet, og jeg har blitt kynisk, men ikke voksen, for hjertet mitt har ikke dødd, det har bare slutta å slå (så hardt) for de samme tingene som i fjor. I går avsluttet vi arbeidet med boka, boka som ikke er den jeg begynte på i april i fjor, men boka jeg begynte på i januar i år, boka som skal begynne seksjonen i bokhylla som skal være reservert til meg og etternavnet mitt.

“Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.”

Det er en bok om kjærlighet og andre katastrofer, det er en bok om festivalen og festivaltullingene i mitt liv, det er en bok om fortida, framtida og alt det som aldri skjedde, det er en bok om vennskap, om musikk, om å drikke øl i sola og å se på at den går ned, og at den kommer opp igjen om morgenen, det er en bok om brua mellom East og West, om lysene på Orange om kvelden, om å ikke få sove i campen, om møkkete joggesko og å se det bakhodet man har lett etter alle dagene og ikke vite hva man skal si når han endelig står der. Det er en bok om 2004, 2005, 2006, 2007 og kanskje mest av alt 2008, og den utkommer høsten 2009 og den heter Roskilde.

Og jeg er så stolt, det var bare det jeg ville si.

Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva som var en verdig avslutning, slutten eller forventingene, så jeg gir dere begge. Takk for meg.

“det ble mer enn en tur rundt sognsvann på meg i dag.
telefonen ringte og han var kommet hjem fra danmark.

det var fint.
vi lå på sengen min
og hørte på kate bush
og jeg koste litt med katten
og litt med håret hans
og han lå med lukkede øyne
og han hadde savnet meg.
jeg tenker at jeg kunne ødelagt
alt nå, ved å si
hvor mye jeg

egentlig savner ham.

men det gjorde jeg ikke.
jeg sa ingenting.

jeg sier ikke det lenger.
for jeg vil ikke ødelegge.
hvis jeg ikke sier det til meg selv heller,
så blir det enda mer uvirkelig
og da kan jeg ikke være lei meg for det lenger.

hva tenker du når du
tenker på meg?
spurte jeg.

“jeg tenker på det vi hadde sammen.
og på hvordan du er.
jeg liker hvordan du er.
stille, og for deg selv… og søt.
jeg savner deg, liksom.
sånn du er. å være rundt deg”

å.
sa jeg.

“hva tenker du på
når du tenker på meg?”
spurte han da.
kate bush sang fint i bakgrunnen,
og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle si.

(jeg savner tyngden av deg
oppå meg. og hvordan du pleide å føre fingrene dine
over leppene mine. det kilte. jeg savner hvordan du så på meg,
jeg savner hvordan hendene dine var å ha inni mine. jeg savner
nakken din. jeg savner fingrene dine i nakken min. jeg savner håret ditt.
jeg savner å være din. jeg savner å ha en kjæreste
som jeg ville være sammen med alltid. hele tiden.
for alltid. evig. noensinne.)

jeg savner at du fikk meg til å le,
svarte jeg tilslutt. når jeg tenker på deg,
så er det ofte ting du har sagt som har fått meg til å le.

det er også sant.
jeg løy ikke.

det andre er liksom bare… hemmelig.
glemt, låst nede et sted. visket vekk.

hvisket vekk.

inn i veggen ved sengen min. der bare jeg ligger.

(jeg savner deg. jeg savner deg.)

jeg tror aldri han blir borte.
og jeg tror aldri han kommer helt tilbake igjen.

jeg glemmer hvor høy han er fra hver gang vi ser hverandre.
jeg glemmer hvordan det er å klemme ham. han har helt egne klemmer.
jeg er sikker på at det kun er jeg som får sånne klemmer.
de lange. de harde. de der han aldri vil slippe.

“det er du som har mest av meg…”
sa han på t-banen på vei tilbake.
vi snakket om andre jenter, av en eller annen grunn.
“uansett hva folk sier og uansett hva du tror og uansett hva jeg har gjort.
det er du som har mest av meg…”

det er jeg som har mest av deg.

jeg tror jeg har fått et hjerte av stein,
på grunn av det.

mars, et år, and counting.
han er ikke borte, og hver gang jeg tror det,
så kommer han tilbake igjen. med varme klemmer,
gode øyne, og myke hender.

jeg tenkte på å ringe ham fordi jeg ville ligge ved siden av ham i natt.
men jeg gjorde ikke det.
nå skal jeg gå og legge meg.
og ikke tenke mer på dette.
dette er en hemmelighet.
visk det bort:

jeg savner deg.”
- Linn, 19 år, 11 måneder og 14 dager.

Jeg var 18 år, snart 19, han var han som aldri ble borte, men som alltid kom tilbake. Det var 2005, det var 2006, det skulle komme mange telefonsamtaler etter denne ettermiddagen i leiligheten på Skullerud, det skulle komme mange krangler, det skulle komme mange andre jenter, og jeg vet ikke om han ville sagt det samme til meg i dag om jeg hadde spurt. Verken det med at jeg er stille og for meg selv, og søt, eller det at det er jeg som har mest av ham. Det er han som har mest av meg, det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, kanskje enda mer nå som vi ikke lenger snakker sammen, enda mer nå som det ikke er meg han ringer når han er full, eller bakfull. Kanskje enda mer nå som han ikke svarer på mailene mine. Jeg kan stå på en veranda, på en fest, jeg drikker whisky fra kjøkkenglass, og jeg er på fest med alle de som kjente oss engang, og de spør meg hver eneste gang: Snakker du noe med ham? Og jeg kan ta en slurk whisky, Linn 18 år ville aldri tatt en slurk whisky, hun ville kanskje allerede dratt fra festen, dratt hjem til katten, men katten var ute i regnet denne natta, jeg sto på en veranda og drakk whisky og jeg svarte: Nei, jeg snakker ikke med ham. Og fordi jeg hadde drukket whisky, eller egentlig bare fordi jeg er den jeg er, så fortsatte jeg: Jeg sender ham mailer innimellom. Det er noen mennesker som… det er noe med… jeg vet ikke. Jeg gjør ting, ikke sant, jeg lever og det skjer ting og det hoper seg opp ting inni meg som det bare er han jeg vil snakke med om, så jeg sender ham mailer. Jeg samler på ting, og jeg sender ham mailer. Og han svarer ikke. Også drakk jeg mer whisky og vi gikk inn og satte oss på gulvet igjen. Jeg fikk en øl av en kamerat og når de andre tok den siste banen for å gå ut, så gikk jeg hjem i regnet, den veien jeg har blitt så vant til å gå nå, jeg er ikke redd, jeg går i mørket, i grusen, gjennom kirkegården, og når jeg blir bedt på nachspiel av noen gutter på min egen alder, så snakker jeg litt med dem, og leker en klappelek med dem før jeg hilser med hånden til hodet og ber dem komme seg trygt hjem. Du skal ikke bli med, da? spør de, og jeg smiler og sier nei, jeg må hjem. Jeg skal jobbe i morgen. Og de sier at jeg er søt, og jeg rekker hånden i været for å si at jeg hørte dem, og de ser ikke at jeg smiler, for jeg har snudd meg og er på vei hjem, i regnet. Jeg er annerledes nå enn jeg var dengang. Jeg er en helt annen, det er han også. Vi er to helt forskjellige personer, vi kjenner hverandre ikke lenger i det hele tatt. Jeg vet ikke hva han tenker på når han går og legger seg, han vet ikke hva jeg tenker når jeg drikker whisky fra kjøkkenglass eller blir med noen jeg ikke kjenner på fest, vi er to helt forskjellige personer, i to helt forskjellige byer, og allikevel sender jeg ham mailer jevnlig, med alt det jeg ikke forteller til noen andre. Og han svarer ikke.
- Linn, 22 år, 11 måneder og 10 dager

Det blir spennende å se hva Linn 25 år, 11 måneder og noen dager skriver.

Me, I’m scared of everything, I’m scared of who I am, of what I saw, of what I did. And most of all… I’m scared of walking out of this room. And never feeling my whole life – the way I feel when I’m with you. Baby sier det og folk i salen ler, de ler og hvisker, og jeg sitter klistret opptil setet foran meg, jeg har tårer i øynene og det er fullt av mennesker rundt meg, folk klapper og jubler hver gang en scene fra filmen som er spesielt bemerkelsesverdig spilles på scenen, og jeg – jeg er bare stille. Jeg ser på at Baby på 16 år forelsker seg, jeg ser at hun knoter med hva hun skal si og at hun klossete beveger kroppen sin, prøver å etterligne de sexy bevegelsene som Lisa og Johnny er eksperter på. Jeg ser at hun går tilbake til rommet hans og holder den lille talen sin, at han ser ned i bakken og at hun går bort til ham og gjør noe så voksent og så tøft og så utrolig viktig, hun tar på ham og han ser fortsatt bare ned, møter ikke blikket hennes, men hun fortsetter. Når de danser, er de helt inntil hverandre, kroppene deres fungerer sammen, man vet ikke hvilken vei man skal bevege seg før man er der, før man har kjent hånden hans inntil ryggen eller strøket ham på ryggen med sin egen hånd, og klærne blir borte og salen jubler igjen, jeg glemmer at jeg er på en musikal og at det er flere hundre mennesker i samme rom som meg helt til de jubler eller ler, og som alltid når jeg ser noe som betyr noe for meg, så ødelegges det litt av alle lydene og reaksjonene til menneskene rundt meg. De ler og jeg skjønner ikke hvorfor, fordi at for meg er ikke dette morsomt. Dette er vart og skjørt og utrolig tøft på samme tid, dette er Baby på 16 år som gjør det hun har gjort så utrolig mange ganger på min videospiller siden jeg var 11 år gammel og fikk Dirty Dancing på en opptakskassett av en venninne av mamma. Jeg så den siste scenen i filmen hver dag før skolen i kanskje to år, jeg satt klistret til tv-skjermen og drømte om at jeg en dag skulle bli funnet, at en Johnny skulle gå bort til meg og de jeg satt sammen med og si de magiske ordene: Nobody puts Baby in a corner, og så skulle han ta hånden min og vi skulle vise dem, vi skulle vise dem hva som var ekte. Og kanskje ler de av det også, kanskje ler folk over hele verden av ting som betyr noe for noen hver eneste dag, akkurat nå når du leser dette er det noen som ler av det, og sånn er det, sånn vil det kanskje alltid være. Det er pause i forestillingen, de ved siden av meg ser rart på at jeg skriver på en pc, men jeg er her alene og jeg har kjøpt den siste billetten, jeg kom ti minutter før det begynte fordi bokmarkedet på South Bank ikke var åpent i dag, så hoppet jeg på en buss til Aldwych og kjøpte den siste billetten til Dirty Dancing-musikalen, som går for fulle hus og har gjort det siden sist jeg var i London. Og om fem minutter går teppet opp igjen, og den interessante delen av filmen/musikalen har begynt, Baby har vært verdens tøffeste og fortalt Johnny hva hun føler for ham, og de har danset og han har kledd av henne, og jeg har sittet med store øyne og sett på at det skjer på scenen foran meg, jeg har sett på at han bærer henne bortover scenen som om hun ikke veier noenting og jeg har sett at han har lagt seg over henne og at det ble mørkt på scenen, jeg har prøvd å overhøre plystrelydene og latteren, for som sagt, dette er ikke morsomt. Og når teppet går opp igjen, så skal de forsøke å bevise for verden at de er verdt det, at de er gode nok, at de fortjener hverandre. Og vi vet det alle sammen, vi som ser på, vi som sitter i salen. Vi vet det alle sammen. Og når Johnny kommer inn for å fortelle verden at ingen klemmer Baby opp i hjørnet, så skal vi gispe og noen skal sikkert gråte og noen skal le, for kanskje er latter deres måte å vise følelser på, følelser de egentlig er flaue over. Og jeg skal sitte her og jeg skal ikke være flau, jeg skal ikke le og jeg skal ikke late som at jeg er uberørt, for jeg kommer nok til å gråte når de skal vise verden hva de er gode for. Jeg kommer nok til å gråte når hun klarer løftet og jeg kommer nok til å gråte når han kysser henne på nesa rett før de begynner å danse. For det er det jeg gjør. Og det er det jeg har gjort hver eneste gang jeg har sett det på tv, fra jeg var 11, 12, 13 eller 14 år gammel og ukysset og til jeg for et halvt år siden så filmen på tv en kveld jeg satt hjemme alene, og tilfeldigvis ramlet innom denne filmen, som jeg elsker uansett hva S måtte mene om den. Og selv om folk ler, så skal jeg klare det. Jeg lover.

Jeg våkner til lyden av trafikk, selv om det tar en time å komme seg inn til Oxford Circus. Jeg har ikke sett noen dinosaurer enda, men jeg har sett en gjeng med skoleungdommer med uniform som gikk av og på bussen jeg satt på i går, jeg har sett mange små hunder og i huset der jeg har fått lov til å bo bor det også en katt som liker å være inni ting (esker, plastikkposer, bag’en min) og to marsvin. De piper. Jeg har drukket meg full med Janne og sittet i en sofa og prata med Prins William etterpå, vi snakker om det meste og jeg spiser yoghurt, for Müller Corner yoghurten de selger her nede er den beste av alle yoghurter i verden. Godteriyoghurt. Jeg liker best den med banan og sjokoflakes. Men jeg kjøpte selvfølgelig en av alle smakene vi fant på butikken. Laderen til min nye pc, som jeg skriver på nå og hadde planlagt å skrive veldig veldig veldig mye på i London, den funker ikke lenger, ikke vet jeg hvorfor, men død er den. Så om fem minutter er pc’en min også død. Flotte greier. Jeg må ha pådratt meg dårlig karma et sted i verden, jeg prøver fortsatt å finne ut hvor. De andre sover, så jeg får ikke spurt om hjelp, men det kan jo hende marsvinene eller Prins William klarer å fikse den, hva vet jeg. So much for å leke fuckings forfatter-tulling på Starbucks Coffee med alle de andre laptop-menneskene. Jeg får gå tur i stedet. Leke med katten. Snakke med dinosaurene.

Vi sees.