Strekhjerte

Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,

og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.

At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?

Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?

Jeg kan ikke lese tanker.

Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.

Dan Turéll skriver at han liker hverdagen. Jeg leser ut boken mens jeg sitter på en barkrakk, inntil DJ-båsen der Mia og Krummis spiller skiver på Uglebo. Jeg leser ut boken og putter den ned i veska, tar opp en ny. Det er nesten tomt i lokalet, men det kommer flere mennesker etterhvert. Jeg skal hjem, sier jeg. Så gir jeg jentene en klem og går ut av kjellerlokalet, opp trappen, ut i sola. Klokka er åtte og jeg går fortsatt ut i sola. Jeg tar på meg høretelefonene og Ingrid Olava synger den sangen,

den sangen, du vet, som har et pianospill i starten, som høres nesten helt likt ut som melodien i Radioheads Reckoner, den jeg liker så godt. Dan Turéll liker hverdagen og på bussen hjem ser jeg ut av vinduet, jeg svelger og har barberblader i halsen, jeg hoster vondt og er litt svimmel, men jeg har det fint. Jeg ser på en heisekran som det skinner i fordi solen fortsatt er her, og jeg tenker på at jeg skal betale internett-regningen min når jeg kommer hjem, at jeg skal lage mat, skrive, vaske opp, lese avisen, i morgen tidlig skal jeg lese avisen, pusse tenner, drikke Sanasol, gå med papiret før jeg går den lille strekningen opp til bussholdeplassen og drar på jobb. Jeg liker dette. Jeg liker alt vi gjør, hver dag, de ubetydelige tingene som egentlig er alt vi har.

Jeg liker å gå i trappene på Blindern, jeg liker å logge meg på pc’ene deres og skrive på mine egne ting, og ikke noe som noen skal karaktersette lenger. Jeg liker brosteinene ned mot Fredrikke, jeg liker t-baneholdeplassen og benken like ved 7eleven der nede, der Frøydis og jeg en gang satt og feiret at vi var ferdige med eksamen. Jeg liker alt vi feirer. Jeg liker at det går an å være en C-student som får A på det siste og viktigste hun gjør. Jeg liker at det alltid går en buss eller t-bane eller et tog et sted. Jeg liker at det er sol på heisekranene og at det er en trygg rytmikk i hvordan jeg fullfører en bok, for å bare trekke opp en ny fra veska og flytte bokmerket over i den.

Jeg liker å lage de samme tingene til middag om og om igjen mens katten ser på fra den grønne lesestolen under vinduet. Jeg liker at jeg våkner ti minutter før vekkerklokka ringer om morgenen og at jeg går sakte inn i dusjen, skrur på vannet mens jeg setter opp håret så det ikke blir vått, tråkker inn i den glovarme strålen og våkner på ordentlig. Jeg liker at min beste venninne er min beste venninne og at hun ber meg være med på grilling i parken i morgen.

Jeg liker at vi kan stå utenfor HF og snakke om tullingene vi kjenner, gestikulere med armene, snakke om idioter, at vi er idioter, snakke om guttene, snakke om kjærligheten, snakke om bøkene, filmene, musikken og alt det vanskelige innimellom, og at det går bra tilslutt. Jeg liker at jeg sitter på bussen, på vei hjem, på en helt vanlig hverdag, at det kommer en sang jeg ikke har hørt på lenge på mp3-spilleren og at jeg tenker: Nå elsker jeg deg ikke lenger, og det er helt greit.

Jeg liker at hverdagen min er alt jeg har, og at jeg er glad jeg har den. Jeg liker hverdagen, akkurat som Dan Turéll. Og han var alt annet enn hverdagslig. Et sted der ute sitter det noen som tenker eller kommer til å tenke at jeg ikke er hverdagslig også. Jeg lurer på om han ville kile meg på beina når vi så på TV. Om han ville lese en bok ved siden av meg i sengen. Om han ville se på mens jeg lagde mat, eller om han ville laget maten mens jeg så på eller leste høyt for ham fra den grønne lesestolen, med katten i fanget.

Når er det man skjønner at dette går virkelig ikke lenger? Når man ser tilbake på tiden man har hatt sammen, tiden jeg har ligget ved siden av deg i en seng og tenkt, tiden vi har brukt på å avvente og se hva som skjer, når skjønte vi at det ikke kom til å gå lenger? Skjønte du det ikke før du sa det? Jeg skjønte det i så fall før deg. Jeg skjønte det lenge før deg. Jeg skjønte det, men lot være å si noe. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt trodde det var smil igjen. Jeg trodde fortsatt det var fine øyeblikk å hente i oss. Og det var det.

Bare timer før du sa at du ikke elsket meg, så lå jeg inntil deg og jeg kjente hjertet ditt banke mot ryggen min, og jeg husker at jeg tenkte: Dette er noe av det fineste vi har gjort noengang. Så er bragden å få det øyeblikket til å ikke bli ødelagt av det faktum at du gikk fra meg bare timer etter den tanken og det øyeblikket. At det øyeblikket henger sammen med din tanke om at alt var feil, at det ikke var det fineste vi noengang hadde gjort sammen. Og det er det som gjør vondt, men er det ikke alltid skeivt fordelt? Er det ikke alltid sånn at man oppfatter ting på forskjellige måter?

Da jeg var sammen med S så var jeg så glad for at vi aldri kranglet, og da vi møttes før jul så brukte han fire timer på å fortelle meg at jeg må lære meg å krangle, at vi hadde vært sammen lenger om vi bare hadde kranglet. Og jeg ser på ham med tårer i øynene, over bordet på kafeen der vi sitter, og jeg forteller ham med lange pauser mellom ordene fordi jeg prøver å svelge bort gråten, at etter å ha vært i et forhold i to år der alt jeg kan huske er krangling, så kunne jeg endelig slappe av med ham, jeg så på det at vi aldri kranglet som en fordel. Det var noe av det fineste med oss. Så feil kan man ta.

Når skjønte jeg det med S? Det er et godt spørsmål.

Når skjønte jeg det med L? Da jeg spurte hvorfor er du sammen med meg, han svarte fordi det var hyggelig, og spurte så nervøst hvorfor jeg var sammen med ham, jeg svarte: Fordi jeg er forelska i deg. Han sa: Enda?

Enda. Og for alltid. Natalie Portman sier i Closer, I would have loved you forever. Det er kanskje like greit at hun ikke var sammen med Jude Law forever, jeg mener, han er en fløtepus, og det er bedre for meg at jeg ikke er sammen med L for alltid. Men jeg ville gjort det. Det er det som er poenget. Det er det som betyr noe. Det er det som er ekte. Det var bare det jeg ville si.

No walls, no chains can keep him to me. He’s a Montague, he always will be. My racing heart has made him stay behind… He’s got me pretending I see no finish line, but in the end there always is. There always is… – Ingrid Olava, Juliet’s Wishes

Hva kan jeg si? Jeg går i regnet, jeg hører på Ingrid Olava på repeat, jeg skriver, jeg rusker deg i håret før jeg går hjem tidlig for tredje gang denne helgen, jeg er hun som velger sitt eget selskap, jeg er hun som skriver alene om kvelden, hun som ikke skriver bachelor-oppgave selv om det nå er to uker igjen til den skal leveres. På fredag går natt-toget til Bergen og jeg er med, og sikkert min bærbare pc også, hotellrommet deles med mamma og jeg skal skrive bachelor-oppgave mens det regner i Bergen. Jeg tror det regner. Jeg har ingen penger, jeg har kjøpt nye briller som kommer snart, jeg lengter etter å sette punktum i dokumentet som heter Rapport der det står om kundene som handler på ARK Pocket, jeg lengter etter å kunne konsentrere meg om det viktige her i livet, det dokumentet som heter noe helt annet, den jobben som består av å rydde i bokhyller og smile til mennesker som kjøper bøker. Kvelder med smil som kanskje avsluttes tidlig, som tendensen har vært den siste uka.

Det er ingen skam i å dra hjem tidlig, Ingrid Olava venter, Radiohead venter, stereoanlegget venter, katten venter, ordene venter. En kopp te ved siden av meg på skrivebordet, et åpent vindu, beina oppe i stolen under meg, jeg sitter i indianer-stilling og jeg skriver.

Jeg er penere inni enn utenpå med brillene, men det er helt ok. Det er helt ok. Det er ikke plass til at noen skal synes at jeg er pen lenger nå. Det er ikke rom for det. Det kommer en dag når jeg våkner og du ikke lenger tar så stor plass, du og det at du ikke er her, du er ikke her, du er ikke hos meg, du finnes ikke lenger, du er bare en gutt, du er ikke min, jeg kan bare rufse deg i håret på avstand, møte blikket ditt der du sitter ved et annet bord enn meg og se ned igjen med en gang etterpå. Det er ikke plass til noen andre enn meg selv og ordene mine. Og det er greit.

Så jeg skal gjemme meg bak nye briller, regnet og det Ingrid Olava synger om kamikaze-forhold.

Mamma kommer innom jobben min tidlig om morgenen og på kontoret når vi leter etter et lese-eksemplar som hun kan få med seg hjem, så sier jeg det. Jeg sier hva jeg gjorde i går, og hun spør hva den første setningen er. Jeg sier den første setningen, og hun omfavner meg, helt spontant, ut av det blå, hun tar tak i skuldrene mine og gir meg en klem og hun blir nesten forskrekket av seg selv og går kjapt unna meg igjen, med et smil om munnen, hun løfter hånden opp til munnen og sier: Åh, Linn, det er en god første setning. Det er det!

Mamma klemmer svært sjeldent. Hun er ikke en spontan person.

Hun ga meg troen på meg selv i dag tidlig da hun gjorde det. Kanskje det er det mammaer er til for. Å gi folk troen på seg selv.

Jeg har fortalt det til mange mennesker, jeg føler at dette egentlig er ting man ikke forteller til folk, men på den annen side så tenker jeg at hvis jeg forteller folk det, hva jeg gjør, så kommer folk til å spørre, og fordi jeg ikke er en som liker å måtte si til folk at jeg ikke klarte det, så kommer jeg til å måtte gjøre det. Jeg kommer til å måtte fullføre dette. Helt på ordentlig. Jeg kommer til å sitte oppe like sent som jeg har gjort i går og i dag mange mange mange netter fremover, og jeg kommer til å bruke lang tid på alle setningene. Jeg kommer til å føle at jeg ikke duger til noenting. Jeg kommer til å føle at jeg har mistet tråden, men så lese gjennom og se at den er der, at den må jobbes med, men at den er der. Og jeg kommer til å bli ferdig. Jeg skal feire på side 50. Det er allerede det lengste jeg har skrevet.

Jeg skal bli refusert gang på gang, jeg skal gå på en smell eller tusen, jeg skal gi opp, og miste troen på alt, jeg skal tro at det aldri var meningen allikevel, at dere har løyet til meg alle mann, men så skal jeg gjøre det på nytt igjen. Det er som med alle kjærlighetsforholdene mine, dette. Det er kjærlighetsforholdet mitt.

En av mine beste sa en gang at jeg føler i bokstaver.
Det gjør jeg. Nå skal jeg gjøre det på fulltid.

Jeg har en arbeidstittel, jeg har en første setning, jeg har en plan. Jeg skal fullføre, selv om det blir tidenes dårligste samling av tekster. Jeg mener det. Dette er våren det skal skje. Dette er året. Jeg tuller ikke.

Dere får heie på meg når jeg trenger det som mest.

Jeg leser høyt for meg selv, og det er vanskelig å lese når man gråter.

“I was waiting at the stop light of life and thinking a little too carefully about your eyes. it meant nothing the way I told it, I can’t tell you how it was. there are things I never meant to think about do say and hear across the room on the phone overheard words can break a heart. these things are true: love is not everlasting. anything worth anything will run away from you. when you tell the truth, close your eyes and it won’t hurt as much. when I think of you standing on the grass high above the world on a hill my spine tingles and I fall into spasms taking place only on the inside. no matter how hard you try you will fuck up everything you want to take care of. the thing about cars is they always break down. every road is uphill both ways.

enough said.”

-lightfallsup

Ikke gi opp, ikke gi opp, ikke gi opp, og trikken kommer i snøen, jeg går hjem med bøyd hode, jeg går i snøen med sorte converse-sko og på tuppen av skoene står det kärlek, jeg er jenta med kofferten som går over brua, trikken kjørte og jeg kunne høre den, men ikke se den, jeg går på bar asfalt så lenge jeg kan og må tilslutt gi opp og tråkke uti snøen,

jeg er kald på bena og i sofaen til Mia drikker jeg te og jeg kan ikke noe for at jeg gråter når Carrie går fra Big for andre gang, når hun skriker til ham og kaster mat på veggene hans, hyler til seg selv at hun er så dum, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? spør hun og han står på den andre siden av kjøkkenbenken og ser ned, og jeg kan ikke noe for at jeg tenker at det ikke er hennes feil, det er ikke din feil,

det er ikke din feil, vi er de modige menneskene, we are the brave ones, og jeg må si det til meg selv, si det til meg selv, og han ringer på døren hennes halv tre, ingen har noengang ringt på døren min halv tre om natten, ingen har noensinne løftet meg opp og båret meg inn på soverommet og jeg har ikke sittet i vinduet og røykt når han har våknet og visst at nå var det over, nå er det slutt, go to Paris, I’m not coming, og jeg prøver å tørke tårene mine uten å virke dum, og jeg går inn til meg selv igjen og jeg skriver ikke, jeg bare ser, jeg ser meg rundt i hybelen min og jeg gråter ikke,

jeg gråter ikke

jeg lyver når jeg skriver, det er derfor det blir litteratur, og ikke gi opp, ikke gi opp, jeg er jenta med kofferten og jeg skal skrive, jeg skal skrive om lykkelig kjærlighet, jeg skal lyve om ulykkelig kjærlighet, jeg skal skrive om at du går og aldri kommer tilbake, at du kommer tilbake mens jeg skriver romanen min, kortprosasamlingen min, diktsamlingen min, dokumentaren min, om brustne hjerter og at du aldri kommer tilbake,

du og du og du, at vi krangler på et kjøkken, at vi krangler på en sti i skogen, at vi krangler i en stue jeg aldri har sett før, at vi krangler på et bibliotek og at mennesker må hysje på oss og jeg har aldri blitt hysjet på, jeg krangler ikke, jeg overdøver skrikene mine med musikken min og jeg går med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg skriker til Explosions in the sky og jeg drukner alt jeg føler i for høy musikk om morgenen, jeg er jenta med kofferten, jeg har bøker i den, jeg har musikk i den, jeg har kulepenner i den og jeg kan rømme, når som helst, jeg kan rømme, and I can go to the mountains, I can go to Israel, Afghanistan, og du kommer ikke til å være der, ingen av stedene, så jeg må skrive om deg for at du skal være virkelig.

I natt drømte jeg at noen kilte meg på ryggen og at jeg ikke måtte lese høyt for meg selv for å ikke være alene.

Han lener seg over disken etter å ha fått papiret med ordene sine på, og han kysser meg på kinnet, i munnviken. Han vinker med arket i hånden og går ut. Jeg drikker en slurk til av iskaffen min og dagen før da vi trodde vi sa hadet på ordentlig, så han meg inn i øynene og spurte hvem jeg skulle tenke på nå. Deg selv, sa han. Deg selv, og bare deg selv. Jeg hadde visst gjort for lite av det, sa han. Han sa det da, og han sa det før jul, og han sa det i november i byen hans, og han sa det på Roskilde, og han har alltid sagt det. Men han har også vært en av dem jeg har tenkt mer på enn meg selv en gang.

Nå er det bare meg.

Jeg skriver lange Underskog-poster med jenta med det lange håret, vi forteller hverandre ting fra de innerste krokene i oss selv og blir overrasket begge to over hvor ærlige vi er med hverandre. Jeg får en post et annet sted med et spørsmål om jeg har lyst til å være på et EP-cover, fordi avsenderen av posten alltid tenker på meg når han ser for seg et EP-cover, og jeg har ikke svart enda, men jeg vet ikke hvordan jeg skal se ut på et EP-cover.

Jeg har vært sammen med en fotograf i et helt år og han klarte nesten ikke å ta bilder av meg. Han knipset og så ned på skjermen på kamerat og rynket på øyenbrynene. Han tok flere bilder, og så igjen ned på skjermen. Jeg hørte ikke at han slettet bildene, men jeg skjønte det allikevel. Jeg hadde tatt av meg alle klærne for ham om han hadde trodd at bildene ble fine. Jeg ville jobbet i mange timer og gjort alt han ba meg om, men han ba meg aldri om noenting.

En gang mens han fortsatt bodde på det rommet der vi hadde det fint, så ba han meg om å posere med hodet vendt mot ham og kroppen den andre veien. Jeg følte meg fryktelig dum og turte ikke. Så gråt jeg etterpå. Han brukte det siste bildet sitt på noe annet. Det er nok min feil at jeg aldri ble favoritt-modellen hans.

Men jeg sa jo aldri noe heller. Jeg kunne sagt at jeg ville han skulle ta bilder av meg. Men jeg sa det alltid i sånne situasjoner at han ikke tok meg seriøst. I løpet av den siste tiden tror jeg at jeg sa at jeg ville at han skulle ta bilder av meg. Jeg ville ha bilder av meg selv som han hadde tatt. Jeg ville at han skulle se meg. Han tok bilder av hendene mine foran lyset og ble overrasket selv over hvor fine bildene ble. Men de hendene kunne vært hvem som helst sine hender.

Jeg kunne sagt at jeg elsket ham. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle være sammen med meg, og ikke dra på byen. Jeg kunne sagt at jeg ville at han skulle bli med meg til København, at han var en dårlig kjæreste i Paris og at han burde benytte sjansen til å gjøre det godt igjen i favoritt-byen min. For tid er den lengste avstand mellom to steder, sto det på arket jeg ga ham.

Jeg reiste ikke til månen, jeg reiste enda lenger, begynte han i et rom senere på dagen. For noen år siden satt han i en slitt drama-sal på Nissen og sa de samme ordene. Han hadde hvit skjorte på seg, og jeg husker ikke om vi var kjærester, skulle bli eller hadde vært. Men jeg husker at jeg elsket ham en gang og at vi så på Simpsons etter skolen og at han lo verdens fineste latter mens jeg smurte brødskiver på det lille kjøkkenet hans. Han tok flere bilder av meg enn fotografen noengang gjorde. Og de hang på veggen hans.

Fotografen hadde et trøtt Polaroid-bilde av meg på døren sin engang. Under en lapp der det sto Linn, du er den fineste jeg veit. Jeg har ikke vært der inne siden det ble slutt, men jeg tror han har tatt det ned nå. Akkurat som at jeg har erstattet bildene av ham på veggen min med en plakat av Mannen som elsket Yngve, med blå himmel og vind i håret, de aner ikke hvordan alt skal gå til helvete med speedbåt bare måneder senere. Og det begynner med tennis. Det begynner med de rareste ting.

Ut i vår hage 2, bytte av rom, flytting, blindtarm-betennelse, flytur fra Paris, en tur på søndagsmarkedet på Blå, sykdom i familien, at jeg klippet av det lange håret mitt, at vi kjørte trikk og så på snøen. Jeg mener, det begynner med de rareste ting. Og det er ingenting å gjøre for å stoppe det.

Man bare ser at det kommer og man kan ikke gjøre noenting. Men neste gang vil jeg ikke at jeg skal sitte der, år senere, måneder senere, uker senere og tenke på alle gangene jeg burde kysset ham og sagt at jeg elsket ham. Om det alt har gått til helvete, så er det egentlig akkurat det samme når det skjer. Så om han går når jeg sier at jeg elsker ham, så går han da, i stedet for noen måneder senere, uten at jeg har turt å si det hver gang jeg har sett på ham med tårer i øynene og vært sprekkferdig med kjærlighet.

(Teksten på papiret er fra Glassmenasjeriet av Tennessee Williams)

 Mend your heart with Soldier Thread:

(Ja, altså, det over er en link til fin musikk, jeg har fått beskjed om at folk ikke har skjønt det.)

Jeg skal dit, sa han og pekte oppover. Ja, sa jeg. Og du skal dit, sa han, og pekte nedover. So it is, sa jeg, som Marie DeSalle sier i High Fidelity når hun og Rob skal gå hvert til sitt etter at de har hatt sex.

Vi kommer til enden av Youngstorget og han sier I go up, jeg sier I go down, og i stedet for å gå mot ham og ta igjen de metrene av avstand som er mellom oss fysisk, så snur jeg meg med hånden løftet til et vink og går raskt i min retning. Vi har hver vår retning nå. Det er sånn det er å være eks-kjærester. Vi går til forskjellige steder, vi gjør forskjellige ting, vi snakker ikke lenger samme språk.

Han som sitter foran meg på den kaféen der vi var en eneste gang før, mens vi var sammen, det er ikke han jeg var sammen med et år. På en måte er det kanskje litt fint, for det betyr at det ikke er han som sitter foran meg, han som har gått, han som skal kysse andre jenter, holde andre jenter i hånden, våkne ved siden av andre jenter, lykkelig eller angrende, han er ikke den jeg elsker. Hvem elsker jeg da? Ble han borte den fredagen han gjorde det slutt? Hadde han ikke vært borte lenge før det? Er det ikke derfor jeg var sint?

Jeg går opp djevelbakken og sparker til en stor stein, ser at den ruller en meter før den stanser. Bakken er bratt, men ikke bratt nok til å starte et lite steinras selv om jeg vil. Jeg går forbi den høye muren ved Oslo Hospital og jeg titter inn over den, inn på trærne, inn på vinduene, jeg vinker til de som sitter der inne, er det noen som ser meg? Har de det fint der? I byens fineste hage? Har de ro i sjelen nå?

Jeg stanser på toppen av bakken og ser utover byen min, den er full av lys, og jeg tar ut øreproppene og Blokk5 blir bare en svak summelyd ved skuldrene mine, jeg går mot et gjerde og hører at buskene slår mot det i vinden og lager en pling-plong-lyd, som et sånt vindspill, og på toppen av byen synger vindspillet min sang, og jeg vet ikke om jeg gråter fordi det blåser eller fordi jeg har det bra, eller kanskje jeg egentlig har det dårlig, kanskje, jeg vet ikke.

På den andre siden av Oslo Hospitals store hage har noen slått inn muren, det er et stort hull i det og man trenger ikke stå på tå for å se over, man ser rett inn. Jeg blir rolig av det. At jeg så lett kan titte inn i Oslos fineste hage, jeg trenger ikke anstrenge meg i det hele tatt. Jeg kan bare stå der, rett opp og ned, og se inn på trærne som skal bli grønne, kanskje er det epletrær?

Så går jeg videre. Mot trikken, mot Mannen som elsket Yngve for andre gang på kino, mot Blinderns lesesaler, mot bokhandelen jeg jobber i, mot menneskene jeg skal møte, brusflaskene jeg skal drikke, maten jeg skal spise, musikken jeg skal høre på, og du skal ikke være med. Selvfølgelig er det trist.

Jeg vet ikke hva som er tristest. At han gikk den andre veien enn meg, eller at han sa at mange kanskje syntes det var på tide.

Bare gå, jeg klarer meg alene. Jeg har alltids Oslo Hospitals hemmelige hage.

Ps: Mitt hjertes favoritt er Fevers and Fireworks.

Mamma sender meg artikler om kjærligheten i posten og jeg låser meg inn hjemme, helt alene, og lager middag til meg selv mens jeg snakker med katten. Jeg svømmer fort og går fort og setter meg bakerst på bussen for å se at verden utenfor går fort. Om kvelden sovner jeg hos bestekameraten og han følger meg til bussen senere, jeg skal hjem, han skal ut på byen. Han ringer meg halv fire om natten. Det er det bare en annen jeg kjenner som pleide å gjøre. Det er lenge siden nå.

Jeg hører på tim og skjønte på bussen i dag at det var på tide å skrive noe offentlig igjen. Når jeg ikke klarer å skrive om hva som gjør vondt, så kan jeg skrive om tim i stedet. For de er der, hele tiden. Jeg trykker spilleren min inntil hjertet og puster lettet ut over at sangene deres fortsatt gir meg ro i sjelen. Jeg lener hodet mot ruta og tenker på hvor lenge de har vært med meg, jeg tenker på hvordan hjertet mitt har vært hardt som stein og mykt som bomull flere ganger mens jeg har hørt på dem. Jeg tenker på den andre konserten jeg var på med dem, i kjelleren på Muddy Waters. Det var bare dager etter at det ble slutt med S, og jeg satt sånn i lokalet at jeg kunne se trappen. Kanskje han kom til å komme allikevel? Vi skulle gå på konserten sammen, men det var jo slutt, så han ble ikke med. Men jeg satt der, med boken min i fanget, og så på trappen og ble like skuffa hver gang det ikke var ham.

Han kom ikke. Han kom aldri tilbake. Han er som mr. Big og kommer tilbake hele tiden uten å egentlig komme tilbake. Jeg flytter ikke til Paris. Jeg bor her. Jeg kommer til å bo i denne gata resten av mitt liv, og du kan godt kjøre hit og møte meg utenfor døra, når som helst. Du vet hvor jeg bor. Men jeg kommer ikke til å gå på en tim-konsert og tro at du skal komme gående. Du kommer nemlig aldri tilbake. Jeg er voksen nok til å skjønne det nå, selv om det også egentlig er en trist ting.

Du skal tidlig opp, men nå er det kveld, sang jeg til ham en gang, vi var på konsert oppe på Muddy Waters denne gangen, og det var en L og ikke en S jeg sang til. Jeg har vært på tim-konsert med hjertesorg og i gryende forelskelse, for ikke å snakke om den stormende forelskelsen. Jeg har vært på tim-konsert med kommende kjærester og forhenværende kjærester. Jeg har vært på tim-konsert om sommeren og vinteren og høsten og våren, og jeg har kjørt buss på tørr asfalt, på grus og i slaps og sølevann. De er konstante, og de er ikke et band jeg slutter å høre på fordi de minner meg om noe jeg ikke vil huske. De er ikke som Sigur Ros en gang var, de er ikke som Thomas Dybdahl, de er ikke som Bloc Party eller noen av de jeg forbinder med et ansikt som gikk. De er bare mine.

De synger til meg og når det regner kan jeg være litt May-Irene hvis jeg vil. Jeg kan drømme meg bort i verdens fineste stemme og lure på hvem den neste jeg skal vente på på tim-konsert er, jeg kan lure på hvem den neste jeg skal kysse foran scenen er, hva han hører på, hvordan håret hans lukter, om han er ung eller gammel, om det er lenge til eller enda lenger til. I mellomtiden skal jeg fortsette å høre på tim mens jeg gråter og snakker til deg, selv om du ikke hører. Jeg var en gang verdens minst beinharde jente, nå er jeg eldre og plutselig beinhard. Jeg vet ikke hva som er best, hva som funker best. Jeg tror ikke noenting funker bedre enn noe annet, jeg tror det tar den tiden det tar uansett om jeg ser deg eller ikke. Jeg tror jeg kommer til å være halv en god stund til.

Det er sånn det går med oss som elsker. Det var ingens feil, det bare ble sånn. Og jeg kjører buss med tim og forsøker å tro på at jeg ikke var dum som ble så lenge. Jeg forsøker å se for meg at det går an å ville være sammen med noen man ikke elsker helt til det ikke går lenger. Jeg forsøker å forstå at det finnes tusen grånyanser og ikke bare svart/hvitt, selv om det for meg er klinkende klart. Så jeg lager middag til meg selv og forsøker å finne ut hvilke bilder jeg skal ta ned fra veggen først. Jeg ender opp med ingen, og snakker med katten før jeg slipper ham ut. Sånn kan det gå.