Strekhjerte

tim er de beste superheltene en liten jente kan ha. De lager musikk som kiler i magen og får hjertet til å smile. På konsert hviner jeg høyt og det dirrer i bena mine, og vokalisten er så heit at han kunne smeltet scenegulvet han står på. De fortjener all din oppmerksomhet, jeg har gitt dem ca. all min de siste fem årene. Tirsdag 4. september 2007 kom debutskiva deres Lübeck ut, kjøp den på Platekompaniet er du snill.

Krummis er världens bästa tjej, og vi møttes i en sving på East på Roskilde ‘04. Vi er Roskilde-veteraner. Når vi er ute sammen, spør folk om vi er søsken, og da ler vi høyt og ber dem om å jekke seg ned et par hakk. Fire! Vi har grått ved siden av hverandre på Sigur Rós, vi har venta på Axl Rose som aldri kom og stukket av med partykofferten så det aldri ble noe ordentlig nachspiel, vi har dratt på eventyr til Roskilde-by og sittet på bakken og spist pizza og vi har ligget ved siden av hverandre inne på rommet hennes og snakket om kärleken og pojkene, den i Paris og den i rommet ved siden av. Jeg føler at jeg har kjent henne hele livet, selv om vi bare har hatt noen år sammen. Hun er best i verden. Jeg hadde dødd uten Krummis.

NaboMia tar fine bilder og er en jævla bra tjej. Vi ser på Sex & the city sammen på mandagene og drikker te og snakker høylytt om kärleken i reklamepausene. Hun har en katt som er venn med min katt, de er ganske dumme begge to, men vi elsker dem for det. Litt som når vi har kjærester. Haha.

Lightfallsup er en engelsk blogg, men man kan på en måte kalle det en roman. Jeg vet ikke om det han skriver er sant, jeg vet ikke engang om han er en han, jeg vet ikke hvor gammel han er, jeg vet ikke hvor han bor, men jeg vet at jeg ville kjøpt boken hans og at jeg leser dagboken hans høyt for meg selv, alle, over 3000 innlegg. I hope this never ends.

Lars har hatt mange navn i dagboken min. Han begynte som heiteLars som Krummis kjente, da visste jeg ikke så mye om ham annet enn at han tok nakenbilder av seg selv. Jeg kjøpte et og hang det på veggen. Dette er lenge siden nå. Så prikket han meg på skulderen på mitt eventyr på Quart-festivalen og sa at spøkelseskofferten min var fin. Så flyttet han til Oslo sammen med Krummis, og en dag sto jeg på kjøkkenet og så ned i gulvet og sa til Frøydis at jeg kanskje likte Lars veldig godt, at jeg kanskje på en måte var forelsket i Lars. Da kalte jeg ham smilegutten og jeg drømte om ham om natten. Så lå jeg ved siden av ham om natten noenganger i løpet av et år og sånn var det. Vi var kjærester en gang og det var fint.

Frøydis bodde på rommet ved siden av mitt, nå bor hun i te- og kakekollektiv i Homansbyen. Hun lager fortsatt mat og skriver barnebøker og hun henger opp bilder og ord på en tråd i taket sitt. Hun kaller katten min Kong Ottokar og liker å se på dårlige science fiction-serier om natten. Hun kan snakke dansk og hun sover i ord og kattepels. Jeg kan godt like henne.

John skriver vakkert om guttene og kärleken og togskinnene og livet. Vi pleier å møtes for å drikke kakao og snakke om livet og de viktige tingene og jeg føler meg alltid bra etter å ha fått en klem av ham. Han lager fine bilder.

Helge går rundt med alvestøv i lommene, men han skriver ikke så mye på internett. Han er opptatt med å lure lånekassen til å gi ham stipend for å være student, mens han egentlig går på konserter, tar bilder og jobber i diverse studentorganisasjoner. Han er en bra kar.

Rune bor på Grünerløkka, og litt i en blogg. For hundre år siden skrev jeg at jeg ville gi ut bøkene hans om jeg vant i lotto, og jeg mener det fortsatt. Når debutboken hans kommer ut, skal jeg selge så mange av dem at han danker ut Helene Uri fra bestselger-listene. Han pleide å si at jeg hadde englevinger og at jeg var as good as people come. Alt går over, alt går over i noe annet. Men jeg liker’n for det.

Karina er töffest. Hun kan tegne også. Hun rømmer ofte og hun smiler fint. Jeg har en sånn respekt for henne, at jeg noen ganger blir redd når jeg ser henne. Hun minner meg om alle de fine filmene jeg liker og musikken jeg hører på. På Roskilde i 2005 sendte jeg henne melding da Foo Fighters spilte Everlong. Hun er heltinnen over alle heltinner. Uansett.

Miriam er magisk. Hun maler vakre bilder og jeg har et på veggen. Hun kommer til å bli en berømt kunstner, og en gang vi var ute sammen, så hadde hun plukket blomster til meg. Hun glitrer som the stars above og gløder som neon alone. Jeg tror egentlig at hun kan fly.

Kent er skikkelig morsom. Jeg mener det. Han handler bøker hos meg, og jeg vet ikke hvem han er. Han sier at han smiler når han går forbi butikken min og ser at jeg er på jobb. Jeg spionerer på alle menn på hans alder når de er inne i butikken min, og sjekker signaturen nøye om de handler med kredittkort.

Difference skriver en av de fineste bloggene jeg har sett på lenge. Det er bare å klikke og lese seg bakover. Hun er student uten at hun egentlig er student, hun burde skrive bøker i stedet. Sånn er det med den saken.

Linda er også en sånn favorittblogg som burde blitt bok. Jeg har ikke mer å si om den saken.

Streck skriver om Emo og det han opplever med sin kamerat og sine jenter. Det er en svensk historie med flotte tegninger til og jeg liker den kjempegodt. Dette er nesten som en bok, men jeg leser mindre av gangen enn jeg skulle ønske.

Fr. Martinsen tagger i gresset med kunstgjødsel. Hun har en haug med bøker hjemme hos seg med “Bøker du kan få” og en gang tok jeg med meg en Nils-Øivind Haagensen bok hjem. Den var veldig fin. Hun reiser mye og er glad i konserter. Det er bra ting.

Kristin skriver litt om allsang, litt om oppgaveskriving som ikke alltid blir noe av, litt om svømming og mye om fine ting som kaker og sånn. Alle leser bloggen til Kristin, bare innrøm det, det er som Se & Hør og sånn. Hun er jo ikke Norges beste blogger under 20 (riktignok nå over 20) uten grunn heller. Jeg liker’a.

Jeg ler så jeg griner når jeg leser M og Wulffmorgenthaler.

Jeg tyvlytter på folk i Sverige, og jeg leser andre folks hemmeligheter. Jeg eier ikke skam.

Også tror jeg på at verden kan bli et bedre sted.