Strekhjerte

Chiang Mai: I want all that is not mine

Linn — Sun, 05 May 2013 20:54:32 +0000

Jeg sover hele dagen etter bryllupet, noen er ved bassenget, noen har dratt videre, noen har dratt hjem. Jeg sover mens sola steker på asfalten, trærne og menneskene utenfor hotellet. Kjolen ligger på gulvet, skoene står ved senga, under dyna ligger jeg i shorts og t-skjorte og sover, halvsover, snur meg, snur meg til andre siden igjen. Vi møtes i resepsjonen når mørket har lagt seg over byen, vi møtes for å spise, for å gå på nattmarkedet, jeg er trøtt, men glad. Vi ender opp på Freedom bar, stedet vi skal ende opp igjen og igjen nettene fremover. Vi spiller Jenga og drikker whisky & cola, sitter på den vaklende takterrassen, ser på maurene som går langs strømledningene, kattene som går langs gata, menneskene som kjører forbi i tuk-tuk-er, på mopeder, i gamle biler. Vi går på Freedom bar og jeg hilser på folk de kjenner fra før av, fra forrige gangen de var her, for seks år siden, de forteller om eventyrene de var med på en gang, snakker om gamle dager og nye dager. Hånda hans i korsryggen min, stemmen hans over bordet, i øret mitt. Freedom bar er en hjørnebar med Bob Marley på veggen og over anlegget, veggmalerier, bakgård og den tidligere nevnte vaklende takterrassen. De stenger når de stenger, når det er tomt for folk eller bartenderen vil gå og legge seg, eller gå ut for å finne en annen fest. Når de endelig stenger, går vi hjem, eller til nærmeste songthaew hvis vi er mange, nærmeste tuk-tuk hvis vi har stukket av fra mengden, sneket oss vekk fra Jenga og whisky & cola-glassene det dugger av. De første dagene etter bryllupet bor vi fortsatt på hotellet, men etterhvert som det tømmes og flere og flere klemmer oss hadet i lobbyen, så begynner vi å planlegge turen videre. Hvor vil vi? Vi har åtte dager igjen, sju dager igjen, seks dager igjen, fem dager igjen og dagene går og vi har de samme hotellrommene, de samme nøklene som går på rundgang, den samme frokostsalen, den samme hotellbaren, de samme heisene der jeg står sammen med ham og etter hvert er jeg ikke redd lenger, før jeg drar hjem tidlig en kveld tar jeg ham i hånda og sier at jeg skal hjem, og legge meg på mitt eget rom, men at vi ses i morgen. Han trekker meg inntil seg og spør om jeg er sikker, om jeg vil kan jeg få nøkkelen hans, og jeg kysser ham og sier at jeg er sikker, men at vi ses i morgen, og han følger meg ut og finner skyss hjem og jeg suser mot hotellet med vinden i håret og jeg er svimmel og sliten av for lite søvn og for mye festing, men det kjennes bare fint og jeg tar meg en pause og sover lenge og dagen etter er jeg tidlig oppe og klar for alt igjen, og vi drar ut og spiser middag, nok et langbord, alltid langbord, selv om folk drar hjem er vi mange igjen, og vi sitter på enden og det er bare oss, selv om vi er mange, og vi går ned på brygga når han tar seg en røyk og vi sitter nesten nede ved vannet og lysene skinner rundt oss, i de små bølgene og langs lyslenkene og vi snakker om å være redde for å fly og om Thailand, og han sier at det nesten er romantisk der vi sitter, og jeg ler og sier nesten, hvis vi var sånne folk som likte sånt, og han tar et trekk og smiler til meg. Og jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi med sola i øynene, sand i håret og lykke i hjertet. Jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi at enten så har jeg gjort noe jævlig riktig her i livet for å fortjene dette, eller så har vi dødd og kommet til Paradis. Og han ler og stumper røyken og så blir vi sittende litt til, aleine, inntil hverandre og lure på hva vi har gjort for å fortjene dette eventyret. Dagen etterpå flytter vi til et annet hotell og da gidder jeg ikke å være feig lenger, vi er seks stykker fordelt på tre rom, og i songthaewen fra hotellet vårt til vandrehjemmet spør jeg ham hva jeg må gjøre for å bestikke ham til å dele rom med meg. Gi meg en slurk av ølen din, svarer han og så blir det sånn. Vi har fire dager igjen.

Chiang Mai: To the windows/To the walls

Linn — Wed, 01 May 2013 16:09:07 +0000

Vi drar på Warm-Up, vi drar på Fabrique, vi spiser fried rice, french fries, omelett, sterke supper og søte desserter, vi danser i air conditionen, vi danser ute i natta, vi klemmer oss inn i de røde songthaewene, bytter på å henge bakpå eller sitte på taket, vinden i håret og vannflasker mot nakken, det er Song Kran og vi blir dynka i vann overalt utenfor hotellet, det tørker igjen med en gang, jeg er allerede vant til hotellet, lobbyen, heisen, rommet, det føles som hjemme og overalt er det folk jeg kjenner. Vi kommer hjem seint og finner alltid noen sittende utenfor, nachspiel på benkene, rødvin rett fra flaska mens vi ser at sola står opp. Så er det bryllup – det er taler, det er grining, det er kjærlighetserklæringer fra alle kanter, det er fyrverkeri både inni og utenpå, det er roligdans som på ungdomsskolen og grinding som på Tempest, når klokka blir tolv setter de på Get low og vi fyller gulvet, fra vinduene til veggene, topp til tå, svettedråper og bøyde knær, roping og latter, akkurat som på slippfesten min, akkurat som på hjemmefestene våre, akkurat som vi gjør overalt hvor vi er sammen, om vi så må synge låta sjæl, noe vi gjorde i talen vår til den vakre bruden vi har hatt æren av å vokse opp sammen med, og hun dansa i midten mens vi sang, i designerkjolen sin. Festen er over altfor fort, jeg har lilla brudepikekjole og grå Converse-sko, jeg har dansa aleine og sammen med folk, jeg har sittet i trappa og snakka om kjærligheten med gamle venner, jeg har aldri lyst til å dra hjem, bare lyst til å bli, og vi kommer hjem til hotellet når festen er over og brudeparet har trukket seg tilbake, og ingen vil gå og legge seg, så vi tømmer minibarene for øl, vi sparker av oss skoa, løsner på skjorta, setter oss på den faste plassen foran hotellet, plassen som har blitt vår hver tidlige morgen, vi snakker om alt mellom himmel og jord og noen pjusker meg i nakken, noen bryter seg inn i bassenget, noen blir sittende alene foran hotellet når alle går opp for å bade, noen kysser forsiktig i smug, noen kaster noen uti bassenget med alle klærne på, noen bader nakne, noen svømmer bort i hjørnene for å kline, noen sitter på kanten og vasser, noen tar seg en røyk, noen lener seg tilbake på en solseng og ser opp på himmelen, et og annet fly svever over oss, og de ser oss ikke der vi er evig unge, aldri trøtte, fulle av kjærlighet og faenskap, noen går for å hente flere flasker vin, noen kler av seg, noen kler på seg, noen har gått og lagt seg, noen vil aldri legge seg, noen trekker noen hardere inntil seg, noen puster fortere, noen holder pusten og dukker under overflaten, noen flyter som en stjerne, noen forteller om en venn som døde, noen forteller om den første gangen de kyssa samboeren sin, noen gråter, noen ler, noen går for å spise frokost, noen går til skranken og ber om å få et rom, noen kysser noen i nakken, noen får en nøkkel, noen får nystekte egg som de eneste i frokostsalen fem minutter før de åpner for dagen, noen skriver nummeret sitt på en lapp, noen legger seg inntil for å sove, noen får ikke sove, noen pakker fordi de skal reise hjem alt dagen etterpå, noen holder seg våkne helt til klokka er 12 dagen etter for å si hadet til de som reiser, noen går med brudepikekjolen på og Converse-skoa i hånda for å legge seg, alle har vært i verdens fineste bryllup og feira kjærligheten.

Chiang Mai: Give me everything tonight

Linn — Fri, 26 Apr 2013 09:17:54 +0000

Vi tar et fly til Bangkok og enda et fly til Chiang Mai, der bryllupet skal være, vi er slitne etter for lite søvn på fem dager, vi drikker kaffe og cola, spiser Snickers og halvsover i ventestolene på flyplassen. Så ankommer vi Chiang Mai og blir henta av en stor bil som kjører oss til hotellet, Chiang Mai Orchid, et stort hotell som har sett bedre dager, men som den neste uka skal romme nærmere 90 mennesker som har kjent hverandre nesten hele livet – eller som møtes for første gang nå, vi kommer fra hele verden og vi hilser på hverandre ved bassenget, i lobbyen, i hagen, i heisene. Vi sniker oss inn for å sjekke inn og håper at gutta ikke har kommet enda, vi vil legge oss på hotellrommene våre og sove for alltid, eller i hvert fall et par timer, før vi vet at festinga er i gang igjen. Vi står og lener oss mot koffertene våre nede i lobbyen og så ser vi en kjent skikkelse gå gjennom lobbyen og ut dørene. Vi løper etter og roper navnet hans, og han snur seg. Der er han, barndomskompisen vår, i Thailand, med singlet, shorts og ryggsekk, på vei for å kjøpe øl. Hvor er resten av gutta? Ved bassenget, vel? Vi glemmer å sove og løper opp til bassenget i stedet, og der sitter de, på rekke og rad, myser mot sola og oss, kaster hverandre og oss uti bassenget, drikker øl på øl, snuser, prater skit, ler av hverandre og historiene vi har sammen. Det blir velkomstmiddag med alle på kvelden, vi spiser thaimat på langbord, jeg smaker på nesten alt, de har kampanje på Chang-øl og lurer på hvor mange som skal ha. 20 nordmenn rekker henda i været, og amerikanerne ler. De kjøper whisky og cola, vi kjøper øl, alle drikker nok vann. Så drar vi videre, vi går til Reggaetown der musikken dundrer i bakgården, noen går rundt med en vannpistol fylt med rom og cola, jeg kjøper en colaboks på kiosken, drikker en slurk og ber Dillon fylle på fra whisky-flaska, det flommer over og jeg ler, whisky og cola, strobelys og Rihanna. Han er der og jeg har ikke snakket med ham enda, jeg bare følger ham med blikket, vet alltid hvor han befinner seg, som om jeg har festa ham på min indre GPS, kjenner det i hjertet hvis han er i nærheten, og alle ler og danser, kjøper mer å drikke, prater på norsk, prater på amerikansk, og han lener seg mot en benk og vinker meg bort til seg. Jeg går sakte bort og sier hei. Vi blir stående og prate litt før han trekker meg inntil seg og jeg lar meg trekke og lurer på hvorfor jeg er så feig, hvorfor jeg ikke bare stjeler et kyss eller ti med en gang jeg ser ham, hvorfor jeg må vente til han gjør det, men jeg vet at jeg er feig fordi jeg er redd, og hvis man er redd, så kommer man ingen steder, så det må jeg slutte med. Hva er det verste som skjer? At jeg blir forelska og han ikke blir det? Ingen som har dødd av det. Enda. Vi snakker sammen, vi ler, vi kysser i en evighet, og jeg husker da jeg kom hjem fra LA så drømte jeg i flere måneder om å se ham igjen, om å se ham sammen med alle vennene mine, om at han skulle kysse meg foran alle vennene mine, og ikke bare bak lukkede dører eller i mørke kroker på LAs utesteder. Og nå står jeg midt i en bakgård på ferie med alle vennene mine og de prater rundt oss og han trekker meg inntil seg igjen og igjen, som den første kvelden, og så tar han hånda mi og sier: Skal vi stikke? Og jeg nikker og følger etter ham ut, kjører en humpete tuk-tuk tilbake til hotellet, våkner på rommet hans dagen etterpå, lukker øynene igjen selv om jeg er våken og prøver å feste følelsen et sted inni meg så den ikke forsvinner.

Koh Samui: Heaven’s got a plan for you

Linn — Wed, 24 Apr 2013 14:10:10 +0000

Vi fløy til Koh Samui med et lite fly, jeg hadde brudepikekjolen i håndbagasjen i tilfelle kofferten min ble borte. Den ble ikke borte. Alt gikk som smurt. Flyplassen på Koh Samui er bitteliten og full av trær, busker, små fontener og nyklippa gress. Resten av Koh Samui er hvite strender, kokosnøtter, turkist vann og backpackere med blondt hår og gyllen hud. Vi var der i tre små dager og jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg var på mitt livs eventyr. Jeg trakk pusten og dukka under vann, nedover og nedover, midt i en fiskestim full av gule, oransje og blå fisker som svømte helt opptil ansiktet mitt og strøk langs hoftebeina mine, boblene fløt mot overflaten og jeg ville bare bli der jeg var, vektløs midt i sjøen, men jeg måtte opp igjen, flyte som en stjerne på havoverflaten mens alle sjødyra fløt under meg. Vi tok båt ut til noen andre øyer der sanda brant under føttene mine, jeg sov i en strandstol, jeg sov i en hotellseng med sand nederst under lakenet uansett hvor mange ganger jeg tømte Converse-skoa og hvor mange ganger jeg børsta føttene før jeg krøp oppi. Vi drakk champagne, rosevin, piña coladas, mai thais, øl og blå shots med Baileys i, vi spiste verdens beste mat, vi var på en reggaebar som aldri stengte, vi nattbada både med og uten badetøy, vi gikk hjemover langs stranda og lagde fotspor i sanda med sandalene eller skoa i henda, bølgene trakk fotsporene våre ut i sjøen som om vi aldri hadde vært der, men der gikk vi, der var vi, månen lyste ned på oss der vi gikk hjem klokka ett, to, fire eller sju, og jeg hadde en jævla blomsterkrans rundt halsen og ølen var kald, alltid kald, og jeg senka skuldrene og så utover sjøen eller sanda eller jentene jeg var der sammen med, og jeg bare kjente meg så rolig, så glad, så trygg. Vi dansa til høy r’n'b på et gyngende tregulv, backpackerne tok av seg t-skjorta og dansa i bar overkropp, svenskene skålte da de spilte Swedish House Mafia, Camilla og jeg telte ned til take off-en og så hoppa vi sammen med dem. Jeg så frosker og gekkoer, katter og hunder, jeg lakka neglene mine i en lys rosa farge og bada hver eneste dag. Jeg var bare glad, så sjukt glad hele tida.

Bangkok: We run the night

Linn — Tue, 23 Apr 2013 08:51:41 +0000

Jeg har vært på mitt livs eventyr. Jeg har prøvd å planlegge hvordan jeg best kan forklare det, skrive ned alt som skjedde uten å gi bort alle hemmelighetene, uten å fortelle andres historier for dem, og hvordan skal man egentlig fortelle om sitt livs eventyr så folk forstår hvor bra det faktisk var? Det er ikke nok ord inni meg til å beskrive hvor jævla lykkelig jeg har vært siden jeg satte meg på flyet til Bangkok den 6. april og ankom det første hotellet, svett og sliten, løp gjennom den trange dusjen, tok på meg en kjole, fant Nina sittende i hotellbaren med en iskald øl det dugget av, fant amerikanerne i en klynge utenfor da de kom hjem, så ham i mengden og turte ikke å si hei før alle andre hadde gjort det, hendene hans rundt meg igjen og hjertet i halsen, du ser bra ut, du også, du ser litt annerledes ut, du ser lik ut – og det er fint, mer øl med Nina, som skal gifte seg om bare en uke, sju dager, øl og smil, duggdråpene på flaskene og på hendene, taxiene uten bilbelte, motorveiene uten gangfelt, klubbene med strobelys, lasere og dundrende bass i hjertet, spritflasker utover bordene, blandevann i bøtter med is, glass på glass med whisky og cola, stemmen hans gjennom musikken: skal du hjem nå? Nei! Fint, vi ses inne, å danse med barndomsvennene mine på en klubb i Bangkok, K med armene ut til siden, en drink i hver hånd, ansiktet mot taket, beaten i beina, å bli løfta bakfra og sprelle med beina mens jeg ler, å prate med fyren fra LAs eventyr i januar i fjor igjen og igjen, å ville kysse ham igjen og igjen uten å tørre det, før han tar et skritt til og enda ett og dere bokstavelig talt prater i munnen på hverandre og han får deg til å holde kjeft ved å fange leppene dine med sine, å glemme alle de andre de siste to timene, å trekke pusten leende og spørre hva det der var, for det er jo ikke som at du har tenkt på ham siden du dro hjem (aldri) og det er jo ikke som at han har tenkt på deg siden du reiste (aldri), å le og stryke hendene nedover overkroppen hans utenpå skjorta, å bli dytta inn av ham gjennom døra, latteren i heisen opp til sjette etasje, stemmen hans i øret ditt, på halsen din, der kjolen var en gang, å stille vekkerklokka på åtte fordi du skal opp og reise til Koh Samui i utdrikningslag morgenen etter, rykningene i munnen hans rett før han sovner, halv sju om morgenen. Varmen på rommet, inni deg, overalt, varmen som ligger som et teppe over Bangkok, den første dagen av ditt livs eventyr. Hjertet ditt som en liten fugl inni brystet – hjertet ditt som er så redd for alt hjemme i Oslo, og som er så modig i Thailand. Å sovne ved siden av ham og håpe at det ikke blir siste gang, igjen. En natt i Bangkok, før flyet tar deg med til Koh Samui. Og det er en helt annen historie.

Don’t tell me our youth is running out, it’s only just begun

Linn — Tue, 19 Mar 2013 08:33:22 +0000

name ten things you wanna do before you die and then go do them.
name ten places you really wanna be before you die and then go to them.
name ten books you wanna read before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again before you die, get all of your friends together and scream them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong with your life and then fix them.
think of all the things that you love about your life, be thankful you are blessed with them.
think of all the things that hold you back and realise that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons why you never wanna die, go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons why it’s good to be alive, and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
- Paul Baribeau

Jeg fant dette diktet hos kjersti. og har lest det flere ganger daglig siden da. Jeg vurderer å tapetsere soverommet mitt med det. Jeg har ikke hatt et behov for sånt siden jeg var i tenårene. Men kanskje man bør ha et behov for å gjøre sånt hele livet.

Jeg lager mixteiper hver mandag som blir lagt ut på Oh Chérie, denne uka lagde jeg en om å være ung.

Du kan si mye om det å være ung, enten du tenker at ung er noe du var for ti år siden eller noe du er hele livet, men som en tjej som alltid har hatt en softspot for high school-filmer og ung kjærleik, så er det noe med det å være 11, 13, 16 eller 19 og forelska, usikker og samtidig kongen på haugen – for alltid.

Håkan Hellström er alle unggutter og ungpikers prins og låtene hans vil for alltid minne meg om Göteborgs fortau under gatelyktene, svette rygger på diskotek og soloppgangen du ser etter den siste kvelden med gjengen – og nå har han kommet med en ny singel som fortsetter i samme tralt. I tillegg byr vi på låter av vise jenter med gitar, om barndom og tenår, brustne hjerter og klump i halsen, plakater på veggene og tenåringsopprør i for små byer, for store hjerter i for trange brystkasser.

Låter om å bli voksne, men være unge for alltid allikevel. Vi blir eldre for hver dag som går, men når vi lukker øya kan vi fortsatt huske akkurat hvordan det var å være oss for 10, 15 eller 20 år siden. Ikke fortell oss at ungdommen renner ut av oss.

mixteip-mandag: låter om å være ung

Og som jeg pleide å gjøre da jeg var ung, her er noen av sitatene fra låtene som jeg kunne tenke meg å tapetsere soveromsveggen min med:

Jag är sexton år, jag är platsen dom aldrig upptäckte, jag är en storm från ingenstans, jag kan krossa ditt hjärta, som en orkan kan jag svepa bort dig, men jag tänker aldrig dö, nej, det kommer aldrig va över för mig, jag kommer älska dig när jorden gått under, för jag tänker aldrig dö, nej – Håkan Hellström

I learned to fly, I learned to fight, I lived a whole life in one night – Dar Williams

One day we’ll reveal the truth, that one will die before he gets there. And if you’re still bleeding, you’re the lucky ones, ’cause most of our feelings, they are dead and they are gone – Daughter

I’m 15 years old and I feel it’s already too late to live, don’t you? – M83

In Candy’s room, there are pictures of her heroes on her wall / Theres a sadness hidden in that pretty face, a sadness all her own, from which no man can keep Candy safe. – Bruce Springsteen

Jag kan få dig när du vill
En vind blåser skräp längs korridoren en sista gång
Och du & jag håller andan och håller händer i språnget
Det är inte så långt hem
- kent

Children get older, our bodies get bigger, but our hearts get torn up – Arcade Fire

What is this love? why can I never hold it? Did it really run out in the strangers bedrooms? I have decided, at 25, that something must change / Concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love – Bloc Party

Me satt på gjerdet og sang, me satte huset i brann, og det var aldri ei sky, det begynner å bli ganske lenge si’, satt og fletta ei løvetannkrans, hadde eget bål på St. Hans, me fortalte historier og lo, lurte på ka eg sko bli når eg ble stor, årå gjekk og tilslutt så blei vi russ, huske godt ka du skreiv på meg med tusj – gnom

Kom, kom atombomb, om vi nån gång, nånsin blir som dom, känns som om alla är äldre nu och ser efter varann, dom har gått för att leva sina liv, och gud vet att jag måste leva mitt

Jag står i Vasaparken, ser pojkar och flickor gå igenom kärlekslunden, jag skulle byta plats med vem som helst på sekunden, om jag kunde… – Håkan Hellström

Mixteip-mandag: låter å høre på mens man venter på våren

Linn — Mon, 04 Mar 2013 11:09:44 +0000

Mars er måneden der våren dukker opp i bare flekker på asfalten og solglimt gjennom trikk- og bussrutene på vei til eller fra jobb eller skole. Det begynner å bli lyst igjen og tanken på at det finnes dager i året der alt bare er solbriller og bare skuldre og solkrem er ikke lenger umulige drømmer, men noe som skal skje om bare noen få måneder. Så her er en liste om å våkne, en liste om å stå opp fra vinterdvalen, mjuke låter som skal sprenge seg gjennom islaget som ligger på fortauene, blåse bort grusen vi har strødd i løpet av vinteren. Den skal tine kroppene våre, og ikke minst hjertene.

Kleerup og Loreen har gått sammen om en ny låt i deilig «hjertet utenpå brystet»-stil, som får lov til å starte mixteipen denne uka. Truls har gitt ut en fabelaktig låt som får lov til å avslutte den. I midten finner dere låter som skal minne dere på at sommeren kommer en gang – det er ikke fistpumping og solbrente kinn enda, men mitt håp er at noen av disse låtene skal få dere til å strekke på vinterkroppen, riste litt på bjørnekroppen, ta en yoga-solhilsen og kjenne at det finnes en uovervinnelig sommer inni dere (det var det ikke jeg, men Camus, som sa).

Finn spillelisten her på Spotify.

(Også publisert på Oh Chérie)

Hjertet utapå kroppen for å sole seg og få igjen varmen

Linn — Sat, 02 Mar 2013 13:10:41 +0000

Last night running I was shouting from the mountain tops / Days keep coming and we both can feel the bottle drop / So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away / Lying here beside me, we have swallowed by another day

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

Last night walking I was thinking of the time that’s passed / I remember how you stumbled, you were pretty when I saw you last / So how’d it get so ugly, how’d we come to push it all aside / Struggle down the sidewalk I am followed by a sterile sky

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

(Last night running I was shouting from the mountain tops)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Days keep coming and we both can feel the bottle drop)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Lying here beside me, we have swallowed by another day)
I know emptiness is with me and my heart is bare
- Aunt Martha «Heart Is Bare»

Jeg går til jobb, fordi jeg endelig klarer å stå opp tidlig igjen. Det er 1. mars og det er lyst halv åtte om morgenen. Det er lyst og jeg kan puste igjen. Jeg hører på en spilleliste med såre stemmer og knuste hjerter, men jeg får puste igjen. Jeg tar et dårlig instagram-bilde av den lyseblå himmelen og får en klump i halsen på størrelse med jordkloden av stemmen til Daughter, men jeg svelger den unna og går videre. Det er en blanding av is, grus og møkkete snø under beina mine, men under det igjen ligger asfalten og venter på oss. Asfalten. Asfalten som skal være tørr og lysegrå under føttene våre om bare en måned. Jeg tenker at nå kommer alt til å gå bra, nå skal alt ordne seg, men jeg vet jo at det går an å gråte selv om sola skinner og det blir sommer igjen, 2012 var beviset på det, det går an å ligge aleine i senga si og ikke klare å gå ut og drikke øl i parken, det går an å sette seg ned i midtgangen på et tog på Roskilde og tenke at nå kommer jeg til å dø, først skal jeg slutte å puste og så skal hjertet mitt slutte å slå og så skal jeg dø, men jeg er jo her enda, og nå er det mars. Jeg kommer frem til jobb og tar et dårlig instagram-bilde av sola som titter fram bak bygningene på Grønland. Eller, den titter jo ikke fram, den velter fram, som den gigantiske stjerna den er, den velter fram og dekker oss med lys og varme, omfavner oss og kveler oss eller hva man nå skal si, uansett hva jeg skriver, så blir det jo bare klisjeer, svulmende og svulstige ord om lykken og lyset, men jeg ville vel bare si at jeg hadde en god morgen i går – og hvis jeg kan ha en, så kan jeg ha flere. Og jeg jobber med det. Liksom. Livet. Jeg jobber med det. Livet er kort, men det er også det lengste du noen gang kommer til å oppleve. Og nå er det mars. Endelig. Fy faen. JA!

En som deg

Linn — Thu, 21 Feb 2013 13:41:13 +0000

Jeg skrev om En som deg på Oh Cherie hvor jeg skriver litt – forhåpentligvis snart mer.

Jeg elsket den filmen, dere må bare se den. Det er lenge siden jeg har sett en film som får meg til å tenke som den gjorde. Kanskje er livet bare sånn akkurat nå, det skjer så mye, i hodet og i hjertet, tida flyr forbi som trikkene i rushtida og jeg blir svimmel av alle valgene og planene og når jeg kommer hjem om kvelden, så tråkker jeg over rotet mitt i en sti til senga, og der ligger jeg i åtte timer, til det er på tide å stå opp igjen, en ny dag der det ikke er tid til å rydde.

Noe som jo er tull, for man har jo bare den tida man tar seg. Og jeg tar meg ikke tid til å rydde eller lese, jeg tar meg bare tid til å ikke ha tid. Men uansett, jeg tok meg tid til å gå på kino og se den filmen og den rørte meg dypt. Kaisa som møter Jacob, Kaisa som flytter rundt, Kaisa som gråter på jobben og sovner på sofaen foran TV-en, Kaisa som låser seg ute på ferie og møter tre norske gutter som lar henne sove i leiligheten deres. Og hun møter en ny gutt, og så møter hun Jacob igjen. Helt tilfeldig i Helsinki, akkurat som det var helt tilfeldig i Istanbul, og verden er så stor og så liten på samme tid, folk vinner i Lotto hver uke, enda sjansene for å vinne er 1:5 379 616 eller noe. Og sånn er det med kjærligheten også, da. Tenker jeg. Man møter folk hele tida, og man kan kjøre på eller la være, men sjansene er ikke så jævla store hele tida. Hver eneste gang du møter noen som får deg til å le på den måten, så er det som å vinne i Lotto.

Og den filmen her er ikke morsom eller romantisk eller sjarmerende, men den er ganske trist og realistisk og gjenkjennelig. For de kunne like gjerne gått rett forbi hverandre, begge gangene. Og det hadde sikkert gått bra det også, kanskje hadde Kaisa møtt en annen fyr et annet sted, kanskje hadde Jacob forelska seg i en jente på flyplassen hjemme i Norge, men de gjorde ikke det. De møttes i Istanbul fordi Kaisa glemte nøklene sine i leiligheten og fordi venninna hennes sov seg gjennom ringetonen fra mobilen sin. Jeg møtte ham på en fest og et utested og et trikkestopp og i København og i en camp på Roskilde, og hvis jeg hadde blitt sjuk eller mista trikken eller fått en melding fra en kompis som var et annet sted eller blitt hjemme eller stilt meg i dokø litt seinere på kvelden, så hadde det ikke skjedd.

Ingen av gangene. Da hadde det skjedd noe annet.

Stedet der vi pleide å bo

Linn — Fri, 15 Feb 2013 08:12:57 +0000

streetart i Berlin

The world got cold, sun got old/And the trees all died away/People left, they all went west/Where tides brought warmer days/For some odd fact, we both came back/There was no one else around/Empty space, frozen waste/We looked for our old house

Oh, Omaha/Oh, Omaha

We found our street beneath dead trees/The house buried in ice/Beds were made, flaking paint/Everything felt right/We went outside to no sunlight/Put on our warm clothes/We took a tour through fancy stores/That everybody knows

Oh, Omaha/Oh, Omaha

We broke the law, empty bars/For who was left to judge/We stayed up late, made our way/Through old abandoned stuff/Soon enough the world warmed up/Folks came flooding home/Every night we stop and sigh/Think of days alone

Oh, Omaha/Oh, Omaha

- Aunt Martha