Noen danser mens de griner, noen danser alene, noen danser mens de hopper, noen hopper mens de danser, noen danser når de er glade, noen danser når alt har gått til helvete, noen danser roligdans som man gjorde på ungdomsskolen, noen danser som i de svette musikkvideoene på MTV, noen danser på bordet, noen danser på jobb, noen jobber med å danse, noen danser selv om de ikke liker det fordi noen de liker liker det, noen danser foran webkameraet mens en de liker ser på, noen danser ikke. Lars danser mens han griner og noen ganger gjør jeg det også. Den 26. mai må dere danse sammen med meg på Mono. Jeg kommer tilbake til hvorfor senere en gang.

Spor 18 på lista er en danseremix av Fleetwood Macs Dreams og den fant jeg på Soundcloud

Jeg har fylt 26, kjøpt nye klær på loppemarked, kyssa en gammel flamme, kyssa en annen gammel flamme, drukket Lambrusco på Musiksmag som om vi nettopp hadde dratt, dagen før, og bare satt der igjen, som om ingenting hadde skjedd, som om jeg aldri flytta tilbake igjen, fikk ny jobb, nytt liv, jeg har gått rundt i København med sola i ansiktet og lurt på hvem jeg hadde vært om jeg hadde valgt annerledes. Jeg kunne blitt der. Men det ville blitt hverdag der også. Kanskje ville jeg jobba i bar, vært like ensom som jeg er her til tider, og der er det færre å ringe, færre å møte på hjørnet, på biblioteket, færre som stikker innom jobben min rett før jeg skal gå.

Jeg er evig plaget av dårlig samvittighet, den handler om penger, rot, vasking, to-do-lister, bøker å skrive, bøker å lese, bøker å skaffe. Jeg kommer kanskje aldri til å bli like flink som jeg vil bli. Men jeg kan rydde stua i kveld. Jeg kan pakke ut av bagen min, fordi det er her jeg bor. Det er Oslo som er byen min, ikke København. Jeg kan sette opp budsjetter og selge ting jeg eier. Jeg kan dra rett hjem etter jobb en gang i blant, for jorda går ikke under enda. Det er tid til å ta seg fri også. Det er tid til å drikke øl og le høyt, og det er tid til å drikke kaffe på ettermiddagen (det er den beste koppen, den som gjør at jeg ikke legger meg før tolv) og skrive et brev for hånd etter at stua er rydda.

Jeg hører på denne sangen høyt høyt høyt, og nå skal jeg sette meg på sykkelen min og møte en venn på Grünerløkka for en kopp kaffe eller to. Og i kveld skal jeg rydde. I leiligheten og i hodet.

Men hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde dårlig samvittighet for noe jeg ikke hadde gjort? Vært tilfreds? Hvem driver med sånt? Jeg har det ikke i meg. Jeg er mye lykkelig, men lite tilfreds. Lykke er en forbipasserende følelse. Det er latteren min når han ser på meg over bordet, det er skriket mitt når de spiller låta mi på Dansestøl, det er pusten jeg trekker ned i lungene når jeg suser gjennom Oslo på den røde sykkelen min, det er den første slurken med kaffe om morgenen når jeg har åpna butikken og folk kommer innenfor fra regnet utenfor, kjøper en bok jeg liker, det er å sende en melding til en venn eller en gammel flamme og møte dem bare noen minutter senere. Tilfredshet er sikkert deilig, for da slipper du å grine og føle deg udugelig, men lykke er ikke så verst det heller. Lykke er faen ikke så verst det heller.

Hva gjør du?
Søker sommerjobb
Nei, det gjør du ikke
Mnei?
Nei, du møter meg og drikker øl
Okay

Og du suser bortover sykkelveiene i byen du bor i, du slipper ikke styret, du viser med hånda når du skal svinge og han kommer inn døra mens du låner bøker, Margreth Olin, Adrian Tomine, Stand by me på DVD og dere gå på fotballpub, dere går på Schous kjelleren, og dere snakker om Jack Kerouac som du tenker at du må lese mer av, og dere snakker om å være kjærester og å være alene, om å fylle livene sine med noe annet enn noen andre, og når du sykler hjem begynner det å regne og du hører på New birds av Arab Strap på repeat, regnet treffer deg i panna, i nakken, i prikker på asfalten du suser over, langs, og stemmen hans mot ørene dine, og lyden fra pluggene når du kommer inn døra hjemme, når veska ligger på gulvet, og alle du tenker på, alle du har kyssa, vil kysse igjen,

Du må være sikker på at du har gjort det riktige, og det er lett å glemme, og det kan ha gått fem år, men du vet det bare når du ser på henne

jeg girer opp og jeg girer ned, jeg er tøff og jeg er kul, og noen ganger gir jeg opp, jeg gjør det, jeg er sånn, det sier pang i baren, ved bordet, på sykkelen og så gir jeg opp, men så våkner jeg igjen og er bedre enn før, jeg børster det av meg, rister det av meg, som Florence, og jeg fyller dagene mine med biblioteksbøker og rydding, jobbing og skriving, jeg er hun med den ødelagte jakka, jeg er hun som mangler knapper, men de ligger her hjemme, på stereoanlegget, klare til å sys på av noen som kan sy, jeg er hun som kverner kaffebønner hver morgen halv åtte, hører på lydbok og prøver å lese litt hver dag, jeg er hun som snurrer på ølen, følger med på mønsteret den lager på bordene der vi sitter,

Du kan se pusten hennes i lufta mellom dere

og kanskje du lurer på hva du har gått glipp av

Jeg sykler hjem, jeg jogger ikke, jeg spiser ikke sunt nok, jeg grer ikke håret mitt, i dag klipte jeg det med saks foran speilet om morgenen, jeg har sjokolade i senga og Mad men sesong 2 i dvd-spilleren, jeg har kosedyr fra jeg var liten i bokhyllene der jeg bor, jeg har bøkene jeg allerede har lest i esker i kjellerboden, jeg savner København nå som det er vår og jeg leser hva jeg gjorde der for et år siden, to, jeg hoppa på sykkelen min og møtte nye folk, jeg grein mens jeg sykla hjem etter å ikke ha skrevet, jeg stoppa ved et lyskryss og klarte å holde meg på sykkelen til det ble grønt igjen, jeg sjekker opp folk ved å fortelle dem hvor dårlig jeg er på å sjekke opp folk, jeg fyller livet mitt med andres ord og andres ting og noen ganger ringer jeg ham for å spørre hva han gjør, og vi møtes over en øl eller tre, jeg ønsker meg en brevvenn, men jeg tar meg ikke tid til å skrive dem,

jeg var 19 år og jeg satt i forsetet i en bil og vi kjørte langs lyktestolpene og vi stoppa hjemme hos meg, og han lente seg mot meg og kyssa meg, jeg var 22 og jeg møtte ham på fest og spurte han om han hadde sett på Twin Peaks, jeg var 25 og jeg sendte en melding og så la jeg igjen mobilen hjemme og sykla meg en tur.

But you have to remember there’s this other kiss.

jeg la igjen kaffen på kontoret.

Jeg kan sykle hvor jeg vil. Jeg kan også skrive hva jeg vil, men noen dager er det vanskeligere enn andre. Jeg er ikke alltid forfatter, noen dager er jeg bare en ordinær jente med en ordinær 9 til 4 jobb, en vanlig tjej på en vanlig sykkel, det er ikke alltid jeg har en historie å fortelle, noen dager er bare kald kaffe, vonde føtter og Paradise Hotel på tv før du sovner. Andre dager er Stockfleths kaffe med en ettersmak av bær og tobakk, vinden i håret, den nye låta til Temper Trap eller albumet til Message to bears, og en tekst som får deg til å huske hvorfor du driver med det her.

-

Noe av det såreste jeg har hørt om kjærlighet hittil i år er setningene: I wanted to crash your party, but I couldn’t find your house. And I wanted to touch your body and kiss you on the mouth. Det er Aunt Martha som synger det, og de synger også at de er body and blood and a terrible heart, men jeg tenker at en mann som synger det refrenget ikke har et terrible heart, det går ikke an. Jeg følte jeg måtte si noe om kjærligheten igjen, at den er der ute selv om jeg ikke blogger om den. Eller noe.

-

Det tar 15 minutter å sykle til jobb, og foreløpig tre år and counting å skrive en roman. Fordelen med å sykle er at jeg veit når jeg er framme.

Jeg kjøpte den på grunn av en gutt. Han var 15, jeg var 13, han var storebroren til venninna mi, han lukta godt, han fikk meg til å le, han tegna bedre enn alle andre og når jeg var på besøk, satte han på Californication i stua og sa at det var den beste plata som fantes. Vi klina et par ganger, den første gangen var dagen før jeg fylte 14. Jeg husker at jeg lå i senga mi, våken hele natta, dagen etterpå og spilte reprisen av kysset hans igjen og igjen i hodet mitt. Han lukta så godt og kyssa så bra, jeg hadde ikke kyssa så mange, men jeg visste at han var bra til å kysse, jeg bare visste det. Det kilte helt ned i tærne og opp igjen, han kyssa meg og han syntes jeg var kul. Anthony Kiedis sang meg i søvn hver natt og jeg tegna tegninger til gutten i mattetimene etter at jeg hadde gjort alle regnestykkene ferdig.

Skiva var hans, helt til jeg kjøpte den, da ble den min. Jeg hadde blå discman og saggebukser. Jeg hadde en grå sekk jeg hadde kjøpt på H & M, jeg hadde sprittusj i lomma og skatesko på beina. Jeg hadde kort hår og hettegenser, Anthony Kiedis hadde sånne hansker der han hadde klipt av fingrene, så jeg hadde også det. Jeg så musikkvideoene deres på MTV midt på natta. MTV, hva skjedde med MTV? Jeg elska MTV. Det var de samme musikkvideoene nesten hver natt, jeg husker det fra jeg sov over hos venninna mi. Jeg lå i stua hennes og så på TV, og så kom han hjem, fra en kompis, fra en fest, vi var så langt fra hverandre, bare to år, men det var som to evigheter, jeg var 14, han var 16, jeg var 13, han var 15, han gikk gatelangs i mørket, jeg lå i en sofa og så på tv, og så kom han hjem, jeg husker lyden av skoene hans mot veggen i gangen, han sparka de av seg, jeg husker hvordan håret hans lukta, jeg husker hvor vondt det gjorde da han sa han var forelska i en annen jente og jeg husker stemmen til Anthony Kiedis som sang med i søvn sammen med den gråtende gitaren til John Frusciante i flere år etterpå, lenge etter at gutten jeg en gang kjente hadde slutta å gjøre vondt, lenge etter at jeg var blitt en helt annen igjen.

There are two kinds of people, people that like quality and people that like shit. People that like the Red hot chili peppers often find themselves in the second category.

Akkurat når det gjelder Californication, så lar jeg god smak seile sin egen sjø, eller som jeg sa foran jukeboxen i California: I’m going to have to pass on quality tonight, ’cause we’re playing «Scar tissue».

Så high-fiva jeg meg sjæl og trykka på Play.

Jeg rydder leiligheten rom for rom, hjørne for hjørne, og en gang i april kommer den til å være fin igjen. Jeg skriver en setning i dagboka mi hver dag, noen ganger skriver jeg flere. Jeg har trua på 2012, skriver jeg. Når jeg hører på Medina om morgenen, så ser jeg kveldene våre på byen, jeg ser oss i saktefilm, jeg ser det knuste glasset på gulvet under beina våre, de seige skosålene, dj’en som spiller hver lørdag, jeg ser meg selv bli løfta opp, jeg ser vennene mine danse på bordet, jeg ser bartenderen kaste flasker bak ryggen, jeg ser hun som er hjemme igjen for en kort måned i byen vår, byen vi bor i, byen vi kommer fra, jeg ser oss sove i en sofa når sola står opp over Oslo, og jeg ser oss gå langs Strædet i København mens sola står opp over Danmark, og før jeg begynner på jobb, så sender jeg henne låta, så låser jeg opp døra og skrur på lyset, hører summinga fra lysrørene når jeg tar ut øreproppene og trykker på Stopp.

Dansestøl!

Hvis du liker for eksempel sånn her musikk, så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal bli med og danse fletta av deg. Det blir the time of your life, nesten som da jeg var i L.A. Dette er det beste Oslo har å by på, bortsett fra mai og juni-måned og Øya-festivalen og å bade på Bygdøy eller Stemmern. Det er ganske så jævla bra, spør du meg.

(ny sjanse på Mono 16. mars også, hvis du har andre planer på lørdag – det forrige Mono-dansestøl var det beste i mitt liv. Jeg ser ingen grunn til å gå på Mono lenger nå, uten at Heidi og Caro er der og spiller skiver for meg, og jeg pleide å elske Mono.)

Jeg drikker kaffe. Jeg står opp, jeg drikker kaffe, jeg går på jobb, jeg drikker kaffe, jeg er ferdig på jobb, jeg setter meg ved skrivebordet på bakrommet, bak meg henger Drive-plakaten på veggen, på pulten min har jeg kaffe og snus, på pc’en har jeg et manus som snart er 200 sider langt igjen, enda det jeg egentlig skal gjøre er å stryke. Men for alt jeg stryker, så må jeg skrive inn noe nytt, samle trådene, snøre det sammen. Denne teksten som skal følge nå, den strøk jeg for lenge siden. Så lenge siden at den ikke lenger ligner noe på det som er igjen i boka. Men jeg liker den, så dere skal få den av meg.

«Langtidshukommelsen vår rommer våre personlige minner. Den kalles også episodisk hukommelse, og tar vare på alt det hjernen vår mener er verdt å gjemme, eller skal jeg kanskje si lagre, som på en harddisk. Så egentlig er det i hjernen vår det skjer, minnene lagres i hjernen, ikke i magen eller i hjertet, selv om vi innbiller oss at det er der det gjør vondt. Så når jeg ligger våken i senga mi og husker ham, selv om jeg bare vil sovne og aldri mer tenke på ham igjen, så er det hjernen min som en gang bestemte seg for at han her er verdt å ta vare på, denne fyren skal bo i minnene dine, i din episodiske hukommelse, og du skal huske at han banka på døra di, at han satt inntil deg på taket, at dere delte en sigarett og hørte på favorittskiva di, hjernen din skal huske hvordan han luktet, hvordan skjeggstubbene hans kjentes mot kinnet ditt, hvordan hånda hans klemte din, hjernen din har bestemt seg for at det er plass til blant annet hele diskografien til kent, bibliografien til Johan Harstad, oppskriften på pannekaker, gangetabellen, reglene i Boksen går, Paradis, TP og Bezzerwizzer, utallige filmreplikker, og ham. Ham, ham, ham. Jeg lurer på hvor lang tid det tar å glemme et menneske. Om det finnes noe statistikk på det. Jeg vet at en venninne av meg klarte å lære seg det periodiske system i løpet av en kjedelig sommeruke med memo-teknikk, men finnes det en metode for det omvendte? Hvis man kan overtale hjernen sin til å lagre info om grunnstoffer og hvilke forkortelser de har, samt deres plass i det periodiske system, kan man overtale den til å sakte, men sikkert slette minnene om den gangen vi satt i senga mi og så Mannen som elsket Yngve, eller den gangen det var fest i kollektivet og vi feira bursdagen til Einar med ballonger over hele kjøkkenet? Kan jeg, hvis jeg konsentrerer meg hardt nok, slutte å se for meg ansiktet hans og hvordan han så ut når han sov ved siden av meg hver gang jeg legger hodet mitt på puta og lukker øynene om kvelden? Kan man lære seg å glemme alt det hjernen vil huske? I “Max 500” synger Joakim Berg om Mary Shelley som syr en sikksakksøm over alt som vinteren har gjemt og alt som hjertet har glemt. Men hjernen husker alt. Det er det som er problemet. Hjertet bare er der, midt i kroppen, banker og banker mens jeg prøver å ikke tenke på ham.»

Jeg drikker kaffe og skriver, og når jeg kommer hjem om kvelden, ser jeg på Californication. Krummis kaller meg Hank Moody, det har hun gjort siden jeg kom hjem fra LA. Om natta når jeg ikke får sove, så tenker jeg på ham, ikke Hank Moody, men han som ligner, jeg har tullete jentefantasier om at hvis jeg ser ham igjen, så skal han kysse meg som Ryan Gosling kysser Rachel McAdams, og selv om en del av meg føler meg helt dust når jeg tenker på det, så er det som om den andre delen av meg high fiver verden for det også. Ikke vær flau, never apologize, never explain. Happy last year on earth, sto det på en vegg i West Hollywood. Berre gjer da! står det på kjøkkenskapet til Heidi & Caroline. High five deg sjæl og dra ut på eventyr. Jeg sitter her med kaffen min, snusen min og manuset mitt – kommer snart.

LA er som lyden av freewayen utenfor vinduet hans, verandaen vår om morgenen når jeg kom hjem eller da vi alle våknet av sola, susinga i hodet på flyet, sigarettrøyken i klærne våre etter den siste kvelden, å sovne på sofaen mens vi ser på film på late dager, vektløsheten i The tower of terror i Disneyland, å gå på gata og få komplimenter for håret mitt eller dressjakka mi eller ansiktet mitt av vilt fremmede mennesker, Range Roveren hans med de gigantiske høyttalerne, blåmerkene på kroppene våre, alles kropper, å sitte om morgenen med en nytrukket kopp med kaffe og studere albuene, knærne, spørre hvor det kommer fra og le når vi viser frem de verste, husker at vi falt da vi dansa eller at vi klatra rundt som gærninger, bassenget i bakgården, å ligge på rygg og se opp på den svarte nattehimmelen, lukke øynene og høre at han kommer uti etter meg, å gråte på et utested dagen før vi drar hjem, jukeboxen på Powerhouse, DJen på The Belmont, fyren i baren på Rainbow Room, alle menneskene overalt, palmene, taxisjåførene, dollarsedlene som knitrer mellom fingrene, Hoegaarden på tapp hos Barneys, solnedgangen over Santa Monica, appelsintrærne i bakgårdene deres, jenta på stedet fra sangen, å finne navnet deres på imdb, Mango Juice fra Ralphs, Pina Koolada med vitaminboost fra smoothie-stedet, Happy Hour på Luna Park, bartenderjenta med en blomst i håret, hunden i baksetet, sola i øynene, solbrillene på nesa, solkremen på badet, dressjakka over skuldrene, å kjøpe postkort jeg ikke rakk å skrive, alle kyssene jeg fortsatt kjenner i magen, alle latterkrampene vi hadde både på de sene kveldene og de kleine morgenene, skrittene våre over stjernene i Hollywood, over asfalten i Miracle Mile, fortauene i Melrose, å tryne i en trapp og ha et skrubbsår over hele armen som bevis – jeg var der, det skjedde, alt er på ordentlig, alt er sant, alt er akkurat som på film.