LA er som lyden av freewayen utenfor vinduet hans, verandaen vår om morgenen når jeg kom hjem eller da vi alle våknet av sola, susinga i hodet på flyet, sigarettrøyken i klærne våre etter den siste kvelden, å sovne på sofaen mens vi ser på film på late dager, vektløsheten i The tower of terror i Disneyland, å gå på gata og få komplimenter for håret mitt eller dressjakka mi eller ansiktet mitt av vilt fremmede mennesker, Range Roveren hans med de gigantiske høyttalerne, blåmerkene på kroppene våre, alles kropper, å sitte om morgenen med en nytrukket kopp med kaffe og studere albuene, knærne, spørre hvor det kommer fra og le når vi viser frem de verste, husker at vi falt da vi dansa eller at vi klatra rundt som gærninger, bassenget i bakgården, å ligge på rygg og se opp på den svarte nattehimmelen, lukke øynene og høre at han kommer uti etter meg, å gråte på et utested dagen før vi drar hjem, jukeboxen på Powerhouse, DJen på The Belmont, fyren i baren på Rainbow Room, alle menneskene overalt, palmene, taxisjåførene, dollarsedlene som knitrer mellom fingrene, Hoegaarden på tapp hos Barneys, solnedgangen over Santa Monica, appelsintrærne i bakgårdene deres, jenta på stedet fra sangen, å finne navnet deres på imdb, Mango Juice fra Ralphs, Pina Koolada med vitaminboost fra smoothie-stedet, Happy Hour på Luna Park, bartenderjenta med en blomst i håret, hunden i baksetet, sola i øynene, solbrillene på nesa, solkremen på badet, dressjakka over skuldrene, å kjøpe postkort jeg ikke rakk å skrive, alle kyssene jeg fortsatt kjenner i magen, alle latterkrampene vi hadde både på de sene kveldene og de kleine morgenene, skrittene våre over stjernene i Hollywood, over asfalten i Miracle Mile, fortauene i Melrose, å tryne i en trapp og ha et skrubbsår over hele armen som bevis – jeg var der, det skjedde, alt er på ordentlig, alt er sant, alt er akkurat som på film.

Jeg har flydd hele veien til USA, jeg trodde bare jeg skulle dø et par ganger. Resten av turen brukte jeg på å se på film, jeg så Drive om igjen, og Crazy, stupid, love om igjen. Og så leste jeg om Miranda July som drar rundt i L.A. og intervjuer folk som selger tingene sine. Jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen selv om vi hadde glemt adressen vi skulle bo på. En stram vakt sa at jeg gjorde det veldig vanskelig for dem ved å ikke ha all infoen min, og jeg ga ham mitt fineste smil og sa unnskyld og at det aldri skulle skje igjen. Han tok fingeravtrykkene mine og spurte hva jeg drev med hjemme, jeg sa at jeg jobbet i bokhandel og at jeg skrev, og mens han stemplet passet mitt og underskrev, så han på meg og sa: Well, write good stories, beautiful, and enjoy your stay.

Jeg var inne i USA og vi ble henta av en sjåfør. Jeg var inne i USA og vi spiste sushi og drakk cola i samme bygg som vi bor i. Jeg var inne i USA og jeg sovna klokka ni, og våkna klokka tre, men jeg sto ikke opp før åtte. Jeg har jobbet med manuset mitt og spist epler, jeg har spist yoghurt med friske bær og drukket en jævlig svær kopp kaffe, jeg har lært meg hvordan myntene ser ut og kjøpt dinosaur-klistremerker for dem.

Vi har vært på en bar som heter Powerhouse der jeg ikke betalte for noe selv, vi har gått langs stjernene på bakken i Hollywood og endt opp på en annen bar jeg ikke husker hva heter. Vi har sett skiltene i åsen og alle menneskene som vil være en del av dem og det de representerer. Jeg har følt meg som den heldigste jenta i verden og som den dummeste dama på to bein. Vi har sett Thelma & Louise og jeg har sovet en hel dag mens jeg har spilt filmen fra kvelden før om igjen og om igjen i hodet mitt.

Det er nok av dager igjen, jeg har ny, grønn dressjakke og jeg er cool. Jeg vinner over å føle meg dum, det er bare duster som føler seg dumme, og jeg er ikke dust – jeg er bare en bra tjej som så en fyr og som ble helt mjuk inni seg av ham. Det kan skje den beste.

Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme.»
- Ingvar Ambjørnsen fra innlegget Nytt fra kontoret (3)

Det er mange ting å si om skriving, om etterarbeid og redigering, om å gi opp og å begynne på nytt. Om å ha et manus på 300 sider, 350 sider, 199 sider, om å printe det ut og rette med penn, om å gi opp igjen, om å ville slette alt, om å ville slette halvparten, om å ville skrive noe annet, om å skrive bare for å bruke backspace-knappen igjen, om å våkne og føle seg som kongen av verden, om å lage kaffe og tenke at jeg får til dette, jeg klarer dette, om å la folk få lov til å lese, om å få meldinger om at de leser, om å se på de nesten 15 eksemplarene av den første boka du har igjen i hylla di hjemme og tenke: Hvordan i HELVETE klarte jeg det der når jeg sitter her nå og sliter som en annen tulling?

Det er et slit. Jeg sier det som det er. Det er et helvetes slit og det er ikke en myte dette med den vanskelige andreboka. Det har vært lett og bedre, og så har det vært et helvete og verre enn å skrive den første. Det er noe med forventningene, forventningene til meg selv, skuffelsen over at jeg ikke får det til like fort som den første, de innbilte forventningene fra folk rundt meg, det å stå på vårlista, høstlista, vårlista og så høstlista igjen og boka lar vente på seg. Jeg har lest boka mi over 20 ganger. Jeg har strøket karakterer og store historier, jeg har hatt en kjærlighetshistorie og så ingen kjærlighetshistorie, jeg har hatt barndomshistorier og så ingen barndomshistorier. Jeg har bytta navn på en karakter fire ganger og han har fortsatt ikke fått et navn som passer.

Men selvfølgelig er det verdt det. Jeg skal klare dette. Og kanskje kommer den til høsten. Kanskje kommer den et annet år, en annen høst. Kanskje stryker jeg halve boka, kanskje skriver jeg 100 sider til. Selvfølgelig skrev jeg Roskilde på bare et halvt år, jeg hadde venta hele livet mitt på å skrive en bok. Jeg hadde vært på Roskilde fem ganger og historien bare lå der, i hodet mitt, i hjertet mitt, i fingrene mine. Den var sann og den var løgn og den var sår og den var morsom, og nå skriver jeg en helt annen historie og jeg har bare jobbet med den i 2 år. Hvis vi skal trekke fra min ordentlige jobb som gir meg penger til husleia og mat, så har jeg egentlig bare jobbet med den sammenhengende i 3 måneder. 3 små måneder i en gate i København, 3 små måneder der jeg har hatt all verdens tid til å skrive. Til å stå opp om morgenen og gjøre mitt beste.

Selv om jeg ga opp da også, så var det lettere å skjerpe meg igjen. Det var lettere å tenke at det kom til å gå bra. Jeg hadde all verdens tid. Hvis jeg ikke fikk det til en mandag, så hadde jeg alltids tirsdag. Her hjemme er det annerledes. Nå får jeg ny jobb i februar, og da blir det slutt på skrivedager. Da blir det sene kvelder på kontoret, tidlige lørdager etter arbeidsuker, sene søndager med kaffe på kanna og musikken på høyt. Men det skal gå.

Så jeg skriver dette, for å si at det er et helvete, men det er også det fineste jeg vet, når jeg får det til. Og det kommer til å gå bra. Den kommer til å bli ferdig. Dere kommer til å få lese den, dere som venter.

Jeg har ikke gitt opp.

L.O.C. – Ung for evigt

Liam O’Connor har jeg skrevet om før, og i 2011 utkom hans hittil beste album, Libertiner. Det er et album om besettelse, om avhengighet, om sex og festing, om å våkne opp en morgen for å ikke ville stå opp igjen og for å være så sjuk av kjærlighet og sjalusi at man gjør forferdelig dumme ting. Ung for evigt var førstesingelen, og jeg sto på jobb da jeg hørte den første gang – og så hørte jeg på den 20 ganger til.

Moi – Hjerteknuser

Moi vant en konkurranse om å covre Kaizers’ Hjerteknuser uten å ha hørt låta først. Jeg liker nok egentlig originalen best, men den coveren her har noe den også, noe som gjør originalen enda bedre, kanskje – de utfyller hverandre. Jeg gikk mang en vintermorgen og pusta frostrøyk mens denne låta var soundtrack.

Tim – Maria bestemmer

Tim kom med ny singel og ny skive og jeg var i København da de hadde slippfest, så jeg fikk ikke vært der, og jeg fikk ikke vært på mange andre konserter de spilte i år, men den låta her har vært med meg.

Petter feat. Veronica Maggio – Längesen

Soundtracket til å sitte på Harbo Bar aleine og grine etter en skype-samtale. Lyden av skuffelse og kjærlighet, lyden av å gi opp, lyden av forandring, lyden av å grine da jeg så navnet hans på Skype etterpå, lyden av å sykle rundt i Kbh og grine, lyden av sommeren som banka på vinduene mine, å trekke pusten mens jeg griner, solen gjennom vinduene på Harbo, bartenderen som smilte til meg, et trøstende smil, et smil som sa at det kom til å gå bra – det går over. Minns varje ord, varje rad jag skrivit.

Chris Brown – Beautiful people

Sommeren under sykkelhjula, vinduer som åpnes, å sitte på Musiksmag med Eira og når vi går hjem, etter at jeg har sett på den kjekke dealeren og hundene som kommer på besøk til dem i Jægersborggade, når vi går hjem fordi dem og hører en fest fra et vindu over oss, og jeg kan låta, seff kan jeg låta, jeg hører bare på drittmusikk, sier jeg og vi ler. Å trykke på play før jeg hopper på sykkelen, å stå i kø og øve meg på å ikke gå av sykkelen, holde balansen, vinduene som suser forbi meg, kaffe med Andreas, bussen ut til flyplassen for å møte Nina, å hoppe i hotellsengene, Captain og cola og snus fra Norge, Strædet klokka seks om morgenen, en sofa i veien, å snurre rundt og rundt på dansegulvene i Kbh, å ta piruetter som Chris Brown, å hoppe i kor, nå – nå – nå.

Veronica Maggio – Finns det en så finns det flera

Tre Maggio-konserter og bare en av dem leverte denne låta, ett album av Veronica Maggio som utkom i april, i slutten av april, som fylte det lille rommet mitt Nørrebrogade, som fulgte meg i hjertesorg, forelskelse og ungdommelig overmot, som lærte meg at det kommer til å gå bra, fins det en, så fins det flere, og de kommer til å være like bra, like fine, like morsomme, like spesielle, like gode å lukte på, like morsomme å danse med, like rare som de du har hatt før – men bedre. Når man har hjertesorg kan man godt grine til The notebook, men det beste er å danse til denne og Robyn. I’m just saying, det er min kur. Knyttnevene i været, hjertet dunkende i brystet, andpusten og klar for alt. Du er en bra en.

Phoenix – Lizstomania

Eller man kan se denne videoen av Brat Pack og danse til denne låta i stedet:

Pitbull feat. Ne-Yo – Give me everything

Ja, det er disse utestedene med vakter i dress og jenter uten skjørt – og meg og gjengen min. Bordet vårt i hjørnet, skoene våre over dansegulvet, high five med bartenderen og jeg som er forelska i DJ’en fordi han en gang spilte Nephew og alltid spiller det jeg ønsker meg. Det er lyden av en sommer med nachspiel i soloppgangen, å kline på dansegulvet, en kompis som sovner i stolen i stua di, en gjeng som gir alt hver kveld.

Beirut – The rip tide

Høsten kom med september og Beirut, det regna og jeg sykla i regnet og på jobb hørte jeg på skiva til Beirut, og Bon Iver, og prøvde å varme meg på kakaoen om morgenen.

Bon Iver – Holocene

Det blir rim på bakken og jeg går hjem om kvelden, om natta, jeg går hjem og jeg puster frostrøyk, og Bon Iver synger «and at once I knew – I was not magnificent» og jeg har følt meg ganske lite magnificent denne høsten, jeg også.

M83 – Midnight city

Heldigvis kommer M83 og redder høsten, redder knuste hjerter og krølla stoltheter, kommer med superhelt-soundtrack og en låt som får meg til å stå opp hver morgen uten å skru av vekkerklokka, bare for å høre ferdig.

Wye Oak – Civilian

Og sist, men ikke minst – en av de fineste låtene jeg vet om, i hele verden akkurat nå. Jeg skrur opp, og skrur opp igjen, og jeg ligger alene i senga mi om natta, eller jeg drikker lambrusco med Miri og Krummis, eller jeg går rundt og rundt i byen, i vinterbyen der det ikke er snø, og jeg er perfectly able to hold my own hand, but I still can’t kiss my own neck, men det er ok. Det er ok, så lenge jeg har denne sangen her. Og Spotify. Og Wimp. Og hodetelefoner. Det er det første jeg skal kjøpe i 2012 – hodetelefoner.

-

Topp 5-album 2011:
1. Veronica Maggio – Satan i gatan
2. Wya Oak – Civilian
3. Bon Iver – Bon Iver
4. M83 – Hurry up, we’re dreaming
5. L.O.C. – Libertiner

mista katten min, reist til Karasjok og sett nordlys, tatt propellfly mens jeg leste A fraction of the whole av Steve Toltz, vært på slippfesten til L.O.C.s Libertiner-album i grønn sekstitallskjole, drukket meg full før underskogspilsen på Ølbaren fordi jeg grua meg, tatt bussen hjem igjen til Oslo mer bakfull enn noensinne etter å ha sykla hjem sju om morgenen i mars 2011, men det burde vært mars 2010, alt skjedde på feil tid og alt var annerledes, men samtidig helt likt og bare noen få uker senere flytta jeg inn i en leilighet i Nørrebrogade og da kjæresten min reiste hjem, så hadde jeg så vondt i hjertet at jeg ikke kunne snakke, og jeg visste at han ikke kom til å være kjæresten min mer selv om ingen av oss hadde sagt det, det var kanskje begges feil, kanskje ingens feil, kanskje mest min, kanskje mest hans, men uansett hvem sin feil det var, så skal man ikke høre på Kate Nash som synger om å være ulykkelig forelska på avstand og ha det akkurat sånn, når han ligger ved siden av deg hver natt og allikevel føles kilometer unna, (I wish I was your favourite girl), men jeg flytta inn i leiligheten i Nørrebrogade og jeg åpna vinduet og april var der, København var der, sykkelen min over asfalten, Bruce Springsteen på hylla over meg, («Du er Bruce Springsteen og du skriver Darkness on the edge of town, ok?» Ok.)

April var varmt og mai var varmere, og året fortsatte. Det var 2011 og jeg har:

feira 17. mai i en park i København mens vi spiste is på pinne, spist sushi minst femti ganger, levd vegetarisk i nesten to måneder, åpna vinduet mitt fordi en gutt kasta småstein på det, ligget våken en hel natt fordi en gutt knuste hjertet mitt, dansa hele natta, dansa i knust glass, dansa i øl, dansa på gata, dansa på et sted der man egentlig ikke danser, men der bartenderen rydda danseplass til oss, spist moreller på en brygge, hoppa uti vannet fra en brygge, en båt, et stupebrett, en murkant, bada naken midt på natta, bada mens det fortsatt var for kaldt til å bade,

kommet hjem igjen til Oslo fra København akkurat tidsnok til å se Paradise Hotel-finalen på storskjerm på Grønland, blitt ringt av en tidligere Paradise Hotel-deltaker på bursdagsfeiringen min, kjøpt en kjole jeg aldri brukte, vært så forelska at jeg måtte skrive en vegg av tekst om det som aldri – aldri,aldri – kan publiseres noe sted, grått på fest, grått på kafé, grått på sykkel i regnet, grått på jobb, vært på Veronica Maggio-konsert 3 ganger, sykla uten hender, fått skrubbsår, fått flis, hatt bustete hår, barbert vekk noe av håret mitt, hatt det beste Roskilde hittil i mitt liv, gått rundt på jordet midt på natta med et ølbrett i hendene og Tobi ved min side, sett på stjernene og lyskasterne og teltene og alle menneskene og skjønt at det sjelden blir bedre enn dette, akkurat her er det vi er, akkurat her skal vi være akkurat nå, sett på Miriam på Kings of Leon-konsert og sagt rett før de spilte låta mi, at nå kommer låta mi – og så kom den, stått alene på L.O.C.-konsert og tatt en shot Fiskefjæs når han spilte låta mi, ligget på bakken og venta på bussen hjem når den første vi hadde billett til ble altfor fort full, og det gjorde ikke noe, vi kom oss hjem, vi kommer alltid hjem,

ligget på bakken utenfor merch-boden etter å ha kjøpt «Nu kan du få mig så lätt»-skjorte, grini på Håkan Hellström-konserten seinere når han sang vi är inte sånna som i slutet får varann, ligget på bakken igjen, vært mange meter over den, tatt sovetog, vært i Bergen, drukket lambrusco – så utrolig mye lambrusco med verdens fineste folk, sittet på Musikksmag til de stengte, sittet på Robinet til de stengte, sittet på Internationalen til de stengte, sittet på Revolver til de stengte, sittet på Mono til de stengte, dansa på Tempest til de stengte,

fått pc’en min frastjålet og leiligheten i København endevendt, fått mobilen min frastjålet, blitt kredittkortsvindla, fått igjen nok penger på skatten til å dra til USA neste år, jobba mindre enn i fjor, lest færre bøker enn i fjor, begynt å løse kryssord igjen, gått med kjole på jobb, gått med shorts på fest, gått alene på kino, kjøpt en ullgenser på Fretex, grått foran nyhetene, grått i bakgården på Dattera til Hagen, oppretta tacotirsdag med noen av de fineste folka jeg kjenner for å overleve november, klina med en amerikaner, vært så glad i jobben min at jeg ikke ville gå hjem, vært så sliten etter jobb at jeg tok feil buss og endte opp et helt annet sted enn hjemme, blitt enda flinkere til å lese mens jeg går, oppdaget Bonanza på Youngstorget, sett Drive på kino og hørt på Desire – Under your spell hver dag siden (den scenen, den festscenen, herregud, det er noe av det fineste jeg har sett på film noen gang, lyden gjennom veggen, hun som sitter på gulvet, blikket hennes når Standard holder tale og denne låta blir høyere, I don’t eat, I don’t sleep, I do nothing but think of you, og Ryan låser seg ut av leiligheten sin, herregud, den låta her, den filmen der),

sagt hadet til Nina da hun flytta, begynt å grine på jobb da hun kom innom for å si hadet en gang til, hatt de beste kveldene med henne og gjengen som følger med, fått Drive-plakat til å henge opp på kontoret mitt, for jeg har fått ny jobb i 2011, jeg har fått ny jobb og blir bokhandlerske på dagtid på ARK Klingenberg og daglig leder-bokhandlerske på kveldstid på bakrommet som jeg kaller kontoret, der skal jeg sitte ved skrivebordet med Ryan Gosling ved min side og det skal bli bra, og dere må komme innom og drikke kaffe med meg i butikken, dere må komme innom når dere skal på kino, dere må komme innom og kjøpe alle bøkene jeg skriver om, og selv om jeg skal jobbe mye, så skal jeg også skrive, og mitt eneste nyttårsforsett for 2012 blir å skrive ferdig boka mi, eller – det er feil, for nyttårsforsettene mine er å ikke jobbe meg ihjel, men gjøre en bra jobb, skrive ferdig eller så nærme ferdig jeg kan komme på et år, stå opp tidlig og trene, sykle til jobb igjen fra mars eller april, skrive flere brev, lese flere bøker enn de 70 jeg rekker i 2011, gå på kino, bade naken, ikke være redd, gi alt jeg har, vite at det kommer til å gå bra, at jeg er en bra en.

«Jeg var ikke gal, jeg var forelska.»
«Hold hodet kaldt og hjertet varmt.»
«Framtiden är så ljus att jag må ha solbrillor»
Måtte 2012 bli det beste året hittil.

Godt nyttår.

Ruth Lillegraven debuterte med boka Store, stygge dikt – en diktbok med lange dikt, korte dikt, dikt om å svømme, dikt om å ta trikk, dikt om en mann med båt, om kompiser med øl, om å føle seg aleine, om å føle seg dum, om å føle seg usikker, om å føle at man er på akkurat riktig sted, til akkurat riktig tid. Boka følger månedene september, oktober, november, desember, januar. De følger høsten og mørket, de følger årsskiftet og veien til noe lysere, noe bedre, fremtida. Jeg leser den om høsten, gang på gang leser jeg den, og alltid sier den meg noe nytt, noe nytt om skriving, noe nytt om å være jente, noe nytt om å elske, leve, drikke øl, le, grine, synge, rømme, forsvinne og komme hjem. Såvidt jeg vet har ikke Lillegraven skrevet flere dikt etter denne, men hun skrev en roman som utkom tidligere i år. Den heter Mellom oss, og den bør du også lese.

24. november utkom den nyeste boka til Linn Ullmann. Den heter Det dyrebare og er en av årets beste bøker. Den handler om familien til Siri og Jon, om moren (og mormoren) Jenny, om jenta og barnevakten Mille som forsvinner, og datteren Alma og hennes hemmelighet som sliter henne nesten i stykker. Det som slår meg hver gang jeg leser Ullmanns bøker, og jeg har lest alle, flere ganger, er hvordan hun forteller om og nærmer seg barna, de yngre karakterene i bøkene hennes. Det er en utrolig forståelse for barn og unge i blikket hennes, språket hennes, plassen hun gir til barna i bøkene. I en av mine eldre favoritter, Når jeg er hos deg, er en av de karakterene som fester seg mest hos meg den unge Amanda, Amanda som mister moren sin, Amanda som passer på lillesøsteren Bi, Amanda som ikke vet hvor hun skal gjøre av alt hun har inne i seg. Jeg vokste opp med bøkene til Linn Ullmann, jeg var 13 da jeg leste debuten hennes, og jeg var 18 da jeg skrev særemnet mitt om de tre første bøkene hennes. De handler om misforståtte mennesker i all deres smålighet og grusomhet og sårbarhet og lengten etter noen å være glad i, noen som forstår deg, noen som holder deg uansett hvor mørk eller tung eller fæl du egentlig er. For det er vi alle, i større eller mindre grad. Og hos Ullmann er det greit. Det er plass til det også. Det er rom for menneskelighet, i alle varianter.

En annen forfatter jeg vokste opp med bøkene til, er Tove Nilsen og hennes skyskrapertrilogi, som ble etterfulgt av en fjerde bok i fjor høst. Bøler-bøkene hennes, som handler om Tove 11, 12 og 13 år og nå til slutt i Nede i himmelen, Tove 16 år, er noe av det beste som er skrevet om oppvekst og ungdom noen gang, tror jeg. Tove og Goggen, hunden Pan som Tove passer for en nabo, en annen nabo som hopper fra en av de øverste etasjene i høyblokka på Bøler og blir knust mot bakken, damene som sladrer på tunet, mennene som jobber og røyker sigarer, kikkehullene i dørene og ryktene som går om alle som bor der, alle som er en del av fellesskapet, og Tove og Goggen som gjemmer seg i skogen, i kjellere, i tomme klasserom og midt på torget om sommeren. Det er en sånn historie som virker, en historie om en helt vanlig jente i en helt vanlig blokk, hun går i helt vanlige klær og går i en helt vanlig klasse, og inni henne er det helt vanlige følelser, og de fyller hele henne, hele tiden, og i blokkene rundt henne bor det folk og en av dem er Goggen, G for Georg, med en T for Tove rissa inn i håndbaken sin. Jeg skrev om Skyskrapertrilogien for bokmerker, det kan du lese om her. Bøkene om Tove minner meg om å være 11, 12, 13 og 16 selv, det minner meg om somre med for mye mygg og for lite å gjøre, om vintre der det knaser i snøen under føttene og du kan se månen mellom trærne oppe på himmelen, det minner meg om å være forelska og redd på samme tid, om guttene jeg kjente der jeg vokste opp, om kjellerganger og hemmeligheter, om de voksne mot barna – to forskjellige verdener, og allikevel egentlig den samme.

Og når vi snakker om å være ung, og om å bli voksen, så kommer vi til en av mine favorittbøker på temaet å finne seg sjæl, og den er skrevet av en ung jente som såvidt jeg vet ikke har skrevet noe mer siden denne, og det er synd. Heis med Houdini utkom i 2008, den er skrevet av Helene Flood Aakvaag. Det er en roman for unge voksne, en slags hybrid mellom en ungdomsbok og en vanlig roman, jeg satte den alltid på roman. Jeg var tross alt 12 da jeg begynte å saumfare mammas bokhyller etter lesestoff, så jeg regna med at rette vedkommende ville finne frem til denne fantastiske boka selv om den sto sammen med de andre ‘voksenbøkene’. Rebekka er ferdig med videregående, hun prøver å studere, men hun får det ikke til. I stedet drar hun og bestekompisen Alex ut på ‘den store reisen’, interrail og hoteller i Europa, barer og one night stands, forelskelser og ulykkelige kvelder i Paris. Det høres ut som en klisjé, og kanskje er det det, men kanskje er det også nettopp derfor jeg leser denne boka igjen og igjen. Fordi den kunne handla om meg. Den handler om oss. Den handler om akkurat hvordan det er å være ung og dum og ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt, hvor man skal gjøre av seg sjæl i alt dette rundt oss som heter verden. Det er en lettlest bok, så hvis du har en kusine eller en bestevenninne som er ung og ikke egentlig leser bøker, så bør hun allikevel få denne i gave, eventuelt et lånekort så hun kan låne den på biblioteket.

Andre bra damer som fortjener å bli lånt på biblioteket eller kjøpt og betalt og tatt med hjem til odel og eie fra din favorittbokhandel er morsomme Agnes Ravatn og hennes roman Veke 53, Kjersti Rorgermoen og hennes debut Purkene snudde seg, en annen Kjersti med en annen fantastisk debut som jeg har skrevet om på bokmerker her (Kjersti Annesdotter Skomsvold – Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg), tegneserieboka Fallteknikk av Inga Sætre som vant Brageprisen for Barne- og ungdomslitteratur og hvis du fortsatt har plass i bærenettet, så bør du slenge med Naja Marie Aidts novellesamling Bavian som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2006 og som jeg fikk til jul samme år.

Jeg tenker på farmor hver dag.
Hver eneste dag tenker jeg på henne.
Som regel er det noe fint jeg tenker på, noe vi gjorde sammen, å sitte ved kjøkkenbordet hennes og løse kryssord med henne, å lære å lage eggerøre eller hvit saus, å fortelle henne en hemmelighet – noen ganger tenker jeg på kjøkkenet hennes uten henne, som pusses opp nå – veggene og taket er borte, kjøkkenbenken revet, det er bare skjelettet igjen, og nå skal det bli nytt og fint der. Jeg tenker på armen hennes i gips den siste jula vi hadde der hjemme, jeg tenker på hvordan hun så ut i sykesenga, jeg tenker på at jeg sang Sufjan Stevens for henne, eller for meg selv, en gang hun sov – John Wayne Gacy Jr. sang jeg. I snøen på graven hennes synger jeg Tenke på en venn av Hanne Hukkelberg.

Jul i Svingen gikk på TV den første jula jeg feira uten farmor, og jeg husker at jeg står på gulvet til mamma om morgenen når julaften-episoden går på Julemorgen, og jeg begynner å gråte. «Om du titter ut av vinduet, en sen desembernatt og du føler deg litt ensom, litt alene og forlatt, skal du tenke på en venn der du sitter for deg selv, for da er du ikke ensom likevel.»

Det er mye fint med jula. Det er så utrolig mye fint med jula. Jeg spiser sjokolade til frokost, jeg leser Julemysteriet, jeg pakker inn gaver og fyller på bokbunker i butikken min, jeg smiler og spiser pepperkaker, Freias Appelsinsjokolade er i hyllene igjen, jeg skriver lister – ønskelister og gjørelister, stryker ut etter hvert som jeg kjøper inn, pakker inn, finner frem, ordner opp. Jeg lager en liste over alle julefilmene jeg vil se før den store dagen: Edward Saksehånd, Love actually, Mongoland, Hjemme alene, Polarekspressen, Die Hard, Nightmare before Christmas – og lista blir lenger og lenger, kanskje rekker jeg ikke alle. Men Mongoland rekker jeg. Og The family stone som har blitt min egen juletradisjon. Etter at farmor, min eneste juletradisjon, døde, så har jeg lett etter mine egne. Ã… jobbe på julaften har blitt en av dem. Det er noe av det fineste jeg vet. Det eneste triste er at jeg går glipp av Johannas jul, men de siste par årene så har jeg overtalt kollegaen min til å åpne alene, så jeg kan komme ti over ti, da rekker jeg det akkurat. Hele Johannas jul.

Det er TV, bøker og musikk som er jul. I fjor hørte jeg på soundtracket til Tre nøtter til Askepott mens vi jobba på julaften, i år har jeg kjøpt dvd’en, så vi kan sette den på når den begynner på NRK. Det er unntakstilstand på julaften. Det fineste jeg vet er å jobbe på julaften. Jeg pynter meg og spiser julemarsipan. Jeg pakker inn de siste gavene for noen som er stressa helt til de kommer til oss, og ønsker folk en god jul. Så går jeg, forhåpentligvis i snøen, til t-banen, og fra t-banen og til kirkegården, og der møter jeg mamma eller pappa eller begge, og så tenner vi lys.

Jeg husker å sitte på gulvet hos bestemor og bestefar og se på Donald Duck på svensk TV2, jeg husker oksen Ferdinand som liker å lukte på blommorna, jeg husker Reisen til Julestjernen oppe i stua til farmor mens hun gjorde i stand middagen, det tok hele dagen, jeg husker lyden av de små beina mine i trappa hennes, jeg husker å våkne julaften og få eggerøre til frokost, jeg husker akebakken utenfor huset hennes, mamma som tok drosje hjem om kvelden, noen ganger med meg, noen ganger uten meg, hvis jeg gråt så jeg fikk lov til å bli allikevel. Jeg husker at jeg gjemte meg i kjelleren hvis jeg krangla, jeg husker utallige latterkramper til Grevinnen og hovmesteren, farmor som bar kaffekoppen opp i andre etasje der jeg satt i en pakkehaug og venta, kan jeg åpne en nå, en før middag, bare en eller to? Jeg husker første gangen jeg hørte Sufjan Stevens’ That was the worst christmas ever, jeg husker alle gangene jeg har rømt hjem om kvelden på julaften, i stedet for å være sammen med familien min, alt bare fordi jeg savner farmor så fælt, og egentlig er jeg jo bortskjemt, så fryktelig bortskjemt. Tenk at jeg hadde en farmor som jeg var så glad i, og som var så glad i meg, at jeg tenker på henne hver eneste dag. Tenk at alle mine juleminner handler om henne helt frem til den dagen hun ikke lenger levde. Tenk at jeg hadde en oppvekst der jeg satt på stuegulvet hennes, jeg kan fortsatt kjenne hvordan gulvteppet kjentes ut, og så på TV mens hun kilte meg på ryggen eller på armen, mens hun spurte meg hvem de forskjellige var, i filmene jeg så. Mens hun lærte meg å løse kryssord og lage mat, å knyte skolissene mine og brette klær. Tenk at jeg hadde en farmor som gikk med blomstrete kjole om sommeren og tok permanent hos frisøren, som røyka en tjuepakning blodPrince om dagen, som lo og snakka som Oslolosen når hun var oppspilt, som var mjuk og god og varm og snill, og verdens tøffeste, rareste, fineste gamle dame.

Tenk at jula er en sånn rar blanding av godt og vondt, trist og fint, nært og fjernt. Litt som Gremlins, eller Jul i Svingen. Eller en annen julefilm eller serie du liker. De er alltid litt triste. Men så går alt bra tilslutt. Som i Family stone, der Sarah Jessica Parker bare var sammen med feil bror. Og så ordner det seg. Heldigvis. Hvert år.

Det blir for mange bøker for å bare skrive en post, så jeg har delt det inn i kategorier. Den første er engelske bøker jeg elsker. Jeg begynner bare.

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky. Dere har hørt om denne boka. Dere har hørt om den selv om dere ikke vet det. Det er sitater av den overalt på internett, ungjenter og unge gutter over hele verden har lest denne, lest den igjen og igjen, laga spillelister og mixtapes som er like den Charlie lager i boka, …and I swear at that moment we were infinite. Det er tenåringsangst, tenåringskjærlighet, tenåringsvisdom og ikke minst er det gjort helt uten distanse eller å gjøre narr av hovedpersonens inderlighet og alvor som følger med de første årene på videregående, for ikke å si de siste årene på ungdomsskolen. Det er en brevroman der Charlie er fortelleren, og historien består av brev han skriver til en spesiell venn, en han forteller alt til – alt han har gjort, alt han har tenkt, alt han ønsker seg og helt tilslutt alt om fortiden sin som han selv må møte. Da jeg leste denne boka ble jeg så begeistret at jeg nesten ikke klarte å styre meg, jeg tok inn en gigantisk bunke til butikken og helt riktig – den suser avgårde, som en fersk bestselger enda den utkom første gang i 1999. Den er en instant classic, et must i boksamlinga, hadde jeg lest denne da jeg var 17 i stedet for da jeg var 24, så hadde jeg vært et annet menneske i dag. Den er unik, akkurat som Charlie – en av de fineste hovedpersonene i en bok jeg har blitt kjent med.

Når vi er inne på unike hovedpersoner, så vil jeg ta dere med til A fraction of the whole skrevet av Steve Toltz. Boka er en heisatur mellom Australia, Paris og Thailand, en historie om Martin og Jasper, far og sønn, deres sære omgangskrets av kvinner og forbrytere, hemmeligheter og løgner og sære påfunn. Det er en så usannsynlig historie at jeg ikke ville nølt et sekund ved å tro på alt som står der hvis noen sa til meg at det var sannheten – virkeligheten er alltid usannsynlig, og denne boka er satt sammen av så mange gærne påfunn og personligheter at jeg nesten blir andpusten av å tenke på den. Den er lang og kronglete, spennende og trist, hyperaktiv og sløv på samme tid. Til tider er den nesten poetisk, på neste side er den som en actionfilm med Sylvester Stallone eller Steven Seagal i hovedrollen. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest, og rar er bra. Rar er best. Her er åpningssitatet:

«You never hear about a sportsman losing his sense of smell in a tragic accident, and for good reason; in order for the universe to teach excruciation lessons that we are unable to apply in later life, the sportsman must lose his legs, the philosopher his mind, the painter his eyes, the musician his ears, the chef his tongue.»

Sånn er det, i følge Jasper og Martin. To raringer du bør bli kjent med.

Og fra to rare menn til en enda rarere dame. Miranda July er filmskaper, kunstner og heldigvis også forfatter. Hun debuterte med novellesamlingen No one belongs here more than you og hvis ikke tittelen allerede gjør deg mjuk i hjertet, så skal jeg prøve å overbevise deg videre nå. Hør her:

«If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first.» – Fra novellen “The shared patio”

Novellene hennes er rare, de er, i mangel av bedre norskt ord, quirky. Hvis du har sett den første filmen hennes Me and you and everyone we know, så vet du allerede hva jeg snakker om. Det er sårt, det er nært, det er rart – skikkelig rart, og det føles ekte, det føles gjenkjennelig, det er noe der som ligner på noe du har følt en gang, eller opplevd, noe som minner deg om noe uten at du klarer å sette fingeren på det. Handlingene spenner fra ungt til gammelt, usannsynlig til hverdagslig, sårt til morsomt, fra forsteder til byer og tilbake igjen til senga du lå i da du var 11 og følte deg som den ensomste i verden. Hjertet mitt blir en sprettball når jeg leser Miranda July, det spretter i taket og i gulvet, det smeller veggimellom og fester seg igjen, et sted i magen, et sted der det både gjør vondt og godt. Sånn er det å lese July.

«And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
- I dumped him
- Maybe you didn’t French-kiss him enough?
- I promise you, that wasn’t it
- Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough
- Four hundred
- Not enough.» – Fra novellen «How to tell stories to children»

En bok som knuste hjertet mitt gang på gang, er den utrolig nydelige og hjerteskjærende If nobody speaks of remarkable things av Jon McGregor. Det er en debutbok, og bare det er sjukt i seg selv. Jeg kjøpte den i en bruktbutikk fordi den hadde fin forside. Så glemte jeg den. Så tok jeg den tilfeldigvis med meg på sommerferie noen år senere, og så sitter jeg der, på båten mellom Danmark og Norge, jeg er blitt sjuk så jeg må hjem for å dra på legevakta, der jeg blir sittende i noen timer mens legene ikke helt vet hva de skal gjøre med meg, og mens jeg venter, så leser jeg om den lille byen der det bor mennesker, den lille byen der det har skjedd noe forferdelig, uten at vi får vite akkurat hva som har skjedd før på aller siste side, og når det skjer, når bitene faller på plass, så må jeg ta pauser i lesinga, jeg må lukke boka og tørke tårene, og så må jeg fortsette, og jeg visste jo at det kom til å skje, allerede på første side får vi vite at noe forferdelig har skjedd, og så hopper vi tilbake i tid og får historien frem til det smeller. Frem til det skjer. Frem til det ikke er noen vei tilbake. Boka er noe av det vakreste jeg har lest noen gang, den er poetisk og stille, den er vakker og grusom, den eksperimenterer med fortellermåter og synsvinkler, overblikk over byens innbyggere og gjøremål, og hovedpersonenes indre følelser og historier. Det er ren skrivekunst, og det faktum at det er forfatterens første bok gjør meg både inspirert og pissredd på samme tid. Tenk at det går an å få til noe sånt på første forsøk. Og her sitter jeg og sliter med andre forsøk, mens det utkommer bøker som dette. Det er ikke hver dag de utkommer, men heldigvis skjer det innimellom. Du må lese denne boka, du bare må. Den er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk enda, og det er trist at folk som ikke føler seg kompetente nok til å lese på engelsk ikke får oppleve denne historien.

En annen som eksperimenterer med fortellermåte og litterære grep er Ali Smith, en forfatter som har skrevet flest novellesamlinger, men som med romanen sin The accidental plasserte seg høyt oppe på favorittforfatterlista mi, og har blitt der siden. Jeg liker personene hun lar meg bli kjent med, jeg liker grepene hun gjør, i The accidental er boka delt inn i The beginning, The middle og The end, og i hver del er det forskjellige fortellere, men i samme historie, og sammen danner de en helhet, en historie der du er den eneste som ser alle sidene. Og kvinneskikkelsene hennes – damene til Ali Smith, dere. For noen damer. De må oppleves, man må bli kjent med dem, lese dem, bli med dem, forstå dem. Det er mange bra damer i litteraturen, men Ali Smith er en av de beste.

Og sist, for denne gang: John Irving er en forfatter de fleste har et forhold til, enten fordi de har sett en av filmene som er basert på bøkene hans, eller fordi man allerede har lest en del av bøkene. Han er en bestselgende forfatter med suksesser som Siderhusreglene og Garps bok, men en av de tidligere bøkene hans er den jeg har festa meg ved. Det er en historie om en bjørn – nei, to, om et hotell og en hund, både død og levende, om en tysker og en bombe, en merkelig kjærlighetshistorie og en enda merkeligere familie, om å «keep passing the open windows» og om å skrive for å få frem heltene i alle. Det er en historie om skriving og å fortelle, om å holde sammen og å finne sin egen vei. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest og jeg elsker den så høyt. Hotel New Hampshire er en bok du må lese enten du liker John Irving eller ikke. Du trenger ikke se filmen.

Alle disse bøkene står i hyllene i butikken min, men de står sikkert også i hyllene på din lokale bokhandel eller et bibliotek i nærheten av deg, eller så kan de alltids bestilles, både til bokhandelen og biblioteket. Eller du kan bestille dem på nettet. Men husk!