La oss si det sånn, at vi rømmer, du og jeg, du stjeler bilen, for jeg tør ikke, men jeg forteller deg historier, jeg ligger i baksetet og forteller deg historier, eller leser høyt for deg, eller synger – jeg kan synge for deg, alle de sangene jeg liker, og noen ganger kan du dem, så du synger med meg. Du trommer med hendene på rattet, nikker med hodet, noen ganger hører vi bare på musikk, vi bytter på å velge, og bak oss er Oslo, bak oss er Gamlebyen, bak oss er jobben, oppgavene, sommeren, ølen som koster for mye, festene som varer for lenge, vennene vi glemmer å ringe, bak oss er tv-seriene jeg ser på i stedet for å skrive, bak oss er de som ikke svarer på meldinger, de som svarer for seint, de som ikke klarer å bestemme seg, bak oss er støvet som samler seg etter bare et par dager, over alle hyllene mine, tv’en, pc’en, bordflaten, benken på kjøkkenet, speilet på badet, bak oss er sengetøyet som krøller seg under meg, men Biggen må få være med, han blir bilkatt, sover i baksetet sammen med meg, ser ut av vinduet, kommer når vi roper på ham når vi spiser på en bensinstasjon og han kan gå rundt for seg selv, og så hopper vi inn i bilen igjen, igjen og igjen, og bak oss ligger alt som gjør vondt, alt vi gruer oss til, postkassa blir full av inkassoregninger, men vi finnes ikke mer – kanskje blir vi borte i en måned, kanskje blir vi borte i et år, hvem vet – men uansett hva vi gjør, så skal vi ha med oss denne filmen. Du, jeg og The Go-getter. Ok?

Ok.

Her er den: Festivalsommar

Derfor ser jeg min nye favorittfilm.

-I named my cat after Springsteen.
-Oh, what was it’s name?
-Bruce…?

-Well, what happens if you fall in love?
-You don’t really believe that, do you?
-What, it’s love, it’s not… Santa Claus?

Jeg har sett den tre ganger på kino, og to ganger på DVD, to kvelder på rad på et hotellrom i Køben, vi drakk hvitvin og sa replikkene høyt, vi skrek til skjermen og sang høyt når de synger karaoke, vi lo høyt når det var morsomt, og satt helt stille med tårer i øynene når det var trist, og før og etter og under filmen så diskuterte vi forhold, hvordan alt er blitt nå, at man er kjærester uten å tørre å kalle det kjærester, fordi man er redd for at det skal bli ødelagt, som om det ikke kan bli ødelagt om man ikke kaller det kjærester, som om man ikke blir lei seg når den andre går om man aldri kalte det kjærester, åh, jeg kunne skrevet en hel bok om dette, men jeg tror ingen ville lest den.

This is a story of boy meets girl, but you should know upfront: This is not a lovestory

Tom Hansen faller for Summer Finn, og jeg falt for denne filmen. Jeg har sett den mens jeg var forelska, jeg har sett den etter at noen har gått fra meg, jeg har sett den etter at jeg ha gått fra noen, og uansett hvilken sinnstilstand jeg har vært i, så har filmen hjulpet på etellerannet. Jeg elsker at det er laget en romantisk komedie som handler om mennesker jeg kunne kjent. Da jeg var yngre handlet alt om high school og skoleball, Freddie Prinze Jr. gjorde en make-over på nerdejenta og så dansa de i hagen etterpå, eller Heath Ledger sang til den tøffeste jenta på skolen og kjøpte en gitar til henne – dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten (i hvert fall ikke med meg), men jeg slukte jo filmene for det. Men her er det to folk i 20-åra, det er ikke noe spesielt med dem, de møtes, de dater, de ler sammen, de ser på skiver i second hand-sjapper, de går på IKEA, de krangler, de går ut og drikker drinker, de diskuterer og så blir det slutt. Det kunne skjedd med oss alle. Og så kysser de – i en seng på IKEA, på kopirommet, i parken, i døråpningen, i senga hans, utenfor kinoen. All kyssinga, å, jeg blir helt myk inni meg.

She wants to keep it casual… which is why she’s in my bed right now. But that’s all right, that’s what casual people do!

-I’m not nearly drunk enough to…
-Bartender!

Jeg kunne skrevet en avhandling om denne filmen, jeg kunne sitert 99% av replikkene og syntes de var morsomme, jeg kunne hengt opp screenshots av nesten hver eneste scene på veggen min, men jeg vil heller at du skal se den selv. Jeg vet at mange bloggere blir sponsa av forskjellige firmaer, at de har konkurranser og at de får en lipgloss og beskjed om å skrive hva de syntes om den. Her er det en litt annen vri på dette. Fordi jeg har vært forelska i denne filmen siden jeg så traileren i 2009 en gang, lenge før filmen kom på kino, så pratet jeg mye om den. Og en god venn av meg jobber SF Norge, de som satte opp filmen i Norge, og da den hadde kommet, fikk jeg se den på kontoret deres. Nå som filmen har kommet på DVD, har jeg fått filmer, headsets og t-skjorter, jeg har tatt noen sjæl, og nå vil jeg gi dem videre til dere også. Headsettet er lyseblått og lyden er dritbra, t-skjortene er kule og filmen er, ja, filmen er så fin at jeg nesten får vondt i magen. Hvis du vil ha den, så kan du sende meg en mail (linn.stromsborg krøll gmail.com) merket med (500) days of summer og legge med en topp 5-liste med de romantiske filmene som du liker best. Du må gjerne legge dem igjen i kommentarfeltet også, så flere enn meg får flotte filmtips på en helt vanlig onsdag.

You start putting labels on it, that’s like the kiss of death.. It’s like, saying… I love you!

Og PS: Soundtracket er fantastisk, og du finner det på Spotify her. En film med Temper Trap, The Smiths, Regina Spector og Wolfmother på soundtracket, can’t go wrong with that.

(Jeg lover at det ikke blir mange sånne konkurranser her, men siden jeg var så heldig å få en (500) days of summer-goodiebag, så kan jeg jo ikke beholde alt sammen selv. Det må deles! Jeg lover at vi er tilbake i vanlig strekhjerte-modus neste gang jeg skriver. Hjerte og smerte og litteratur og det som verre er. Det er et løfte.)

Jeg kan høre på en annen versjon av «Ambitions», og plutselig husker jeg at ca for et år siden nå, tok jeg toget til Trondheim for å kline med Christoff, og om jeg var hjemme, så bodde Nina og Linn litt lenger ned i gata, og jeg dro dit for å drikke en øl eller seks, og da jeg gikk hjem, enten full eller glad eller begge deler, så var vinduene i gata vår åpne, det lukta sommer selv om vi ikke engang var i mai, vi spilte Uno på gresset eller på et bord ved uteserveringa på Chateu Neuf, vi prata om boka mi, som ikke var ferdig enda, men som skulle bli det, akkurat som at jeg prater om boka mi, som ikke er ferdig, men som skal bli det, og jeg husker at hvis jeg var redd, så sendte jeg melding til Christoff og han skrev «and if somebody’s going to make it – then that somebody ought to be you»

og jeg debuterte med Roskilde og Christoff og jeg slutta å kline med hverandre, jeg slutta å høre på «Ambitions», det ble sommer, og høst, og vinter og nå vår, og våren har noe helt spesielt over seg, som om sola og den tørre asfalten lurer oss til å tro at det aldri har vært vinter, at vi aldri har gjemt oss inne i husene våre, at mennesker er ment til å sykle rundt i sola, sitte på gresset og grille, drikke vin selv om det er en ukedag, at det er meninga lyden av en by skal være latter og flasker som åpnes, og ikke biler og hutring, og jeg triller sykkelen min oppover den bratteste bakken på Bislett og skriver en melding til en som pleide å bo der, om at sykkelreperatøren fiksa sykkelen min helt gratis, at jeg nå har tre gir og mer enn nok luft i dekkene, at han er min helt,

og når jeg er redd, så vet jeg ikke helt hvem jeg skal sende melding til, men jeg vet at jeg har mange jeg kan velge mellom, og at de fleste ville svart, men at ingen ville svart med et Donkeyboy-sitat, men det er greit, for det kommer nye sitater, og det kommer nye bøker, og vinteren kommer til å komme og ta oss igjen, men da har vi glemt hvor kaldt det kan bli i Oslo, da har vi glemt at livet er noe annet enn Uno, øl, åpne vinduer, den låta du velger deg som soundtrack til hele jævla sommeren, og derfor overlever vi, hvert år.

«Og om du lever i den illusjon at de som står bak disken vet noe mer om debutromanen på reol 43, øverste hylle, tre bøker fra venstre, så tar du grundig feil. Dessverre.» Hvilken bokhandel har Andersen vært i? Ikke i min. Helt klart. Jeg er omringet av kolleger som leser minst like mye som meg, vi har oversikt, og de gangene vi ikke har oversikt, så har vi en pc som vi kan slå opp på, for hver uke får vi inn minst 5 nye titler, i de største slippene på våren og høsten, kanskje opptil 20, og jeg som jobber fire dager i uka, jeg lærer meg kanskje alle sammen (jeg er litt rar sånn, har jeg tatt i en bok, så husker jeg den), men de som jobber en kveld eller tre, de må ta pc’en til hjelp – men når var det noe galt i det? Jeg jobber med bøker fordi jeg er interessert i bøker. Jeg jobber med bøker fordi jeg elsker bøker. Ikke bare de 100 i året jeg klarer å få lest, en blanding av gammelt og nytt, norsk og utenlansk litteratur, men også alt det andre som kommer – fordi det er jobben min. Jeg tar i en bok, setter en prislapp på den, plasserer den i hylla og husker den. Så når Andersen kommer og spør meg om jeg har boka hans, så vet jeg hvor den står, og jeg henter den gladelig til ham mens han venter. Fordi han heter Andersen, må han dessverre stå øverst, fordi A er først i alfabetet og dermed på øverste hylle, men fordi vi er så snille at vi prøver å fronte mest mulig at titlene som står øverst, så synes boka hans fortsatt. Han var ikke en av de debutantene vi leste og likte så godt at vi ville satse på, vi har verken råd eller plass til å bestille 10 eksemplarer av alle debutantene som kommer, men vi velger oss ut noen, ganske mange, mener jeg. Og disse får ikke stå på topp 10-lista ved siden av Knausgård, for de selger ikke like godt, men de får ligge på et bord, eller de får stå i vinduet så de som venter på bussen kan se på dem, eller de blir frontet i hylla med en anbefalingslapp fra en av oss som har lest den – og den trekkes fram når noen kommer og ikke helt vet hva de vil ha i dag. Hva med denne? sier vi og viser fram boka vi tror på.

Jeg blir støtt av kommentarer om at vi i bokhandel ikke bryr oss, ikke vet nok, ikke er flinke nok i jobben vår. Jeg elsker jobben min, jeg står opp om morgenen, sykler til Storgata, låser sykkelen i Brugata, skrur av mp3-spilleren min, skrur på lyset etter å ha låst opp dørene, bærer inn kassene og åpner døra og når kundene kommer inn, allerede klokka åtte om morgenen, så er jeg klar. Klar til å hjelpe, klar til å anbefale, klar til å bestille inn, rydde, finne frem, selge. Jeg er ikke verdens beste bokhandler, men jeg er jævlig god. Er det noe jeg ikke er flau over å si høyt, så er det at jeg er sykt god i jobben min, og hver dag blir jeg bedre. Og jeg er ikke den eneste i ARK. Ja, jeg har hørt rykter om at noen steder jobber det noen som ikke kunne brydd seg mindre om de solgte grønnsaker, bøker eller klær, og de burde kanskje solgt grønnsaker eller klær i stedet, men jeg og de andre jeg kjenner – vi jobber med bøker fordi vi elsker dem. Fordi vi leser bøker. Fordi vi vil at andre også skal lese like mange og fine bøker som vi gjør selv.

Ja, men da gjelder ikke dette deg, kan man kanskje si. Kritikken Andersen kommer med gjelder ikke deg og din bokhandel, du er sikkert flink, han mener ikke deg, dette er en kritikk av bransjen, men jeg blir så sint allikevel. Jeg blir støtt og sinna, for jeg er en del av den bransjen, og jeg vil rope: Anders, om du ikke er fornøyd med bokhandelen din, så drit i den og kom til min. Vi er klare. Og det gjelder alle. Hvis man ikke liker bokhandelen sin, så slutt å gå dit. Ta heller bussen til neste om den er bedre. Du er ikke tvunget til å kjøpe bøker der de ikke vet hvem Anders T. Andersen, Audun Mortensen, Joakim Kjørsvik, Tina Åmodt, Simon Stranger, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, Agnes Ravatn, Ole-Petter Arneberg, Frank Lande eller Ann Jäderlund er. La de som bare selger Knausgård seile sin egen sjø. Det finnes alternativer.

At bokbransjen generelt må tenke nytt og satse annerledes hadde vært spennende å se, men det er lettere sagt enn gjort. Det at vi selger så mye som vi gjør av Knaus og gjengen gjør at vi kan satse på andre titler, ikke like stort, for ja, vi må ha Knausgård i vinduet om sjefen vår sier det, men vi har mange vinduer. Og jeg våger å tro at kundene er oppegående nok til å forstå at vi ikke bare selger Knausgård selv om han er det første de ser. Om de løfter blikket hos oss, får de faktisk se mer enn ham. De får se den siste boka til Barbara Ehrenreich stå ved siden av The Secret, som en morsom utstilling, de får se Tina Åmodts debutbok Anleggsprosa i vinduet sammen med etablerte forfattere, de får se en anbefalingsvegg som er helt Knausgård-fri, de får se et pocketbord med nye bestselgere side om side med pocketbøker vi tror på, som man kanskje ikke har hørt om før, men som vi har planer om å selge – om å formidle.

Jeg velger å se det positive i at når fru Hansen, som ikke leser så mye, skal ha en bok til sin ‘venninde’ så kjøper hun en Cecilia Samartin-bok, enda jeg anbefaler noe annet, for hun kjøper i hvert fall en bok. Og de pengene vi tjente der, kan vi bruke på å ta inn enda et eksemplar av enda en debutant som kanskje tar over for Knaus om noen år, hva vet jeg. Det vil alltid være bestselgere som dominerer, og det faktum at Knausgård nå er blitt en bestselger, en skikkelig kioskvelter, det gleder meg egentlig. Da jeg begynte i bokhandel, var det bare noen få som i det hele tatt hadde hørt om ham, og nå kjøper til og med fru Hansen debutboka hans til sin ‘venninde’. Ja, det hadde vært forfriskende å se noe annet enn Knaus overalt, men slapp av – det går over. Neste år er det kanskje andreboka til Andersen som dekker alle vinduene i byens bokhandlere, og da er det en annen som skriver en kronikk og klager, og dagene går og jeg vil fortsatt sykle til bokhandelen min, låse opp døra, skru på lyset, hente kassene, og jeg vil ha lest 100 nye bøker og jeg vil klare å selge alle sammen, men ingen av dem havner på topp 10-lista i ARK for det, men det må være greit. For jeg gjør mitt beste. Og det tror jeg vi er mange som gjør. Men vi synes bare ikke. At vi selger 10 eksemplarer i uka av favorittboka vår gjør ikke at den havner på topplistene i avisa, og det at ARK på Linderud senteret selger 10 eksemplarer i uka av sin favorittbok gjør heller ikke at den havner der, og at Norli anbefaler sin favoritt og at Tronsmo kjører på med sine favoritter, alt det her – alle disse små innsatsene, de gjør kanskje ikke debutantene våre til millionærer, men de blir lest. Jeg lover. Hver dag står vi opp og gjør vårt aller beste. Det må dere tro på. Så får de som styrer med økonomien fortsatt safe med Knausgård, så vi kan få lommepenger til å kjøpe inn det vi på gølvet tror på.

Nå skal jeg fortsette å skrive på andreboka mi, selv om jeg ikke blir millionær av det. Flaks at jeg heter Strømsborg så jeg havner såvidt under øyehøyde i alfabetet, i hvert fall. Det er nok for meg.