Forfatter: Linn

Mai begynte med bursdag, forkjølelse og mye jobb. I dag slutter den etter en tur til Hamburg for å se Karpe spille for 400 mennesker i en bunkers, og det lukter syriner i hele byen. Jeg prøver å lukte på blomstene. Jeg har lest flere bøker enn de andre månedene hittil, jeg har grini på teater – jeg så Lykke til, Cathrine Frost, og det må du også gjøre om du får sjansen. Jeg hulka og lo og klappa til jeg fikk vondt i henda.

Det samme gjorde jeg på Karpe-konserten i Hamburg. Jeg var engstelig i mengden, enda det var ganske mange færre der enn i spektrum, men etter en halv sang, så gikk jeg bakover, vekk fra de andre, ut av mengden, og der var det plutselig danseplass, så da sto jeg der for meg sjæl resten av konserten. Jeg gliste til jeg fikk vondt i kinna, og Aksel, som er høy nok til å se over publikum, sa etterpå at han noen ganger kikka etter meg for å se hvordan jeg hadde det, og da hadde jeg vært ett eneste stort glis hver gang, så han regna med at jeg hadde det bra. Det stemte. Da de spilte «Baraf/Fairuz», så sto jeg ved siden av Yohan mens stemmen hans runga over anlegget og jeg var selvbevisst over at jeg grein sånn av teksten hans – som jeg må innrømme at jeg alltid gjør. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det. Kanskje han ikke så det engang. Kanskje han bare tenkte det var fint, hvis han så det. Det er ikke farlig eller flaut å grine. Det känns bra, nesten alltid. Forløsende. Som latter, bare i den andre enden av spekteret.

I dag lærte jeg at sånn jeg passer på meg sjæl på festival, er sånn jeg burde passe på meg sjæl i livet. Planlegge. Ta pauser. Huske å spise. Gå hjem og ligge på bakken i en pause, reise meg igjen. Se litt på noen luftballonger. Si nei, det kan jeg ikke, for jeg må hvile nå hvis jeg skal leve etterpå. Man må si nei. Det er ingen som sier det for deg. Jeg er ikke så flink til å si nei, jeg vil ikke skuffe noen, men da skuffer jeg jo bare meg selv. For en udugelig egenskap.

Jeg leiter etter lommer i tida der jeg kan puste med magen og slappe av. Dette livet, jeg lever det hver dag, og noen ganger er det vanskeligere enn andre. Jeg løp en tur en dag, det må jeg gjøre oftere. Jeg klippa håret, det blei for kort. Jeg skreiv ferdig boka mi og har takka ja til å reise til Tsjekkia, Polen og Ungarn for å snakke om min forrige bok. Jeg har mareritt om at flya detter ned, og flere ganger har jeg drømt at de detter ned fordi piloten tar fyr. Det er ikke veldig sannsynlig, men jeg våkner med harehjerte allikevel. Men folk drar på eventyr allikevel, selv om de har mareritt om natta. Jeg kan ikke bli hjemme for alltid, selv om det føles tryggest.

Men nå skal jeg være hjemme fram til vi drar på Roskilde i slutten av juni. Legge hjertet mitt i kaldt vann, grine når jeg må det, le når jeg må det.

Det snødde igjen i dag. Jeg fant fram ullgenseren fra skapet, gikk gjennom byen fra en avtale til en annen. Fikk gode nyheter av forlaget, gråt litt på møtet (jeg griner mye når vi snakker om denne boka, er så redd, og så glad, alt sammen), drakk en stor kaffe, kjøpte favorittbrødet til J på vei hjem. Han er sjuk og måtte dra hjem fra jobb. Snøen la seg ikke, men den dalte ned i store filler, la seg på hustakene, på paraplyen min, i veien for meg, før den smelta igjen, gjorde asfalten våt.

Da jeg kom hjem og kikka ut i bakgården, var den snøløs, men mye grønnere enn i går. Syrinene er på vei. Kirsebærtrærne i Kjølberggata blomstrer. Jeg jobba noen timer, så spiste jeg gulrotsuppe til middag aleine mens J sov. Jeg så på Fleksnes, lo stille. Jeg har aldri sett på Fleksnes, ikke ordentlig, men det gikk ofte på TV da jeg var barn. Jeg husker latteren til farmor når jeg ser det. Jeg har noen sånne serier jeg kaller trøsteserier, ting som får meg til å huske tida da jeg var barn. Jeg så hele Pantertanter i fjor. Jeg ser på Redningspatruljen og Ducktales, og nå Fleksnes. Det neste blir vel Allo, allo og Fredrikssons Fabrikk. Serier som minner meg om å være liten, om å sitte i stua til farmor. Enten i stolen hennes, eller på gulvet foran når hun kom opp og satte seg.

En kveld tidligere i april satte jeg meg i sofaen og så hele miniserien Tiny, beautiful things på én kveld. Det er noe av det beste jeg har sett. My life is a mess. My husband kicked me out a few days ago, my daughter hates me. How did I get so far from the person I wanted to be? What would I tell my 22-year old self? Stop worrying whether you’re fat. Who gives a shit. And stop obsessing about your nose, your nose is perfect. Don’t take your mom for granted, she won’t be here forever. Kathryn Hahn spiller hovedrollen og nå elsker jeg henne.

Jeg prøvde å gi blod igjen i april, men har fortsatt jernmangel. Jeg har vært ute og dansa en kveld i april, først på Gamle skobutikken med Nina og noen venner, og så gikk J og jeg aleine videre på Youngs da de dro hjem, der DJ Vulva spilte i kjelleren. Jeg dansa aleine mens J gikk på do og for å kjøpe ny øl, og ei jente som var der aleine så meg stå litt for meg selv, hun kom bort til meg og tulledansa foran meg. Noen gutter, og jeg sier gutter, for de var ikke menn – ikke ennå, kom bort og ville danse med meg, men jeg sa nei takk, og hun hoppa inn mellom oss. J kom tilbake og hun spurte: er det kjæresten din? Ja, nikka jeg. Han må danse med oss, sa hun og dro ham til oss. Vi dansa til kvart på tre, og så gikk vi til bussen, jeg var glad og hes. Jeg vil ut og danse mer, jeg pleide å gjøre det hele tida, men vi er eldre og dansegulvene er overtatt av yngre folk, men alle kan danse. Da vi gikk opp fra kjelleren på vei til bussen, kom vi rett inn i et nytt dansegulv der de spilte Robyn og jeg måtte stoppe, danse ferdig Dancing on my own mens J smilte til meg og blei med, selv om vi var trøtte.

Katten Amandus er på slankekur og er misfornøyd med tilværelsen. Jeg er ikke på slankekur og øver meg på å være fornøyd med tilværelsen. Jeg får det til ganske bra. I helga var jeg på fire loppemarkeder, kjøpte en haug med bøker jeg strengt tatt ikke trenger, spesielt med tanke på at jeg ikke har lest en eneste en av alle de jeg kjøpte i forrige loppemarkedsesong, men livet er langt. Bøkene er mange. Den første dagen i det nye året uten jakke har vært her, men ble etterfulgt av at det snødde i dag. Men det kommer flere varme dager. Vi har de fleste i vente fortsatt. Når jeg går til quizzene nå, er det fortsatt lyst. Snart er det lyst når jeg går hjem fra dem også. På speilet på badet har jeg hengt teksten til Idas sommarvisa, jeg prøver å lære meg den utenat. Innen sommeren kommer, skal jeg ha klart det. Det, og å løpe 5 kilometer igjen, for første gang på et par år.

Jeg går til quiz med gråten i halsen. Det er en helt vanlig onsdag, men det er den vanlige onsdagen der mottakerne av kunstnerstipendene blir offentliggjort, og selv om jeg veit at nåløyet er trangt og at 90 prosent av oss jo ikke får, så satt jeg kvalm og nervøs og oppdaterte søknadslistene for å se om navnet mitt var blant de heldige som var blitt tildelt i år. Jeg fant ikke navnet mitt, og den første tanken er så klart: Jeg er ikke god nok.

Den andre tanken, mens jeg lå på gulvet og pusta, var: Jeg er god nok, jeg er bare ikke god nok til å skrive søknad.

Den tredje tanken, etter å ha klatra opp i sofaen fra gulvet, tørka tårene og knytta nevene, var at jeg kanskje er god nok, men at ikke alle får. Langt fra alle får. De fleste får ikke. Jeg er bare en av veldig mange skuffa mennesker. Og hva gjør man med det? Hører på Gillian Welch sin «Everything is free» og fortsetter å jobbe med manuset mitt som står på høstlista. That we’re gonna do it anyway, even if it doesn’t pay.

Så kler jeg på meg og går til quiz, på veien begynner jeg å gråte og det snør, og så rekker jeg å gråte ferdig før jeg ankommer quizzen, tørker tårene og snøen av kinna og går inn, vinner quizzen og drikker øl med laget mitt. Høyt og lavt, godt og vondt.

Siden sist har jeg jobba i bokhandelen, jobba hjemme, jobba med manuset. Jeg har sagt opp medlemsskapet mitt på Fresh Fitness etter å bare ha vært der én gang, for det blei sånn. Jeg blei sjuk, jeg falt på isen, jeg rakk ikke innom, og jeg likte meg ikke der uansett, så kanskje var det like greit. Snart kan jeg løpe ute. Snøen som fortsetter å falle nå i mars, smelter igjen dagen etter. Våren vinner.

Jeg har reist til København med båten, tatt toget til Malmö, blitt kjørt i en bil ut til et hus der Krummis og familien hennes bor, sett på dinosaurene og lekene til lille A, gått tur med hunden, tatt toget tilbake igjen til hotellet i København, sett på Gilmore Girls mens jeg drakk et par øl jeg kjøpte på 7-eleven på vei hjem fra toget. Så toga jeg videre til Hotell Gästis i Varberg, der jeg gikk en tur i kulda og så på byen, kjøpte mat jeg tok med tilbake til rommet, der jeg satt under to dyner og i sju puter og så på TV hele kvelden, før jeg dagen etter pakka sakene mine igjen, etter å ha bada på Kallbadhuset og sitti i badstua og sett ut på sjøen, og så toga til Göteborg der jeg jobba litt på rommet før jeg løp ut og rakk å møte resten av quizlaget mitt som kom med toget fra Oslo, og så dro vi ut og møtte de andre quizzerne som også hadde dratt til Göteborg for å feire quizzens 18-årsdag. Det var en nydelig kveld, og selv om vi kom på åttende plass på lørdagens jubileumsquiz, så koste vi oss like mye som de som kom over oss og under oss.

Så kom jeg hjem igjen og her går dagene. De kommer, jeg lever dem, jeg våkner til en ny morgen, og nå er det lyst når jeg våkner, og lyst til lenge etter at jeg er ferdig på jobb. Lyset kommer tilbake og jeg kjenner meg lett i kroppen, sola varmer og jeg ser på trærne som gjør seg klare til å bli grønne igjen. Det skal blomstre og bli grønt, bli varmt og lettere å være et menneske.

Jeg har vært på to konserter i mars, jeg så Death Cab på Sentrum Scene, de var seg selv og det er alltid fint å se. Det slo meg da jeg sto der, at jeg har sett dem alle gangene de har spilt der, enda alle gangene har vært mange år etter at jeg fant dem første gang. Jeg var blodfan i 2005, og så dabba det liksom litt av, men jeg klarer ikke å motstå dem og drar på alle konsertene allikevel. Er en av de som jubler når en gammal låt begynner. Det er mange av oss.

Vi dro på The Midnight på Rockefeller, det var fint. J og jeg var på date, og selv om jeg bare hadde hørt noen få låter før, så var konserten mega. Vi kjøpte den ene skiva på vinyl, og etter konserten drakk vi resten av 7-eleven-ølene og hørte på den, prata om livet og Roskilde, som jeg skal på, og som J har vært nølende til. Er jeg ikke for gammal? har han spurt. Jeg er eldre, har jeg sagt.

Nå har han sagt at han skal være med.

Vi blir en liten gjeng, men en liten gjeng er også fin. Det blir kanskje aldri det samme, og jeg vil heller ikke at det skal det. Det er én ting å være der i 20-åra med en vennegjeng på minst fem telt, nå er vi eldre og en vennegjeng på bare to eller tre telt. I fjor sov jeg aleine i teltet mitt. Nå skal J sove ved siden av meg. Og jeg skal ikke bo i telt, jeg skal bo i Tenthouse, det nærmeste du kommer hotell på det jordet – både i pris og forhåpentligvis komfort.

Det blir et eventyr. Når jeg går rundt i gatene her hjemme, på vei til jobb eller quiz eller for å kjøpe kaffe på hjemmekontoret og få litt luft, så er det også et eventyr. Hver dag blir det lysere. På mange måter.

Hver onsdag går jeg til psykologen min. For to uker siden gikk jeg ut døra, og da jeg hadde kommet litt nedi veien, kanskje 200 meter, så forsvant beina mine under meg og jeg lå plutselig på bakken. Jeg hadde gått fort og plutselig var asfalten under meg bare is, men asfaltfarget, så jeg gikk rett i bakken. Jeg så sikkert ut som en som tråkka på et bananskall. Det gikk så fort og jeg rakk ikke ta meg for, men halebeinet mitt tok meg for, eller det tok støyten. Det gjorde vondt, en sånn kvalmende smerte, og tårene begynte å renne med en gang mens jeg satt der og prøvde å ta meg sammen. En dame kom løpende til, men ikke så fort, fordi det var glatt.

«Det er glatt i dag,» sa hun da hun kom fram til meg. Jeg nikka. «Går det bra med deg?» spurte hun, og jeg nikka igjen mens jeg prøvde å få puste. Jeg kjente jo at jeg kom til å reise meg opp, at ikke noe var brukket, at jeg bare satt der fordi jeg måtte sitte litt, ta meg sammen. «Gå forsiktig,» sa hun da hun hadde forsikra seg om at jeg kom til å reise meg. «Du også,» sa jeg, og så fikk jeg karra meg opp, gikk sakte videre til psykologen. Jeg måtte ligge i timen, det er en spak i stolen som gjør at den lenes bakover. Jeg kunne ikke sitte, så jeg lå.

Det gjør fortsatt vondt, men ikke hele tiden. Jeg kjente det da jeg måtte løpe til et tog på søndag, da jeg satte opp farta og småløp, så kjente jeg at jeg ikke kunne løpe. Det dundrer i halebeinet når beina treffer bakken, forplanter seg oppover i kroppen. Jeg kan ikke løpe på tredemølla, jeg kan ikke løpe til toget. Men jeg kan gå. Og det er bare to uker sida, så det skal nok ordne seg. Jeg skal løpe igjen. Men nå går jeg bare, forsiktig. Så forsiktig at jeg kom for seint til psykologen i dag også. Det er glatt igjen, og jeg vil ikke falle.

Da jeg endelig kom fram, så begynte jeg å blø neseblod. Så jeg måtte ligge igjen. Dra i spaken, lene stolen bakover, ligge der og se opp i taket med et papir mot nesa. Jeg lo og snakka om livet. Blod er så dramatisk, selv når det er udramatisk, som en nese som blør fordi vinteren er tørr og man snyter seg mye. Vi snakker om mønstre i livet mitt, om fortida som har forplanta seg i framtida, om følelser jeg kjenner igjen og følelser jeg har dytta bort.

Men februar er ikke bare halebein som treffer asfalten med full tyngde og neseblod, februar er også innspurt med manuset, som forhåpentligvis nærmer seg en bok. Gilmore Girls på nytt som trøster meg på kveldene. Mat som lages på kjøkkenet mitt, nye oppskrifter og mestringsfølelse. Bøker jeg leser på senga og ny musikk fra Boygenius, Amara, Daughter og Caroline Polachek. Joakim Berg har også sluppet ny låt, den heter «Sommaren» og stemmen hans forteller meg at sommeren, den kommer. Den trøster meg, som den gjorde da jeg var tenåring, stemmen hans i hodet mitt. «Alt som dør, kommer en gang tilbake. Alt vi drømte, er der når vi våkner.»

I mailboksen min ligger det billetter til festivaler og aleineferie til København og Varberg, i mailboksen min ligger det løse tanker jeg får når jeg går tur og hører på musikk, når jeg mailer meg selv setninger som kanskje skal bli lengre tekster i manuset, i mailboksen min ligger en stipendsøknad og påmeldinger til årsmøter, i mailboksen min ligger ubesvarte mailer fra folk jeg er glad i.

I mailboksen min ligger manuset mitt som vokser og krymper. Ord, ord, ord. Jeg skriver om sinne og ensomhet, om hvor vanskelig det er å leve dette livet. I går da jeg sto i kassa på Tronsmo var det ei som kjøpte noen bøker av meg, og så, mens hun betalte, så hun på meg, og så spurte hun om det var jeg som kanskje hadde skrevet den Aldri, aldri, aldri? Ja, sa jeg, det er meg. Den likte jeg skikkelig godt, sa hun. Takk, sa jeg. Kommer det noe nytt snart? Og da sa jeg for første gang ja. I noen år nå har jeg sagt nei, eller jeg jobber med det, eller forhåpentligvis. Men nå sa jeg ja. Bare sånn. Et kvarter seinere kom det ei jente og kjøpte Aldri, aldri, aldri. Jeg har den fra før, sa hun, men jeg har lånt den bort, og jeg fikk den aldri igjen. Jeg lurte på om du ville signere denne til meg? Jeg blei flau og glad, og sa ja, så klart.

Jeg håper den nye boka vil gjøre folk glade. Eller, egentlig håper jeg den vil gjøre oss sinte. Først sinte, så glade. Det er så mye å være sinna for. Sinne er en viktig følelse. Den endrer ting. Den sier i fra. Den forplanter seg. Men den er også sterk. Sinne er der for å si fra. Hei, sier den. HEI! Ikke gjør sånn. Ikke si sånn. Ikke vær sånn. Jeg har brukt hele livet på å være redd for sinne, for sinte folk, for kjeft og krangling. Og nå har jeg brukt to år hos psykologen min på å bli kjent med sinne. Og fire år på å skrive en bok som viste seg å handle om det. Hvis jeg får det til, så blir jeg glad.

Den første dagen i det nye året tok jeg badstu og bada. Det var is i vannet, jeg kjente svære isflak mot kroppen da jeg klatra ned stigen. Jeg slapp den, men bare såvidt, dukka ikke hodet under. Jeg prøver fortsatt å bli venn med isbading, det er en sånn ting jeg gjør ikke fordi det føles bra å gjøre det, men fordi det føles godt å ha gjort det. Det er det samme med jogging. Jeg har gjort det også i år. Jeg meldte meg inn på Fresh Fitness, fordi det var jævlig mye billigere enn på SATS og selv om SATS har badstue i garderoben, så brukte jeg jo aldri den, fordi jeg liker best å dusje hjemme, så da sparte jeg mang en hundrelapp på å velge et annet treningssenter som ligger fem minutter lenger unna hjemme, men som var like traurig og trist som SATS Kampen, bare uten badstu.

Jeg holdt på å trekke innmeldinga mi da det viste seg at man trengte et medlemsarmbånd for å bruke garderoben, og for å få det armbåndet, så måtte man komme når resepsjonen var bemanna. Den er bemanna mellom 16 og 20. Da jeg meldte meg inn, sto den infoen, men det sto også at QR-koden på appen de ba meg laste ned fungerte som inngang, så jeg tenkte jeg kunne komme på morgenen for å trene, som den hjemmekontor-forfatteren jeg er. En av de som jobba der hjalp meg med å fikse det armbåndet til meg, selv om hun sa to ganger at det ikke egentlig var hennes jobb å fikse det. Jeg sto med gråten i halsen, fordi jeg hadde gjort noe feil (kommet for å trene klokka ni heller enn fire, for en idiot) og jeg sa begge gangene: Det står ikke noe om dette på nettsidene deres, dere burde skrive det tydeligere.

Det var ikke hennes jobb det heller, det skjønner til og med jeg.

Men jeg fikk et armbånd, av en som hjalp meg selv om det ikke var hennes jobb, og så fikk jeg komme inn i garderoben og skifte til treningstøy, og så fikk jeg finne meg en tredemølle – jeg kommer til å finne meg en favoritt, mest sannsynlig blir det denne første jeg fant, for jeg har ikke så høye krav. På SATS var det bare fire å velge mellom, mens her var det minst 15, men jeg tok den ene på enden og den funka bra, så nå er den min favoritt. Jeg kommer til å bli stressa når den er opptatt neste gang jeg kommer, med andre ord.

Så løp jeg. Eller, så gikk jeg, så økte jeg hastigheten litt, så jogga jeg, så løp jeg bittelitt på slutten av økta, og så gikk jeg igjen, og så etter å ha gått litt rundt på treningssenteret og sett meg rundt, så gikk jeg inn i garderoben, pakka sammen tinga mine og gikk svett hjemover for å dusje. Nå er jeg medlem der ut mars. I april er jeg medlem av treningssenteret som heter Svartdalsparken og som man ikke trenger armbånd for å komme inn i, man bare løper ut døra og ned langs veien og så er man der, i urskogen, kan løpe fram og tilbake og rundt, rundt, rundt så mye man vil. De har ikke badstu, men de har heller ingen som slipper tunge vekter i gulvet så det jaller mellom veggene.

I januar har jeg, i tillegg til å plage meg selv med isbading og nesten-grining på treningssenter, samt tidenes treigeste 3 kilometer på tredemølla, prøvd å være grei med meg selv. Å være grei med meg selv har betydd å omfavne min indre brunbjørn, senke krava og la meg selv hvile litt. Jeg har ikke prøvd å gjøre så mye på kvelden. Jeg har ikke vaska kjøkkenet, jeg har spist middag og så gått og lagt meg, noen ganger før åtte. Jeg har ligget i senga og sett på film med varmeflaske og/eller katt på magen. Jeg har lest mange bøker. Jeg har noen ganger også vært grei med meg selv ved å gjøre noe praktisk som trengs i huset, for eksempel gå ut med glass og metall, men hvis jeg har klart å gjøre én sånn praktisk ting, så er jeg fornøyd ut dagen. Jeg har skrevet lister og kryssa ut ting.

Jeg har kjøpt ny kjole på Tise, den er på vei i posten. Den har lommer. Jeg har innført tacotirsdag i heimen. Jeg har begynt å se både Gilmore Girls og Ally McBeal på nytt. Jeg har skrivi to sider på hver skrivedag. Jeg har gjort yoga hver dag. HVER DAG. I dag tok jeg meg i å lure på om jeg kom til å være letta når 30 days of yoga var over for i år, eller om jeg kom til å fortsette med gamle runder. Jeg blir glad av yoga, jeg føler meg dum noen ganger, men på en god måte. På en sånn: se på meg, her jeg prøver å senke skuldrene og bli mjuk i kroppen, se på meg her jeg prøver å stresse ned og puste med magen, se på meg her jeg balanserer på ett bein og bare faller innimellom, se på meg som prøver å være et menneske i verden.

Jeg har vært et menneske i verden. Jeg har vunnet quiz og gått hjem fra quiz med angst. Jeg har spist tress-is etter middag noen dager, selv om det ikke var lørdag. Jeg har drukket sjukt mye te og nesten ikke noe øl. Da jeg var hos psykologen min denne uka, holdt jeg på å ikke klare å gå, fordi jeg var så kvalm at jeg trodde jeg måtte kaste opp. Er jeg syk eller har jeg angst, det er det evige spørsmålet. Hun ba meg sette meg ned, og så satt jeg der. Jeg kasta ikke opp. Hva om du bare prøver å være her litt, kjenne litt på hvordan det er å være her, sa hun. Så gjorde jeg det. Da jeg gikk derfra tre kvarter seinere hadde jeg ikke dødd av angst eller kasta opp noe sted. Jeg hadde vært der.

Jeg var ikke kvalm lenger heller. Kanskje var jeg aldri kvalm, bare redd. Jeg er snart 37 år gammel og jeg veit ikke forskjellen på å være kvalm og å være redd. Det er 2023 og snart februar. Dette blir også et år.

Egentlig skulle jeg skrive fine oppsummeringer av alle månedene mine, fortelle dere om de beste låtene og bøkene og filmene og tv-seriene, men her jeg sitter i lyset fra adventsstjerna, så er jeg bare sliten av året som har gått. Jeg er sliten av å være i denne kroppen som noen ganger gjør det så vanskelig å være meg. Jeg er redd for at jeg har blitt hun som ikke orker, som ikke får til, som ikke klarer, som ikke kan. Men jeg veit jo at jeg har fått til og orka og kunnet i året som har gått også. Jeg har overvunnet angsten mange ganger, jeg har vært på Roskilde igjen, jeg har skrivi en boksingel, jeg har ledd høyt og mye, jeg har skålt med venna mine, jeg har dansa og skreket, jeg har bada både på vinteren og sommeren, jeg har løpt på tredemølle og i Svartdalsparken, jeg har fått ny deltidsjobb og sagt opp den gamle, jeg har gjort skumle ting og overlevd, jeg har valgt å satse på skrivinga, selv om det er det skumleste jeg noen gang har gjort. Det er bare ekte forfattere som kan si opp jobben for å skrive. Jeg har tenkt at det skal komme et tegn, men jeg skjønte tilslutt at jeg bare måtte gjøre det. Det er ikke sånn at verden kommer til å knacka på dörren og si: Du er ekte forfatter nå. Kanskje er det mer sånn at jeg må dirke opp låsen og si: Hallo? Det er meg. Jeg tenkte å bli ekte forfatter nå.

Har jeg skrivi ferdig en ny bok? Nei.
Kommer jeg til å gjøre det i 2023? Det håper jeg da inderlig, jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste.

Hvis jeg skal oppsummere året som har gått uten jukselapp (instagram er jukselapp, for eksempel, der kan dere faktisk se hele året oppsummert i videoer hvis dere vil), så kan jeg si at jeg har gjort yoga på gulvet i stua mens Amandus rulla ved beina mine og krøp under kroppen min mens jeg sto i planke.

Jeg hadde det jeg etterhvert begynte å kalle stemningsmessige utfordringer og lå mye og grein på gølvet, gikk mye og grein på tur, la meg under dyna og grein. Men det handla ikke nødvendigvis om livet mitt, mye av det handla om stoffskiftet, som føkker med meg. Det er rart å bo i en kropp der jeg kan kjenne tristheten som et slags teppe som legger seg over meg og gjør det vanskelig å være. Legen tar blodprøver og ser på resultatene, og hun forteller meg at det tallet betyr at jeg er trist og tung, og det tallet betyr at medisinen snart virker igjen. Jeg ser bare tall, men det er godt at legen min ser noe annet.

Jeg var på quiz to ganger i uka med Utbryterlaget. Vi løste ikke verdensproblemer, men vi hang med hverandre og fant ut hvem som var under vann og hvem som hadde fløyte og hvem som var Norges svar på Gorillaz og så mye annet nyttig og unyttig. Vi skålte enten vi vant eller tapte, men vi vant sammenlagt både på våren og høsten, selv om vi blei kraftig utfordra på slutten av semesteret. Noe sier meg at vi skal tilbake på pallen over nyttår. Vi var på hyttetur hvor jeg gjorde yoga om morgenen og vi spilte brettspill og quizza oss gjennom en helg i februar med fyr i peisen og taco og pizza til middag.

Jeg begynte å henge med Tobi igjen, som fortsatt sier at det er den verste kvelden i hans liv noen ganger når vi henger sammen, spesielt hvis vi taper i quiz. Da Oslo åpna igjen i januar tok vi en øl på Galgen og så en til hjemme hos oss. Det var is på bakken og munnbind på bussen. En jobblørdag i februar var munnbindpåbudet oppheva og tirsdagen etter testa jeg positivt for korona. På høsten hadde jeg noen forkjølelser, men ellers var det bare depresjon og stoffskiftet som føkka med meg. Det kunne vært verre. Jeg kunne skrivi dette her dau!

Jeg hadde mine første måneder i skrivepermisjon og visste ikke hva jeg dreiv med, hvem jeg var eller hvor jeg skulle. Alt er som det skal være, med andre ord. I mars tok jeg danskebåten fram og tilbake til København og gikk 20 000 skritt rundt i byen i mitt hjerte, der våren var kommet på forskudd, og jeg var så glad, og så var jeg så trist igjen da jeg kom hjem.

Jeg var på kino noen ganger. Den beste gangen var en matine på Vega der jeg så Bergman Island aleine, filmen i seg selv var ikke fantastisk, men det var så fint å bare gå dit og ta litt fri, komme ut igjen med ny giv og noen nye, famlende ideer til det jeg dreiv med hjemme ved skrivebordet. Det var også gøy å se Matrix: Resurrected på kino, den filmen var så morsom, og flere ganger var det bare jeg som lo, men jeg angrer ikke på den høye latteren min.

Jeg var på konserter. Massevis av konserter. På festival og på spillesteder, med venner og aleine. Jeg så Karpe i Spektrum, Florence som dansa på Øya, Isah x 3 på Sirkus, Jimmy Eat World på Roskilde, Gabrielle og Maggio i Spektrum, og neste år håper jeg på minst like mange frysninger og glis foran en scene som i året som gikk.

Jeg så stand-up, Lars Berrum på Nieu og Martin Beyer-Olsen på Parkteatret, på sistnevnte hadde jeg angst og bevega meg sakte mot utgangen, men heldigvis blei jeg stående aleine bakerst, og et drøyt kvarter seinere lo jeg så jeg begynte å grine av en av vitsene hans. Neste år skal jeg se dem sammen i Spektrum.

Jeg så filmer hjemme i sofaen, kanskje litt for mange og litt for mange av dem aleine, men herregud, jeg skulle ønske hjernen min og hjertet mitt bare innså at jeg faktisk liker å se film aleine, og at jeg bare føler meg ensom fordi jeg har litt FOMO. Men jeg håper på en bedre balanse i 2023. Mindre grining og ensomhet, men fortsatt tid til å sette meg i sofaen under dyna og se en favorittfilm på nytt.

Jeg skal gå mer på kafé og lese og skrive, jeg skal ta mer badstu og bade, jeg skal jogge mer, gjøre yoga, jeg skal ta medisinene mine og skjerpe meg, jeg skal dra på eventyr både her i byen der jeg bor og ellers i verden. Jeg skal prøve å ikke være så redd. Og når jeg blir redd, som jeg kommer til å bli, så skal jeg gråte og så bli glad igjen.

Jeg føler at hele 2022 var fylt av et virrende vemod, og jeg håper at 2023 skal være året der jeg finner ut av ting.

Nå skal jeg lage hjemmelaga lasagne til oss, og så skal vi til Tobi og familien før vi skal på fest. Jeg håper jeg ser en gullrakett og at når jeg legger meg i natt, så føler jeg meg håpefull og trygg.

Desember er snart over. Jeg veit at det bare er 23., men det føles alltid som at desember er over på julaften. Romjula er bare en pause, et siste sukk før det nye året kommer med januar, februar og mars. Jeg har jobba nesten hver dag i desember, jeg har vært sliten og jeg har leita etter julestemninga som ikke har kommet, men jeg har gjort fine ting. Jeg har drukket julebrus. Jeg har kjøpt månedskort, så jeg slipper å fryse. Jeg har vært på juleavslutninger på quizzene, jeg har kommet på femteplass i NM i litteratur og quizza kollegene mine på Tronsmo dagen etter. De fikk åtte poeng mer enn de som vant, men de fikk også hele dagen på seg mellom slaga. Jeg har sett julefilmer jeg har sett før. Jeg har hatt dyne i sofaen. Jeg har grini.

Jeg grein 1. desember fordi jeg fikk angst på quiz, og jeg såvidt holdt ut siste runde før jeg måtte løpe til bussen. Da jeg satte meg ned i setet, så prøvde jeg fortsatt å huske hvordan man pusta med magen, men det gikk ikke. Så jeg fortsatte å puste øverst i brystet. Da bussen stoppa halvveis for å slippe på noen flere, så kikka jeg ut av vinduet og blei overraska, hva var det jeg så i lufta? Svære snøfnugg falt i lyset fra frontlyktene og da kom tårene. Ingebjørg Bratland sang for meg, og da jeg gikk av hjemme, så blei jeg stående ei lita stund under en gatelykt for å se på snøen, og for å puste med magen, som jeg plutselig huska hvordan man gjorde igjen.

Jeg grein da jeg så Klaus for femte gang. Jeg grein da jeg hørte på Julestemning med Ronny og Live. Jeg grein da jeg gikk gjennom byen og så på julelysa. Jeg grein da jeg så på Kristiania magiske tivoliteater. Jeg grein da jeg så Julestorm. Jeg grein da jeg en sein kveld aleine hjemme bestemte meg for å se P3s julekonsert, og Amanda Tenfjord og Skaar covra Dumdumboys-låta «Stjernesludd» som jeg har hørt på i mange, mange år, men jeg tenkte faktisk: Herregud, enda en cover av den, når originalen holder i massevis. Så begynte de å synge, og jeg syntes det var fint, det var helt ok, men det var ikke Prepple.

Så, 40 sekunder uti låta skjer det. Amanda synger linja «Det er ikke alt jeg har sagt som er bull», og hun synger den lysere, hun løfter både linja og låta og jeg skulle gjerne sett meg sjæl sitte i den sofaen, under dyna, for jeg husker at jeg gapte, at jeg hulka og at tårene trilla og at jeg nesten lo av hvor fint det var, og hvor vondt det gjorde. For hva er det som skjer når man griner av musikk, egentlig? Det snakka vi om på Roskilde tidligere i år, da det fortsatt var sommer. Jeg fortalte venna mine om at jeg kunne begynne å grine bare av en melodi, at teksten ikke trengte å bety noe, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan skje. Kan en melodi være trist? Kan en tone få deg til å grine? Her var det i hvert fall en stemme, en måte å synge på, et valg man tok, et løft, et lys, en fremheving, en bønn.

Når jula ringes inn i morra har jeg jobba 21 av 24 dager i desember. Jeg har vært sliten og glad. Jeg har båret stabler med bøker, hjulpet folk å finne fram til de bøkene som står på listene, hjulpet folk å finne fram til de bøkene de ikke visste de skulle gi bort, hjulpet folk inn og ut av butikken, stått opp tidlig og begynt seint, venta på bussen i snøen og regnet, timene har gått fort, køene har vært lange. En av kveldene da jeg gikk hjemover fra jobben tenkte jeg på forskjellen på å jobbe i bokhandel og å jobbe i forlag i desember. Jeg har savna bokhandel fra jeg begynte i forlag. Det er slitsomt, jeg sier ikke at det ikke er slitsomt, men hvis jeg kan velge mellom det jeg gjør nå og det jeg gjorde i nesten 10 år i midten der, så velger jeg dette. Gresset er alltid grønnere på den andre sida, og da jeg gikk hjemover for en snau uke sida og tenkte et lite sekund: Tenk så deilig det hadde vært å bare sitte på kontoret nå, avspasere litt, kanskje planlegge neste år, langt unna kø og folk og bunker med bøker, så tenkte jeg på de åra der jeg faktisk satt på kontoret mitt og planla neste år, dingla med beina og spiste julemarsipan aleine: Jeg savna bokhandel. Hver eneste dag savna jeg bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde popup-bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde julesalg på nettet. Jeg savna det så mye at jeg gikk innom bokhandlerne med julemarsipan og tilbød en hjelpende hånd. Jeg savna det så mye at jeg fikk meg ekstrajobb i bokhandel. Nå er jeg tilbake der.

I romjula skal jeg dingle med beina og spise julemarsipan. Planlegge året som kommer der framme. Da skal jeg skrive ferdig en bok og begynne på en ny. Da skal jeg passe på meg selv og venna mine. Da skal jeg puste med magen og gjøre yoga, ta badstu og bade, jogge igjen, vinne en quiz eller to. Grine til mer musikk. Lese flere bøker. Kysse han jeg bor med.

Men de første 24 dagene av desember, så finner du meg ute i bokhandelen, med julegenser på, en bunke med bøker i henda, en kaffekopp gjemt i en krok på pulten, klar for alt. Det er ikke alltid så lett å huske hva man egentlig vil. Noen ganger må man bort fra det for å skjønne at man egentlig var på riktig sted hele tida. Jeg fikk min første jobb i bokhandel da jeg var 18. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg ikke trengte å studere, fordi jeg visste hva jeg ville jobbe med. Dette, sa jeg, da jeg kom hjem fra min første arbeidsdag. Det er dette jeg vil bli. Jeg studerte allikevel, og jeg har prøvd forskjellige ting, forskjellige bokhandlere også, men noen ganger er faktisk kjærlighet ved første blikk akkurat det. Jeg var bokhandler, og jeg skjønte det da jeg fikk lov til å rydde i kortstativene i stedet for å gå hjem fra Operasjon Dagsverk i 2004. Jeg ville aldri hjem. Jeg ville bare være der, rydde i hyllene, alfabetisere, anbefale bøker til de som kom innom. Og det fikk jeg.

For mange år sida, etter en lang desember i bokhandel, så inviterte jeg kollegene mine til lille julaften-pils på Teddys. Det blei en svær greie etterhvert. Vi var tre bord på det meste. Så kom pandemien. Men ærlig talt, det var mye annet som kom i veien før det. Folk som flytta, folk som fikk barn, folk som blei voksne, folk som reiste bort. Vi flytta oss fra Teddys til Times, og nå er Times nedlagt. Og i dag, lille julaften, kvelden før kvelden, så jobber jeg til åtte, og fordi jeg er voksen og sliten, så har jeg ikke invitert til noe i år. Jeg kommer til å se Grevinnen og hovmesteren hjemme under dyna heller enn ute på bar. Jeg kommer til å legge meg tidlig, fordi jeg åpner butikken i morra tidlig klokka ni. Jeg kommer til å le av Grevinnen og hovmesteren selv om jeg ikke gjør det sammen med alle venna mine som har pleid å komme på lille julaften-pils. Kanskje våkner tradisjonen igjen til neste år. Kanskje er den over for alltid. Ting forandrer seg, det er også en del av livet.

Nå er det bare to dager igjen til jul. Hør på noe fin julemusikk. Husk å puste med magen. Ikke bli lei deg om du får angst, det kan skje den beste. Spis pepperkaker! Ikke fall på isen (det gjorde jeg i går, det anbefales ikke). Pass på deg selv og de du har med deg. Det blir jul i år også. Husk å hoppe over tigerhodet på vei tilbake fra kjøkkenet.

Jeg har skrevet 50 000 ord i november. Det er tredje gangen jeg fullfører Nanowrimo – National Novel Writing Month. Den første gangen blei det, etter jævlig mye om og men Du dør ikke. Den andre gangen blei det et førsteutkast som aldri blei noe mer, men som på en måte førte til det jeg håper blir den neste boka mi nå. Nå blei det 132 sider med mye ræl og noe som kanskje kan brukes en gang.

Det er slitsomt å skrive 50 000 ord på en måned. Det er, for å si det mildt, mer enn jeg pleier å produsere. Hvis jeg skreiv like mye hele året, så ville jeg hatt over 1000 sider. Hele forfatterskapet mitt totalt er ikke 1000 sider. Men å skrive orda er langt fra hele jobben. Orda må henge sammen, de må lage en historie, og historien må funke. Jeg har skrevet så mange historier som ikke funker.

Jeg har skrevet historier som ikke engang er historier. Hva driver du med her, spør jeg meg selv når jeg skriver, og jeg svarer at jeg ikke veit, men at jeg bare må fortsette og se om det er noe der. Det er som om hjernen min er en strand og i sanda der et eller annet sted så er det nedgravd noe jeg en gang mista, men jeg husker ikke hvor jeg mista det og jeg husker ikke engang hva det var, men jeg må bare grave litt her og der for å se om jeg finner det igjen. Jeg ser verken starten eller slutten på stranda, den føles evig.

Nå kommer desember og i desember skal jeg jobbe masse i bokhandel og mest sannsynlig ikke skrive noe som helst annet enn dagbok og tekstmeldinger, og kanskje noe til dere. Året nærmer seg slutten, og jeg har savna julestemninga som pleier å komme snikende allerede i slutten av oktober. Men ikke i år. Første søndag i advent bakte vi julekaker hos mamma, og da jeg kom hjem derfra satte jeg på Gremlins og pynta stua, hang opp adventsstjerna og de andre lysa, satte fram farmors gamle, røde reinsdyr og pynta trollhasselen med hennes gamle julekuler og mine nye. Den nyeste er en Gizmo med juletrelys på seg som jeg kjøpte på Faraos cigarer i København i mars. Nå er det i hvert fall jul i stua, og jula kommer jo enten jeg har julestemning eller ikke.

I morra har jeg fri før julejobbinga begynner for fullt på torsdag. Jeg skal til psykologen min og snakke om følelser jeg prøver å unngå, og så skal jeg kanskje ta badstu etterpå om jeg orker og tør. Dagen ligger foran meg. Jeg skal feire at jeg har skrivi 50 000 ord, og kanskje lese ut en eller to bøker. Thomas Dybdahl spiller konsert på Territoriet, de sier de har cirka 70 plasser. Jeg kan jo se om jeg får plass, og hvis ikke, så er det jo en quiz jeg kan gå på lenger oppi høgget. Livet ligger åpent!

Det blir november og jeg melder meg inn i Oslo Badstuforening, fordi jeg tror jeg blir gladere av å bade når det er for kaldt til det egentlig. Jeg har ikke benytta meg av det. Enda.

Det regner og er kaldt, i går var jeg på jobb i bokhandelen og jeg angra på at jeg ikke hadde med meg noen ullgenser. Vurderte å løpe bort på Fretex og kjøpe en, men det føltes ekstravagant når jeg veit at jeg har tre stykker her hjemme. Så jeg får bare skjerpe meg og kle på meg bedre. Det er november nå. Det er kaldt.

Jeg prøver å gjøre yoga om morgenen, og fordi det er november, så er det mørkt. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg er flink og står opp tidlig, men noen ganger er det derfor også. Jeg gjør yoga mens det er mørkt i stua og utenfor. Jeg ruller ut yogamatta, og Amandus, katten min, kommer og blir med. Jeg gjør downward facing dog, Amandus legger seg under fjeset mitt. Jeg står i mountain pose, Amandus reiser seg og går i sirkler rundt beina mine. Jeg ligger på ryggen og er happy baby, mens jeg egentlig er litt udugelig voksen, men det hjelper å gjøre yoga. Det hjelper å puste. Det hjelper å kjenne at det brenner i kroppen, at jeg våkner, at jeg klarer litt til, litt til, litt til. Jeg har stått opp.

Da jeg gikk på skolen, og da jeg studerte, så hadde jeg et system i kalenderboka mi, jeg skreiv opp alt jeg måtte gjøre og når jeg var ferdig, så farga jeg inn en liten boks for å markere at jeg var ferdig. Oppgavene var mange, men de var oversiktlige. Lese kapittel 7. Skriv essay. Gruppearbeid. Les til prøve. Det var overkommelige oppgaver, selv om de var mange, og aldri tok slutt, før de tok helt slutt allikevel da jeg var ferdig på skolen. Et skoleår ble til det neste, og jeg blei student og til slutt var jeg ferdig.

Kalenderboka mi nå har også sånne bokser, men de er vanskelige å fylle inn. Eller, det er vanskelig å si hva jeg fyller inn. Når jeg jobber med å skrive bok, så er det ikke lett å vite hva som faktisk er jobben. Jeg leser mye, men det føles som å skulke. Jeg har ingen bokser å fylle inn for lesinga mi. Allikevel veit jeg at hvis jeg ikke leser noe, så hadde jeg jo aldri skrivi noe heller. Jeg skriver nye ting, jeg skriver gamle ting på nytt, jeg flytter en tekst fra slutten av boka til starten av boka. Nå er jeg i gang med nytt utkast, som betyr at boksene mine heter tall. Jeg har fylt inn 0-25, jeg har fylt inn 25-50 og nå har jeg gått over til 50-70, som jeg skraverte inn i dag. Resten av uka skal forhåpentligvis farge boksene som heter 90, 110 og 130 også. Jeg har nok skrevet over 300 sider på dette romanmanuset, men alt skal ikke med. Det meste skal egentlig ut, tror jeg. Det var lettere før, svar på oppgave 4, les definisjonen av kommunisme, pugg verbbøyninger. Nå er alt en forvirrende klase, men sluttproduktet er jo: Skriv ferdig boka di. Men skriving er ikke bare skriving, det er det som er poenget mitt.

Så. Jeg melder meg inn i badstuforeninga for å hive meg i sjøen, være varm og kald. Ta en pause. Jeg gjør yoga for å våkne og ta imot dagen. Jeg lager meg kaffe og skriver, flytter tekster fra et dokument til et annet, lar mange bli igjen.

Og mens jeg flikker på ny bok, så har jeg begynt på enda en. Fordi det er november, og det er kaldt, og i november prøver vi å skrive en roman på en måned. Den skrivingas bokser heter 1667, 3333, 5000 osv. Jeg har skravert inn 10 000-boksen, men ligger et par dager bak skjema. Det føles fint å henge med noen helt andre enn de jeg har skrevet fram i den boka som forhåpentligvis snart er ferdig. Som å ta en liten pause fra den faste vennegjengen for å ta en øl med noen helt andre. Noen du ikke har sett på en stund, som endelig har tid til deg igjen. Der var du, så godt å se deg. Fortell meg alt.

Jeg lager en boks som heter badstu og bading også. Jeg gjør det nå. Jeg lover å skravere den inn veldig snart.

Jeg sover dårlig, og jeg sliter med å stå opp. Jeg drømmer stressende drømmer, jeg får dårlige nyheter eller diagnoser, jeg får ikke til noe alle andre rundt meg får til, jeg løper og løper uten å komme fram til riktig sted eller jeg blir forlatt. Jeg våkner av den første vekkerklokka, den andre, men jeg sovner igjen, øya som sandpapir og hodet som bomull. Varmeflaska under dyna og regn utafor vinduene.

Jeg søkte stipend og etterpå angra jeg på alt jeg hadde skrivi i søknaden, så jeg løp 4,4 kilometer i stedet for å sitte hjemme og angste. Jeg løp gjennom skogen, den er gul og oransj nå, ikke like tett som den var i sommer. Jeg var forsiktig i bakkene, ville ikke skli på vått løv. Noen steder så jeg pusten foran meg i hvit røyk, jeg blei mer sliten enn jeg er vant til.

Jeg var på Veronica Maggio og Gabrielle i Oslo Spektrum, jeg hadde angst først, så klart hadde jeg angst først. Hvordan ville livet mitt vært om jeg ikke trodde jeg skulle dø hver gang jeg gleda meg til noe? Men jeg kom inn og vi kom fram og Veronica Maggio sang. Jeg tenkte at jeg ønska meg «SE MIG» og «Finns det en så finns det flera» og «Tillfälligheter» og så klart en haug med andre låter, og da hun begynte med «SE MIG» og kjørte rett på «Finns det en så finns det flera» så begynte jeg å grine. Hun spilte en remix av «Inga kläder» som var strobelys og hopping heller enn akustisk gitar og grining. Noen ganger er det akkurat hva man trenger.

Så sto jeg over en time i dokø, omringa av ampre kvinner. Jeg skjønner ikke hva som skjedde der, jeg var jo på Karpe i et utsolgt Spektrum for noen uker sida, og da var det ikke kø til noen verdens ting, alt bare fløyt, mens nå var det dokø fra dørene åpna og til konserten var over. Jeg gikk glipp av de første fem låtene til Gabrielle fordi jeg fortsatt sto i kø, og da det var 20 stykker foran oss så kom det en vakt og sa det var kortere kø på den andre sida, så vi tok sjansen og løp dit mens Gabrielle begynte settet sitt. Det var ikke kortere kø på den andre sida. Vi stilte oss i kø til herretoalettet og håpa på det beste, men da vi kom innafor dørene der innså vi at det bare var to båser og minst 20 foran oss i den køen også, så jeg tok et bilde av at noen hadde skrivi følgende sannhet på speilet: Spektrums dofasiliteter suger kuk!!!! og så stilte vi oss bakerst i kveldens tredje kø. Da vi endelig kom inn på toalettet, sto det tjejs og sang Gabrielle høyt mens de trippa og venta på sin tur. Jeg skyndte meg så godt jeg kunne mens jeg hørte Gabrielle der ute fra og syngende tjejs inne fra doene. Så løp vi ut og fikk med oss resten. Gnistregnet på «Regn fra blå himmel» var det fineste, og at jeg fikk «MER» som ekstranummer.

Tidligere den uka var jeg på Angel Olsen og Tomberlin, Tomberlin varma opp. Jeg håper hun kommer og har helt egen konsert en gang snart. Jeg elsker henne. Hun var så avslappa og morsom, hun spilte gitar og sang sangene jeg har hørt på i noen år nå, før en av dem sa hun: «This song is about throwing your phone in a river and having it float away. Wouldn’t that be nice?» og jeg tenkte: Jo. Jeg kjøpte den siste Tomberlin-t-skjorta som hadde Carmela Soprano som motiv, det føltes meant to be at det bare var en igjen og at den blei min. Vi ser Sopranos for første gang i heimen, og jeg elsker alt med det.

Krummis sendte meg en kortfilm en vanlig onsdag det regna, og jeg så den mens jeg grein. De første sekundene tenkte jeg: Det kunne nesten vært gresset på Roskilde. De siste sekundene tenkte jeg: Wow, fy faen, hvorfor var det ikke jeg som skreiv og lagde denne kortfilmen? Men det viktigste er at den finnes, ikke at jeg ikke har klart å lage noe som den. Jeg synes du skal se den.

«Don’t Tell Me About Your Dreams» from Wildchild Content on Vimeo.

I helga var jeg på fem loppemarkeder. Det beste jeg kjøpte var en gammal utgave av Det suser i sivet, sesongens beste sjokoladekake (hittil) og så klart, som alltid, kaffen fra Tim Wendelboe.

I dag begynte jeg å gjøre yoga igjen. Håper det skal gjøre det litt lettere å være meg. Det kunne vært verre også. Det kan alltid bli verre. Det er jo en slags trøst. Dessuten er det ingen som egentlig veit hva de driver med her i livet. Det er helt vanlig å våkne hver morra og ikke ha peiling på hvem man er eller hvem man skal være. Kvartlivskrise og midtlivskrise er bare navn på forskjellige deler av livskrisa, som er like lang som livet sjæl. Eller noe.