Author Archives: Linn

Åh, Florence

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)

Alle kontorene mine

Jeg har hatt skrivepermisjon i et halvt år nå. Jeg har skrevet 200 sider som ikke ble en roman, og så har jeg skrevet litt over 100 sider på det jeg håper blir en roman. Jeg veit ikke om jeg har knekt koden for å ha skrivepermisjon ennå, men fordi gode Kristin Storrusten skreiv litt om hvordan hun jobber best, og ville høre hvordan jeg jobber best, så skal jeg prøve å svare på det her:

Da jeg fikk stipend og skjønte at jeg kunne ta et helt år skrivepermisjon, så jubla jeg og tenkte tilbake på mine kortere permisjoner der jeg rømte til København og skreiv i en måned, så to måneder året etterpå, så tre uker i innspurten med Du dør ikke. Å komme meg vekk, selv om det er til min andre hjemby København, har fungert hver eneste gang. Jeg har bodd i en leilighet som ikke er min, gjort andre ting enn jeg gjør hjemme, skrevet på morgenen eller kvelden, lest bøker, sykla, gått tur, tenkt, skrevet litt mer, hatt all verdens tid, selv om jeg veit at jeg skal hjem igjen om en måned eller en uke. Å ha skrivepermisjon et helt år er noe helt annet.

De første månedene satt jeg mye aleine og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe 8 timer. Jeg tenkte ikke på at min vanlige jobb ikke er å gjøre den samme tingen i 8 timer, jeg sitter kanskje på kontoret i 8 timer, men jeg har jo massevis av forskjellige arbeidsoppgaver. Nå i skrivepermisjonen har jeg én oppgave: jeg skal skrive.

Etter noen sammenbrudd, blant annet åpenlys gråting på kafé på møte med redaktøren min, så begynte jeg på nytt. Jeg satte av kortere økter til skriving, og så begynte jeg å lese bøker i stedet. Gå turer. Møte venner. Spise lunsj med noen. Og jeg jobber som ringevakt i bokhandel, og merkelig nok jobber jeg aller best de dagene jeg plutselig får en vakt og må pakke med meg Norli-uniformen og sykle ned på Kaffebrenneriet og skrive en drøy time før jeg skal inn og rydde på plass bøker og snakke med kunder. Hvor er logikken i at jeg skriver fire gode sider på en time når jeg må gjøre noe annet i fem timer etterpå, mens jeg såvidt skriver en halv god side når jeg har en helt åpen dag foran meg? Jeg vet ikke, men jeg trenger ikke nødvendigvis vite det. Jeg bare liker at det går an. At jeg får til å skrive, å jobbe, at det går framover, og at jeg kan gjøre andre ting også, uten dårlig samvittighet.

Jeg skriver best med hodetelefoner på, gjerne på en bråkete kafé, nå om sommeren er mitt favoritt-skrivested bakgården på Kaffebrenneriet på Grønland, det er skygge der, og jeg sitter der med en dagens kaffe og en limonade og tværer ut av meg to-tre skrivetimer i skyggen mens spurvene spiser smuler fra de andre bordene, mens folk møter vennene sine ved siden av meg, mens noen har møter ved siden av meg, mens noen drikker en ensom kaffe på en feriedag, og hele tida skriver jeg på macen min uten å ense sånn egentlig hva som skjer rundt meg. Plutselig har det gått noen timer og jeg kan gå hjem, gjøre noe helt annet.

Sånn sett burde jeg jo kunne klare å skrive hvorsomhelst, så lenge jeg har hodetelefonene mine og macen min, og noen ganger går det, men som regel må jeg gå et sted. Late som at det stedet er jobben min. Og så må jeg sitte der, uten å ha for høye forventninger til hvor lenge, og så må jeg gå derfra igjen.

Nå er jeg kattepasser i Rælingen, her har jeg skrevet fire-fem sider siden jeg kom i går. Jeg skal teste ut å sitte ute på terrassen i skyggen seinere i dag, med en iskaffe, og se om jeg kan være på jobb der. Jeg har vært på ferie i Sør-Frankrike og ikke skrevet med et glass rosévin på kveldene som jeg planla, men det ble noen sider her og der mellom lunsj og middag, mellom den ene og den andre boka jeg valgte å lese i varmen. Jeg var i København i påsken for å skrive, og jeg skrev ikke ett ord, selv om skrivebordet i kolonihagen jeg lånte virka som det mest perfekte stedet for skriving noensinne. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Så jeg gikk tur og grein i stedet. Sånn kan det gå.

Og så skriver jeg her, og i dagboka mi, om hvor vanskelig det er å skrive, og så går det kanskje bedre etterpå.

Og når alt annet feiler, så ser jeg på filmer jeg har sett før, ofte får de meg til å ville skrive. A love song for Bobby Long, for eksempel. Everyone knows that books are better than life, that’s why they’re books, roper Scarlett Johansson, og jeg får lyst til å skrive en. En bok som er bedre enn livet. Så jeg setter på meg hodetelefonene, og går inn på kontoret mitt. Som kan være hvor som helst, egentlig. Men det må være en god dag for det. Si fra om dere finner ut hvordan en dårlig skrivedag kan bli en god en, for jeg aner ikke.

Når jeg er tilbake på jobb, så håper jeg at jeg klarer å beholde noe av det jeg har lært. For det jeg har lært er jo at jeg bare trenger en time her og en time der. Ikke at en hel roman blir til på en time hver dag i noen uker, tvert imot, det er mye mer jobbing som skal til, men å skrive; det gjør jeg på en time, gjerne før jobb, med en kaffe, hodetelefoner og kanskje til og med en limonade. Og noen ganger må jeg gi meg på topp, men da veit jeg akkurat hvor jeg skal begynne igjen neste gang. Midt i. Og hvis det ikke er midt i, men på starten, vel, da kan jo hva som helst skje. Det er det aller beste.

Dancing on my own

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.

Et godt liv

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak, dukka under og så klatra hun rolig opp igjen og satte seg på brygga. Jeg reiste meg og prøvde på nytt, kunne ikke feige ut når hun hadde klart det så bra. Jeg slapp meg nedi vannet, slapp også ut et hvin eller et skrik, dukka raskt under og famla etter stigen som en våt hund, klamra meg fast til den og klatra halvveis opp igjen. Hun lo mot meg og sa at det var kaldt. Du var så grasiøs, sa jeg, så jeg måtte bade jeg også. Jeg turte bare ikke å skrike som deg, sa hun og så klatra jeg helt opp og satte meg til å tørke i sola. Det kom fire eldre damer i slåbrok som alle bada lenger enn meg, jeg tok et gruppebilde av dem etterpå. Bak meg var det en yoga-gruppe i sirkel som bøyde og tøyde, jeg tenkte at de var fine og så kledde jeg på meg og gikk hjemover med vått saltvannshår.

På 17. mai var vi i frokost hos en kompis av J som nå er naboen vår. Da de vokste opp bodde de 1,1 kilometer fra hverandre. Nå bor vi 1,0 kilometer fra hverandre. Vi spiste mat og prata, så dro J og jeg tilbake til bakgården vår der vi fikk besøk av Theobror, vi spilte Mariocart som jeg tapte grådig i, så dro J og jeg på fest til en kollega av ham på Slemdal. Da vi ankom hagen fikk jeg en skje med en potet på i hånda og så var det potetløp, så sekkeløp, så kasting på blikkbokser og så fikk vi høre at det var en trampoline på den andre sida av huset. J og jeg snek oss inn mellom buskene og klatra opp på trampolina der jeg hadde latterkrampe fra vi begynte og til vi slutta. Jeg satte meg ned og ba ham om å hoppe meg, han tok sats og hoppa sånn at kroppen min fløy til værs mens latteren min trilla ut av hagen og ned mot naboene, eller var det kanskje russen?, som hørte på Beautiful people og hadde sin egen fest. Så satte jeg meg under et blomstrende epletre med en øl og mange timer seinere dro vi hjem i en taxi med bållukt i håret og klærne. Det var en fin dag, en fantastisk en. Jeg har ikke vært så glad som jeg var da jeg fløy og hoppa rundt på trampolina, og tror jeg må få meg hus med trampoline når jeg blir rik. Eventuelt en venn jeg kan komme og hoppe litt hos.

Dagene glir inn i hverandre, som de ofte gjør når sola skinner og kalenderen viser røde dager på begge sider av helga. Men nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen og sagt nei til både øl, bading og grilling på diverse kanter. Det kommer flere dager. Jeg har en kald Tøyen-Cola, isbiter i fryseren, jordbær i en skål og en bok å skrive. Litt og litt. Jeg må huske å plukke en syrin eller to før de forsvinner, men det er min eneste plan utover å skrive, lese og jobbe litt i bokhandel den neste uka. Det er et godt liv.

Å forsøke å få orden på livet

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju dagen etter. Hjemme igjen ble det etterhvert vår. Krummis kom på besøk og vi dro på Nada Surf-konsert, de spilte hele Let go-albumet, og selv om jeg fikk angst før konserten, så var det fint. Vi gikk før neste sett, fordi jeg fikk angst, men jeg fikk hørt hele skiva jeg kom for. Jeg holdt meg selv i hånda og kjente hjertet dundre med bassen og trommene og jeg tenkte hele tida at jeg ikke kom til å dø, trøsta meg selv mens de sang låtene jeg oppdaga for mange, mange år sida. I den gamle leiligheten min hadde jeg tekstutdrag fra ting jeg liker klistra opp litt her og der, og over ringeklokka der man kunne se hvem som ringte på hang linja: Same damn planet everytime I look, fra Paper boats.

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

Jeg har stått på scenen på Ingensteds og fortalt en historie på Salonghistorier, selv om jeg sa da de ringte og spurte om jeg ville være med at jeg ikke turte. Men man kan ikke la være å gjøre noe fordi man ikke tør, jeg er voksen nå, jeg dør ikke av det. Så jeg øvde og øvde, jeg fortalte og fortalte igjen, skrev og skrev om igjen, og så sto jeg på scenen, skjelvende og nervøs, men jeg fortalte historien min og jeg fikk applaus. Og det var så fantastisk gøy. Jeg var nervøs det første minuttet, men så sto jeg bare der, så ut på publikum som smilte mot meg, og jeg fortalte en historie fra livet mitt, som de lo av og da jeg var ferdig tenkte jeg at jeg må gjøre det igjen en gang. Det er noe av det morsomste jeg har gjort noensinne. Tenk at man kan gå og grue seg i to uker, og så viser det seg å være så gøy å gjennomføre det.

Jeg har vært i konfirmasjonen til min yngste søster, hun hadde på seg dress og var så fin. Jeg skulle ønske jeg også hadde konfimert meg i dress, men jeg hadde skjørt og jakke i olastoff. Under jakka hadde jeg en Bertine Zetlitz-t-skjorte som jeg kunne vise fram på familiefeiringa etter seremonien i Rådhuset. En av jentene som konfirmerte seg samtidig som søsteren min gjorde det i hvit t-skjorte og militærbukser. Hun var min favoritt ved siden av søsteren min. Våren slo ut for fullt da kirsebærblomstene i gata blomstra, og siden da har det bare vært varmegrader og sol, en evig rekke av nydelige dager utenfor vinduene i leiligheten vår.

Jeg har fylt 32 og feira med quizbursdag. Den varte til halv fire på natta, og leiligheten vår var fylt av fine folk jeg kjenner som hadde laga quizzer til meg. Helga etter hadde jeg familieselskap i bakgården med brus og pizza. Det var så varmt at jeg måtte ta av meg strømpebuksene. Jeg har løpt ute i sola og måttet søke etter skygge fordi det nesten var for varmt, jeg har gått barbeint i bakgården, drukket øl i parken og snart må jeg bade.

Siden jeg var ferdig på videregående har jeg alltid drømt om å ta permisjon hele sommeren, ha 8 uker ferie som vi hadde da vi var barn og ikke trengte å jobbe. Selv om jeg ikke har fått dreisen på denne permisjonen min, så tenker jeg at jeg må benytte meg av den nå. Jeg må gjøre alt jeg drømte om da jeg nettopp hadde blitt voksen og vanlig. Jeg må lese bøker og skrive, jeg må ligge i en hengekøye, jeg må bade og spise is, jeg må la dagene flyte avgårde og kjenne på sommeren hver eneste dag. En stor del av den drømmen var å rømme ut i de svenske skogene til et torp, men jeg får lukke øya og tenke at leiligheten vår på Galgeberg er like bra som en liten rød stuga. På mange måter er den kanskje bedre. Jeg er ikke aleine her.

En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen,… Les mer…

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen… Les mer…

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra. Jeg husker broene. Jeg husker at noen bodde på en båt. Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?) Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen,… Les mer…