Noen sommerøyeblikk og starten på høsten

Jeg har kjørt tog i sommer, så mange tog – jeg tok toget til Sør-Frankrike, så til Malmö, og til Malmö tok jeg med meg kameraet mitt, som jeg prøver å bruke igjen, fordi jeg har det, og jeg tok dette bildet ut av vinduet på toget. Det er så fint å ta tog. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg tok også bilde av Krummis som bada, se her:

Hun er en glad bader. Hun kan stupe også, det tok jeg også bilde av, men jeg fikk det ikke ordentlig til, så det ble et smilende svømmebilde i stedet. Jeg har også bilder av at vi har forspist oss på dimsum og at vi drakk øl på Far i hatten, men jeg tror jeg synes dette svømmebildet er det fineste bildet fra turen. Hjemme tar jeg for det meste bilde av kattene, den ene ser sånn her ut:

Han liker å ligge i fanget, eller most inntil i sofaen.

Nå er det høst, nå må det være lov å si at det er høst, og jeg har akkurat klart å kicke sensommer-forkjølelsen, derfor tok jeg en morgenløpetur i dag i skogen og over Vålerenga og Jordal, klokka inn 5,2 kilometer på 40 minutter og jeg elsker å høre løpedama snakke til meg, høre hvordan jeg begynner med å løpe en kilometer på over 11 minutter, og så klarer å få gjennomsnittshastigheten ned på nærmere 6 minutter når jeg har løpt langt og lenge og lenger enn langt. Kjenne hvordan kroppen varmes opp, hvordan jeg løper fortere, hvordan jeg klarer å skyve metrene fra meg. Å løpe 10 kilometer kjennes overkommelig. Jeg tror jeg skal klare det på 1 time og 15 minutter, det er målet mitt.

Siden sist har jeg vært inne i en MR-maskin og kjent på dødsangsten, men de skulle bare ta bilde av en kul i hånda mi som sikkert ikke er farlig. Det var ikke særlig stas å ligge inni maskina som dundra og tok bilder av meg, men det var stas å overleve. Jeg feira med en Hoegaarden og skjelvende hender. Jeg har også vært på hagefest i Tønsberg og måttet gå og legge meg på hotellet før Vigdis Hjort og Per Petterson inntok scenen, men sånn kan det gå når bihulene acter opp. Så har jeg vært på kurs for å lære meg hvordan man oppfører seg på en scene, for i høst skal jeg få lov til å være forfatter i utlandet, jeg skal presentere bøkene mine og forhåpentligvis være kul, eller i hvert fall ikke så nervøs at jeg ødelegger alt for meg selv og bøkene mine. Jeg grua meg til kurset, men det var så gøy, jeg kjente mestring (og begeistring) over å få lov til å tulle og prøve meg fram sammen med de andre forfatterne og læreren. Jeg tror et av favorittøyeblikkene mine var da jeg skulle rope teksten min så høyt jeg kunne, pluss lese fortere og fortere og fortere til jeg ikke klarte mer. Så gøy det hadde vært om en av tekstene om Eva faktisk skulle leses sånn – i rasende tempo og lydnivå. Men de skal nok bare leses som de har pleid, enn så lenge. Og aller helst av noen andre enn meg, men det var gøy, så gøy.

Jeg har også kommet halvveis i et førsteutkast på den nye boka under trærne på Åpent Bakeri i Inkognito terrasse, som er det fineste utekontoret jeg har finni hittil i byen, vært i bryllupet til M & A som møttes for første gang i stua vår på Tøyen, kjøpt nytt skatoll som jeg nå sitter ved og skriver, og vaska klærne våre, badet vårt, kjøkkenbenken, men ikke vinduene. Livet ruller videre selv om høsten er her. Jeg rakk ikke å se Oslo 31. august før september kom, men jeg tenkte å se den i kveld, fordi jeg kan.

Jeg har kjøpt billetter til No. 4 1 desember og Bjarte Tjøstheims monolog Det går betre no 8. desember, og 30. oktober skal jeg se bon iver – nå kan høsten bare komme. Med alle sine vanlige og uvanlige dager. Jeg skal prøve å ta bilder av dem også.

Leave a reply