Måned: august 2018

Det som mangla på Øya i år var trekkfuglene som pleier å fly over oss på siste konsertdagen. Jeg så etter dem, men kunne ikke få øye på dem. Kanskje venta de en uke til, kanskje dro de før Øya, fløy med vinden, eller kanskje jeg bare så opp på feil tidspunkt. Det pleier riktignok å gå et sus gjennom publikum, og hodene våre pleier å vris mot himmelen der vi kan se mønstrene av sommeren som forsvinner over trærne. Høsten kommer alltid uka etter Øya, kanskje mest inni meg, men i år som i fjor og alle år før der igjen så skjedde det igjen. Det ble høst.

Skatteoppgjøret kom, og jeg åpna det mens jeg holdt pusten. Jeg visste jeg skulle få baksmell, fordi jeg er forfatter og ikke betaler forskuddsskatt på det jeg tjener i tillegg til jobben min, og jeg hadde satt av det jeg kunne, og selv om baksmellen var stor, så var den 1000 kroner mindre enn jeg hadde spart opp. Så jeg kunne puste letta ut og overføre den resterende tusenlappen til neste års oppgjør. Jeg oppdaterte regnskapet mitt i excel og hver gang jeg gjør det, blir jeg så glad av å se at kodene funker, at utregningene gjøres og at de stemmer, at summene per måned er overkommelige, selv om noen regninger er store. Avisabonnementene mine gjør et innhugg i økonomien, men om man deler den årlige summen på 12, så blir den jo ikke så fæl, og jeg elsker avisene mine. Hver måned betaler jeg inn litt og litt, og når de store regningene kommer, så merker jeg dem ikke lenger, fordi pengene alt står der. Noen ganger når jeg sitter sånn med regnskapet mitt og fikser og oppdaterer, så tenker jeg at jeg kunne vært regnskapsfører om jeg var flinkere til dette, i et annet liv med en annen utdannelse. Jeg liker å se at tall går opp, jeg liker å være forberedt på hva som kommer. Jeg liker å spare den summen regnskapet mitt sier at jeg må spare hver måned for å ikke gå på en smell.

Death Cab slipper nytt album og jeg hører på det mens jeg lager kaffe til kjøkkenkontoret mitt. Rundt meg her jeg sitter nå har jeg en stabel med bøker jeg skal skrive om for bokmerker, en stabel med bøker jeg skal bla gjennom på jakt etter en novelle til en konsulentjobb jeg gjør og ved min venstre hånd ligger manusbunken min. Den nye romanen min som nå er printa ut, dobbeltsidig print og allikevel en raus bunke med ark som jeg skal gå gjennom mens jeg omrokkerer dokumentet digitalt – setter ting på plass der de hører hjemme, lage en kronologi, en disposisjon, fester løse tekster til noe så de hører hjemme der, finne ut hvilke hull som må fylles og hva som mangler før jeg kan kalle det et ordentlig førsteutkast. Det føltes bra å få arka i hånda, noe håndfast som bevis på at alle disse dagene der jeg har hatt permisjon ikke har resultert i ingenting, selv om det til tider har føltes sånn. For det er jo her, disse orda mine, de finnes og nå er de til og med printa ut, og det er over 100 sider.

Jeg fant fram skinnskoene jeg kjøpte på bakgårdsmarked i fjor eller året før og tok dem på meg, gikk med klakkende skritt gjennom bakgården til biblioteket, lette gjennom hyllene etter bøker jeg kunne ta med hjem for å jobbe med, bar dem i sekken som ble tyngre for hvert biblioteksbesøk, vinden blåste mot de strømpebuksekledde beina mine og jeg så ned på de brune skinnskoene og tenkte at det var dette jeg savna i sommer da det var så varmt. Jeg liker høsten også, selv om jeg godt kan like å gå barbeint, så liker jeg også når det klakker mot asfalten. Man må finne sine ting, sine greier, for å komme gjennom årstidene.

Det heter sensommer, men jeg fryser når jeg går ut døra og jeg fryser når jeg ligger i senga. Snart er det for kaldt til at jeg kan løpe ute, men før det skal jeg løpe 10 kilometer for første gang i mitt liv. Jeg skal løpe mens jeg hører på den nye låta til Medina og Robyn, mens jeg hører på de nye låtene til Florence, mens jeg hører på de gamle låtene jeg alltid har hørt på, jeg skal løpe inn i Svartdalsparken, opp og ned de små bakkene, over brua over Alnaelva, forbi noen joggere, bak noen andre, jeg skal puste og kjenne skrittene mine slå mot jorda under meg, kjenne kilometrene i kroppen, og hele tida tenker jeg på boka mi, på hva den skal bli om jeg får det til, på setninger jeg kan sette inn i den, setninger som må tas ut. Jeg tenker på Florence og hennes siste album, hvordan det slo mot meg gjennom hodetelefonene og jeg begynte å grine fordi det var så fint. Det kosta henne noe å lage det, å skrive det, å synge det. Jeg må tørre å la denne boka koste noe også. Den må koste noe mer enn bare ensomheten i å skrive hver dag, å føle at jeg ikke gjør alt jeg kan, alt jeg skal, det sitter der inne i meg et sted og jeg må tørre å skrive det ut. Hvis jeg kunne skrive om angst, kan jeg også skrive om dette. Hvis jeg kan løpe 8 kilometer, kan jeg også løpe 10. Det koster bare litt mer.

I år som i fjor, og fjorten år før der igjen, så var jeg på Øya. Mens jeg var der, skreiv jeg litt på mobilen min, her er det jeg skreiv + litt mer:

Første Øya-dag: Jeg så Phoebe Bridgers, som jeg aldri har hørt før, og hun covra Gillian Welch, som jeg har hørt tusen ganger før og det var dritfint! Så spilte Band of Gold og da de spilte favoritten min, som jeg bare kaller Fleetwood Mac-jr, så kom sola! Så landa en sommerfugl på meg i mengden. Etter det tok jeg pause ved Ølparadiset med fine folk før Arcade Fire spilte den beste konserten av dem jeg har vært vitne til (!!!), jeg fikk endelig «We used to wait», som jeg har venta på, og allsangen på «Wake up» var til å grine av, så gikk jeg på Gundelach heller enn Arctic Monkeys, fordi den forrige Gundelach-konserten var fabelaktig selv uten at han hadde sluppet et album, men nå er albumet her og alle burde høre på det og konserten var bedre. Åååååå, Øya! Jeg var glad. På Gundelach var jeg aleine i mengden, og noen ganger er det å gå på konsert aleine bedre enn å gå sammen med noen, for jeg kunne gå langt fram uten å være redd for å angre meg, for hvis jeg angra meg, så kunne jeg jo bare gå bakover igjen uten å si fra til noen eller unnskylde meg. Så jeg gikk langt fram, og så sto jeg der til fem på halv elleve, for da hadde jeg bare en slurk øl igjen og så tenkte jeg: jeg rekker å kjøpe en til, så jeg gikk og kjøpte en til, og så gikk jeg inn igjen, inn i mengden, inn i musikken, og det var så bra. Morgenen etter våkna jeg med stemmen til Gundelach i hodet og det var fint.

Arcade fire i regnet:

Øya dag 2: jeg gikk glipp av Fieh, Zeshan Shakar var syk og dumplingene på Dagens var skuffende – men etter dette gikk det bare en vei! Moses Sumney var helt fantastisk, for en stemme, for en fyr! Jeg sto helt foran, fordi det var plass til meg, det var gøy. Marlon Williams var fint, der satt jeg langt bak i gresset, fordi det var plass til meg. På Fever Ray sto jeg utenfor ved treet og hang med alle venna mine som kom og gikk og så gikk vi til Kendrick der jeg fant kompisene mine Ashkan og Jan-Tore i mengden. Jeg fikk «m.A.A.d city» og var fornøyd, men det var snaut å bare spille en time, synes jeg. Vi vil ha mer Kendrick! Det får bli neste gang. Har lova JT å kunne alle låtene innen da, akkurat som han kan.

Øya dag 3: Jeg har glemt snus og vinden gjør at det knaker skummelt i scena der Susanna spiller, men de ville vel avlyst om det var farlig. Det er storm og et fuglereir blåste i hodet på noen som sto foran meg. Jeg kjøper kaffe og hører på vinden og Susanna fra langt unna. Jeg kan ikke stå her, sier hun som fikk reiret i hodet. Joda, sier kompisen hennes. Det kommer ikke flere. Jeg får selskap og vi går på konserter med harehjertene våre og skutter oss for vindkastene, men scenene står fortsatt og ett etter ett blir trærne i parken sikra, noen kutter av greiner og fikser gjerder og jeg blir så glad av folk som fikser. Så kjøper vi mat og venter på Tønes og jeg får låne en ullgenser, så kommer Tønes og spiller, og han har på caps fordi det skulle blåse sånn og han ikke ville at håret hans skulle se så rart ut, og jeg har rart hår i vinden og blir så glad av Tønes. Seinere ligger jeg i en hengekøye og så spiller Tønes en gang til på gjesteområdet, så jeg går fra hengekøya og dit. Det blåser og blåser og hele tida vurderer jeg å dra hjem, men det skjer noe fint også hele tida som får meg til å bli, litt til og litt til. Som Tønes spiller en sang til og en sang til. På delillos er halve publikum født etter 1993, men alle er glade. J tuller mellom sangene. Hvem er dette igjen, spør han. Postgirobygget? Trang fødsel? Nei, nå husker jeg det, di derre! Men jeg tror han koser seg, han liker tross alt Kokken Tor like godt som meg. Når Lykke Li begynner å spille har jeg kjøpt meg en mocktail, og hun spør etter åpningslåta: hur mår ni? Og jeg tenker: jeg er ganske kald og sliten, men du er kul. Jeg kommer nok allikevel til å smyge hjemover før du er ferdig. Skal tross alt se No. 4 i morra og være på plass her om bare 13 timer. Angster du? spør Julius. Nei, jeg danser, svarer jeg. Så gikk jeg hjem. Men jeg var glad. J sa etter å ha lest dette at det ikke er like morsomt at han spurte om jeg angsta da jeg dansa hvis man ikke så hvordan jeg dansa. Jeg dansa kult, sa jeg. Ja, sa han, men også rart. Det går an å være rar og kul samtidig. (Men han hadde egentlig rett, for jeg angsta litt og pleier å bote på det noen ganger ved å riste litt på knærne, henda, hodet, gjenta etter behov, til rytmen, og tilslutt blir det en slags dans. Knærne blir gele, håndledda blir gele, nakken blir gele, og så ser jeg for meg Erlend Øye eller Napoleon Dynamite, og så blir jeg til dem, eller min versjon av dem, og så glemmer jeg at jeg bare er meg selv.)

Øya dag 4: Jeg dro inn tidlig for å se No. 4 med en Munkholm, og mens alle andre sover, eller hviler, eller har Øya-vors, lever vi – de matcha armbåndet mitt og midt i konserten tok to i bandet en bitteliten pause med en øl bak på scena, og jeg liker så godt sånt. Etterpå drakk vi øl og prata skit, noen skifta til varmere klær, for sola som var lova fram til i dag tidlig kom ikke allikevel. Så kom jeg for seint til Dungen, men ikke altfor seint. På Neneh Cherry var det så få folk ett minutt før det begynte at jeg trodde vi hadde gått feil, men det var riktig. Jeg fikk vondt i ryggen og gikk ut fra kremplassen for å sitte litt på en fortauskant, men lyden utafor teltet er jo heldigvis nesten like bra som inne, så jeg hørte allikevel. Halvveis takka hun for at vi fortsatt var der, for hun spilte mest helt nye låter som vi ikke kjenner enda. Men snart kan dere dem, sa hun. Men på festival vil de fleste synge noe de kan, så en etter en går folk ut og forbi meg, vekk fra Neneh og ut til en annen scene eller bar for å sjekke stemninga. Jeg finner noen venner i gresset og vi snakker om å være gamle og ikke klare å sitte på bakken. Man må tøye, sier jeg. Men egentlig må vi vel trene også, trene kjernemuskulaturen. Ikke i dag. Vi har aldri vært så gamle som i dag. Men det er jo sant. Vi møter en del av gjengen og Laugen sier hun har peaka for tidlig, for hun er full og glad og fin. Det årner seg, du får drikke vann og danse det av deg, så klarer du Cez for pres seinere på kvelden. Eller Kris Karlsen, som Julius kaller Cezinando. Og en halv Alex Cameron-konsert seinere sitter vi og drikker øl og koser oss, og Laugen får to kyss på kinnet før vi må løpe på Cezinando og hun har klart å holde på peaken, og vi kommer nesten helt foran selvom det var dokø og jeg blir helt blown away av hele produksjonen. Det er så bra, så sjukt bra. CEZ KASTA MIKROFONSTATIVET mot slutten og spurte Øya, er dere med meg? Ja, for hælvette!!!!! Og så griner jeg, for sånn er jeg, og venna mine ler og nå er Øya over for i år, og jeg gleder meg allerede til neste gang. Takk for i år, Øya. Og takk for konserten, Cez. Cez for pres!