Alle kontorene mine

Jeg har hatt skrivepermisjon i et halvt år nå. Jeg har skrevet 200 sider som ikke ble en roman, og så har jeg skrevet litt over 100 sider på det jeg håper blir en roman. Jeg veit ikke om jeg har knekt koden for å ha skrivepermisjon ennå, men fordi gode Kristin Storrusten skreiv litt om hvordan hun jobber best, og ville høre hvordan jeg jobber best, så skal jeg prøve å svare på det her:

Da jeg fikk stipend og skjønte at jeg kunne ta et helt år skrivepermisjon, så jubla jeg og tenkte tilbake på mine kortere permisjoner der jeg rømte til København og skreiv i en måned, så to måneder året etterpå, så tre uker i innspurten med Du dør ikke. Å komme meg vekk, selv om det er til min andre hjemby København, har fungert hver eneste gang. Jeg har bodd i en leilighet som ikke er min, gjort andre ting enn jeg gjør hjemme, skrevet på morgenen eller kvelden, lest bøker, sykla, gått tur, tenkt, skrevet litt mer, hatt all verdens tid, selv om jeg veit at jeg skal hjem igjen om en måned eller en uke. Å ha skrivepermisjon et helt år er noe helt annet.

De første månedene satt jeg mye aleine og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe 8 timer. Jeg tenkte ikke på at min vanlige jobb ikke er å gjøre den samme tingen i 8 timer, jeg sitter kanskje på kontoret i 8 timer, men jeg har jo massevis av forskjellige arbeidsoppgaver. Nå i skrivepermisjonen har jeg én oppgave: jeg skal skrive.

Etter noen sammenbrudd, blant annet åpenlys gråting på kafé på møte med redaktøren min, så begynte jeg på nytt. Jeg satte av kortere økter til skriving, og så begynte jeg å lese bøker i stedet. Gå turer. Møte venner. Spise lunsj med noen. Og jeg jobber som ringevakt i bokhandel, og merkelig nok jobber jeg aller best de dagene jeg plutselig får en vakt og må pakke med meg Norli-uniformen og sykle ned på Kaffebrenneriet og skrive en drøy time før jeg skal inn og rydde på plass bøker og snakke med kunder. Hvor er logikken i at jeg skriver fire gode sider på en time når jeg må gjøre noe annet i fem timer etterpå, mens jeg såvidt skriver en halv god side når jeg har en helt åpen dag foran meg? Jeg vet ikke, men jeg trenger ikke nødvendigvis vite det. Jeg bare liker at det går an. At jeg får til å skrive, å jobbe, at det går framover, og at jeg kan gjøre andre ting også, uten dårlig samvittighet.

Jeg skriver best med hodetelefoner på, gjerne på en bråkete kafé, nå om sommeren er mitt favoritt-skrivested bakgården på Kaffebrenneriet på Grønland, det er skygge der, og jeg sitter der med en dagens kaffe og en limonade og tværer ut av meg to-tre skrivetimer i skyggen mens spurvene spiser smuler fra de andre bordene, mens folk møter vennene sine ved siden av meg, mens noen har møter ved siden av meg, mens noen drikker en ensom kaffe på en feriedag, og hele tida skriver jeg på macen min uten å ense sånn egentlig hva som skjer rundt meg. Plutselig har det gått noen timer og jeg kan gå hjem, gjøre noe helt annet.

Sånn sett burde jeg jo kunne klare å skrive hvorsomhelst, så lenge jeg har hodetelefonene mine og macen min, og noen ganger går det, men som regel må jeg gå et sted. Late som at det stedet er jobben min. Og så må jeg sitte der, uten å ha for høye forventninger til hvor lenge, og så må jeg gå derfra igjen.

Nå er jeg kattepasser i Rælingen, her har jeg skrevet fire-fem sider siden jeg kom i går. Jeg skal teste ut å sitte ute på terrassen i skyggen seinere i dag, med en iskaffe, og se om jeg kan være på jobb der. Jeg har vært på ferie i Sør-Frankrike og ikke skrevet med et glass rosévin på kveldene som jeg planla, men det ble noen sider her og der mellom lunsj og middag, mellom den ene og den andre boka jeg valgte å lese i varmen. Jeg var i København i påsken for å skrive, og jeg skrev ikke ett ord, selv om skrivebordet i kolonihagen jeg lånte virka som det mest perfekte stedet for skriving noensinne. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Så jeg gikk tur og grein i stedet. Sånn kan det gå.

Og så skriver jeg her, og i dagboka mi, om hvor vanskelig det er å skrive, og så går det kanskje bedre etterpå.

Og når alt annet feiler, så ser jeg på filmer jeg har sett før, ofte får de meg til å ville skrive. A love song for Bobby Long, for eksempel. Everyone knows that books are better than life, that’s why they’re books, roper Scarlett Johansson, og jeg får lyst til å skrive en. En bok som er bedre enn livet. Så jeg setter på meg hodetelefonene, og går inn på kontoret mitt. Som kan være hvor som helst, egentlig. Men det må være en god dag for det. Si fra om dere finner ut hvordan en dårlig skrivedag kan bli en god en, for jeg aner ikke.

Når jeg er tilbake på jobb, så håper jeg at jeg klarer å beholde noe av det jeg har lært. For det jeg har lært er jo at jeg bare trenger en time her og en time der. Ikke at en hel roman blir til på en time hver dag i noen uker, tvert imot, det er mye mer jobbing som skal til, men å skrive; det gjør jeg på en time, gjerne før jobb, med en kaffe, hodetelefoner og kanskje til og med en limonade. Og noen ganger må jeg gi meg på topp, men da veit jeg akkurat hvor jeg skal begynne igjen neste gang. Midt i. Og hvis det ikke er midt i, men på starten, vel, da kan jo hva som helst skje. Det er det aller beste.

2 kommentarer til «Alle kontorene mine»

  1. Dette var sykt fint og inspirerende og nå googlet jeg akkurat «movies that will make you want to write». Lykke til med skrivinga, jeg tror jammen jeg skal prøve meg jeg og, for første gang på over ett år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.