Åh, Florence

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.