Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Leave a reply