Monthly Archives: mars 2018

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra.

Jeg husker broene.

Jeg husker at noen bodde på en båt.

Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?)

Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen, og at jeg skulle skrive i den i to år framover. To av de viktigste åra i mitt liv. Jeg husker at jeg limte to bilder fra Eternal sunshine over den blanke, grå forsida en gang i 2005. Jeg husker den første teksten jeg skreiv i den grå dagboka. Jeg husker at jeg ikke skjønte hvor viktig den skulle bli.

Jeg husker at det var vår, men ikke veldig varmt.

Jeg husker ikke hvor vi spiste eller hva vi spiste, men jeg tror vi var på Friday’s restauranten som jeg gikk forbi i snøen nå, og at vi ikke fikk spise der fordi vi ikke var fylt 18.

Jeg husker at jeg sto i kø til et utested og skulle lyve til dørvakta om at jeg hadde blitt frastjålet lommeboka og derfor ikke hadde leg. Jeg husker at jeg feiga ut rett før jeg kom fram, og dro tilbake til sovesalen.

Jeg husker at det var blå himmel.

Jeg husker togturen hjem, men ikke hvem som sa til hvem at vi måtte snakke sammen, men jeg husker at vi gjorde det, mellom to vogner, eller i en krok ved restaurantvogna. Jeg husker en klem som varte altfor lenge, og at en kompis av ham kom forbi oss og så oss og at han sa noe, men jeg husker ikke hva.

Jeg husker at jeg kjøpte en fotobok med Anna Riwkins bilder og at jeg glemte den igjen på toget. Det var et sorthvitt bilde av en ballerina som hadde fått meg til å gråte på Moderna museet. Jeg huska at jeg hadde glemt boka og løp ned til sporet igjen og så toget kjøre vekk. Jeg husker at jeg løp. Jeg husker at jeg ble lei meg, men mest lei meg var jeg for noe helt annet.

Jeg husker at det ble slutt mellom oss bare noen dager etter turen.

Jeg husker at jeg ikke skjønte at jeg var forelska før noen måneder seinere. Eller kanskje bare uker? Eller dager. Jeg husker ikke.

Jeg husker at vi gikk over en bro og at han sa noe til meg, noe viktig, som jeg har glemt nå, men som jeg tror starta alt sammen. Eller kanskje det starta lenge før dette, eller mye seinere.

Jeg husker at jeg var tynn og hengslete, at jeg hadde kortere hår enn nå, at jeg hadde rød hettejakke og remser rundt håndleddene, at jeg bare var 17 år og at mye var vanskelig og mye var mye lettere enn det er nå.

Jeg husker at vi var på Dramaten. Eller Stadsteatern? Jeg husker det åpenbart egentlig ikke.

Jeg husker at vi skjøv sengene sammen på sovesalen.

Jeg husker at han kom med burkar och chocklad.

Jeg husker at det var bjelker i taket som vi alle bøyde oss under fordi vi var redde for å skalle i dem, men at de egentlig var høyt nok oppe til at vi kunne gå oppreist under dem.

Jeg husker at jeg var en annen da jeg kom hjem derfra.

I helga var jeg i Stockholm med en venninne. Vi tok toget, vi bodde på hotell, vi var på musikal for å se en barndomsvenninne spille i Book of mormon. Vi drakk øl i Skybar på hotellet på fredag, vi hadde på oss ullgenser og var norske. Rundt oss satt det fancy Stockholmsfolk som var på byen, mens vi bare var tre etasjer over der vi skulle gå og legge oss før tolv. I kjelleren var det svømmebasseng, men jeg visste det ikke, så jeg tok ikke med badedrakt. Jeg angra! På toget kom det på en gjeng på Kongsberg som skulle på jobbseminar, tror vi, de spilte Freddy Kalas og de ved siden av oss ble irriterte. Jeg fikk det ikke med meg, for jeg hørte på 80-tallsmusikk og leste bok. Da de gikk av i Karlstad lente den ene seg ned i ansiktet til sidemannen vår og sa HADEEEET! Nå er dere kvitt oss! Jeg lurte på om de var fulle eller bare kjipe. Noen er begge deler. Jeg irriterer meg sjelden over medpassasjerer, jeg hører på musikk og leser bok, tenker at vi må dele på plassen, men også ta hensyn. Et sted er sikkert noen irriterte på meg for at jeg bare hører på musikk og leser også, det blir ofte sånn når vi er mange folk på et sted. En baby gråt nesten hele veien. Jeg hørte det bare når jeg tok av headsettet en gang i blant.

Stockholm var annerledes nå enn i 2004, jeg husker ikke at det var så brede gater og så høye bygninger. Det var is og snø, det var kaldt, akkurat som her hjemme. Jeg er glad jeg hadde ullgenser. Vi gikk til Gamla stan, vi gikk til Södermalm og östermalm. Vi spiste på Panda wok sushi dumplings, det var digg. Jeg spiste hotellfrokost aleine den ene dagen og sammen med venninna mi den andre dagen. Hun viste meg at de hadde pannekaker. Tenk at jeg ikke så det den første dagen!

Jeg gikk ut aleine for å finne noe mat før musikalen, jeg liker å være aleine, jeg tror Stockholm kan være en fin by å være aleine i, hvis man veit når det tar slutt. Det å være aleine er ofte finest hvis man bare veit når det tar slutt. Jeg lette etter et sted å spise, fant ikke noe, endte på McDonalds, spiste pommes frites aleine på en barkrakk i vinduet, jeg hørte på musikk og så ut av vinduet. En søt fyr kom bort til meg og jeg tok av meg headsettet, lurte på hva han ville. Jeg ville bare si, sa han, at jeg sitter der borte, han pekte bort i hjørnet bak meg, og jeg bare så deg sitte her, med maten din og musikken din, og jeg ville bare si you look very nice. Jeg trodde han skulle stjele mobilen min eller lommeboka mi eller sekken min og var skeptisk og redd, men jeg sa takk og tror jeg klarte å smile, for jeg vil jo ikke være skeptisk, de fleste er greie, og han sa: det var bare det jeg ville si, og så gikk han og jeg tok på meg headsettet igjen og på vei ut for å finne meg en øl i nærheten av teateret sank det sakte inn. Han ville bare si at jeg looked nice. Der jeg satt med bustete hår fra ullgenser og skjerf, der jeg satt og tygde pommes frites aleine, der jeg satt og nikka med hodet og dingla med beina. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt takk på ordentlig og ikke vært så redd, så engstelig, så skeptisk. Jeg håper noen er snille med ham.

Vi så musikal og lo, vi gikk på Tako og spiste etterpå og jeg smakte på den beste sushien jeg har smakt, og spiste steam bun og drakk Carlsberg fra vinglass, vi snakka om metoo og gamle dager, så tok vi følge hjemover, og så tok vi toget hjem igjen søndag formiddag. Da var det stille på toget, noen sov, jeg leste og hørte på musikk, og slumra litt da vi kom over grensa og det fortsatt var et stykke igjen, tenkte på Stockholm i 2004 og Stockholm i 2018. Jeg fant en spilleliste fra de månedene rundt min første Stockholmstur og huska nesten akkurat hvordan det hadde vært. Men man kan ikke huske akkurat hvordan det var, noe forsvinner og noe legges til, sånn funker minnene våre. Men jeg husker Maria Mena og Thomas Dybdahl som sang: you let go and landed on your feet, and it felt so sweet, og at jeg gikk i sola, jeg sto i sola. Jeg landa på føttene.