I’m drowning in your dizzy noise – om å være 12, 13 og 14 for alltid

Jeg får mail fra Rockefeller om at Goo Goo Dolls kommer til Oslo i august. Jeg tenker meg ikke om engang før jeg har kjøpt to billetter. Eller, jeg tenker meg om etterpå og lurer på om jeg egentlig kjenner noen andre som liker dem, andre enn Nina som bor i Los Angeles og alt har sett dem flere ganger, sendt meg snaps fra konsertene og sagt at hun skulle ønske jeg var der. Jeg skulle også ønske jeg var der. Jeg har aldri sett dem live før. Men jeg sender mail til Krummis og spør om hun også likte Goo Goo Dolls en gang, for det demrer for meg at vi nok likte dem begge to, og hun svarer heldigvis ja til både at hun en gang likte dem og at hun vil være med meg på konsert. Så jeg trenger ikke gå aleine. Men jeg ville gått aleine også, jeg. Jeg fant dem aleine.

Jeg husker at jeg kjøpte Dizzy up the girl, jeg kjøpte den på Hysj, hysj på Linderud senteret, og jeg satte meg i bilen til pappa etterpå, mens de gikk på matbutikken. Jeg kunne høre på cd-en der, jeg satte den inn i bilstereoen og trykka på Play, og så satt jeg i baksetet og leste i coveret, leste tekstene og hørte på sangene. Jeg var 12 år. Det er 20 år siden nå. Jeg var 12 og jeg drømte meg vekk, til et annet liv, et voksent liv der noen skulle skrive sånne tekster om meg, der noen skulle ville redde meg, der jeg skulle være en manic pixie dream girl, før det begrepet en gang eksisterte. Jeg skulle være vanskelig og kompleks, jeg skulle være ensom og aleine, jeg skulle være vanskelig å fange og umulig å bli kvitt, jeg skulle rømme og bli funnet igjen, jeg skulle gjemme meg og glemme deg, jeg skulle rope og skrike, jeg skulle danse og løpe, jeg skulle rømme ut av vinduer midt på natta og du skulle følge etter. For et bråk, sa pappa, og skrudde av musikken da de kom tilbake etter å ha handla. Jeg hadde heldigvis discman med shock control, så jeg kunne høre på den, igjen og igjen, på repeat, mens jeg sto og gikk og satt, uten at noen ble plaga av det.

Noen ganger, på klubben, spilte de «Iris», den var på soundtracket til City of angels, som de hadde i cd-mappa si i DJ-båsen. Det var aldri noen som dansa til den, såvidt jeg kunne huske, men jeg kunne sitte der inne, på discoteket med blacklight og strobelys og høre på stemmen til John Rzeznik, som sang den vakreste kjærlighetslåta jeg noensinne hadde hørt. Tenk at dette finnes, tenk at noen kan elske noen så høyt, tenk om det skjer meg, tenk om det aldri skjer meg. Jeg vil bare du skal vite hvem jeg er. Og du kan ikke slåss mot tårene som ikke kommer, eller øyeblikket av sannhet i løgnene dine, så når alt føles som i filmene, YEAH, YOU BLEED JUST TO KNOW YOU’RE ALIVE! Åh, for en 12-åring, en 13-åring, en 14-åring med hjertet utapå kroppen, så fantes det ikke noe viktigere og riktigere enn dette.

Nå er jeg snart 32 og i august skal jeg se dem live. Det blir sikkert ikke like bra som om jeg hadde vært 12, men et sted inni meg er jeg fortsatt 12. Og 13, 14, 15 og 16. Det går aldri over. Det blir aldri borte. Det bare blir noe annet. Jeg håper dagens 12-åringer har noe tilsvarende det å kjøpe en ny skive av et nytt band og høre på det, religiøst, igjen og igjen og igjen, om ikke i bilen til faren sin, aleine, så på rommet sitt foran pc-en eller nettbrettet. Jeg håper de finner noe som får dem til å føle seg mindre aleine. Jeg fant Goo Goo Dolls. Og så kent. Og etter hvert så veldig mye annet. Det gikk bra med meg.

PS: Jeg skreiv forresten om Goo Goo Dolls en gang i 2006 også. Her kan dere lese det.

2 kommentarer til «I’m drowning in your dizzy noise – om å være 12, 13 og 14 for alltid»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.