Dette er livet mitt nå

Skrivepermisjonen min begynte 29. januar. Vi hadde avskjedsfest for meg fredagen før, jeg fikk øl og quiz av det fine forlaget mitt. Jeg tapte quizzen, men så ba jeg om en Dirty Dancing-quiz, og den vant jeg med glans. Jeg ønsker meg mer Dirty Dancing-quiz. Den første uka mi i permisjon gjorde jeg alt jeg ønska meg. Jeg trente, jeg jobba på kafé, selv om det egentlig er for dyrt, men jeg unna meg både brus og kanelbolle og kjøpekaffe for å feire den første uka. Jeg hadde møte med redaktøren min om manuset jeg sendte inn rett over nyttår, og det gikk bra. Vi er i gang. Jeg sto opp tidlig, jeg lagde budsjett, jeg tok på meg frilans-oppdrag for å ha penger til kanelboller, kjøpekaffe og quizkvelder, jeg lagde meg rutiner. Jeg hadde min første dag som ringevikar på Norli, og begynte nesten å grine da jeg gikk derfra fordi jeg var så glad for å være bokhandler igjen, om så bare litt. Dette er livet mitt nå, tenkte jeg.

Så fikk jeg influensa. Denne uka har jeg ligget i senga med feber, og feber som voksen, det er faen meg det verste. Det gjør vondt i hele kroppen, man fryser under to dyner, man svetter og skjelver, det gjør vondt bak øynene, i hodet, i jekslene, i huden, i skjelettet, alt gjorde vondt. Jeg bøyde sakte på hendene mine, anklene, knærne, albuene, jeg pekte på alle stedene det gjorde vondt. Her. Og her. Og her. Der, der, der. Jeg så alle Twilight-filmene i feberrus, jeg sov mesteparten av døgnet ellers, jeg klarte ikke å lage annen mat enn Fjordland, men det gjorde ikke noe, for det smakte papp uansett, alt smakte papp, og det gjorde vondt å svelge. Jeg prøvde å kose med kattene, men det gjorde vondt.

I dag våkna jeg av meg selv før åtte. Jeg trakk pusten og kjente at kroppen ikke lenger gjorde like vondt. Jeg sto opp, gikk en tur på butikken, kjøpte Colabrus, en banan, tulipaner, pålegg til frokosten, smoothie-ingredienser og en is til hver av oss. Jeg fanga en hval-pokemon på raid. Jeg har ikke lagt meg igjen. Det er bedring. Jeg har ikke lagt meg igjen. Jeg tok notater i manuset, hjernen min begynner sakte å fungere igjen, jeg lagde meg til og med en kopp kaffe som jeg nå drikker, og det skal nok gå denne gangen også. Jeg gikk glipp av en ukes skriving, to quizzer jeg hadde gleda meg til, en bursdagsfest som er i morgen som jeg nok ikke orker å dra på, men jeg lever. Og det er god tid igjen. Dette er livet mitt nå.

Jeg var hos legen for å sjekke at jeg ikke var dødssyk. De prikka meg i fingeren for å sjekke om jeg hadde noen skumle bakterier i stedet for virus. Den var på 49. Grensa er 50. Legen sa jeg kunne få en sykemelding. Jeg er frilanser, sa jeg og hosta. Da kan du bare gå hjem og legge deg igjen, sa han. Så jeg gjorde det. Jeg er frilanser nå. Kroppen min gjør ikke lenger vondt. Neste uke skal jeg jogge og jobbe igjen. Kanskje til og med i morgen. Det heter ikke helg dette året. Det heter ny dag, nye muligheter. Det heter skriv bok. Det heter dette får du til. Det heter kjør på. Men først skal jeg drikke opp kaffen min og ta en ny Paracet fordi jeg begynner å få hodepine igjen. Man må ikke ta for hardt i. Man må være syk når man er syk. Og frisk når man er frisk. Det skal nok gå.

4 kommentarer til «Dette er livet mitt nå»

  1. Hei! Jeg er 15 år og skriver en fordypningsoppgave om boken din, Du dør ikke. Jeg lurte på om jeg kanskje kunne stilt deg noen spørsmål angående boka, jeg liker den veldig godt. 🙂
    Har sendt deg en melding på facebook, men vet ikke om den nådde frem. Har du eventuelt en epost jeg kan maile deg på? På forhånd tusen takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.