Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine, så jeg sa de var stygge. Det var sant, jeg ble aldri fornøyd, men de andre syntes kanskje jeg var flink allikevel. På ungdomsskolen var sjøldigger et skjellsord, nå sier vi noen ganger at noen er høye på seg sjæl, og det er som regel ikke ment positivt. I 2018 skal jeg bli høy på meg sjæl. Jeg skal bli en sjøldigger. Jeg er på god vei!

I går løp jeg etter jobb, jeg løp 5 kilometer, selv om jeg bare skulle løpe 4. Jeg fant en ledig tredemølle, det var midt i rushen, men jeg trenger heldigvis bare én. Så løp jeg. I 35 minutter. De ved siden av meg gikk av, nye mennesker kom på, de gikk av igjen, og jeg bare løp. Seigt og sakte og jevnt løp jeg, mens noen spurta ved siden av meg, noen gikk med høy stigning og veivende armer, vi gjør alle vårt for å trene disse kroppene vi bor i, for å forsøke å bo i dem så lenge vi kan og får lov til. Jeg vurderte å løpe en kilometer til da jeg nådde 5, men da ble jeg kvalm, så jeg stoppa. Jeg stoppa og lente meg mot en kald vegg og tenkte på snikskryt-artikkelen.

Jeg har posta bilder av hvor vondt det er å løpe, jeg har posta bilder av tredemølla en tidlig morgen, fordi jeg klarte å komme meg opp, jeg har posta bilder av et slitent fjes som mye heller vil spise julemarsipan enn å løpe, jeg har posta bilder av meg sjæl foran løpedama, en serie i massevis av deler på snapchat, hvor jeg poserer foran plakaten av den smilende, irriterende blide løpedama på Fitness24. Det er ikke for å få skryt, det er for å dele hvor vondt jeg synes det er å løpe, og hvor digg jeg synes det er å ha løpt. Jeg har kanskje tenkt at løping var digg en gang, en gang har jeg opplevd en runner’s high, men alle de andre gangene tenker jeg bare på når jeg skal få lov til å gi meg. Det blir lenger og lenger til for hver gang, for jeg skal jo tross alt løpe 10 kilometer i løpet av denne våren. Rekorden min er 6. LOL.

Men det er altså ikke snikskryt, eller, kanskje man kaller det det, men jeg liker ikke det ordet. Jeg vil ikke nødvendigvis at folk skal si at jeg er flink, jeg vil at folk som tror de ikke kan trene, eller ikke liker å trene, skal se at det går an å bruke kroppen sin selv om man ikke klarer å løpe et maraton, eller et halvmaraton engang, at det er plass til oss også på treningssenteret, ved siden av de kjekke gutta som løfter vekter og de tynne jentene som går på stepmachines, at vi er mange helt vanlige, litt pløsete, slappe, pæreforma, epleforma, firkantforma, sterke, sunne, godtesugne folk som hiver etter pusten der også. Og man trenger ikke henge på treningssenteret heller, gåing kan man gjøre hvor som helst, DET ER ET FRITT LAND! Jeg leste om han fyren som løp maraton rundt sitt eget hus. Altså, folk er jo koko, men det er fint, ikke sant?

Vi er koko, og vi lever og vi finnes og vi har kropper som vi kan bruke, enten vi kan bruke dem til å gjøre fantastiske ting eller bare til å være inni mens vi ligger i senga, men vi finnes, ikke sant. Vi er her. Vi og kroppene våre. Så jeg skal fortsette å snikskryte, jeg skal klage og være glad, jeg skal ta selfies med løpedama hvor jeg ikke er pen, men sint, jeg skal løpe lenger enn jeg har gjort noengang før, og jeg skal feire med øl eller sjokolade eller BEGGE DELER etterpå og jeg skal kjenne på at disse låra jeg syntes var for tjukke før, den magen jeg skamma meg over at buler ut over bukselinningen, at denne kroppen jeg har studert så nøye i speilet før, veid og funnet for tung, nå bærer meg rundt i verden, på tredemøller med stigning og langs fortau hvor sola har smelta snøen om våren, i parker i andre byer og inn i skogen om sommeren. Så mange eventyr har den vært med på. Alle mine beste og verste stunder.

Shtimandude, jeg håper det blir mange flere. Av begge deler. Jeg vil være her, i denne kroppen, for alltid. Føkk å være pen, jeg vil være lykkelig! Jeg sier det til meg sjæl hver dag. Og øl og sjokolade smaker tross alt sjukt mye bedre enn salat, det er dessverre sånn. Jeg gleder meg til de finner opp salat med sjokoladesmak. Da skal jeg bli megasunn, jeg lover.

2 Responses to Snikskryt og KROPPEN

  1. Det er alltid lov å (snik)skryte når man løper en km lengre enn man hadde tenkt, det må man jo være stolt av! Forøvrig fikk jeg en gang servert salat med sjokoladebiter i. Ikke å anbefale, bedre å holde seg til øl og sjokkis.

  2. Tok meg selv i å quote dette innelegget setning for setning til venninnene mine, helt til jeg sendte dem en link, for det du skriver er så bra og sant at jeg vil dele det med alle, haha.

Leave a reply