Et helt nytt år

Jeg begynte det nye året med å gå på en fest jeg trodde jeg ikke ville på. Jeg var full av angst og engstelse. J og jeg så ferdig Fringe på sofaen og spiste lasagne med en god salat til, og så gikk vi ut av huset litt over ti. Vi kan dra hjem når du vil, sa J, og holdt meg i hånda. Jeg nikka. På festen var det fullt av fine folk, og det var deilig å late som at jeg ikke var engstelig lenger, jeg kunne nikke til det de sa til meg, jeg kunne ta små slurker av ølen min, jeg kunne se på at J lo av noe, jeg kunne få en klem av A, og ti på tolv åpna han proseccoen og helte oppi et glass. Spretter du den nå? spurte jeg. Ja, man må være klar til å skåle klokka tolv, sa A.

Så klokka tolv skålte vi og festen hoppa, kyssa og klemte, og da vi traska hjemover halv fire sa J at det hadde vel vært hyggelig. Ja, sa jeg. Det blir jo ofte hyggelig, selv om man har angst.

Dagen før nyttårsaften så jeg Peter’s friends hos NØ, den beste nyttårsfilmen, den beste nyttårstradisjonen, og vi har allerede avtalt å se den i år. 29. desember.

Så mye skal skje før 29. desember. Så mye har skjedd siden jeg starta denne bloggen i 2006. Jeg pleide å få haugevis av kommentarer, vite at noen leste det jeg skreiv, jeg skreiv her før jeg hadde skrevet en eneste bok, nå skal jeg snart ha permisjon for å skrive min fjerde. For akkurat fem år sida sto jeg på ARK Klingenberg og grein av lykke fordi Leif Ekle anmeldte boka mi og sammenlikna Eva fra Furuset med Goethe og Hamsun. Facebook-feeden min er i dag fylt opp av minner fra den dagen, da det hagla inn gratulasjoner og klemmer, mens jeg sto med kaffen min og var målløs. Jeg hadde klart det. For et og et halvt år sida ga jeg ut en bok det føltes som at ingen brydde seg om, fordi fallhøyden var stor etter den dagen for fem år sida. Jeg våkna hver morgen etter å ha kaldsvetta om natta, klar for å få verden i trynet, eller jeg trodde jeg var klar for å få verden i trynet, men det er man vel egentlig aldri, men jeg forberedte meg på å få vite at boka jeg hadde skrevet var dårlig, og i stedet fikk jeg ikke noen verdens ting. Da anmeldelsene etterhvert kom var de helt greie, jeg overlevde. Men det var ingen feiring, ingen grining, det var bare en helt vanlig bok som var utkommet, om ei helt vanlig, engstelig jente jeg hadde håpa skulle redde verden, om så bare litt.

Da jeg fikk stipend for å skrive en bok til, etter dette, så trodde jeg ikke på det. Det var mars i fjor, og jeg fikk stipend. Jeg trodde ikke noe på det, jeg vet ikke hva andre forfattere som får stipend tenker, men jeg trodde ikke på det i hvert fall. Jeg husker at jeg reiste meg da jeg så navnet mitt på lista, at jeg reiste meg, sånn man gjør på film, der stolen nesten velter bak deg, og jeg så på NØ og spurte ham om han kunne se at navnet mitt sto der han også. Ja, sa han. Det må være en feil, sa jeg, og jeg husker at jeg sa det med gråtkvalt stemme, eller kanskje hadde jeg allerede begynt å gråte og så sa jeg det sånn Claire Danes ville sagt det under en av gråtescenene hennes. Det er rart at man gråter når man egentlig er glad, men kanskje var jeg ikke egentlig glad, kanskje var jeg overvelda og skrekkslagen også, i tillegg. Jeg tror jeg var det.

Nå skal jeg bruke dette stipendet, i 2018, hver dag fra 1. februar og fram til 29. desember og enda lenger enn det, skal jeg bruke stipendet på å skrive en ny bok. Og jeg kommer sikkert til å skrive her også, akkurat som jeg har gjort siden 2006. Og før det, andre steder på internett. Jeg vet ikke hva jeg ville si med dette innlegget, jeg ville si at jeg overlevde overgangen til det nye året, at det til og med var hyggelig på fest, at jeg klarte meg, at jeg har overlevd den nye uka i det nye året, at jeg har ny kalenderbok med blanke ark og fine planer, at jeg har trent og er støl, at jeg har spist god mat, at jeg har spilt Bezzerwizzer og tapt en gang og vunnet en annen allerede i år, at jeg har lest to bøker, at jeg har sovet for lenge om morgenen, som vanlig, at jeg har drukket god kaffe, at jeg har skrevet tre bøker hittil i livet, pluss en boksingel folk plutselig har begynt å spørre etter igjen (den er dessverre utsolgt, men den er trykka opp som et siste ekstra kapittel i pocketversjonen av Roskilde, så den er ikke umulig å få tak i), og nå skal jeg skrive en annen. Jeg vil skrive en bok og jeg vil at den skal være bra. Men den kommer ikke til å redde verden, det er det opp til Oprah Winfrey å gjøre i 2020. Og deg og meg, litt hver dag.

Godt nyttår, da, dere. Hvem enn dere er.

8 kommentarer til «Et helt nytt år»

  1. «Jeg vet ikke hva jeg ville si med dette innlegget»

    Kanskje at ‘du dør ikke’. Eller ‘jeg dør ikke’, avhengig av perspektiv 🙂

  2. Og noen av oss har lest her siden 2006, minst. Godt nytt år til deg også, takk for at du fortsatt skriver, både her og der.

  3. «Du dør ikke» reddet verden litt for meg, gleder meg til ny bok! og det er lang venteliste for å låne Øya på Deichman. God 2018 og god skriving!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.