Monthly Archives: januar 2018

Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine, så jeg sa de var stygge. Det var sant, jeg ble aldri fornøyd, men de andre syntes kanskje jeg var flink allikevel. På ungdomsskolen var sjøldigger et skjellsord, nå sier vi noen ganger at noen er høye på seg sjæl, og det er som regel ikke ment positivt. I 2018 skal jeg bli høy på meg sjæl. Jeg skal bli en sjøldigger. Jeg er på god vei!

I går løp jeg etter jobb, jeg løp 5 kilometer, selv om jeg bare skulle løpe 4. Jeg fant en ledig tredemølle, det var midt i rushen, men jeg trenger heldigvis bare én. Så løp jeg. I 35 minutter. De ved siden av meg gikk av, nye mennesker kom på, de gikk av igjen, og jeg bare løp. Seigt og sakte og jevnt løp jeg, mens noen spurta ved siden av meg, noen gikk med høy stigning og veivende armer, vi gjør alle vårt for å trene disse kroppene vi bor i, for å forsøke å bo i dem så lenge vi kan og får lov til. Jeg vurderte å løpe en kilometer til da jeg nådde 5, men da ble jeg kvalm, så jeg stoppa. Jeg stoppa og lente meg mot en kald vegg og tenkte på snikskryt-artikkelen.

Jeg har posta bilder av hvor vondt det er å løpe, jeg har posta bilder av tredemølla en tidlig morgen, fordi jeg klarte å komme meg opp, jeg har posta bilder av et slitent fjes som mye heller vil spise julemarsipan enn å løpe, jeg har posta bilder av meg sjæl foran løpedama, en serie i massevis av deler på snapchat, hvor jeg poserer foran plakaten av den smilende, irriterende blide løpedama på Fitness24. Det er ikke for å få skryt, det er for å dele hvor vondt jeg synes det er å løpe, og hvor digg jeg synes det er å ha løpt. Jeg har kanskje tenkt at løping var digg en gang, en gang har jeg opplevd en runner’s high, men alle de andre gangene tenker jeg bare på når jeg skal få lov til å gi meg. Det blir lenger og lenger til for hver gang, for jeg skal jo tross alt løpe 10 kilometer i løpet av denne våren. Rekorden min er 6. LOL.

Men det er altså ikke snikskryt, eller, kanskje man kaller det det, men jeg liker ikke det ordet. Jeg vil ikke nødvendigvis at folk skal si at jeg er flink, jeg vil at folk som tror de ikke kan trene, eller ikke liker å trene, skal se at det går an å bruke kroppen sin selv om man ikke klarer å løpe et maraton, eller et halvmaraton engang, at det er plass til oss også på treningssenteret, ved siden av de kjekke gutta som løfter vekter og de tynne jentene som går på stepmachines, at vi er mange helt vanlige, litt pløsete, slappe, pæreforma, epleforma, firkantforma, sterke, sunne, godtesugne folk som hiver etter pusten der også. Og man trenger ikke henge på treningssenteret heller, gåing kan man gjøre hvor som helst, DET ER ET FRITT LAND! Jeg leste om han fyren som løp maraton rundt sitt eget hus. Altså, folk er jo koko, men det er fint, ikke sant?

Vi er koko, og vi lever og vi finnes og vi har kropper som vi kan bruke, enten vi kan bruke dem til å gjøre fantastiske ting eller bare til å være inni mens vi ligger i senga, men vi finnes, ikke sant. Vi er her. Vi og kroppene våre. Så jeg skal fortsette å snikskryte, jeg skal klage og være glad, jeg skal ta selfies med løpedama hvor jeg ikke er pen, men sint, jeg skal løpe lenger enn jeg har gjort noengang før, og jeg skal feire med øl eller sjokolade eller BEGGE DELER etterpå og jeg skal kjenne på at disse låra jeg syntes var for tjukke før, den magen jeg skamma meg over at buler ut over bukselinningen, at denne kroppen jeg har studert så nøye i speilet før, veid og funnet for tung, nå bærer meg rundt i verden, på tredemøller med stigning og langs fortau hvor sola har smelta snøen om våren, i parker i andre byer og inn i skogen om sommeren. Så mange eventyr har den vært med på. Alle mine beste og verste stunder.

Shtimandude, jeg håper det blir mange flere. Av begge deler. Jeg vil være her, i denne kroppen, for alltid. Føkk å være pen, jeg vil være lykkelig! Jeg sier det til meg sjæl hver dag. Og øl og sjokolade smaker tross alt sjukt mye bedre enn salat, det er dessverre sånn. Jeg gleder meg til de finner opp salat med sjokoladesmak. Da skal jeg bli megasunn, jeg lover.

Et helt nytt år

Jeg begynte det nye året med å gå på en fest jeg trodde jeg ikke ville på. Jeg var full av angst og engstelse. J og jeg så ferdig Fringe på sofaen og spiste lasagne med en god salat til, og så gikk vi ut av huset litt over ti. Vi kan dra hjem når du vil, sa J, og holdt meg i hånda. Jeg nikka. På festen var det fullt av fine folk, og det var deilig å late som at jeg ikke var engstelig lenger, jeg kunne nikke til det de sa til meg, jeg kunne ta små slurker av ølen min, jeg kunne se på at J lo av noe, jeg kunne få en klem av A, og ti på tolv åpna han proseccoen og helte oppi et glass. Spretter du den nå? spurte jeg. Ja, man må være klar til å skåle klokka tolv, sa A.

Så klokka tolv skålte vi og festen hoppa, kyssa og klemte, og da vi traska hjemover halv fire sa J at det hadde vel vært hyggelig. Ja, sa jeg. Det blir jo ofte hyggelig, selv om man har angst.

Dagen før nyttårsaften så jeg Peter’s friends hos NØ, den beste nyttårsfilmen, den beste nyttårstradisjonen, og vi har allerede avtalt å se den i år. 29. desember.

Så mye skal skje før 29. desember. Så mye har skjedd siden jeg starta denne bloggen i 2006. Jeg pleide å få haugevis av kommentarer, vite at noen leste det jeg skreiv, jeg skreiv her før jeg hadde skrevet en eneste bok, nå skal jeg snart ha permisjon for å skrive min fjerde. For akkurat fem år sida sto jeg på ARK Klingenberg og grein av lykke fordi Leif Ekle anmeldte boka mi og sammenlikna Eva fra Furuset med Goethe og Hamsun. Facebook-feeden min er i dag fylt opp av minner fra den dagen, da det hagla inn gratulasjoner og klemmer, mens jeg sto med kaffen min og var målløs. Jeg hadde klart det. For et og et halvt år sida ga jeg ut en bok det føltes som at ingen brydde seg om, fordi fallhøyden var stor etter den dagen for fem år sida. Jeg våkna hver morgen etter å ha kaldsvetta om natta, klar for å få verden i trynet, eller jeg trodde jeg var klar for å få verden i trynet, men det er man vel egentlig aldri, men jeg forberedte meg på å få vite at boka jeg hadde skrevet var dårlig, og i stedet fikk jeg ikke noen verdens ting. Da anmeldelsene etterhvert kom var de helt greie, jeg overlevde. Men det var ingen feiring, ingen grining, det var bare en helt vanlig bok som var utkommet, om ei helt vanlig, engstelig jente jeg hadde håpa skulle redde verden, om så bare litt.

Da jeg fikk stipend for å skrive en bok til, etter dette, så trodde jeg ikke på det. Det var mars i fjor, og jeg fikk stipend. Jeg trodde ikke noe på det, jeg vet ikke hva andre forfattere som får stipend tenker, men jeg trodde ikke på det i hvert fall. Jeg husker at jeg reiste meg da jeg så navnet mitt på lista, at jeg reiste meg, sånn man gjør på film, der stolen nesten velter bak deg, og jeg så på NØ og spurte ham om han kunne se at navnet mitt sto der han også. Ja, sa han. Det må være en feil, sa jeg, og jeg husker at jeg sa det med gråtkvalt stemme, eller kanskje hadde jeg allerede begynt å gråte og så sa jeg det sånn Claire Danes ville sagt det under en av gråtescenene hennes. Det er rart at man gråter når man egentlig er glad, men kanskje var jeg ikke egentlig glad, kanskje var jeg overvelda og skrekkslagen også, i tillegg. Jeg tror jeg var det.

Nå skal jeg bruke dette stipendet, i 2018, hver dag fra 1. februar og fram til 29. desember og enda lenger enn det, skal jeg bruke stipendet på å skrive en ny bok. Og jeg kommer sikkert til å skrive her også, akkurat som jeg har gjort siden 2006. Og før det, andre steder på internett. Jeg vet ikke hva jeg ville si med dette innlegget, jeg ville si at jeg overlevde overgangen til det nye året, at det til og med var hyggelig på fest, at jeg klarte meg, at jeg har overlevd den nye uka i det nye året, at jeg har ny kalenderbok med blanke ark og fine planer, at jeg har trent og er støl, at jeg har spist god mat, at jeg har spilt Bezzerwizzer og tapt en gang og vunnet en annen allerede i år, at jeg har lest to bøker, at jeg har sovet for lenge om morgenen, som vanlig, at jeg har drukket god kaffe, at jeg har skrevet tre bøker hittil i livet, pluss en boksingel folk plutselig har begynt å spørre etter igjen (den er dessverre utsolgt, men den er trykka opp som et siste ekstra kapittel i pocketversjonen av Roskilde, så den er ikke umulig å få tak i), og nå skal jeg skrive en annen. Jeg vil skrive en bok og jeg vil at den skal være bra. Men den kommer ikke til å redde verden, det er det opp til Oprah Winfrey å gjøre i 2020. Og deg og meg, litt hver dag.

Godt nyttår, da, dere. Hvem enn dere er.