Yearly Archives: 2018

Et godt liv

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak, dukka under og så klatra hun rolig opp igjen og satte seg på brygga. Jeg reiste meg og prøvde på nytt, kunne ikke feige ut når hun hadde klart det så bra. Jeg slapp meg nedi vannet, slapp også ut et hvin eller et skrik, dukka raskt under og famla etter stigen som en våt hund, klamra meg fast til den og klatra halvveis opp igjen. Hun lo mot meg og sa at det var kaldt. Du var så grasiøs, sa jeg, så jeg måtte bade jeg også. Jeg turte bare ikke å skrike som deg, sa hun og så klatra jeg helt opp og satte meg til å tørke i sola. Det kom fire eldre damer i slåbrok som alle bada lenger enn meg, jeg tok et gruppebilde av dem etterpå. Bak meg var det en yoga-gruppe i sirkel som bøyde og tøyde, jeg tenkte at de var fine og så kledde jeg på meg og gikk hjemover med vått saltvannshår.

På 17. mai var vi i frokost hos en kompis av J som nå er naboen vår. Da de vokste opp bodde de 1,1 kilometer fra hverandre. Nå bor vi 1,0 kilometer fra hverandre. Vi spiste mat og prata, så dro J og jeg tilbake til bakgården vår der vi fikk besøk av Theobror, vi spilte Mariocart som jeg tapte grådig i, så dro J og jeg på fest til en kollega av ham på Slemdal. Da vi ankom hagen fikk jeg en skje med en potet på i hånda og så var det potetløp, så sekkeløp, så kasting på blikkbokser og så fikk vi høre at det var en trampoline på den andre sida av huset. J og jeg snek oss inn mellom buskene og klatra opp på trampolina der jeg hadde latterkrampe fra vi begynte og til vi slutta. Jeg satte meg ned og ba ham om å hoppe meg, han tok sats og hoppa sånn at kroppen min fløy til værs mens latteren min trilla ut av hagen og ned mot naboene, eller var det kanskje russen?, som hørte på Beautiful people og hadde sin egen fest. Så satte jeg meg under et blomstrende epletre med en øl og mange timer seinere dro vi hjem i en taxi med bållukt i håret og klærne. Det var en fin dag, en fantastisk en. Jeg har ikke vært så glad som jeg var da jeg fløy og hoppa rundt på trampolina, og tror jeg må få meg hus med trampoline når jeg blir rik. Eventuelt en venn jeg kan komme og hoppe litt hos.

Dagene glir inn i hverandre, som de ofte gjør når sola skinner og kalenderen viser røde dager på begge sider av helga. Men nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen og sagt nei til både øl, bading og grilling på diverse kanter. Det kommer flere dager. Jeg har en kald Tøyen-Cola, isbiter i fryseren, jordbær i en skål og en bok å skrive. Litt og litt. Jeg må huske å plukke en syrin eller to før de forsvinner, men det er min eneste plan utover å skrive, lese og jobbe litt i bokhandel den neste uka. Det er et godt liv.

Å forsøke å få orden på livet

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju dagen etter. Hjemme igjen ble det etterhvert vår. Krummis kom på besøk og vi dro på Nada Surf-konsert, de spilte hele Let go-albumet, og selv om jeg fikk angst før konserten, så var det fint. Vi gikk før neste sett, fordi jeg fikk angst, men jeg fikk hørt hele skiva jeg kom for. Jeg holdt meg selv i hånda og kjente hjertet dundre med bassen og trommene og jeg tenkte hele tida at jeg ikke kom til å dø, trøsta meg selv mens de sang låtene jeg oppdaga for mange, mange år sida. I den gamle leiligheten min hadde jeg tekstutdrag fra ting jeg liker klistra opp litt her og der, og over ringeklokka der man kunne se hvem som ringte på hang linja: Same damn planet everytime I look, fra Paper boats.

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

Jeg har stått på scenen på Ingensteds og fortalt en historie på Salonghistorier, selv om jeg sa da de ringte og spurte om jeg ville være med at jeg ikke turte. Men man kan ikke la være å gjøre noe fordi man ikke tør, jeg er voksen nå, jeg dør ikke av det. Så jeg øvde og øvde, jeg fortalte og fortalte igjen, skrev og skrev om igjen, og så sto jeg på scenen, skjelvende og nervøs, men jeg fortalte historien min og jeg fikk applaus. Og det var så fantastisk gøy. Jeg var nervøs det første minuttet, men så sto jeg bare der, så ut på publikum som smilte mot meg, og jeg fortalte en historie fra livet mitt, som de lo av og da jeg var ferdig tenkte jeg at jeg må gjøre det igjen en gang. Det er noe av det morsomste jeg har gjort noensinne. Tenk at man kan gå og grue seg i to uker, og så viser det seg å være så gøy å gjennomføre det.

Jeg har vært i konfirmasjonen til min yngste søster, hun hadde på seg dress og var så fin. Jeg skulle ønske jeg også hadde konfimert meg i dress, men jeg hadde skjørt og jakke i olastoff. Under jakka hadde jeg en Bertine Zetlitz-t-skjorte som jeg kunne vise fram på familiefeiringa etter seremonien i Rådhuset. En av jentene som konfirmerte seg samtidig som søsteren min gjorde det i hvit t-skjorte og militærbukser. Hun var min favoritt ved siden av søsteren min. Våren slo ut for fullt da kirsebærblomstene i gata blomstra, og siden da har det bare vært varmegrader og sol, en evig rekke av nydelige dager utenfor vinduene i leiligheten vår.

Jeg har fylt 32 og feira med quizbursdag. Den varte til halv fire på natta, og leiligheten vår var fylt av fine folk jeg kjenner som hadde laga quizzer til meg. Helga etter hadde jeg familieselskap i bakgården med brus og pizza. Det var så varmt at jeg måtte ta av meg strømpebuksene. Jeg har løpt ute i sola og måttet søke etter skygge fordi det nesten var for varmt, jeg har gått barbeint i bakgården, drukket øl i parken og snart må jeg bade.

Siden jeg var ferdig på videregående har jeg alltid drømt om å ta permisjon hele sommeren, ha 8 uker ferie som vi hadde da vi var barn og ikke trengte å jobbe. Selv om jeg ikke har fått dreisen på denne permisjonen min, så tenker jeg at jeg må benytte meg av den nå. Jeg må gjøre alt jeg drømte om da jeg nettopp hadde blitt voksen og vanlig. Jeg må lese bøker og skrive, jeg må ligge i en hengekøye, jeg må bade og spise is, jeg må la dagene flyte avgårde og kjenne på sommeren hver eneste dag. En stor del av den drømmen var å rømme ut i de svenske skogene til et torp, men jeg får lukke øya og tenke at leiligheten vår på Galgeberg er like bra som en liten rød stuga. På mange måter er den kanskje bedre. Jeg er ikke aleine her.

En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen, som regel begge deler i diverse rekkefølger. Jeg ser på utsikten, alle de danske gatene og husa, de trange kjøkkenene, tregulvene, jeg husker kjøkkenet som ble pussa opp og som jeg ikke kunne gå barbeint på fordi jeg fikk flis, jeg husker madrassene på gulvet som jeg har sovet på, jeg husker lysene man skrur på i oppgangen, det åpne vinduet da det hadde vært innbrudd og noen stjal laptopen min. Jeg husker smaken av min første Hoegaarden, lukta i Assistens og å ligge under et tre og lese.

Jeg har vært på Assistens nå også, flere ganger, lett etter graven til Jakob Ejersbo til jeg tilslutt fant den i tåka, under et tre. Jeg gikk på Krummis der, helt tilfeldig, dagen før vi uansett skulle møtes og spise frokost. I hele, store København går vi på hverandre på Assistens, som også er stor, det vet jeg, for jeg har gått og gått og lett etter en grav, men jeg fant den tilslutt. Jeg la igjen en penn til Ejersbo og gikk på Laundromat og begynte på biografien hans etterpå.

Alt dette er gater jeg kjenner, gater jeg kan, jeg vet hvilken retning jeg skal gå og hvor jeg skal stoppe. Her er krysset hvor vi sykla midt på natta etter å ha tatt en øl for mye på Tjili, her er bommen vi alltid måtte sykle rundt og jeg var så usikker på den smale åpningen jeg skulle manøvrere sykkelen og meg selv gjennom, redd for at styret eller pedalene skulle hekte seg fast, men jeg kom gjennom, hver gang. På kartet rett borti her kan man se gata hvor du bodde for mange år sida, da jeg kom på besøk og venta på deg i bakeriet i underetasjen, trappene som er smale, så smale at det ville vært vanskelig med kofferten jeg nå reiser med, men som gikk greit når jeg bare hadde en liten bag over skulderen.

Bakeriet fikk levering klokken fem om morgenen, de åpner halv sju, og da vi kom hjem etter en fest på teateret der dere kjøpte øl på 7-eleven og jeg kjøpte Matilde sjokomelk, var det ferske kanelsnurrer med melis, fortsatt varme, i bakgården. Vi stjal en, den åpne delen på brettet som ville avsløre oss når medarbeiderne kom en stund etter at vi låste oss inn i baktrappen, kanskje var de allerede på jobb og bare inne for å sette på plass noe før de skulle ut igjen og hente brettene. Vi spiste kanelsnurren på vei opp trappa, tok en bit og ga den videre til det ikke var flere biter igjen og vi endelig sto foran døra i femte etasje.

Jeg sitter ved det samme bordet på Tjili pop som da jeg var her for sju år siden, stedet har nesten ikke forandret seg, selv om de har utvidet til begge lokalene ved siden av, men dette partiet, det opprinnelige, er stadig likt seg selv. De gamle vaklevorne bordene, det grønne interiøret, Tuborg-plakaten fra 60-tallet, ølflaskene som står utstilt har et millimeter-tykt lag med støv på seg, men menyen er utvidet, de serverer mer mat enn de pleide, fra ostemad til middagsretter, hummus og quinoa. Jeg har aldri smakt quinoa og jeg får vondt i magen av hummus. Jeg får vondt i magen av så mye.

 

Jeg husker veien herfra og til Harbo, jeg husker veien herfra og hjem til mange adresser, jeg har nesten hatt flere her i byen enn hjemme. Vi går forbi Rust og jeg sier at det var der jeg drakk meg full første gang, eller, ikke der inne, for der tok vi bare en øl, men så kjøpte vi en sekspakning på 7-eleven og satt i en rundkjøring og drakk dem sammen, og du ringte og ringte og jeg tok tilslutt telefonen og du spurte meg hvor jeg var, og jeg sa: i en rundkjøring på Nørrebro. 

Vi var på Tivoli om høsten, det var 2 for 1 på alle turene, vi kjørte Det gylne tårn og noen røyka tivolisigg i køen til Den røde dragen, vi lo av det. Jeg dro på tivoli alene nå og kjørte Det gylne tårn to ganger, men til full pris denne gangen. Jeg sto aleine i køen og dingla med beina fra setet, kjente suget i magen på vei opp og suset hele veien ned når de slipper og man er vektløs i noen sekunder. 

Vi gikk på Morgenrød eller hva var det bodegaen het igjen? Jeg husker ikke, den er nedlagt nå. Bartenderen mangla en fortann og det var to øl og to jäger for 62 kroner, en fyr som het Allan skrev en lapp til meg som han leverte til bordet, det sto at han gjerne ville ta meg med ut en gang, at han arbeider som kokk og kunne lage mat til meg. Du skålte til ham og sa at jeg var din, og han skålte tilbake og sa selvfølgelig er hun det. Det var spillemaskiner der inne og noen fikk jackpot og det ramlet ut mynter, lyden av singlende penger som kunne kjøpt i hvert fall ti øl og jäger.

Jeg sykla hjem om morgenen uten batteri på mobilen og hele veien hjem i de tidlige morgengatene sang jeg på Florence + the Machines You’ve got the love, og jeg vingla ikke en eneste gang på sykkelen langs hele Jagtvej og hjem til Andreas, jeg sykla over Dronning Louises bro i sola forbi alle menneskene med ølbokser, jeg sykla ut til Christiania og hjem til deg, jeg sykla til og fra Tjili pop nesten hver dag, jeg sykla på butikken og kjøpte Frosties og pasta, jeg sykla til Onkel Dannys plads, jeg sykla til Kødbyen og hjem igjen, jeg sykla langs Søerne og på kino aleine, jeg sykla til Jægersborggade og Musiksmag. 

Jeg har sykla så mange veier her i København, på lånte sykler, til lånte leiligheter. Livet mitt i København er et annet enn hjemme, men alt bor inne i meg også der, på min faste adresse i byen jeg kjenner like godt som denne. Snart skal syrinene i bakgården blomstre og det skal komme en ny sommer, og nok et år har jeg tilbragt noen dager og uker i København for å tjuvstarte den. Det har vært kaldere her enn hjemme, og vinden er aldri så isende kald i Oslo som den er her, og fordi jeg er en idiot hadde jeg ikke pakka varme klær, men varmen kom tilslutt. Jeg fikk en løpetur i sola før jeg dro hjem, den ble 7 kilometer lang, min lengste hittil. Jeg fikk en utepils i Kødbyen, og en utekaffe i sentrum, jeg fikk ikke drukket øl på Dronning Louises bro, men jeg gikk forbi alle de som tok en. Jeg gikk ikke på kino aleine, men jeg så flere filmer aleine i kolonihagen. Jeg skrev ikke ferdig boka mi, men jeg skrev litt. Jeg fikk ikke hjertet mitt knust, men jeg snakket med en om hvordan det føles, og at det viktigste ikke er å ikke få hjertet sitt knust, men å tørre å risikere det.

Det går sakte, men det går framover

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Stockholm 2004 / Stockholm 2018

Jeg husker at vi tok tog til og fra.

Jeg husker broene.

Jeg husker at noen bodde på en båt.

Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?)

Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen, og at jeg skulle skrive i den i to år framover. To av de viktigste åra i mitt liv. Jeg husker at jeg limte to bilder fra Eternal sunshine over den blanke, grå forsida en gang i 2005. Jeg husker den første teksten jeg skreiv i den grå dagboka. Jeg husker at jeg ikke skjønte hvor viktig den skulle bli.

Jeg husker at det var vår, men ikke veldig varmt.

Jeg husker ikke hvor vi spiste eller hva vi spiste, men jeg tror vi var på Friday’s restauranten som jeg gikk forbi i snøen nå, og at vi ikke fikk spise der fordi vi ikke var fylt 18.

Jeg husker at jeg sto i kø til et utested og skulle lyve til dørvakta om at jeg hadde blitt frastjålet lommeboka og derfor ikke hadde leg. Jeg husker at jeg feiga ut rett før jeg kom fram, og dro tilbake til sovesalen.

Jeg husker at det var blå himmel.

Jeg husker togturen hjem, men ikke hvem som sa til hvem at vi måtte snakke sammen, men jeg husker at vi gjorde det, mellom to vogner, eller i en krok ved restaurantvogna. Jeg husker en klem som varte altfor lenge, og at en kompis av ham kom forbi oss og så oss og at han sa noe, men jeg husker ikke hva.

Jeg husker at jeg kjøpte en fotobok med Anna Riwkins bilder og at jeg glemte den igjen på toget. Det var et sorthvitt bilde av en ballerina som hadde fått meg til å gråte på Moderna museet. Jeg huska at jeg hadde glemt boka og løp ned til sporet igjen og så toget kjøre vekk. Jeg husker at jeg løp. Jeg husker at jeg ble lei meg, men mest lei meg var jeg for noe helt annet.

Jeg husker at det ble slutt mellom oss bare noen dager etter turen.

Jeg husker at jeg ikke skjønte at jeg var forelska før noen måneder seinere. Eller kanskje bare uker? Eller dager. Jeg husker ikke.

Jeg husker at vi gikk over en bro og at han sa noe til meg, noe viktig, som jeg har glemt nå, men som jeg tror starta alt sammen. Eller kanskje det starta lenge før dette, eller mye seinere.

Jeg husker at jeg var tynn og hengslete, at jeg hadde kortere hår enn nå, at jeg hadde rød hettejakke og remser rundt håndleddene, at jeg bare var 17 år og at mye var vanskelig og mye var mye lettere enn det er nå.

Jeg husker at vi var på Dramaten. Eller Stadsteatern? Jeg husker det åpenbart egentlig ikke.

Jeg husker at vi skjøv sengene sammen på sovesalen.

Jeg husker at han kom med burkar och chocklad.

Jeg husker at det var bjelker i taket som vi alle bøyde oss under fordi vi var redde for å skalle i dem, men at de egentlig var høyt nok oppe til at vi kunne gå oppreist under dem.

Jeg husker at jeg var en annen da jeg kom hjem derfra.

I helga var jeg i Stockholm med en venninne. Vi tok toget, vi bodde på hotell, vi var på musikal for å se en barndomsvenninne spille i Book of mormon. Vi drakk øl i Skybar på hotellet på fredag, vi hadde på oss ullgenser og var norske. Rundt oss satt det fancy Stockholmsfolk som var på byen, mens vi bare var tre etasjer over der vi skulle gå og legge oss før tolv. I kjelleren var det svømmebasseng, men jeg visste det ikke, så jeg tok ikke med badedrakt. Jeg angra! På toget kom det på en gjeng på Kongsberg som skulle på jobbseminar, tror vi, de spilte Freddy Kalas og de ved siden av oss ble irriterte. Jeg fikk det ikke med meg, for jeg hørte på 80-tallsmusikk og leste bok. Da de gikk av i Karlstad lente den ene seg ned i ansiktet til sidemannen vår og sa HADEEEET! Nå er dere kvitt oss! Jeg lurte på om de var fulle eller bare kjipe. Noen er begge deler. Jeg irriterer meg sjelden over medpassasjerer, jeg hører på musikk og leser bok, tenker at vi må dele på plassen, men også ta hensyn. Et sted er sikkert noen irriterte på meg for at jeg bare hører på musikk og leser også, det blir ofte sånn når vi er mange folk på et sted. En baby gråt nesten hele veien. Jeg hørte det bare når jeg tok av headsettet en gang i blant.

Stockholm var annerledes nå enn i 2004, jeg husker ikke at det var så brede gater og så høye bygninger. Det var is og snø, det var kaldt, akkurat som her hjemme. Jeg er glad jeg hadde ullgenser. Vi gikk til Gamla stan, vi gikk til Södermalm og östermalm. Vi spiste på Panda wok sushi dumplings, det var digg. Jeg spiste hotellfrokost aleine den ene dagen og sammen med venninna mi den andre dagen. Hun viste meg at de hadde pannekaker. Tenk at jeg ikke så det den første dagen!

Jeg gikk ut aleine for å finne noe mat før musikalen, jeg liker å være aleine, jeg tror Stockholm kan være en fin by å være aleine i, hvis man veit når det tar slutt. Det å være aleine er ofte finest hvis man bare veit når det tar slutt. Jeg lette etter et sted å spise, fant ikke noe, endte på McDonalds, spiste pommes frites aleine på en barkrakk i vinduet, jeg hørte på musikk og så ut av vinduet. En søt fyr kom bort til meg og jeg tok av meg headsettet, lurte på hva han ville. Jeg ville bare si, sa han, at jeg sitter der borte, han pekte bort i hjørnet bak meg, og jeg bare så deg sitte her, med maten din og musikken din, og jeg ville bare si you look very nice. Jeg trodde han skulle stjele mobilen min eller lommeboka mi eller sekken min og var skeptisk og redd, men jeg sa takk og tror jeg klarte å smile, for jeg vil jo ikke være skeptisk, de fleste er greie, og han sa: det var bare det jeg ville si, og så gikk han og jeg tok på meg headsettet igjen og på vei ut for å finne meg en øl i nærheten av teateret sank det sakte inn. Han ville bare si at jeg looked nice. Der jeg satt med bustete hår fra ullgenser og skjerf, der jeg satt og tygde pommes frites aleine, der jeg satt og nikka med hodet og dingla med beina. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt takk på ordentlig og ikke vært så redd, så engstelig, så skeptisk. Jeg håper noen er snille med ham.

Vi så musikal og lo, vi gikk på Tako og spiste etterpå og jeg smakte på den beste sushien jeg har smakt, og spiste steam bun og drakk Carlsberg fra vinglass, vi snakka om metoo og gamle dager, så tok vi følge hjemover, og så tok vi toget hjem igjen søndag formiddag. Da var det stille på toget, noen sov, jeg leste og hørte på musikk, og slumra litt da vi kom over grensa og det fortsatt var et stykke igjen, tenkte på Stockholm i 2004 og Stockholm i 2018. Jeg fant en spilleliste fra de månedene rundt min første Stockholmstur og huska nesten akkurat hvordan det hadde vært. Men man kan ikke huske akkurat hvordan det var, noe forsvinner og noe legges til, sånn funker minnene våre. Men jeg husker Maria Mena og Thomas Dybdahl som sang: you let go and landed on your feet, and it felt so sweet, og at jeg gikk i sola, jeg sto i sola. Jeg landa på føttene.

Dette er livet mitt nå

Skrivepermisjonen min begynte 29. januar. Vi hadde avskjedsfest for meg fredagen før, jeg fikk øl og quiz av det fine forlaget mitt. Jeg tapte quizzen, men så ba jeg om en Dirty Dancing-quiz, og den vant jeg med glans. Jeg ønsker meg mer Dirty Dancing-quiz. Den første uka mi i permisjon gjorde jeg alt jeg… Les mer…

Snikskryt og KROPPEN

Jeg leste en artikkel om snikskryt. Det sto at hvis man synes dårlig om seg selv, så er sjansen større for at man snikskryter. Man snakker seg selv ned, men i settinger hvor andre ville svart med: så flink du er. Jeg husker jeg tegna på barneskolen, og jeg ble aldri fornøyd med tegningene mine,… Les mer…

Et helt nytt år

Jeg begynte det nye året med å gå på en fest jeg trodde jeg ikke ville på. Jeg var full av angst og engstelse. J og jeg så ferdig Fringe på sofaen og spiste lasagne med en god salat til, og så gikk vi ut av huset litt over ti. Vi kan dra hjem når… Les mer…