Runner’s high – trass og trash


Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil du ikke dette, men du vil være ferdig. Du vil ha løpt. Og det er sant. Så jeg går på treningssenteret to ganger i uka, morgen eller kveld, alt ettersom hvor lang tid jeg bruker på å overtale meg selv, jeg går på treningssenteret og jeg skifter til tights og løpe-t-skjorte (min favoritt har et sitat fra Doctor Who: I can’t remember why I’m running. Passende.), snører på meg joggeskoa, tar håret i hestehale, fyller vannflaska og går ut og finner meg en mølle. Min favoritt er den foran vinduet, ikke tv-skjermene. Men noen ganger må jeg ta til takke med en foran tv-skjermene. Jeg har sett på Mesternes mester mens jeg har løpt, jeg har sett på Poirot mens jeg har løpt, jeg har sett på nyhetene mens jeg har løpt, men mest av alt har jeg hørt på løpelista mi mens jeg har løpt. Den har to regler: man må spille den på shuffle, og: det er lov å skippe. Jeg skipper ofte. Etter humør. Etter form. Etter fart. Etter sinne.

Uansett, i går skjedde det. Denne mytiske runner’s high, som jeg har lest så mye om. Jeg trodde jeg var immun, at det aldri kom til å skje meg. Jeg har løpt siden 2012, men aldri klart å presse kroppen over halvtimen, aldri klart å løpe lenger enn 4 kilometer, aldri turt å gå all in, redd for alt som kan gå galt, redd for den slitne følelsen, redd for hjertet. Men etter å ha fått inn rutinene med å løpe jevnlig, så pusha jeg først 5 kilometer i forrige uke, og jeg var så glad, og i går. I går, dere, i går pusha jeg ikke bare 5 kilometer for andre gang, men da jeg også pusha 35 minutter i fart, så sa det pang. Det var en helt vanlig dag, det vil si: jeg ville jo ikke løpe. Jeg ville spise julemarsipan og ligge på sofaen. Men jeg hadde min sedvanlige krangel/fornuftsprat med meg selv: blir det ikke i dag så må det bli i morra osv. Var streng med meg sjæl. Og jeg tenkte: løp 3 km, da, så er det greit. Så lå jeg så greit an til 4 at jeg løp 4, og da lå jeg så godt an til 5 at jeg løp 5 og så. Og så: på 35 minutter, 5,1 km og hastighet 9,1 (pleier å holde meg på ca 8,5) så skjedde det. Det sa pang i huet og kroppen og jeg følte at jeg kunne løpt en mil, eller ti, at jeg var supermenneske, at jeg fløy. Jeg ville aldri stoppe, jeg ville aldri skru ned hastigheten, jeg tror jeg kunne løpt en mil, jeg skrudde opp lyden av Shawn Mendes og løp videre, så på meg selv i vinduet foran meg, kjente at jeg gliste, at jeg var en av dem. De motbydelige løpefolka. De som opplever runner’s high. De som snakker om å komme over kneika, om å fly. De jeg trodde var noen andre enn meg. Men der var jeg, altså. En nyfrelst løper.

Det kommer ikke til å bli sånn hver gang, det tør jeg ikke tro på. Men mens jeg jakter på den neste runner’s high, så kan jeg høre på spillelista mi, tvinge meg selv til å øke farta, til å i det hele tatt gå på mølla, til å løpe de tre kjedelige kilometrene, og la meg få lov til å gi meg der, hvis jeg må neste gang, og så kan jeg skippe de låtene jeg ikke er i humør til, og skru opp de låtene jeg er i humør til, og fortsette. Trass og trash. Og julemarsipan i premie. Så. Sjukt. Digg.

2 Responses to Runner’s high – trass og trash

Leave a reply