86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute og går med Krummis, vi fanger Pokemons og kjøper hundemat. Jeg drikker en kopp kaffe med mye melk selv om jeg ikke egentlig burde det. Jeg savner kaffe. Svart kaffe. Te er det kjedeligste mennesket har oppfunnet, sier jeg.

Forrige helg var vi på loppemarked, jeg kjøpte en liten bunke bøker og filmer, og tre smørekniver og var ute av huset for første gang på en uke. I dagene før den turen lå jeg under dyna med høy feber og kaldsvetta på smertestillende, jeg fikk kraftig bihulebetennelse samtidig som Norge fikk fire nye år med regjeringa ca halvparten av oss fortsatt vil ha. Jeg var ikke en av dem. Men jeg er heldigvis ikke mor til et sykt barn eller trygda, så det kommer til å gå bra med meg. Enn så lenge. Når jorda går under, så går det jo galt med oss alle. Men vi skal ikke drukne i plast og lava helt enda, det er fortsatt tid igjen.

Jeg leser en bok om kognitiv psykologi. Når vi først har fått en forestilling, vil denne lett bli styrket, fordi vi tolker verden og oss selv i lys av våre holdninger. Jeg vil tolke verden i lys av at det må gå bra. Så selv om jeg kanskje er verdensmester i stress og har pådratt meg magesår, så har jeg klart å stå opp mellom seks og sju hver dag denne uka, og i går hjalp Anna meg å henge opp en hylle på kjøkkenet som har stått i esken sin siden jeg kjøpte den brukt for to år sida. Jeg ble frisk igjen fra bihulebetennelsen og har endelig svelga den siste pilla på antibiotikakuren, og gnagsåret på overleppa etter å ha snytt meg en million ganger vil heles igjen. Det er blitt høst og det er innafor å gå med ullgenser overalt. Tida går like fort for alle. Det er ingen som dør av at jeg ikke rekker alt.

Jeg prøver å puste med magen og roe ned. På t-banen på vei hjem måler vi stressnivået i kroppen min med mobilen til Krummis. Man legger fingeren mot kameraet og så måler den pulsen din og oksygenmetningen i blodet. Livet. Verden. Teknologien. Det står at jeg er innafor normalnivået. På tirsdag skal jeg til legen min igjen. Hypokonderen fra Helvete forteller meg at magesåret er noe langt mer alvorlig, boka om kognitiv psykologi forteller meg at jeg ikke er syk før jeg er syk.

Dessuten kunne alt vært verre. Jeg kunne allerede vært dau. Det er jeg ikke. Jeg lever, enn så lenge. Og jeg har tenkt å gjøre det beste ut av det. Man kan tross alt få en potteplante i huet på vei til jobb og dø momentant, med eller uten magesår. Det kan skje den beste. Dette vet jeg. Dette vet jeg godt. Jeg kikker derfor alltid oppover når jeg går. Og er fullt klar over at jeg da kan snuble i en fortauskant og dette ut i veien foran en lastebil. Alt kan skje, hele tida. Det må vi bare leve med, helt til vi ikke gjør det.

Leave a reply