Monthly Archives: september 2017

86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute og går med Krummis, vi fanger Pokemons og kjøper hundemat. Jeg drikker en kopp kaffe med mye melk selv om jeg ikke egentlig burde det. Jeg savner kaffe. Svart kaffe. Te er det kjedeligste mennesket har oppfunnet, sier jeg.

Forrige helg var vi på loppemarked, jeg kjøpte en liten bunke bøker og filmer, og tre smørekniver og var ute av huset for første gang på en uke. I dagene før den turen lå jeg under dyna med høy feber og kaldsvetta på smertestillende, jeg fikk kraftig bihulebetennelse samtidig som Norge fikk fire nye år med regjeringa ca halvparten av oss fortsatt vil ha. Jeg var ikke en av dem. Men jeg er heldigvis ikke mor til et sykt barn eller trygda, så det kommer til å gå bra med meg. Enn så lenge. Når jorda går under, så går det jo galt med oss alle. Men vi skal ikke drukne i plast og lava helt enda, det er fortsatt tid igjen.

Jeg leser en bok om kognitiv psykologi. Når vi først har fått en forestilling, vil denne lett bli styrket, fordi vi tolker verden og oss selv i lys av våre holdninger. Jeg vil tolke verden i lys av at det må gå bra. Så selv om jeg kanskje er verdensmester i stress og har pådratt meg magesår, så har jeg klart å stå opp mellom seks og sju hver dag denne uka, og i går hjalp Anna meg å henge opp en hylle på kjøkkenet som har stått i esken sin siden jeg kjøpte den brukt for to år sida. Jeg ble frisk igjen fra bihulebetennelsen og har endelig svelga den siste pilla på antibiotikakuren, og gnagsåret på overleppa etter å ha snytt meg en million ganger vil heles igjen. Det er blitt høst og det er innafor å gå med ullgenser overalt. Tida går like fort for alle. Det er ingen som dør av at jeg ikke rekker alt.

Jeg prøver å puste med magen og roe ned. På t-banen på vei hjem måler vi stressnivået i kroppen min med mobilen til Krummis. Man legger fingeren mot kameraet og så måler den pulsen din og oksygenmetningen i blodet. Livet. Verden. Teknologien. Det står at jeg er innafor normalnivået. På tirsdag skal jeg til legen min igjen. Hypokonderen fra Helvete forteller meg at magesåret er noe langt mer alvorlig, boka om kognitiv psykologi forteller meg at jeg ikke er syk før jeg er syk.

Dessuten kunne alt vært verre. Jeg kunne allerede vært dau. Det er jeg ikke. Jeg lever, enn så lenge. Og jeg har tenkt å gjøre det beste ut av det. Man kan tross alt få en potteplante i huet på vei til jobb og dø momentant, med eller uten magesår. Det kan skje den beste. Dette vet jeg. Dette vet jeg godt. Jeg kikker derfor alltid oppover når jeg går. Og er fullt klar over at jeg da kan snuble i en fortauskant og dette ut i veien foran en lastebil. Alt kan skje, hele tida. Det må vi bare leve med, helt til vi ikke gjør det.

Husk å stemme

Jeg gruer meg til valget i morra. Gruer meg til resultatet. Jeg har stemt allerede, og jeg stemte på et parti som ikke vil utvinne mer olje nå, et parti som vil kjempe for grønne arbeidsplasser, for human asylpolitikk, for mer likhet i samfunnet og mindre forskjeller, for økt skatt for de som har mest og for en lettere hverdag for de som har minst. Jeg gruer meg til valget, fordi jeg i dag havna uti et kommentarfelt der en av de som kommenterte mente at å stemme på Arbeiderpartiet var å stemme for å innføre sharia-lov og jeg bare…

FATTER IKKE HVORDAN FOLK KAN TRO DISSE TINGA? ER DE HELT IDIOTER? HVA ER DET SOM SKJEEEEEER?!?

Dette er voksne mennesker, mest sannsynlig relativt oppegående, som virkelig tror på disse tinga og jeg har så lyst til å filleriste dem, filleriste dem og spørre hva de driver med, hvor de har det fra, hvem som har fortalt dem dette. Og når jeg har tatt meg i det og sluppet dem, pusta med magen og skjerpa meg, så vil jeg spørre igjen, hvor kommer dette fra? Og hvem vet hva de vil svare. En jeg kjenner sa det, det står på Facebook, det sto i avisen, det sto på Facebook-sida til Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug sa det, eller hvor nå enn det kommer fra – det er feil, vil jeg si. Dette stemmer ikke. Les partiprogrammene en gang til. Les en avis, ikke Facebook, les en avis. Les en bok også, les flere, les mange bøker, still spørsmål, snakk med folk, alle du er enig med og alle du er uenig med. Snakk sammen. Les en bok til. Snakk mer.

Og kloden koker og det kommer til å være så mange mennesker på flukt der ute og oljeprisen synker, nå har Nordea sagt det også, i beste sendetid har Nordeas oljeanalytiker sagt at oljeprisen vil synke, og det er ikke lønnsomt å utvinne mer, vi må se oss om etter nye løsninger, nye måter å utvinne energi på, dette handler ikke om de grønne hippiene som vil skru igjen krana i morgen, dette handler om at vi allerede er bakpå i et race om hvordan vi skal overleve videre på denne kloden, og det må da være mulig å få dette budskapet igjennom til alle der ute om at vi må snu nå, vi burde snudd på 80-tallet, da FRP hadde en valgplakat med slagordet: Hvorfor bry seg om klima når man har penger (ikke kødd), men nå er vi her og vi må snu nå.

Vi lever på en kule av ild som suser gjennom verdensrommet og det kommer ikke til å bli fred her så lenge vi lever, og noen dager så vil jeg bare gjøre som FRP og drite i alt og bruke penga mine på sprit og sirkus og kjøpe vanlig snus igjen (jeg har begynt med nikotinfri snus – for helsa, LOL) og drukne mine sorger, men i stedet koker jeg en ny kopp te og prøver å tenke at det går bra til slutt, jeg skal ikke rope til noen, jeg skal være sindig, som jeg er i familieselskapene når slektningene mine ler av at jeg forsvarer MDG, for de skal jo ta bilene våre! og jeg svarer at ingen skal ta noens biler, men de skal ta alle bilene våre, og så skal de gjøre hele Oslo bilfritt og da kommer ikke folk på jobb eller i barnehagen, og jeg svarer at de skal gjøre Ring 1 bilfritt, og alle skal i barnehagen, det skal forhåpentligvis bli bedre kollektivtrafikk, og sykkel er faktisk ikke så dumt, jeg har sykla i mange år, det går fint med meg, og hvis man må bruke bil, så får man bruke bil, men dette handler vel om de som ikke må bruke bil – alle vi som gjør så mange ting som vi ikke må. Jeg må ikke kjøpe nye klær hele tida, jeg må ikke spise kjøtt hver dag, jeg må ikke så mye, men jeg gjør veldig mye jeg ikke må, fordi jeg kan. Jeg gjør mitt beste for å endre livet mitt slik at de som kommer etter meg også skal få et liv å leve. Og så synger jeg bruk hodet, vi har bare en klode på vei hjem, og Bjørnar Moxnes fins, heldigvis, selv om Sylvi Listhaug også fins, og et sted der framme så tror jeg på endring, og forståelse og kunnskap, og at denne frykten – denne frykten som så mange i landet vårt kjenner på, som får dem til å oppføre seg som gale mennesker i kommentarfeltene hvor de kaller meg og mine meningsfeller for quislinger fordi vi er for en human asylpolitikk blant annet, jeg tror på at den frykten kan dempes med kunnskap og medmenneskelighet. Jeg må tro det. Hvis ikke kan jeg bare gjøre som FRP vil og kjøpe sprit og sigg og kaste bort livet mitt i sofaen foran Netflix. Og det vil jeg ikke. Ikke egentlig. Jeg vil fortsette å jobbe for en bedre verden. Selv om det er skummelt. Det er det skumleste jeg veit, annet enn å dø, så klart. Å dø er skumlest. Men til jeg dør, vil jeg kjempe.

Husk å stemme i morra. Og selv om du stemmer FRP, så er det greit, bare stem. Og vær så snill – snakk. Med alle.