Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som at det var vondt, men at jeg ikke gråt. Det var brennesle på veien opp til farmor, den veien som gikk gjennom buskaset i stedet for rundt hele nabolaget langs veien. Jeg valgte alltid snarveien, selv om jeg ofte brant meg, på hender og ankler. Det røde utslettet med de hvite blemmene.

Nå er jeg voksen og det er lenge siden jeg brant meg på brennesle. Så jeg prøvde. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Og lang tid før jeg egentlig turte å prøve på ordentlig. Jeg sto der, i veikanten, og forsøkte å overtale kroppen min til å gå inntil brennesla. Kom igjen, sa J. Ja, sa jeg. Jeg skal bare… og så gikk jeg inntil og trakk meg raskt unna igjen. Jeg klarte det ikke. Men etter den dagen så har jeg brent meg på hver eneste brennesle jeg ser. Og, det er ikke like vondt. I hvert fall ikke som jeg husker det. Det er en kløende svie, eller en sviende kløe, men det går fort over, og jeg får ikke utslett lenger. Men det som overrasker meg mest er at buskene egentlig ikke brenner så mye. Altså, hvis man går hardt innpå dem, hvis man får huden godt inntil, kanskje klemmer brennesla mellom huden din og en vegg eller et tre, så kjenner man det. Men som regel blir jeg stående og svaie beina mine i brennesla uten å kjenne noe. Lenge.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje for å sjekke om jeg husker riktig? For å sjekke om jeg fortsatt kjenner noe? For å sjekke hvordan det er å brenne seg på brennesle som voksen? Jeg vet ikke. Men jeg gjør det. Hver gang jeg ser ei brennesle. Det er mange av dem på vei til jobb.

Det er blitt høst, jeg må ha på strømpebukser og jakke. Jeg har full timeplan enda jeg ikke har begynt på skolen. Jeg har ikke nytt pennal, ikke ny skolesekk, ingen nye lærebøker, jeg har bare samme gamle kropp, samme gamle sekk, samme gamle pennal og en haug med skrivebøker jeg ikke tar meg tida til å skrive i. Det er min egen feil, det er jo bare å gjøre det. Do more of what makes you happy står det på et skilt på Arkaden.

Jeg vil huske hvordan det var å brenne meg på brennesle. Jeg vil ha skrubbsår på kneet. Jeg vil ha en ny sommerferie. Jeg vil skrive mer. Jeg vil skrive dagbok, selv om hver dag er lik den neste. Jeg vil være frisk og ikke redd. Jeg vil stå opp tidlig. Jeg vil være her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.