Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det:

FFDu, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?
LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FFMen er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?
LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FFOg er det ikke bedre med faste plasser?
LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FFOg er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?
LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FFOg er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?
LS: Jo.

FFOg er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?
LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FFOg er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?
LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FFOg blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?
LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FFOg blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?
LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FFOg hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?
LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF… og stiv som faen i nakken?
LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FFBare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!
LS: Haha. Nei!

Den første Øyadagen regna nesten bort, men jeg holdt ut. Jeg blei våt allerede på vei inn, men jeg holdt ut. Jeg drakk øl under tak med J og riggvennene hans, jeg spiste falafel som var kald, men veldig god. Jeg vant musikkquiz og filmquiz mens regnet tappet på telttakene. Jeg fant en tørr sofa i biblioteksteltet og hørte Ellen Sofie Lauritzen snakke om Tinder, jeg så Bel Canto på Sirkus og da de sang Shimmering, warm and bright, så åpna himmelen seg og Krummis sendte melding og var bekymra for at vi drukna der i parken. Neida, sa jeg. Bare nesten. Så gikk vi på Lana Del Rey, og jeg skreiv en tekst om det dagen etter, også til Flamme-sida. Her er den:

Jeg vil stå langt framme, sier jeg på vei bort til konserten. Men du vil jo aldri stå langt framme, sier de. Men jeg vil det nå, sier jeg. Jeg vil se henne godt, jeg vil høre henne godt, jeg vil stå inni den tette massen av kropper innerst ved scena.

Fem minutter før hun går på, jubler publikum med jevne mellomrom, som bølger mot ei strand, hver gang noe skjer på scena, en mikrofon flyttes, en gitar løftes, stemmes og settes tilbake, nye bølger av jubel og hvin og vi står foran lydboden og Camilla bare ler av meg fordi jeg gleder meg sånn.

Gleder meg til å se Lana, den amerikanske drømmen av ei dame med dådyrøyne som sløvt ser utover oss under tunge øyelokk og mascara. Hun har lulla oss inn i drømmer om California og lange motorsykkelturer , om sommerferier ved tomme bassenger og seine kvelder på utesteder, stemmen hennes som en slørete vuggesang full av dop og drinker og krøllete laken.

Hun kommer på i trang bukse og kort genser som viser litt av magen hennes, håret er fullt av extensions og frisert som på 90-tallet med lange lokker ned på hver side av ansiktet hennes. Og hun ser så liten ut på den store scena, men hun synger akkurat som på plata og jeg skjønner ikke hvordan den lille, tynne kroppen hennes kan ha en sånn stemme inni seg.

Når hun synger «Cherrie» med to korister danser de synkront og de bruker mikrofonstativet nesten som en strippestang, glir nedover det i takt til de når bakken og skyter opp igjen, jeg ser på beina hennes og de høye hælene som hun klakker rundt på og jeg lurer alltid på hvordan folk ikke velter når de har så høye hæler. Stripperne danser til og med i dem. Jeg har aldri skjønt det.

Hun synger «Born to die» og kommer ned til oss i publikum mens bandet spiller og alle på første rad får ta selfies med henne, vi ser dem på de store skjermene og for hvert gråtende ansikt, smelter hjertet mitt. De har blomsterkranser og skjelvende hender, de kysser Lana på kinnet og Lana kysser dem tilbake, det knipses uklare bilder med lysende telefoner og spesielt en ung gutts nervøse ansikt rører meg, han sier noe til henne og hun smiler og jeg lurer på hva han sa.

Come and take a walk on the wildside, synger Lana, fra høye hæler på en høy scene.

I’ve been out on that open road, synger Lana med slepende stemme.

Been trying hard not to get into trouble, but I, I’ve got a war in my mind, synger Lana med mascaratunge øyne.

På skjermen bak henne kjører hun motorsykkel, hun sitter bakpå, lener hodet mot en bred skinnjakkerygg.

Jeg står på en gjørmete gressplen, jeg er kald på beina og våt på strømpebuksa, jeg har regnjakke og hettegenser, sekken min er gjennomvåt og boka jeg tok med meg for å lese i pausene er blitt krøllete av fukt. Når jeg lukker øya kan jeg lukte California og ørkenlufta, når jeg lukker øya kan jeg se for meg et liv langt unna mitt eget, når jeg lukker øya kan jeg kjenne vinden i fjeset som jeg ser for meg Lana kjente den der hun satt bakpå.

Var du fornøyd med Lana del Rain? tuller de andre.

Jeg var så fornøyd.

Øyas høydepunkt viste seg faktisk kanskje å være Lana Del Rey, men det var fire veldig fine dager og mange fine konserter. På torsdagen sto jeg helt foran på Hajk og gråt da de spilte Somebody else, som jeg har hørt kanskje mest på hittil i 2017, jeg så Sigrid danse på Vindfruen i sola, jeg satt bakerst på Ryan Adams og gikk tidlig for å rekke Gabrielle, som løfta taket på Sirkus og begynte med låta mi, MER, før hun fikk hele gjengen til å danse gjennom en hitparade få andre kan matche, jeg valgte å se The XX for tredje gang i år heller enn å se John Olav Nilsen, og det var verdt det, men noe av det fineste var kanskje at i en pause mellom to låter kunne jeg høre Diamanter og Kirsebær borte fra Sirkus, og det minte meg om å være yngre, om å gå langs gatene i København og gaulesynge For det e meeeeg og deeeg i verdens skjønneste løgn, bare at vi alltid sa gjeng i stedet for løgn. Dagen etter hadde vi vorspiel i bakgården fordi Theo ville det, han kom ikke, men det kom andre fine folk og vi ble sittende altfor lenge, så jeg gikk glipp av Kaja Gunnufsen, men jeg tok en selfie med Foxy Moxy på vei inn (husk å stemme, folkens!) og spiste sjukt digg mat fra Smalhans mens vi venta på Daniel Kvammen som vi så fra helt bakerst mens vi ikke dansa for moro skyld, men jeg angra på at jeg ikke så Colter Wall i stedet, selv om Kvammen var fin. Så skulle vi se The Shins og jeg og T snakka om at vi skulle ønske det var 2007 i stedet for 2017, for de burde jo egentlig bare spille eldre låter. For en gangs skyld jinxa vi det ikke, men vi fikk vilja vår. De begynte rett på med Caring is creepy og spilte en konsert som, med unntak av noen få låter, kunne vært i 2007 og ikke 2017. Da Pixies avslutta kvelden, fløy trekkfuglene over hodene våre og vi fjåsa oss ut av parken og hjem. Lørdag var jeg utslitt, men glad, og jeg smøg meg hjemover før Unge Ferrari, men jeg smøg meg også tilbake igjen i tide til å se Lars Vaular entre scenen i brudekjole, og så gikk jeg igjen da regnet kom. Jeg klippa festivalbåndene mine på kjøkkenet samme kveld, både Roskilde og Øya, og når folk spør meg om jeg hadde en god sommer, svarer jeg med den forslitte, men sanne frasen: Ja. Men den var altfor kort. Altfor, altfor kort.

Leave a reply