Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for barn og unge som ville ut av byen, mens foreldrene jobba om sommeren. Jeg har tenkt mye på det i sommer, mens jeg har vært en av de som har jobba her hjemme, i Oslo, at jeg pleide å være andre steder, med voksne og andre barn jeg ikke kjente. Jeg husker at jeg ringte hjem om kvelden og fortalte hva jeg hadde gjort. I dag har vi vært i skogen, kunne jeg si. I dag har vi fiska krabber. I morgen skal det være disco. Vi skal sove i lavvo. Vi skal få godteri på lørdag. Vil du sende et brev? Vil du hilse katten min fra meg? Jeg har lest tre bøker, ni bøker, elleve bøker. Jeg har fått en ny venn. Tre nye venner. Ni nye venner.

Vi fletta vennskapsbånd og satt på svaberget, vi bada og fikk myggstikk. Jeg blei forelska, hvert eneste år blei jeg forelska. I gutter som ikke så på meg, ikke visste hvem jeg var. Jeg husker Tony fra Grefsen, som var den tøffeste gutten jeg hadde sett. Han hadde brunt hår og brune øyne, eller var de blå? Jeg fikk aldri sett ham på nært hold, så ham bare fra avstand. Men jeg hørte alt de sa, de kule guttene og jentene. Jeg satt for meg selv og hørte på samtalene deres, drømte meg bort, ønska jeg var en av dem. Jeg husker discoen og at jeg alltid gikk ut når de spilte roligdanser, men at jeg kom på andreplass på en dansekonkurranse, jeg dro mine beste breakemoves til Run DMC, men jeg husker ikke hva jeg vant. Jeg vant en diktkonkurranse om hjemlengsel, der jeg skrev noe om farmor. Da vant jeg sjokolade, hvis jeg husker riktig.

Jeg var nok en rar unge, en rar tenåring, ensom og morsom, opphengt i mine greier, jeg var forelska i Espen Lind og de voksne kalte meg Linn Lind, fordi jeg skulle gifte meg med ham når jeg ble voksen. Aldersforskjellen var jo ikke så stor, hvis jeg bare blei voksen. Jeg husker at lederne spilte gitar på kveldene, og den ene kvelden hadde de lært seg When Susannah Cries, og jeg fikk sitte på trappa med dem og synge. Jeg kunne alle versene, de kunne bare refrenget.

Jeg vant dansemaratonet på Bjøntegaard mitt siste år der, vi dansa hele natta, da de andre sto opp halv åtte dansa vi fortsatt, inne i det klamme discoteket, og jeg husker at jeg var så sliten, men at jeg fikk all energien i verden da de første kom inn for å se om noen hadde holdt ut, hadde overlevd. Vi var tre stykker. Vi holdt ut. Vi overlevde. Vi dansa hele natta, med fem minutter pause hver time da vi lå ute på gresset, så sola stå opp, så dampen fra huden vår mot det duggfriske gresset, dansa videre inne på tregulvet der veggene var tapetsert med LP-plater og covere. Det året var jeg der i to uker, ikke i en. Vennene jeg fikk første uka dro hjem og vi var aleine der i helga, vi som skulle bli i to uker, noen var der i tre. Vi så venner komme og gå, og jeg husker at jeg savna dem så mye, møtte noen nye venner uka etter, men jeg savna de som hadde vært der den første uka. Jeg husker at jeg dansa for dem da jeg vant, da jeg holdt ut. At jeg dansa til sangene vi hadde dansa til hver kveld, lata som at de var der sammen med meg.

Jeg holdt ikke kontakten med så mange av dem, men vi var bestevenner de dagene hvor vi bodde i en sovesal sammen. Noen av dem skreiv jeg brev til da vi kom hjem, noen av dem svarte, andre ikke. Jeg skreiv om livet mitt på Furuset, i blokka, på skolen, i klassen, til ungdommer andre steder i landet, andre steder i byen, som levde helt andre liv enn meg, men de ukene på Bjøntegaard og Hudøy levde vi de samme liva. Mat i matsalen, turer til Kaptein Kroks øy og opp på fjellet, skoledagbøker med vennesider som blei fylt ut av mennesker jeg ikke skulle se igjen.

Et år møtte jeg en jente som bodde like ved farmor, vi holdt kontakten og ble bestevenner også etterpå. Jeg blei forelska i broren hennes, han var to år eldre enn oss. Han hadde blå øyne. Det veit jeg, for jeg så dem på nært hold. Han kyssa meg dagen før jeg fylte 14, eller var det noen dager før der igjen? Det varte uansett ikke lenge, det begynte vel aldri helt på ordentlig, men jeg husker det kysset som om det var i går. Men på sommerleir kyssa jeg ingen, og ingen kyssa meg. Hvert år håpa jeg at noen skulle finne meg, se meg, at jeg skulle komme hjem med historier om kjekke gutter fra andre steder som likte meg selv om jeg hadde briller og skranglete bein, ikke antydning til pupper engang. Det var ingen som gjorde det. Men jeg fiska krabber. Og jeg bada. Og jeg fikk myggstikk. Og jeg klatra i trærne. Og jeg dansa. Hele natta. Det var fint det også.

Leave a reply