Parga

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er sirissene og en og annen moped. Det har vært lange, late dager ved bassenget. Alt jeg gjør er å stå opp, gå ned og få frokost, egg eller yoghurt med frukt, kaffe, to kopper kaffe, og så kanskje en frappe med melk og sukker, så ligger vi ved bassenget. Jeg leser bøker, bader med lillesøsteren min, hun har svømmebriller som jeg låner for å se under vann. Burde kjøpe mine egne. Å se under vann, folkens, det er stas. Jeg ser på beina til de andre i bassenget. Jeg ser på boblene som kommer fra munnen min og nesa mi når jeg puster ut under vann for å holde meg nede litt til. Jeg ser bunnen, og jeg ser kantene, svømmer så langt jeg kan før jeg må opp og trekke pusten.

Så spiser vi lunsj. På hotellet eller nede ved havna. Så bader vi på stranda. Så leser jeg. Så bader vi en gang til. Så spiser vi middag. Kanskje har jeg dusja av meg saltvannet innen den tid, kanskje har jeg bare tatt på en sommerkjole, tørka i sola, vi bestiller mat fra menyer vi får av innkasterne, alle vil vi skal spise hos dem, men vi har valgt et nytt sted hver dag, selv om vi ofte bestiller det samme. Jeg liker moussaka, lillesøster liker stifado, mamma liker spagetti bolognese eller chicken de la creme. Men et sted har vi vært to ganger, et lite sted vi snubla over helt i enden av havna, Ponte, det var ingen gjester der da vi kom, men det sto at de hadde mikrobryggeri og jeg måtte teste det ut, og pastaen vi bestilte var den beste jeg har spist i hele mitt liv. Så jeg sa jeg ville tilbake. Når jeg er på ferie aleine eller med venner, så vil jeg ofte tilbake igjen og igjen, bare finne meg et sted, trenger ikke teste hele verden, vil bare gå dit det var bra den første gangen. Der jeg veit hva jeg får. Jeg liker generelt steder som kjenner meg igjen. Hjemme veit nesten alle bartenderne mine hva jeg skal ha. To pils. Ja. Hver gang. En til meg, og en til den jeg er der med. Enkelt og greit.

Vi ser på de tynne kattene som bor nede i svingen, vi leser bøker, vi drikker øl til lunsj og kanskje et glass vin på balkongen før middag. Vi skifter mellom badetøy og sommerklær. Jeg går barbeint så mye jeg kan.

I går kveld satt vi nede i hotellbaren og spilte scrabble i stedet for oppe på balkongen. Han som driver hotellet vårt, en mann i 50-åra som heter Nikkos satte seg sammen med oss, prata. Vil dere han en øl til? spurte han da vi var ferdige. Nei, sa mamma. Ja, sa jeg. Så mamma og lillesøster gikk opp på rommet, mens jeg ble sittende med Nikkos over en øl. Han drakk kaffe, så vin. Vi prata om livet. Om hotellet han har drevet i 30 år, som han bygde med penger fra sin far, som døde bare få dager etter at han første gang foreslo for Nikkos at han ville bygge hotell. Det kan komme gjester, sa han. Vi kan ha to rom, tjene litt penger, utvide etterhvert. Og nå har han 19. Vi snakka om livet i Parga, denne lille byen hvor han har vokst opp, hvor datteren hans bor. Skal hun ta over? spurte jeg. Jeg vil det, sa han. Men hun må gjøre som hun vil. Hun er 14 nå, og skulle egentlig jobbe her i sommer, men hun sa: Pappa. Jeg har ferie. Jeg vil være med vennene mine. Så hun er med vennene sine. Og kanskje vil hun flytte, til en større by, langt unna. De må få gjøre som de vil, sa han. Ja, sa jeg. Men kanskje vil hun ta over etterhvert? Ja, sa han, drakk litt vin, tenkte. Kanskje. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Det har gått 30 år, men 30 år går så fort, Linn, sa han. Ja, sa jeg, og tenkte på at 30 år er hele livet mitt, barndommen og det hele.

Hva gjør du hver dag? spurte jeg. Jeg svømmer, sa han. Hele året. Det er 12 grader i sjøen om vinteren. Men hvis man bader hele året, tenker man ikke på det, at det blir kaldere. Og så er det jo åpent her fra mai og helt til oktober. Og før vi åpner, så pusser jeg opp. Kjøper nye møbler, hvis det trengs, fikser slitne dører og gulv. Men nå? Om sommeren. Da jobber jeg. Til elleve. Og så tar jeg et glass vin borti her, han pekte opp bakken, ser på utsikten, før jeg legger meg og kommer tilbake til frokost. Klokka sju hver dag. Vil du bli med? spurte han etterhvert. Det er ikke langt, du kan sitte på scooteren min, vi kan ta en øl til, du kan se på utsikten, snakke med noen andre. Tusen takk, sa jeg, men jeg tror mamma venter på meg. Og det gjorde hun jo. Vi har bare en nøkkel til rommet, og jeg ville nødig holde henne våken lenger enn nødvendig for å låse meg inn.

Du velger selv, sa han. Vi kan ta en øl til her også, selv om vi stenger nå, det er fint å prate med deg. Takk det samme, sa jeg, og så prata vi litt til, prata om årene som har gått, om gjester som har kommet og dratt igjen, om de nordmennene han har blitt venner med, som han var i bryllupet til i Lillestrøm, som kommer tilbake, år etter år. Er det fint her? spør han meg. Ja, sier jeg. Ikke kjedelig? Nei, sier jeg. Jeg liker at det er stille, at det er få mennesker. At vi kan sitte her, du og jeg, og ta en øl. Jeg har aldri tatt en øl med de som driver hotellene jeg har bodd på tidligere. Han ler og sier nei, det er lite her.

Når jeg endelig reiser meg for å gå opp på rommet, rekker jeg fram en seddel for å betale for ølen. Å nei, sier han. Denne var på meg. Og du er velkommen til å bli med meg, jeg skal ta mitt glass med vin rett her borte nå, han peker opp bakken igjen, opp bakken vi ikke har gått før, vi har alltid bare fulgt veien nedover, til havna. En øl til, hvis du vil, så følger jeg deg hjem. Hadde jeg vært her alene, sier jeg, så hadde jeg garantert blitt med. Jeg tar ham i hånda og sier takk for meg, for i kveld. Takk selv, Linn, sier han, og smiler, før han setter seg på scooteren og suser opp bakken for sitt siste glass med vin, foran utsikten, som vi gikk opp til i dag, mamma, lillesøster og jeg, og helt riktig, bare 200 meter opp fra hotellet ligger den fineste restauranten jeg har sett, med utsikt til hele havet, verdens ende, og vi bestiller bord der for å spise middag vår siste kveld, og kanskje skal jeg tørre å bli igjen litt, se solnedgangen aleine med en bok, traske hjemover til hotellet, eller kanskje til og med sitte der helt til Nikkos kommer for å ta sitt glass med vin. Snakke videre om livet i Parga.

Det er stille her, men det bor mennesker her også. Mennesker med liv som har vært lengre enn mitt. Sirissene og mopedene, den turkise sjøen, hotelleierne som rydder opp år etter år, som passer på oss.