Kjøkkenbordet til farmor

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har jeg skrevet her.

Når jeg tenker på farmor, så tenker jeg på de fine tinga. Som regel klarer jeg å ikke tenke på hvordan det var den siste tida, fra hun falt og brakk armen og det drøye året etterpå med sykehus og sykehjemsinnleggelser og en stadig mer tåkete farmor, men hvis jeg tenker på det, så lukker jeg øya og forsøker å huske de klare øyeblikkene hennes de siste månedene. Jeg husker fortsatt at jeg kom hjem fra interrail i all hast fordi mamma sa at det kanskje ikke var lenge igjen (det viste seg å være noen flere måneder, men det var mye opp og ned) og jeg kom inn på rommet hennes. Nei, sa hun, jeg orker ikke besøk. Mamma sa: men Marit, det er Linn. Farmor lukket opp det ene øyet og så på meg, rakk ut hånda si og tok min og holdt den hardt og så satt jeg bare der, i stolen ved siden av henne, fortalte om reisen jeg hadde vært på mens hun klemte hånda mi.

Farmor var alle somrene mine, lukta av markjordbær der hun bodde, hvor jeg gikk med avisa om søndagsmorgenene i over tre år, syrinene i hagen utenfor kjøkkenvinduet, endeløse dager med bare oss to, selv om jeg vet at både pappa og søsteren min også var der, men jeg husker bare oss to. Jeg husker turene på butikken for henne, å ligge på gresset utenfor kjøkkenvinduet, å låne 20 bøker på Furuset bibliotek og insistere på å ta dem med meg, fordi jeg hadde ingen planer om å dra hjem før de var utlest og måtte byttes inn i 20 nye, å løse kryssord på kjøkkenet hennes om morgenen etter frokost (eggerøre, hver dag). Jeg husker å ligge i senga mi og høre at hun skrudde på radioen da hun våkna, lyden av Nitimen og sola som skinte på veggen i gangen, reflektert fra kjøkkenvinduet og da jeg sto opp, satt hun ved kjøkkenbordet med et kryssord og en røyk.

Og jeg visste det ville bli en fin dag. En dag uten planer. Kanskje skulle jeg ligge i gresset, kanskje skulle vi lage saft, om kvelden skulle vi se på TV sammen, først jeg, med det som begynte etter barne-TV, Are you afraid of the dark, for eksempel, som jeg husker gikk om sommeren, og så kom farmor opp trappa med kaffekoppen sin og satte seg i stolen og jeg satte meg på gulvet foran. Vi åpna vinduene fordi det var så varmt, alltid så varmt der oppe, og utenfor var kanskje barn på min alder ute og lekte, som ble eldre og eldre, som meg, men jeg, jeg satt på gulvet foran TV-en og farmor, og så på NRK med henne, i en egen verden der oppe i andre etasje i varmen, med vinduene åpne og en fluesmekker klar til vepsen som kanskje sneik seg inn og ikke fant veien uten igjen. Jeg brukte fluesmekkeren til å vifte dem ned vinduet, til åpningen.

Det var begivenhetsløse somre, fram til jeg ble 14 og forelska første gang og begynte å tilbringe både dagene og kveldene ute, men jeg kom alltid hjem til farmor. Og TV-en ble bytta ut med at jeg satt ved PC-en ved skrivebordet pappa satte opp i stua, bortenfor TV-en, der kunne jeg sitte på internett, men veldig ofte ble jeg sittende med ryggen til PC-en og se på de samme, gamle programmene med farmor. Så flyttet vi TV-en ned på soverommet hennes, og da satt jeg noen ganger der i stedet. Internett kunne vente, i hvert fall til farmor sovna.

Nå sitter jeg her, i min egen leilighet 10 år etter at hun døde og jeg løser fortsatt kryssord og tenker på henne hver gang. I går kjøpte jeg Se og hør, som jeg noen ganger gjør om sommeren, fordi farmor kjøpte det hele tiden. For et grusomt blad, men det minner meg om å sitte ved kjøkkenbordet hennes, om å lære meg å lese overskriftene om kongehusene i Europa på fanget til farmor. Så mye rart vi gjør av savn.

Men kjøkkenbordet jeg sitter ved nå? Det var farmors. J synes det er slitt og gammelt, og det er det jo. Men det er farmors. Det er vårt kjøkkenbord. Og i bakgården der jeg bor, der er det syriner.

2 Responses to Kjøkkenbordet til farmor

  1. Så fin tekst! Min farmor døde for et år siden, og i likhet med deg tenker jeg på henne når jeg ser syriner. Hun hadde syriner i hagen og pleide å sende med oss avklipte syringrener hjem, sånn at vi kunne ha dem på kjøkkenbordet. Og apropos kjøkkenbord: Jeg har også arvet farmors kjøkkenbord. Vi har ikke plass til det der vi bor nå, men når vi flytter til et sted hvor vi kan ha både kjøkkenbord og spisebord, skal vi bruke det. Det er et respatexbord som jeg har spist eggerørefrokost på og bakt massevis av julekaker på. Koselig at alle farmorer tydeligvis er ganske like 🙂

Leave a reply