We are Roskilde Festival ’17

Jeg er tilbake igjen i verden. Våkna av meg selv kvart på seks i går etter nærmere to døgns søvn, først på en båt tilbake igjen fra Danmark og så la jeg meg klokka ni på mandag, før hverdagen tok meg igjen. I går kveld møttes noen fra Roskilde-gjengen til et slag kubb i parken nedenfor der vi bor, det begynte å regne, men vi spilte videre. Det blir ikke så ille som i ’07, sa jeg, og vi lo. Det var en replikk vi sa flere ganger på Roskilde i år, mens vi sjekka værmeldinga hver dag, flere ganger. For det skulle bli regn. Og det blei regn. Men det blei også dette:

Vi kom fram, vi pumpa opp madrasser, vi kjøpte til og med pumpe, for første gang kjøpte vi en pumpe, enda jeg har vært der 11 ganger før og blåst opp madrassen med luft fra mine egne lunger. For et pes. For en luksus å kjøpe en pumpe i Camping gear-teltet og så låne den bort til alle naboene våre da de ankom, en etter en. Vi festa i campen til Julie og gjengen, vi hørte på musikk og hver gang jeg rakk ut hånda fikk jeg en ny øl.

Vi fant en camp som spilte Gabrielle og løp dit for å danse, og da vi kom fram satt det to pandaer og en Tussi på taket og det var tre av de fineste minuttene på Roskilde i år. Etterpå spilte de Boten Anna, og Krummis sa: disse som danser her er jo ikke gamle nok til å vite hva dette er engang! Det er retro, svarte jeg, og så dansa vi oss videre tilbake til vår egen gæmlis-camp hvor vi hadde musikkquiz og drakk øl.

Jeg var redd for køene på vei inn på området. Vi bodde ved siden av en politimann som fortalte at det sto bevæpnet politi rundt hele festivalen, de hadde satt opp veisperringer for at ikke lastebiler skulle kjøre inn og over teltene våre, de hadde sikkert en haug med flere nye sikkerhetstiltak som vi aldri fikk vite noe om, og jeg følte meg trygg, men også redd. Køene var for store da de åpna, så vi kjøpte nye øl og hang i campen, nesten aleine, mens vi gikk glipp av den første konserten, men vi var trygge. Så kom vi inn og så The Weeknd som braka løs klokka ti presis, rett på motherfuckings Starboy, og videre gjennom alle låtene jeg liker best. Jeg blei overraska og glad da han spilte Wicked games, jeg sang meg hes til Can’t feel my face, vi kjøpte mojito hos mojitobussen allerede første dagen, vi så Rag’n’bone man etter The Weeknd og Roskilde-avisa ga konserten en treer, men det kan jeg ikke forstå, for det var en av de fineste konsertene vi så i år, og vi fikk frysninger selv av låtene jeg ikke hadde hørt før, og publikum var så fine, som de alltid er på Roskilde, de jubla og sang med, det var rolig stemning i det lille teltet, med flagg og hender i været og Thomas kjøpte shots til alle og så løp vi videre til Justice og så løp vi i seng, klare for en ny dag på dette store jordet i Danmark, hvor jeg velger å tilbringe somrene mine år etter år etter år.

Vi spiste uendelige mengder knekkebrød med smøreost, vi sjekka værmeldinga, som aldri fikk bestemt seg, det skal regne i dag, nei, i morgen, det skal regne mye i morgen, nei, litt i dag, det skal regne. Det skal regne, OK? OK, sa vi, og pakka regntøyet. Så dro vi hjemom i campen en tur mellom Solange (som var fantastisk) og The XX, fordi jeg ville sitte litt, og så la jeg igjen regnjakka mi i teltet fordi værmeldinga sa: Neida, det skal ikke regne før i morra. Så dro vi på The XX og så begynte det å regne. Og jeg snudde det solbrente, tørre fjeset mitt opp mot himmelen og stjernene og lot regnet treffe ansiktet mitt mens Romy sang og jeg grein da de spilte Loud Places og lyset på scenen blei regnbuefarga, og så venta vi på Nas ved mojitobussen, og en etter en forsvant campen min, men vi holdt ut, vi siste holdt ut, og vi kjøpte Irish coffee og var våte, men vi fant SKAM-graffitien av Even og Isak og Alt er love, og vi dro på Nas, og en etter en forsvant der også, og jeg gikk til Arena og Jesus and Mary Chain da han hadde spilt The message og den jeg ønska meg aller mest, It ain’t hard to tell, med Michael Jackson-intro, akkurat som på Coachella nights, og etter konserten på Arena kjøpte Krummis og jeg enda en øl og gikk på tokt ut til Mad max, som er det vi kaller camping-området på East, der vi lette etter en fest, og fant flere. Vi så en soloppgang, men det var overskya, så vi var usikre på om det telte, men det blei lyst, og så kom regnet på ordentlig. Apokalypsen, som vi kalte det, der regnet ikke lenger dryppet, men slo fra himmelen.

Vi hang i teltet og hadde musikkquiz mens konsertene fløt forbi oss en etter en inne på området i regnet, men alt jeg måtte se den kvelden var Foo Fighters, og da slutta det å regne. Jeg måtte bli båret over den verste gjørma av Krummis fordi jeg ikke hadde med meg vanntette støvler, men de var gjørmetette, så med en gang regnet ga seg, så var jeg good to go, bokstavelig talt. Og vi så Foo Fighters, og en del av campen dro til Arena for å se Lorde, men jeg blei på Foo Fighters, kanskje mest fordi Dave Grohls første ord var et rungende

RRRRRRROSKILDE, ARE YOU READY? Og jeg begynte å grine av å se på alle flagga og menneskene og lysa fra Orange, og jeg måtte vente helt til slutten på den to timer lange konserten for å få høre Best of you og Everlong, men det var verdt ventinga. Det var så verdt det.

Den siste dagen var det overskya, men opphold mesteparten av dagen, og vi hadde tørre hettegensere med Roskilde på hetta og vi dro på Slowdive, men den slitne siste festivaldag-ryggen min ga seg og jeg gikk ut aleine og satte meg på en benk, og mens jeg satt der med lukka øyne og hørte på Slowdive som spilte der framme, så hørte jeg plutselig at folk jubla rundt meg, og da jeg åpna øya kjente jeg varmen i fjeset og så at alle jubla for sola, ikke musikken. Hundrevis av mennesker rundt konsertscenen jubla og klappa som om det var Arcade Fire som hadde begynt noen timer for tidlig og jeg begynte å grine av det også. Det var så fint.

Så dro vi på Arcade Fire og sang med til alle låtene og alle fikk favorittlåta si, unntatt meg, men jeg fikk mange andre som jeg feira med å skåle i jäger med Krummis, og vi avslutta festivalen med å dra på fest klokka to på natta til Camp bodega, som vant årets camp, de hadde bygget en bodega i Dream city hvor de spilte danske slagere og hadde det villeste dansegulvet, og så så vi en faktisk soloppgang, i det minste en enda lysere en enn den vi så noen dager i forveien, mens vi sto på en høyde og telte ned til fem over fire, og så var det over på ordentlig.

Jeg døde ikke. Jeg følte meg trygg. Jeg drakk kaffe og lunken øl, jeg klemte venna mine, jeg grein på konsert og av andre fine ting som skjedde, jeg sov godt, jeg fikk shots av nabopolitimannen, jeg leste ut to bøker, men kjøpte ingen på antikvariatet i år, jeg gikk over 20 000 skritt nesten hver dag, jeg hadde vondt i føttene og i ryggen, jeg hadde verdens mest bustete og støvete hår, jeg spiste god mat, jeg fikk henge med Julie igjen den siste dagen og da vi dro hjem, var jeg så klar for å dra hjem, men da jeg våkna i går, av meg selv, kvart på seks, så savna jeg det igjen. Igjen og igjen og igjen savner jeg det. Roskilde, det fineste stedet jeg veit om. Måtte du alltid være der for oss.

Leave a reply