Den siste dagen i mai

Jeg åpner vinduet med en gang jeg kommer på jobb. Går gjennom mailboksen, svarer, ordner, streker ut alt jeg gjør. Neste år skal jeg ha skrivepermisjon. Det føles langt unna, og jeg klarer ikke helt å se det for meg. Et helt år liksom? For å skrive? Gjør man sånt? Noen gjør det. Jeg sier at jeg ikke har begynt på noe nytt enda, men det er løgn. Jeg har begynt på to ting, og fortsatt på to andre, men det er langt igjen før noe av det kan ligne noe som en gang skal ligne noe annet. Nå er det bare dokumenter jeg veksler mellom, etter humør, etter været. Det begynner å regne og jeg blir sittende og se på dråpene som legger seg på det åpne vinduet, som vipper litt utover, fanger regnet og lyden av det.

Jeg rydder skrivebordet mitt når jeg kommer hjem etter å ha løpt. Jeg løp i Svartdalsparken, inn til der de har stengt av stien, det begynte å regne mens jeg løp, vanndråper i panna og risling i trærne over meg. Jeg løper sakte, men jeg løper. Stemmen til Runkeeper avbryter musikken min hvert femte minutt, forteller meg hvor langt jeg har løpt, selv om jeg løper i sirkler. Seven. point. twentyeight. seconds. per. kilometer, sier dama. Så fortsetter musikken og jeg løper videre. Når hun har snakka til meg seks ganger er jeg ferdig. Jeg teller ned allerede fra den første gangen hun avbryter.

I morgen er det 1. juni. Denne uka har jeg klart å stå opp før sju to av tre dager. Jeg har løpt en av to ganger. Jeg har kryssa ut halvparten av oppgavene i boka på jobbskrivebordet mitt. Jeg har jobba fire timer overtid, men det er bare fordi det er sommertid og bygningen er tilnærma tom alt klokka tre. Sommertid, for et fantastisk konsept. Jeg skulle ønske det var sommertid hele året. Neste år kan jeg ha det. Ferdig på jobb klokka tre, kan jeg si, mens jeg sitter og skriver. Her eller der. Ved et bord eller et vindu eller ved dette skrivebordet. Og så kan jeg løpe. Eller jeg kan begynne dagen med å løpe. Det skal nok gå. Det skal nok bli noe av de dokumentene jeg pusler med. Jeg begynte på den ene teksten sommeren 2015, og da jeg leste over sidene på nytt forrige helg lo jeg høyt. Det ligna på SKAM. Før SKAM kom. Og da jeg så første sesong hadde jeg helt glemt de sidene jeg satt og skrev i Grimstad, mens Krummis jobba med masteren sin. Jeg skriver ting, glemmer dem, og noen ganger blir de til noe, noen ganger blir de bare glemt. Neste år skal jeg tørre å skrive det ferdig i hvert fall. Alle disse begynnelsene. Et sted må de jo ende også. De kan ikke bare bli glemt. Men om hundre år er jo allting glemt uansett. Jeg skal være borte også. Men vi gjør det vi kan med det vi har, nå. Står opp, krysser ut oppgaver etterhvert som vi gjør dem. Går hjem klokka tre. Eller klokka fem. Eller seks. Løper en tur mens Runkeeper prater. Lukter på regnet. Stjeler en syrin. Gjør det igjen.

5 Responses to Den siste dagen i mai

  1. Skrivepermisjon! Det må jo være drømmen, selv om det også høres skummelt ut. Lykke til med skrivingen! Jeg gleder meg til å lese mer fra deg 🙂

Leave a reply