Historier med Tina Dickow

Jeg husker at jeg satt på toget på vei hjem fra Trondheim etter å ha klina med en fyr jeg skulle fortsette å kline med noen måneder framover. Dette var vel i 2009. Jeg var glad og trøtt og utenfor føk landskapet forbi og jeg hadde mp3-spilleren min (ja, herregud, dette var jo før Spotify, folkens, jeg er eldgammal) på shuffle og så kom Craftmanship & poetry på, og jeg hadde ikke lagt merke til den låta for seg selv før, bare hørt på den i albumsammenhengen, men fy flate, for en låt, og den slo til meg gjennom hodetelefonene, når låta liksom legger seg ned, stryker deg over håret, «stop spilling red wine on the carpets, you know the stains don’t come off anymore» synger Tina, i låta om en kvinne som har mista gangsynet, som har mista oversikten, kontrollen, lykken, oh, the silence in your house and in your head and in your heart is so loud. Og jeg husker et grønt landskap, og jeg husker stemmen til Tina og at halsen min snørte seg sammen, ikke av sorg, men av en sånn dum lykke, en sånn nyforelska lykke, i låta og i dette albumet og litt i han fyren som jeg endte opp med å bare møte et par ganger til før det fada ut, som

første låta på albumet fader ut, Count to ten, først med et smell, en nedtelling og en bråstopp, og siden i et ekko av en annen låt, som jeg husker at jeg klikka meg bakover i hele tida mens jeg gikk hjemover langs gjerdet på Oslo hospital en lys sommerkveld, jeg kjørte låta til 4.22 og skrudde opp, igjen og igjen, knitringa fra en vinyl, er det det? og så et lavt ekko av Tinas stemme og en melodi som jeg er sikker på er en av de fineste jeg har hørt, men jeg klarte aldri å kjenne den igjen, jeg bare klikka meg fram til 4.22 igjen og igjen og hørte på disse små sekundene mens jeg gikk hjemover langs epletrærne, til senga mi der ingen andre venta på meg, der jeg bodde sammen med en tjukk katt og for mange bøker og forsøkte å skrive en bok selv, forsøkte å fortelle historier som

Tina Dickow gjør i låta My business, historier om knuste hjerter og alle menneskene du ikke kjenner, om de du møter på byen og på t-banen, om folka som fyller byene der vi bor, byene som

kanskje kan ligne Paris, som hun synger om i Sacre Coeur, som minner meg så altfor mye om slutten av 2007, da et forhold var på vei til å briste, da jeg gikk tur aleine i kulda og frosten og ikke turte å gjøre det slutt selv, selv om jeg visste det kom, der borte et sted, jeg kunne nesten se det, men jeg klamra meg fast, jeg nekta å gi opp, jeg var så forelska og jeg ville bare at det skulle gå, men det skulle det jo ikke, og jeg visste også at det kom til å gå bra, for Tina Dickow sang, hun sang om nettopp dette, om å gjøre det slutt, om å velge å bli i Paris (mens min fyr valgte å forlate Oslo etterhvert) og jeg skrev i dagboka mi om han som skulle dra, og om han som dro noen år tidligere, som

sendte meg den første Tina Dickow-skiva mi i posten. Jeg tror du vil like denne, skreiv han i brevet som inneholdt en brent versjon av Notes, skreiv han med sin knotete håndskrift som jeg håpa på å se på en konvolutt i postkassa mi hver eneste dag i så altfor mange måneder, og jeg tror det er det fineste han noensinne gjorde for meg, å gi meg Tina Dickow. Ikke at han kunne vite hva hun skulle komme til å bety for meg, ikke at han skulle vite at jeg i 2008 sto og grein på Roskilde mens hun sang Open Wide, mens hun sang You know better, mens hun sang alle sangene som har trøsta meg og røska i meg og holdt meg med selskap og som har blitt virvla inn i tekster jeg har skrevet da og siden, som har blitt utgitt etter at jeg sto der i 2008 og grein på Roskilde, dette Roskilde-året som jeg endte opp med å skrive en bok om, en bok som inneholdt essensen av alt som skjedde og ikke skjedde mellom mitt første år på Roskilde i 2004 og de åra som skulle følge, med og uten ham og alle andre, med Tina Dickow på øret og stemmen hennes i hjertet, og det har gått 10 år siden hun utga Count to ten, 10 lange år som også føles som et kvarter, som

skal feires i en park på Frederiksberg første helga i juni i år med en jubileumskonsert der Tina skal spille hele albumet, og jeg har kjøpt billett og jeg har kjøpt togbillett, og på veien ned skal jeg høre på Tina igjen, og i parken skal jeg kanskje grine, mens jeg tenker på alle åra som har gått og alle åra som skal komme, men en ting veit jeg helt sikkert: det har gått bra med meg. Jeg har kommet helt hit. Og enda skal jeg lenger. Heldigvis.

2 Responses to Historier med Tina Dickow

  1. Du skriver godt og gjenkjennelig om hvordan musikkminner følger oss mange år etterpå. Takk!

Leave a reply