Våren kom og ble til forsommer, og så kom snøen igjen, men siden jeg er en rotekopp og ikke hadde pakka bort vinterklærne mine ennå i mai, så pakka jeg meg inn i ullstrømpebukse og ullgenser og overlevde allikevel. Jeg hadde en plan om å blogge mer i 2017, men etter at jeg satt på flyplassen og venta på å overleve turen over til LA så ble det stille. Jeg var på Coachella, det var fint og rart. Jeg gikk rundt i Venice og på Abbot Kinney, hvor jeg bodde med J i januar 2015 og skrev over 100 sider om LA som aldri blei til noe. Jeg drakk øl i bakgården til Nina, jeg drakk øl på utesteder jeg har vært før og aldri vært før. Vi kjørte bil til og fra Indio i ørkenen, hvor Coachella ligger, og selv om jeg ble kjempenervøs før vi dro og tenkte at alt kom til å gå til helvete, så satte jeg meg inn i bilen og hang ut av vinduet i varmen på vei bort. Det var kø langs motorveien og vi åpna vinduene på vidt gap for å få puste, og jeg følte meg litt som en hund, du veit, de som har hodet ut i vinden. Landskapet slutter aldri å fascinere meg, de høye åsene, kaktusene, fjellene som er grønne og så brune og så hvite på toppen selv i varmen. Palmene langs veiene, den glohete asfalten, den tåkeblå, disige himmelen, rosaskimmeret om kvelden. Hvis jeg skal trekke fram det fineste fra Coachella, tror jeg det var litt som dette:
Å stå i ølhagen på The head and the heart og bare vente på sangen min, Down in the valley, og da den kom sang jeg høyt og hørte ei jente synge høyt bak meg, så jeg snudde meg og sang sammen med henne og hun ga meg en high five på refrenget. I am on my way back to where I started. California. Oklahoma. And all of the places I have never been to. But down in the valley with whiskey rivers, these are the places you will find me hiding. These are the places I will always go. These are the places I will always go. Å si god festival til jenta før vi gikk og å få en high five til og et strålende smil, før vi løp for å kjøpe vann og rekke neste konsert utenfor ølteltet.
Å løpe inn for å kjøpe en drink ti minutter før Bastille skulle spille, drikke den kjempefort og så drikke det Nina ikke orka å drikke før vi løp til Bastille og kunne gå nesten helt fram til scenen, fordi det aldri var mye folk på konsertene så tidlig på kvelden. Å ropesynge på alle sangene jeg kunne, å skjønne at de skulle spille Of the night-remixen sin da vokalisten sa: I’ve never been much of a dancer, so I need you guys to help me out on this one, å sette seg ned når han telte til tre og å hoppe til jeg ble andpusten på refrenget. Å synge til stemmen sprakk på Pompeii og å smile så det gjorde vondt i kinna lenge etterpå.
Å sitte i campen og spille kort midt på dagen da det var for varmt til å gjøre noe som helst annet.
Å hente jus, øl eller vann fra kjøleboksen og legge dem mot halsen før jeg tok en slurk.
Å stå opp tidlig og gå en liten tur før sola tok ordentlig tak, å kjøpe iskaffe selv om køen var uendelig lang, å drikke den altfor fort i neste kø for å kjøpe frokost, å gå tilbake til campen og vekke de to andre.
Å løpe til New Order etter Kendrick Lamar og rekke deres transformasjon tilbake til Joy Division og Love will tear us apart.
Å sjekke ut Future Islands og heldigvis skulle se dem på Roskilde seinere i sommer, for de var dødsbra.
Å se Röyksopp spille for et fullstappa Sahara-telt og høre ordentlig bra lyd for første og siste gang på festivalen.
Å se Francis & the lights fra ølhagen aleine, etter at Nina og Shane dro for å se en annen konsert etter at de akkurat rakk å høre May I have this dance, og vi dansa aleine langs gjerdet og skålte med ølglassa og så fortsatte jeg å danse aleine ved gjerdet, mens alle folka bak og ved siden av meg prata og drakk. Hvis jeg lukka øya og sona ut, så hørte jeg bare musikken, så bare palmene, og himmelen, og Francis, der framme.
Å se The XX og fortelle Nina om at jeg så Jamie XX på øya i fjor og at det var skuffende, fordi jeg ikke fikk høre Loud Places, og så reise meg på slutten av The XX når jeg hører at de plutselig begynner på Loud places, å begynne å grine av konsertlykke og si til Nina at det er denne låta, det er denne låta, og å høre henne le i bakgrunnen mens jeg svaier fram og tilbake med armene over hodet og tårer langs kinna og å etterpå få fortalt at hun filma meg og sendte det hjem til J, mens hun snakka i bakgrunnen og sa: Linn har det veldig bra akkurat nå, nå spiller de låta hennes, vi savner deg, J!
Å gå fra Radiohead fordi lyden var forferdelig, de måtte gå av scenen tre ganger fordi lyden bare kutta ut, men så å sende en skuffa melding til Krummis og bli mint på at jeg tross alt skal se dem seinere i sommer i Spektrum, å kjøpe meg noe mat i mørket med Nina og å gå tilbake igjen forbi scenen og høre at de fiksa lyden, å sette seg på gresset og få med seg tre låter med OK lyd før vi rusla hjem og la oss.
Å ikke bli solbrent selv om det var 40 grader.
Å drikke iskald Heineken siste kvelden etter å ha henta det siste vi hadde igjen i Heineken-teltet hvor de oppbevarte ølen vår i kjøleskap, å dele ut på veien tilbake til campen til de vi syntes fortjente en øl, å prate skit til Shane sovna og ølen var tom.
Så dro vi hjem til Van Nuys, så dro jeg hjem til Oslo, til jobben og kontoret og leiligheten og kattene. Til livet.
Så fylte jeg 31 og hadde ikke tenkt å ha fest, for jeg rakk ikke å planlegge noe, for dagene går så fort, men quizlaget mitt hadde laga musikkquiz og sa at vi måtte jo ha fest. Så jeg spontaninviterte til natt til 1. mai-quiz i stua og det kom flere enn vi hadde sitteplasser til og jeg tapte to quizzer og vant den tredje og klokka blei halv fem om morgenen før de siste fine gjestene rusla hjemover i regnet.
Og bakgården er blitt grønn selv om den var hvit for noen dager siden, og syrinene er på vei. Jeg har funnet en ny vei til jobb, jeg går en litt lengre omvei, men da går jeg mellom trær og gress i en park i stedet for langs fortau og bilveien. Jeg ser opp på syrinene som snart kommer og tenker at sommeren er på vei, denne korte, nydelige sommeren her jeg bor. Som ikke varer hele året som i LA og i ørkenen, men som er den vakreste sommeren jeg veit om. En ny sommer. Et nytt eventyr.
De beste bøkene jeg leste i mars og april: Mars er best av Lea Marie Løppenthin, Kveldssol av Beth Nugent, Familien din av Nora Eide og Senteret av Victoria Durnak.
Den beste tv-serien jeg så i mars og april: Please like me og siste sesong av Girls. Please like me er sjarmerende og søt og morsom og introen gjør meg glad langt inn i hjertet. Girls var en maktdemonstrasjon av god skriving, humor, innsikt og et portrett av hvordan det kan være å være kvinne og venn og kjæreste på 2000-tallet. Og slutten på episode 6 fortjener egentlig et eget innlegg, men jeg tar det her: (RØPEALARM!)
Bare replikken til Adam når han møter Hannah for første gang, og skriver telefonnummeret sitt i hånda hennes og hun sier au, fordi han skriver for hardt, får meg til å føle titusen ting, If it hurts you’ll always remember og jeg vil rope nei og jeg vil rope ja og jeg vil skrike til ham og til alle som tror på ham at det er feil, samtidig som jeg tror på ham sjæl, for innimellom er det sant, og det beste i livet har ofte noe vondt eller trist i seg også, som å smile mens man gråter på konsert fordi låta di kommer og låta di minner deg om alle som noen gang har knust hjertet ditt, og den nye låta til Robyn får det til å tilte for meg, for jeg trodde ikke hun kunne overgå seg sjæl, men det tror jeg hun er i ferd med å gjøre, en ting er at Honey er soundtracket til en av de vakreste scenene i Girls noensinne, men bare introen på låta får meg nesten på grinern, for den er akkurat sånn som låter skal være. Den er trist og fin, den er alle seine kvelder på byen da jeg var aleine, og den er alle tidlige morgener ved siden av dumme gutter som jeg trodde skulle ligge der for alltid, men som ikke gjorde det, den er alle sommernettene hvor livet har ligget foran meg og den er hverdagen når den slår deg i trynet og du står på en fullstappa buss med hodetelefonene på og prøver å sone ut at det er for tidlig og for mørkt og for mange folk og for lenge til helga. Låta, med replikkene fra scenen, ligger på Soundcloud her. Gå nå inn i forsommeren med denne på øret. Og gjør deres verste beste, om dere ikke får til deres beste. Det er i hvert fall noe.
Wow. Bare wow. Du skriver fantastisk!