Livet er urettferdig

Jeg skulle vært i LA nå. Jeg la meg tidlig på søndag, skulle opp klokka seks, det første flyet gikk fem på ti. Jeg sjekka igjen og igjen, har jeg alt? Pass, penger, pillett. Bøker til turen. Den skulle ta 20 timer. To flybytter. Først til Frankfurt, så til Toronto, så til LA. Jeg var redd for å ikke komme inn i USA fordi verden er blitt som den er blitt, men jeg sjekka og dobbeltsjekka, og ESTA-søknaden har vært godkjent siden januar. Jeg tok flytoget, jeg prøvde å sjekke inn, det kom et pip, et sånt man ikke vil høre, så jeg måtte til service-skranken.

Har du visum? spurte de.

Ja, sa jeg, og viste fram den utprinta ESTAen.

Nei, til Canada, sa de.

Canada?

Ja, det er nytt. Bare noen få måneder siden. Man må ha visum for å komme inn.

Men… jeg skal mellomlande? Dette visste jeg ikke, herregud, sorry.

Ikke noe problem, det tar fem minutter å fikse, du er ikke den eneste som har stått her med meg, dette får vi til. Du har jo møtt opp i god tid også.

Så hjalp hun meg å søke. Skrev ned passnummer, navn, oppgi grunnen for reisen: Transit to US, skrev hun.

Så venta vi.

Ingenting.

Ingenting i fem minutter, ti, tjue, en halvtime.

Du har fortsatt god tid, sa hun. Flyet ditt må ikke boarde før om nesten førti minutter. Sett deg der så lenge, så sjekker vi til vi ikke har mer tid. Det kommer til å gå bra.

Det gikk ikke bra.

Visumet til Canada ble godkjent da flyet mitt boarda. Jeg hadde gått, trukket kortet og kommet inn på flytogetområdet igjen, grått i telefonen mens jeg snakka med både J og NØ. Jeg følte meg så dum, jeg har jo alltid ting på stell, men så klarte jeg å ikke få med meg at Canada også har innført visum. Jeg reiste jo via Canada sist og det var så hyggelig å mellomlande der. Det er virkelig ingen myte at canadere er verdens hyggeligste folk. Så plinga det på telefonen min og en epost ønsket meg velkommen til Canada. Jeg bråsnudde, løp bort til en sikkerhetsvakt og sa at jeg måtte inn igjen, tilbake, at jeg kanskje rakk flyet mitt allikevel.

Løp! sa han, og løfta en sperring så jeg kom gjennom. Og jeg løp, med kofferten på slep, løp tilbake til skranken der det var lang kø, så jenta som hadde hjulpet meg, som jeg hadde sett navneskiltet til. Lisa, ropte jeg. Lisa! Og holdt mobilen i hånda, viste mailen med godkjennelsen, som kom akkurat for seint.

Kom hit, ropte Lisa, og jeg løp til henne, de ringte flyet, kryssa fingra mens jeg så på.

Kan dere få med en til? Hun har vært her lenge, hun fikk godkjent visumet for seint, det pleier jo ikke å ta så lang tid, er det noen som helst sjanse for å få henne med?

Nei, sa de. Flyet er på vei. Det er for sent.

Dette går bra, sa de til meg, strøk meg på armen, mens jeg tørka tårene, følte meg så dum, så dum som gråter på en flyplass. Det ordner seg. Gå og snakk med de der borte, de kan kontakte flyselskapet og få deg på et annet fly. Pust med magen nå, dette ordner seg.

Så jeg gikk bort til de som skulle hjelpe meg. De ga meg et telefonnummer å ringe, til Air Canada. Damen som svarte var uhøflig, jeg forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Jeg skulle vært på et fly, sa jeg, men jeg er ikke det. Jeg må bytte, vi må finne en alternativ rute.

Du må ringe reiseselskapet, sa hun. Vi kan ikke hjelpe deg med mindre du er på flyet. Men jeg hadde vel ikke ringt om jeg var på flyet? sa jeg. Og de ba meg ringe dere, sa jeg.

Nei, du må ringe reiseselskapet, gjentok hun, tonløst. Jeg begynte å gråte igjen og beklaget at jeg hadde ringt. Du må ringe reiseselskapet, gjentok hun og jeg la på, ringte reiseselskapet som sa: Du må ringe flyselskapet. De ba meg ringe dere, sa jeg. Det er ingenting vi kan få gjort. Du kan kjøpe nye billetter?

Kan jeg avbestille hjemreisen, da?

Den er allerede kansellert, om du ikke bruker til-billettene, så avlyses hjemreisen automatisk.

Hvorfor det?

Sånn er det.

Så jeg må kjøpe ny tur-retur?

Ja.

Ja.

Det er billigere å kjøpe ny tur-retur enn bare tur, sa damen.

Nei, sa jeg, mens jeg søkte etter ny reise. Det er det ikke. Men ok, takk for hjelpen.

Jeg trilla ned igjen til flytoget, møtte sikkerhetsvakta som så trist ut. Gikk det ikke? Nei, sa jeg, og tørka tårene igjen, følte meg så dum, så dum, som gråt og gråt. Hvor skulle du? LA, sa jeg.

Åh… nei, sa han. Kan du bestille ny tur?

Jeg vet ikke, sa jeg. Jeg vet ikke.

Gjør det, sa han. Du må jo dra til LA. Tenk så fint det blir?

Ved siden av ham sto det en som jobba i flytoget.

Han fikk med seg hva vi snakka om, så meg stå der oppløst i tårer med kofferten ved siden av meg.

Men kjære deg, sa han, har du betalt for flytoget allerede?

Ja, sa jeg, det går bra.

Nei, vet du hva, han snudde seg og skrev noe på en lapp, ga den til meg. Her har du en fribillett, du kan ikke bruke den nå, for du har jo betalt, men bestill en ny tur, gjør det. Og så reiser du gratis hit. Jeg håper vi ser deg i morgen eller snart. Kom deg på tur. Så klemte han meg og ønska meg lykke til.

Noen timer seinere pratet jeg med noen venner, de sa: Du må jo dra. Du kan ikke ikke dra.

Men det koster altfor mye, sa jeg.

Ja, men hva skal du med penger?

Du har jo fått stipend!

Du har sparepenger.

Føkk ju-money!

Du kommer til å angre om du ikke drar, men du kommer ikke til å angre på å ha brukt pengene om noen måneder. Dra!

Så jeg bestilte nye billetter. Tre ganger så dyre som de første. Jeg pusta med magen. Jeg tenkte: Wiz Khalifa sier jo at man ikke kan ta med seg penga sine når man dør uansett, så hva er vel føkk ju-kontoen til om ikke dette.

(Føkk ju-kontoen, eller fuck you money, er en konto Malin og moren hennes har lært meg. Penger man sparer til noe bra. Til en reise. Eller et eventyr.)

Så begynte det. Vipps. Det dura i telefonen. Jeg hadde skrevet inn mastercard-kortnummeret, lukka øya og bestilt. Det dura og dura, fra alle hold kom det hundrelapper og femtilapper. Fra nære venner og venner av dem igjen. Ordet hadde spredd seg. Dra på tur, tullsjur! Sto det. Du må dra! Dra dra dra! Sto det. God tur! Sto det. Lykke til! Sto det. Og hele kvelden fortsatte det.

Nå sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt. Jeg er like redd for å fly som alltid, men jeg har i hvert fall kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, passkontrollen og flyet er en og en halv time forsinka, men det skal gå. Nå mangler jeg bare å komme fram, og å komme inn i landet. Jeg kan jo fortsatt bli stansa inn i landet, men det skal jo ikke skje. Jeg er bare en vanlig tjej, på vei til California, med fire bøker i sekken og en godkjent ESTA-søknad. En Coachella-billett som venter på meg.

Og livet er urettferdig. For jeg er verdens heldigste, som allerede har det bra, og som opplevde å ikke komme meg avgårde fordi jeg selv ikke hadde fått med meg at Canada også hadde innført visum, som møtte opp tidlig, men ikke tidlig nok, som trakk mastercardet og tenkte at jeg skulle bruke sparepengene mine på denne nye turen, men som fikk bidrag fra nesten alle jeg kjenner, som alle sammen satt et sted og tenkte at jeg fortjente dette, at de ville hjelpe meg. Og jeg ble så glad og så overraska og jeg sa til ei venninne at det var jo helt koko. Det er ikke koko, sa hun. Du må jo forstå at du er en av verdens fineste venner, og det er en glede å få være det tilbake når det trengs. Når du griner en hel morgen, så fortjener du at vi hjelper til.

Men verden er jo ikke sånn at de som fortjener det får det, for da ville jo verden vært et helt annet sted enn det er i dag. Men denne gangen var jeg heldig, så heldig. Jeg fikk ta flytoget gratis, jeg fikk hjelp til billettene jeg måtte kjøpe, jeg fikk klemmer og meldinger og hurrarop. Jeg fikk så mye mer enn jeg fortjente, for å ha dumma meg ut. Jeg visste ikke, da jeg sto og gråt på Gardermoen på mandag, at jeg hadde så mange mennesker rundt meg, som jeg kjenner og ikke kjenner, som heiv seg rundt for å hjelpe meg. Jeg er heldig, bortskjemt vil noen kanskje si, eller jeg sier det selv, her og nå. Bortskjemt med verdens fineste folk rundt meg. Og nå har jeg en øl, og fire bøker, og når flyet en gang går, så håper jeg vi kommer trygt fram, og jeg håper jeg er trygg i LA, jeg håper det blir to fine uker, og jeg håper jeg kommer trygt hjem igjen. Og når jeg blir redd eller lei meg, så må jeg huske hvor mange venner jeg har som passer på meg, som møter meg på Postkontoret dagen jeg har mista flyene mine, som klemmer meg og ønsker meg god tur, som vippser små bidrag som tilsammen blir så altfor mye, som finnes. Jeg må huske dette. Dette er ingen selvfølge. Tvert imot.