Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.

3 Responses to Noen mediterer, jeg skriker inni meg

Leave a reply