Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga, så dietten min består av vann, Paracet og den maten jeg orker å spise (ikke så mye). Men jeg har dyne og to katter, og seks fulle bokhyller, så jeg klarer meg faktisk ganske bra. At hodet er fullt av bomull er bare et lite minus. Det går over. Håper jeg.

Jeg rakk over ganske mye bra saker i februar, 11 filmer, 11 sesonger av diverse TV-serier, 8 bøker og jeg hørte på masse bra musikk og podcaster mens jeg gikk til bussen i snøføyka og sola om hverandre. Jeg tenkte å tipse om det beste fra februar-bolken her, så da setter jeg bare igang:

Thomas Dybdahl slapp endelig nytt album. The Great Plains har vært en gjenganger på repeat siden det utkom. For alle som likte Dybdahl best i form av Oktober-trilogien og kanskje ikke har vært helt med på de andre tinga han har gjort, så kan jeg si at dette nye albumet er en slags vårversjon av oktober-albumene. Det er litt lysere, som om det lover en soloppgang et sted der borte i horisonten, det er en slags følelse av vårbris og hestehov her, og stemmen hans er som vanlig noe av det beste jeg kan ha i hodetelefonene mine.

Jeg oppdaga også det nye albumet til A tribe called quest, som kommer på Roskilde i år, We got it from here… Thank you 4 your service er noe av det chilleste og kuleste jeg har hørt fra hip-hop-fronten på lenge. Som Q-Tip sier i Melatonin: The world is crazy and I cannot sleep. Dette er bra saker. Jeg gleder meg som en gærning til å se dem på et jorde i Danmark.

Av bøkene jeg leste, vil jeg trekke fram Janne S. Drangsholts Winter i verdens rikeste land, andre bok om Ingrid Winter (jeg likte også den første, Ingrid Winters makeløse mismot veldig godt). Jeg tror jeg hadde solgt veldig mange av disse bøkene hadde jeg fortsatt jobba i bokhandel, de er lette å anbefale og lette å lese, jeg har snakka med noen som ikke har vært like fan som meg, men jeg har kost meg glugg. Dette er sånne bøker som jeg leser på en kveld, og jeg ler høyt mens jeg gjør det. Jeg elsker at Ingrid driter seg ut, jeg elsker at hun egentlig er så smart (hun er professor i litteratur) og så dum samtidig, jeg elsker skildringen av familielivet og jakten på lykke i hverdagen, mens alle egentlig er mest opptatt av sitt eget. Drangsholt har en unik evne til å se små situasjoner og gjøre dem store, altså, bare det å sette opp et stillas for å pusse opp huset gjøres til en farse i denne romanen, det er helt fantastisk. For de som ikke blir irriterte (eller, irritert, men på en god måte) av Bridget Jones, så må dere sjekke ut Ingrid Winter. En av mine litterære heltinner.

I disse dager har det vært både litt skummelt og trøstende å gjense Aaron Sorkins TV-serie West wing. Den utkom i 1999 og gikk til 2006, men flere av problemstillingene som tas opp har vært skremmende aktuelle. Det handler om Det Hvite Hus i USA, om president Bartlett og staben hans, om gjenvalg og siden valget om hvem som skal følge etter ham i Det Hvite Hus, om demokrater og republikanere, om kriser og verdensproblemer, om taleskriving og avstemninger. Da serien gikk i sin tid var det visst flere amerikaneren som skrev brev til Martin Sheen (som spilte Jed Bartlett) og spurte hvorfor han ikke kunne stille til valg som president, for de ville stemt på ham. På en måte skulle jeg ønske USA, og verden, var skrevet og regissert av Sorkin, så jeg skjønner dem godt. Men det er fint å se på. Fint, provoserende, lærerikt og morsomt. Så mange smarte folk finnes jo i verden på ordentlig også. Jeg må tro på det. Hver dag må jeg fortsette å tro på det. Selv om det er lett å bli Toby:

 

En hyggeligere, men til tider også irriterende serie jeg har sett ferdig, er den amerikanske versjonen av The Office. Det er overraskende mange sesonger, hele 9, men dette er også en TV-serie som jeg har blitt mer og mer glad i for hver eneste episode som har autostarta på HBO mens jeg har ligget på sofaen etter en lang dag. Den handler om et papirfirma. That’s it. Men det er jo mye mer enn dette. Det handler om et kontor, om en arbeidshverdag som både likner og ikke likner på vanlige folks arbeidsplasser. Det handler om forelskelse og krangling, om sjefer og økonomiavdelinger, om julefester og sommerferier, bryllup og brudd. Men å følge disse rare folka i ni sesonger har gjort at de nesten har blitt kompiser av meg. Jeg kunne alltid se en episode og bli i bedre humør, sammen med dem. Det gir meg trua på at i ethvert firma, enhver avdeling, så sitter det massevis av rare folk som ikke ligner på deg, men som kan komme til å bli de viktigste og fineste folka i livet ditt, om du lar dem bli det. Verden er et fint sted, folkens. Full av rare folk, som deg og meg.

Jeg har vært på kino en del ganger hittil i år – endelig et nyttårsforsett jeg har klart allerede i februar! (Gå flere ganger på kino enn i fjor – check!) De to beste jeg har sett er Paterson med Adam Driver, som jeg skreiv litt om på Flamme-sida, siden den handler om en bussjåfør som skriver dikt (jobbrelevant nok til å blogge om det der, syntes jeg). Filmen var fantastisk. Løp og se!

Den andre filmen jeg vil trekke fram fra kinomørket er Oscar-vinneren Moonlight, som jeg så dagen før den vant for beste film. Jeg tror det er en av de sterkeste kino-opplevelsene jeg har hatt. En så utrolig vakker film, hvor jeg ble overraska over hvor mye som kan fortelles med såpass lite dialog. Som om historiene ligger i alt som skjer mellom scenene vi får se, mens de scenene som faktisk vises bare er øyeblikksbilder fra det vi forstår er et helt liv. Den er vakker, hjerteskjærende, vond og viktig.

Og helt til slutt, for de som ikke orker å gå på kino, men vil se en film hjemme i sofaen og har Netflix. En film jeg har bladd forbi så altfor mange ganger fordi jeg syntes den så kjedelig ut både i beskrivelsen og bildene som er valgt for å beskrive filmen, The Intern, med Robert De Niro og Anne Hathaway. Det var J som hadde sett den aleine en kveld og som sa: Du kommer til å like den, tro meg, så vi så den sammen en kveld og allerede fra de første minuttene var jeg solgt. Jeg elsker at rollene er snudd, at den vellykka sjefen er en ung kvinne, mens praktikanten er den eldre mannen. Jeg skulle ønske jeg jobba med Ben Whittaker, han kunne lært meg å knyte slips og å puste med magen. Det trengs. Jeg lover’ei.

4 Responses to Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

  1. Hei Linn!

    Ville berre påpeika ein ting som eg syntes var litt artig. Eg møtte Thomas Dybdahl ein gong, på ein bitteliten pub i London, og då spurte eg han kva favorittserien hans var. West Wing! Snodig samantreff. Ellers takk for at du skriv så fint og godt og vondt.

Leave a reply