Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.