Monthly Archives: februar 2017

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.
Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl.