Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

7 kommentarer til «Dårlig samvittighet»

  1. Det viktigste er ikke om du har nådd målet eller ikke, men at du beveger deg i riktig retning, skritt for skritt. Små skritt kan også dekke en lang vei etterhvert. <3

  2. Skål for dette innlegget! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er den krevende balansen mellom å kreve en del av seg selv, men samtidig ikke for mye.

  3. Savner deg og leiligheten, jeg elsker å være der, og elsker kattelekestativet! Jeg hadde lika din leilighet på insta any day. Du er best. SUSS!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.