Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet for å lese dette. Det er lov!

Så:

Før jul snakka jeg med en som hadde lest Du dør ikke, som sa at han alltid syntes det var vanskelig å bedømme bøkene mine, da han kjente igjen mye, og det han ikke kjente igjen som sant, tok han seg i å forsøke å finne ut av om var sant eller ikke, og i hvilken form. Jeg nikka og tok en slurk av ølen min og tenkte ikke stort mer på det den kvelden, men det har kommet tilbake til meg igjen og igjen etterpå.

Jeg kan forstå at alle som kjenner meg leser meg inn i bøkene mine. At Eva, som dukka opp i Furuset og blei med videre i Du dør ikke ses på som et slags alterego, en forlengelse av meg, eller en annen versjon fra et annet univers, med gule gardiner f.eks. Men jeg har aldri egentlig kjent meg så veldig igjen i Eva. Hun er, slik jeg ser det og skriver henne, en fiktiv skikkelse. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan hun ser ut, noen ganger har hun langt hår, andre ganger ikke, noen ganger har hun briller, noen ganger ikke. Hun løper så mye mer enn meg. Hun er tynnere enn meg. Hun er tøffere enn meg, og andre ganger utrolig mye reddere enn meg. Vi har begge hatt og har angst. Vi har begge Kent som favorittband, men hun i mye større og mer altoppslukende grad. Eva ville aldri vaska huset mens huns hørte på L.O.C. eller Justin Bieber. Eva ville aldri dansa hele natta. Vi kommer begge fra Furuset, men jeg flytta aldri tilbake. Jeg kunne ikke flytta tilbake heller, for mamma bor ikke der lenger. Ikke pappa heller. De har ikke vært gift engang, så de skilte seg heller ikke i 2013 da Furuset utkom.

Jeg skal forsøke å skrive noe om dette uten å stikke hull på noens tanker om boka, selv om det kanskje blir vanskelig. Dette er ikke et forsøk på å ta avstand fra bøkene mine, de kommer fra et sted inni meg, de kommer fra ting jeg har tenkt og opplevd, de kommer fra følelser og redsler jeg har kjent på, men de er også fiksjon. Jeg har vanskelig for å skrive noe som ikke begynner et sted inni meg, med noe som en gang skjedde, eller ikke skjedde, men som jeg skulle ønske hadde skjedd. Men når jeg skriver bøker, når jeg forsøker å skrive bøker, så begynner de kanskje med en side fra dagboka mi og så ender de opp et helt annet sted, et sted jeg aldri har vært før, med personer jeg ikke kjenner og hendelser jeg aldri har tatt del i.

Når jeg tenker på Du dør ikke, så vet jeg hva som er sant der inne, og det er skuffende lite. Jeg persa på 1500-meteren i tredje klasse, rekorden min var 7.12. Jeg har til gode å klare det på nytt. Men jeg vant tre melkesjokolader, det gjorde jeg. Jeg var også på de to siste kent-konsertene i Oslo, men jeg fikk ikke angst, og jeg skreiv om dem flere måneder før de faktisk spilte. Jeg har vært på et torp i Sverige en gang, det var en fin uke, en av de fineste. Det som egentlig skjedde der var for det meste nattbading, pannekake- og muffinslaging på kjøkkenet, jeg lå i en hengekøye og skreiv på Øya-singelen min, jeg drakk øl, jeg spilte Kubb (som jeg forøvrig er sjukt mye bedre i enn Eva), jeg var seint i seng og førstemann opp om morran, jeg tok oppvasken fordi jeg er dårlig til å lage mat, vi miksa drinker i Norgesglass og quizza hverandre, vi så en dårlig film med John Cusack en dag det regna, vi gikk tur langs skogsveien og visste ikke hvilken dag det var eller hvor mye klokka var så lenge vi var der ute. Jeg ville aldri hjem, og jeg vil alltid tilbake dit, men det ble bare med den ene turen. Det var til og med en slags kjærlighetshistorie der, en som kom tilbake etter mange måneder, det var en fin historie en gang.

Da torpet dukka opp i Du dør ikke, så ble det en helt annen tur, en tur jeg aldri har vært på. Det eneste sanne med turen var nok hvordan torpet så ut, hvordan skogen så ut rundt, hvordan man kan rømme fra hverdagen og ut i en svensk skog der alt kan forandre seg, eller være det samme.

Jo i bøkene mine finnes ikke i virkeligheten. Jeg har en bestevenn fra barndommen, men han heter noe annet og jobber ikke på IKEA. Han bor ikke på Furuset lenger heller. Det er det nesten ingen som gjør. Jo i bøkene mine er nok et ekko av flere gutter som har betydd og betyr noe for meg, i Du dør ikke er han en blanding av et par ekser, min nåværende samboer, karakterer jeg har sett på film og Johan fra Fucking Åmål, liksom. Miriam-karakteren skulle egentlig hete Philip og være ekskjæresten til Eva. Han ble først strøket fra Furuset fordi konsulenten mente boka ikke trengte noen kjærlighetshistorie, som viste seg å være riktig, men jeg likte sidene om Philip og Eva så utrolig godt. Jeg syntes de var viktige. Så vi prøvde et triks, vi gjorde om karakteren bare, men samtalene forble ganske uforandra, og vipps, så var Miriam der. En ekskjæreste ble en bestevenn, et forhold ble et annet forhold. Sånn kan det gå. Stakkars Philip, han var med i noen utkast av Du dør ikke også, men ble strøket derfra og. Det skal visst ikke være med noen kjærlighetshistorier i bøkene mine, i hvert fall ikke ennå.

Jeg har hatt angst, ganske likt hvordan Eva har angst, men der Eva gjemmer seg bort fra livet og er for redd til å snakke med noen og gå ut, så gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg snakka om angsten min til alle som ville høre. Jeg fortsatte å gå på fest, selv om jeg et par ganger måtte stenge meg inne på do og puste med magen mens vannet rant. Jeg dro ut for å danse selv om jeg noen ganger måtte dra hjem med dundrende hjerte og en overbevisning om at de kom til å finne meg død i senga mi neste morgen. Men hvis boka mi skulle funke sånn jeg ønska den skulle funke, så kunne ikke Eva takle angsten sin like bra som jeg gjorde. Hun måtte ha et problem. Et stort jævla problem som skulle løses eller ikke løses. Og bestevennen hennes måtte forsvinne, og bestevenninna hennes måtte være fraværende, sånn at de ikke kunne fikse det i første kapittel allerede. Da ville det jo ikke blitt noen bok. Eller, den ville blitt en helt annen.

Jeg har også snakket med venner som sier de kjenner seg igjen, som peker på setninger i boka og ting som skjer og sier: Det er så rart å lese, for det stemmer jo ikke. Det var jo ikke sånn.

Nei, det var ikke sånn, for det var ikke deg. Og det var ikke meg. Men at jeg, når jeg skriver, bruker ting som har skjedd en gang, og bruker de i en helt annen setting, eller legger ord i munnen på noen andre, eller vrir om på ting, det er jeg nok skyldig i. Jeg sitter jo egentlig bare her ved kjøkkenbordet mitt med en kaffekopp og et blankt dokument foran meg og juger så det renner av meg. Det er det jeg elsker med å skrive. At jeg kan finne på ting. At jeg kan bli en annen. At jeg ikke lenger er Linn Strømsborg, men har fått lov til å være Eva i noen år. Og nå er jeg en annen. Nå prøver jeg å skrive den kjærlighetsromanen jeg hele tida har forsøkt å skrive. Men han heter ikke Philip. Eller kanskje han skulle få lov til å hete det denne gangen, og kanskje han ikke blir strøket nå? Vi får se.