Yearly Archives: 2017

Det kunne vært gøy

Jeg prøver å lage kaffe hjemme for å spare penger, men noen dager orker jeg ikke. Det er så mye styr. Koke vann, sette sammen aeropressen, søle kaffepulver utenfor, brenne meg på vannkokeren, presse ned feil slik at jeg får kaffe over hele meg (det har bare skjedd én gang, altså, og jeg fikk bare noen små brannblemmer som ble borte igjen). Så mye styr! Så jeg kjøper også kaffe. Mye. Jeg har en sånn ta med-kopp, den er en størrelse mellom liten og medium. Det er kinkig. Jeg pleide å ta kampen, pleide å forklare for alle som sto der, noen flere dager på rad, men jeg er jo bare et menneske i mengden, andre for første gang. Jeg sa koppen var liten, men at jeg helst ville ha så mye kaffe som mulig. Jeg kan betale for medium, sa jeg, akkurat som at jeg sier, når jeg spiser ute, at jeg kan betale vanlig, men kanskje få litt mindre mat så vi ikke må kaste så mye? Jeg får som regel for mye mat. Og må kaste resten. Uansett, jeg har en fantasi som oppsto for et år eller to sida da jeg snakka med kompisen min om kopp-problematikken. Den er for liten for medium, sa jeg, og trakk på skuldrene, men jeg betaler jo hele tida for medium. Kanskje jeg burde kjøpe ny kopp? Og det er jo ikke som at det er mye kaffe som mangler. Kanskje en slurk eller fire. Men daglig blir det mange slurker, sa kompisen min. La oss kalle ham A. Jeg kan være B.

B: Ja, men allikevel, det er jo ikke noe å krangle på. Jeg kan ikke ta kampen! Hvis jeg har råd til en liten, så får jeg ta meg råd til en medium.
A: Som ikke er medium, men en liten medium eller en litt større liten.
B: Ja.
A: Det kunne vært gøy…
B: Hva da?
A: Bare se for deg, at du kjøper en medium kopp, altså en sånn pappkopp, og så «kommer du på» at du hadde med deg koppen din.
B: Ja?
A: Og så… nå ler han. Og så heller du kaffen fra medium-koppen over i din, som er for liten.
B: Men da blir det jo kaffe utover hele disken?
A: JA! NETTOPP! Da får de som fortjent.
B: Det er jo ikke deres feil at jeg har for liten kopp.
A: Nei, sa han, og løfta en pekefinger: Men det er deres feil at de ikke hører på hva du sier!
B: At koppen min er for liten for medium og for stor for liten?
A: Ja, den talen der. Du burde betale for liten annenhver gang, og stor annenhver gang.
B: Hm.
A: Case closed.

Så hver morgen, når jeg ikke har orka å lage kaffe sjæl. Så ser jeg for meg at jeg gjør det. Heller kaffe fra en medium kopp, som er større enn min, over i min egen kopp, som er mindre enn den. Og at kaffen renner over, renner ut over kanten, flyter utover disken. Om ikke annet så får det meg til å smile. Noen ganger til og med le. Men så gal er jeg ikke. Det er jo tross alt ingen annens feil enn min egen at jeg har for liten kopp for all kaffen jeg vil drikke. Men jeg sparer verda for ganske mye plast, da. Det er da noe.

Det skjedde i de dager

Jeg begynte å jobbe på ARK Klingenberg i 2007. De la ned den første bokhandelen jeg jobba i da 2007 begynte, jeg jobba litt der, på gamle Qvist, hvor jeg hadde vært siden 2004, og så begynte jeg sakte å jobbe mer på Klingenberg. Det ble et år der, før jeg ble ansatt i Storgata, hvor jeg var mesteparten av tida mi i bokhandel. Klingenberg da jeg begynte der var annerledes enn den er i dag, og den var annerledes enn den var da jeg var sjef der i 2012. Jeg husker den lille, rotete butikken, som jeg elska og hata, jeg husker de seine kveldene (vi stengte først 23 på fredag og lørdag og 22 alle andre dager), jeg husker det overfylte lageret, som i dag er blitt en del av butikken. Jeg husker gaveposene i jula, jeg husker at vi bare hadde en kasse, men tre på jobb på det travleste, før jul, jeg husker pepperkakene og juleplatene vi spilte på det støvete stereoanlegget. Jeg husker Märtha Louise og Sigvart Dagsland, jeg husker alle pocketbøkene, å låse døra bak meg når jeg endelig var ferdig på jobb for kvelden, å ta t-banen til L, som var kjæresten min da, å legge meg i senga hans. Jeg husker jula i butikk, høye skuldre og lange køer, høy puls og lange dager.

Jeg savner det ofte, men jeg savner også noen ganger å gå med avisa, som jeg gjorde i tenårene, og det å savne noe er jo ikke det samme som å ville jobbe med det resten av livet. Tror jeg. Men jeg håper dere kjøper noen av julegavene deres i en bokhandel dere er glade i, og at dere passer på bokhandleren deres, som sikkert er stressa. Varer kommer for seint på grunn av snøen, torgene blir rotete av alle kundene som kikker på ting og setter dem på feil sted, bøker forsvinner i feil hylle og plutselig får en bok de hadde glemt en strålende anmeldelse uka før jul, og alle spør etter den, men de har solgt sin siste og biter negler på bakrommet mens de ringer forlaget og spør om de kan være så snille å få en levering før julen ringes inn.

Jeg savner det fortsatt.

I år har jeg skrevet julekortene mine, men glemt å poste halvparten av dem. Sølt kaffe på dem i sekken, fordi det var ei lita tår igjen i termokoppen.
Jeg har kjøpt alle julegavene, men bare pakka inn halvparten.
Jeg har tatt en førjulsferie fordi jeg hadde feriedager igjen, og stadig har jeg en siste å ta av, men egentlig ikke tid til å ta den.
Jeg har bakt pepperkaker, men glemt dinosaurformene hjemme så det bare ble ekorn, pinnsvin og snegler og en og annen elg.
Jeg har ikke blitt forkjøla ennå, som jeg pleier å bli i desember hvert år, men jeg våkna med vondt i halsen i dag og forventer det verste.
Jeg har hørt på julelista mi, men ikke like mye som vanlig.
Jeg har hatt planer hver dag hittil i desember, men har nesten ingen planer den siste uka før jul.
Jeg skal ha julesalg på jobben i morgen, og leike bokhandler igjen for bare noen timer. Kom gjerne om du er i byen!
Jeg skreiv hver dag i november og klarte Nanowrimo for første gang. Nå har jeg vegra meg for å redigere de 200 sidene jeg klorte ned i november siden jeg satte punktum, men jeg skal få det gjort. Før jul. Kanskje.
Jeg skreiv et essay også i november, som er på trykk i årets siste utgave av BLA. Det handler om løping og skriving. Som livet mitt skal handle om neste år.

Pass på deg sjæl resten av førjulstida. Spis en pepperkake. Smil til en som jobber i favorittbutikken din. Kjøp en gave til deg sjæl også. Spis en klementin. Se en julefilm. Si hei til en du ikke har sett på lenge.

Runner’s high – trass og trash


Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil du ikke dette, men du vil være ferdig. Du vil ha løpt. Og det er sant. Så jeg går på treningssenteret to ganger i uka, morgen eller kveld, alt ettersom hvor lang tid jeg bruker på å overtale meg selv, jeg går på treningssenteret og jeg skifter til tights og løpe-t-skjorte (min favoritt har et sitat fra Doctor Who: I can’t remember why I’m running. Passende.), snører på meg joggeskoa, tar håret i hestehale, fyller vannflaska og går ut og finner meg en mølle. Min favoritt er den foran vinduet, ikke tv-skjermene. Men noen ganger må jeg ta til takke med en foran tv-skjermene. Jeg har sett på Mesternes mester mens jeg har løpt, jeg har sett på Poirot mens jeg har løpt, jeg har sett på nyhetene mens jeg har løpt, men mest av alt har jeg hørt på løpelista mi mens jeg har løpt. Den har to regler: man må spille den på shuffle, og: det er lov å skippe. Jeg skipper ofte. Etter humør. Etter form. Etter fart. Etter sinne.

Uansett, i går skjedde det. Denne mytiske runner’s high, som jeg har lest så mye om. Jeg trodde jeg var immun, at det aldri kom til å skje meg. Jeg har løpt siden 2012, men aldri klart å presse kroppen over halvtimen, aldri klart å løpe lenger enn 4 kilometer, aldri turt å gå all in, redd for alt som kan gå galt, redd for den slitne følelsen, redd for hjertet. Men etter å ha fått inn rutinene med å løpe jevnlig, så pusha jeg først 5 kilometer i forrige uke, og jeg var så glad, og i går. I går, dere, i går pusha jeg ikke bare 5 kilometer for andre gang, men da jeg også pusha 35 minutter i fart, så sa det pang. Det var en helt vanlig dag, det vil si: jeg ville jo ikke løpe. Jeg ville spise julemarsipan og ligge på sofaen. Men jeg hadde min sedvanlige krangel/fornuftsprat med meg selv: blir det ikke i dag så må det bli i morra osv. Var streng med meg sjæl. Og jeg tenkte: løp 3 km, da, så er det greit. Så lå jeg så greit an til 4 at jeg løp 4, og da lå jeg så godt an til 5 at jeg løp 5 og så. Og så: på 35 minutter, 5,1 km og hastighet 9,1 (pleier å holde meg på ca 8,5) så skjedde det. Det sa pang i huet og kroppen og jeg følte at jeg kunne løpt en mil, eller ti, at jeg var supermenneske, at jeg fløy. Jeg ville aldri stoppe, jeg ville aldri skru ned hastigheten, jeg tror jeg kunne løpt en mil, jeg skrudde opp lyden av Shawn Mendes og løp videre, så på meg selv i vinduet foran meg, kjente at jeg gliste, at jeg var en av dem. De motbydelige løpefolka. De som opplever runner’s high. De som snakker om å komme over kneika, om å fly. De jeg trodde var noen andre enn meg. Men der var jeg, altså. En nyfrelst løper.

Det kommer ikke til å bli sånn hver gang, det tør jeg ikke tro på. Men mens jeg jakter på den neste runner’s high, så kan jeg høre på spillelista mi, tvinge meg selv til å øke farta, til å i det hele tatt gå på mølla, til å løpe de tre kjedelige kilometrene, og la meg få lov til å gi meg der, hvis jeg må neste gang, og så kan jeg skippe de låtene jeg ikke er i humør til, og skru opp de låtene jeg er i humør til, og fortsette. Trass og trash. Og julemarsipan i premie. Så. Sjukt. Digg.

86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute og går med Krummis, vi fanger Pokemons og kjøper hundemat. Jeg drikker en kopp kaffe med mye melk selv om jeg ikke egentlig burde det. Jeg savner kaffe. Svart kaffe. Te er det kjedeligste mennesket har oppfunnet, sier jeg.

Forrige helg var vi på loppemarked, jeg kjøpte en liten bunke bøker og filmer, og tre smørekniver og var ute av huset for første gang på en uke. I dagene før den turen lå jeg under dyna med høy feber og kaldsvetta på smertestillende, jeg fikk kraftig bihulebetennelse samtidig som Norge fikk fire nye år med regjeringa ca halvparten av oss fortsatt vil ha. Jeg var ikke en av dem. Men jeg er heldigvis ikke mor til et sykt barn eller trygda, så det kommer til å gå bra med meg. Enn så lenge. Når jorda går under, så går det jo galt med oss alle. Men vi skal ikke drukne i plast og lava helt enda, det er fortsatt tid igjen.

Jeg leser en bok om kognitiv psykologi. Når vi først har fått en forestilling, vil denne lett bli styrket, fordi vi tolker verden og oss selv i lys av våre holdninger. Jeg vil tolke verden i lys av at det må gå bra. Så selv om jeg kanskje er verdensmester i stress og har pådratt meg magesår, så har jeg klart å stå opp mellom seks og sju hver dag denne uka, og i går hjalp Anna meg å henge opp en hylle på kjøkkenet som har stått i esken sin siden jeg kjøpte den brukt for to år sida. Jeg ble frisk igjen fra bihulebetennelsen og har endelig svelga den siste pilla på antibiotikakuren, og gnagsåret på overleppa etter å ha snytt meg en million ganger vil heles igjen. Det er blitt høst og det er innafor å gå med ullgenser overalt. Tida går like fort for alle. Det er ingen som dør av at jeg ikke rekker alt.

Jeg prøver å puste med magen og roe ned. På t-banen på vei hjem måler vi stressnivået i kroppen min med mobilen til Krummis. Man legger fingeren mot kameraet og så måler den pulsen din og oksygenmetningen i blodet. Livet. Verden. Teknologien. Det står at jeg er innafor normalnivået. På tirsdag skal jeg til legen min igjen. Hypokonderen fra Helvete forteller meg at magesåret er noe langt mer alvorlig, boka om kognitiv psykologi forteller meg at jeg ikke er syk før jeg er syk.

Dessuten kunne alt vært verre. Jeg kunne allerede vært dau. Det er jeg ikke. Jeg lever, enn så lenge. Og jeg har tenkt å gjøre det beste ut av det. Man kan tross alt få en potteplante i huet på vei til jobb og dø momentant, med eller uten magesår. Det kan skje den beste. Dette vet jeg. Dette vet jeg godt. Jeg kikker derfor alltid oppover når jeg går. Og er fullt klar over at jeg da kan snuble i en fortauskant og dette ut i veien foran en lastebil. Alt kan skje, hele tida. Det må vi bare leve med, helt til vi ikke gjør det.

Husk å stemme

Jeg gruer meg til valget i morra. Gruer meg til resultatet. Jeg har stemt allerede, og jeg stemte på et parti som ikke vil utvinne mer olje nå, et parti som vil kjempe for grønne arbeidsplasser, for human asylpolitikk, for mer likhet i samfunnet og mindre forskjeller, for økt skatt for de som har mest og for en lettere hverdag for de som har minst. Jeg gruer meg til valget, fordi jeg i dag havna uti et kommentarfelt der en av de som kommenterte mente at å stemme på Arbeiderpartiet var å stemme for å innføre sharia-lov og jeg bare…

FATTER IKKE HVORDAN FOLK KAN TRO DISSE TINGA? ER DE HELT IDIOTER? HVA ER DET SOM SKJEEEEEER?!?

Dette er voksne mennesker, mest sannsynlig relativt oppegående, som virkelig tror på disse tinga og jeg har så lyst til å filleriste dem, filleriste dem og spørre hva de driver med, hvor de har det fra, hvem som har fortalt dem dette. Og når jeg har tatt meg i det og sluppet dem, pusta med magen og skjerpa meg, så vil jeg spørre igjen, hvor kommer dette fra? Og hvem vet hva de vil svare. En jeg kjenner sa det, det står på Facebook, det sto i avisen, det sto på Facebook-sida til Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug sa det, eller hvor nå enn det kommer fra – det er feil, vil jeg si. Dette stemmer ikke. Les partiprogrammene en gang til. Les en avis, ikke Facebook, les en avis. Les en bok også, les flere, les mange bøker, still spørsmål, snakk med folk, alle du er enig med og alle du er uenig med. Snakk sammen. Les en bok til. Snakk mer.

Og kloden koker og det kommer til å være så mange mennesker på flukt der ute og oljeprisen synker, nå har Nordea sagt det også, i beste sendetid har Nordeas oljeanalytiker sagt at oljeprisen vil synke, og det er ikke lønnsomt å utvinne mer, vi må se oss om etter nye løsninger, nye måter å utvinne energi på, dette handler ikke om de grønne hippiene som vil skru igjen krana i morgen, dette handler om at vi allerede er bakpå i et race om hvordan vi skal overleve videre på denne kloden, og det må da være mulig å få dette budskapet igjennom til alle der ute om at vi må snu nå, vi burde snudd på 80-tallet, da FRP hadde en valgplakat med slagordet: Hvorfor bry seg om klima når man har penger (ikke kødd), men nå er vi her og vi må snu nå.

Vi lever på en kule av ild som suser gjennom verdensrommet og det kommer ikke til å bli fred her så lenge vi lever, og noen dager så vil jeg bare gjøre som FRP og drite i alt og bruke penga mine på sprit og sirkus og kjøpe vanlig snus igjen (jeg har begynt med nikotinfri snus – for helsa, LOL) og drukne mine sorger, men i stedet koker jeg en ny kopp te og prøver å tenke at det går bra til slutt, jeg skal ikke rope til noen, jeg skal være sindig, som jeg er i familieselskapene når slektningene mine ler av at jeg forsvarer MDG, for de skal jo ta bilene våre! og jeg svarer at ingen skal ta noens biler, men de skal ta alle bilene våre, og så skal de gjøre hele Oslo bilfritt og da kommer ikke folk på jobb eller i barnehagen, og jeg svarer at de skal gjøre Ring 1 bilfritt, og alle skal i barnehagen, det skal forhåpentligvis bli bedre kollektivtrafikk, og sykkel er faktisk ikke så dumt, jeg har sykla i mange år, det går fint med meg, og hvis man må bruke bil, så får man bruke bil, men dette handler vel om de som ikke må bruke bil – alle vi som gjør så mange ting som vi ikke må. Jeg må ikke kjøpe nye klær hele tida, jeg må ikke spise kjøtt hver dag, jeg må ikke så mye, men jeg gjør veldig mye jeg ikke må, fordi jeg kan. Jeg gjør mitt beste for å endre livet mitt slik at de som kommer etter meg også skal få et liv å leve. Og så synger jeg bruk hodet, vi har bare en klode på vei hjem, og Bjørnar Moxnes fins, heldigvis, selv om Sylvi Listhaug også fins, og et sted der framme så tror jeg på endring, og forståelse og kunnskap, og at denne frykten – denne frykten som så mange i landet vårt kjenner på, som får dem til å oppføre seg som gale mennesker i kommentarfeltene hvor de kaller meg og mine meningsfeller for quislinger fordi vi er for en human asylpolitikk blant annet, jeg tror på at den frykten kan dempes med kunnskap og medmenneskelighet. Jeg må tro det. Hvis ikke kan jeg bare gjøre som FRP vil og kjøpe sprit og sigg og kaste bort livet mitt i sofaen foran Netflix. Og det vil jeg ikke. Ikke egentlig. Jeg vil fortsette å jobbe for en bedre verden. Selv om det er skummelt. Det er det skumleste jeg veit, annet enn å dø, så klart. Å dø er skumlest. Men til jeg dør, vil jeg kjempe.

Husk å stemme i morra. Og selv om du stemmer FRP, så er det greit, bare stem. Og vær så snill – snakk. Med alle.

Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som… Les mer…

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det: FF: Du, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival? LS:… Les mer…

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for… Les mer…

Bringebær

Jeg har ikke skrevet så mye i sommer. Jeg tenkte, som vanlig, da juni var over oss, at jeg hadde all verdens tid og at jeg skulle ha lang ferie. Ferien har vært oppstykka av jobbing, som jo er bra, for hvis det er travelt, så går det bra på det lille kontoret vårt, og… Les mer…

Parga

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er… Les mer…