Start det nye året med sanger man blir glad av

Mine kjære venn Frøydis ønska seg en liste med sanger man blir glad av til jul. Jeg satte meg ned for å lage en liste, og innså da jeg begynte å lage den at 1) jeg hører mest på trist musikk (men blir litt glad av det også) 2) mange av de glade sangene mine er ikke egentlig så bra, det er som oftest guilty pleasures, men jeg gravde litt og endte på en liste som inneholder det jeg mener er 1) bra sanger 2) som ikke er triste.

Og nå som den siste dagen i 2017 er her, så tenkte jeg at dere kanskje også kunne få den. For å starte det nye året med noe bra. Noe som gjør deg glad.
Så her er lista og her er fortellinga om den:
1. Phoenix – Lisztomania: den gladeste sangen jeg vet om, tror jeg. Den kan danses til, den kan hoppes til, den kan nikkes til, den ble brukt i en mash-up-video med 80-tallsfilmer som Eira viste meg da vi bodde i København. Jeg husker at vi satt i senga mi og så den:
2. Gotye – Eyes wide open: en låt fra 2010-tallet som bruker det beste fra 80-tallet. Jeg er en sucker for 80-tallet. Jeg husker ikke hvordan eller når jeg fant den, men jeg husker at jeg var solgt allerede i løpet av de 10 første sekundene.

3. Rubik – Laws of gravity: også en nyere låt med det beste fra 80-tallet. Blir glad av stemmen til vokalisten og trommene i bakgrunnen, av at koringa høres ut som en apekatt på refrenget etterhvert.

4. Arcade Fire – Rebellion (lies): god, gammel årgang av Arcade Fire, som er et band som ofte er litt triste, men jeg liker rytmen som bygger seg opp og koringa i refrenget. Sleeping is giving in (LIES, LIES!) På Roskilde i år ropte jeg så høyt at jeg ble hes, og jeg tror denne låta ble spilt rett etter at Krummis og jeg hadde løpt på do for å tisse, der det var så gjørmete at jeg måtte holde sekken med tennene mens jeg tissa. Hardcore. Hvorfor hang du den ikke bare på håndtaket, sa Krummis. Jeg hadde dårlig tid!
5. The XX – Dangerous: jeg blir glad av blåserne i refrenget. Blåsere er undervurdert.
6. Kent – Andromeda: Her blir jeg også glad av koringa i refrenget, og av linja: hjärtat blir aldrig fullt, även om det går i tusen bitar. Vi var kids, just kids!
7. Local Natives: Aeroplanes: jeg blir glad av starten, der de roper i bakgrunnen, og det høres ut som en vennegjeng som leker ulver eller bjørner. Det minner meg om Where the wild things are.
8. Hajk – Magazine: et norskt band jeg oppdaga i sommer, jeg liker hele skiva, men sangene er ofte litt triste, så jeg gikk for den gladeste av dem. Jeg liker at de høres ut som en lat sommerdag, og jeg elsker vokalisten.
9. Captain & me – Linda Thompson: denne låta høres ut som Youngstorget om våren, når man ikke veit hvilket utested man skal sette seg ned på, når man leiter etter et bord med plass i sola, når man venter på kompisene sine som skal komme og bli altfor lenge, når man aldri vil legge seg, når byen aldri sover.
10. No. 4 – Henda i været: denne låta er temalåta mi når jeg ikke har angst, når jeg ikke er lei meg, når jeg ikke er redd for noe, når jeg tar på meg jakka og går ut for å møte fine folk, når jeg får det til. Og den funker også veldig bra som trøst når jeg ikke får det til. Jeg blir glad av refrenget, når de synger: Jeg skulle løftet henda i været, vært fri – på konserten deres i vinter løfta alle i publikum henda i været samtidig og jeg begynte å grine fordi det var så fint å se på.
11. Gabrielle – MER: Den fineste låta om å være nesten tenåring, om der man en gang vokste opp, jeg hørte på den på repeat da den kom, sykla i regnet, i sola, sang høyt med hodetelefoner på. Livet er bedre med oss i.
12. Veronica Maggio – Finns det en så finns det flera: Kanskje den mest poppete låta Maggio har laga, om hjertesorg og om alle guttene og jentene som finnes der ute.
13. HAIM – Falling: jeg elsker trommene og stemmene deres, låta høres ut som at den kunne blitt laga da Fleetwood mac lagde sine beste album, god gammel årgang, og så er den nesten helt ny, og laga av noen jenter som nærmest var tenåringer da de skreiv den. Folk, ass. De er så flinke!
14. Lionel Richie – All night long: Ja, kanskje denne er en guilty pleasure, men det er lov! Lionel synger om den beste festen, der man aldri vil legge seg.
15. Francis & the lights – May I have this dance: Dette var låta jeg hørte mest på i hele 2017, jeg elsker stemmen hans og at han minner meg om Lionel Richie på sitt beste, bare fra vår tid.
16. Major Lazer – Light it up: denne låta fant jeg i fjor, jeg jogga til den, dansa til den aleine i stua, nikka til den når jeg gikk tur, dumma meg ut fordi jeg dansa aleine på bussholdeplassen og så viste det seg at jeg ikke var aleine alikevel. Men det er lov å danse. Jeg elsker også at den starter med Stand up like a soldier, baby – jeg pleier å sette den på før jeg skal løpe og retter meg alltid opp i ryggen når hun sier det til meg.
17. Foxes – Body talk: en deilig elektronisk danselåt som jeg ville satt på i bilen om jeg hadde en.
18. Yelle – Chimie physique: Yelle er en slags fransk Robyn. Jeg tror ikke jeg trenger å si mer.
19. Passion Pit – The Reeling: hvis jeg hadde vært DJ, så hadde jeg sikkert begynt kvelden med denne.
20. Veronica Maggio – Måndagsbarn (le prix remix): Jeg pleide å varme opp hjemme før Dansestøl med denne. En skive med nugatti og en øl i hånda. Så på en lørdag, ja, da vet du vart du hittar mig.
21. New Order – True faith: det beste fra 80-tallet (jeg elsker 80-tallet!)
22. Years & years – King: åh, den stemmen til vokalisten! Jeg dør inni meg. Mjuk som fløyel og skarp som en kniv på samme tid.
23. Leif & the future – My room: 80-tallet på 2000-tallet igjen. Jeg tror de er norske, men vet ikke noe mer om dem annet enn at denne låta er dritfin.
Jeg ser for meg at den kunne vært brukt i åpninga på en film, en bra en.
24. Fleetwood Mac – Little lies: det bandet jeg veit om som kan skrive de tristeste glade sangene.
25. Boston – More than a feeling: enda en guilty pleasure, men den er bra, altså! Jeg liker refrenget og når de drar på orda, ser for meg at det var allsang overalt når den ble spilt på barene på 80-tallet. More than a feeling, MORE THAN A FEEEEEELIIIIIING!
26. Fleetwood Mac – Go your own way: den gladeste og tristeste låta om å gjøre det slutt. De spilte inn albumet mens hele bandet egentlig hadde slått opp, da Stevie Nicks og Lindsey Buckingham var på vei til å gå fra hverandre, men fortsatt jobba sammen i samme studio, og det ble mesterverket deres.
27. Chris de Burgh – High on emotion: listas tredje guilty pleasure. Jeg måtte ha den med, for jeg blir så glad av refrenget. Falsett er nemlig også noe av det beste jeg veit.
28. Prefab sprout – Faron Young: jeg blir glad av at den går så fort, selv om jeg aldri skjønner teksten. Også er stemmen til vokalisten fin. Jeg veit ikke hvem Faron Young er, jeg har ikke googla. Kanskje låta egentlig er veldig trist, men det bryr jeg meg ikke om, for meg er den glad.
29. Marvin Gaye – Heard it through the grapevine: av en eller annen grunn har jeg blitt glad i soul de siste par åra. Det er perfekt jobbemusikk, noen ganger synger jeg høyt ved pulten min når jeg tror jeg er aleine på kontoret. Det er jeg ikke alltid. Hører du på Marvin Gaye? spør de. Eh, ja, sier jeg. Sorry. Men han var jo kongen. En av dem.
30. Jungle – Busy earnin: Å høre på Jungle er, for meg, som å føle seg som den kuleste b-girlen ever, selv om jeg aldri lærte meg å breake. Når jeg lukker øya ser jeg for meg at jeg tar en headspin som varer lenger enn låta. Rundt og rundt og rundt og rundt, i all evighet, fortere og fortere.
31. The Weeknd – I feel it coming: The Weeknd har jo den mest silkemyke stemmen av dem alle, og denne låta er som å bli forelska, å spise favorittmaten sin, å våkne til sol hver dag i et år og å få fire nye sesonger av SKAM i julegave på en gang.
32. Solange – Losing you: dette er egentlig også en trist sang, men den gjør meg glad. Jeg liker beaten, den er som en fest på et tak en natt det aldri blir mørkt.
33. Hayden James – Something about you (Odezsa remix): en roligere låt som tar seg opp etterhvert, jeg så Odezsa på Roskilde og venta på denne hele konserten og da den kom, begynte jeg å grine, som vanlig. Originalen er enerverende og ganske jævlig, men denne remixen er noe av det beste som er laga.
34. Ceelo Green – Robin Williams: denne er egentlig veldig trist, den ble skrevet til Robin Williams etter at han tok livet sitt, men jeg elsker den og blir tristglad av den. Stemmen til Ceelo Green er jo dritbra, og linja we’ve got to laugh the pain away er kanskje provoserende, for man kan ikke le bort alt som gjør vondt, åpenbart, folk tar livet sitt, krig finnes, sult finnes, smerte finnes, men jeg blir glad av den, glad av at denne sangen finnes, selv om Robin Williams ikke gjør det lenger.
35. Morten Abel – I’ll come back and love you forever: bare se på tittelen da. Om det bare var sant!
36. Big Boi & Kelly Rowland – Mama told me: beaten, starten, refrenget, Big Boi, Kelly – ååååååh, gode greier!
37. Shanice – I love your smile: kanskje den mest sukkersøte av alle låtene, men jeg blir glad av den. Umulig å ikke få den på hjernen etterpå. Du du du du du dururu.
38. Veronica Maggio – Hädanäfter: en av de fineste kjærlighetslåtene jeg veit om, kanskje en av de fineste kjærlighetserklæringene også. Heretter skal jeg være bra, skal jeg være bra for deg.
39. highasakite – Indian summer: for meg høres denne låta ut som å leike ute når man var liten, om skattejakt og gjemsel, fjær i håret og gjørme på knærne.
40. Noah & the whale – First day of spring: hvordan kan man ikke bli glad av den første vårdagen? Hele albumet, som heter det samme, anbefales varmt.
41. Talking heads – This must be the place: jeg hørte denne låta første gang i filmen Lars & the real girl, hvor Ryan Gosling danser mens han gråter til den. Jeg føler det beskriver låta ganske godt. Noen ganger når man danser får man lyst til å gråte. I hvert fall jeg.
42. Modest mouse – Float on: en av de fineste indierock-låtene som finnes. Den gitaren! Det refrenget! <3
43. The shins – So now what: som Natalie Portman sier om The Shins i Garden state: they’re totally gonna change your life. Det er kanskje ikke helt sant, men det er faen meg fint om det hadde vært det. Og koringa i refrenget gjør meg i hvert fall lykkelig i noen små sekunder.
44. Thomas Dybdahl – Stray dogs: den korteste låta, som jo burde vært mye lenger, men du kan spille den på repeat et par tre ganger, det blir nesten det samme.
45. Edward Sharpe and the magnetic zeroes – Home: jeg pleide å synge denne låta høyt da jeg sykle i København og prøvde å sykle uten hender. Jeg kan ikke plystre, så jeg sang i stedet.
46. Håkan Hellström – Förhoppningar och regnbågar: et tivoli av en låt!
47. Johnossi – Man must dance: Jeg liker linja a monkey needs to dance, and so do you.
48. Veronica Maggio – Sju sorger: ikke bli redd av tittelen, det er en glad trist sang. En sang om å ha vært trist og å skulle bli glad igjen.
49. Asgeir Trausti – Leyndarmal: en islending med stemme av fløyel. Hva er det i drikkevannet der borte, egentlig?
50. Ine Hoem – This year: jeg blir glad av hele teksten, av alle planene, av alt som skal komme og alt som har vært, og alt som bare skal være det samme.
51. Otis Redding – Try a little tenderness: låta med den mest perfekte oppbygninga. Den begynner så sakte, og så bygger den seg opp til et skikkelig kalas av en låt.
52. Clairy Browne & The Bangin’ Rackettes – I’ll be fine: det kommer vi til å bli. Kanskje ikke av denne lista, men til slutt. Håper jeg.
Godt nyttår!

18 av 99

Det er tre dager igjen av året. Jeg har lest 99 bøker. Her er litt om de beste:

Winter i verdens rikeste land – Janne Stigen Drangsholt: Ingrid Winter er heltinna du ikke veit at du trenger i livet ditt. Det er hun som gjør sitt beste og allikevel dummer seg ut, det er hun som stresser om morgenen så hun søler kaffe på den hvite skjorta, det er hun som samler storfamilien til en middag som blir brent og griner litt på vaskerommet mens familien pirker i maten, det er hun som tar kampen, om det så bare er at kampen er å få på kidsa ullsokker før de går ut i 20 minusgrader. Jeg har ledd så jeg har snøfta mens jeg leser bøkene om Ingrid Winter, hun er smart, morsom, full av feil og dårlige sider, men det er faen meg resten av jordas imbesile befolkning også. En perfekt bok å lese før, under eller etter et av julens mange familieselskaper. Jeg leste den tidlig i år og leste høyt fra den flere ganger for J. Jeg tror ikke han syntes den var like morsom som meg, men det kan ha noe å gjøre med at jeg lo for mye mens jeg forsøkte å lese.

Senteret – Victoria Durnak: En roman om fødselsdepresjon, som allikevel er noe av det morsomste jeg leste i år. Det handler om ensomhet og barseltid, om alle menneskene som omringer oss hele tida uten at vi vet hvem de er, om kjøpesentre og de som jobber der, og handler der. Durnak skriver litt som en blanding av Miranda July og Erlend Loe, synes jeg, og jeg er så glad for at jeg har fått lov til å jobbe med blant annet denne boka i år.

Barsel – Kristin Storrusten: Når vi først var inne på barseltid, så må jeg trekke fram debutdiktsamlinga til Kristin Storrusten. Jeg leste den på mobilen på øya-festivalen (hurra for ebokbib!) mens jeg sto i kø, venta på øl, venta på kompiser, venta på konserter. Jeg lo og grein litt, enda jeg ikke har barn selv eller noen som helst mulighet til å vite hvordan det er. Men nå, etter å ha lest den boka, så veit jeg det litt. Dette er sårt og morsomt, ærlig og fullt av kjærlighet og frustrasjon.

Mars er best – Lea Marie Løppenthin: Denne nydelige lille saken leste jeg på hyttetur i vinter. Den norske utgaven inneholder diktene fra Mars er best og en nyskrevet tekst basert på Duras’ tekst Huset. Det er en bok om depresjon og om å leve med psykisk sykdom, om døden og livet, om å forlate og å bli forlatt.

Kveldssol og andre noveller (City of boys) – Beth Nugent: Jeg så denne boken avbildet på nettet og reagerte med nysgjerrighet på at den hadde det samme coverbildet som Pedro Carmona-Alvarez’ vakre Bergen Ungdomsteater. Jeg lånte den på biblioteket (den norske utgaven hadde et helt annet cover) og leste den i ett jafs, og det er noe av det beste jeg har lest på lenge. Novellene hennes er mørke og lyse på samme tid, med et håp og en håpløshet tett tvinnet sammen i menneskene hun skriver om. Det minnet meg faktisk litt om Pedros bøker, jeg vil ikke bli overraska hvis han har lest Nugent. Men jeg vil heller ikke bli overraska hvis han ikke har lest henne. Jeg lette etter hennes eneste andre utgivelse Live girls da jeg var i Los Angeles tidligere i år, uten hell. De hadde ikke hørt om henne noe sted. Jeg håper jeg finner den boka en gang. Si gjerne fra om dere har hellet med dere og veit hvor jeg kan grave den fram fra glemselen.

James Franco spytter når han snakker – Erik Eikehaug: En av debutbøkene jeg leste i år var Eikehaugs fine roman. Den var lettlest og god, og jeg tror jeg lett kunne anbefalt den til mesteparten av kundene mine om jeg fortsatt jobba i bokhandel. På Gabrielle-konserten på Øya sto jeg rett bak Erik. Jeg måtte prikke ham på skulderen og si at jeg likte boka hans godt. Jeg står for det. Jeg likte nesten aller best at hovedpersonen ikke var så sympatisk. Jeg kan like det i en bok.

Familien din – Nora Eide: Denne boka jobbet jeg også med. Jeg leste manuset tre ganger før den var ferdig, jeg leser for å ha lest boka når jeg skal presentere den for bokhandel, men også for å finne småfeil som kan ha sneket seg forbi korrekturrundene. Jeg fant ikke mye småfeil her, men det jeg fant var en av de beste debutbøkene jeg har lest noensinne. Eide skriver fram et ubehag, et stramt komponert novelleunivers befolka av tilsynelatende normale, men samtidig unike mennesker som alle er på leting etter familierelasjoner, enten de har mistet familien sin, forsøker å finne en ny eller de sover vegg i vegg ved siden av et familiemedlem de ikke aner hvem er, sånn egentlig. Denne boka ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er uvanlig sterk både i form og innhold.

Avskjeder med Judith – Hilde Lindset: Jeg hørte Lindset lese høyt fra denne boka på et arrangement i år, og lånte den på biblioteket dagen etter. Jeg leste den ut på senga på én kveld, ville ikke legge meg. Det er en sånn bok som fikk meg til å ville lese mer, en sånn bok som glir lett mellom fingrene, sidene flyr avgårde. Det er noveller, men alle handler om de samme menneskene, sett fra ulike perspektiver.

Størst av alt – Malin Persson Gioloto: Denne krimromanen leste jeg på en solseng i Parga, og den anbefales lett som ferielektyre uansett hvor i verden du befinner deg. Det er en krimroman fortalt etter at drapene skjedde, og man følger rettssaken i etterkant. Man får nøsta opp historiene til ofrene og den mistenkte bit for bit og er hele tiden usikker på hva som egentlig skjedde. Som en blanding av Gossip girl, How to get away with murder og Fucking Åmål ispedd In treatment.

Färjan – Mats Strandberg: Jeg er jo en sucker for Stephen King og John Ajvide Lindqvist, skrekkmestrene med hjerte. Jeg kan vedde all julemarsipanen min på at Strandberg også er det, og denne grusomme fortellinga om et ferjetur over iskaldt vann med vampyrer eller zombier eller en slags blanding ombord vil få deg til å tenke deg om to ganger før du bestiller en tur med danskebåten neste gang. Ikke ta med denne dit, men les den hjemme i senga i stedet. Eller, kanskje midt på sommeren når det er lyst igjen?

Går, gikk, har gått – Jenny Erpenbeck: Da jeg leste denne tidlig i år, så bestemte jeg meg for at den kom til å ligge under mange juletrær. Det gjorde den. Dette er historien om en pensjonert professor som bruker tida si på å snakke med asylsøkere om deres fortid, om hvordan og hvorfor de kom til Tyskland, hvor de nå sitter i påvente av å bli sendt ut igjen. Det er en roman om medmenneskelighet og byråkrati, om lover og regler som ikke gir mening for dem det gjelder, om en verden full av grenser og motgang, om menneskeliv og hva som gir det verdi.

Det står til liv – Siri Økland: Korttekster om å leve med en kreftdiagnose som du vet skal ta livet av deg. Jeg leste disse tekstene med tårer i øynene, med et bankende hjerte som jeg veit holder meg i live enn så lenge. Dette er nok noe av det sterkeste jeg har lest, om alle de små og store liva våre, som er helt vanlige også når de snart skal ta slutt. «Du er glad for dei som spør korleis det er. Klønete spørsmål finst ikkje, du kjenner lett igjen ein tanke god, eit hjarte varmt. Berre éin ting kan du ikkje lika, at folk seier til deg: Me skal alle døy. Eg kan bli påkøyrt av ein bil i morgon. Du smiler oftast stille til dei mange som vil trøysta deg og seg med dette. Forstår det godt, dei vil utjamna noko farleg. Men er det rette dagen, hender det du svarer: Det er ikkje heilt det same. Har du sett deg ned med ungane dine og fortalt at du skal døy av den bilen?»

Keeperen og havet – Maria Parr: Oppfølgeren til Vaffelhjarte kom i år, og den er like fin som den første boka. Det er en egen humor og klokskap i bøkene til Parr, den minner om Lindgren og Jansson i sitt universelle språk og vidde, favner både barn og voksnes liv i noe vi kan kjenne oss igjen i selv om vi vokste opp i by og ikke i ei bygd, selv om vi ikke var fryktløse flåtebyggere, men hjemmekjære bokormer som ikke sto i mål, men sto på sidelinja og så på. Det gjør godt å lese om Lena og Trille uansett hvem man er eller var.

I tillegg til disse, så skreiv jeg også om noen av bøkene jeg leste og likte på instagram:

Den andre kvinnen – Therese Bohman

Jeg har ventet på deg – Mirjam Kristensen

På motorveiene – Runa Fjellanger

Krigeren på fanget – Hege Woxen

Folk jeg husker – Joakim Kjørsvik

Så hvis dere trenger tips til hva dere kan låne på biblioteket neste gang, eller hva dere skal bytte den boka dere hadde fra før i, så håper jeg dere fant noe her.

Det kunne vært gøy

Jeg prøver å lage kaffe hjemme for å spare penger, men noen dager orker jeg ikke. Det er så mye styr. Koke vann, sette sammen aeropressen, søle kaffepulver utenfor, brenne meg på vannkokeren, presse ned feil slik at jeg får kaffe over hele meg (det har bare skjedd én gang, altså, og jeg fikk bare noen små brannblemmer som ble borte igjen). Så mye styr! Så jeg kjøper også kaffe. Mye. Jeg har en sånn ta med-kopp, den er en størrelse mellom liten og medium. Det er kinkig. Jeg pleide å ta kampen, pleide å forklare for alle som sto der, noen flere dager på rad, men jeg er jo bare et menneske i mengden, andre for første gang. Jeg sa koppen var liten, men at jeg helst ville ha så mye kaffe som mulig. Jeg kan betale for medium, sa jeg, akkurat som at jeg sier, når jeg spiser ute, at jeg kan betale vanlig, men kanskje få litt mindre mat så vi ikke må kaste så mye? Jeg får som regel for mye mat. Og må kaste resten. Uansett, jeg har en fantasi som oppsto for et år eller to sida da jeg snakka med kompisen min om kopp-problematikken. Den er for liten for medium, sa jeg, og trakk på skuldrene, men jeg betaler jo hele tida for medium. Kanskje jeg burde kjøpe ny kopp? Og det er jo ikke som at det er mye kaffe som mangler. Kanskje en slurk eller fire. Men daglig blir det mange slurker, sa kompisen min. La oss kalle ham A. Jeg kan være B.

B: Ja, men allikevel, det er jo ikke noe å krangle på. Jeg kan ikke ta kampen! Hvis jeg har råd til en liten, så får jeg ta meg råd til en medium.
A: Som ikke er medium, men en liten medium eller en litt større liten.
B: Ja.
A: Det kunne vært gøy…
B: Hva da?
A: Bare se for deg, at du kjøper en medium kopp, altså en sånn pappkopp, og så «kommer du på» at du hadde med deg koppen din.
B: Ja?
A: Og så… nå ler han. Og så heller du kaffen fra medium-koppen over i din, som er for liten.
B: Men da blir det jo kaffe utover hele disken?
A: JA! NETTOPP! Da får de som fortjent.
B: Det er jo ikke deres feil at jeg har for liten kopp.
A: Nei, sa han, og løfta en pekefinger: Men det er deres feil at de ikke hører på hva du sier!
B: At koppen min er for liten for medium og for stor for liten?
A: Ja, den talen der. Du burde betale for liten annenhver gang, og stor annenhver gang.
B: Hm.
A: Case closed.

Så hver morgen, når jeg ikke har orka å lage kaffe sjæl. Så ser jeg for meg at jeg gjør det. Heller kaffe fra en medium kopp, som er større enn min, over i min egen kopp, som er mindre enn den. Og at kaffen renner over, renner ut over kanten, flyter utover disken. Om ikke annet så får det meg til å smile. Noen ganger til og med le. Men så gal er jeg ikke. Det er jo tross alt ingen annens feil enn min egen at jeg har for liten kopp for all kaffen jeg vil drikke. Men jeg sparer verda for ganske mye plast, da. Det er da noe.

Det skjedde i de dager

Jeg begynte å jobbe på ARK Klingenberg i 2007. De la ned den første bokhandelen jeg jobba i da 2007 begynte, jeg jobba litt der, på gamle Qvist, hvor jeg hadde vært siden 2004, og så begynte jeg sakte å jobbe mer på Klingenberg. Det ble et år der, før jeg ble ansatt i Storgata, hvor jeg var mesteparten av tida mi i bokhandel. Klingenberg da jeg begynte der var annerledes enn den er i dag, og den var annerledes enn den var da jeg var sjef der i 2012. Jeg husker den lille, rotete butikken, som jeg elska og hata, jeg husker de seine kveldene (vi stengte først 23 på fredag og lørdag og 22 alle andre dager), jeg husker det overfylte lageret, som i dag er blitt en del av butikken. Jeg husker gaveposene i jula, jeg husker at vi bare hadde en kasse, men tre på jobb på det travleste, før jul, jeg husker pepperkakene og juleplatene vi spilte på det støvete stereoanlegget. Jeg husker Märtha Louise og Sigvart Dagsland, jeg husker alle pocketbøkene, å låse døra bak meg når jeg endelig var ferdig på jobb for kvelden, å ta t-banen til L, som var kjæresten min da, å legge meg i senga hans. Jeg husker jula i butikk, høye skuldre og lange køer, høy puls og lange dager.

Jeg savner det ofte, men jeg savner også noen ganger å gå med avisa, som jeg gjorde i tenårene, og det å savne noe er jo ikke det samme som å ville jobbe med det resten av livet. Tror jeg. Men jeg håper dere kjøper noen av julegavene deres i en bokhandel dere er glade i, og at dere passer på bokhandleren deres, som sikkert er stressa. Varer kommer for seint på grunn av snøen, torgene blir rotete av alle kundene som kikker på ting og setter dem på feil sted, bøker forsvinner i feil hylle og plutselig får en bok de hadde glemt en strålende anmeldelse uka før jul, og alle spør etter den, men de har solgt sin siste og biter negler på bakrommet mens de ringer forlaget og spør om de kan være så snille å få en levering før julen ringes inn.

Jeg savner det fortsatt.

I år har jeg skrevet julekortene mine, men glemt å poste halvparten av dem. Sølt kaffe på dem i sekken, fordi det var ei lita tår igjen i termokoppen.
Jeg har kjøpt alle julegavene, men bare pakka inn halvparten.
Jeg har tatt en førjulsferie fordi jeg hadde feriedager igjen, og stadig har jeg en siste å ta av, men egentlig ikke tid til å ta den.
Jeg har bakt pepperkaker, men glemt dinosaurformene hjemme så det bare ble ekorn, pinnsvin og snegler og en og annen elg.
Jeg har ikke blitt forkjøla ennå, som jeg pleier å bli i desember hvert år, men jeg våkna med vondt i halsen i dag og forventer det verste.
Jeg har hørt på julelista mi, men ikke like mye som vanlig.
Jeg har hatt planer hver dag hittil i desember, men har nesten ingen planer den siste uka før jul.
Jeg skal ha julesalg på jobben i morgen, og leike bokhandler igjen for bare noen timer. Kom gjerne om du er i byen!
Jeg skreiv hver dag i november og klarte Nanowrimo for første gang. Nå har jeg vegra meg for å redigere de 200 sidene jeg klorte ned i november siden jeg satte punktum, men jeg skal få det gjort. Før jul. Kanskje.
Jeg skreiv et essay også i november, som er på trykk i årets siste utgave av BLA. Det handler om løping og skriving. Som livet mitt skal handle om neste år.

Pass på deg sjæl resten av førjulstida. Spis en pepperkake. Smil til en som jobber i favorittbutikken din. Kjøp en gave til deg sjæl også. Spis en klementin. Se en julefilm. Si hei til en du ikke har sett på lenge.

Runner’s high – trass og trash


Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil du ikke dette, men du vil være ferdig. Du vil ha løpt. Og det er sant. Så jeg går på treningssenteret to ganger i uka, morgen eller kveld, alt ettersom hvor lang tid jeg bruker på å overtale meg selv, jeg går på treningssenteret og jeg skifter til tights og løpe-t-skjorte (min favoritt har et sitat fra Doctor Who: I can’t remember why I’m running. Passende.), snører på meg joggeskoa, tar håret i hestehale, fyller vannflaska og går ut og finner meg en mølle. Min favoritt er den foran vinduet, ikke tv-skjermene. Men noen ganger må jeg ta til takke med en foran tv-skjermene. Jeg har sett på Mesternes mester mens jeg har løpt, jeg har sett på Poirot mens jeg har løpt, jeg har sett på nyhetene mens jeg har løpt, men mest av alt har jeg hørt på løpelista mi mens jeg har løpt. Den har to regler: man må spille den på shuffle, og: det er lov å skippe. Jeg skipper ofte. Etter humør. Etter form. Etter fart. Etter sinne.

Uansett, i går skjedde det. Denne mytiske runner’s high, som jeg har lest så mye om. Jeg trodde jeg var immun, at det aldri kom til å skje meg. Jeg har løpt siden 2012, men aldri klart å presse kroppen over halvtimen, aldri klart å løpe lenger enn 4 kilometer, aldri turt å gå all in, redd for alt som kan gå galt, redd for den slitne følelsen, redd for hjertet. Men etter å ha fått inn rutinene med å løpe jevnlig, så pusha jeg først 5 kilometer i forrige uke, og jeg var så glad, og i går. I går, dere, i går pusha jeg ikke bare 5 kilometer for andre gang, men da jeg også pusha 35 minutter i fart, så sa det pang. Det var en helt vanlig dag, det vil si: jeg ville jo ikke løpe. Jeg ville spise julemarsipan og ligge på sofaen. Men jeg hadde min sedvanlige krangel/fornuftsprat med meg selv: blir det ikke i dag så må det bli i morra osv. Var streng med meg sjæl. Og jeg tenkte: løp 3 km, da, så er det greit. Så lå jeg så greit an til 4 at jeg løp 4, og da lå jeg så godt an til 5 at jeg løp 5 og så. Og så: på 35 minutter, 5,1 km og hastighet 9,1 (pleier å holde meg på ca 8,5) så skjedde det. Det sa pang i huet og kroppen og jeg følte at jeg kunne løpt en mil, eller ti, at jeg var supermenneske, at jeg fløy. Jeg ville aldri stoppe, jeg ville aldri skru ned hastigheten, jeg tror jeg kunne løpt en mil, jeg skrudde opp lyden av Shawn Mendes og løp videre, så på meg selv i vinduet foran meg, kjente at jeg gliste, at jeg var en av dem. De motbydelige løpefolka. De som opplever runner’s high. De som snakker om å komme over kneika, om å fly. De jeg trodde var noen andre enn meg. Men der var jeg, altså. En nyfrelst løper.

Det kommer ikke til å bli sånn hver gang, det tør jeg ikke tro på. Men mens jeg jakter på den neste runner’s high, så kan jeg høre på spillelista mi, tvinge meg selv til å øke farta, til å i det hele tatt gå på mølla, til å løpe de tre kjedelige kilometrene, og la meg få lov til å gi meg der, hvis jeg må neste gang, og så kan jeg skippe de låtene jeg ikke er i humør til, og skru opp de låtene jeg er i humør til, og fortsette. Trass og trash. Og julemarsipan i premie. Så. Sjukt. Digg.

86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute og går med Krummis, vi fanger Pokemons og kjøper hundemat. Jeg drikker en kopp kaffe med mye melk selv om jeg ikke egentlig burde det. Jeg savner kaffe. Svart kaffe. Te er det kjedeligste mennesket har oppfunnet, sier jeg.

Forrige helg var vi på loppemarked, jeg kjøpte en liten bunke bøker og filmer, og tre smørekniver og var ute av huset for første gang på en uke. I dagene før den turen lå jeg under dyna med høy feber og kaldsvetta på smertestillende, jeg fikk kraftig bihulebetennelse samtidig som Norge fikk fire nye år med regjeringa ca halvparten av oss fortsatt vil ha. Jeg var ikke en av dem. Men jeg er heldigvis ikke mor til et sykt barn eller trygda, så det kommer til å gå bra med meg. Enn så lenge. Når jorda går under, så går det jo galt med oss alle. Men vi skal ikke drukne i plast og lava helt enda, det er fortsatt tid igjen.

Jeg leser en bok om kognitiv psykologi. Når vi først har fått en forestilling, vil denne lett bli styrket, fordi vi tolker verden og oss selv i lys av våre holdninger. Jeg vil tolke verden i lys av at det må gå bra. Så selv om jeg kanskje er verdensmester i stress og har pådratt meg magesår, så har jeg klart å stå opp mellom seks og sju hver dag denne uka, og i går hjalp Anna meg å henge opp en hylle på kjøkkenet som har stått i esken sin siden jeg kjøpte den brukt for to år sida. Jeg ble frisk igjen fra bihulebetennelsen og har endelig svelga den siste pilla på antibiotikakuren, og gnagsåret på overleppa etter å ha snytt meg en million ganger vil heles igjen. Det er blitt høst og det er innafor å gå med ullgenser overalt. Tida går like fort for alle. Det er ingen som dør av at jeg ikke rekker alt.

Jeg prøver å puste med magen og roe ned. På t-banen på vei hjem måler vi stressnivået i kroppen min med mobilen til Krummis. Man legger fingeren mot kameraet og så måler den pulsen din og oksygenmetningen i blodet. Livet. Verden. Teknologien. Det står at jeg er innafor normalnivået. På tirsdag skal jeg til legen min igjen. Hypokonderen fra Helvete forteller meg at magesåret er noe langt mer alvorlig, boka om kognitiv psykologi forteller meg at jeg ikke er syk før jeg er syk.

Dessuten kunne alt vært verre. Jeg kunne allerede vært dau. Det er jeg ikke. Jeg lever, enn så lenge. Og jeg har tenkt å gjøre det beste ut av det. Man kan tross alt få en potteplante i huet på vei til jobb og dø momentant, med eller uten magesår. Det kan skje den beste. Dette vet jeg. Dette vet jeg godt. Jeg kikker derfor alltid oppover når jeg går. Og er fullt klar over at jeg da kan snuble i en fortauskant og dette ut i veien foran en lastebil. Alt kan skje, hele tida. Det må vi bare leve med, helt til vi ikke gjør det.

Husk å stemme

Jeg gruer meg til valget i morra. Gruer meg til resultatet. Jeg har stemt allerede, og jeg stemte på et parti som ikke vil utvinne mer olje nå, et parti som vil kjempe for grønne arbeidsplasser, for human asylpolitikk, for mer likhet i samfunnet og mindre forskjeller, for økt skatt for de som har mest og for en lettere hverdag for de som har minst. Jeg gruer meg til valget, fordi jeg i dag havna uti et kommentarfelt der en av de som kommenterte mente at å stemme på Arbeiderpartiet var å stemme for å innføre sharia-lov og jeg bare…

FATTER IKKE HVORDAN FOLK KAN TRO DISSE TINGA? ER DE HELT IDIOTER? HVA ER DET SOM SKJEEEEEER?!?

Dette er voksne mennesker, mest sannsynlig relativt oppegående, som virkelig tror på disse tinga og jeg har så lyst til å filleriste dem, filleriste dem og spørre hva de driver med, hvor de har det fra, hvem som har fortalt dem dette. Og når jeg har tatt meg i det og sluppet dem, pusta med magen og skjerpa meg, så vil jeg spørre igjen, hvor kommer dette fra? Og hvem vet hva de vil svare. En jeg kjenner sa det, det står på Facebook, det sto i avisen, det sto på Facebook-sida til Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug sa det, eller hvor nå enn det kommer fra – det er feil, vil jeg si. Dette stemmer ikke. Les partiprogrammene en gang til. Les en avis, ikke Facebook, les en avis. Les en bok også, les flere, les mange bøker, still spørsmål, snakk med folk, alle du er enig med og alle du er uenig med. Snakk sammen. Les en bok til. Snakk mer.

Og kloden koker og det kommer til å være så mange mennesker på flukt der ute og oljeprisen synker, nå har Nordea sagt det også, i beste sendetid har Nordeas oljeanalytiker sagt at oljeprisen vil synke, og det er ikke lønnsomt å utvinne mer, vi må se oss om etter nye løsninger, nye måter å utvinne energi på, dette handler ikke om de grønne hippiene som vil skru igjen krana i morgen, dette handler om at vi allerede er bakpå i et race om hvordan vi skal overleve videre på denne kloden, og det må da være mulig å få dette budskapet igjennom til alle der ute om at vi må snu nå, vi burde snudd på 80-tallet, da FRP hadde en valgplakat med slagordet: Hvorfor bry seg om klima når man har penger (ikke kødd), men nå er vi her og vi må snu nå.

Vi lever på en kule av ild som suser gjennom verdensrommet og det kommer ikke til å bli fred her så lenge vi lever, og noen dager så vil jeg bare gjøre som FRP og drite i alt og bruke penga mine på sprit og sirkus og kjøpe vanlig snus igjen (jeg har begynt med nikotinfri snus – for helsa, LOL) og drukne mine sorger, men i stedet koker jeg en ny kopp te og prøver å tenke at det går bra til slutt, jeg skal ikke rope til noen, jeg skal være sindig, som jeg er i familieselskapene når slektningene mine ler av at jeg forsvarer MDG, for de skal jo ta bilene våre! og jeg svarer at ingen skal ta noens biler, men de skal ta alle bilene våre, og så skal de gjøre hele Oslo bilfritt og da kommer ikke folk på jobb eller i barnehagen, og jeg svarer at de skal gjøre Ring 1 bilfritt, og alle skal i barnehagen, det skal forhåpentligvis bli bedre kollektivtrafikk, og sykkel er faktisk ikke så dumt, jeg har sykla i mange år, det går fint med meg, og hvis man må bruke bil, så får man bruke bil, men dette handler vel om de som ikke må bruke bil – alle vi som gjør så mange ting som vi ikke må. Jeg må ikke kjøpe nye klær hele tida, jeg må ikke spise kjøtt hver dag, jeg må ikke så mye, men jeg gjør veldig mye jeg ikke må, fordi jeg kan. Jeg gjør mitt beste for å endre livet mitt slik at de som kommer etter meg også skal få et liv å leve. Og så synger jeg bruk hodet, vi har bare en klode på vei hjem, og Bjørnar Moxnes fins, heldigvis, selv om Sylvi Listhaug også fins, og et sted der framme så tror jeg på endring, og forståelse og kunnskap, og at denne frykten – denne frykten som så mange i landet vårt kjenner på, som får dem til å oppføre seg som gale mennesker i kommentarfeltene hvor de kaller meg og mine meningsfeller for quislinger fordi vi er for en human asylpolitikk blant annet, jeg tror på at den frykten kan dempes med kunnskap og medmenneskelighet. Jeg må tro det. Hvis ikke kan jeg bare gjøre som FRP vil og kjøpe sprit og sigg og kaste bort livet mitt i sofaen foran Netflix. Og det vil jeg ikke. Ikke egentlig. Jeg vil fortsette å jobbe for en bedre verden. Selv om det er skummelt. Det er det skumleste jeg veit, annet enn å dø, så klart. Å dø er skumlest. Men til jeg dør, vil jeg kjempe.

Husk å stemme i morra. Og selv om du stemmer FRP, så er det greit, bare stem. Og vær så snill – snakk. Med alle.

Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som at det var vondt, men at jeg ikke gråt. Det var brennesle på veien opp til farmor, den veien som gikk gjennom buskaset i stedet for rundt hele nabolaget langs veien. Jeg valgte alltid snarveien, selv om jeg ofte brant meg, på hender og ankler. Det røde utslettet med de hvite blemmene.

Nå er jeg voksen og det er lenge siden jeg brant meg på brennesle. Så jeg prøvde. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Og lang tid før jeg egentlig turte å prøve på ordentlig. Jeg sto der, i veikanten, og forsøkte å overtale kroppen min til å gå inntil brennesla. Kom igjen, sa J. Ja, sa jeg. Jeg skal bare… og så gikk jeg inntil og trakk meg raskt unna igjen. Jeg klarte det ikke. Men etter den dagen så har jeg brent meg på hver eneste brennesle jeg ser. Og, det er ikke like vondt. I hvert fall ikke som jeg husker det. Det er en kløende svie, eller en sviende kløe, men det går fort over, og jeg får ikke utslett lenger. Men det som overrasker meg mest er at buskene egentlig ikke brenner så mye. Altså, hvis man går hardt innpå dem, hvis man får huden godt inntil, kanskje klemmer brennesla mellom huden din og en vegg eller et tre, så kjenner man det. Men som regel blir jeg stående og svaie beina mine i brennesla uten å kjenne noe. Lenge.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje for å sjekke om jeg husker riktig? For å sjekke om jeg fortsatt kjenner noe? For å sjekke hvordan det er å brenne seg på brennesle som voksen? Jeg vet ikke. Men jeg gjør det. Hver gang jeg ser ei brennesle. Det er mange av dem på vei til jobb.

Det er blitt høst, jeg må ha på strømpebukser og jakke. Jeg har full timeplan enda jeg ikke har begynt på skolen. Jeg har ikke nytt pennal, ikke ny skolesekk, ingen nye lærebøker, jeg har bare samme gamle kropp, samme gamle sekk, samme gamle pennal og en haug med skrivebøker jeg ikke tar meg tida til å skrive i. Det er min egen feil, det er jo bare å gjøre det. Do more of what makes you happy står det på et skilt på Arkaden.

Jeg vil huske hvordan det var å brenne meg på brennesle. Jeg vil ha skrubbsår på kneet. Jeg vil ha en ny sommerferie. Jeg vil skrive mer. Jeg vil skrive dagbok, selv om hver dag er lik den neste. Jeg vil være frisk og ikke redd. Jeg vil stå opp tidlig. Jeg vil være her.

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det:

FFDu, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?
LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FFMen er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?
LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FFOg er det ikke bedre med faste plasser?
LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FFOg er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?
LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FFOg er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?
LS: Jo.

FFOg er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?
LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FFOg er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?
LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FFOg blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?
LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FFOg blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?
LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FFOg hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?
LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF… og stiv som faen i nakken?
LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FFBare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!
LS: Haha. Nei!

Den første Øyadagen regna nesten bort, men jeg holdt ut. Jeg blei våt allerede på vei inn, men jeg holdt ut. Jeg drakk øl under tak med J og riggvennene hans, jeg spiste falafel som var kald, men veldig god. Jeg vant musikkquiz og filmquiz mens regnet tappet på telttakene. Jeg fant en tørr sofa i biblioteksteltet og hørte Ellen Sofie Lauritzen snakke om Tinder, jeg så Bel Canto på Sirkus og da de sang Shimmering, warm and bright, så åpna himmelen seg og Krummis sendte melding og var bekymra for at vi drukna der i parken. Neida, sa jeg. Bare nesten. Så gikk vi på Lana Del Rey, og jeg skreiv en tekst om det dagen etter, også til Flamme-sida. Her er den:

Jeg vil stå langt framme, sier jeg på vei bort til konserten. Men du vil jo aldri stå langt framme, sier de. Men jeg vil det nå, sier jeg. Jeg vil se henne godt, jeg vil høre henne godt, jeg vil stå inni den tette massen av kropper innerst ved scena.

Fem minutter før hun går på, jubler publikum med jevne mellomrom, som bølger mot ei strand, hver gang noe skjer på scena, en mikrofon flyttes, en gitar løftes, stemmes og settes tilbake, nye bølger av jubel og hvin og vi står foran lydboden og Camilla bare ler av meg fordi jeg gleder meg sånn.

Gleder meg til å se Lana, den amerikanske drømmen av ei dame med dådyrøyne som sløvt ser utover oss under tunge øyelokk og mascara. Hun har lulla oss inn i drømmer om California og lange motorsykkelturer , om sommerferier ved tomme bassenger og seine kvelder på utesteder, stemmen hennes som en slørete vuggesang full av dop og drinker og krøllete laken.

Hun kommer på i trang bukse og kort genser som viser litt av magen hennes, håret er fullt av extensions og frisert som på 90-tallet med lange lokker ned på hver side av ansiktet hennes. Og hun ser så liten ut på den store scena, men hun synger akkurat som på plata og jeg skjønner ikke hvordan den lille, tynne kroppen hennes kan ha en sånn stemme inni seg.

Når hun synger «Cherrie» med to korister danser de synkront og de bruker mikrofonstativet nesten som en strippestang, glir nedover det i takt til de når bakken og skyter opp igjen, jeg ser på beina hennes og de høye hælene som hun klakker rundt på og jeg lurer alltid på hvordan folk ikke velter når de har så høye hæler. Stripperne danser til og med i dem. Jeg har aldri skjønt det.

Hun synger «Born to die» og kommer ned til oss i publikum mens bandet spiller og alle på første rad får ta selfies med henne, vi ser dem på de store skjermene og for hvert gråtende ansikt, smelter hjertet mitt. De har blomsterkranser og skjelvende hender, de kysser Lana på kinnet og Lana kysser dem tilbake, det knipses uklare bilder med lysende telefoner og spesielt en ung gutts nervøse ansikt rører meg, han sier noe til henne og hun smiler og jeg lurer på hva han sa.

Come and take a walk on the wildside, synger Lana, fra høye hæler på en høy scene.

I’ve been out on that open road, synger Lana med slepende stemme.

Been trying hard not to get into trouble, but I, I’ve got a war in my mind, synger Lana med mascaratunge øyne.

På skjermen bak henne kjører hun motorsykkel, hun sitter bakpå, lener hodet mot en bred skinnjakkerygg.

Jeg står på en gjørmete gressplen, jeg er kald på beina og våt på strømpebuksa, jeg har regnjakke og hettegenser, sekken min er gjennomvåt og boka jeg tok med meg for å lese i pausene er blitt krøllete av fukt. Når jeg lukker øya kan jeg lukte California og ørkenlufta, når jeg lukker øya kan jeg se for meg et liv langt unna mitt eget, når jeg lukker øya kan jeg kjenne vinden i fjeset som jeg ser for meg Lana kjente den der hun satt bakpå.

Var du fornøyd med Lana del Rain? tuller de andre.

Jeg var så fornøyd.

Øyas høydepunkt viste seg faktisk kanskje å være Lana Del Rey, men det var fire veldig fine dager og mange fine konserter. På torsdagen sto jeg helt foran på Hajk og gråt da de spilte Somebody else, som jeg har hørt kanskje mest på hittil i 2017, jeg så Sigrid danse på Vindfruen i sola, jeg satt bakerst på Ryan Adams og gikk tidlig for å rekke Gabrielle, som løfta taket på Sirkus og begynte med låta mi, MER, før hun fikk hele gjengen til å danse gjennom en hitparade få andre kan matche, jeg valgte å se The XX for tredje gang i år heller enn å se John Olav Nilsen, og det var verdt det, men noe av det fineste var kanskje at i en pause mellom to låter kunne jeg høre Diamanter og Kirsebær borte fra Sirkus, og det minte meg om å være yngre, om å gå langs gatene i København og gaulesynge For det e meeeeg og deeeg i verdens skjønneste løgn, bare at vi alltid sa gjeng i stedet for løgn. Dagen etter hadde vi vorspiel i bakgården fordi Theo ville det, han kom ikke, men det kom andre fine folk og vi ble sittende altfor lenge, så jeg gikk glipp av Kaja Gunnufsen, men jeg tok en selfie med Foxy Moxy på vei inn (husk å stemme, folkens!) og spiste sjukt digg mat fra Smalhans mens vi venta på Daniel Kvammen som vi så fra helt bakerst mens vi ikke dansa for moro skyld, men jeg angra på at jeg ikke så Colter Wall i stedet, selv om Kvammen var fin. Så skulle vi se The Shins og jeg og T snakka om at vi skulle ønske det var 2007 i stedet for 2017, for de burde jo egentlig bare spille eldre låter. For en gangs skyld jinxa vi det ikke, men vi fikk vilja vår. De begynte rett på med Caring is creepy og spilte en konsert som, med unntak av noen få låter, kunne vært i 2007 og ikke 2017. Da Pixies avslutta kvelden, fløy trekkfuglene over hodene våre og vi fjåsa oss ut av parken og hjem. Lørdag var jeg utslitt, men glad, og jeg smøg meg hjemover før Unge Ferrari, men jeg smøg meg også tilbake igjen i tide til å se Lars Vaular entre scenen i brudekjole, og så gikk jeg igjen da regnet kom. Jeg klippa festivalbåndene mine på kjøkkenet samme kveld, både Roskilde og Øya, og når folk spør meg om jeg hadde en god sommer, svarer jeg med den forslitte, men sanne frasen: Ja. Men den var altfor kort. Altfor, altfor kort.

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for barn og unge som ville ut av byen, mens foreldrene jobba om sommeren. Jeg har tenkt mye på det i sommer, mens jeg har vært en av de som har jobba her hjemme, i Oslo, at jeg pleide å være andre steder, med voksne og andre barn jeg ikke kjente. Jeg husker at jeg ringte hjem om kvelden og fortalte hva jeg hadde gjort. I dag har vi vært i skogen, kunne jeg si. I dag har vi fiska krabber. I morgen skal det være disco. Vi skal sove i lavvo. Vi skal få godteri på lørdag. Vil du sende et brev? Vil du hilse katten min fra meg? Jeg har lest tre bøker, ni bøker, elleve bøker. Jeg har fått en ny venn. Tre nye venner. Ni nye venner.

Vi fletta vennskapsbånd og satt på svaberget, vi bada og fikk myggstikk. Jeg blei forelska, hvert eneste år blei jeg forelska. I gutter som ikke så på meg, ikke visste hvem jeg var. Jeg husker Tony fra Grefsen, som var den tøffeste gutten jeg hadde sett. Han hadde brunt hår og brune øyne, eller var de blå? Jeg fikk aldri sett ham på nært hold, så ham bare fra avstand. Men jeg hørte alt de sa, de kule guttene og jentene. Jeg satt for meg selv og hørte på samtalene deres, drømte meg bort, ønska jeg var en av dem. Jeg husker discoen og at jeg alltid gikk ut når de spilte roligdanser, men at jeg kom på andreplass på en dansekonkurranse, jeg dro mine beste breakemoves til Run DMC, men jeg husker ikke hva jeg vant. Jeg vant en diktkonkurranse om hjemlengsel, der jeg skrev noe om farmor. Da vant jeg sjokolade, hvis jeg husker riktig.

Jeg var nok en rar unge, en rar tenåring, ensom og morsom, opphengt i mine greier, jeg var forelska i Espen Lind og de voksne kalte meg Linn Lind, fordi jeg skulle gifte meg med ham når jeg ble voksen. Aldersforskjellen var jo ikke så stor, hvis jeg bare blei voksen. Jeg husker at lederne spilte gitar på kveldene, og den ene kvelden hadde de lært seg When Susannah Cries, og jeg fikk sitte på trappa med dem og synge. Jeg kunne alle versene, de kunne bare refrenget.

Jeg vant dansemaratonet på Bjøntegaard mitt siste år der, vi dansa hele natta, da de andre sto opp halv åtte dansa vi fortsatt, inne i det klamme discoteket, og jeg husker at jeg var så sliten, men at jeg fikk all energien i verden da de første kom inn for å se om noen hadde holdt ut, hadde overlevd. Vi var tre stykker. Vi holdt ut. Vi overlevde. Vi dansa hele natta, med fem minutter pause hver time da vi lå ute på gresset, så sola stå opp, så dampen fra huden vår mot det duggfriske gresset, dansa videre inne på tregulvet der veggene var tapetsert med LP-plater og covere. Det året var jeg der i to uker, ikke i en. Vennene jeg fikk første uka dro hjem og vi var aleine der i helga, vi som skulle bli i to uker, noen var der i tre. Vi så venner komme og gå, og jeg husker at jeg savna dem så mye, møtte noen nye venner uka etter, men jeg savna de som hadde vært der den første uka. Jeg husker at jeg dansa for dem da jeg vant, da jeg holdt ut. At jeg dansa til sangene vi hadde dansa til hver kveld, lata som at de var der sammen med meg.

Jeg holdt ikke kontakten med så mange av dem, men vi var bestevenner de dagene hvor vi bodde i en sovesal sammen. Noen av dem skreiv jeg brev til da vi kom hjem, noen av dem svarte, andre ikke. Jeg skreiv om livet mitt på Furuset, i blokka, på skolen, i klassen, til ungdommer andre steder i landet, andre steder i byen, som levde helt andre liv enn meg, men de ukene på Bjøntegaard og Hudøy levde vi de samme liva. Mat i matsalen, turer til Kaptein Kroks øy og opp på fjellet, skoledagbøker med vennesider som blei fylt ut av mennesker jeg ikke skulle se igjen.

Et år møtte jeg en jente som bodde like ved farmor, vi holdt kontakten og ble bestevenner også etterpå. Jeg blei forelska i broren hennes, han var to år eldre enn oss. Han hadde blå øyne. Det veit jeg, for jeg så dem på nært hold. Han kyssa meg dagen før jeg fylte 14, eller var det noen dager før der igjen? Det varte uansett ikke lenge, det begynte vel aldri helt på ordentlig, men jeg husker det kysset som om det var i går. Men på sommerleir kyssa jeg ingen, og ingen kyssa meg. Hvert år håpa jeg at noen skulle finne meg, se meg, at jeg skulle komme hjem med historier om kjekke gutter fra andre steder som likte meg selv om jeg hadde briller og skranglete bein, ikke antydning til pupper engang. Det var ingen som gjorde det. Men jeg fiska krabber. Og jeg bada. Og jeg fikk myggstikk. Og jeg klatra i trærne. Og jeg dansa. Hele natta. Det var fint det også.