Yearly Archives: 2017

Start det nye året med sanger man blir glad av

Mine kjære venn Frøydis ønska seg en liste med sanger man blir glad av til jul. Jeg satte meg ned for å lage en liste, og innså da jeg begynte å lage den at 1) jeg hører mest på trist musikk (men blir litt glad av det også) 2) mange av de glade sangene mine er ikke egentlig så bra, det er som oftest guilty pleasures, men jeg gravde litt og endte på en liste som inneholder det jeg mener er 1) bra sanger 2) som ikke er triste.

Og nå som den siste dagen i 2017 er her, så tenkte jeg at dere kanskje også kunne få den. For å starte det nye året med noe bra. Noe som gjør deg glad.
Så her er lista og her er fortellinga om den:
1. Phoenix – Lisztomania: den gladeste sangen jeg vet om, tror jeg. Den kan danses til, den kan hoppes til, den kan nikkes til, den ble brukt i en mash-up-video med 80-tallsfilmer som Eira viste meg da vi bodde i København. Jeg husker at vi satt i senga mi og så den:
2. Gotye – Eyes wide open: en låt fra 2010-tallet som bruker det beste fra 80-tallet. Jeg er en sucker for 80-tallet. Jeg husker ikke hvordan eller når jeg fant den, men jeg husker at jeg var solgt allerede i løpet av de 10 første sekundene.

3. Rubik – Laws of gravity: også en nyere låt med det beste fra 80-tallet. Blir glad av stemmen til vokalisten og trommene i bakgrunnen, av at koringa høres ut som en apekatt på refrenget etterhvert.

4. Arcade Fire – Rebellion (lies): god, gammel årgang av Arcade Fire, som er et band som ofte er litt triste, men jeg liker rytmen som bygger seg opp og koringa i refrenget. Sleeping is giving in (LIES, LIES!) På Roskilde i år ropte jeg så høyt at jeg ble hes, og jeg tror denne låta ble spilt rett etter at Krummis og jeg hadde løpt på do for å tisse, der det var så gjørmete at jeg måtte holde sekken med tennene mens jeg tissa. Hardcore. Hvorfor hang du den ikke bare på håndtaket, sa Krummis. Jeg hadde dårlig tid!
5. The XX – Dangerous: jeg blir glad av blåserne i refrenget. Blåsere er undervurdert.
6. Kent – Andromeda: Her blir jeg også glad av koringa i refrenget, og av linja: hjärtat blir aldrig fullt, även om det går i tusen bitar. Vi var kids, just kids!
7. Local Natives: Aeroplanes: jeg blir glad av starten, der de roper i bakgrunnen, og det høres ut som en vennegjeng som leker ulver eller bjørner. Det minner meg om Where the wild things are.
8. Hajk – Magazine: et norskt band jeg oppdaga i sommer, jeg liker hele skiva, men sangene er ofte litt triste, så jeg gikk for den gladeste av dem. Jeg liker at de høres ut som en lat sommerdag, og jeg elsker vokalisten.
9. Captain & me – Linda Thompson: denne låta høres ut som Youngstorget om våren, når man ikke veit hvilket utested man skal sette seg ned på, når man leiter etter et bord med plass i sola, når man venter på kompisene sine som skal komme og bli altfor lenge, når man aldri vil legge seg, når byen aldri sover.
10. No. 4 – Henda i været: denne låta er temalåta mi når jeg ikke har angst, når jeg ikke er lei meg, når jeg ikke er redd for noe, når jeg tar på meg jakka og går ut for å møte fine folk, når jeg får det til. Og den funker også veldig bra som trøst når jeg ikke får det til. Jeg blir glad av refrenget, når de synger: Jeg skulle løftet henda i været, vært fri – på konserten deres i vinter løfta alle i publikum henda i været samtidig og jeg begynte å grine fordi det var så fint å se på.
11. Gabrielle – MER: Den fineste låta om å være nesten tenåring, om der man en gang vokste opp, jeg hørte på den på repeat da den kom, sykla i regnet, i sola, sang høyt med hodetelefoner på. Livet er bedre med oss i.
12. Veronica Maggio – Finns det en så finns det flera: Kanskje den mest poppete låta Maggio har laga, om hjertesorg og om alle guttene og jentene som finnes der ute.
13. HAIM – Falling: jeg elsker trommene og stemmene deres, låta høres ut som at den kunne blitt laga da Fleetwood mac lagde sine beste album, god gammel årgang, og så er den nesten helt ny, og laga av noen jenter som nærmest var tenåringer da de skreiv den. Folk, ass. De er så flinke!
14. Lionel Richie – All night long: Ja, kanskje denne er en guilty pleasure, men det er lov! Lionel synger om den beste festen, der man aldri vil legge seg.
15. Francis & the lights – May I have this dance: Dette var låta jeg hørte mest på i hele 2017, jeg elsker stemmen hans og at han minner meg om Lionel Richie på sitt beste, bare fra vår tid.
16. Major Lazer – Light it up: denne låta fant jeg i fjor, jeg jogga til den, dansa til den aleine i stua, nikka til den når jeg gikk tur, dumma meg ut fordi jeg dansa aleine på bussholdeplassen og så viste det seg at jeg ikke var aleine alikevel. Men det er lov å danse. Jeg elsker også at den starter med Stand up like a soldier, baby – jeg pleier å sette den på før jeg skal løpe og retter meg alltid opp i ryggen når hun sier det til meg.
17. Foxes – Body talk: en deilig elektronisk danselåt som jeg ville satt på i bilen om jeg hadde en.
18. Yelle – Chimie physique: Yelle er en slags fransk Robyn. Jeg tror ikke jeg trenger å si mer.
19. Passion Pit – The Reeling: hvis jeg hadde vært DJ, så hadde jeg sikkert begynt kvelden med denne.
20. Veronica Maggio – Måndagsbarn (le prix remix): Jeg pleide å varme opp hjemme før Dansestøl med denne. En skive med nugatti og en øl i hånda. Så på en lørdag, ja, da vet du vart du hittar mig.
21. New Order – True faith: det beste fra 80-tallet (jeg elsker 80-tallet!)
22. Years & years – King: åh, den stemmen til vokalisten! Jeg dør inni meg. Mjuk som fløyel og skarp som en kniv på samme tid.
23. Leif & the future – My room: 80-tallet på 2000-tallet igjen. Jeg tror de er norske, men vet ikke noe mer om dem annet enn at denne låta er dritfin.
Jeg ser for meg at den kunne vært brukt i åpninga på en film, en bra en.
24. Fleetwood Mac – Little lies: det bandet jeg veit om som kan skrive de tristeste glade sangene.
25. Boston – More than a feeling: enda en guilty pleasure, men den er bra, altså! Jeg liker refrenget og når de drar på orda, ser for meg at det var allsang overalt når den ble spilt på barene på 80-tallet. More than a feeling, MORE THAN A FEEEEEELIIIIIING!
26. Fleetwood Mac – Go your own way: den gladeste og tristeste låta om å gjøre det slutt. De spilte inn albumet mens hele bandet egentlig hadde slått opp, da Stevie Nicks og Lindsey Buckingham var på vei til å gå fra hverandre, men fortsatt jobba sammen i samme studio, og det ble mesterverket deres.
27. Chris de Burgh – High on emotion: listas tredje guilty pleasure. Jeg måtte ha den med, for jeg blir så glad av refrenget. Falsett er nemlig også noe av det beste jeg veit.
28. Prefab sprout – Faron Young: jeg blir glad av at den går så fort, selv om jeg aldri skjønner teksten. Også er stemmen til vokalisten fin. Jeg veit ikke hvem Faron Young er, jeg har ikke googla. Kanskje låta egentlig er veldig trist, men det bryr jeg meg ikke om, for meg er den glad.
29. Marvin Gaye – Heard it through the grapevine: av en eller annen grunn har jeg blitt glad i soul de siste par åra. Det er perfekt jobbemusikk, noen ganger synger jeg høyt ved pulten min når jeg tror jeg er aleine på kontoret. Det er jeg ikke alltid. Hører du på Marvin Gaye? spør de. Eh, ja, sier jeg. Sorry. Men han var jo kongen. En av dem.
30. Jungle – Busy earnin: Å høre på Jungle er, for meg, som å føle seg som den kuleste b-girlen ever, selv om jeg aldri lærte meg å breake. Når jeg lukker øya ser jeg for meg at jeg tar en headspin som varer lenger enn låta. Rundt og rundt og rundt og rundt, i all evighet, fortere og fortere.
31. The Weeknd – I feel it coming: The Weeknd har jo den mest silkemyke stemmen av dem alle, og denne låta er som å bli forelska, å spise favorittmaten sin, å våkne til sol hver dag i et år og å få fire nye sesonger av SKAM i julegave på en gang.
32. Solange – Losing you: dette er egentlig også en trist sang, men den gjør meg glad. Jeg liker beaten, den er som en fest på et tak en natt det aldri blir mørkt.
33. Hayden James – Something about you (Odezsa remix): en roligere låt som tar seg opp etterhvert, jeg så Odezsa på Roskilde og venta på denne hele konserten og da den kom, begynte jeg å grine, som vanlig. Originalen er enerverende og ganske jævlig, men denne remixen er noe av det beste som er laga.
34. Ceelo Green – Robin Williams: denne er egentlig veldig trist, den ble skrevet til Robin Williams etter at han tok livet sitt, men jeg elsker den og blir tristglad av den. Stemmen til Ceelo Green er jo dritbra, og linja we’ve got to laugh the pain away er kanskje provoserende, for man kan ikke le bort alt som gjør vondt, åpenbart, folk tar livet sitt, krig finnes, sult finnes, smerte finnes, men jeg blir glad av den, glad av at denne sangen finnes, selv om Robin Williams ikke gjør det lenger.
35. Morten Abel – I’ll come back and love you forever: bare se på tittelen da. Om det bare var sant!
36. Big Boi & Kelly Rowland – Mama told me: beaten, starten, refrenget, Big Boi, Kelly – ååååååh, gode greier!
37. Shanice – I love your smile: kanskje den mest sukkersøte av alle låtene, men jeg blir glad av den. Umulig å ikke få den på hjernen etterpå. Du du du du du dururu.
38. Veronica Maggio – Hädanäfter: en av de fineste kjærlighetslåtene jeg veit om, kanskje en av de fineste kjærlighetserklæringene også. Heretter skal jeg være bra, skal jeg være bra for deg.
39. highasakite – Indian summer: for meg høres denne låta ut som å leike ute når man var liten, om skattejakt og gjemsel, fjær i håret og gjørme på knærne.
40. Noah & the whale – First day of spring: hvordan kan man ikke bli glad av den første vårdagen? Hele albumet, som heter det samme, anbefales varmt.
41. Talking heads – This must be the place: jeg hørte denne låta første gang i filmen Lars & the real girl, hvor Ryan Gosling danser mens han gråter til den. Jeg føler det beskriver låta ganske godt. Noen ganger når man danser får man lyst til å gråte. I hvert fall jeg.
42. Modest mouse – Float on: en av de fineste indierock-låtene som finnes. Den gitaren! Det refrenget! <3
43. The shins – So now what: som Natalie Portman sier om The Shins i Garden state: they’re totally gonna change your life. Det er kanskje ikke helt sant, men det er faen meg fint om det hadde vært det. Og koringa i refrenget gjør meg i hvert fall lykkelig i noen små sekunder.
44. Thomas Dybdahl – Stray dogs: den korteste låta, som jo burde vært mye lenger, men du kan spille den på repeat et par tre ganger, det blir nesten det samme.
45. Edward Sharpe and the magnetic zeroes – Home: jeg pleide å synge denne låta høyt da jeg sykle i København og prøvde å sykle uten hender. Jeg kan ikke plystre, så jeg sang i stedet.
46. Håkan Hellström – Förhoppningar och regnbågar: et tivoli av en låt!
47. Johnossi – Man must dance: Jeg liker linja a monkey needs to dance, and so do you.
48. Veronica Maggio – Sju sorger: ikke bli redd av tittelen, det er en glad trist sang. En sang om å ha vært trist og å skulle bli glad igjen.
49. Asgeir Trausti – Leyndarmal: en islending med stemme av fløyel. Hva er det i drikkevannet der borte, egentlig?
50. Ine Hoem – This year: jeg blir glad av hele teksten, av alle planene, av alt som skal komme og alt som har vært, og alt som bare skal være det samme.
51. Otis Redding – Try a little tenderness: låta med den mest perfekte oppbygninga. Den begynner så sakte, og så bygger den seg opp til et skikkelig kalas av en låt.
52. Clairy Browne & The Bangin’ Rackettes – I’ll be fine: det kommer vi til å bli. Kanskje ikke av denne lista, men til slutt. Håper jeg.
Godt nyttår!

18 av 99

Det er tre dager igjen av året. Jeg har lest 99 bøker. Her er litt om de beste:

Winter i verdens rikeste land – Janne Stigen Drangsholt: Ingrid Winter er heltinna du ikke veit at du trenger i livet ditt. Det er hun som gjør sitt beste og allikevel dummer seg ut, det er hun som stresser om morgenen så hun søler kaffe på den hvite skjorta, det er hun som samler storfamilien til en middag som blir brent og griner litt på vaskerommet mens familien pirker i maten, det er hun som tar kampen, om det så bare er at kampen er å få på kidsa ullsokker før de går ut i 20 minusgrader. Jeg har ledd så jeg har snøfta mens jeg leser bøkene om Ingrid Winter, hun er smart, morsom, full av feil og dårlige sider, men det er faen meg resten av jordas imbesile befolkning også. En perfekt bok å lese før, under eller etter et av julens mange familieselskaper. Jeg leste den tidlig i år og leste høyt fra den flere ganger for J. Jeg tror ikke han syntes den var like morsom som meg, men det kan ha noe å gjøre med at jeg lo for mye mens jeg forsøkte å lese.

Senteret – Victoria Durnak: En roman om fødselsdepresjon, som allikevel er noe av det morsomste jeg leste i år. Det handler om ensomhet og barseltid, om alle menneskene som omringer oss hele tida uten at vi vet hvem de er, om kjøpesentre og de som jobber der, og handler der. Durnak skriver litt som en blanding av Miranda July og Erlend Loe, synes jeg, og jeg er så glad for at jeg har fått lov til å jobbe med blant annet denne boka i år.

Barsel – Kristin Storrusten: Når vi først var inne på barseltid, så må jeg trekke fram debutdiktsamlinga til Kristin Storrusten. Jeg leste den på mobilen på øya-festivalen (hurra for ebokbib!) mens jeg sto i kø, venta på øl, venta på kompiser, venta på konserter. Jeg lo og grein litt, enda jeg ikke har barn selv eller noen som helst mulighet til å vite hvordan det er. Men nå, etter å ha lest den boka, så veit jeg det litt. Dette er sårt og morsomt, ærlig og fullt av kjærlighet og frustrasjon.

Mars er best – Lea Marie Løppenthin: Denne nydelige lille saken leste jeg på hyttetur i vinter. Den norske utgaven inneholder diktene fra Mars er best og en nyskrevet tekst basert på Duras’ tekst Huset. Det er en bok om depresjon og om å leve med psykisk sykdom, om døden og livet, om å forlate og å bli forlatt.

Kveldssol og andre noveller (City of boys) – Beth Nugent: Jeg så denne boken avbildet på nettet og reagerte med nysgjerrighet på at den hadde det samme coverbildet som Pedro Carmona-Alvarez’ vakre Bergen Ungdomsteater. Jeg lånte den på biblioteket (den norske utgaven hadde et helt annet cover) og leste den i ett jafs, og det er noe av det beste jeg har lest på lenge. Novellene hennes er mørke og lyse på samme tid, med et håp og en håpløshet tett tvinnet sammen i menneskene hun skriver om. Det minnet meg faktisk litt om Pedros bøker, jeg vil ikke bli overraska hvis han har lest Nugent. Men jeg vil heller ikke bli overraska hvis han ikke har lest henne. Jeg lette etter hennes eneste andre utgivelse Live girls da jeg var i Los Angeles tidligere i år, uten hell. De hadde ikke hørt om henne noe sted. Jeg håper jeg finner den boka en gang. Si gjerne fra om dere har hellet med dere og veit hvor jeg kan grave den fram fra glemselen.

James Franco spytter når han snakker – Erik Eikehaug: En av debutbøkene jeg leste i år var Eikehaugs fine roman. Den var lettlest og god, og jeg tror jeg lett kunne anbefalt den til mesteparten av kundene mine om jeg fortsatt jobba i bokhandel. På Gabrielle-konserten på Øya sto jeg rett bak Erik. Jeg måtte prikke ham på skulderen og si at jeg likte boka hans godt. Jeg står for det. Jeg likte nesten aller best at hovedpersonen ikke var så sympatisk. Jeg kan like det i en bok.

Familien din – Nora Eide: Denne boka jobbet jeg også med. Jeg leste manuset tre ganger før den var ferdig, jeg leser for å ha lest boka når jeg skal presentere den for bokhandel, men også for å finne småfeil som kan ha sneket seg forbi korrekturrundene. Jeg fant ikke mye småfeil her, men det jeg fant var en av de beste debutbøkene jeg har lest noensinne. Eide skriver fram et ubehag, et stramt komponert novelleunivers befolka av tilsynelatende normale, men samtidig unike mennesker som alle er på leting etter familierelasjoner, enten de har mistet familien sin, forsøker å finne en ny eller de sover vegg i vegg ved siden av et familiemedlem de ikke aner hvem er, sånn egentlig. Denne boka ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er uvanlig sterk både i form og innhold.

Avskjeder med Judith – Hilde Lindset: Jeg hørte Lindset lese høyt fra denne boka på et arrangement i år, og lånte den på biblioteket dagen etter. Jeg leste den ut på senga på én kveld, ville ikke legge meg. Det er en sånn bok som fikk meg til å ville lese mer, en sånn bok som glir lett mellom fingrene, sidene flyr avgårde. Det er noveller, men alle handler om de samme menneskene, sett fra ulike perspektiver.

Størst av alt – Malin Persson Gioloto: Denne krimromanen leste jeg på en solseng i Parga, og den anbefales lett som ferielektyre uansett hvor i verden du befinner deg. Det er en krimroman fortalt etter at drapene skjedde, og man følger rettssaken i etterkant. Man får nøsta opp historiene til ofrene og den mistenkte bit for bit og er hele tiden usikker på hva som egentlig skjedde. Som en blanding av Gossip girl, How to get away with murder og Fucking Åmål ispedd In treatment.

Färjan – Mats Strandberg: Jeg er jo en sucker for Stephen King og John Ajvide Lindqvist, skrekkmestrene med hjerte. Jeg kan vedde all julemarsipanen min på at Strandberg også er det, og denne grusomme fortellinga om et ferjetur over iskaldt vann med vampyrer eller zombier eller en slags blanding ombord vil få deg til å tenke deg om to ganger før du bestiller en tur med danskebåten neste gang. Ikke ta med denne dit, men les den hjemme i senga i stedet. Eller, kanskje midt på sommeren når det er lyst igjen?

Går, gikk, har gått – Jenny Erpenbeck: Da jeg leste denne tidlig i år, så bestemte jeg meg for at den kom til å ligge under mange juletrær. Det gjorde den. Dette er historien om en pensjonert professor som bruker tida si på å snakke med asylsøkere om deres fortid, om hvordan og hvorfor de kom til Tyskland, hvor de nå sitter i påvente av å bli sendt ut igjen. Det er en roman om medmenneskelighet og byråkrati, om lover og regler som ikke gir mening for dem det gjelder, om en verden full av grenser og motgang, om menneskeliv og hva som gir det verdi.

Det står til liv – Siri Økland: Korttekster om å leve med en kreftdiagnose som du vet skal ta livet av deg. Jeg leste disse tekstene med tårer i øynene, med et bankende hjerte som jeg veit holder meg i live enn så lenge. Dette er nok noe av det sterkeste jeg har lest, om alle de små og store liva våre, som er helt vanlige også når de snart skal ta slutt. «Du er glad for dei som spør korleis det er. Klønete spørsmål finst ikkje, du kjenner lett igjen ein tanke god, eit hjarte varmt. Berre éin ting kan du ikkje lika, at folk seier til deg: Me skal alle døy. Eg kan bli påkøyrt av ein bil i morgon. Du smiler oftast stille til dei mange som vil trøysta deg og seg med dette. Forstår det godt, dei vil utjamna noko farleg. Men er det rette dagen, hender det du svarer: Det er ikkje heilt det same. Har du sett deg ned med ungane dine og fortalt at du skal døy av den bilen?»

Keeperen og havet – Maria Parr: Oppfølgeren til Vaffelhjarte kom i år, og den er like fin som den første boka. Det er en egen humor og klokskap i bøkene til Parr, den minner om Lindgren og Jansson i sitt universelle språk og vidde, favner både barn og voksnes liv i noe vi kan kjenne oss igjen i selv om vi vokste opp i by og ikke i ei bygd, selv om vi ikke var fryktløse flåtebyggere, men hjemmekjære bokormer som ikke sto i mål, men sto på sidelinja og så på. Det gjør godt å lese om Lena og Trille uansett hvem man er eller var.

I tillegg til disse, så skreiv jeg også om noen av bøkene jeg leste og likte på instagram:

Den andre kvinnen – Therese Bohman

Jeg har ventet på deg – Mirjam Kristensen

På motorveiene – Runa Fjellanger

Krigeren på fanget – Hege Woxen

Folk jeg husker – Joakim Kjørsvik

Så hvis dere trenger tips til hva dere kan låne på biblioteket neste gang, eller hva dere skal bytte den boka dere hadde fra før i, så håper jeg dere fant noe her.

Det kunne vært gøy

Jeg prøver å lage kaffe hjemme for å spare penger, men noen dager orker jeg ikke. Det er så mye styr. Koke vann, sette sammen aeropressen, søle kaffepulver utenfor, brenne meg på vannkokeren, presse ned feil slik at jeg får kaffe over hele meg (det har bare skjedd én gang, altså, og jeg fikk bare noen små brannblemmer som ble borte igjen). Så mye styr! Så jeg kjøper også kaffe. Mye. Jeg har en sånn ta med-kopp, den er en størrelse mellom liten og medium. Det er kinkig. Jeg pleide å ta kampen, pleide å forklare for alle som sto der, noen flere dager på rad, men jeg er jo bare et menneske i mengden, andre for første gang. Jeg sa koppen var liten, men at jeg helst ville ha så mye kaffe som mulig. Jeg kan betale for medium, sa jeg, akkurat som at jeg sier, når jeg spiser ute, at jeg kan betale vanlig, men kanskje få litt mindre mat så vi ikke må kaste så mye? Jeg får som regel for mye mat. Og må kaste resten. Uansett, jeg har en fantasi som oppsto for et år eller to sida da jeg snakka med kompisen min om kopp-problematikken. Den er for liten for medium, sa jeg, og trakk på skuldrene, men jeg betaler jo hele tida for medium. Kanskje jeg burde kjøpe ny kopp? Og det er jo ikke som at det er mye kaffe som mangler. Kanskje en slurk eller fire. Men daglig blir det mange slurker, sa kompisen min. La oss kalle ham A. Jeg kan være B.

B: Ja, men allikevel, det er jo ikke noe å krangle på. Jeg kan ikke ta kampen! Hvis jeg har råd til en liten, så får jeg ta meg råd til en medium.
A: Som ikke er medium, men en liten medium eller en litt større liten.
B: Ja.
A: Det kunne vært gøy…
B: Hva da?
A: Bare se for deg, at du kjøper en medium kopp, altså en sånn pappkopp, og så «kommer du på» at du hadde med deg koppen din.
B: Ja?
A: Og så… nå ler han. Og så heller du kaffen fra medium-koppen over i din, som er for liten.
B: Men da blir det jo kaffe utover hele disken?
A: JA! NETTOPP! Da får de som fortjent.
B: Det er jo ikke deres feil at jeg har for liten kopp.
A: Nei, sa han, og løfta en pekefinger: Men det er deres feil at de ikke hører på hva du sier!
B: At koppen min er for liten for medium og for stor for liten?
A: Ja, den talen der. Du burde betale for liten annenhver gang, og stor annenhver gang.
B: Hm.
A: Case closed.

Så hver morgen, når jeg ikke har orka å lage kaffe sjæl. Så ser jeg for meg at jeg gjør det. Heller kaffe fra en medium kopp, som er større enn min, over i min egen kopp, som er mindre enn den. Og at kaffen renner over, renner ut over kanten, flyter utover disken. Om ikke annet så får det meg til å smile. Noen ganger til og med le. Men så gal er jeg ikke. Det er jo tross alt ingen annens feil enn min egen at jeg har for liten kopp for all kaffen jeg vil drikke. Men jeg sparer verda for ganske mye plast, da. Det er da noe.

Det skjedde i de dager

Jeg begynte å jobbe på ARK Klingenberg i 2007. De la ned den første bokhandelen jeg jobba i da 2007 begynte, jeg jobba litt der, på gamle Qvist, hvor jeg hadde vært siden 2004, og så begynte jeg sakte å jobbe mer på Klingenberg. Det ble et år der, før jeg ble ansatt i Storgata, hvor jeg var mesteparten av tida mi i bokhandel. Klingenberg da jeg begynte der var annerledes enn den er i dag, og den var annerledes enn den var da jeg var sjef der i 2012. Jeg husker den lille, rotete butikken, som jeg elska og hata, jeg husker de seine kveldene (vi stengte først 23 på fredag og lørdag og 22 alle andre dager), jeg husker det overfylte lageret, som i dag er blitt en del av butikken. Jeg husker gaveposene i jula, jeg husker at vi bare hadde en kasse, men tre på jobb på det travleste, før jul, jeg husker pepperkakene og juleplatene vi spilte på det støvete stereoanlegget. Jeg husker Märtha Louise og Sigvart Dagsland, jeg husker alle pocketbøkene, å låse døra bak meg når jeg endelig var ferdig på jobb for kvelden, å ta t-banen til L, som var kjæresten min da, å legge meg i senga hans. Jeg husker jula i butikk, høye skuldre og lange køer, høy puls og lange dager.

Jeg savner det ofte, men jeg savner også noen ganger å gå med avisa, som jeg gjorde i tenårene, og det å savne noe er jo ikke det samme som å ville jobbe med det resten av livet. Tror jeg. Men jeg håper dere kjøper noen av julegavene deres i en bokhandel dere er glade i, og at dere passer på bokhandleren deres, som sikkert er stressa. Varer kommer for seint på grunn av snøen, torgene blir rotete av alle kundene som kikker på ting og setter dem på feil sted, bøker forsvinner i feil hylle og plutselig får en bok de hadde glemt en strålende anmeldelse uka før jul, og alle spør etter den, men de har solgt sin siste og biter negler på bakrommet mens de ringer forlaget og spør om de kan være så snille å få en levering før julen ringes inn.

Jeg savner det fortsatt.

I år har jeg skrevet julekortene mine, men glemt å poste halvparten av dem. Sølt kaffe på dem i sekken, fordi det var ei lita tår igjen i termokoppen.
Jeg har kjøpt alle julegavene, men bare pakka inn halvparten.
Jeg har tatt en førjulsferie fordi jeg hadde feriedager igjen, og stadig har jeg en siste å ta av, men egentlig ikke tid til å ta den.
Jeg har bakt pepperkaker, men glemt dinosaurformene hjemme så det bare ble ekorn, pinnsvin og snegler og en og annen elg.
Jeg har ikke blitt forkjøla ennå, som jeg pleier å bli i desember hvert år, men jeg våkna med vondt i halsen i dag og forventer det verste.
Jeg har hørt på julelista mi, men ikke like mye som vanlig.
Jeg har hatt planer hver dag hittil i desember, men har nesten ingen planer den siste uka før jul.
Jeg skal ha julesalg på jobben i morgen, og leike bokhandler igjen for bare noen timer. Kom gjerne om du er i byen!
Jeg skreiv hver dag i november og klarte Nanowrimo for første gang. Nå har jeg vegra meg for å redigere de 200 sidene jeg klorte ned i november siden jeg satte punktum, men jeg skal få det gjort. Før jul. Kanskje.
Jeg skreiv et essay også i november, som er på trykk i årets siste utgave av BLA. Det handler om løping og skriving. Som livet mitt skal handle om neste år.

Pass på deg sjæl resten av førjulstida. Spis en pepperkake. Smil til en som jobber i favorittbutikken din. Kjøp en gave til deg sjæl også. Spis en klementin. Se en julefilm. Si hei til en du ikke har sett på lenge.

Runner’s high – trass og trash


Jeg løper to ganger i uka for tida. Det er ikke som om jeg synes det er digg å løpe, jeg må som regel overtale meg selv. Kvelden før, samme morgen, på vei ut døra, på vei til treningsstudioet. Du vil dette, sier jeg. Det er jo løgn, sier jeg også. Ja, ok, så vil du ikke dette, men du vil være ferdig. Du vil ha løpt. Og det er sant. Så jeg går på treningssenteret to ganger i uka, morgen eller kveld, alt ettersom hvor lang tid jeg bruker på å overtale meg selv, jeg går på treningssenteret og jeg skifter til tights og løpe-t-skjorte (min favoritt har et sitat fra Doctor Who: I can’t remember why I’m running. Passende.), snører på meg joggeskoa, tar håret i hestehale, fyller vannflaska og går ut og finner meg en mølle. Min favoritt er den foran vinduet, ikke tv-skjermene. Men noen ganger må jeg ta til takke med en foran tv-skjermene. Jeg har sett på Mesternes mester mens jeg har løpt, jeg har sett på Poirot mens jeg har løpt, jeg har sett på nyhetene mens jeg har løpt, men mest av alt har jeg hørt på løpelista mi mens jeg har løpt. Den har to regler: man må spille den på shuffle, og: det er lov å skippe. Jeg skipper ofte. Etter humør. Etter form. Etter fart. Etter sinne.

Uansett, i går skjedde det. Denne mytiske runner’s high, som jeg har lest så mye om. Jeg trodde jeg var immun, at det aldri kom til å skje meg. Jeg har løpt siden 2012, men aldri klart å presse kroppen over halvtimen, aldri klart å løpe lenger enn 4 kilometer, aldri turt å gå all in, redd for alt som kan gå galt, redd for den slitne følelsen, redd for hjertet. Men etter å ha fått inn rutinene med å løpe jevnlig, så pusha jeg først 5 kilometer i forrige uke, og jeg var så glad, og i går. I går, dere, i går pusha jeg ikke bare 5 kilometer for andre gang, men da jeg også pusha 35 minutter i fart, så sa det pang. Det var en helt vanlig dag, det vil si: jeg ville jo ikke løpe. Jeg ville spise julemarsipan og ligge på sofaen. Men jeg hadde min sedvanlige krangel/fornuftsprat med meg selv: blir det ikke i dag så må det bli i morra osv. Var streng med meg sjæl. Og jeg tenkte: løp 3 km, da, så er det greit. Så lå jeg så greit an til 4 at jeg løp 4, og da lå jeg så godt an til 5 at jeg løp 5 og så. Og så: på 35 minutter, 5,1 km og hastighet 9,1 (pleier å holde meg på ca 8,5) så skjedde det. Det sa pang i huet og kroppen og jeg følte at jeg kunne løpt en mil, eller ti, at jeg var supermenneske, at jeg fløy. Jeg ville aldri stoppe, jeg ville aldri skru ned hastigheten, jeg tror jeg kunne løpt en mil, jeg skrudde opp lyden av Shawn Mendes og løp videre, så på meg selv i vinduet foran meg, kjente at jeg gliste, at jeg var en av dem. De motbydelige løpefolka. De som opplever runner’s high. De som snakker om å komme over kneika, om å fly. De jeg trodde var noen andre enn meg. Men der var jeg, altså. En nyfrelst løper.

Det kommer ikke til å bli sånn hver gang, det tør jeg ikke tro på. Men mens jeg jakter på den neste runner’s high, så kan jeg høre på spillelista mi, tvinge meg selv til å øke farta, til å i det hele tatt gå på mølla, til å løpe de tre kjedelige kilometrene, og la meg få lov til å gi meg der, hvis jeg må neste gang, og så kan jeg skippe de låtene jeg ikke er i humør til, og skru opp de låtene jeg er i humør til, og fortsette. Trass og trash. Og julemarsipan i premie. Så. Sjukt. Digg.

86 slag i minuttet

Hvis det var en OL-gren i stress, så ville jeg meldt meg på, sier jeg. Ikke i stressmestring, der ville jeg tapt, men jeg er verdensmester i å stresse. Jeg får høyt blodtrykk bare av å TENKE på alt jeg burde og skulle gjort, og hvor kort tid jeg har på meg. Jeg er ute… Les mer…

Husk å stemme

Jeg gruer meg til valget i morra. Gruer meg til resultatet. Jeg har stemt allerede, og jeg stemte på et parti som ikke vil utvinne mer olje nå, et parti som vil kjempe for grønne arbeidsplasser, for human asylpolitikk, for mer likhet i samfunnet og mindre forskjeller, for økt skatt for de som har mest… Les mer…

Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som… Les mer…

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det: FF: Du, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival? LS:… Les mer…

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for… Les mer…